Den norske hedonismen

Hanne Nabintu Herland - Religionshistoriker, foredragsholder, forfatter og skribent. Aktiv i offentlig debatt med tema religion, etikk, ideologi, integrasjon og islam. - Hun vokste opp på internatskole i Kongo og flyttet til Norge som 19-åring. - Nabintu Herland har kommet med en rekke utspill som har skapt en voldsom debatt i media de siste årene.

Leser man Medietilsynets rapport om barn og digitale medier 2010, kan det kan virke som om moderne norske foreldre simpelthen ikke bryr seg. Rapporten beskriver en ansvarsfraskrivelse av dimensjoner fra foreldre når det kommer til barns internettvaner. 90 prosent av foreldrene ser det som greit at barna besøker pornografiske nettsider der en kynisk sexbransje presenterer kropp og seksualitet som noe man gjerne bør gi til hvem som helst. Under fem prosent av foreldrene er opptatt av risiko knyttet til personvern, at unge legger ut nakenbilder av seg selv og farene forbundet med å treffe fremmede personer på internett. Nesten ingen var bekymret over ulovlig materiale, pengebruk og den stadig økende mobbingen som foregår nettopp gjennom sosiale medier som Facebook, MSN og chattekanaler.

Man er følgelig ikke nevneverdig brydd over den nytelsesorienterte hedonistiske samfunnsutviklingen som er i ferd med å strupe tradisjonelle verdier som ansvar, plikt og tillit. Den nye seksualrapporten fra RFSU viser at 8 av 10 nordmenn blåser i kondom, vi ligger på kjønnsykdomstoppen i Skandinavia, omtrent halvparten av oss ønsker uforpliktende vennesex og gruppesex. Hver fjerde nordmann fantaserer om eller praktiserer partnerbytte. Over 70 prosent av alle internettklikk rettes mot pornografi, der det ukritisk oppmuntres til promiskuøs adferd uten hensyn til seneffektene det har på et samfunn at seksuell integritet, trofasthet og ærlighet mot ektefellen eller partneren ikke lenger er ideal. Magasiner rettet mot ungdom florerer med endeløse samleiestillinger og orgasmetips. Hedonistisk søppel som TV-serien Paradise Hotel hylles for sin promotering av svik og ondsinnet baktalelse. Snart kommer NRKs serie der ungdommer skal eksperimentere seg frem i kyniske sex-miljøer i hovedstaden mens kameraene ruller, finansiert av norske skattebetalere.
Neste ingen snakker om de moralske betingelsene for et tilfredsstillende parforhold: Trofasthet, integritet og selvkontroll. For hvorledes går det tilslutt i et samfunn som oppmuntrer til å bedra partneren ”dersom du føler for det”? Hvilke samfunnsstrukturer overlever påkjenningene av at ærlighet, respekt og folkeskikk forsvinner mens bruk og kast mentalitet er sosialt akseptert? Ønsker nordmenn virkelig et land der enhver hensynløst hengir seg til dyrkingen av sitt eget kjønnsorgan?
Under Universelt Fredsforbunds nylige seminar der barneombud Reidar Hjermann og undertegnede holdt foredrag, uttrykte Hjermann betydelig bekymring over den kommende generasjonens evne til å forme forpliktende trofaste forhold. Han kritiserte særlig foreldre som i skilsmissesituasjoner velger å dra barna unødig inn i rettstvister, uten å ta hensyn til hvor avgjørende det er for barnets utvikling at skilsmissen foregår under ordnede forhold. Dersom respekten for andre erstattes av et ensidig fokus på egen nytelse, forvitrer tradisjonelle verdier basert på solidaritet og empati. Slik oppstår det kjærlighetsløse samfunn der man opplæres til å la seg avstumpe følelsesmessig og degenereres som menneske.

At man i Norge tar så lett på de psykiske konsekvensene av at man i årevis leverer egne kjønnsdeler ut til hvem som helst, vitner om en grov mangel på innsyn i hvordan menneskets seksualitet henger sammen med psyken, ønsket om å bli verdsatt og håpet om å bli elsket. Å opprette et trygt selvbilde innbærer ofte en etablering av sunne grenser overfor andre mennesker, ikke minst på det seksuelle området.

Tekst: Hanne Nabintu Herland publisert i Bybloggen Meninger — 9. juni, 2010 at 11:17 | Ingen kommentarer