Vi har sett nærmere på en av verdens største bilutstillinger i verdens største bilmarkedet – med norske øyne.

Det er i hvert fall ikke den kinesiske mur som står i veien for europeiske bilprodusenter som ønsker å selge biler på verdens største marked. I slutten av april åpnet dørene til bilutstillingen i Beijing – en av verdens største. Ikke mindre enn 800 000 mennesker er ventet å besøke utstillingen for å få med seg nyhetene – enten de er produksjonsklare eller står der som konseptbiler. Byavisen har sett nærmere på markedet og ikke minst nyhetene under årets utstilling.

Kineserne kommer
I bilbransjen skjer det meste i en rivende fart, og henger man ikke med i de voldsomme endringene er kampen om kundene tapt. Det er ikke lenge siden kineserne laget dårlige kopier av europeiske merker og modeller. Og sikkerheten var så svak at man selv i lave hastigheter kjørte med livet som innsats. Men læringskurven har tydeligvis vært bratt, siden de kinesiske merkene stadig kommer med bedre modeller. Likevel er det fortsatt en vei å gå, for ikke mindre enn ni av de ti mest solgte modellene kommer fra produsenter som ikke er kinesiske.
Trangsynte nordmenn tenker vel at dette ikke er noe å bry seg om. Det er jo tross alt biler som selges på andre siden av jorden – i et land som ikke engang praktiserer demokrati. Men påvirkningskraften er større enn de fleste tror. For eksempel er Volvo eid av kinesere med stor innflytelse på hvordan fremtidens biler skal fungere og se ut.

Voldsom vekst
I hovedstaden Beijing bor det nesten 20 millioner mennesker, og det finnes omtrent fem millioner biler. Luftforurensingen er en stor utfordring for både befolkningen og myndighetene, og bilparken skal ha mye av skylden for de lokale utslippene. Bedre er det ikke når det i snitt registreres 2 000 nye biler hver eneste dag – og alle spyr ut skadelige klimagasser. I 2009 passerte Kina USA, og ble verdens største bilmarked. Analytikere regner med at hver tredje nye bil som selges i 2020 går til Kina, noe som tilsvarer omtrent 30 millioner biler. Til sammenligning ble det i 2010 ble det solgt vel tolv millioner biler.
Men kinesiske myndigheter har forsiktig begynt å bremse salget ved å øke drivstoffprisene. Samtidig gjør de det vanskeligere for utenlandske produsenter å starte opp bilfabrikker, slik at de selv har bedre kontroll på økonomien og veksten hos kinesiske produsenter. Likevel forventer europeiske produsenter ytterligere vekst, og de fleste har planer om produksjon i Kina – hvis de ikke allerede har startet dette opp.

Nyhetene
Men tilbake til bilutstillingen, som formelt heter Auto China. Den første ble holdt i 1990 og har siden blitt en utstilling på lik linje med de andre store internasjonale utstillingene. Byavisen har sett nærmere på de mest spennende nyhetene.

Audi har ikke med de store overraskelsene i bagasjen, men byr likevel på noen spennende konseptbiler. Som en hybridutgave av A6, med mulighet for å lade batteriene gjennom strømnettet. Den kommer trolig i produksjon om noen år, og blir også aktuell her hjemme. Men det kan være vanskelig å forstå om Audi virkelig mener alvor når det kommer til miljøet, når de også viser verstingen Q3 RS med 360 hestekrefter. De viste også en mer jordnær og jålete utgave av Q3, som var tilpasset kunder med en aktiv livsstil.

Bentley viser Continental GT med en ny og langt mer gjerrig motor med åtte sylindre. Den gamle motoren med tolv sylindre vil fortsatt være tilgjengelig for de som legger ekstra penger på bordet. Samtidig gir de oss en smakebit på fremtiden med konseptbilen EXP 9 F, som er en lukseriøs SUV. Ryktene sier at denne kommer i produksjon om noen få år. I Kina er markedet stort, men også her hjemme kan det selges i noen eksemplarer. Samtidig med utstillingen åpnet også Bentley sin nyeste forhandler – i Beijing.

BMW har heller ikke særlig mye å skryte av, med kun en verdenspremiere. Og det er 3-Serie med ekstra lang akselavstand – som ironisk nok kun skal selges til kinesere. De elleve centimeterne ekstra kommer baksetet til gode, der plassforholdene blir farlig lik den vi finner i 5-Serie. De viser også en miljøtilpasset sportsbil med navnet i8.

Jaguar har ikke mye nytt under solen, men viser flaggskipet XJ i en toppversjon med alt av tenkelig og utenkelig utstyr.

Lamborghini har ikke særlig fotfeste her i landet, men de selger svært godt i Kina. På utstillingen dro de duken av en helt ny konseptbil med navnet Urus. Man ser tydelig at det en stor bil med solid bakkeklaring og fire dører. Ingen spesifikasjoner ble nevnt, men trolig dreier det seg om rundt 600 hestekrefter og firehjulsdrift. Det skal med andre ord gå fort fra fjord til fjells når det kommer til salgs om noen år.

Land Rover har fått hjelp av selveste Victoria Beckham til å sminke suksessen Range Rover Evoque. Hun har vært aktiv i debattene hos designavdelingen, og har valgt alt fra fargekombinasjoner til hvilket utstyr den skal ha. Ifølge Land Rover er dette en bil skreddersydd etter hennes  personlige smak.

Porsche er tungt til stede i den kinesiske hovedstaden, og kunne melde om et skyhøyt salg på mer enn 24 000 eksemplarer bare i fjor. Det legger ikke akkurat en demper på ambisjonene, og de er innstilt på å selge mye mer i årene fremover. Den største nyheten er Cayenne GTS, der den sportslige kjøreopplevelsen står i sentrum. I forhold til Caynne S er den både strammere og sterkere. Samtidig viste de planene om å bygge et opplevelsessenter med bilkjøring i fokus – både på bane og i skogen. De har også startet et omfattende samarbeid med UNICEF for å gi utdanning til barn som ikke har den muligheten på lik linje med andre, mer velstående familier.

Skoda har vært på plass i Kina siden 2007, og har virkelig fått vind i seilene de siste årene. Globalt er målet å selge 1,5 millioner biler i 2018, og det kinesiske markedet er det viktigste og største. I den sammenheng viser de en ny kompaktmodell med navnet Rapid, som også vil komme til Europa og kanskje Norge.

Sol og vår er en god kombinasjon for Plantasjen og andre som selger blomster og hageutstyr. Solen trigger handlelysten og folk fyller bilene med jord, høytrykksspylere og stemorsblomster.

Hagesentre

• Plantasjen er en nordisk kjede med 52 hagesentre i Norge og en omsetning på om lag 2 milliarder kr i 2010. Resultat før skatt 2011: 295 millioner. Et snitt per hagesenter blir 38 millioner i omsetning og 5,6 millioner i resultat før skatt.
• Hageland er en frivillig, landsdekkende fagkjede, med 57 hagesentre og en omsetning på 600 millioner kroner i 2009.
• BoGrønt er en frivillig, landsdekkende fagkjede med 62 hagesentre og 420 millioner kroner i omsetning i 2009.

– Vi liker soldager. På en god dag i mai kan vi selge like mye som hele januar. Vi skulle derfor gjerne hatt flere soldager her i Bergen, sier butikksjef Fredrik Skuggen.
Ifølge butikksjefen er mai den klart beste salgsmåneden. Deretter kommer april og sommermånedene. I mars-april selges det mye vårklargjøringsutstyr.
– Kundene er kommet i vårmodus. Høytrykksspylere selger vi nesten ut for tiden. Skulle tro folk hadde to stykker hver. Vi selger også mye jord og bark. Folk ønsker å fylle opp i bedene sine før vekstsesongen.

Stemorsblomster
Nå etter påske er det stemorsblomstene som selges ut i store antall.
– Ja, nå går det mye av stemorsblomster som tåler litt kulde. Fremover når risikoen for kuldenetter blir mindre, vil vi tilby et større sortement av sommerblomster. Da selges det mer av typer som pegonia og spanske margaritter.
Skuggen forklarer at sommerblomster er svært viktige produkter omsetningsmessig.
– Vi har topp bemanning og fokus på blomster i april og mai. Etter mai kjøper kundekjøpene mer av supplerende art. Da vil folk sitte ute og kose seg.
Hovedsesongen for møbler og griller er hele våren og tidlig på sommeren, men også her spiller været en stor rolle.
– Når det er pent vær kommer folk og kjøper.Vi solgte masse hagemøbler for noen uker i april da det var pent vær.

Vi liker soldager. På en god dag i mai kan vi selge like mye som hele januar.
Fredrik Skuggen, butikksjef

Ti på topp
Plantasjen på Sandsli er blant de ti beste i kjeden i Norge omsetningsmessig.
– Vi har en veldig god beliggenhet og folk her i Fana er opptatt av hage og handler mye, forteller Skuggen som ikke vil røpe hvor stor omsetningen er.
Fredrik Skuggen tør ikke gi råd om når det er trygt å plante ut sommerblomstene.
– Det går ikke an å si når det er trygt å sette ut sommerblomster. En trygg måte er å sette blomster i krukker, slik at man kan flytte på dem hvis det skulle bli kaldt. Vi anbefaler ikke våre kunder at de skal plante ut sommerblomster for tusenvis av kroner i hagen og så risikere at de blir ødelagt av nattefrost.
Men stemorsblomstene kan man stole på. De tåler ned til fem minusgrader, understreker han.

Stauder
– Det fine med sommerblomster er at de blomstrer hele sommeren så lenge man steller dem og plukker av døde blomster. Stauder derimot har typisk en kortere blomstringstid, men har fordelen av å komme igjen hvert år.
Skuggen oppfordrer flere til å kjøpe stauder, for de kommer jo igjen.
– Hvis man planlegger hagen fornuftig så kan man oppnå en jevn blomstring gjennom hele sommerhalvåret, – år etter år.

