I september starter NHH-studenter Norges første gratistjeneste for økonomisk rådgivning.

Økonomistudentenes tips

• Få oversikt og vær bevisst.
• Notér ned alt du bruker penger på i løpet av en måned. Spar på kvitteringene og tell opp i slutten av måneden.
• Regn sammen inntekter og utgifter, slik at du kan finne ut hvor mye penger du har tilgjengelig per dag.
• Undersøk prisene nøye. Kan du få et tilsvarende produkt til en billigere pris?
• Kjøp inn mat en gang i uken.

– Tilbudet er åpnet for alle aldersgrupper. Vi ønsker å gi råd til både studenter, arbeidstakere og pensjonister, sier Solfrid Helgesen, leder for Økonomiformidlingen og prosjektansvarlig for Norges Handelshøyskoles Studentforening (NHHS).
Ifølge Helgesen kom ideen til Økonomiformidlingen fra Bergens Uavhengige Sosialrådgivning ved Høgskolen i Bergen og Jussformidlingen ved Universitetet i Bergen.
– Vi vil blant annet hjelpe folk med å sette opp et budsjett, og svare på spørsmål om tema som bolig og skatt, sier hun.

Ti rådgivere
Det er masterstudenter og studenter på siste året av en bachelorgrad som skal formidle sin kompetanse. Gruppen starter med rundt ti rådgivere.
– Vi begynner ganske smått og så får vi se om vi skal utvide etter hvert, sier Kristian Heggen Gundersen, som også er med i prosjektgruppen for Økonomiformidlingen.
Studentene er forberedt på at enkelte folks økonomiske problemer kan bli for store.
– Dersom vi ser at noen kommer med spørsmål som vi ikke har kompetanse til å svare på, så sender vi dem videre til andre instanser, sier Gundersen.

Planlegger foredrag
Rådgivningen kommer i hovedsak til å foregå på et kontor i Merinobygget på NHH, men studentene vil også være tilgjengelig på e-post, telefon, Facebook og på gruppens blogg.
– Etter hvert har vi også ambisjoner om å holde foredrag om ulike tema knyttet til personlig økonomi. Vi kan også tenke oss å ha kurs om personlig økonomi på videregående skoler, sier Maiken Michelsen.
– Elever burde lære om personlig økonomi i skolen. Da hadde man unngått at så mange tar ukloke økonomiske beslutninger senere, sier hun.

Sparer familier penger dersom de får barn med samme kjønn? Dette er et av spørsmålene Aline Bütikofer stiller i sin doktorgradsavhandling, som nylig ble belønnet med en prestisjetung pris i Sveits. Bütikofer er postdoktor ved Institutt for samfunnsøkonomi ved NHH, og hun avla sin PhD-grad ved Universitetet i Bern i fjor med avhandlingen «Four Essays in Family Economics». (Paraplyen)

Thomas Anthun Nielsen - I permisjon fra jobben som redaktør i Megafon. Programleder i NRK Hordaland denne høsten. Standup-komiker.

Setningen «Nå ny og bedre!» er en av verdens største løgner, på linje med at påskeharen og julenissen eksisterer. Den dukker med ujevne mellomrom opp på matemballasjen. Mitt første møte med denne løgnen var som liten gutt. Jeg elsker pizza Milano. Og da mener jeg elsket. De andre vennene mine sverget til Grandiosa, men jeg, jeg skulle ha Milano. Jeg tok faktisk med meg min egen pizza i andres bursdagsbesøk for å kvalitetssikre maten jeg spiste.

Men så kom den store, svarte dagen i mitt unge liv. Jeg kom opp en fredag for å kjøpe meg lørdagspizzaen på butikken. Jeg gikk bort til dens faste plass i frysedisken for å snope med meg godsakene. Synet som møtte meg har brent seg inn på netthinnen. For i stedet for min favorittpizzaeske lå den en svart eske med skriften «Nå ny og bedre!» Etter mye overtaling klarte min far å overbevise meg om at den var verdt å prøve. Skuffelsen var enorm. Borte var den gode smaken og den spesielle osten som gjorde pizzaen til en vinner. Smaken av papp var resultatet av «Ny og bedre!» Jeg tvang min far til å kjøre rundt til et utall antall andre butikker for å hamstre de siste pakkene av den «gamle» pizzaen før jeg med sorg i blikket spiste den siste pizzaen og tok farvel med en kjær følgesvenn. Hvorfor forandre noe som er bra?

Jeg har til den dag i dag ikke funnet ett eneste produkt som er blitt bedre etter at menn i dress har «nedsatt en fokusgruppe.
Thomas Anthun Nielsen

Min kjære mor prøvde noen nye og spennende oppskrifter på kjøttkaker. De ble meget raskt nedstemt. Ja, jeg innrømmer at jeg er glad i rutiner når det kommer til matvaner. (Fornøyd nå Anders? Nå har du det skriftlig). Etter noen hissige telefonsamtaler til produsenten av Pizza Milano fikk jeg vite at produsenten hadde «nedsatt en fokusgruppe for å videreutvikle produktet». Kort fortalt betyr dette at menn i svarte dresser med diplom fra en eller annen økonomiskole hadde kommet for å øke fortjenesten ved å gjøre produktet kjipere, og håpe på at vi som forbrukere ikke endrer våre kjøpsvaner og fortsetter å kjøpe produktet, til tross for at produktet blir billigere å produsere og dermed gir mer fortjeneste til produsenten. (Hvis du jobber ved BI og leser dette er det bare å ringe hvis du trenger gjesteforeleser for å fortelle sannheten).  Denne hendelsen lærte meg å mislike to ting; menn i dress og merkelappen «Ny og bedre!». Jeg har til den dag i dag ikke funnet ett eneste produkt som er blitt bedre etter at menn i dress har «nedsatt en fokusgruppe».

Min favorittpizzasaus ble endret for noen år siden. De fikk «flere gode, solmodne tomater» i glasset. I min verden betyr det «flere vasne tomater som er billigere, smaker mindre og gjør at vekten ikke endrer seg til tross for at prisen gjør det». En venn av meg produserer pølser og kjøttprodukter. En dag kom det en mann i dress på besøk for å snakke om hvor mye mer de kunne tjene ved å redusere kjøttmengden og øke soya- og saltinnholdet. Med seg hadde han noen diagrammer fra en fokusgruppe, nedsatt av menn i dress. Mannen i dress så ingen igjen og jeg sverger på at jeg fant svarte dressrester i pølsene med ekstra kjøtt i. For noen uker siden kom jeg til frysedisken for å kjøpe min nåværende favorittpizza, Grandiosa. På pakken lyste ordene «Nå ny og bedre bunn!» Jeg har nå startet jakten på min nye favorittpizza.

Mens deler av Europa er på felgen, gir velsmurt norsk økonomi feststemning i bilbransjen.

2011 var et godt år for bilforhandlere i Norge. Totalt ble det solgt 138 345 nye personbiler, som er en oppgang på 8,3 prosent i forhold til 2010, og det fjerde beste året noensinne.
Skal vi tro direktør i Bil-importørenes landsforening, Erik Andresen, skyldes det generelt god norsk økonomi, lav arbeidsledighet og lavt rentenivå.
– Markedet har kommet seg etter finanskrisen og har vært godt siden.
Andresen tror tydeligvis likevel ikke på noen videre økning i årene som kommer.
– Det vil stabilisere seg omkring 130.000 biler i året, sier han.

Rekordår for Volkswagen
Om 2011 var et godt år for bilbransjen som helhet, så var det tidenes beste for Volkswagen. Internasjonalt omsatte det tyske konsernet for 159,3 milliarder euro eller 1,2 trilliarder norske kroner, en oppgang på hele 25,6 prosent.
Tilbake i Bergen synger de på det samme refrenget.
– 2011 var et fantastisk år for oss i Volkswagen her i Bergen, sier markedssjef hos Møller Bil Nesttun, Helge S. Prestegard.
En økning i personbilsalget på 16,5 prosent resulterte i et salg på 1400 biler, opp 200 fra 2010.
– Totalt sett har vi vært størst i Bergen i flere år, men ifjor var vi altså størst også på personbiler.
Og fremgangen gir investeringslyst. I 2013 åpner Møller enda et senter i Åsane.
– Andelene våre i markedet øker, så vi satser.

Hyundai på topp ti
Møller er ikke alene om å gjøre det bra i Bergen.
Auto23 i Fyllingsdalen hadde en salgsøkning på 55 prosent i forhold til 2010.
– Vi hadde et veldig godt år. Fremgangen førte Hyundai opp blant de ti største merkene i Bergen, hittil i år ligger vi som nummer seks, sier salgssjef Atle Jensen.
Jæger bil som forhandler Toyota, måtte ta til takke med andreplassen bak Volkswagen på salgsstatistikken i fjor.
– Vi slet litt med gammel bilpark, men i år kommer det mye nytt fra Toyota, sier salgsdirektør Rolf Johannesen hos Jæger Automobil på Minde.
– Hittil i år ser det jevnt ut i kampen om førsteplassen. Vi håper det vipper i vår favør.

Fremtiden er elektrisk

I 2011 var 75,7 prosent av alle solgte biler dieselbiler, den høyeste andelen noen gang. Samtidig satser stadig flere på miljøbilene.

– Vi ønsker å satse på miljøbiler, sier daglig leder hos Ferdinand Motor, Gunnar Birkenfeldt.
Ferdinand Motor er best kjent for heftig motoriserte biler som Porsche og Ferrari, men satser også i miljøsegmentet.
Birkenfeldt har god tro på teknologien som kommer fra blant andre amerikanske Tesla.
– Teknologien er strengt tatt ikke helt ny lenger. Den er godt utviklet, påpeker han.
Birkenfeldt forteller at de utvider og har gått til anskaffelse av et nytt lokale der de skal fokusere på blant annet miljøbiler.
Og kundene ser ut til å dele oppfatningen til Birkenfeldt.

