Fredag 10. februar
Snart overmette – kanskje på tide å spy?
- Administrerende direktør på VilVite, Bergen Vitensenter AS. - Dahl har allsidig markedsførings- og ledererfaring fra næringslivet, blant annet. som administrerende direktør i Sea Farm, Hansa Bryggeri og Dale of Norway. Dahl har også flere års konsulentvirke bak seg både i Deloitte Consulting og i egen virksomhet. Han er utdannet siviløkonom fra NHH.
Kampen for tilværelsen synes å være over for mange. Tilværelsen dreier seg nå mer om maksimering av komfort og nytelse. ”Gidder ikke” blir avløst av ”trenger ikke”, vi trenger liksom ikke gjøre så mye lenger og likevel har vi det godt. Å ”gidde” var i det minste uttrykk for at man så at det var behov for å gjøre noe – en eller annen form for innsats, men som man valgte bort ved å ikke ”gidde”.
Med valg av tittel kan dette kanskje lett se ut som et surmaget oppgulp fra en representant for den kommende generasjon av gullpensjonister med selvforherligende forestillinger om sin egen betydning. Men nå er det ikke eget spy jeg sikter til, men noe mer allment – og her klart ment i overført betydning.
Overlevelsesstrategier fra etterkrigstiden ble avløst av velferdsstrategier i 70-årene som har brakt oss inn i et nytt årtusen preget av velstandsstrategier. Strategier som berører oss som nasjon og som individer.
Inspirasjonen til å skrive om dette fikk jeg da jeg så et oppslag i BT 2. mars med bilde av en smilende Tommy Notøy på motorsykkel. Han er eier og grunnlegger av Budbilexpressen og har gjennom 20 år bygget opp en levedyktig bedrift i en krevende bransje. Når han blir spurt om hva som skal til for å lykkes svarer han: ”Hemmeligheten bak suksessen er hardt arbeid. Det er vel derfor det forblir en hemmelighet for så mange.”
Notøy peker på noe viktig. Det er altfor mange som ikke prøver anstrengelsesveien for å oppnå noe. Ikke fordi de ikke ”gidder”, men de ”trenger” ikke, ting ordner seg jo likevel. Denne innstillingen kommer ikke av seg selv. Vi som er på nedtelling i arbeidslivet må se oss selv i speilet og spørre – er det noe vi ikke har fått frem? Er den stadige ”utjevningen” noe av årsaken, alt skal være passelig bra, jevnt fordelt og ikke utmerke seg. Ytelser utover normen blir nesten straffet.
Dette har ikke oppstått på individnivå, men som følge av en samfunnsutvikling de siste 50 årene. En utvikling som er drevet frem av alle politiske farger og sterkt understøttet av at vi trakk gulloddet og fant oljen. Velstandsstaten er nå et faktum. Og oppe i denne velstanden synes de grupper som i utgangspunktet snakket mest om stolthet og verdier knyttet til hardt arbeid å være mer opptatt av hvordan man skal redusere kravene til arbeidsinnsats og likevel sikre at ”alle har det like bra”.
Politisk er jeg en selsom hybrid, sosialdemokrat med sterk tro på individets egen kraft og markedets regulerende evne. Jeg kommer nok aldri på noen valgliste. Men jeg tror denne blandingen er ganske bærekraftig. Den bygger på troen på et samfunn med medbestemmelse og omsorg for hverandre, den inneholder muligheter for å oppnå noe hvis man anstrenger seg og man underkastes en løpende evaluering på ”markedsplassen”. Gjennom evalueringen inspireres vi til ny innsats, og gjennom egne og andres anstrengelser oppnår vi forbedringer som så danner grunnlag for styrket velferd og trygghet for alle.
Midt oppe i min oppgitthet over velstandsmettheten og Notøys hjertesukk ser jeg likevel håp.
I en undersøkelse om norske studenters ambisjoner som blir referert i en artikkel i Stud Mag 10. mars i år under titlene ”Norske studenter går ikke for gull” – ”Ingen over, alle ved siden” fremkommer det at studentene ikke lenger vil bli best. Kanskje ikke særlig oppmuntrende, men videre heter det: ”halvparten satser på å være like gode eller litt bedre enn gjennomsnittet”. Da er det jo håp da! For etter hvert som tilstrekkelig mange har vært litt bedre enn gjennomsnittet er det nye gjennomsnittet bedre enn det gamle. Arbeidsinnsats fører altså til at man bidrar til å løfte nivået og standarden. Nå tror jeg at denne prosessen kan bli mer effektiv ved å strekke seg etter å bli best, men ”litt bedre enn gjennomsnittet” er kanskje det nye ”beste” etter tiår med utjevning.
Tilbake til fordøyelsen. Overmetthet over lengre tid fører til overvekt. Jeg anbefaler ikke å fremkalle bulemiske oppkast, men heller prøve en dose ”litt over gjennomsnittet” hardt arbeid og anstrengelse krydret med litt mestringsfølelse og en dash svette?
Tekst: Svein Anders Dahl publisert i Bybloggen — 6. april, 2010 at 21:13 | Kommentarer