Svenskene er enda større blomsterelskere

Nordmenn handler mye, men blir slått av søta bror.

I år kommer nordmenn til å bruke om lag 3,6 milliarder på hage og uteplasser, ifølge analysebyrået Datamonitors. Det tilsvarer 750 kroner per innbygger.
Men selv om det høres mye ut, er det bare omtrent halvparten av hva de bruker i Danmark og Sverige. Og det er svenskene som bruker aller mest, viser undersøkelsen.

Studenter, næringsliv og akademia har forent krefter for å øke regional kompetanse på Kina. Det ble det konferanse av.

Fredag 23. mars gikk Kina-konferansen 2012 – «Muligheter og kompetanseutvikling» av stabelen.
Konferansens mål er å samle studenter, aktører fra næringslivet og akademikere med kompetanse på og interesse for Kina, til nettverksbygging under et tak. Taket de samles under er for anledningen Student-senteret på Nygårdshøyden.
– Det er viktig for studenter å møte potensielle arbeidsgivere og å se at man kan bruke kompetansen man sitter inne med om Kina, sier Henriette Munthe-Kaas i Kinanettverk Bergen.
Kinanettverk Bergen er et
studentinitiativ som tok til sent i 2010. Nettverket samler medlemmer blant studenter, akademikere og interesserte fra et vidt spekter av institusjoner og utdanningsinstitusjoner i Bergen.
Nettverket tar mål av seg å heve kompetansen på Kina og å være en brobygger mellom akademia og lokalt næringsliv.

Det er viktig for studenter å møte potensielle arbeidsgivere og å se at man kan bruke kompetansen man sitter inne med om Kina.
Henriette Munthe-Kaas, Kinanettverket Bergen

Åpne dører
Som det går frem av tittelen på konferansen er det muligheter og kompetanseutvikling som er i sentrum. Ved å samle så mange som mulig fra forskjellige grener på samme sted – og la dem «mingle» – er grunnlaget for å bygge relasjoner absolutt tilstede.
– Det finnes konferanser som er spisset mot akademia og konferanser som er spisset mot næringslivet, men denne er åpen for alle med interesse for Kina. Ikke minst har den en tverrinstitusjonell tyngde, sier Munthe-Kaas.
Bergen Næringsråd, som sammen med Business Region Bergen, samarbeider med Kinanettverk Bergen om konferansen, er udelt positive til initiativet.
– Initiativet er viktig for å tilføre kompetanse og etablere relasjoner mellom studenter og næringsliv, sier Solveig Holm, leder for prosjektutvikling og internasjonale relasjoner, i Bergen Næringsråd.
– Konferansen er fin arena hvor næringsliv kan møte studenter som studerer kinesisk, kinesiskrelaterte fag, og ikke minst kinesiske studenter i Bergen.
Interessen for Kina er stor i bergensk næringsliv.
– Vi imøtekommer denne interessen blant annet gjennom kurs på kinesisk språk og kultur for næringsliv, og kursene har vært fulltegnet, forteller Holm.

Kina-kjenner: Henriette Munthe-Kaas har bodd til sammen halvannet år i Kina. Hun er og de andre i Kinanettverk Bergen er initiativtagere til Kinakonferansen 2012.     Foto: Brede Lie Reime

En økonomisk supermakt
Professor Eirik Vatne ved Norges Handelshøyskole, var en av foredragsholderne under konferansern.
– Kina har hatt en høy økonomisk vekst over lang tid, stabilt ni prosent i snitt. Dermed er Kina i ferd med å få en dominerende posisjon i verden, sier Vatne.
Grunnen til det er sammensatt.
– Spørsmålet er jo om dette bare er på grunn av størrelsen på landet. Det er 1,4 milliarder innbyggere i Kina, det tatt i betraktning bør de jo ha 20 prosent av verdensøkonomien. Kina har blitt «verdens fabrikk» og eksporterer enormt mye varer. De ønsker å vokse videre, men kan ikke bare basere seg på eksport ettersom markedet stort sett er mettet. De må få opp konsumet hjemme og få en sterkere posisjon i kunnskapsintensive sektorer, mener professoren.
Vatne påpeker at kineserne har gjort mye riktig i de senere årene, og at de har kommet seg oppover utviklingsstigen fra et lavinntekts- til et mellominntektsland. Utfordringene er likevel mange, blant annet når det gjelder  vilkår for privat sektor, samt offentlige tjenester som helse og utdanning.
For Norge sin del har ekspansjonen i Kina hatt positive effekter.
– Norge er et av de landene som har tjent mest på kinesisk ekspansjon. De har høyt forbruk av blant annet olje og har bidratt til å holde oppe prisnivået på våre varer.

Fireåringen Tiger og dinosauren Bronto Biff har mange fellestrekk. I alle fall ifølge mamma Nhu Diep, som nå gir ut dinosaurbok.

Nhu Diep

• Født 1978 i Vietnam, bosatt i Bergen.
• Utdannet innen visuell kommunikasjon og illustrasjon.
• Underviser ved Norges Kreative Fagskole.
• Debuterte som barnebokforfatter i 2010 og har gitt ut bøkene «Lille Ting spiser ABC», «Lille Ting teller til 12» og «Lille Ting og Tung og Trang».
• Diep både illustrerer og lager historiene til bøkene sine selv.

Nhu Dieps historien om dinosauren Bronto Biff, som bare spiser sort mat, var egentlig bare ment som en privat fortelling til sønnen Tiger. Men på samme måte som da hun debuterte med barnebøkene om Lille Ting i 2010, har tegningene og historien hennes nå havnet mellom stive permer i bokhandelen.
– Det som er spesielt er at jeg egentlig ikke er en barnebokforfatter, men det er veldig moro når historiene mine kan appelere til flere barn og foreldre, sier Nhu Diep.

Barneboksnekker
For selv om hun nå gir ut sin fjerde bok, vil hun ikke kalle seg for barnebokforfatter.
– Av respekt for forfattere med grundig faglig kompetanse, vil jeg ikke kalle meg selv forfatter. Men nå har jeg gått til steget og begynt å kalle meg for «barneboksnekker». Det høres litt mer ufarlig ut, smiler hun.
Med bøkene om Lille Ting, var hovedfiguren basert på datteren Mui. Etter tre Lille Ting-bøker, var tiden nå kommet for en bok med utgangspunkt i Muis lillebror.
– I familien vår er det ikke forskjellsbehandling. Alt blir gjort og fordelt femti-femti, så langt det lar seg gjøre, smiler Diep.

– Ligner en dinosaur
Boken tar for seg dinosauren Bronto Biff som ønsker å bryte ut av dietten sin som bare består av sort mat. Han går da på Café Olala for å bestille alt på menyen. Her blir smaksløkene og sansene hans for ulike konsistenser vekket. Samtidig lærer han at det ikke lønner seg å spise for mye om gangen.
– Da jeg begynte å skrive boken for to år siden, hadde Tiger en unormalt stor interesse for dinosaurer. Absolutt alt handlet om dinosaurer. Samtidig begynte han å forstå dette med ulike konsistenser, vekt og funksjon. Det var da jeg kom på ideen om å bruke en kjær figur til å presentere alle disse tingene for ham. Men nå er dette to år siden, og siden da har både dinosauren, historien og illustrasjonene endret seg i takt med Tiger, forklarer Diep.
Og fellestrekkene mellom fireårige Tiger og Bronto Biff er ifølge moren flere.
– Bortsett fra at Tiger er grønn, er de to ganske like. Begge er store, svært interessert i nye smaker, har stor appetitt og vanskeligheter med å begrense matinntaket før det går helt over styr, sier den selverklærte barneboksnekkeren.

Vurderer flere bøker
Datteren Mui skal ikke alltid ha satt pris på å få en egen barnebokfigur basert på seg selv, da hun var redd mange skulle sammenligne henne med figuren.
– Regner du med å få en tilsvarende respons fra sønnen din om noen år?
– Når jeg forteller Tiger at dinosauren er basert på han, forventer jeg ikke at han tror meg. Vi får eventuelt ta en oppvask senere om det blir nødvendig, spøker hun.
Nå har derimot sønnens interesse for dinosaurer gått over i roboter, Lynet McQueen og Kaptein Sabeltann. Om Diep senere skal skrive en barnebok med utgangspunkt i en av disse interessene, er hun ikke sikker på.
– Ingen vet hvor haren hopper. Om et halvt år har Tiger sikkert helt andre interesser. Så vi får se om det er nok galskap til å bygge noe nytt på, sier Diep.

Mens deler av Europa er på felgen, gir velsmurt norsk økonomi feststemning i bilbransjen.

2011 var et godt år for bilforhandlere i Norge. Totalt ble det solgt 138 345 nye personbiler, som er en oppgang på 8,3 prosent i forhold til 2010, og det fjerde beste året noensinne.
Skal vi tro direktør i Bil-importørenes landsforening, Erik Andresen, skyldes det generelt god norsk økonomi, lav arbeidsledighet og lavt rentenivå.
– Markedet har kommet seg etter finanskrisen og har vært godt siden.
Andresen tror tydeligvis likevel ikke på noen videre økning i årene som kommer.
– Det vil stabilisere seg omkring 130.000 biler i året, sier han.