350 bestillinger
– Vi har 50 bestillinger inne på Tesla Model S. Totalt i Norge er det rundt 350 som har bestilt bilen så langt. De første kundene la inn depositum på 40 000 dollar allerede for tre og et halvt år siden.
Det er altså 350 kjøpere som har lagt pengene på bordet for en elektrisk familiebil – som ingen har prøvekjørt ennå.
Ferdinand Motor er ikke alene om å ha tro på mer miljøvennlige biler. Toyota har vært på markedet i flere år med Prius og Auris, og kommer nå også med Yaris hybrid. Volkswagen er på vei inn i markedet de også.
– Elektriske biler fra Volkswagen kommer først utover i 2013, men allerede ved årskiftet kommer vi med Jetta hybrid som skal konkurrere med biler som Toyota Prius, sier Prestegard hos Møller Nesttun.
I 2011 ble 1996 nye elbiler registrert på norske skilter, det samme ble 160 hybrider. Det kan tyde på at de tallene kommer til å øke i årene som kommer.

Når statsbudsjettet kommer på høsten er det like spennende å se hva som blir avgiftsregimet for neste år.
Gunnar Birkenfeldt, Ferdinand Motor

Fisker Karma
Et problem for forhandlerne er at staten ikke klarer å bestemme seg for hva som skal bestemme engangsavgiften på bilen din.
– Når statsbudsjettet kommer på høsten er det like spennende å se hva som blir avgiftsregimet for neste år. Man lever 12 måneder om gangen, sier Gunnar Birkenfeldt.
Han viser en oversikt over utslippstall fra en ny hybridbil som kommer inn til Ferdinand i disse dager, Fisker Karma. Et tall sier 200+ gram CO2, og et annet 53. Hva som legges til grunn utgjør en stor forskjell for lommeboka til kjøperen. I dette tilfellet ser det ut til å bli det laveste tallet som vinner gjennom.
Bilimportørenes landsforening er ikke like oppgitt som Birkenfeldt, men også de har sine betenkeligheter.
– Vi oppfatter at endringene i avgiftssystemet stort sett er forutsigbare og foretas gradvis. Imidlertid var innføringen av NOx-komponent overraskende, sier Erik Andresen.

Ole Tom Kolstad - ole@byavisen.net

Bergen er lammet i utbyggingssaker grunnet en konflikt mellom fylkesmann Lars Sponheim og bystyret i Bergen. Det er en uholdbar og totalt unødvendig situasjon.

Den etter hvert velkjente konflikten skyldes i korthet uenighet om antall parkeringsplasser i Bergen. Bystyret i Bergen vedtok i høst ny kommuneplan. Fylkesmannens innsigelser spesielt mot antall parkeringsplasser i planen har medført at saken nå må løses av Miljøverndepartementet, siden stridens kjerne er begravet i statlige miljøkrav.

Så langt er alt forsåvidt ryddig og greit. Hadde det bare vært håndtert raskt i departementet. Men der vil det gå med to-tre år før vi kan forvente en avklaring. Det vet fylkesmannen godt, og det bruker han som et pressmiddel for å få kommunen til å endre sitt vedtak.

Sponheims makt ligger i at han legger inn innsigelser mot alle store reguleringsplaner i Bergen. Det har resultert i at 15 reguleringsplaner nå venter på endelig godkjennelse, og antallet vil bare vokse helt til Miljøverndepartementet kommer med sin avklaring.

Kommunens forslag til foreløpig løsning er å behandle saker utenfor sentrum og stridens kjerne separat. Et eksempel på det så vi i forrige uke da bystyret godkjente ny plan for Åsane sentrum. I planen har man holdt seg innenfor de kravene fylkesmannen står på. Sponheim stoppet likevel planen. Uforståelig for mange, og uakseptabelt for kommunens ledende politikere.

Innsigelsen mot planene for Åsane sentrum fikk det til å gå en kule varmt i bystyresalen i forrige uke. Dag Skansen fra Høyre, som tidligere har karakterisert Sponheims håndtering for maktmisbruk, tok mandag enda sterkere ord i sin munn. Skansen mente avskjedigelse av Sponheim nå er på sin plass.

Sponheims svar er at han ikke har lov til å godkjenne slike planer når selve kommuneplanen ikke er godkjent. Han får støtte av sin administrative sjef, fornyings- og administrasjonsminister Rigmor Aaserud. Så nå sitter de der og toer sine hender begge to, mens de peker på miljøvernminister Erik Solheim som den som sitter med beslutningsmyndighet.

Det Sponheim glemmer er at hans oppgaver og plikter er todelte. Sponheim vektlegger at han skal føre tilsyn med at statlig politikk blir gjennomført. Men han skal også fremme fylkets interesser for sentrale styresmakter. Det gjør han definitivt ikke med sin steile, kompromissløse og totalt upragmatiske tilnærming til utbyggingssakene i Bergen.
Hvis han hadde gjennomført sin andre oppgave med like stor iver som den første, hadde han satt himmel og jord i bevegelse for å oppnå følgende. Han hadde lagt all sin tyngde i å få en rask avklaring hos Miljøverndepartementet. Det burde være mulig å få departementet til å innse at full stopp i all utbygging i landets nest største by er så viktig å unngå at det kan, bør og må løses raskt.

Og i påvente av en rask avklaring på den overordnede problemstillingen burde han gått i tett dialog med sine to overordnede minstre for å få lov til å godkjenne enkeltsaker. Der han velger å se seg hemmet av regler og instrukser burde han bedt om lov til godkjennelse av enkeltsaker.

Ansvarlig redaktør
Ole Tom Kolstad

Vi må tenke nytt i avgiftspolitikken. Hvorfor vi må gjøre det skal jeg prøve å belyse her. Fisker er ikke et bilmerke som er veldig kjent i Norge, det kommer til å endres når Top Gear kommer på skjermen. De har testet den nye Fisker Karma.

Bilen har sitt trevirke fra trær som har falt ned på bakken og et solcellepanel på taket som driver alle bilens dingser. Alt som bilen er laget av skal visstnok være såkalt bærekraftige materialer. Bilen drives av elektriske motorer, men for å øke rekkevidden kan en koble inn en bensinmotor som lader opp el-motoren. Litt utslipp blir det altså, men effekten skal visstnok være et par hakk bedre enn det meste andre som går på veien, hva utslipp angår. Kjører en ikke så mye kan en klare seg fint med bare batterikapasiteten.

Så, til det interessante. Fisker Automotives har en fin oversikt over de forskjellige avgiftsregimene som gjør bilen billigere å kjøpe. I Norge får en riktig nok et solid avslag på registreringsavgiften. Fisker estimerer at en konkurrent ville kostet 740 000 kroner å registrere. Med Karma slipper en unna med bare 350 000. Likevel, å betale 350 000 kroner i registreringsavgift for en bil som koster cirka 550 000 kroner er ganske voldsomt. Det sier kanskje litt om hvor ekstremt det norske avgiftsregimet er på bil.

Hvis en bor i Hellas, og mot formodning skulle ønske (eller få råd til) å kjøpe en Fisker Karma, må en ut med ganske nøyaktig 0 prosent av vanlig registreringsavgift. I USA får en opp til 7500 dollar i skattefradrag for å kjøpe en el-bil. I California får en i tillegg reduksjon i strømprisen hvis du eier en slik bil. Mitt poeng er ikke at vi trenger slike ordninger som bare uthuler skatteregimet. Poenget er at en i Norge må ut med ekstremt mye mer penger enn i andre land, for å kjøpe en bil som til og med Miljøpartiet de Grønne kunne likt!

 

Vi er låst i et gammelt system som er modent for skraphaugen.
Morten Myksvoll, 2. nestformann i Fremskrittspartiets  Ungdom

Jeg håper vi på et eller annet tidspunkt kan starte helt på nytt for bilavgiftenes del. Fjern alle og tenk nytt. Hva om en bare betalte drivstoffavgift? Den kunne til og med vært høyere enn i dag for å kompensere bortfall av alle mulige andre avgifter. Effektene er mange, og gode.

Bilene ville blitt langt billigere enn i dag. En kan dermed bytte bil oftere og flere kan henge med på utviklingen som skjer på trafikksikkerhet. En får nyere og mer miljøvennlige biler. En betaler bare for det en faktisk bruker av drivstoff, og ingenting annet. Da blir det mulig å ha en bil stående som en bruker innimellom når en har behov for det. Sist, men ikke minst, blir det mye enklere å få folk til å velge miljøvennlig om det er målet. Hvis det bare er bensin- eller dieselavgift en betaler, vil en være opptatt av at forbruket skal være lavt.

Den største motforestillingen mot å gjøre dette må være at staten kan tape inntekter. Staten vil nemlig tape inntekter hvis folk virkelig velger biler med lavere utslipp, slik som Fisker Karma. Det bryr ikke jeg meg så mye om. Lavere utslipp enn denne bilen her finnes nok ikke per i dag, men jeg er sikker på at også Fisker Karma blir sett på som en dinosaur i bilparken om noen år. Teknologien fortsetter å imponere. I Norge kommer derimot ikke disse bilene til å overta veiene, for her er vi låst i et gammelt system som er modent for skraphaugen.

