Dokumenter og byråkrati

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Det snakkes om at Norge er et byråkratisk land. At vi har så mye dokumenter for alt. Et skjema for det meste. Tungrodde systemer. Skikkelig vanskelig.

La meg starte med å si, jeg er helt uenig. Vi er del av et usedvanlig velfungerende samfunn. Jeg ser et samfunnssystem, og derunder et rettssystem – som virkelig er velsmurt og forenklet for en stor del.

Jeg ser det selvsagt fra en advokats ståsted.

Det som slår meg aller mest, er tillit. Hele vår rettsorden er bygget på tillit. Alle systemer kan misbrukes, og vårt system likeså. Men vi har et forbilledlig enkelt system, for eksempel når det gjelder å registrere heftelser i eiendommer, eller overføre eiendommer.
Vi har en tro på at kontrakter binder, og vi stiller få formkrav til avtaler.

Det er en manglende mekanisme med at alt alltid skal stemples av offentlige myndigheter. Og skulle myndighetene ha stemplet noe, så kan du knapt stole på stempelet. Norge bygger på tiltroen til det vi utgir oss for å være. Til den kraft som springer ut av en signatur. Til det å kunne stole på det dokument som på noen måte etablerer rett.

Jeg ser som advokat mye av infrastrukturen i samfunnet. Det betyr mekanismene. Dokumentene. Hva som skal til for å lage et velsmurt maskineri. Og det imponerer meg.

Dagens synspunkt er meget generelt. Men ikke mindre viktig. Vi skal være stolte av et samfunnsapparat og et rettssystem, som er smidig og legger til rette for en effektiv drift av – nettopp – hele samfunnet.

Jeg forstår at det kan finnes trege løsninger. Videre forstår jeg at en del prosesser i Norge, er forbundet med høye gebyrer. Men samtidig ser jeg at det fungerer. Man skal beholde sitt kritiske blikk, men tørre se det positive.

Derfor skal du tillate deg nettopp det. Lene deg tilbake som en del av velferdssamfunnet, og tenke at det er mye bra med hvordan samfunnet drives.

Fra advokatens ståsted, ser jeg også at lovreglene er spunnet godt rundt nettopp de smidige mekanismene. Enkel dokumentbehandling, er fulgt opp av enkle regler om hvordan dokumentene skal behandles. Gode borgere fester lit til dokumentene, og falsk forekommer lite.
Da får du faktisk et samfunn som kan fokusere mer på verdiskapning, enn å passe på hverandre. Som tar tid. Og ikke er god ressursbruk.

Så hva snakker jeg om. Enkle metoder for registrering, av alt fra biler til eiendommer. Enkel tilgang til sentrale dokumenter. Stor tiltro til signatur på dokumenter. Begrenset krav om vitner ved dokumenter. Liten bruk av offentlige stempler. Lav grad av falskneri. Solide – men kanskje trege – saksbehandlingsrutiner i det offentlige. Og det hele kanskje matchet med en samholdsfølelse folk flest i mellom, en opplevelse av at vi er stolte av dette gjennomsiktige systemet – høyt oppe mot nord.

Det er underlige dager i byen. Nå er den så forurenset at bilene må stå. Nærmest som under oljekrisen, der selv Kongen måtte ta trikken. Det er ikke lenger noen krise med oljen. La oss håpe det samme skjer for renheten i atmosfæren.

Biler er plutselig tunge å starte. Kulden tar på. I Førde for noen uker siden slet jeg virkelig. Bilen gikk tungt. Alle ledd stivnet i den, til tross for at den er ganske ny. Bergen er enklere sånn, men her er det altså skittent.

Nå er jeg oppgitt av helt andre grunner.

Det er mye som er uavklart på landsbygden, ser jeg. Dette gjelder i stor grad veirettigheter. Den siste tiden har jeg fulgt en mengde saker, som alle har det til felles at veirettigheter ikke er grundig avklarte – fra starten av.

Dette rammer ofte fritidseiendommer, beliggende i vakre omgivelser. Men der rettighetene til tilkomst er uavklarte. Man går langs en vei, inntil man en dag møter protester. Hvor står man da.

Over tid tillates gjerne folk å gå der det passer å gå. Det som en gang ble sagt om rettigheter, er gått bort med de som ikke lenger er blant oss. Nye eiere kommer til, og konflikter oppstår. Det som tidligere var en vei i ulendt terreng, er nå beliggende midt i et utbyggingsområde. Interessene øker på.

Nye forhold krever avklaring. Denne avklaringen må gjøres mange år etter at den angivelige veiretten ble etablert.

Her er det grobunn for mye advokatarbeid. Hva står det i gamle dokumenter. Hva sier de gamle i samfunnet om rettighetene. Hvordan er rettigheten utøvet over tid. alt spiller en rolle. Dessuten har vel de fleste også et ønske om at alle skal få benyttet eiendommene sine, slik at ønsket hos begge parter gjerne er å finne gode løsninger.

Men det kan også ha en økonomisk side. Skal det koste noe å gå på veien. Eller skal det koste noe å kjøpe seg inn i en nylaget vei.

Dette er et spørsmål om rettigheter. Men det er også et spørsmål om smidighet og kreativitet. Man skal søke løsninger der det fremstår vanskelig. De fleste konflikter løses uten at retten trenger slå klubben i bordet.

Tingsrettslige konflikter synes ofte store. De er store. Men de lar seg enklere løse, enn vi gjerne tror. De aller færreste kommer lenger enn til forhandlingsbordet.

Hva kan man lære av dette. Være forutseende, vil jeg si. Nye eiendommer må få avklarede rettigheter. Disse må tinglyses og gjøres synlige. Gammelt grums må man rydde opp i.

Så får vi ta i mot vinteren, la bilen stå noen dager. Inntil nedbøren kommer og får vasket opp etter oss.