Rekordår for Volkswagen
Om 2011 var et godt år for bilbransjen som helhet, så var det tidenes beste for Volkswagen. Internasjonalt omsatte det tyske konsernet for 159,3 milliarder euro eller 1,2 trilliarder norske kroner, en oppgang på hele 25,6 prosent.
Tilbake i Bergen synger de på det samme refrenget.
– 2011 var et fantastisk år for oss i Volkswagen her i Bergen, sier markedssjef hos Møller Bil Nesttun, Helge S. Prestegard.
En økning i personbilsalget på 16,5 prosent resulterte i et salg på 1400 biler, opp 200 fra 2010.
– Totalt sett har vi vært størst i Bergen i flere år, men ifjor var vi altså størst også på personbiler.
Og fremgangen gir investeringslyst. I 2013 åpner Møller enda et senter i Åsane.
– Andelene våre i markedet øker, så vi satser.

Hyundai på topp ti
Møller er ikke alene om å gjøre det bra i Bergen.
Auto23 i Fyllingsdalen hadde en salgsøkning på 55 prosent i forhold til 2010.
– Vi hadde et veldig godt år. Fremgangen førte Hyundai opp blant de ti største merkene i Bergen, hittil i år ligger vi som nummer seks, sier salgssjef Atle Jensen.
Jæger bil som forhandler Toyota, måtte ta til takke med andreplassen bak Volkswagen på salgsstatistikken i fjor.
– Vi slet litt med gammel bilpark, men i år kommer det mye nytt fra Toyota, sier salgsdirektør Rolf Johannesen hos Jæger Automobil på Minde.
– Hittil i år ser det jevnt ut i kampen om førsteplassen. Vi håper det vipper i vår favør.

Fremtiden er elektrisk

I 2011 var 75,7 prosent av alle solgte biler dieselbiler, den høyeste andelen noen gang. Samtidig satser stadig flere på miljøbilene.

– Vi ønsker å satse på miljøbiler, sier daglig leder hos Ferdinand Motor, Gunnar Birkenfeldt.
Ferdinand Motor er best kjent for heftig motoriserte biler som Porsche og Ferrari, men satser også i miljøsegmentet.
Birkenfeldt har god tro på teknologien som kommer fra blant andre amerikanske Tesla.
– Teknologien er strengt tatt ikke helt ny lenger. Den er godt utviklet, påpeker han.
Birkenfeldt forteller at de utvider og har gått til anskaffelse av et nytt lokale der de skal fokusere på blant annet miljøbiler.
Og kundene ser ut til å dele oppfatningen til Birkenfeldt.

350 bestillinger
– Vi har 50 bestillinger inne på Tesla Model S. Totalt i Norge er det rundt 350 som har bestilt bilen så langt. De første kundene la inn depositum på 40 000 dollar allerede for tre og et halvt år siden.
Det er altså 350 kjøpere som har lagt pengene på bordet for en elektrisk familiebil – som ingen har prøvekjørt ennå.
Ferdinand Motor er ikke alene om å ha tro på mer miljøvennlige biler. Toyota har vært på markedet i flere år med Prius og Auris, og kommer nå også med Yaris hybrid. Volkswagen er på vei inn i markedet de også.
– Elektriske biler fra Volkswagen kommer først utover i 2013, men allerede ved årskiftet kommer vi med Jetta hybrid som skal konkurrere med biler som Toyota Prius, sier Prestegard hos Møller Nesttun.
I 2011 ble 1996 nye elbiler registrert på norske skilter, det samme ble 160 hybrider. Det kan tyde på at de tallene kommer til å øke i årene som kommer.

Når statsbudsjettet kommer på høsten er det like spennende å se hva som blir avgiftsregimet for neste år.
Gunnar Birkenfeldt, Ferdinand Motor

Fisker Karma
Et problem for forhandlerne er at staten ikke klarer å bestemme seg for hva som skal bestemme engangsavgiften på bilen din.
– Når statsbudsjettet kommer på høsten er det like spennende å se hva som blir avgiftsregimet for neste år. Man lever 12 måneder om gangen, sier Gunnar Birkenfeldt.
Han viser en oversikt over utslippstall fra en ny hybridbil som kommer inn til Ferdinand i disse dager, Fisker Karma. Et tall sier 200+ gram CO2, og et annet 53. Hva som legges til grunn utgjør en stor forskjell for lommeboka til kjøperen. I dette tilfellet ser det ut til å bli det laveste tallet som vinner gjennom.
Bilimportørenes landsforening er ikke like oppgitt som Birkenfeldt, men også de har sine betenkeligheter.
– Vi oppfatter at endringene i avgiftssystemet stort sett er forutsigbare og foretas gradvis. Imidlertid var innføringen av NOx-komponent overraskende, sier Erik Andresen.

Malin Lennström-Örtwall valgte å bli værende i Bergen etter kunststudiene. I sommer inviterer hun internasjonale kunstnere i Bergen til en workshop.

Malin Lennström-Örtwall
Født i Stockholm, oppvokst i Gøteborg.
Har bodd i Bergen i snart 15 år.

Utdannelse:  Kunstskolen i Bergen (2003)
Kunstakademiet i Bergen (bachelor 2005) Kunstakademiet i Trondheim (master 2009)
The International Academy of Art Palestine (utveksling 2008)
Jobber med installasjon, tekst, foto og skulptur.

VISP – produsentenhet for visuell kunst

• VISP har vært i drift siden juni 2010 og er et kompetansesenter og nettverksorganisasjon for profesjonelle innen det visuelle kunstfeltet i Hordaland; fra billedkunstnere til gallerister, fra kunsthåndverkere til kritikere.
• Visp tilbyr sine medlemmer veiledning, nettverk, kursing og kompetanse.
• Medlemskap er åpent for alle som jobber profesjonelt med kunst i Hordaland.
• VISP er støttet av Norsk kulturråd, Bergen kommune og Hordaland fylkeskommune.Annen hver uke kommer Byavisen til å trykke saker om bergenskunstnere i samarbeid med VISP.

– Hvorfor ble du boende i Bergen?
– Jeg har store deler av familien min her og har vært i Bergen mye siden jeg var liten. Derfor var det naturlig å bli værende etter endte studier. Men også fordi Bergen er en bra kulturby. Det skjer mye spennende og jeg syntes Bergen ville være en bra base for meg som kunstner. Da jeg var ferdigutdannet var atelier-situasjonen annerledes enn hva den er i dag. Derfor tok jeg, sammen med Anna C. Lorenzen, Stefan Tørner og Vilde Salhus Røed, initiativ til et nytt atelierfellesskap på Dokken, Bergen Ateliergruppe (BAG). Nettopp for å skape et bra arbeidssted og godt arbeidsmiljø, slik at vi kunne bli værende i Bergen.

– Hva er det beste med miljøet og byen?
– At kunstmiljøet vokser. Flere og flere velger å bli her etter endte studier og at det da skjer mer og mer kunstnerinitierte prosjekter, samtidig er det mye annet bra som skjer innenfor kulturfeltet i Bergen.
– Hva savner du i det bergenske kunstmiljøet?
– Flere gallerier! De siste årene har flere og flere kunstnere etablert seg i Bergen og mange nye atelierfellesskap og kunstnerinitierte visningssteder har kommet på banen, men jeg savner flere gallerier og et større marked for kunst.

– Sårbarhet er et gjennomgående tema i dine arbeider. Kan du fortelle litt om noen av verkene som omhandler denne tematikken?
– Etter flere opphold i Palestina de siste årene, har mine arbeider i de siste fokusert rundt den sårbarheten man kan finne i de okkuperte palestinske områdene. Fra å ha arbeidet med objektbaserte installasjoner, har mine arbeider tatt en mer prosessbasert og politisk retning.
Neonskiltet «Maybe I’ll never see you again. Part 2» er produsert med hjelp av lokale håndverkere i Palestina. Ideen var å få laget skiltet inne på Vestbredden for så å sende det til Norge. I uvisshet om hvordan skiltets reise ville gå, har jeg latt arbeidet vokse frem. Skiltet kunne bli stoppet allerede ved de israelske checkpointet ut fra Vestbredden, eller på flyplassen. Det kunne ha blitt ødelagt med overlegg eller ved tilfeldigheter. Da skiltet ankom Norge var det skadet og det er også slik det har blitt stilt ut. I ettertid har skiltet fortsatt å falle fra hverandre og det er nå også en «Maybe I’ll never see you again. Part 3».
«Maybe I’ll never see you again. Part 1», som ble produsert til min utstilling på Entrée i 2010, er et postkort som utstillingens besøkende kunne ta med seg hjem. Postkortet viser neonskiltet før det ble sendt fra Palestina og ødelagt. Poskortet er produsert i et opplag på 1387 eksemplarer, tilsvarende antallet drepte palestinere under det 22 dager lange israelske angrepet på Gaza i desember 2008 til januar 2009.

– Hva jobber du med for øyeblikket?
– Jeg har akkurat hatt en separatutstilling på Galleri Mors Mössa i Göteborg. Nå er det tid for etterarbeid med rapportering og regnskap, før jeg begynner å jobbe med nye utstillingsprosjekter. Mye av tiden går også med til planlegging av BAG Art Camp, en internasjonal kunstner-
workshop, som jeg organiserer sammen med Sarah Jost og Petra Rahm på Bergen Ateliergruppe (BAG). 15 billedkunstnere fra ulike deler av verden er invitert til Bergen i to uker i juni for å arbeide sammen, dele ideer og erfaringer rundt temaet kunstnerinitierte prosjekter. BAG Art Camp skal avsluttes med et arrangement åpent for publikum.

Asbjørn Hollerud var med å starte opp Trykkeriet – senter for samtidsgrafikk.
– Jeg savner flere bergenske kunstsamlere som tør å samle på samtidskunst, sier han.

