Om preiking og andre ting

- Forfatter og musiker. - Har vært redaktør for Cappelen Damms debutantantologi Signaler siden 2003 og har mottatt flere priser, blant andre Cappelen-prisen 2004, Sultprisen 2005 og Den norske Lyrikklubbens pris 2005. Han er også musiker i flere band, blant andre Sister Sonny og Moon Pedro & the New Farm Street Orchestra. - Debuterte med diktsamlingen Helter i 1997. Gav i 2009 ut den kritikerroste romanen Rust.

Jeg vet ikke hva som holder på å skje, om det i det hele tatt skjer noe eller om det bare er hodet mitt som innbiller seg ting. Ikke helt umulig det, altså, det med innbillningen. Men likevel. På tirsdag fikk jeg besøk av en forfatterkollega, la oss kalle ham G – en poet jeg setter høyt og som jeg har hatt æren av å arbeide sammen med de siste tre årene. Vi har laget oss et monster, han og jeg, en bok med oversatt poesi som anytime bikker 600 hundre sider og kommer ut i mai. Men det er nå ikke det som er mitt anliggende her i dag. Det rare starter nemlig et annet sted. G og jeg møttes nemlig for første gang for 15 år siden, den gang vi begge ankom Bergen for å gå på Skrivekunstakademiet, på Verftet USF. Begge unge menn i begynnelsen av 20-årene. G var belest og klok og veltalende og arrogant. Jeg var kul, spilte i rockeband, var syltynn og arrogant.

Vi satt på hver vår siden av klasserommet og skulte ikke engang på hverandre. I løpet av det året vi var medelever på akademiet tror jeg vi utvekslet toppen 15 fraser, alle sammen av typen: Har du fyr? Har du røyk? Skål, etc. Ikke akkurat bestevenner, med andre ord. Jeg tror vi til og med klinte med samme dame en gang, uten at noen av oss brydde seg. O happy days, som gamle Beckett ville sagt. Uansett: det gikk nå mange år, jeg ble forfatter, plutselig, og G ble forfatter like plutselig og våre veier begynte å krysses. Jeg begynte i tidsskriftet Vagant, han startet LUJ. Jeg kranglet med ham på lederplass, han sendte meg en mail der han siterte Leonard Cohen: keep me hard, keep in the kitchen, keep me out of politics. Og sånn var det, frem til et Osloforlag ringte oss begge og ville ha oss til å lage bok – et monster – sammen. Hvorfor? No freakin clue.

Spalten min het Pedro Preiker Piss, og det kjennes på mange måter riktig ut, dette, å skrive her, å møte meg sjøl i døra på skrivekunstakademiet og i denne teksten.
Pedro Carmona-Alvarez

Så da sitter vi her. G og jeg. Hvor? Jo: på Skrivekunstakademiet, der vi for første gang møttes. Her låner vi et kontor (dritvarmt, lite) og sitter og jobber og ser gjenferdene av oss selv: to unge cocky drittsekker i begynnelsen av 20-årene som løper rundt i lokalene mens vi prøver å unngå å møte blikket deres. Det er fredag, det er sol, Lakesevåg ser nydelig ut herfra og jeg tenker på Tiden. Jepp. Den med stor T. Sjølveste Tiden. Og så slår det meg, plutselig, at jeg også har gjort dette før. Jo, jeg var faktisk spaltist! I gratisavisen Filter, et makkverk, når sant skal sies (og det skal jo det). Spalten min het Pedro Preiker Piss, og det kjennes på mange måter riktig ut, dette, å skrive her, å møte meg sjøl i døra på skrivekunstakademiet og i denne teksten. Jeg heter Pedro. Jeg er forfatter. Jeg er 22 år og 38 år, og uansett hva akkurat det vil si, så skal jeg gjøre mitt beste for å fortsette i pisspreik-tradisjonen, enten det er her inne, med G og med spøkelsene på skrivekunstakademiet, eller der hjemme, blant alle spøkelsene som gjemmer seg i alle bøkene, i det biblioteket som er verden.

Kortlenke: Generating...