Morten Myksvoll
2. nestformann i Fremskrittspartiets Ungdom

Janne G. Sørgulen - janne@byavisen.net

I 26 år har jeg så å si kjøpt det jeg har hatt lyst på. Nå har jeg derimot betalt mitt første avdrag på studielånet. Og nedbetalingen har, helt klart, forvandlet meg til en gjerrigknark. Jeg liker derimot å tro at jeg er en fornuftig og balansert gjerrigknark: Jeg har begynt å smøre matpakke, jeg planlegger middager for en hel uke i slengen. Jeg har opprettet BSU-konto, har fått fastrente på studielånet, og har gått over til e-fakturaer for å spare gebyrer.
Alt dette er vel og bra. Jeg håper bare vennene mine sier ifra, helst før, gjerrigheten min eventuelt går over til å bli usjarmerende. På nettet har jeg lest flere skrekkhistorier om folk som har blitt «litt» for ivrige på å spare penger. Man kan for eksempel, etter et felles pizzamåltid, regne ut hvor mye man skal betale, ut fra hvor mange stykker man har spist. Man kan skru ut pæren i kjøleskapet for å spare strøm. Får man gratis klær gjennom jobben, kan man gå med disse døgnet rundt. Har du en grei nabo, kan du jo låne, for eksempel, en saks. Det er jo billigere enn å kjøpe en selv.. Skal man hogge ved, bør man heller ikke hogge for hardt. Da sløves jo øksen hurtigere.
I enkelte historier skimter man en tendens til at dess større gjerrigknark man er, dess mindre sosial intelligens har man. Har du for eksempel hørt om dama som kom med en chipspose til selskapet, men som tømte restene av skålen tilbake i posen da hun skulle hjem igjen? Men for all del. Skal man regne på det, så er det sikkert billigere å ikke ha så mange venner ..

Linn Cecilie Moholt (34) overtok familiebedriften Karsten Moholt AS mens hun var i dyp sorg over tapet av sin far og bror. Siden sommeren 2009 har hun jobbet seg gjennom det vonde, og ledet firmaet til nye høyder.

Linn Cecilie Moholt

• 34 år
• Administrerende direktør hos Karsten Moholt AS
• Gift med Svenn Halvard Rognås
• Barn: Kaj (7) og Ingrid (3)
• Finalist til å bli årets vekstskaper i Ernst og Young Entrepreneur Of The Year i 2011. De jakter gode vekstskapere som har en høy andel i selskapet og har en ledende posisjon i virksomheten.
• I desember i fjor mottok hun Sunnivaprisen fra Bergens Næringsråd. Prisen skal gå til en ung kvinnelig leder.
• Juryen sier blant annet om Linn Cecilie at hun ønsker å ha en inkluderende og uformell lederstil, og å utøve tydelig og rettferdig ledelse. Hun har, i samarbeid med styre og øvrig ledelse, utarbeidet frem ledelsesprinsipper som hun til enhver tid prøver å etterleve.
• I 2009 omsatte Karsten Moholt AS for 235,2 mill.kroner. I 2010 omsatte de for 212,8 mill.kr. Estimat for 2011 er cirka 305 mill.kroner.
  Kilde: Karsten Moholt AS, Bergen Næringsråd

NÆRINGSLIVSPROFILEN
Sivilingeniøren var i mammapermisjon da hun fikk nyheten om Air France-flyet som styrtet i Atlanterhavet på vei til Paris fra Brasil. Om bord var hennes far; Karsten Moholt og hennes bror, Karsten Alexander Moholt. De ansatte ønsket at Linn Cecilie skulle overta den videre driften av firmaet, som driver med roterende elektromekanisk utstyr. I den tunge stunden var hun heller ikke i tvil om å ta over de mange utfordringene som ventet på henne.
På kontoret på Laksevåg henger det utmerkelser på veggen og det er tydelig at 34-åringen er blitt lagt merke til i næringslivet. I høst var hun en av finalistene til å bli årets vekstskaper i Ernst og Young Entrepreneur Of The Year og rett før jul mottok hun Sunnivaprisen.

– Hvordan vil du oppsummere årene du har vært direktør?
– Jeg fikk en veldig bratt læringskurve. Det har vært fantastisk å kunne jobbe sammen med så mange flotte mennesker. Det er engasjerte mennesker som står på sent og tidlig. Da jeg startet hadde jeg ingen ledererfaring. Den erfaringen føler jeg at jeg nå har fått. Jeg har også hatt en utvikling som privatperson. Jeg har blant annet måtte prioritere jobben, noe som har ført til at jeg har fått mindre tid med barna. Jeg er derfor veldig opptatt av at den tiden jeg har sammen med dem skal inneholde kvalitet.

– Hva finner dere på da?
– Jeg har alltid vært veldig glad i å komme meg ut i naturen. Så det blir gjerne turer, gå på ski og krabbefisking.
– Har du et favorittsted i Bergen?
– Fløyen. Om vinteren bruker vi å ake ned fra toppen. Det er blitt en tradisjon, så jeg håper det blir litt snø i år også.

– Hvilke mål og ambisjoner satte du deg da du overtok?
– Det første målet var å sikre og bevare det som var. Da vi skjønte at vi klarte å sikre den videre drifte av selskapet satte vi oss neste mål. Vi satte i gang ulike strategiarbeid og begynte å planlegge en omfattende omorganisering. Vi ønsker at organisasjonen skal bli mindre sentralstyrt og at oppgaver og ansvar blir fordelt rundt til avdelingene i selskapet. Omorganiseringen innebærer også at virksomheten flytter sammen.

– I dag holder dere til på tre ulike steder. I Michael Krohns gate, Damsgårdsveien, og på Storebotn Næringspark på Askøy, der hele selskapet skal holde til. Hvorfor er det viktig for deg å få bedriften under samme tak?
– Nå er vi på tre ulike steder, og det hadde vært naturlig om disse stedene var for eksempel Bergen, Oslo og Trondheim. Men vi ligger så geografisk tett at vi taper effektivitet på dette. I slutten av desember i år starter flyttingen til Askøy.

– Hva legger du i å være en god leder?
– En god leder for meg er tydelig, rettferdig og inkluderende.

– Og hvordan vil du beskrive deg selv?
– Løsningsorientert.

– Hvilke forbilder har du?
– Jeg må nok trekke frem min far. Han har vært et stort forbilde for meg. Han hadde så mange roller i livet mitt. Både sjef, far og venn. Det var roller han fylte på fine måter. Han utredet mye den tiden han var her.

– Preger ulykken fremdeles livet ditt?
– Vi er tilbake i en normal situasjon igjen, men det som har skjedd kommer til å prege livene våre så lenge vi lever.

– Hvordan har det vært «å vokse opp» i en familiebedrift?
– Det har vært positivt. Det merket jeg jo også da jeg skulle overta. Jeg har vært innom alle avdelinger og hadde god kjennskap til firmaet. Jeg har jo gått inn og ut her siden jeg var liten. Vi er en utvidet familie her. Det fikk vi blant annet illustrert etter ulykken, hvor jobben ble et holdepunkt.

– Har du vurdert andre karrierevalg?
– Ja, før jeg begynte på sivilingeniørutdanningen min i Trondheim ønsket jeg å bli veterinær. Men så fikk jeg så stor interesse for realfag, og det ble enkelt å følge i min brors fotspor som allerede var i gang med sin utdanning på NTNU. Jeg har ikke angret.

– Ønsker du at dine egne barn skal begynne å jobbe i selskapet og ta over en gang?
– Så langt har jeg ikke tenkt engang. Men jeg håper de finner sine egne verdier som de vil strekke seg etter. Om de ikke ønsker å jobbe i Karsten Moholt AS er det helt greit.

– Hvilke fordeler og ulemper er det ved å drive familiebedrift?
– Det er mange fordeler. Først og fremst er det at vi tenker langsiktig, slik at de ansatte skal føle trygghet. Vi kaster oss ikke på kortsiktige risikoprosjekter. Her er hver enkelt ansatt viktig. Hver enkelt har innflytelse på sin egen arbeidshverdag. Alle skal få komme med sine innspill.

– Og ulemper?
– Vi mister litt av det vanlige kollegiale som de andre ansatte har, ettersom vi både er eiere og ledere. Jeg vet at det er et problem for enkelte andre, men det har stort sett gått greit hos oss.

– Du mottok Sunnivaprisen for 2011. Prisen skal blant annet være en motivasjon for å få flere kvinner inn i ledende posisjoner og sikre mangfold i næringslivet. Hvordan vil du jobbe for det?
– Ved å gi uttrykk for at det er spennende å være leder for oss kvinner også, på lik linje som menn.
– Hva kan næringslivet gjøre for å få flere kvinner inn i toppstillinger?
– Ved å være tidlig ute med å oppmuntre og oppfordre kvinner til å ta ledende stillinger.

– Det står også skrevet om Sunnivaprisen at hun som vinner skal peke seg ut en høyere stilling enn hun har i dag, hva betyr det for deg?
– Ja, det stemmer. Men jeg trives veldig godt her. Så jeg ser meg ikke om etter en annen stilling.

– Hvilke mål har du for den videre driften for selskapet?
– I 2012 kommer vi til å ha hovedfokus på samlokaliseringen. Samtidig vil vi utvikle nye konsepter.

– Og til slutt, hvilke tanker gjør du deg om den ustabile økonomien i Europa?
– Jeg følger spent med. Om økonomien rammer prisene på råolje vil det påvirke aktiviteten vår. Så jeg håper situasjonen stabiliserer seg.

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Jeg jobber i en verden med mye konflikter. Stadig er folk i hverandre, med rettslige konflikter. Den ene dagen gjelder det en eiendom til noen millioner kroner, den neste dagen en mangelfull mobiltelefon. Eller en kontrakt som kan bety et være eller ikke være for en bedrift. Konflikter kan etableres med både liten og stor økonomisk kjerne. Man er uenige.

Mye av vårt lovstoff vil aldri nå prosess, i realiteten. Det er mest egnet som kjøreregler. Derfor er det viktig med mange regler som kan fungere både veiledende og oppdragende for folket, uten at det dermed er meningen at du noen gang skal i retten med stoffet.