VISP  – produsentenhet for visuell kunst

• VISP har vært i drift siden juni 2010 og er et kompetansesenter og nettverksorganisasjon for profesjonelle innen det visuelle kunstfeltet i Hordaland; fra billedkunstnere til gallerister, fra kunsthåndverkere til kritikere.
• Visp tilbyr sine medlemmer veiledning, nettverk, kursing og kompetanse.
• Medlemskap er åpent for alle som jobber profesjonelt med kunst i Hordaland.
• VISP er støttet av Norsk kulturråd, Bergen kommune og Hordaland fylkeskommune.

  Annen hver uke kommer Byavisen til å trykke saker om bergenskunstnere i samarbeid med VISP.

Asbjørn Hollerud
Kommer fra: Kristiansand
Bor: Søndre Skogveien i Bergen
Utdannelse: BA i kunst fra Northwestern College, Minnesota 1998-2001, MA i kunst fra KHIB 2005-07

– Hvorfor ble du værende i Bergen etter endt utdannelse, og hva er det beste med byen og kunstmiljøet her?
– Jeg flyttet til Bergen på grunn av MA-studiet på KHIB. Siden startet jeg Trykkeriet – Senter for Samtidsgrafikk og satser på å fortsette å ha Bergen som min base. Bergen er en liten by og det er relativt lett å få oversikten på hva som skjer. Jeg liker samarbeidsånden som ligger i bunn både blant kunstnere, KHiB og Bergen kommune.

– Men hva savner du?
– Jeg savner flere bergenske kunstsamlere som tør å samle på samtidskunst.

– Du driver med forskjellige grafikkteknikker og rominstallasjoner. Hva er dine tre viktigste verk?
Ex – Posed (MA prosjektet 2007, Bergen Kunsthall).
Til min avgangsutstilling stilte jeg ut 108 silketrykket rustfrie stålplater som alle hadde ulike fargevarianter av den samme pikslerte rasterprikken. På golvet lå en liten monitor med ulike japanske 80-tallsreklamer med popikoner som Eddie Murphy, Michael Jackson og Andy Warhol.
When You Hunger Number One (Soloutstilling HKS 2008)
Soloutstillingen på HKS bestod av et mørkt rom med 11 vegger silketrykket plexiglass som til sammen dannet en prismeform. Bak den bakerste plexiglassveggen var det 200 lyspærer som ble styrt av dataprogrammet MaxMsP. Rommet hadde også seks høytalere som spilte lyd fra seks ulike dataspill samtidig. I den andre enden av rommet var det en speilvegg hvor publikum kunne speile seg selv i den diskoaktige installasjonen.
Prime Time (2010/2011, BGO1 Bergen Kunstmuseum)
Installasjonen bestod av en haug plexiglassplater i kombinasjon med to lysbokser. Plexiglassplatene er de samme som ble brukt til HKS-utstillingen, men i en resirkulert utgave.

– Hva jobber du med for øyeblikket?
– For tiden holder jeg på med en gamblinginstallasjon basert på den japanske pachinko-maskinen. Kort sagt går ideen ut på at publikum må gamble for sin egen kunstopplevelse ved å sette seg ned med en 4-5 meter høy maskin. Metallkuler blir skutt opp og treffer masse spiker på vei ned. Hver spiker er koblet opp til dataprogrammet MaxMsP som til slutt sender ulike typer videofragment ut i rommet. Utstillingsrommet vil aldri bli det samme på grunn av de ulike kombinasjoner hver gang en kjører maskinen.

– Hva er dine ambisjoner videre?
– Jeg håper at jeg kan fortsette å utvide mitt kunstneriske uttrykk uten å repetere meg selv. Min ambisjon er å få stilt ut mer i Norge og i utlandet.

Janne G. Sørgulen - janne@byavisen.net

Hei! Jeg heter Janne, har astma, og bor upassende nok på Danmarks plass. Utgangspunktet mitt har naturlig nok fått meg til å lese rubbel og bit av det som blir skrevet om byluften. Jeg har lest om hvordan man vurderer datokjøring. At man oppfordrer bilister til å reise kollektivt. At astmatikere bør holde seg innendørs på de verste dagene (selv om mesteparten av uhumskhetene trenger inn i huset uansett). Konklusjonen min er uansett den samme: En vinter til på Danmarks plass unner jeg ikke lungene mine.
Samtidig har situasjonen fått meg til å dagdrømme om et Vinter-Bergen der flertallet kjører elbil. At for eksempel en stor bedrift, eller enda bedre – Bergen kommune, kjøper inn elbiler til sine ansatte. At elbil-eiere blir belønnet mer på bakgrunn av at de har tatt et klokt valg. Kanskje flere gratis parkeringsplasser reservert for elbiler midt i sentrum. Eller at et taxiselskap i Bergen gikk over til å bare ha elbiler, slik som et selskap har gjort i Stavanger (men takk til Taxi 1s satsning på Grønn taxi, som i det minste slipper ut mindre CO2 og NOX).
Mye ligger allerede godt til rette for elbil-eiere i Bergen og omegn. Og det gjør det for så vidt i de mer sentrale områdene i hjemfylket mitt Sogn og Fjordane også. Det er bare ikke så mange som har utnyttet potensialet ennå. Man kan ikke si noe annet, når NRK i 2010 kunne konstatere at det bare var registrert syv elbiler i hele fylket, men at det var bygget ut 48 ladestasjoner i Sunnfjord Energis område. Men så er heldigvis luften litt friskere der også.

Bergenseide selskaper produserer 40 prosent av verdens oppdrettslaks. – Det kommer de fortsatt til å gjøre, mener bergensanalytiker.

Fakta børsutvikling

• Oslo Børs sjømatindeks var den indeksen som falt mest i 2011. Den ble redusert med 50 prosent.
• Bergen er verdens laksehovedstad. 40 prosent av all laks produseres av et selskap med hovedsete i Bergen.
• Norne Securities forventer at prisen per kilo laks i 2012 vil ligge på 26 kroner per kilo. Tilsvarende estimat for 2013 er 29 kroner for laks levert Oslo.

– Opp og nedturer vil det alltid være, og det ser vi denne gangen også. Men det er ingen fundamentale forhold som tilsier at vi skulle få en eierkonsolidering, mener analytiker, Anders M. Gjendemsjø i Norne Securities i Bergen.

Bonanzaen over
– 2010 var fantastisk for laksenæringen med en gjennomsnittlig spotpris på 37,50 kroner kiloet. Bonanzaen fortsatte inn i første kvartal 2011 da prisen nådde helt opp til 40 kroner. Dette er svært gode priser, konstaterer Gjendemsjø som viser til at den historiske gjennomsnittsprisen ligger på 26 kroner kiloet.
– Selger man laksen for 40 kroner kiloet og det koster 25 kroner å produsere den, sitter man igjen med en gevinst på 15 kroner per kilo. Da er det hyggelig å være lakseoppdretter.
Men de gode tidene kunne ikke vare. Fra våren 2011 var det full fart nedover igjen.

– Største prisfall
– Prisfesten på laks tok slutt omkring april-mai. Hen mot sommeren falt spotprisene helt ned i 25 kroner. Det er det største prisfallet vi har sett i historien.
Prisene fortsatte å falle utover høsten og havnet godt under produksjonskostnadene for mange.
Gjendemsjø forteller at samtidig som prisene falt til bunns, tok oppdrettsselskapene ut rekordhøye utbytter.
– I dag er det nok noen som angrer på det. Den kapitalen ville vært god å ha høsten 2011 og i 2012 som beskyttelse mot utfordrende tider med press på lakseprisen, sier Gjendemsjø.
Han understreker at den finansielle situasjonen likevel er ganske god for de fleste.

I dag er det nok noen som angrer på de rekordhøye utbyttene som ble tatt ut.
Anders M. Gjendemsjø i Nornes Securities  

Ikke urolig
– Fallet i aksjekurser har hatt liten påvirkning på daglig drift i de store selskapene som Marine Harvest, Lerøy og Grieg Seafood. Samtidig har aksjemarkedet i større grad fokusert på finansieringen og betingelsene knyttet til den. Utfordringen har primært vært lånebetingelsene, og vi har sett flere selskaper som for eksempel Grieg Seafood og Norway Royal Salmon som har forhandlet frem en lettelse i lånebetingelsene for 2012.
Spesielt har Grieg Seafood vært i fokus i forbindelse med sin finansieringsjakt. Selskapet som nettopp la frem kvartalsresultatet for fjerde kvartal 2011, meldte om et fall på over 80 prosent for resultat etter skatt. Det ble også varslet at en ny finansieringspakke på minimum 400 millioner nesten var på plass. Det mangler kun en siste godkjenning fra en av syndikatbankene, ble det opplyst.
Gjendemsjø forventer at når finansieringen endelig er på plass, vil det gi en klar positiv effekt på selskapets aksjekurs.

I 2011 satte VilVite ny besøksrekord med over 116 000 besøkende. Målet er ny rekord også i 2012.

Det vrimler av barn og unge på VilVite. En jente sykler opp-ned i Sentrifugalskapen. To gutter undersøker Gravitasjonsbrønnen. Ved værstasjonen tester elever i niendeklasse fra Åstveit skole ut hvordan det er å være meteorolog.
– Er det her vi skal stå? Nei, det er jo denne veien, sier Celine Bjørkhaug Gjendemsjø til klassevennene sine Lovise Wendelbo Bjerksund og Solveig Frantzen Fosse.
I likhet med mange andre skoleelever er klassen her for å lære realfag i praksis.

– Ikke en skole
– Da vi startet VilVite-senteret i 2007 var det mange som sa at interessen kom til å dabbe av etter noen år. Det ville jeg prøve å motbevise, sier administrerende direktør i VilVite, Svein Anders Dahl.
Og direktøren har lykkes. Siden oppstarten har besøkstallene økt år for år. I 2011 hadde VilVite 116 606 besøkende. For 2012 er målet å øke tallet til 122 000.
Ifølge direktøren er oppskriften på suksess et dynamisk tilbud og at virksomheten er forankret i læreplanen.
– Vi er veldig opptatt av at vi ikke er en skole, men et anerkjent supplement, sier han.

