Ungdom og identitet

Andreas Gravdal - Ungdomsviter, foredragsholder og spaltist. - Har de siste ti årene jobbet med forebyggende arbeid blant unge. - Driver kommunikasjonsbyrået andreasgravdal.com

For et par uker siden leste jeg en rapport fra Barne- , likestillings- og inkluderingsdepartementet. Denne omhandlet ungdom som faller utenom skolesystemet og deretter arbeidslivet. Ikke unaturlig dreide rapporten seg om kostnadsbiten knyttet til unge som havner i denne gruppen. Store kostnader, kunne rapporten melde om.

For min del dreier det å arbeide med unge seg sjeldent om det samfunnsøkonomiske, men om å styrke den enkeltes evne til livsmestring. Jeg lurer derimot på hva som gjør at noen dropper ut av skolen, mens andre får toppkarakterer? At noen ungdommer tar utfordringene på strak arm, mens andre knapt gidder å stå opp om morgenen? At enkelte snakker med alt og alle, mens andre helst leter etter et hull i bakken?

Etter å ha møtt noen tusen tenåringer med foredrag er jeg rimelig sikker på at det ikke dreier seg om at noen er håpløse, mens andre fikser det. I de aller fleste tilfeller dreier det seg om IDENTITET. Hvem er jeg og hvem vil jeg være?

Det er ut ifra bildet man har av seg selv at man tar valg i livet. Slik er det for oss alle. Vi lever i et samfunn som legger stor vekt på det å lykkes. I hvert fall det å ha en fasade som kan skape et slikt inntrykk. Dette går ikke Trine på tretten, hus forbi. Presset om å se best ut, ha det riktige imaget og mestre utfordringene er en suksessoppskrift til å miste motet.

Som forelder, lærer, trener eller lignende har man unike muligheter til å hjelpe unge til å løfte blikket. Og det trengs! Vise dem at verden ikke raser sammen selv om resultatet på siste prøve var dårlig eller at man ikke har den siste buksen fra Diesel. Om vi ikke lærer unge å definere seg selv vil noen andre gjøre det for dem. En hissig medieverden som ikke tar fem øre for å fortelle deg hvordan du skal se ut, oppføre deg og hva som bør være dine drømmer er ikke alltid den beste veileder i livet. Uten at noen tar til motmæle er det stort sett mediene som får ha definisjonsmakten.

Du kan ikke bestemme hva omgivelsene forteller deg, men du bestemmer selv hvem du lytter til. I møte med unge er kanskje dette det viktigste jeg kan formidle. Det handler om å ta kontrollen over eget liv og egne tanker. I alt for stor grad går man rundt og styres av merkelapper som andre har gitt en eller av tanker som ikke stemmer. Det skaper usikkerhet og begrenser mulighetene i livet. Her tror jeg vi voksne kan være viktige støttespillere ved å vise at man faktisk velger selv hvem som skal få påvirke de valgene man tar.

Etter min mening er det å hjelpe unge med å bygge et godt selvbilde den viktigste formen for forebyggende arbeid man kan gjøre. Adferdsproblemer, kroppspress og mobbing dreier seg i utgangspunktet om hvilket bilde man har av seg selv. Å jobbe med hvem som skal sitte med definisjonsmakten i livet er noe som bør gjøres både på hjemmebane og i skolen. I hjemmet bygges bufferen som skal ta de ulike støytene unge møter i hverdagen. Det kan være lett å glemme i all klesvask, middagslaging og drosjevirksomhet til og fra trening.

Vi har riktig nok ikke samme utgangspunkt i livet, men vi har alle samme mulighet til å velge hvor vi ønsker oss med det livet vi har. Slik jeg ser det er det heller aldri for seint å starte prosessen med å forme det bildet man ønsker å ha av seg selv. Ingen tilfeller er håpløse!

Kortlenke: Generating...