Som eksempel kan det nevnes at det er mangler ved et par sko du har kjøpt. En velfungerende forbrukerkjøpslov er da en forutsetning for at du skal få reparert skoene, eller få deg et par nye sko. Det er neppe et tema som ressursmessig eller økonomisk er forsvarlig å føre for domstolen.

Regler kan fungere på et vis forebyggende for konflikter. Ved å regulere forhold godt, unngår vi konflikter i størst mulig grad som uansett ville kostet for mye.

Derfor er det mange ganger at jeg må spørre klienten om nettopp dette: Er saken verdt nok økonomisk? Og det kan påvirke om man skal søke løsninger i konflikter, heller enn å prøve dem med store økonomiske utlegg? Dette kan føles bittert for den som mener å ha rett i en konflikt, at det hele skal koke ned til sakens økonomiske verdi. Men det er en realitet.

Lovgiveren har laget et eget spor og regler for saker av mindre verdi. De kalles småkravsprosess. Du skal nærmest advares og hindres fra å føre slike saker for retten. Under 125.000 kroner som tvistesum, skal du både guides via forliksrådet, du skal forkorte rettsprosessen for tingretten, gjøre det vanskelig å anke slike saker – og på toppen skal du bare få dekket dine saksomkostninger opp til 20 prosent av det omstridte beløp. Reglene er nærmest fandenivoldsk innstilte på at du ikke skal orke å føre saker under 125.000 kroner. Da er neppe et par sko eller en mobil noe du drar for retten. Det er de store konfliktene som er mat nok for domstolsapparatet. Det andre får dere løse på kammerset, sier lovgiveren. Det er effektivt, men det er også brutalt.

Jeg påvirkes av dette. Om noen presenterer en sak med begrenset økonomisk ramme, må jeg spørre folk om de virkelig vil ta seg råd til dette. Eller som en dommer en gang sa til meg, «skal man kaste gode penger etter dårlige»?

Rettssystemet vil ikke ha småsakene. De overlates til private å løse opp i, eller ved hjelp av advokater. Skulle du få saken inn for retten til prosess, vil retten gjøre alt den kan for å mekle ut av bildet hele konflikten. Ikke minst der stridsbeløpet er lite. Skulle du komme så langt, vil du igjen føle at det beste du kan gjøre – er å forlikes. For det koster jo så mye med sak, vil man si. Alt for å hindre deg i å oppnå rett, men for å la striden smuldre opp.

Det er langt fra lovens kjøreregler til knallhard prosess. Og jeg opplever det slik at systemet helst vil unngå prosess. Ikke ta den til behandling – uten at det svinger litt av saken.

Jeg var en gang i retten med en tvist om en bruktbil. Dommeren kom inn i rommet og gav oss sitt telefonnummer. Han ba oss ringe når vi hadde nådd forlik, for det var ingen mening i å skrive dom, fortalte han myndig. Denne historien forteller det hele.

Bipper-gründer, Silje Vallestad mener forskjeller i risikovilje og ordenssans kan være forklaringene til at menn slår seg lettere konkurs enn kvinner.

Konkurser

• Mens tre av ti ledere av enkeltpersonforetak er kvinner, er bare en av ti foretak som går konkurs, ledet av kvinner, viser statistikk fra SSB.
• Andelen av kvinner i tidlig fase av gründerskapet har i Norge falt fra 33 prosent i 2007 til 25 prosent i 2010, ifølge tall fra Global Entrepreneurship Monitor.

– Jeg tror kvinner i større grad tenker gjennom hva etableringen innebærer, før de starter opp. De har gjort en grundigere avveining enn menn som fra naturens side har en større risikovilje. Kvinner som tar steget har derfor forberedt seg godt, og de føler seg rimelig sikre på at dette skal gå, sier Bipper-gründer, Silje Vallestad.
Statistikk fra SSB viser at mens tre av ti ledere av enkeltpersonforetak er kvinner, er bare en av ti foretak som går konkurs, ledet av kvinner.
Vallestad mener at en tilleggsforklaring kan være at kvinner ofte er mer strukturerte på detaljene.
– Vi vil ha orden i sysakene. Prosjektledelse og fremdriftskontroll ledes også bedre av kvinner enn menn, forteller hun og legger til at den siste vurderingen kommer fra menn i nærmiljøet hennes.
– Om det stemmer for alle, vet jeg ikke, men det er hvert fall erfaringen i vår lille verden.

Bransjevalg kan avgjøre
Hun mener også at valg av bransje kan være en viktig forklaring til forskjeller.
– Kvinner og menn velger forskjellige bransjer. Det er også en overvekt av kvinner som satser på mindre foretak. Dette kan være med å forklare forskjeller på et samlet nivå, sier Vallestad, som i fjor ble kåret til årets kvinnelige gründer av Næringsdepartementet og Innovasjon Norge.

Risiko
Mens kvinner er seigere til å slå seg konkurs, er det blitt færre kvinner i forhold til mannlige gründere i tidlig fase enn før. Mens hver tredje gründer var kvinne i 2007, var kun hver fjerde gründer kvinne i 2010, viser tall fra Global Entrepreneurship Monitor.
– Hvorfor tror du andelen av kvinnelige gründere har sunket de siste årene?
– Jeg tror dette også har med at kvinner er mer risikoaverse enn menn. Vi har det sabla godt i Norge. Hvorfor da hive seg ut i stor risiko hvis man ikke må? Vi trenger ikke å lære å spinne. Typisk ser man jo vekst i antall gründere når det er dårligere tider. For lite risiko fordrer ikke til god grunderånd, nei. Man har det for bra.
– Hvordan er det med din holdning til risiko – har du selv tatt sjanser?
– Jeg har definitivt tatt sjanser. Jeg sa opp en godt betalt jobb og har investert mye egenkapital. Den gang var familien også helt i etableringsfasen med småbarn. Så mye sto på spill.
Men hun føler likevel at risikoen har vært håndterbar.
– Jeg kunne ganske raskt fått en alternativ jobb. I tillegg har min mann en sikker jobb. Spørsmålet er om jeg hadde turt å gjøre dette dersom situasjonen hadde vært en annen.
Hun mener den første tiden emosjonelt var den tøffeste.
– Da har man med lite kapital og har ansatte og investorer å tenke på. Man får heller ikke brukt tiden på det man skal, nemlig produktutvikling. Kapitalinnhenting er en heltidsjobb, konstaterer hun.

Spennende tider
Selskapet med rundt 15 ansatte i Norge og utenlands er fortsatt i en oppstartsfase, så omsetningen er ennå moderat. Men Vallestad har store forventninger til de neste månedene. Det personlige alarmsystemet, Bsafe ble lansert på USA-markedet i høst og de neste månedene vil vise om det blir gjennombrudd.
Til sommeren drar hun selv over til USA for å lede virksomheten der.
– USA har et langt større tilbud av risikokapital for den fasen vi er kommet i. Norge er gode på risikokapital til nystartede bedrifter, men altfor svake for bedrifter som er kommet et stykke videre slik som oss og som ikke er innenfor offshore eller maritimt. Derfor må vi ut.

– Det er ikke ok å gå konkurs

- Kvinner tenker mer på kreditorene og går fortere til banken enn menn.

– Vi ser at man klarer å få frem flere kvinnelige gründere og ledere, men ikke så mange som man ønsker. Forklaringen kan være at kvinner er mer risikoaverse enn menn. Det kan bety at man får færre gründere og toppledere, fordi dette er risikoutsatte stillinger. Men man får også færre misligholdte lån, forteller partner i PwC, Jon Haugervåg.
Det er bra for økonomisk vekst at det inntil en viss grad tas risiko, men misligholdte lån og konkurs innebærer at man har gjort en eller flere alvorlige feil, mener Haugervåg.



Stadig flere bergenske bedrifter kurser seg i kinesisk språk og kultur. Business Region Bergen mener behovet for portugisisk også er voksende.

BRIC

Brasil, Russland, India og Kina er verdens raskest voksende økonomier og går under betegnelsen BRIC-landene.

Brasil

Brasil er Norges klart viktigste handelspartner i Sør-Amerika.
Det er en betydelig tilstedeværelse av norske bedrifter i næringer som olje og diverse supplyvirksomhet, skipsfart, aluminium og trykkpapir.
Klippfisk er Norges tradisjonelt største enkeltprodukt, men i de senere år har leveranser av maskiner, deler og skipsutstyr blitt viktigere.

Kina

Kina er Norges største handelspartner i Asia, både på eksport og på importsiden, og Norges tredje viktigste handelspartner etter EU og Nord-Amerika.
Kilder: Utenriksdepartementet, Nærings- oghandelsdepartementet

Hordaland har en rekke virksomheter med sterke bånd til Kina. Men språkutfordringer og kulturforskjeller kan gjøre samarbeidet mellom bergensere og kinesere vanskelig. For andre gang arrangerer Bergen Næringsråd i samarbeid med Business Region Bergen et seks ukers kurs i kinesisk språk og kultur for personer fra næringslivet.

Etikk og nettverk
Administrerende direktør for Firda Seafood, Carl-Erik Arnesen, var med da kurset ble arrangert for første gang i høst.
– Vi har drevet med eksport av laks og ørret til Kina de siste 15 årene, og jeg har derfor reist til Kina flere ganger i året. Før jeg startet på kurset tenkte jeg egentlig at jeg visste mye om landet, men etter å ha deltatt på kurset innså jeg at det var mye jeg ikke hadde forstått, sier Arnesen.
Høflighet, normer og etikk, nettverksbygging, forhandling og kontrakter er temaene som blir undervist i på kurset, samt en innføring i enkle kinesiske fraser. Kurset ledes av Lei Wang Hodneland som har arbeidet i Norge over lengre tid og kjenner begge kulturer godt.
– Det er veldig lett å tråkke i salaten når man samarbeider med et land som er så annerledes enn Norge. Jeg mener at alle som jobber med Kina burde hatt et slikt kurs, sier direktøren.
Ifølge Tone Hartvedt i Business Region Bergen, har kurset så langt vært en suksess.
– Folk har sett at det er viktig å ha både språk- og kulturforståelse, sier hun.