Brann i matteboken
Ubåtverksted, brobygging og lodding av løgndetektor er noen av måtene barn og unge lærer om realfag på VilVite.
– Vi har til enhver tid mellom 40 og 60 pedagogiske tilbud. Målet er å gi noe til de som allerede er interessert, og å hjelpe dem som føler at de ikke mestrer realfagene like bra.
Når det kommer til matte mener Dahl 4. eller 5. trinn er kneika for mange. Klarer de å henge med på matte da, går det lettere også videre i utdanningsløpet.
– For denne aldersgruppen har vi laget et opplegg som heter «Brann i matteboken». Her er all tematikk knyttet til fotball. Faktisk kan alt mattepensumet på disse trinnene belyses gjennom fotball som eksempel.
Også elevene ved Åstveit skole er begeistret for den praktiske tilnærmingen som VilVite har til mattefaget.
– I naturfag har vi eksperimenter på skolen, men i mattetimene sitter vi bare med boken og regner. Det er mye morsommere å gjøre praktiske oppgaver, slik som vi gjør her på VilVite, sier Solveig Frantzen Fosse

GØY: Celine Bjørkhaug Gjendemsjø, Magnus Bruun-Hanssen og Lovise Wendelbo Bjerksund liker å bruke skoledagen på VilVite.Foto: Mari-Louise Uldbæk Stephan

– Elevene trenger inspirende rollemodeller

Vitensentre betyr mye for rekrutteringen til realfag, men samfunnet må jobbe for å bryte ned fordommene mot realistene, mener Harald Åge Sæthre.

Vitensentre

• Et vitensenter er et populærvitenskapelig lærings- og opplevelsesenter innen matematikk, naturvitenskap og teknologi hvor de besøkende lærer ved å eksperimentere selv.
• Vitensentrene i Norge hadde en besøksøkning på 18 prosent fra 2010 til 2011.
• I løpet av de siste fem årene er det realisert tre nye sentre samt utvidelser av eksisterende sentre.
• Det finnes i dag vitensentre i Oslo, Bergen, Trondheim, Jæren, Tromsø, Gjøvik og Sarpsborg. Porsgrunn skal etter planen åpne et senter i desember 2012.

– Jeg opplever at Norge har kommet i en negativ sirkel når det gjelder realfagsrekruttering. Det finnes mange barn som er opptatt av naturen og det som realfagene handler om, men de møter i dag en skole der realfagene har blitt teoretisert, sier Harald Åge Sæthre. Han har jobbet med rekruttering til realfag og teknologi i høyere utdanning i mange år.
Sæthre mener Vitensentrene er avgjørende for å øke interessen for realfag.
– Vitensentre er viktig både fordi de viser vitenskapen på en pratisk måte, og fordi de unge studentene som jobber som guider på Vitensentrene vil være gode rollemodeller, sier Sæthre.

Inspirerende guider
Ifølge prosjektlederen må bildet av realisten som en spesielt intelligent og lite sosial mann som allerede vet alt, endres for at realfagene skal bli mer attraktive.
– Det er veldig viktig å få brutt bildet av realfagslærerne som gamle menn i rutete skjorter. Dette bidrar guidene ved VilVite-senteret til. Her får elevene møte mange gutter og jenter som representerer realfagene på en annen måte, sier han.
Sæthre mener at det er avgjørende å få med jentene for å øke rekrutteringen til realfag.
– Det er fortsatt enkelte studier innen realfag og teknologi som har en svært liten kvinneandel. Skal vi gjøre noe med det må jentene finne kvinnelige rollemodeller. Det er derfor spesielt viktig at høyere utdanning tar vare på de få kvinnene som tross alt starter opp.
Men selv om Sæthre tror at Vitensentrene kan ha stor betydning for realfagsinteressen, er han pessimistisk på realfagenes vegne. I alle fall i et korttidsperspektiv.
– Jeg tror at krisen må trykkes mer nedover oss før det skjer radikale endringer. Mitt inntrykk er at politikere og folk flest ikke tar mangelen på realister alvorlig. Realfagslærerne pensjoneres hurtig nå, så det er på tide at folk skjønner at dette er alvor, sier han.

Mari Louise Uldbæk Stephan

I 2011 omkom 171 personer i trafikken. For 2010 var tallet 208. Nedgangen i antall døde er med andre ord markant, og faktisk er dette det laveste tallet som er notert siden 1953.

At tallet på dødsulykker går ned er selvsagt positivt, men som veidirektør Terje Moe Gustavsen sier til TV2 er alle ulykker en tragedie som rammer familie, kolleger, venner og lokalsamfunn. I Hordaland mistet 19 mennesker livet i trafikken i fjor. Det er 19 for mange.

Det er flere årsaker til dødsulykkene på norske veier, men høy fart er medvirkende årsak i 40 prosent av ulykkene. Byavisen skrev i mai om unge gutter i trafikken. Nina Jon, seniorrådgiver ved Reform – ressurssenter for menn, uttalte da at mannsidealene er en viktig årsak til at guttene topper dødsstatistikken.

18-åringene fra Laksevåg videregående skole som Byavisen snakket med, fortalte om gutter som tror at de imponerer jentene med råkjøring. Selv om dødstallene har gått ned, er det liten grunn til å tro at holdningene til bilkjøring har endret seg radikalt det siste året. Holdningskampanjene må fortsette, slik at vi ikke ser økte dødstall for 2012.

Hvordan man får folk til å endre atferd og holdinger er et mye omdiskutert spørsmål. Norske myndigheters offensive røykekampanje som blant annet viser bilder fra operasjonen av halspulsåren til en kvinne som får fjernet fettavleiringer etter røyking, har skapt mye harme. Noen mener kampanjen har gått langt over streken, andre mener at den skaper frykt blant barn som har foreldre som røyker. Dillemmaet er tilsvarende i kampanjer som prøver å få ned dødstallene i trafikken: Skal man bruke frykt som virkemiddel, eller bør man gå andre veier?

Svarene er ikke entydige, men ifølge guttene fra Laksevåg var det «eksempel til skrekk og advarsel», altså trafikkofres personlige fortellinger som gjorde størst inntrykk på dem.
– Folk som hadde blitt alvorlig skadet eller hadde mistet en venn i en trafikkulykke fortalte om sine opplevelser. Jeg følte at det var folk som oss. Da de snakket følte jeg at det var rettet mot meg, fortalte 18 år gamle Andreas Norstrand til Byavisen i mai.

Men det er ikke bare holdningsendringer blant fartsglad ungdom kan få ned dødstallene. Også forbedring av veier og oppføring av flere midtdelere må til for at det skal bli tryggere å kjøre bil.

Selv om tallene går ned må dette ikke være et hvileskjær. Tallene viser at det må jobbes videre med trafikksikkerhet. Bare på den måten sørger man for at færrest mulig familier slipper å få en tragisk beskjed fra politiet i de sene nattetimer.

Mari-Louise Uldbæk Stephan
redaksjonssjef

Det er nå lagt frem rapport fra Høyhastighetsutredningen om hvor lyntogene skal gå. Klimapartiene Ap, SV, Sp, H, KrF og V er i høyhastighetsrus.
Høyhastighetseventyret får nå mindre fart – det er åpenbart når det nå snakkes mye om 250 km/t og ikke lenger så mye om 330 km/t. Og fortsatt må vi vente på regnstykkene som viser hva dette skal koste å bygge og hva det skal koste å drive; altså hva billetten skal koste for den enkelte passasjer. Det blir dyre billetter – kanskje 10 000 kroner eller mer tur/retur Bergen – Oslo eller Oslo – Trondheim, dersom ikke staten skal betale for hver enkelt reise.
NSBs nye togsett Flirt som nå fases inn i togdriften til en samlet pris på 4 mrd. kr. kan kjøre 220 km/t. De nye togene skal vare i 50 år. I innspillet til NTP 2010-2019 pekte Jernbaneverket på at de trengte mellom 80 og 100 mrd. kr. for å ruste opp til hastighet på dagens jernbane til ca. 200 kilometer i timen.
Prislappen for å bygge – og drive slike tog – kommer senere.  Det eneste sikre er at et høyhastighetsnett som omtalt og fremvist i dag vil koste mye.
Anslagsvis 500 mrd – avhengig av hvor mange spor man foreslår å bygge. Det tilsvarer fem ganger gjeldene NTP 2010-2019!
Spørsmålet er om norsk økonomi vil «tåle» dette. Det er jo innvendingene fra alle klimapartiene. FrPs forslag om økt satsing på vei og bane blir jo møtt med påstander om uansvarlighet, økte renter og ødelagt økonomi.
Om et slikt beløp eller deler av et slikt beløp skal dekkes inn gjennom dagens budsjettsystem og rammer – hvor mange sykehjemsplasser skal da brukes for å bygge lyntog?
FrP vil investere i moderne veier og modernisering av dagens jernbane som betyr sikker drift i fart inntil 200 kilometer i timen. For dagens nedslitte jernbane vil dette være en revolusjon. For dagens bilister vil moderne og sikre veier bety raskere og sikrere biltransport over hele landet.

Det er et realistisk mål – kan gjennomføres og finansieres uten bompenger og i løpet av 25 år. En slik omfattende opprustning av veinettet og jernbanenettet vil også gi store miljøeffekter.
Det politisk korrekte prosjektet Høyhastighetsjernbane er derimot et hån mot de som daglig sliter med dårlige norske veier og en gammeldags og utslitt jernbane. De kan registrere at med regjeringens politikk vil det gå mellom 50 og 70 år før dagens veier og jernbane vil være modernisert. Nå kan de også registrere at regjeringspartiene Ap, SV og Sp med tilsutning fra H, KrF og V åpner for å bygge lyntog uten å bry seg stort om hva det faktisk koster.

