Forliksrådene

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Jeg har sikkert noen evner. En av dem er å finne forlik mellom folk. I den tro at rettslige problemer er noe vi ikke ønsker å bevare. Men å løse. Jeg liker det å finne løsninger. En dom er også bra, men mer uforutsigbart enn forlik.

Forlikene inngås i stor grad ved hjelp av advokat. Man tror gjerne at vi søker konflikter for enhver pris. Jeg opplever det motsatte. Vi søker løsninger. Vi er pragmatiske.

Ikke alle saker lar seg forlike uten hjelp utenfra. Det har også myndighetene skjønt. Derfor har man opprettet forliksråd i kommunene. Dette er bokstavelig talt folk som råder deg, og gjerne til å inngå forlik.

Vårt rettssystem er sånn at man ønsker flest mulig saker sendt via forliksrådene. Der sitter det kapable folk som er gode til å finne løsninger.

Min erfaring er at en hel del av de saker jeg fører, etter lovgivningen må innom forliksrådene. Ikke alle er nødt til å gå den veien, men kan sendes direkte til tingretten. Men selv i disse sakene ser jeg at forliksrådet kan ha en god funksjon. Så sender jeg likevel saken via rådet.

Hvorfor denne tiltro til de lokale ressurser?

Det svaret kan jeg gi på bakgrunn av mange møter i mange kommuner. Folk der vet at man skal være naboer også etter konflikten. Om saken gjelder en veirett, og man krangler mye – så vet forliksrådet at folk skal bo der også etter møtet. Får man ikke tvisten landet, så bevares temperaturen. Det kan komme mangt slags dommer, men konflikten blir konservert.

Jeg har møtt forliksråd som ser strengt på oss. Råd som sier at vi knapt nok får gå derfra, uten at tvisten er løst. Råd som har klare og forstandige forslag til gode løsninger. Råd som serverer kaffe og gjerne en kjeks.

Dette er fantastiske ressurser for rettssystemet. For jeg har sett folk som knapt kan hilse ankomme, og gå derfra smilende og ønske hverandre farvel. Derfor har jeg stor tiltro til forlikrådene. Ikke det at jeg alltid får det som jeg vil, men jeg er imponert over kreativiteten til denne gjengen. I vest, i sør i nord, i øst – og i sentrum av selve byen.
Konflikter kan ofte løses. Men det ser ikke sånn ut. Vi kan kjøre oss fast. Gå i en skyttergrav. Da trengs det en slags Jimmy Carter som kan stå i midten, lytte – og foreslå noe nytt. Jeg er imponert.

Har det en verdi å finne løsninger? Det er en del av en rettssosiologisk vurdering. Kan man egentlig fjerne en konflikt, ved å dømme? Vil man ikke da egentlig legge et lokk på tvisten. Vel tapte den ene og den andre vant, men er problemet strengt tatt fjernet?

Takk til forliksrådene. Dere gjør en god jobb. Og et par ting ekstra. Dere sparer folk for mye penger til dyre advokater. Og sparer domstolene for mye saker.

Det er underlige dager i byen. Nå er den så forurenset at bilene må stå. Nærmest som under oljekrisen, der selv Kongen måtte ta trikken. Det er ikke lenger noen krise med oljen. La oss håpe det samme skjer for renheten i atmosfæren.

Biler er plutselig tunge å starte. Kulden tar på. I Førde for noen uker siden slet jeg virkelig. Bilen gikk tungt. Alle ledd stivnet i den, til tross for at den er ganske ny. Bergen er enklere sånn, men her er det altså skittent.

Nå er jeg oppgitt av helt andre grunner.

Det er mye som er uavklart på landsbygden, ser jeg. Dette gjelder i stor grad veirettigheter. Den siste tiden har jeg fulgt en mengde saker, som alle har det til felles at veirettigheter ikke er grundig avklarte – fra starten av.

Dette rammer ofte fritidseiendommer, beliggende i vakre omgivelser. Men der rettighetene til tilkomst er uavklarte. Man går langs en vei, inntil man en dag møter protester. Hvor står man da.

Over tid tillates gjerne folk å gå der det passer å gå. Det som en gang ble sagt om rettigheter, er gått bort med de som ikke lenger er blant oss. Nye eiere kommer til, og konflikter oppstår. Det som tidligere var en vei i ulendt terreng, er nå beliggende midt i et utbyggingsområde. Interessene øker på.

Nye forhold krever avklaring. Denne avklaringen må gjøres mange år etter at den angivelige veiretten ble etablert.

Her er det grobunn for mye advokatarbeid. Hva står det i gamle dokumenter. Hva sier de gamle i samfunnet om rettighetene. Hvordan er rettigheten utøvet over tid. alt spiller en rolle. Dessuten har vel de fleste også et ønske om at alle skal få benyttet eiendommene sine, slik at ønsket hos begge parter gjerne er å finne gode løsninger.

Men det kan også ha en økonomisk side. Skal det koste noe å gå på veien. Eller skal det koste noe å kjøpe seg inn i en nylaget vei.

Dette er et spørsmål om rettigheter. Men det er også et spørsmål om smidighet og kreativitet. Man skal søke løsninger der det fremstår vanskelig. De fleste konflikter løses uten at retten trenger slå klubben i bordet.

Tingsrettslige konflikter synes ofte store. De er store. Men de lar seg enklere løse, enn vi gjerne tror. De aller færreste kommer lenger enn til forhandlingsbordet.

Hva kan man lære av dette. Være forutseende, vil jeg si. Nye eiendommer må få avklarede rettigheter. Disse må tinglyses og gjøres synlige. Gammelt grums må man rydde opp i.

Så får vi ta i mot vinteren, la bilen stå noen dager. Inntil nedbøren kommer og får vasket opp etter oss.

Kortlenke: Generating...