Fredag 10. februar
Det er verdens ende (og jeg føler meg bra)
- Forfatter og musiker. - Har vært redaktør for Cappelen Damms debutantantologi Signaler siden 2003 og har mottatt flere priser, blant andre Cappelen-prisen 2004, Sultprisen 2005 og Den norske Lyrikklubbens pris 2005. Han er også musiker i flere band, blant andre Sister Sonny og Moon Pedro & the New Farm Street Orchestra. - Debuterte med diktsamlingen Helter i 1997. Gav i 2009 ut den kritikerroste romanen Rust.
Jeg har vært på jobb. I to uker har jeg levd i en koffert og truffet masse fine folk og snakket om bøker og alt mulig, her i Norge og i Sverige og greier. Det var fint det. Det eneste var at Stockholm var litt kleint, det så ut som Bogstadveien i Oslo, bare at hele byen var sånn. Jeg trodde ikke det var mulig å jåle seg til så masse. Men det er kanskje bare meg som liksom ikke henger helt med lenger. Ja ja. Som Nicanor Parra sier: Jeg er gammal, jeg driter i ungdommen og alt det der.
Nå hoster jeg. Masse. I morges måtte jeg gå og legge meg på sofaen i stua. Jeg har hosta i ett siden lørdag eller fredag (nå er det onsdag), sikkert fordi en av de andre forfatterne som var med på den skandinaviske rundturen – en skalla argentiner som var ganske dust – i flere dager gikk rundt og hosta uten å ta seg til munnen, mens han snakka om kona si og sønnen sin, som han fremstilte som en slags mini-einstein. Helt forferdelig. Jeg blei selvfølgelig sittende ved siden av ham alle kveldene vi var på jobb sammen, ikke fordi han likte meg noe særlig, men fordi jeg var den eneste mannen og fordi jeg likte jeg Bob Dylan. Uansett: det var ikke han jeg skulle snakke om, men om hostingen; når man – som jeg – hoster så mye at man helst tror at lungene eller nyrene skal komme opp gjennom halsen, så tenker man jo en god del på døden. Jepp. Døden. Sjølveste (forrige gang handlet dette om Tiden, kom jeg på nå; ikke verst, ikke verst…)
En svovelsky gjorde at jeg ikke kunne fly fra Oslo, men måtte ta toget. Altså en sky med svovel.
Pedro Carmona-Alvarez
En ting er jo å tenke på sin egen forgjengelighet, en helt annen ting er å se for seg utslettelsen i Hollywoodsk forstand, slik vi jo flere ganger i det siste har fått smakebiter av på kino, men også i den virkelige virkeligheten. Nå har ikke jeg sett 2012, filmen om den derre Maya-kalenderen som spår at alt skal gå rakt til helvete, men her om dagen så jeg en snutt av The Day After Tomorrow (Husker den? Den med de skikkelig falske ulvene og New York som har fryst til is), og mens jeg hosta og tenkte på min egen død og på lungene mine og alt det som bor inni kroppen, så tenkte jeg på at det jo, når sant skal sies, ikke ser veldig bra ut. En svovelsky gjorde at jeg ikke kunne fly fra Oslo, men måtte ta toget. Altså en sky med svovel. Det er på ingen måter bra, det. I Bibelen står det noe om det, svovel og fire ryttere og noen basuner og jeg vet ikke hva. Creepy shit, som de sier på nynorsk. Så satt jeg der, da, og så på den elendige filmen og tenke på min egen dødelighet og hostet opp spyttklaser på størrelse med små kyllinger og tenkte: hva så? Hva om det virkelig går til helvete med oss alle? Og da kjente jeg at det lettet litt. Inni meg. No svovelsky is gonna bring me down, tenkte jeg, og kom på den fantastiske scenen i Short Cuts, 90-talls filmen som slutter med et kjempejordskjelv i L.A.
Tom Waits spiller en halvalkoholisert limousinsjåfør som er sammen med en ikke akkurat fin waitress som har sett sine bedre dager. De bor sammen i en campingvogn og da hele L.A begynner å riste og folk får hetta, er Tom Waits og dama hans dritings, og står og kysser og holder på å le seg i hjel mens de drikker paraplydrinker i de stygge stygge hawaii-skjortene sine. ”This is the big one, baby”, sier Tom Waits til dama si, ”we´re going together!” Moralen må være: frem med Hawai-skjortene og paraplydrinkene, folkens, våren er i Bergen, og det er ikke sikkert det blir så mange flere.
Tekst: Pedro Carmona-Alvarez publisert i Bybloggen — 28. april, 2010 at 13:03 | Kommentarer
