Spiller på melodrama og eventyr

TORE STRØMØY: Folk er redd for følelser, derfor kritiseres Tore på Sporet, mener programlederen som arbeider med ny sesong. Foto: NRK

Program som «Tore på sporet» kan flytte grensene for hva vi snakker om, mener medieforsker Gunn Enli ved UiO.

FORSVARER: Knut Olav Åmås er blant forsvarerne av Strømøys konsept og mener vi må dyrke fortellingene om det private.

POSITIV: Medieforsker Gunn Enli mener det er for lett å kritisere Tore Strømøy, men påpeker samtidig at programsjangeren lett kan bli formelbasert og ha en lett gjennomskuelig dramaturgi. Foto: UiO

Gunn Enli er medforfatter av en nypublisert bok om tv-journalistikk. Hun mener «tilbake til røttene»-fjernsyn spiller på melodramaets dramaturgi.
– Det handler om enkeltmennesker som har historier vi kan kjenne oss igjen i. Det unike blir allment gjennom en tåreperse der vi får følge noen gjennom savn, lengsel, brudd og konflikt. Med virkemidler som nærbilder og voice over, nærmer det seg ingrediensene til en såpeopera, mener forskeren.
Sjangermessig henter også tv-skaperne trekk fra eventyrene ved å fokusere på en type problem eller en misjon som man får hjelp av gode hjelpere til å løse, beskriver Gunn Enli.
– Det er et puslespill med en happy ending, og målet er at hovedpersonen skal ha det bedre når programmet slutter enn da det begynte, sier førsteamanuensisen ved UiO.

Folkelig tv
Gunn Enli mener det er for lettvint og nærmest snobbete å kritisere program som «Tore på sporet».
– Jeg er vel enig i at disse programmene heller kan forsvares. Samtidig blottlegger man menneskelige følelser og da skal man være varsom. Fallhøyden er stor. Det kan være litt for lettvint å angripe denne type tv for å være folkelig, alle kan være med og det spiller på basisfølelser, sier Gunn Enli.
Debattredaktør i Aftenposten, Knut Olav Åmås har doktorgrad i medievitenskap og gikk i 2006 ut med en kronikk for å forsvare Strømøy fra påstander om intimitetstyranni.
– Det private og personlige er essensielt i livet, og derfor må vi dyrke fortellingene om dette – bare vi skiller det helt private fra det private som også er sosialt relevant. Slik tenkte jeg da jeg skrev en biografi selv, sier Knut Olav Åmås, som har skrevet biografi om Olav H. Hauge.
– Hvorfor er tilbake til røttene-tv så populært?
Historie som tema interesserer lesere og seere sterkt, spesielt når de involverer gode og konkrete historier. Og det å finne sine røtter handler i høy grad om identitetsbygging, om enn jeg selv også er glad i faktorer som problematiserer og tvetydiggjør identitet, ikke bare banker fast noe, presiserer Knut Olav Åmås.

TV-mediet flytter grenser
– Det har vært en trend at vi er opptatt av det norske og det som forankrer oss i familie, geografi og kultur. Det handler også om en søken etter det virkelige og autentiske, etter det man kommer fra og jakten etter identitet, forklarer Gunn Enli.
Hun påpeker at slektsgranskingskonseptet ikke er nytt fordi programmer som «Dette er ditt liv» med Harald Tusberg fra 1985 også handlet om å gå tilbake i kjente folks historie. Det som er nytt er at vanlige mennesker kommer inn i tv-ruta, og at tv-mediet blir en aktør i programmet, fastslår forskeren.
– Her er tv-mediet ikke bare en passiv observatør som filmer, men går aktivt inn og skaper situasjoner og drama, gjenforening mellom slekter og kunnskap om slekten. Man er ikke lenger et speil som reflekterer virkelighet. På denne måten kan tv-mediet også være med på flytte grensene til hva man snakker om, barn, utroskap, og hemmelige ekteskap, sier Gunn Enli.

Ny journalistrolle
Silje Stang sier hun er blitt mer som enn venn, enn journalist i denne typen program. Også Gunn Enli ser en journalistrolle som er i ferd med å forandre seg.
– Her får man en ny form for journalistrolle, i motsetning til den som er objektiv og ikke engasjerer seg. Her tar man rollen som venn og støtte, og det er man kanskje nødt til å gjøre for å få folk til å åpne seg. Men det er en balansegang mellom det som er kynisk og det som er nødvendig, sier forskeren.
Enli mener også at de etiske dilemmaene blir prekære når barn tas med i programmene.
– Man må være klar over konsekvensene på lengre sikt. Det handler jo om å skape en medievennlig historie. Da er det krav til dramaturgi, og noe underspilles mens annet overspilles. Ikke alltid blir tv-bildet i tråd med bildet en har av seg selv og egen situasjon. De etiske dilemmaene ved slike nærgående portretter blir særlig aktuelle når barn som ikke har råderett over situasjonen tas med. Man skal være obs på at det kan oppstå reaksjoner i etterkant, sier Gunn Enli.