Arne Sortevik
(FrP), stortingsrepresentant

Stearinlys, peis og annen julekos gjør desember til årets mest brannfarlige periode. Derfor reiser brannvesenenet i disse dager ut til 1000 bergenske hjem for å sjekke brannsikkerheten.

– Desember er måneden med flest boligbranner og den måneden der flest mennesker dør i brannulykker, sier Tor Suhrke. Han er avdelingsdirektør for Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DBS).
For å hindre at bolighus går opp i brann i adventstiden, arrangeres «Aksjon boligbrann». Dette innebærer blant annet at 40 000 husstander over hele landet får besøk av brann- og feiervesen og det lokale elektrisitetstilsyn mellom 6. og 8. desember.

Studentboliger
– Vi har bestilt materiell til cirka 1000 boligkontroller. Både boliger i Åsane, Arna, Sandviken, Laksevåg, Fana og sentrum skal bli undersøkt, sier Trine Sivertsen Sommerlade, informasjonsrådgiver ved Bergen brannvesen.
Ifølge Sommerlade velges boligområder ut fra ulike vurderinger.
– Noen steder besøker man boliger i brannsmitteområder. Områder med studentboliger er også aktuelle, sier hun.
Rådgiveren påpeker at dette ikke er et tilsyn i vanlig forstand.
– De som går rundt ringer på og spør om de kan få ta en kontroll. Dersom de sier ja, har vi en liste med punkter vi sjekker ut. Dette dreier seg i hovedsak om røykvarsler, slukkeutstyr og rømning. I tillegg gir vi råd om hvordan man kan unngå brann, forteller Sommerlade.

Piper og stearinlys
I Norge er den vanligste årsaken til husbrann bar ild.
– Slike branner utgjør 25 prosent av alle boligbranner og skyldes enten røyking, stearinlys, piper eller ildsteder, forteller Suhrke i DBS, som legger til at feil bruk at elektrisk utstyr og andre elektriske årsaker er hyppige brannårsaker.
Det er i år niende året «Aksjon boligbrann» blir gjennomført. Surhke mener aksjonen har hatt stor effekt.
– De siste åtte årene har antall boligbranner i romjulen blitt redusert med 30 prosent. Antall omkomne i boligbranner er halvert de siste åtte årene, sier Suhrke.
I 2010 var det til sammen rundt 50 bygningsbranner i Bergen kommune.
– Brannbildet har ikke endret seg vesentlig fra i fjor, og med forbehold om at vi ikke kan spå hvor mange bygningsbranner det blir i desember måned, så er det sannsynlig at vi kommer til å ende på omtrent like mange også i år, sier Sommerlade.

I et innlegg på Byavisens nettsider påpeker redaksjonssjef Mari-Louise Uldbæk Stephan at det i dag kastes store mengder mat. Her må vi alle gå i oss selv og gjøre noe.
Men Uldbæk Stephan skriver også at bare 34 prosent av avfallet vi kaster sorteres ut. Dette er ikke korrekt i BIR-kommunene. Ut av total avfallsmengde i BIR i fjor ble 44,8 prosent av avfallet gjenvunnet til nye produkter, mens 38,5 prosent av avfallet ble gjenvunnet til strøm og varme. BIR-kommunene oppnådde dermed en total gjenvinningsgrad på 83,3 prosent i 2010. I første halvår 2011 steg gjenvinningsgraden til 84 prosent. Det nasjonale målet er 80 prosent, det har vi passert for lenge siden. Dette hadde vi ikke klart om ikke BIR hadde ordninger for kildesortering av de ulike avfallstypene og at innbyggerne flest bruker disse ordningene.

Avfall som ressurs
I BIR-kommunene har kundene tilbud om å sortere ut papir, papp, drikkekartong, plastemballasje, glass, metall og farlig avfall. 4600 BIR-kunder har kompostavtale og sorterer ut matavfallet. De resterende kundene kaster matavfallet i restavfallet. Restavfallet er det du har igjen når du har sortert ut alt det andre som kan bli til nye produkter. Restavfallet går til energigjenvinning i Rådalen. Der utnytter vi energien i avfallet til å lage strøm og fjernvarme.
Det er viktig å se på avfall som en ressurs som kan brukes på nytt. Sorterer du riktig er du med og gir avfallet nytt liv som produkt eller energi.

Ikke lenger nøkternhet
Ferske tall for 2011 viser at avfallsmengdene i BIR øker for første gang siden 2007. Totale avfallsmengder økte med 5,7 prosent fra 2010 til 2011 etter tredje kvartal. Oppgangen i utsortert avfall til materialgjenvinning var totalt sett noe større enn oppgangen i restavfall. Dette gjør at materialgjenvinningsgraden øker. Det betyr at BIR-kundene opprettholder sine vaner i forhold til utsortering av spesifikke avfallstyper til materialgjenvinning.  Men utviklingen tyder på at konsekvensene av finanskrisen med nøkternhet og redusert forbruk har sluppet taket og at vi derfor handler mer enn før.

Avfall under jorden
BIR har som målsetting at vi skal ha like tjenester for alle kundene, uansett hvilken BIR-kommune man bor i.  Vi er klar over at kunder i Bergen sentrum ikke har det samme tilbudet til kildesortering som andre BIR-kunder har. Vi jobber derfor med bossnettet som bygges ut under bakken. Når dette er klart vil beboerne i sentrum få et fullverdig kildesorteringstilbud.
Gode anlegg og behandlingsfor mer gir stadig bedre resultater for miljøet. BIR oppfordrer derfor til fortsatt god kildesortering. Men husk også på at eneste måten vi kan få ned avfallsmengdene på er at hver enkelt av oss tar ansvar for hva vi kjøper. Du kan være med og redusere avfallsmengdene.

Mette Nygård Havre
Kommunikasjonssjef BIR AS

For Torill Nøst er fotoutstillinger ikke bare bilder på en vegg. Hun tar barken med fra skogen og oppfordrer publikum til å skape sine egne historier.

Torill Nøst

• Fotokunstner
• Utdannet fra Vestlandske Kunstakademi, Det Kongelige Danske Kunstakademi og Jan van Eyck Academie i Maastricht.
• Hennes kunst er innkjøpt blant annet til Grand Hotell Terminus, Gullfaks A, Bergen Billedgalleri, Norsk Kulturråd, Universitetet i Stavanger og Høgskolen i Agder.

Seks år er gått siden fotokunstner Torill Nøst stilte ut «Vermeerkonno-tasjoner» i Galleri Langegården, en utstilling som vakte oppmerksomhet, blant annet gjennom hennes versjon av Vermeers «Pike med perleøredobb». Nå er Nøst tilbake i Galleri Langegården, denne gangen med utstillingen «Kammerspiele».
– Fotoseriene danner små intime fortellinger som lukker deg inn, forteller Nøst idet vi trer inn i det innerste rommet.
Gulvet er dekket av bark og på veggene henger sort-hvitt-fotografier etter hverandre som en slags filmrull.

Kvinnen i skogen
– Slik jeg tolker historien, er det naturlig å lese historien fra venstre mot høyre. Fortellingen begynner med en tom skog, og så treffer vi kvinnen i skogen. Kvinnen ser ikke på oss, hun vet ikke at vi er her. Til slutt ser vi igjen en tom skog, forteller Nøst.
Ifølge kunstneren inviterer bildene den som betrakter til å selv lage en historie utfra bildene. Hva kvinnen med den hvite blusen gjør når hun vandrer i skogen, blir opp til betrakteren å bedømme.
– Folk vil skape ulike fortellinger alt etter hva de har med seg fra før, sier Nøst.

Bark og singel
Å inkludere tilleggsobjekter sammen med fotografiene er sentralt for Nøst sitt kunstneriske uttrykk.
– Siden 1997 har jeg jobbet med objekter sammen med bildene. Noen ganger har det vært singel, andre ganger speil, og nå er det bark. Jeg synes at det skaper en større helhet, samtidig gir det flere pekepinner til publikum, sier hun.
I rommet ved siden av er stemningen en ganske annen. Med vegger kledt i et vinrødt sceneteppe står store fotografier av en kvinne i hvitt. I alle, bortsett fra ett bilde, skjuler kvinnen ansiktet sitt.
– Bildene kan virke avvisende, sier Nøst i det vi kikker på en kvinne med en bøtte over hodet.
– Hva ønsker du at folk skal oppnå ved å gå på denne utstillingen?
– Jeg håper at de blir berørt, men på hvilken måte, kan jeg ikke styre.
To kvinner kommer inn for å kikke på utstillingen. Bildene rører tydelig noe ved dem.
– Er dette livets gang, spør den ene kvinnen.
– Det kan det godt være, svarer Nøst.

Jeg håper at de blir berørt, men på hvilken måte, kan jeg ikke styre.
Torill Nøst, fotokunstner

Fra analogt til digitalt
I «Kammerspiele» har Nøst brukt både analogt og digitalt kamera. Digitalt for skogbildene og analogt for de andre.
– Jeg startet med digitalfoto i kunsten høsten 2010. Utgangs- punktet var at jeg var nysgjerrig på å finne ut om det var noe jeg kunne bruke i min kunst, sier hun.
Men selv om Nøst i hovedsak kommer til å bruke digitalkamera for videre kunstprosjekter, er det ingen tvil om at det analoge har sine styrker.
– Det er klart at det analoge er mye mer sensuelt, men samtidig er jeg opptatt av å skape en historie, og da er det enklere med digitalkamera.

