Fredag 10. februar
Finsk techno
Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com
Av og til er jeg forbruker. Det føles sånn. Ikke proff. Ikke peiling på kjøpsrett. Bare kjøper noe. Sånn som for eksempel en mobiltelefon. Slik jeg gjorde for en tid tilbake. Før jeg ble kastet ut i et ingenmanns land. Et finsk ingenmannsland. La meg fortelle deg.
Hvorfor fortelle en historie fra virkeligheten. For at du skal se at det er noen tomme rom i jussens verden. Der ingen er ansvarlige for å hjelpe deg med en ting du har kjøpt. Du er overlatt til teknologiens verden, men ingen kan lede deg.
La meg fortelle min Nokia historie. Jeg skaffet meg altså en flott telefon. Den kan du ringe med. Det var ikke problemet. Den kunne også ta bilder. Det var heller ikke problemet, neida. Ringe og ta bilder, helt ok.
Men jeg skulle sende e post. Der var det hele greia begynte. Jeg er Netcom kunde, fint. Så har jeg – eller skal vi si – hadde jeg hotmail e post. Og så skulle altså Nokia på banen, for jeg hadde ny telefon fra Nordens tekniske høyborg.
E post krever en e post klient. Det er et slags program som gjør det enkelt å lese av og sende e poster. Ikke mye annerledes enn sms. Nokia skriver med store bokstaver at her får du en enkel e post hverdag. Det trodde jeg.
Så begynte det.
For jeg fikk ikke til å koble til e poster. Kunne ikke lese dem. Men det er jo ikke noe problem. For Nokia har jo kundeservice. Der ringte jeg. To ganger. Men nei, jeg kunne nok ikke få hjelp, for det å koble meg på e post – det var jo ikke Nokia sitt ansvar.
Damen var veldig hjelpsom. Inntil hun skjønte at jeg skulle koble til e post. Med alvorlig stemme fortalte hun meg at slikt skulle da ikke Nokia svare for.
Jeg prøvde meg, om ikke det var sånn at telefonen var solgt med e post. Jo, men ikke helt. For jeg skulle jo inn på hotmail, og Noki var jo ikke hotmail.
Jeg fikk beskjed om å ringe Netcom. Da ringte jeg Netcom. Men de maktet ikke å fortelle meg hvordan jeg skulle koble opp en Nokia, og ba meg ringe Nokia. Men da måtte jeg fortelle at Nokia de kunne ikke hjelpe meg med e post. Begge ba meg ringe til hotmail, det skulle jo bare mangle.
Så der satt jeg med det finske vidunderet. Solgt med e post, men uten kontakt. Tre leverandører av tjenester, men ingen kunne hjelpe.
I en rettslig tåke, fratatt alle rettigheter. Glem lover. Fritt frem for tåke.
Som om det var meg som skulle fikse det hele.
Det tok meg tre timer i diverse telefoner, der man blir kastet frem og tilbake i kjøpsrettslige «viharjoikkenoemeddetderågjøremåduskjønne».
Jeg løste det. Ved å bytte over til gmail. Tro det, den som kan. Tenk annerledes, og du skal bekjempe selv mobiltelefonen din.
Litt alvor. Jeg synes det er bak mål. At en kunde som kjøper en mobiltelefon, skal bli sendt frem og tilbake mellom såkalte servicetelefoner. Produsenten av mobiltelefon må nesten sørge for å ordne opp.
La meg gi deg en lignelse. Du kjøper en bil. Den har en radio. Du skal stille den inn, men det er komplisert. Du går til bilbutikken, og ber om hjelp. Nei, svarer selgeren. Jeg kan ikke hjelpe deg, for det er jo NRK som sender programmet. Og vi kan ikke hjelpe deg med å søke frem NRK, det er jo ikke oss.
Eller de svarer at radioen? Den er jo levert av Pioneer. Og vi er jo ikke Pioneer.
Det virker jo helt latterlig, sant. Selgeren hadde satt seg inn i bilen med deg, funnet frem til radiosignalet og kanskje til og med stilt inn bass og diskant etter din smak.
Jeg var ikke så heldig. Forresten, telefonen tar utrolig gode bilder. Det skal den ha. Og du kan snakke i den.
Det er underlige dager i byen. Nå er den så forurenset at bilene må stå. Nærmest som under oljekrisen, der selv Kongen måtte ta trikken. Det er ikke lenger noen krise med oljen. La oss håpe det samme skjer for renheten i atmosfæren.
Biler er plutselig tunge å starte. Kulden tar på. I Førde for noen uker siden slet jeg virkelig. Bilen gikk tungt. Alle ledd stivnet i den, til tross for at den er ganske ny. Bergen er enklere sånn, men her er det altså skittent.
Nå er jeg oppgitt av helt andre grunner.
Det er mye som er uavklart på landsbygden, ser jeg. Dette gjelder i stor grad veirettigheter. Den siste tiden har jeg fulgt en mengde saker, som alle har det til felles at veirettigheter ikke er grundig avklarte – fra starten av.
Dette rammer ofte fritidseiendommer, beliggende i vakre omgivelser. Men der rettighetene til tilkomst er uavklarte. Man går langs en vei, inntil man en dag møter protester. Hvor står man da.
Over tid tillates gjerne folk å gå der det passer å gå. Det som en gang ble sagt om rettigheter, er gått bort med de som ikke lenger er blant oss. Nye eiere kommer til, og konflikter oppstår. Det som tidligere var en vei i ulendt terreng, er nå beliggende midt i et utbyggingsområde. Interessene øker på.
Nye forhold krever avklaring. Denne avklaringen må gjøres mange år etter at den angivelige veiretten ble etablert.
Her er det grobunn for mye advokatarbeid. Hva står det i gamle dokumenter. Hva sier de gamle i samfunnet om rettighetene. Hvordan er rettigheten utøvet over tid. alt spiller en rolle. Dessuten har vel de fleste også et ønske om at alle skal få benyttet eiendommene sine, slik at ønsket hos begge parter gjerne er å finne gode løsninger.
Men det kan også ha en økonomisk side. Skal det koste noe å gå på veien. Eller skal det koste noe å kjøpe seg inn i en nylaget vei.
Dette er et spørsmål om rettigheter. Men det er også et spørsmål om smidighet og kreativitet. Man skal søke løsninger der det fremstår vanskelig. De fleste konflikter løses uten at retten trenger slå klubben i bordet.
Tingsrettslige konflikter synes ofte store. De er store. Men de lar seg enklere løse, enn vi gjerne tror. De aller færreste kommer lenger enn til forhandlingsbordet.
Hva kan man lære av dette. Være forutseende, vil jeg si. Nye eiendommer må få avklarede rettigheter. Disse må tinglyses og gjøres synlige. Gammelt grums må man rydde opp i.
Så får vi ta i mot vinteren, la bilen stå noen dager. Inntil nedbøren kommer og får vasket opp etter oss.
Tekst: Vegard Austgulen publisert i Advokaten Meninger — 1. september, 2010 at 09:23 | Kommentarer
