Lar helten gå på trynet

Chris Tvedt er aktuell med sin femte roman om den «rufsete forsvarsadvokaten» Mikael Brenne. Foto: Silje Stavrum Norevik

Chris Tvedt la advokatkappen fra seg for å tilbringe livet med skjørtejegeren og etterforskeren Mikael Brenne. Men det hadde ikke gått uten tante Harriet.

Telefonen piper i ett sett. Til og med ekskonen kontakter Chris Tvedt denne morgenen. Han har nemlig fått strålende anmedelse i bergenspressen akkurat denne dagen. Og denne gangen er det grunn til begeistring.
- Forrige gang tikket det også inn meldinger. Men da hadde ikke folk skjønt at det var en dårlig dom, selv om innledningen var ok nok, sier Chris Tvedt.
Tidligere har han fått kjeft for hovedpersonens kontroversielle kvinnesyn. Kanskje er det derfor han nå kommer heldigere ut av anmeldelsen, undrer Tvedt. For denne gangen er det helten selv, advokat Mikael Brenne som ramler utenfor stupet. Og en kvinne står parat til å redde ham.

«BULLSHIT» Å TENKE KARAKTER-OPPBYGGING
- Det må stå noe på spill for hovedpersonen. Det må ligge i bånn. Ellers kan det bli uengasjerende. Husk når man skriver krim i førsteperson har du bare en person å se linsen gjennom, presiserer Chris Tvedt.
Denne personen er altså forsvarsadvokaten Mikael Brenne. Tidvis skjørtejeger. Tidvis dumpet. Han er beskrevet både som «uortodoks», «rufsete forsvarsadvokat» og «uspiselig sjåvinist». Ifølge Tvedt ble han bedt om å dempe «husmorpornoen» som preget den første romanen. Dermed har han gjort Mikael Brenne singel og forlatt i sin femte bok. Men til saken:
- Denne gang skjer det som må være alle klienters drøm, nemlig at forsvarsadvokaten selv havner i fengselet. Han går på trynet så det synger og mister bevillingen som advokat. Men han er jo fremdeles jurist, sier Chris Tvedt.
Ryktet har havnet i rennesteinen, men noen forbarmer seg over den litterære detektiven og Mikael Brenne blir forvist til et mikroskopisk kontor på lille Vestøy hvor han får snusen i en gjenopptakelsessak.
- I denne boken har jeg skrellet ham for det meste, sparekonto og kjæreste. Verre kan det ikke gå. Han er nå på et nullpunkt, sier mannen som mener det er «bullshit» å tenke karakteroppbygging.
- Jeg driver ikke og streker ned egenskaper som hovedpersonen skal ha, bare krimforfattere kan si noe så dumt. Jeg tenker plotbasert, og hovedpersonen må jo oppstå i interaksjon med handlingen. Det er jo tusen måter å gå til grunne på, og litteraturen helt fra den greske antikken handler jo om det.

LITTERATUREN OG LOVEN
Allerede fra den andre romanen sa Chris Tvedt farvel til Tinghuset og velkommen til fiksjonen. Skjønt, skal vi tro fortelleren i «Dødens sirkel» henger de to størrelsene juss og litteratur tett sammen:
«Tiltalte lyver. Vitner lyver. Og vi lyver, vi også, både aktorer og forsvarere. Vi plukker ut tilfeldige brokker av virkeligheten og syr dem sammen til en fortelling. Men fortellingen er ikke sannheten. Rettsaker har bare et tilfeldig forhold til virkeligheten, og jurister har mer til felles med forfattere enn noen annen yrkesgruppe».
Her er både forsvarsavdokat Brenne og forfatteren på ideologisk bølgelengde:
- Advokaters jobb, særlig i retten, er jo å skape sammenheng av vitneutsagn og av forskjellige beviser. Å legge til, eller trekke fra et bevis, kan bety et helt annet resultat. Jeg tror også at noe av krimfortellingens suksess bygger på et grunnleggende menneskelig behov for å skape mening av årsak og virkning. Men egentlig er det jo umulig å gjengi en kompleks virkelighet bestående av tusenvis av puslespillbiter, sier Chris Tvedt.
Den nye romanen har allerede fått innpass i Bestselgerklubben og er solgt til Tyskland. Selv hadde han ikke mer å gi som forsvarsadvokat, men tok med seg jussen inn i litteraturen.
- Men det første året hadde jeg ikke klart meg uten arven fra tante Harriet. Jeg sa opp jobben før jeg hadde fått andreboken antatt. Min mor var bekymret.