Det er veldig lett å tråkke i salaten når man samarbeider med et land som er så annerledes enn Norge.

Carl-Erik Arnesen

Brasiliansk samarbeid
Men det er ikke bare kunnskap om Kina som er viktig for næringslivet i Bergen, også Brasil blir et stadig viktigere samarbeidsland for bergensregionen.
– Det er i dag mange bedrifter fra bergensregionen som har kontorer i Brasil eller handler med Brasil, blant andre Frank Mohn, DnB NOR, DOF og Aker Solutions. Det er derfor et stort behov for flere som kan portugisisk. Flere bedrifter er også i en fase der de vurderer å etablere bånd med Brasil, sier Hartvedt.
Folkeuniversitetet tilbyr i dag språkkurs i portugisisk, men BRB ønsker også at Universitetet i Bergen skal komme på banen.
– Vi har vært i kontakt med Universitetet i Bergen for å få opprettet slikt studium i portugisisk. Nå ligger det på UiB å ta dette videre, sier hun.

Les også:
Bergensjobb med russiske forbindelser

– Ser du tegn til krise for bedriften, må du handle, er det klare rådet fra Jon Haugervåg i PwC til bedriftenes økonomiansvarlige.

Norge har hittil ridd av stormen som har herjet europeiske økonomier og kan i stor grad takke oljeinntektene og at vi har lært av tidligere kriser. Men skulle det finansielle uværet nå Vestlandskysten, er partner, Jon Haugervåg i PwC i Bergen, klar på hva som må til.
– Du som er finansdirektør eller økonomiansvarlig må konsentrere deg om kredittsiden av balansen til selskapet og  fokusere på kommunikasjonen med alle kapitalleverandørene samt de finansielle prisene og betingelsene. Jobben er å sørge for at lånene og kredittlinjene beholdes til en fornuftig pris.
Haugervåg mener at nedgangstider får banker, leverandører og andre kapitalleverandører til å gjennomgå sine porteføljer.
– Kunder som ikke har tillit kan risikere krav om høyere priser, lavere kredittlinjer og krav om innebetaling av ny egenkapital. Dette kan medføre lavere investeringsevne, tapte aksjonærverdier og i verste fall true selskapet eksistens.
Haugervåg er mindre bekymret for bedrifter med lang fartstid.
– Selv om flere bransjer har vanskelige tider, ser vi få konkurser blant bedriftene på Vestlandet som har lange tradisjoner og godt forhold til sine långivere. Vi har dessverre også sett selskaper som ikke klarer å få nødvendig tillit hos sine långivere til å finansiere sine investeringer og drift, noen av disse har også gått konkurs.

Tillit er penger
– For å klare det, er tillit avgjørende og da må den finansielle rapporteringen som selskapet sender ut til offentlighet, kunder og leverandører, være konsistent og troverdig.
Slik rapportering kan være årsregnskap, budsjetter, prognoser, prospekter, pressemeldinger, investorinformasjon og ordrereservevurderinger og mye annet.
– God, tillitsfull informasjon gir god rating hos bankene og man kan få billigere og flere lån. Meglere kan gi bedre analyser av ditt selskap og derigjennom oppnår man også bedre aksjekurs, hvis man er børsnotert. Ratingselskapene gir bedre rating og leverandørkreditter blir større og billigere.
Haugervåg mener dette er såpass viktig for selskapet at hele toppledelsen bør være opptatt av dette, ikke bare den som har ansvar for finansene.
PwC-partneren understreker også betydningen av god kvalitet på revisortjenestene og at man tar rapporteringspliktene på alvor.
– Ikke minst er det viktig å levere regnskap og rapporter i tide. Det blir ikke bedre av å vente og gå over fristen.

- Unngå tung jobb i banken
Haugervåg mener også at det er viktig å unngå overraskelser for samarbeidspartnerne.
– Ser du at selskapet ditt styrer mot en utfordring, så gi dem informasjon før utfordringen har kulminert. Gå til banken og dine finansielle samarbeidspartnere i tide. Når man er informert, så aksepterer man lettere dårlig informasjon.
Han mener i tillegg at alle i bedriften som kommuniserer med omverden må være samsnakket når de omtaler utfordringen. De må fortelle samme historie, poengterer han.
– Vi har sett eksempler på selskaper som holder igjen dårlige regnskaper, informasjon om tapte kontrakter og overskridelser på prosjekter i håp om at ting skal snu.  Det gjør det dessverre sjelden og disse får en tung jobb i banken.  Også saksbehandlere skal forklare internt i banken hvorfor negative hendelser kommer overraskende og sent. Bedrifter som holder kortene skjult, er følgelig ikke populære.

– Jobb med historien
Det er også avgjørende at det jobbes godt med selve historien.
– Bruk tid på å jobbe med den. Ikke overlat det til revisor å kommunisere den finansielle historien til selskapet.
Oppsummert mener Haugervåg at følgende stikkord gir tillit og dermed best mulige finansielle betingelser på sikt:
Ærlighet, åpenhet, konsistens og forutsigbarhet.

Derfor har vi en krise i Europa

– Vi forbrukte i vest og sparte i øst. Det har vært et lånefinansiert forbruk over lang tid, en undervurdert risiko.

Kommunikasjon og tillit er ikke bare et avgjørende innsatsområde for bedrifter, men også for nasjoner, fortalte Haugervåg i Bergen Næringsråd før jul.
- Krisen i eurosonen har lært oss at det er en grense for hvor mye gjeld et land kan ha. Dette er for så vidt ingen overraskelse og dette er også en parallell til gjeldskrisen vi hadde blant annet i Sør-Amerika på åttitallet med tap for vestlige banker.
Problemene i Europa begynte da mange land i eurosonen og i omkringliggende land måtte trå til for å redde et stort antall banker og finansinstitusjoner fra å gå over ende, direkte og gjennom motkonjunkturtiltak.
– Så fikk vi en statsgjeldkrise, som medførte at statene selv fikk problemer med å betjene lånene sine.
Men ikke i alle verdensdeler har mentaliteten vært den samme.

– Undervurdert risiko
– Vi forbrukte i vest og sparte i øst. Europa har hatt et lånefinansiert forbruk over lang tid. Dette har vært en undervurdert risiko.
Problemet er at banker og institusjoner i vest har vært med å finansiere land, ved å gi store obligasjonslån til disse statene. Når statene på et tidspunkt ikke klarer å håndtere lånene, står disse bankene selv i fare for å gå konkurs.
– Derfor kan man ikke la stater gå konkurs, for da går bankene også konkurs, og vi får en krise i realøkonomien.
– Den gamle sannheten om at sparing i statsobligasjoner er uten risiko, gjelder derfor ikke lenger, forteller Haugervåg.

Martine Hansen-Tangen

Etter jeg flyttet ut hjemmefra og begynte å betale regningene mine selv, har jeg tenkt mye på det å bli voksen. Før fungerte det som en gulrot. Alt skulle bli bedre når jeg ble gammel nok til å ta egne avgjørelser. Jeg skulle spise hva jeg ville til middag, legge meg når jeg ønsket  og kjøpe alt jeg hadde lyst på. Så feil kan man ta.
Det å bli «voksen», har stort sett betydd dårlig økonomi, lite søvn og enkel mat. Det mest skremmende er alle forventnigene. Jeg skal som 22-åring plutselig ta veloverveide avgjørelser, og ikke mist ta ansvar for de valgene jeg gjør. Det får meg til å lengte tilbake til tiden uten bekymringer. Jeg skulle ønske jeg på det tidspunktet satt mer pris på alt som ble gjort for meg. At jeg tillot meg å nyte de enkle barndomsårene, og ikke konstant lengtet etter det å bli eldre. For innerst inne er jeg det samme barnet som jeg var for ti år siden. Forskjellen er bare at nå henger alle voksenlivets problemer over meg som en altfor stor genser.

Mari Louise Uldbæk Stephan

Ubetalte regninger og inkassokrav er ingen hyggelig affære. Men når personer under 25 år lar gjelden fra forbrukslån vokse, er det ekstra illevarslende. I forrige uke var unge voksnes betalingsproblemer temaet for en konferanse i regi av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartemenet.

Nye tall viser at inkassosakene blant unge voksne har økt betydelig over de siste fem årene. I dag er 25 prosent av betalingsanmerkingene i hendene på personer under 25 år. Under konferansen la direktør i Forbrukerrådet, Randi Flesland, frem en undersøkelse som viste at 31 av 33 unge voksne verken forstår innholdet eller konsekvensene av brevene inkassoselskapene sender ut når betaling uteblir.

Dette er uten tvil en negativ utvikling. Men hva skyldes dette? Hvorfor bruker så mange penger de ikke har?

Forbrukerrådet mener myndighetene må ta kontroll og beskytte unge voksne mot uforsvarlig utlånspraksis og kreditt. De foreslår blant annet at man bør innføre et gjeldsregister.

Spørsmålet om gjeldsregister har vært oppe tidligere, men har ikke ført til konkrete endringer. Datatilsynet frarådet nylig innføringen av et slikt register. De påpekte at et slikt register vil hjelpe svært få, men at det vil være en personvernulempe for de fleste som registreres. At det vil være nærmest umulig å innhente og oppbevare en komplett oversikt over denne informasjonen, tyder også på at et slikt gjeldsregister neppe er løsningen for å få bukt med den økende iveren etter forbrukslån blant unge voksne.

