Fredag 10. februar
Lange dager
Advokat Vegard Austgulen, Advokatfirma Sæverud & Co. tlf. 55 36 20 90 e-post: vegard.austgulen@hotmail.com
Jeg har hatt den store glede å etablere meg med ny virksomhet på Slaktehustomten, et prisbelønt rehabiliteringsprosjekt i sjøkanten, så og si midt i vår by. Et vel egnet sted for advokatvirke. Våre klienter parkerer rett utenfor, og innenfor er det kaffe å få i flotte lokaler.
Klientene er likevel de samme. I stor grad folk jeg har møtt på min tiårige vei, som fast spaltist i denne avis. En stor og langvarig glede har det blitt. Og det har blitt lange dager.
La meg i dag ta opp noen forhold knyttet til det å bli uønsket på sin arbeidsplass. Jeg har ikke tall på hvor mange tvers gjennom hyggelige folk jeg har møtt, som blir truet med å bli sagt opp fra sitt arbeid eller er blitt sagt opp.
Dette er en gjennom-gripende og meget vond opplevelse. Det kan trygt kalles en eksistensiell krise.
Oppegående, hyggelige mennesker, er ikke alltid vernet mot urettferdighet. Subkulturer på enkelte arbeidsplasser, sterke og markerte personligheter med et ønske om å få deg bort, kan bidra til at du en dag er uønsket.
Jeg har møtt folk som inntil den siste dag trodde de gjorde en god jobb og var godt likt, for neste dagen å få døren «midt i fleisen».
Hvor står man da som arbeidstager?
Vel, man er jo ikke fotball-trener. Hvilket i hvert fall før kunne bety at man kunne bli «kjøpt»
ut av stillingen. I praksis betyr det at for en gitt pengesum, kunne den ansatte si fra seg sitt vern etter arbeidsmiljøloven.
Man har et vern, og det vernet går på at man ikke skal bli utsatt for en «usaklig oppsigelse».
Så går man skrittet videre. For hvem ønsker seg tilbake til et arbeid der man er uønsket. Hvem vil sette seg på kontoret der noen skuler på deg. Hvordan smile til de som ser surt på deg. Det er ingen ønskesituasjon.
Dette nødvendiggjør en slags kvasivariant av fotballtrenerens skjebne. Du selger deg ut av arbeidet, men ikke for enhver pris.
For det er en kjennsgjerning at mange som havner i nevnte situasjon, de har gode kort å forhandle med. Ikke alle oppsigelser tåler dagens lys. Noen ganger er det sterke krefter på jobben som vil ha deg vekk. Andre ganger er det vikarierende grunner som ligger bak. Men ikke alt tåler lyspærene i rettssalen.
Da kan det være greit å si takk for seg, både for ansatt og sjef. Den ansatte går ut døren med en god ekstra lønnspose og en ikke så lite delikat attest. Arbeidsgiver er kvitt deg og et problem. Flåsete sagt, ja, men slik er det faktisk. En spade er fortsatt en spade.
Jeg har en mengde slike forhandlingsmøter bak meg. De har et forutsigbart innhold. Veldig. Jeg vil ikke dele dette med deg, for da vil jeg også dele med deg viten som jeg bruker til å forhandle.
Men den brutale kjennsgjerning er at de aller fleste som trues med å sies opp eller blir det – fra min praksis – ender opp med en økonomisk «sluttpakke» og en grei attest. Og begge parter kan leve videre, uten hverandre.
Biler er plutselig tunge å starte. Kulden tar på. I Førde for noen uker siden slet jeg virkelig. Bilen gikk tungt. Alle ledd stivnet i den, til tross for at den er ganske ny. Bergen er enklere sånn, men her er det altså skittent.
Nå er jeg oppgitt av helt andre grunner.
Det er mye som er uavklart på landsbygden, ser jeg. Dette gjelder i stor grad veirettigheter. Den siste tiden har jeg fulgt en mengde saker, som alle har det til felles at veirettigheter ikke er grundig avklarte – fra starten av.
Dette rammer ofte fritidseiendommer, beliggende i vakre omgivelser. Men der rettighetene til tilkomst er uavklarte. Man går langs en vei, inntil man en dag møter protester. Hvor står man da.
Over tid tillates gjerne folk å gå der det passer å gå. Det som en gang ble sagt om rettigheter, er gått bort med de som ikke lenger er blant oss. Nye eiere kommer til, og konflikter oppstår. Det som tidligere var en vei i ulendt terreng, er nå beliggende midt i et utbyggingsområde. Interessene øker på.
Nye forhold krever avklaring. Denne avklaringen må gjøres mange år etter at den angivelige veiretten ble etablert.
Her er det grobunn for mye advokatarbeid. Hva står det i gamle dokumenter. Hva sier de gamle i samfunnet om rettighetene. Hvordan er rettigheten utøvet over tid. alt spiller en rolle. Dessuten har vel de fleste også et ønske om at alle skal få benyttet eiendommene sine, slik at ønsket hos begge parter gjerne er å finne gode løsninger.
Men det kan også ha en økonomisk side. Skal det koste noe å gå på veien. Eller skal det koste noe å kjøpe seg inn i en nylaget vei.
Dette er et spørsmål om rettigheter. Men det er også et spørsmål om smidighet og kreativitet. Man skal søke løsninger der det fremstår vanskelig. De fleste konflikter løses uten at retten trenger slå klubben i bordet.
Tingsrettslige konflikter synes ofte store. De er store. Men de lar seg enklere løse, enn vi gjerne tror. De aller færreste kommer lenger enn til forhandlingsbordet.
Hva kan man lære av dette. Være forutseende, vil jeg si. Nye eiendommer må få avklarede rettigheter. Disse må tinglyses og gjøres synlige. Gammelt grums må man rydde opp i.
Så får vi ta i mot vinteren, la bilen stå noen dager. Inntil nedbøren kommer og får vasket opp etter oss.
Tekst: Vegard Austgulen publisert i Advokaten Meninger — 8. mars, 2010 at 09:09 | Kommentarer
