Mobil kriminalitet

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Det er et stadig større problem. Utlendinger har fått adgang til riket. Desto større adgang etter at man åpnet for fri flyt av EU borgere, Schengen samarbeid og det som mer er.

Vi er ikke alene i Norge, vi som vokste opp her. Det skal vi ta inn over oss, som et faktum.

Derfra får vi ta til oss et økende problem. Vinningskriminalitet, begått av personer fra andre land. Det kan være påhengere som er skrudd fast i en båt, det kan være skimming av minibanker, eller salg av smykker av det som ser ut som gull. Gjerne fulgt av en svært pågående salgsteknikk, så pågående at den ikke er lett å komme unna.

Siste aktivitet er besøk hjemme hos eldre for å hente vann til en defekt radiator. Når den gamle åpner døren, ramler folk inn og tar seg til rette. Raner de eldre. Bilen var ikke defekt.

Slik er hverdagen blitt. Man kan se det som et resultat av et åpent Europa. Eller som et signal om at andre ikke har det så godt som vi i Norge. Eller at man ikke har de samme grensene for hvordan man går frem i et fremmed land.

Slik er det blitt. Synd er det at denne aktiviteten er egnet til å lukke de grensene som er åpnet over noen tiår. I søken etter et mer samlet Europa, har man valgt en åpen linje. Tyveraid er egnet til å svekke den tillit vi skal ha til andre. At noen forgår seg, svares jo lett med å «få dem ut de der øst-europeerne».

Jeg tror det er mer komplisert. Folk stjeler. Raner. Uansett nasjon. De besøker oss, mer enn før. Vi må leve med åpne grenser, men følge mer med. Være mer vaktsomme, ta det som litt av prisen. Låse døren, ikke åpne. Være trygg.

Så må tyvene følges opp, om de blir «knepet». Raskere avgjørelser, eventuelt kombinert med utvisning, slik det i noen grad er hjemmel til.

Vi kan ikke lukke grensene helt igjen. Kreve nasjonalt slektstre for å få adgang til landet, vi må tåle besøk. Det betyr ikke at vi tar lett på det, men må se mer stort på de problemer Europa står overfor. Sette oss i en viss respekt, men ikke stenge dørene helt.

Dette er en politisk utfordring vi vil høre mye om nå. Hvordan være tilknyttet EØS og Schengen, samtidig hindre enkelte i å utfolde seg ukritisk på norsk jord. Må vi ha en vakt på hver minibank eller hver båthavn. Jeg tror ikke det.

Kan vi ha entredøren stående åpen. Jeg tror ikke lenger det.

Jeg tror vi må balansere hensynene i et større perspektiv enn det nasjonale. Dette er et problem i Europa. Man kan ønske seg tilbake til en øst vest konflikt. Da slapp man de uønskede personene. Men det er ganske kortsiktig å ville strebe bakover, når utfordringen mer går på hvordan vi vil forholde oss til en ny verden.

Det er underlige dager i byen. Nå er den så forurenset at bilene må stå. Nærmest som under oljekrisen, der selv Kongen måtte ta trikken. Det er ikke lenger noen krise med oljen. La oss håpe det samme skjer for renheten i atmosfæren.

Biler er plutselig tunge å starte. Kulden tar på. I Førde for noen uker siden slet jeg virkelig. Bilen gikk tungt. Alle ledd stivnet i den, til tross for at den er ganske ny. Bergen er enklere sånn, men her er det altså skittent.

Nå er jeg oppgitt av helt andre grunner.

Det er mye som er uavklart på landsbygden, ser jeg. Dette gjelder i stor grad veirettigheter. Den siste tiden har jeg fulgt en mengde saker, som alle har det til felles at veirettigheter ikke er grundig avklarte – fra starten av.

Dette rammer ofte fritidseiendommer, beliggende i vakre omgivelser. Men der rettighetene til tilkomst er uavklarte. Man går langs en vei, inntil man en dag møter protester. Hvor står man da.

Over tid tillates gjerne folk å gå der det passer å gå. Det som en gang ble sagt om rettigheter, er gått bort med de som ikke lenger er blant oss. Nye eiere kommer til, og konflikter oppstår. Det som tidligere var en vei i ulendt terreng, er nå beliggende midt i et utbyggingsområde. Interessene øker på.

Nye forhold krever avklaring. Denne avklaringen må gjøres mange år etter at den angivelige veiretten ble etablert.

Her er det grobunn for mye advokatarbeid. Hva står det i gamle dokumenter. Hva sier de gamle i samfunnet om rettighetene. Hvordan er rettigheten utøvet over tid. alt spiller en rolle. Dessuten har vel de fleste også et ønske om at alle skal få benyttet eiendommene sine, slik at ønsket hos begge parter gjerne er å finne gode løsninger.

Men det kan også ha en økonomisk side. Skal det koste noe å gå på veien. Eller skal det koste noe å kjøpe seg inn i en nylaget vei.

Dette er et spørsmål om rettigheter. Men det er også et spørsmål om smidighet og kreativitet. Man skal søke løsninger der det fremstår vanskelig. De fleste konflikter løses uten at retten trenger slå klubben i bordet.

Tingsrettslige konflikter synes ofte store. De er store. Men de lar seg enklere løse, enn vi gjerne tror. De aller færreste kommer lenger enn til forhandlingsbordet.

Hva kan man lære av dette. Være forutseende, vil jeg si. Nye eiendommer må få avklarede rettigheter. Disse må tinglyses og gjøres synlige. Gammelt grums må man rydde opp i.

Så får vi ta i mot vinteren, la bilen stå noen dager. Inntil nedbøren kommer og får vasket opp etter oss.

Kortlenke: Generating...