Skal man bedre unge voksnes økonomi, må man starte i en helt annen ende, nemlig i oppveksten. For når noen tenker at det sikkert går greit å ta opp et lån med en effektiv rente på 24,6 prosent, er det noe som har gått galt. Spesielt dersom pengene brukes til merkeklær, ferieturer, ny flatskjerm eller andre ting som man strengt tatt ikke behøver.

For det er ikke bare 20-åringers forbruksgjeld som er urovekkende. Manglende opplæring om pengebruk både hjemme og på skolen er mye av problemet. I en undersøkelse blant 510 foreldre med barn i 9. klasse svarte 48 prosent at de sjelden eller aldri forsøker å begrense barnas forbruk. Undersøkelsen viste også at så mange som 82 prosent av foreldrene sjelden eller aldri oppfordret barna til å følge med på eget forbruk.

Heller ikke i skolen er det mye fokus på privatøkonomi, men her finnes det heldigvis unntak. Gjennom et prøveprosjekt på Mangelrud videregående skole i Oslo har elevene lært om uttrykk som kreditor, debitor, hovedkrav og renter. Prosjektet lærte også elevene om konsekvensene av mislighold av gjeld, betalingsanmerkninger og tvangsinndrivelse.  Dette er viktig kunnskap om voksenlivet og bør uten tvil bli pensum ved alle landets skoler.

Forbrukerrådets kritikk mot kredittselskapene er absolutt berettiget. For å hindre at så mange havner i økonomisk uføre bør kreditorene dempe sin hissige markedsføring og bedre sin informasjon om hva produktene faktisk innebærer.

Dersom man bare bekymrer seg for at bankene kaster kredittkort etter de unge, risikerer man å få en generasjon av unge uten økonomisk sans. Kunnskap om økonomistyring bør komme fra både skolen og foreldrene. Gjør man det, kan man kanskje unngå at hundrevis av menn og kvinner havner i luksusfellen.

Hadde det ikke vært for et nattskift på smelteverket i Bremanger i 1995, ville Jan Erik Kjerpeseth neppe vært viseadministrende direktør i Sparebanken Vest i dag.

NÆRINGSLIVSPROFILEN
– Jeg pleier å si at jeg er en enkel mann fra en liten bygd, sier Jan Erik Kjerpseth
Men merittlisten til den enkle mannen fra bygda Svelgen på grensen mellom Sunnfjord og Nordfjord, er lang. Siden 2002 har han vært en del av ledelsen i Sparbanken Vest-konsernet, der han begynte da han var 28 år. Han var markedsdirektør da banken gikk ut av Sparebank1-gruppen, og ledet omprofileringen av egen, selvstendig merkevare. I 2006 ble han oppgradert til viseadministrerende direktør etter Monica Salthella.
Kollega og direktør for kommunikasjon og samfunnsansvar, Siren Sundland beskriver     Kjerpeseth slik: –Jan Erik er en hardtarbeidende, ambisiøs kar fra Svelgen som aldri er redd for å ta i et tak. Han er definitivt den mest utålmodige mannen jeg har møtt. Dette er mannen som ikke bare saler og rir samme dag: han saler, rir og oppgraderer stallen når han først er i gang.

Jeg måtte jobbe for å få autoritet, og ble ikke hjulpet av min unge alder.

– Hva bestemte karrierevalget for deg?
– Det er et godt spørsmål, jeg visste tidlig at jeg ville drive med økonomi og finans. En lærer på gymnaset gjorde sosialøkonomi spennende, og de analytiske fagene har falt lett for meg. Siden var det litt tilfeldig at det ble hovedvekt på markedsføring og merkevarebygging i Oslo på daværende Norges Markedsføringshøyskole. Valget var ikke så bevisst den gang, men jeg tenkte at merkevarebygging var fremtiden.

– Det kom vel godt med senere som markedsdirektør?
– Ja, det var veldig krevende år da vi skulle skape et regionalt omdømme og styrke profilen til Sparebanken Vest som til da hadde inngått i nasjonale Sparebank1-gruppen. Vi måtte finne tilbake til nerven i vestlandsforankringen til banken. Samtdiig tok jeg en master ved NHH, og fikk virkelig anvendt teori i praksis. På samme tid startet vi også vår sponsorvirksomhet fordi vi trengte å erstatte tv-mediet med en annen kommunikasjonsflate.
– Du startet i Sparebanken Sogn og Fjordane allerede i 1995. Hvordan var veien dit?
– Det er en artig historie. Mens jeg gikk på Norges Markedshøyskole jobbet jeg nattskift på smelteverket Elkem i Bremanger hver sommer. En natt så jeg en annonse i Firdaposten hvor Sparebanken Sogn og Fjordane søkte markedssjef. Jeg var 24 år og ikke en gang ferdig med skolen. Likevel søkte jeg. Den høsten dro jeg til London for å studere videre. Banken ringte meg, og på vei hjem en gang den høsten tok jeg nattbuss fra Oslo til Førde for å troppe opp på intervju. De tilbød meg stillingen. Det ble tre år med en utrolig bratt læringskurve. Det hadde vært ansettelsesstopp, og de fleste av dem jeg skulle lede, var mellom ti og tredve år eldre enn meg. Tre av dem hadde søkt stillingen selv. Jeg måtte jobbe for å få autoritet, og ble ikke hjulpet av min unge alder. Årene i Førde lærte meg nok litt om stayerevne.

Det er små nyanser som bestemmer hvor man kommer i livet.

Hvordan var overgangen fra Førde til Bergen?
– Det var litt den samme storyen om igjen. Hardt arbeid for å oppnå innflytelse. Igjen var jeg forholdsvis ung og uerfaren. Men da hadde jeg gjort det en gang før, og var mye tryggere. Jeg har lært å sette pris på nyutdannedes naivitet. Pågangsmot og en posjon naivitet er en god kombinasjon for å få ting til. Mange prosesser er ofte mer krevende enn det ser ut til. Jeg ble en del av ledelsen i 2002, og i løpet av den tiden jeg har vært der har det vært endel krevende utredninger, krevende lederskifter i banken og oppstart av nye foretak. Men det har også vært fantastisk gøy og organisasjonen er preget av fantastisk flinke folk.

– Fortell. Hva er det som er så gøy med bank?
– Bank er en viktig samfunnsinstitusjon, og på mange måter et nav i samfunnet. Det er en spennende næring i stor endring, og som var en av de aller første ute til å ta i bruk internett. Det er en stor utfordring å drive med differensierte merkevarer. Et innskudd er jo et innskudd. Et lån er et lån.
– Blir dette veldig kjedelig, lurer Kjerpeseth.

Jeg har lært å sette pris på nyutdannedes naivitet.

– Neida. Fortsett. Hva blir utfordringene til Sparebanken Vest fremover?
– De regulatoriske endringene etter finanskrisen gir en rekke utfordringer. Det blir det å lykkes med økt lønnsomhet og ha en moderat kostnadsutvikling i et marked hvor det er sterk konkurranse. Videre står vi ovenfor svært spennende endring i kundeadferd og økt kjøp av finansielle tjenester på nett.

– Hva tenker du er din banks force?
– Fordelen er at vi er 190 år, og det ligger mye i det i et marked med tjenester som er svært like. Dessuten gjør det en forskjell å ha et så sterkt geografisk distribusjonsapparat. Det at vi er delvis samfunnseid, og delvis privat, gjør også at vi kan gi igjen deler av overskuddet til regionen. Det er bankens strategi og veldig viktig verdimessig for meg.

– Du er også nestleder i Bergen Næringsråd. Hva tenker du er utfordringene til det bergenske næringsliv?
– For å ikke være en filialby, og for å få kompetente mennesker til å jobbe her, må vi arbeide for å sikre at flest mulig større selskaper har sitt hovedsete i Bergen. Det er viktig å beholde TV2, Bergens Tidende og få realisert mediehuset som det snakkes om, dessuten å oppgradere samferdsel og infrastruktur. Regionalt eierskap kommer til å bli enda mer viktig enn det er i dag. Eierskapsmeldingen til Bergen komune burde skapt enda større engasjement enn den gjorde. Vi trenger å styrke de finansielle og kompetanse-messige musklene, og da trenger vi å beholde bedrifter som Rieber & Søn, GC Rieber, BKK også videre.

– Hva tenker du er grunnen til at du har nådd så langt før fylte førti?
– Det burde egentlig andre svare på. At jeg blir karakterisert som utålmodig, strukturert og pedagogisk kan kanskje være medvirkende årsaker. Samtidig holder jeg fast, og gir aldri slipp på målet. Så jeg er nok seig.

– Er det ikke nettopp det man kaller sunnfjordinger i hjemfylket ditt – «seigmenn»? Men det betyr vel at de er treige?
– Jo, men jeg kommer fra grensen mot Nordfjord, og der er de nok mer direkte og ærlige. Jeg hadde en far som sa «følg jorda», han har lært meg å være ærlig og direkte. Jeg er ikke den som snakker om folk, heller til folk. Den direkte kulturen fra Sogn og Fjordane har jeg nok med meg inn i jobbben.

– Hvordan går det forresten å kombinere topplederjobb med småbarnsliv?
Det er jævlig krevende. Dagene varer ofte i ti timer. Jeg verner helgene, og forsøker å være 100 prosent tilstede når jeg først er hjemme, men det er ikke alltid like lett. Det er en krevende balansegang, og noe av grunnen til at vi er ferdig med å bo i enebolig. Jeg er veldig opptatt av ungene mine, og prøver å reise ganske lite selv om det hører til stillingens karakter. Det har ikke manglet på muligheter til å flytte til Oslo, men jeg setter pris på muligheten for fjell og friluft her.

