«… ta ansvar», men ikke ta det fra oss

- Administrerende direktør på VilVite, Bergen Vitensenter AS. - Dahl har allsidig markedsførings- og ledererfaring fra næringslivet, blant annet. som administrerende direktør i Sea Farm, Hansa Bryggeri og Dale of Norway. Dahl har også flere års konsulentvirke bak seg både i Deloitte Consulting og i egen virksomhet. Han er utdannet siviløkonom fra NHH.

«Tøm oppvaskemaskinen, rydd rommet, gjør leksene, gå ut med bosset, klipp gresset – ta ansvar!» – alle kjente meldinger i familielivet. Ikke så rart, vår samfunnsorden bygger på fordeling av oppgaver og ansvar. Mye tas hånd om av fellesskapet, men like fullt er vi helt avhengige av at individet «tar ansvar» i små og stor saker.
Det heter så fint at vi skal ta ansvar for egen helse, for egen læring – vi skal ta ansvar for egen økonomi og egen livssituasjon. Nokså selvfølgelig, men også nokså utfordrende for mange. Det kreves kompetanse og innsikt for å ta ansvar på mange av disse viktige områdene i livet. Viktig for å bygge slik kompetanse er at du får veiledning og at du vises tillit til at du kan gjøre egne vurderinger og ta egne beslutninger.
Noe annet som må til for å lære å ta ansvar er at man får «smake på» følgene av ens egne valg – enten smaken er søt eller bitter. Etter å ha smakt på både positive og negative konsekvenser blir du nøyere i dine vurderinger og prioriteringer. Du gjør bedre valg senere – du tar ansvar på et bedre grunnlag.
Etter disse refleksjonene vil jeg komme inn på to aktuelle områder hvor jeg synes at vi er i ferd med å ta ansvar fra folk på sentrale områder i livet. Er det fordi vi ikke tror folk vet sitt eget beste eller er det andre grunner til at de ikke skal få «smake på» ansvar selv?
Det første jeg tenker på er den foreslåtte detaljstyringen av mamma- og pappaperm. Vi har en fantastisk ordning hvor mor og far får rikelig tid sammen med de små uten at det svir for mye på pungen. Det er et romslig tilbud til familiene med stor betydning for barnas oppvekst. Men kan ikke familiene få lov å bestemme selv hvordan de vil bruke disse godene?
Hvorfor skal reguleringskåte politikere og byråkratiske «forståsegpåere» inn i stuen, ja inn i soverommet til folk med disse «vi vet best for deg» holdningene. I Norge er det i dag en allmenn forståelse for betydningen av samvær mellom barn og begge foreldre. Vi ser stadig flere fedre med barnevogner på kafeene. Og jammen ser vi både mor og far samtidig ute med de små, både på kafeene og i kjøpesentrene – og, fy, også på ferie – til og med i utlandet. Dette gjør de ved å kombinere foreldrepermisjon og annen permisjon eller ferie. Det blir herlige dager og uker sammen med begge foreldre og søsken for de små.
Men dette er ikke edelt nok for permisjonsekspertene. Fullverdig blir det bare hvis far er tilstrekkelig lenge alene med omsorgen for barnet. Forslaget om utvidet pappaperm skal derfor bare komme dem til gode hvor mor og far er hjemme hver for seg med barnet. Det fungerer sikkert kjempebra for noen, mens andre vil foretrekke en annen fordeling av permisjonstiden. Kan vi ikke ha tillit til at dagens unge familier som er mer skolert og har mer likestilling med seg i ryggmargen enn noen generasjoner før klarer å forvalte godene for familien på en for dem fornuftig måte? La dem ta ansvar innenfor rammer som samfunnet gir uten at det skal skrives forskrifter for permisjonsdagene fra dag til dag og time til time.
Et annet område jeg bekymrer meg over er egen helse. Ikke min personlige, men tendensen til at vi fraskriver folk ansvar for egen helse. Stuen og soverommet er ikke nok, ekspertene skal nå også inn på kjøkkenet ditt. Det foreslås nemlig et eget avgiftssystem for usunne og sunne matvarer.
Hvordan kan noen generalisere dette på vegne av hele befolkningen? For meg er en kald Cola kjempesunt noen ganger, men det er utvilsomt usunt å bøtte i seg litervis hver dag. Hva med frokostblandinger, H- melk, brunost – ja hva som helst i for store mengder blir til slutt uheldig.
Som vi har hørt i «hvorfor blir folk feite» debatten, det er sammenheng mellom det du «pjåter i deg» og din egen helsetilstand. Samfunnet kan veilede, men folk må bestemme selv.
Vi må vokte oss for å undergrave det personlige ansvar i sak etter sak. Ikke bare er det viktig i seg selv, men også en forutsetning for at vi fortsatt skal kunne formane: «… ta ansvar!»