Fra black metal til Edvard Munch

I Erlend Erichsens nyeste roman har kirkegården en sentral plass, men også den besettende kjærligheten og sorgen etterpå.

Erlend Erichsen skapte furore med debuten «Nasjonalsatanisten». Fem år senere er han tilbake med en bok om kjærlighetssorg, gravmonumenter og kunst.

Siden 1990-tallet har Erlend Erichsen vært opptatt av kunstneren Edvard Munch. Men det er ikke først og fremst kjærligheten til maleriene som har interessert bergensforfatteren.
- Det er mer individet Edvard Munch, hans mentalitet, temperament og enorme melankoli. For meg er Munch den største kunstneren Norge har hatt, større enn Ibsen og Bjørnson. De er dritkjedelige i forhold, sier Erichsen.
Selv om hovedpersonen i romanen «Sol under jorden» både jobber på SFO og går på Kunstskolen i Bergen anno 200-tallet, har han fornavnet «Edvard» og låner klare trekk fra den faktiske kunstnerens psyke.
Hele startgrunnlaget for boken var spørsmålet «Hva om Edvard Munch hadde levd i dagens kulturelle strømminger?», sier forfatteren fra Arna.
Sentralt i romanen er relasjonen til gamlekjæresten Annika som dukker opp etter syv års fravær.
Etter syv års vurdering er det jo ganske sterkt å komme tilbake, men det blir jo en trist katastrofe, røper Erichsen.

Erlend Erichsen, født 1975 i Bergen

Debuterte med romanen «Nasjonalsatanisten» i 2005.
Han har gått på forfatterstudiet i Bø og studert billedkunst i Bergen. Har spilt trommer i flere Black Metal-band, som Molested og Gorgoroth.
Bor i Oslo.m

Åsane passer dårlig
I 2005 høstet forfatteren og musikeren fra Arna mye oppmerksomhet med debuten som skildret black metal-miljøets tilblivelse i Bergen. Også denne gang spiller byen Bergen en viktig litterær rolle. Både Svartediket, Møllendal Gravplass, Nygårdsparken og Møhlenpris er sentrale steder i romanen. Vi kan ikke røpe for mye, men hovedpersonen, billedkunsteren Edvard har en hang til å oppsøke kirkegården og søker jobb hvor han steller graver.
- For det første er jo Møllendal Gravplass et veldig vakkert sted, det ligger som et slags «dødsamfi» ned mot store Lungegårdsvann. Hovedpersonen er opptatt av marmor og monumenter. Dessuten fantaserer han om hvem de døde kan ha vært da de levde, og drømmer om å male dem.
Selv har forfatteren tatovert inn årstallet 1888 på overarmen. Erlend Erichsen tiltrekkes av perioden hvor den østerriske filosofen Friedrich Nietzsche ble presentert for Norden, og fikk påvirkning for Strindberg, Munch, Hamsun og Obstfelder. Forfatteren beskriver også bergenske steder fra dette tidsrommet:
Nygårdsparken ble jo laget på 1880-tallet med skisser fra England og i vakker stil. Her gikk jo forfattere som Hamsun da han var i Bergen. I det hele tatt er det noe gammelt over Bergen som man aldri blir mett av. Byen er utdatert, men Bergen vakker som en nydelig, gammel kjerrring. Og når jeg er såpass opptatt av et annet århundre, passer det dårlig å skrive om steder som for eksempel Åsane.

Kvinner og kunst
Et sted i boken heter det «Døden, solen, kunsten, kvinnen. Fire ting en mann ikke kan nå helt inn i uten å miste livet eller forstanden».
Det er store ord du tar i bruk?
Ja, det er svulstig og slik sett utidsmessig. Men jeg er opptatt av nyromantikken og det alvoret i kunsten som fantes da, og ikke minst fokuset på indivdets streben. Målet er å beskrive noe allment.
Det tok Erichsen fem år å skrive den vanskelige andreboken, og det har vært mange harde kamper og forkastede utkast underveis. Til tross for tunge tema, mener forfatteren selv det er en helt han har beskrevet.
- Boken er en tankedrevet fortelling om en overlegen vinners aller største tap. Det handler om forelskelse som besettelse. For meg er Edvard Viljing i boken en helt fordi han forfølger sine impulser til fulle. Han er en slags outsider som likevel er en vinner. Dessuten er han vakker og mer populær hos damene enn det jeg er. Jeg beskrev en gang hovedpersonens temperament som en krysning av Aune Sand og Jack the Ripper.

Kortlenke: Generating...