BUSS NUMMER 4: 3. oktober la Skyss om mange av sine bussruter, slik som her i Krokatjønnveien i Fyllingsdalen. Mange busskunder har kritisert og gitt ros til omleggingene via sosiale medier som Twitter og Facebook.

Daglig mottar Skyss klager gjennom sosiale medier, men selskapet har ingen planer om å svare. – Uklokt, mener ekspert Cecilie Staude.

«Hvorfor har ikke Skyss egen Twitter- og Facebookside? Lei av å klage gjennom dere.» Slik lyder en melding til Bybanens Twitter-konto fra en frustert busskunde. Daglig tikker det inn melding fra misfornøyde kunder som ønsker å gi beskjed til Skyss.
Allerede juli i 2010 uttalte Skyss til Bergens Tidende at de jobbet med en strategi om hvordan bedriften skal fremstå på sosiale medier. Fortsatt er Skyss verken på Facebook eller Twitter.
– Vi har hatt en løpende vurdering om vi skulle være i sosiale medier, men har kommet frem til at det noe som vi ikke prioreterer nå, sier Målfrid Vik Sønstabø, markedssjef i Skyss.
– På Facebook finnes gruppen «For oss som hater Skyss og det nye busstilbudet i Bergen», men en egen Skyss-gruppe finnes ikke. Er ikke dette uheldig?
– Det er noe vi har fulgt med på, men det har ikke endret vår prioritering, sier Sønstabø.

– Grasrota boltrer seg
Ifølge Cecilie Staude, høyskolelektor ved Handelshøyskolen BI, er det ingen tvil om at Skyss burde vært aktive i sosiale medier.
– Det er helt klart at Skyss bør være i sosiale medier. Er du ikke selv til stede i sosiale medier, så mister du en mulighet til å være i dialog med kundene dine. Da lar du grasrota boltre seg og kritikken sprer seg i rekordfart, sier hun.
Ifølge Staude gir deltakelse i sosiale medier unike muligheter til å få konstruktive tilbakemeldinger.
– Det er faktisk dine egne kunder som er flinkest til å fortelle deg hva som bør gjøres. Men dersom du bare lar varepraten suse, så får du egentlig som fortjent. Fravær i sosiale medier kan få negative konsekvenser for omdømme, sier hun.

Ruter på nett
Staude fremhever busselskapet Ruter i Oslo og Akershus som et eksempel til etterfølgelse. Selskapet etablerte seg på Twitter og Facebook allerede i 2009.
– Det er helt tydelig at de har en strategi for hvordan de skal fremstå i sosiale medier. De setter dialog som standard og svarer på kundehenvendelser raskt og effektivt. I tillegg ser det ut til at de klarer å lage kundedrevne nettverk der kundene hjelper hverandre, sier hun.
Ifølge Gry Isberg, informasjonssjef Ruter, har selskapets tilstedeværelse vært alfa og omega for dem. Hun syns det er rart at Skyss ikke er aktiv i de sosiale mediene.
– Vi har ekstremt god erfaring med dette og vi kan aldri tenke oss en annen hverdag. Med den pågående dialogen med våre kunder kan vi fange opp eventuelle problemer mye raskere, sier Iseberg.

– Må knekke koden
Staude tror transportselskaper som tviholder på den tradisjonelle kundeservicen kommer til å få problemer.
– Å gå inn på nettside for å finne et telefonnummer til et kundesenter for deretter å stå i telefonkø, det orker ikke folk å forholde seg til lenger, sier hun.
Staude presiserer at ikke alle bedrifter og organisasjoner mestrer de sosiale mediene.
– De færreste har klart å knekke koden. De bruker sosiale medier som rene ut-kanaler og oppnår dermed ikke de resultatene man hadde forventet seg.

- Det er en myte at barn er mindre aktive enn før, sier forsker Ole Melkevik. Han har tatt doktorgrad på sammenhengen mellom barns skjermbruk, overvekt og fysisk aktivitet.

Stadig hører vi om vektøkning blant barn og voksne, ofte kombinert med stillesittende aktiviteter og mye tid foran dataskjermen.
– Det er en fryktelig uheldig utvikling man ser, men det betyr ikke nødvendigvis at det dreier seg om ett fenomen. Det at flere barn får diabetes, og at flere barn er overvektige samtidig som de bruker mer tid foran dataen, henger ikke nødvendigvis sammen, sier psykolog og forsker Ole Melkevik.
I forrige uke disputerte han ved UiB med en avhandling som nettopp undersøker sammenhengen mellom barns skjermbruk, overvekt og fysisk aktivitet.
– Jeg ble provosert av en del vitenskapelig litteratur som begrunner fysisk inaktivitet i økt skjermbruk, og tenkte at her måtte det være noen andre forklaringsmekanismer inne i bildet, sier Melkevik.

30 timer på nett
Bakgrunnen for avhandlingen hans er en stor undersøkelse gjennomført i 39 land om helseatferd blant skolebarn i alderen 11 til 15 år. I overkant av 200 000 barn fra Europa og Nord Amerika deltok. Undersøkelsen blir gjennomført hvert fjerde år, og Melkevik har brukt tallmateriale fra 2006. Bakgrunnsmaterialet viser at skjermbruken har økt fra at 15-åringer i gjennomsnitt brukte fem timer uken på data, mens tallet for 2010 er 20 til 30 timer. Men dette betyr ikke at barn har blitt mer passive.
– Det er en myte at barn er mindre aktive enn før. Aktivitetsnivået har holdt seg relativt stabilt. Barn er heller aktive på andre måter. Det som går ned er at færre går eller sykler til skolen. Ungene trener imidlertid mer enn før, men det er mindre av den uorganiserte aktiviteten, sier Melkevik.
Resultatene hans viser at ulikhet i nivå av fysisk aktivitet blant barn og unge i liten grad kan forklares av hvor mye tid de bruker foran skjermen, men også at en mindre gruppe gutter bruker svært mye tid på skjermbasert media og dermed har mindre tid til å være i fysisk aktivitet. Samtidig viser funnene at overvektige jenter, men ikke gutter, bruker mer tid foran skjermen enn jenter som ikke er overvektige.
– Jenter er i større grad mer sårbare i forhold til sosiale sanksjoner i forhold til kropp, men det er vanskelig å vite om de allerede er overvektige og isolerer seg, eller om overvekten kommer av økt skjermbruk, sier Melkevik.

Det er ikke barna sin feil om de sitter syv timer foran skjermen, og så kommer mor eller far og serverer Grandiosa og cola.
Ole Melkevik, forsker

Farlig å sitte i ro
Melkeviks avhandling viser også at barn fra familier med svakere økonomi, bruker mer tid på tv-titting, mens barn fra familier med høyere sosioøkonomisk status bruker mer tid på pc-basert stillesitting.
Akkurat det med stillesitting overrasket stipendiaten under arbeidet med avhandlingen.
– Det er ikke bare fravær av fysisk aktivitet som er skadelig, men den tiden man sitter i ro uavbrutt utgjør en betydelig helserisiko. Vi vet ikke helt hvordan dette er sammensatt, men kroppen reagerer annerledes ved stillesitting og en person som sitter mye er mer utsatt for diabetes og hjerte- eller karsykdommer. Samtidig har vi jo et samfunn som legger vekt på at sitting er bra. For mange er det nødvendig med mye stillesitting i forhold til jobb og skolearbeid. Det er mindre av den ustrukturerte aktiviten som uorganisert fotball på løkka, og så videre, sier Melkevik.
Forskeren mener foreldre må ha en klar bevissthet om hvilket miljø barna vokser opp i, både som rollemodeller og oppdragere.
– Barn er prisgitt det hjemmemiljøet de vokser opp i, og ofte er det en sammenheng mellom usunne atferdsmønstre. Men det er ikke barna sin feil om de sitter syv timer foran skjermen, og så kommer mor eller far og serverer Grandiosa og cola. Det er foreldre som har ansvar for barnas kosthold, og det kommer ikke som følge av økt skjermbruk, understreker Melkevik.
Han mener den rivende teknologiske utviklingen skaper et behov for økt kompetanse på området.
– Det handler også om hvilken rollemodell man er som forelder. Drikker du cola og er på Facebook mange timer for dagen, skaper man visse idealer. Samtidig er det viktig å ikke bare demonisere det å sitte foran pc-skjermen.

Misnøye med kommunens skolebruksplan trigget kamplysten blant engasjerte bergensforeldre. – Vi ønsker å være støttespillere for skoler og barnehager som ikke er fornøyd med dagens situasjon, sier Eirin Troland i Foreldreaksjonen «Vi bryr oss».

I desember 2010 vedtok Høyre, KrF og Frp ny skolebruksplan for perioden 2011-2024, etter massiv motstand fra opposisjonen i bystyret. Eirin Troland ble samme måned valgt til FAU-representant for Landås skole.
– Da det ble kjent at det ikke blir bygget noen ny skole på Landås, men heller en skole med lokaler i Ulriken skole, samt høyblokken på nåværende Landås skole arrangerte vi fakkeltog. Dette var også starten på Foreldreaksjonen, sier Troland.
Aksjonens fire hovedansvarlige er Eirin Troland, Helge Farestveit, Stig van Eijk og Hilde Heilevang. De har til nå fått mye støtte fra bekymrede foreldre og besteforeldre.
– Målet er å etablere en gruppe som skal arbeide langsiktig for å støtte skoler og barnehager i Bergen som opplever problemer i forhold til politiske vedtak eller pålegg, sier Farestveit.

