Småkravsprosess

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Det skal ikke være enkelt å krige om små krav. Det skal rett og slett være vanskelig. Ikke er de små heller disse kravene, de er opp til kr. 125.000.
Småkravene er ikke små. Men i et rettssystem, der må de anses som små. Dersom du mener å ha et krav mot noen, og kravet er «smått» – går du vanskelige tider i møte.

For meg som advokat får dette alvorlige følger. Så alvorlige at man godt kan si at det er lite poeng i å forfølge de minste kravene, i hvert fall er det ikke mening i å bruke mye penger på å forfølge dem.
Det er særlig på to måter dette viser seg.

Hovedregelen er at alle krav du mener å prøve for retten, skal starte sin behandling i forliksrådet. Det er en god vei å gå, for all del. Det er enkelt, det koster ikke mye. De som sitter i rådene er flinke til å finne gode løsninger. Et store unntaket har vært der begge parter har vært representert ved advokat. Da hadde man tidligere en mulighet til å gå veien utenom rådet, og fremme kravet direkte for tingretten. Hadde man advokater, så var det vel lite å hente på en unødig forliksrunde.
Men så kommer småkravsprosessen. Beløp opp til kr. 125.000 skal via rådet. Uansett hvor mange advokater det er involvert. Du må prøve forliksforhandling. Sikkert nok begrunnet i at beløpet er så lite at alt skal prøves, lavest mulig på stigen. Men det har nok også noe med kostnader å gjøre.
For med advokat på banen, kan det fort ryke kr. 10.000 i en rådsbehandling. Det er dyrt, men en sak for retten ville dratt gjerne opp mot både tredve og førti tusen. Så da er det billigst i rådet.
Hovedregelen er at den som vinner en sak skal få dekket alle sine omkostninger. Har man troen på saken, er derfor kostnader ingen hindring for å ta på seg risiko.

Her slår også småkravsprosessen til. For den sier ganske enkelt at beløp opp til kr. 125.000 skal – selv om du vinner – ikke føre til at du kan kreve mer av motparten for dine sakskostnader – enn 20 % av beløpet dere strides om.
Så om dere strides om kr. 60.000, er det maksimale beløpet du kan kreve for kostnader kr. 12.000. Er beløpet striden står om kr. 20.000, er kostnadene du kan kreve bare kr. 4.000.

Som enkelt betyr at du faktisk kan vinne en sak, men likevel gå med tap. Er kostnadene dine
f. eks kr. 30.000 for å vinne kr. 20.000, vil du bare kunne kreve kr. 4.000 av motparten. Da koster det altså kr. 26.000 å få tilbake kr. 20.000. Mye tall, logikken er enkel – det lønner seg ikke å reise sak om små beløp.
Hva skal man så gjøre. Gi blaffen i å følge opp kravet er en mulighet. Lage seg et forlik uten advokat er en annen mulighet. Bruke advokat, og la vinningen gå opp i spinningen – en siste vei å gå.
Jaja, det er ikke mye å vinne på å gå til retten med små krav. Dette gir en alvorlig følge. Jeg kan ikke anbefale folk å bruke mye penger på å reise små saker. Og på veien – oppnår vi ikke en rett løsning.

Det vi oppnår er imidlertid at rettsapparatet ikke belastes med mye smått. Prisen, den betaler du.

Det er underlige dager i byen. Nå er den så forurenset at bilene må stå. Nærmest som under oljekrisen, der selv Kongen måtte ta trikken. Det er ikke lenger noen krise med oljen. La oss håpe det samme skjer for renheten i atmosfæren.

Biler er plutselig tunge å starte. Kulden tar på. I Førde for noen uker siden slet jeg virkelig. Bilen gikk tungt. Alle ledd stivnet i den, til tross for at den er ganske ny. Bergen er enklere sånn, men her er det altså skittent.

Nå er jeg oppgitt av helt andre grunner.

Det er mye som er uavklart på landsbygden, ser jeg. Dette gjelder i stor grad veirettigheter. Den siste tiden har jeg fulgt en mengde saker, som alle har det til felles at veirettigheter ikke er grundig avklarte – fra starten av.

Dette rammer ofte fritidseiendommer, beliggende i vakre omgivelser. Men der rettighetene til tilkomst er uavklarte. Man går langs en vei, inntil man en dag møter protester. Hvor står man da.

Over tid tillates gjerne folk å gå der det passer å gå. Det som en gang ble sagt om rettigheter, er gått bort med de som ikke lenger er blant oss. Nye eiere kommer til, og konflikter oppstår. Det som tidligere var en vei i ulendt terreng, er nå beliggende midt i et utbyggingsområde. Interessene øker på.

Nye forhold krever avklaring. Denne avklaringen må gjøres mange år etter at den angivelige veiretten ble etablert.

Her er det grobunn for mye advokatarbeid. Hva står det i gamle dokumenter. Hva sier de gamle i samfunnet om rettighetene. Hvordan er rettigheten utøvet over tid. alt spiller en rolle. Dessuten har vel de fleste også et ønske om at alle skal få benyttet eiendommene sine, slik at ønsket hos begge parter gjerne er å finne gode løsninger.

Men det kan også ha en økonomisk side. Skal det koste noe å gå på veien. Eller skal det koste noe å kjøpe seg inn i en nylaget vei.

Dette er et spørsmål om rettigheter. Men det er også et spørsmål om smidighet og kreativitet. Man skal søke løsninger der det fremstår vanskelig. De fleste konflikter løses uten at retten trenger slå klubben i bordet.

Tingsrettslige konflikter synes ofte store. De er store. Men de lar seg enklere løse, enn vi gjerne tror. De aller færreste kommer lenger enn til forhandlingsbordet.

Hva kan man lære av dette. Være forutseende, vil jeg si. Nye eiendommer må få avklarede rettigheter. Disse må tinglyses og gjøres synlige. Gammelt grums må man rydde opp i.

Så får vi ta i mot vinteren, la bilen stå noen dager. Inntil nedbøren kommer og får vasket opp etter oss.

Kortlenke: Generating...