– Det ryktes også at du er en ivrig kinogjenger som har sett Kung Fu Panda tre ganger?
– Ja, jeg har en sønn på 3, 5 år som er veldig glad i film. Jeg liker også å sykle med barna. Da er målet ofte kino og softis etterpå.

– Til sist. Hva har vært viktige milepæler i karrieren din?
Da jeg kom inn i toppledelsen i 2002. Og da Stein Klakkegg ville satse på meg i 2006. Ellers kunne jeg nok fort funnet på noe annet. Også søknaden på nattskiftet i 1995 ble toneangivende. Det er små nyanser som bestemmer hvor man kommer i livet.

Gruppeleiar for SV, leiar for Komite for Helse og Sosial i bystyret

Bergen Bolig og Byfornyelse, BBB, har på mystisk vis vorte ei mjølkeku for bybudsjett som Høgre, FrP og KrF ikkje får til å gå opp.  Det er eit mysterium at sjølv om kommunal bustadmasse skrik etter oppgradering og vedlikehald, tek byrådet og byrådspartia ut reine utbyte frå  BBB. Dei fire neste åra skal bykassen ta ut 152 millionar frå kommunen sitt eige bustadselskap – og då  er ikkje eingong alle kommunale utleigebustader isolerte! Vedlikehaldsetterslepet er på mest 300 millionar kroner.

Går vi til Oslo, ser vi det same, berre endå meir grelt. Trass i vedlikehaldsetterslep på 1,4 milliardar kroner, har Oslo kommune, ifylgje Vårt Land, henta ut 1,1 milliardar i utbyte frå bustadselskapet Oslo Bygg frå 2004 til 2011. Frå 2012 til 2014 planlegg kommunen å ta ut 646,5 millionar. Til Vårt land nyleg sa adm. dir. i Boligbygg Oslo KF, Jon Carlsen, at dei aukande krava til utbyte skaper problem for vedlikehaldsarbeidet: «Konsekvensen vert at vi får lite eller ingen midlar att til vedlikehald, og etterslepet vil då vekse. Uføresette hendingar, som lekkasjar, må prioriterast, medan planlagt vedlikehald og istandsetting av bustader for ny utleige må vente,» seier han.

For meg ser dette ut til å vera sjølve oppskrifta på forslumming. Vi kan gjerne, tverrpolitisk, snakka fint om at vi ikkje vil ha sosial bustadslum, men det hjelper ikkje det spøtt om pengane vert tekne frå vedlikehald og rehabilitering. For 2012 la Bergen SV innatt i vårt budsjett dei 18 mill som byrådet hadde teke frå BBB til utbyte.  Pengane finst, også i kommunale budsjett, det handlar om kva fordeling og omfordeling ein vil ha – og prioriterer.

Den raud-grøne regjeringa har auka – og utvida – den statlege bustøtta monaleg.  Det hjelper lite om kommunane både set opp husleiga og tappar bustadselskapet i ettertid for utbyte. I praksis verkar dette som rein spekulasjon med midlar som er meinte å koma dei til gode som ikkje sjølve kan skaffa seg eigen bustad. Ein forfallen bustadmasse er det nødvendige resultat. Og meldinga til kommunens leigetakarar er klar: de er ikkje verdige gode bustader, og de er ikkje verdige at bustadene dykkar vert tekne vare på. Når kommunen let bustadene forfalla, vil det dessutan demotivera bebuarane til å ta vare på husvere, hus og utemiljø. Kommunen, framfor alle, må gå føre som ein god huseigar, ein som inspirerer til å ta vare på bumiljøet både inne og ute.  Det gjer korkje Oslo eller Bergens noverande styre. I Oslo er det så gale at  hadde kommunen brukt utbytet til å byggja fleire kommunale bustader, ville dei ha avskaffa bustadmangelen i Oslo på fem år, seier Heikki Holmås, leiaren i komunalkomiteen på Stortinget.

Ved ikkje å prioritera kommunal bustadbygging, er Oslo og Bergen kommunar i realiteten med på å halda oppe dei høge utleigeprisane og pressa utleigemarknaden endå meir. Dei tapande er alle dei som ikkje har økonomi til å koma seg inn på eigar-marknaden. Det er så klassisk Høgrepolitikk at ein kunne grina. Og det er å spekulera i statlege tilskot og avmakt hjå dei bustadlause som er prisgjevne den kommunale bustadpolitikken. Hushaiar, kallar vi slikt.

Stadig flere bedrifter unnlater å betale ut overtidsgodtgjørelse ved å utnytte unntak i arbeidsmiljøloven. Naive nyutdannede risikerer å gå på en solid økonomisk smell, advarer leder for Econa.

«Særlig Uavhengige» Stillinger

• Arbeidstakere med en «særlig uavhengig stilling» kan i dag unntas fra arbeidstidsbestemmelsene. Dette innebærer at de ikke har krav på overtidsgodtgjørelse.
• Vanlig innenfor bransjer med mye prosjektarbeid og variasjon i arbeidsmengde, for eksempel controllere, advokatfullmektige og konsulenter.

På Karrieredagen ved Norges Handelshøyskole (NHH) summer det i lyden av 80 bedrifter som gjør sitt beste for å rekruttere studenter med spennende arbeidsoppgaver, gode lønnsvilkår og kanelboller på bordet. Silje Holm (24) er midt i målgruppen som femteårsstudent ved Norges Handelshøyskole. Hun bruker dagen til å snakke med potensielle arbeidsgivere.
– Forhold knyttet til overtid og lønn er viktig, men det er ikke det jeg tenker mest på. Jeg er først og fremst stresset med å få meg en jobb, sier Holm.
Som mange av sine medstudenter ønsker hun seg til konsulentbransjen. En arbeidshverdag med lange dager og lav effektiv timelønn kan vente henne, dersom hun er uforsiktig, advarer leder for interesseorganisasjonen for økonomer, Econa, Tom Bolstad. De opplever for tiden et rush av henvendelser fra medlemmer som har undertegnet kontrakter der de frasier seg retten til overtidsgodtgjørelse, selv om de under arbeidsmiljøloven har krav på det.
– Studenter som er nye på arbeidsmarkedet reagerer ikke når de blir presentert disse type kontrakter, forteller Bolstad.

Det skal ikke så mange overtidstimer uten betaling uten at man hadde tapt solide beløp som kunne kommet godt med i den enkeltes privatøkonomi.
Tom Bolstad, Econa

Solide tap
Ved å takke ja til en stilling som er definert som «særlig uavhengig» blir en som arbeidstaker unntatt fra overtidsbestemmelsene, og har dermed ikke krav til overtid.  Det kan ha mye å si for lommeboken til unge i etableringsfasen.
– Det skal ikke så mange overtidstimer uten betaling uten at man hadde tapt solide beløp som kunne kommet godt med i den enkeltes privatøkonomi, sier Bolstad.
Bolstad tror at det store flertallet av arbeidsgiverne som benytter seg av unntaket gjør det for at deres ansatte skal ha større fleksibilitet til og selv kunne avgjøre arbeidsmengde i perioder der det er stor pågang og høyt arbeidspress.
– Men det finnes også de som helt bevisst ønsker at ansatte skal undertegne slike typer kontrakter kun for å slippe å måtte betale ut overtid. Bestemmelsen er egentlig ment for ledere og de med ansvar for større prosjekter. Det må være en realitet i dette, sier han.

- Villig til å ofre litt
Harald Hornes Øyen (25) kom fersk fra skolebenken på NHH til jobben som junioranalytiker ved Meglerhuset First Securities for ni måneder siden. I dag er han tilbake ved NHH for å rekruttere studenter til en bransje der lange arbeidsdager og ingen overtidsbetaling er standarden.
– Vi får mange spørsmål om arbeidsmengde, men det er ingen som spør om dette med overtidsbetaling. Jeg har ikke inntrykk av at det er det som er avgjørende for studenter som går ut av NHH når de skal velge fremtidig arbeidsgiver, sier Øyen.
Han synes det er uproblematisk at han selv ikke får utbetalt overtidsgodtgjørelse.
– Har man overtidsbetaling kan det i større grad bli arbeidsgiveren som avgjør arbeidstiden din.  Som nyutdannet er du opptatt av å bli god på det du driver med, og da kan man selv velge å ofre litt i perioder i livet, sier Øyen.

– Vit hva du går til

Leder for Karrieresenteret i Bergen advarer studenter mot å blankt takke ja til drømmejobben uten å ha satt seg tilstrekkelig inn i vilkårene i arbeidskontrakten.

– Man rammes nesten av forelskelsens rus når man får tilbud om sin første jobb og ser ikke helt klart. Når man har fått tilbud om jobb er det viktig å stikke fingeren i jorden og spørre seg selv: er jeg kjent med betingelsene for denne stillingen, spør Rønnaug Tveit leder ved Karrieresenteret i Bergen.

Ved Karrieresenteret er de vant med å veilede studenter som er usikre på hvordan de skal forholde seg til arbeidsgiver gjennom søknadsprosess og intervju til første jobb etter studietiden. Tveit har forståelse for at studenter synes det er ubehagelig å ta opp temaer som lønn og overtidsbetaling med sin fremtidige arbeidsgiver.

– Samtidig må man skal sørge for at man vet hva en går til og hva kontrakten innebærer. Dersom det er forventet at man skal jobbe mye overtid og ikke få overtidsbetaling, skal man være klar over det, sier hun.

Innen andregangsintervjuet er det naturlig at lønnsnivå er et tema, mener Tveit. Likevel oppfordrer hun jobbsøkere med å vente til de har fått tilbud om jobben til å diskutere overtidsvilkår.