Fem krav
Foreldreaksjonen favner bredt og er opptatt av både skole og barnehage. Før kommunevalget tok de utgangspunkt i det de mener er noen av de mest prekære behovene ved skolene og barnehagene i dag, og kom med fem krav til politikerne.
– Hele åtte partier gav så godt som full støtte til kravene. Det er vi veldig glade for, sier Troland.
Hun påpeker at Foreldreaksjonen er en politisk uavhengig gruppe og at det er representanter fra alle partier i aksjonen.
– Men det at Høyre, Frp og KrF valgte å svare i fellesskap, ved å henvise til skolebruksplanen og det nye budsjettet i barnehagesektoren, var en skuffelse også for velgerne av disse tre partiene. Det er nettopp skolebruksplanen vi finner uverdig for flere skoler, sier Troland.

– Ingen fabrikk
En av gruppens kampsaker er å stoppe eller reversere nedleggelser og sammenslåinger av skoler i Bergen.
– Å legge ned en skole er ikke det samme som å legge ned en fabrikk. Nærskolene er viktig for barna og for nærmiljøet. Derfor ønsker vi et vedtak om vern av nærskolene i Bergen, sier Farestveit.
Et annet sentralt krav fra Foreldreaksjonen er gjeninnføring av banehagenormen. Tidligere var det krav om tre voksne per 18 barn over 3 år og tre voksne per ni barn under 3 år. Samtlige av opposisjonspartiene støtter Foreldreaksjonens krav.
– I dag er det bare retningslinjer på barnehagebemanning. Dette fører til at mange barnehager har altfor mange barn i forhold til voksne. Tidligere i vår ble det kaos i Kalfarveien barnehage etter at alarmen gikk. To ansatte måtte evakuere ni småbarn fordi barnehagen ikke hadde råd til vikar. Slik skal det ikke være, sier Troland.
Ifølge barnehagebyråd Filip Rygg (KrF) vil det ikke være aktuelt å gjeninnføre barnehagenormen med det første.
– Vi kommer ikke til å gå inn for et rigid antall ansatte per barn. Men dersom det blir vedtatt en nasjonal norm hilser jeg den velkommen, men da må det følge med økonomisk støtte, sier Rygg.
Ifølge Rygg bruker Bergen kommune mye penger på barnehagesektoren.
– Vi er er ingen sinke i forhold til å bruke penger på barnehagesektoren, heller tvert imot, sier han.
Når det gjelder nedleggelser og sammenslåinger fremhever Rygg at skolebruksplanen står fast. Det innebærer blant annet at Kyrkjekrinsen skole skal legges ned når Leikvang skole står ferdig.

Hjelp til selvhjelp
Like før kommunevalget arrangerte Foreldreaksjonen to fellesaksjoner. Nå fortsetter de arbeidet som støttespillere for frustrerte foreldre.
– Vi ser på oss selv som noen som driver hjelp til selvhjelp. Målet er å være støttespillere gjennom å informere og gi råd. Men det er samtidig avgjørende at skolene selv har drivende sjeler. Engasjementet må være lokalt forankret, sier Farestveit.

Gruppeleiar for SV, leiar for Komite for Helse og Sosial i bystyret

I 2010 levde 4190 born i Bergen i familiar som fekk sosialhjelp. Det er fleire enn det er innbyggjarar i svært mange norske kommunar. Fattige born har dessutan fattige foreldre – utan fattige foreldre er ikkje born fattige, for å seia det sjølvsagde.

Dagens fattigdom handlar ikkje fyrst og fremst om ikkje å ha pengar til mat – men for somme handlar det om det også. Difor har Frelsesarmeen sin slumstasjon pågang frå menneske som treng å få matposar med det mest nødvendige i. Det skulle ikkje ha vore nødvendig, for det er sosialkontora som skal vera innbyggjarane sitt tryggleiksnett, men Frelsesarmeen trengst like fullt i Bergen, syner det seg.
Mange av dei fattige borna kan ikkje delta i dei same aktivitetane som andre born. Det kostar å gå i bursdag, og det kostar å halda bursdag. Det kostar å gå på kino – nesten alt kostar.

Det viktigaste tiltaket mot fattigdom er å heva sosialhjelpssatsane til eit nivå det går an å leva av og planleggja økonomien sin med. Sosialhjelpa må ikkje koma på almissenivå, slik at den einskilde må søkja om einskildytingar i tillegg til ordinær sosialhjelp.

Eit viktig tiltak mot at born skal falla utanfor i det sosiale liv, er gratis fellesarenaar, og å fjerna og redusera eigendelar. Fleire gratis kulturopplevingar er eit viktig tiltak mot fattigdom. Difor må biblioteka bli meir tilgjengelege. Laksevåg skulle for lengst ha fått tilbake biblioteket sitt – plassert ved Damsgård skole? – og biblioteka må bli søndagsopne. Og kva med ein gratis-søndag i månaden på kommunale museum? Det som er gratis for alle, er gratis for alle og skil ikkje ut nokon.

I dag er det mange som ikkje har råd til å la borna sine få gå i kulturskulen. Born som lever i familiar med inntekt på minstepensjonsnivå, bør få gratis kulturskuletilbod. Det er solidarisk politikk, og fleire fattige born kan få oppleva gleda ved å beherska kulturuttrykk som musikk, dans eller biletkunst og få meiningsfulle aktivitetar å fylla fritida med.

Det er aller vanskelegast å vera fattig i eit samfunn prega av kjøpepress og kommersialisme. Forbrukarsamfunnet forverrar fattigdommen. Byromsreklamen minner fattige nådelaust på fattigdommen.Reklamefinansierte toalett og busskur, slik Høgre, FRP og Venstre vil ha det i Bergen, vil gje fattige born og unge endå fleire opplevingar av å vera fattige. Vi bør få mindre byromsreklame, ikkje meir. Alle skulle få kjenna seg vel i Bergens byrom, uavhengig av storleiken på lommeboka!

Nyutdannede lærere har krav på en mentor, men ikke alle skoler har innført ordningen som kom i 2010.

Det er storefri på Kronstad skole. På et møterom sitter de nye lærerne Marit Gullaksen, Siri Rossnes og Silje Digernes sammen med en garvet mentor, Gro Gram Knutsen. Knutsen har arbeidet på barneskolen i over 20 år. Nå skal hun fungere som «los» for de nye lærerne. Spørsmålene er mange.
– Det er alt fra om det er normalt å være så sliten, til praktiske ting. Det er mye å sette seg inn når man begynner på en ny skole, sier Marit Gullaksen og Siri Rossnes.
Det var i fjor høst at rektor Torstein Ingebrigtsen ansatte fire nye lærere, og så nødvendigheten av å opprette en mentor for disse. Økonomisk blir dette løst ved at lærere over 55 år har frigitt en time i uke som skal brukes til ikke-pedagogisk arbeid. I praksis blir det ofte mer.
– Jeg er tilgjengelig for spørsmål hele tiden. Som lærer står man mutters alene i klasserommet, da er det viktig å vite at ingen spørsmål er for dumme, understreker mentor Gram Knutsen.

Oljebransjen
På Høgskolen i Bergen jobber
førstelektor Gerd Grimsæth. Hun har siden 2003 vært ansvarlig for veiledning av nyutdannede lærere, knyttet til HiB, som deltar i Utdanningsdirektoratets tiltak Ny i Hordaland. Fra 2010 er hver skole gjennom Stortingsmelding 22 pålagt å ha en erfaren mentor til sine nyansatte. Grimsæth har ikke oversikt over hvilke skoler som har implementert ordningen, men det er langt fra alle.
– Mange er kommet i gang, men vi forsøker nå å legge trykk på oppvekstsjefer og rektorer for å systematisere ordningen. Vi har holdt på med mentorordning siden 2003. Lærerutdanningsinstitusjonene har hatt ansvar for veiledning av nyutdannede, etter hvert sammen med mentorer på den enkelte skole, sier Grimsæth.
– Nå er vi i den situasjon at skolene skal selv ta ansvar for at veiledning av nyutdannede blir en fast ordning. På Høgskolen i Bergen tilbyr vi derfor nå utdanning av mentorer for nye lærere, forklarer førstelektoren.
Hun mener mentorordningen er helt essensiell for at nye lærere skal få en best mulig start i yrket.
– Undersøkelser viser at mellom 30 og 40 prosent av nyutdannede lærere slutter innen fire-fem år. De som slutter, er jo gjerne de som som ser muligheter andre steder, og ofte folk vi skulle beholdt. Det er fortvilende hvis vi opplever at nyutdannende slutter på grunn av en dårlig start, sier Grimsæth.
Hun sammenligner mentor-ordningen med traineeordningen i oljebransjen.
– Folk tror du at du er ferdig utdannet når du er ferdig med Lærerhøgskolen, men man er gjerne ikke helt forberedt på det store ansvaret som venter en.

Arbeidsgiveransvar
På Kronstad skole går praten mellom den erfarne og hennes pedagogrekrutter. Mentor Gro Gram Knutsen mener det var lettere den gang hun begynte fordi oppgaven var mer knyttet til ren undervisning.
– Lærerhverdagen er tøffere nå. Det er tusen andre ting man har ansvar for, sier Knutsen.
Lærerne ved Kronstad skole mener personlig egnethet bør være en viktig faktor i lærerrekrutteringen fremover.
– Jeg tror intervjuer som de har på Politihøgskolen er en god idé, mener rektor Torstein Ingebrigtsen.
– Karakterer sier slett ikke alt, mener Silje Digernes.
For høyskolelektor Grimsæth blir utfordringen fremover å sikre at flere skoler gir de nye lærerne en los i hverdagen.
-Direktorat og departement kunne kanskje vært strengere, men det å pålegge betyr ikke at det kommer mer penger. Her er det snakk om et arbeidsgiveransvar og at det må bli bedre for de nyutdannende.

Les også:
– Lærerutdanningen er for dårlig