Badboys fra Bønes

LITTERÆR LINJE: Med Kristian Hæggernes har Flaktveitbussen fått sin plass i en bok. Samt Oasen, Arken og Fyllingsdalen. Foto: Åsne Hagen

Kristian Hæggernes er inspirert av de store russiske fortellingene, men legger handlingen til Flaktveitbussen, Oasen og Åsane i boken «Kassadamer jeg har elsket». Han håper leseren blir flau og beskjemmet.

Vi burde ha møttes på Oasen. Vi burde ha tatt en kopp kaffe på Le Café. For boken til Hæggernes starter der. På bydelssenteret Oasen med en kassadame som heter Silje. Tittelfortellingen er på over 100 sider. Kassadamer i fleng entrer hovedpersonens bevissthet i et besettende seriemonogami som strekker seg over årtier. Faktisk er dette en historie som Hæggernes begynte på for over 12 år siden.
- Hvorfor denne hangen til kassadamer?
- For ensomme personer, slik som hovedpersonen, er kassadamen den som smiler til deg, og kanskje den eneste formen for sosial kontakt gjennom dagen. Hovedpersonen nærer ikke et sunt forhold til disse kassadamene, han blir en slags veltilpasset taper. En venninne av meg beskrev ham som «ekstremt kjedelig». Det tar jeg som honnør, sier Kristian Hæggernes.

«BAD BOYS» FRA BØNES
Det påstås at han har skrevet en bok med fortellinger om «bergensere som går stille i dørene». Er det en provokasjon? En selvmotsigelse? Et dødfødt prosjekt, tror forfatteren selv.
Sikkert er det i alle fall at han i samlingen fortellinger ikke beveger seg lenger ut enn til Hustad Leir, ellers foregår handlingen i Bergens forsteder – Fyllingsdalen, Flaktveit, Loddefjord. Selv om Pål Gerhard Olsen skrev oppvekstromanen «Manndomsprøven» som foregår i Åsane, så er kanskje ikke Åsane litteraturens mest profilerte sted?
- Nei, disse bydelene er jo nybyggersteder, «kunstige miljøer». De passer også godt for å skrive om helt vanlige mennesker. Flaktveit har jo vært et problemområde med en velkjent historikk, men i min bok kommer de slemmeste guttene fra Bønes, poengterer Kristian Hæggernes.
Mens tittelteksten gir klare assosiasjoner til Lars Ramslis filmatiserte «Fatso»-figur fordi den omhandler en ensom, kroppsfiksert outsider, tar flere av de andre tekstene utgangspunkt i barndom på 80-tallet.
- Er ikke temaer som barndom og ensomme menn i krise allerede ferdigtyggede i norske romaner?
- Oppvekst er jo noe vi alle forholder oss til. Folk vil fortsette å vokse opp, og jeg håper leseren både kjenner gjenkjennelse og gleden over å føle seg flau og beskjemmet. Den ensomme mannen er en litterær erketype som i alle fall er viktig for meg.

- For ensomme personer, slik som hovedpersonen, er kassadamen den som smiler til deg
Kristian Hæggernes

NIESE I DALEN
Men Hæggernes skildrer flere alders-grupper og kjønn i sin tredje bok. Blant annet en pensjonist som med uklar motivasjon reiser i skytteltrafikk frem og tilbake med Flaktveitbussen for å besøke sin niese i Fyllingsdalen. En gutt fra den fortellingen går igjen i en annen. Hæggernes har moret seg med å danne et sammenhengende romanunivers hvor fortellingene kommuniserer med hverandre via små referanser. Og han gir seg neppe der. Kanskje får vi høre mer om kvinnen som er besatt av dinosaurenes historie. Eller gutten som med et historisk bakteppe av Tsjernobyl og Grand Prix ikke kan vise sorgen over jenten som dør i en drukningsulykke, og som han var avstandsforelsket i.
- Jeg planlegger kanskje å fortsette med noen av karakterene i en ny bok.
Hittil har han utgitt diktsamlingene «Tyngde av fallende skygge» og «Med vinterstemme». Å skrive fortellinger, gir ifølge forfatteren, anledning til å breie seg, og å være mer direkte.
- Jeg tror fortellingene mine alle handler om mennsker som har en mur de holder opp mot verden. Og for meg er selve skrivingen en besnærende måte å stenge seg inne på.

Kortlenke: Generating...