Fredag 10. februar
Dommere og politikk
Advokat Vegard Austgulen, Advokatfirma Sæverud & Co. tlf. 55 36 20 90 e-post: vegard.austgulen@hotmail.com
Akkja. Det har oppstått en ganske ubehjelpelig debatt i pressen i disse dager. Synes mye å være frembragt av Høyesterettsavgjørelsen om rederskatt noen uker tilbake. Der var det et knepent flertall for å slå fast at skatten var i strid med Grunnloven.
Jojo, slike flertall og mindretall er jo Høyesterett stappfull av. Fra første dag på studiet fikk jeg høre om dette. Men så har noen lure hoder klart å koble dette til politikk, og funnet ut at Høyesterett på et eller annet vis er kraftig influert av Arbeiderpartiet. At partiet har utnevnt sine dommere, og at dette skal være uheldig.
Fordi disse dommerne med røde sympatier støtter politikken til AP, og denne gang var de nesten i flertall.
Jeg holder på å grave meg ned. Det blir ikke mindre aktuelt, av at noen politiske spirer ønsker mer politisk kontroll med og debatt rundt hvem som ansettes i retten. Ikke bare Høyesterett, men i domstoler flest.
Akkja, sier jeg igjen. For det første må man ta til seg det maktfordelingssystem som norsk rett har bygget hele sin statsforfatning på. Der er domstolene en egen statsmakt. Den er uavhengig av lovgivende og utøvende makt. Det skal ikke være noen slik kontroll med ansettelse av dommere, som skal være underlagt politiske føringer.
Det man rett nok har, er en mekanisme der dommerne ansettes av Kongen i Statsråd. Dette er embetsmenn og kvinner, som ikke skal kunne avsettes. Det er deres ukrenkelighet som sikres gjennom ansettelsen.
Meg bekjent er det egne råd som innstiller hvem som skal bli dommere. Dette er garantert faglige vurderinger som ligger til grunn. Jeg må nok si at partiboken i så måte spiller mindre rolle. Det jeg har sett, gir meg ingen indikasjoner i det hele tatt på hvilket parti hver dommer tilhører. Jurister er derimot absurd opptatt av karakterer fra studiet, og gjerne av hva som er god og dårlig praksis i yrkeslivet.
Jeg har selv sloss om stillinger der desimaler i karakterforskjell spilte en rolle. Men jeg har ikke måttet avsløre hvor min politiske sympati ligger. Kom ikke her og fortell meg at de dommerne jeg har møtt gjennom 17 år i yrket, har blitt valgt ut fra sin partibok.
Jeg må si at jeg knapt nok kan ane hvilket parti hver enkelt av dem stemmer på. Da klarer jeg ikke ut fra deres avgjørelser – å avsløre dette. Heller bedre da å studere klesdrakten, målføret eller andre ganske sviktende målenormer. Mislykkede forsøk om jeg skulle prøve meg. Når så jeg sist en rød eller en blå avgjørelse? Har jeg i det hele sett en grønn avgjørelse?
Forresten er det nærmest fornøyelig å gå i strupen på hele den tanke at dommere skulle være influert av sin politiske sympati, i noen grad. Dette er mennesker. De tenker og de har politiske tanker. Lovverket gir i liten grad når man benytter juridiske verktøy, plass for politiske svingninger. Et visst spillerom får man i lovanvendelsen, men derfra til å danne seg bilder av at Høyesteretts flertall eller mindretall nærmest er en klan av Arbeiderpartifolk i forkledning. Det er absurd.
Biler er plutselig tunge å starte. Kulden tar på. I Førde for noen uker siden slet jeg virkelig. Bilen gikk tungt. Alle ledd stivnet i den, til tross for at den er ganske ny. Bergen er enklere sånn, men her er det altså skittent.
Nå er jeg oppgitt av helt andre grunner.
Det er mye som er uavklart på landsbygden, ser jeg. Dette gjelder i stor grad veirettigheter. Den siste tiden har jeg fulgt en mengde saker, som alle har det til felles at veirettigheter ikke er grundig avklarte – fra starten av.
Dette rammer ofte fritidseiendommer, beliggende i vakre omgivelser. Men der rettighetene til tilkomst er uavklarte. Man går langs en vei, inntil man en dag møter protester. Hvor står man da.
Over tid tillates gjerne folk å gå der det passer å gå. Det som en gang ble sagt om rettigheter, er gått bort med de som ikke lenger er blant oss. Nye eiere kommer til, og konflikter oppstår. Det som tidligere var en vei i ulendt terreng, er nå beliggende midt i et utbyggingsområde. Interessene øker på.
Nye forhold krever avklaring. Denne avklaringen må gjøres mange år etter at den angivelige veiretten ble etablert.
Her er det grobunn for mye advokatarbeid. Hva står det i gamle dokumenter. Hva sier de gamle i samfunnet om rettighetene. Hvordan er rettigheten utøvet over tid. alt spiller en rolle. Dessuten har vel de fleste også et ønske om at alle skal få benyttet eiendommene sine, slik at ønsket hos begge parter gjerne er å finne gode løsninger.
Men det kan også ha en økonomisk side. Skal det koste noe å gå på veien. Eller skal det koste noe å kjøpe seg inn i en nylaget vei.
Dette er et spørsmål om rettigheter. Men det er også et spørsmål om smidighet og kreativitet. Man skal søke løsninger der det fremstår vanskelig. De fleste konflikter løses uten at retten trenger slå klubben i bordet.
Tingsrettslige konflikter synes ofte store. De er store. Men de lar seg enklere løse, enn vi gjerne tror. De aller færreste kommer lenger enn til forhandlingsbordet.
Hva kan man lære av dette. Være forutseende, vil jeg si. Nye eiendommer må få avklarede rettigheter. Disse må tinglyses og gjøres synlige. Gammelt grums må man rydde opp i.
Så får vi ta i mot vinteren, la bilen stå noen dager. Inntil nedbøren kommer og får vasket opp etter oss.
Tekst: Vegard Austgulen publisert i Advokaten Meninger — 2. mars, 2010 at 08:51 | Kommentarer