– Å gå inn i detaljer rundt overtidslønn, ferier og lignende under søknads- og intervjuprosessen er ikke noe jeg vil anbefale, sier hun.

Silje Stavrum Norevik - silje@byavisen.net

«Oh, I hate how I love Ikea», står det å lese på world wide web.
Ikea med sine 3,7 millioner årlige solgte kjøttboller i kjøpesenterstaden Åsane.
Ikea med sine Billy-bokhyller som flatpakkes og monteres i 45 kvadratmeters leiligheten du kjøper i suburbia mens du leser fransk filosofi og drikker rødvin til moren din ringer og er bekymret for leveren din.
Ikea hvor du ser et par i ruiner over en sofa, hun vil ha en irrgrønn, han sverger til en tv-komfortabel løsning. Og akkurat da gir du dem fire måneder til, før de må kverulere over hvem som skal ta med seg kompromisset, den gulpegrå sofaen, til en toroms i Fyllingsdalen.
Ikea, med dine tapte drømmer over leiligheten du aldri fikk med plass til et høyglanset rødt kjøkken med egen øy. I stedet svetter du over en datamaskin for å designe en billig løsning til et seks kvadratmeters kjøkkenkott.
Ikea som får dine standhaftige foreldre til å krangle over melkeglass. Fordi de er lavere enn de som har vært standard i 20 år, og fordi din fars tilværelse synes å være tuftet på muligheten for å drikke nøyaktig 20 cl melk hver morgen.
Ikea, bli hos meg, og gå fra meg, og frels meg fra meg selv.

Ole Tom Kolstad - ole@byavisen.net

Nordmenn elsker å være best. Nå har vi klart det på nok et område. Vi er verdens sykeste folk.

Flere medier kunne i forrige uke fortelle at 30 prosent av befolkningen mottar trygdeytelser. Det vil si hele 1,5 millioner nordmenn.

Antall barn og unge i Norge er 1,4 millioner. Den yrkesaktive delen av befolkningen består av 2,1 millioner nordmenn. Dermed er det nå 42 prosent av befolkningen som forsørger seg selv og de resterende 58 prosent barn, unge, pensjonister og trygdede.

I 1995 kom omslaget fra underskudd og nedbetaling av statsgjeld til overskudd på det norske statsbudsjettet. I tiden etter har vi i rakettfart inntatt verdenstoppen i offentlig finansiert velferd.

Fra 1996 til 2010 har statens utgifter til sykdom og uførhet økt med 55 prosent. Målt i andel av statens samlede utgifter. Vel ønsker flertallet i befolkningen en god velferdsstat. Og levealderen øker. Men femtifem prosent?

Er vi virkelig tretti, førti eller femti prosent sykere nå enn før? Tenk etter. Er du og din bekjentskapskrets mye sykere enn før? Eller har vi altfor gode velferdsordninger?

Sykelønnsordningen i Norge er svært sjenerøs. Vi får full utbetaling uansett om vi er på jobb eller er syk. Er det utenkelig at noen utnytter dette systemet? Vi vet vel strengt tatt ikke. For det føres ingen kontroll. Det er det ingen ansvarlige som tør å ta tak i. Så det vi har er statlig naivitet og snillisme.

Økonomiprofessor ved Universitetet i Bergen, Kjell Vaage, uttaler til Bergens Tidende at ingen andre land i verden har det slik. Er det da mulig at vi har innført en altfor god ordning?

Med snart en tredel av befolkningen på trygd faller en stadig større del av byrden på de gjenværende yrkesaktive. Den utviklingen fortsetter med forventet økning i levealder. De neste femti år vil andelen alderspensjonister dobles. Sett i forhold til personer i yrkesaktiv alder.

Når andelen alderspensjonister øker, har vi da råd til å fortsette å finansiere en altfor god sykelønnsordning? Hva skjer hvis vi gjør det? Hva gjør det med den norske konkurransekraften? Blir det lettere eller vanskeligere å drive næringsvirksomhet i Norge?

Av viktige økonomiske nøkkeltall har andel arbeidsløse fått ufortjent stor oppmerksomhet. For å utfylle bildet bedre bør politikerne og mediene legge like stor vekt på å få frem sysselsettingsandelen.

Slik det ser ut nå er sysselsettingsandelen nemlig på vei nedover fra dagens allerede lave førtito prosent. Det er urovekkende.

Ansvarlig redaktør
Ole Tom Kolstad

Den bergenske høsten byr på økt energiforbruk, noe som tærer på både økonomien og miljøet. Men det finnes enkle grep man kan ta for å minske strømbruken.

Tiltak for å spare energi

Enkle tiltak:

• Slå av lyset og skru ned temperaturen når du forlater et rom.
• Sørg for at oppvaskmaskinen er full før den brukes.
• Bruk økoprogram på både oppvaskmaskin og vaskemaskin.
• Om sommeren kan man la være å bruke tørketrommel og heller henge opp klærne ute.
• Ta på en genser i stedet for å skru opp temperaturen.

Små investeringer:

• Tetningslister for å unngå trekk i vinduer.
• Kjøp energisparende lyspærer.
• Se etter beste energimerke når man kjøper hvitevarer.
• Skjøteledninger som har bryter som gjør at man enkelt kan slå av strøm på TV og lignende..
• Ovner som automatisk senker temperaturen når rommet ikke er i bruk.
• Rulle ut ekstra isolasjon på kalde rom som loft og kjeller.

Investeringer som del av oppussing:

• Sentralt styringssystem for varmeforbruket.
• Varmepumpe, enten luft/vann eller vann/vann.
• Skumisolasjon i vegger.
• Hvitevarer med beste energimerke.

Kilde: Guro Nereng, energieffektiviseringsrådgiver i Bellona

– Det skal ikke nødvendigvis så mye til for å redusere energibruken for privatpersoner kraftig, mener Guro Nereng i Bellona.
Hun er fagrådgiver for energi-effektivisering i miljøstiftelsen, som samarbeider med Bergen kommune, Siemens og Bergen Næringsråd i prosjektet Bergen SmartCity. Dette har som mål å bidra til at Bergen blir en smartere by når det gjelder energibruk. Nereng kan fortelle at noen relativt enkle tiltak kan føre til at strømregningen minsker med så mye som 30 prosent.
-Jeg deler dette inn i tre forskjellige tiltaksgrupper som omhandler henholdsvis atferdsendring, små investeringer og større investeringer. Dette går fra enkle ting som å skru av lyset når man ikke bruker et rom til mer komplekse handlinger som å isolere veggene.
Nereng får støtte av Sondre Båtstrand, nyvalgt bystyremedlem fra Miljøpartiet De Grønne. Han mener også at det finnes mange enkle grep husholdninger kan ta for å minske energibruken.
– En så liten ting som å la være å helle ut restene når man har kokt opp vann, og dermed få litt ekstra varme gjennom dette, er noe som folk kan tenke litt mer på. Jeg vil også anbefale alle å vurdere å gå over til LED-lyspærer, disse er bedre enn sparepærer og inneholder ikke giftstoffer. I tillegg bør man vurdere veggisolering og varmepumpe. Dette medfører litt større utgifter, men de vil utvilsomt lønne seg i det lange løp, sier Båtstrand.

Smarte Bergen
I januar kom Bergen SmartCity med en energieffektiviseringsrapport for Bergen som tok for seg hvor mye energi som kan frigjøres i Bergen ved bruk av kjente metoder, teknologi og løsninger. Her kunne man lese at Bergen har potensiale til å kutte det stasjonære energiforbruket med hele 29 prosent. Guro Nereng forteller at målet med dette samarbeidet er å vise potensialet for energireduksjon, vise at det er mulig å gjennomføre og motivere folk til å engasjere seg.
– Man kan for eksempel  lage en energiplan tilpasset ditt bygg på nettsiden, hvor man får tips og råd til hva man kan gjøre. En slik tiltaksliste til hver bolig vil vise folk hvor enkelt det er å kutte i energibruken, sier hun.
Sondre Båtstrand kjenner til SmartCity-prosjektet, men mener likevel at kommunen kan gjøre mer.
– Jeg tror at manglende informasjon er mye av grunnen til at så mange lar være å gjennomføre energisparingstiltak som vil lønne seg både økonomisk og miljømessig. Etter min mening burde det vært en enøk-rådgiver i hver kommune i Norge. Det har blitt gjort noen tiltak her i byen, men jeg tror ikke det skader med en bystyrerepresentant som vil mase mye om dette, sier Miljøpartiet De Grønnes stemme i bystyret.

Passiv fremtid
På ett område har Bergen en pionér innen energisparing. Løvåshagen Borettslag ble oppført i Fyllingsdalen i 2009, og dette var Norges første storskala boligprosjekt bygd med lavenergistandard. Her finner man 28 passivhus og 52 lavenergiboliger.
– Ved å bygge hus med mye isolasjon for å ta vare på varmen og andre passive tiltak i bygningskroppen, samt å ha en balansert ventilasjon, blir denne type bygg veldig energisparende, og vi ser at strømregningene stuper i forhold til andre bygg av samme størrelse, sier Kjetil Helland, daglig leder i ByBo AS, som stod bak byggingen av borettslaget.
Helland forteller også at dette blir fremtiden for alle norske bygg. Endelig dato er ikke bestemt, men sannsynligvis skal alle bygninger oppført i Norge etter 2017 bygges etter lavenergistandard.
– Da vil vi følge de forskrifter som foreligger i dag, og sannsynligvis også ta det enda lenger. Det er hvert-fall ikke tvil om at det er passivhus og lavenergihus som er fremtiden, og jeg tror absolutt at folk har noe å se frem til, for jeg er rimelig sikker på at strømmen ikke blir billigere fremover, og det finnes mye som er mer gøyalt å bruke pengene på enn strøm, sier Helland.