Verdens beste jobb!

Ole Tom Kolstad - ole@byavisen.net

Ungene våre fortjener det beste. Det vil nok de fleste foreldre være enige i. Spesielt når vi snakker om barnas lærere. Men hva kjennetegner egentlig en god lærer?

Listen kan fort bli lang, men blant de viktigste kriteriene er faglig styrke, evne til å etablere og opprettholde et godt sosialt miljø, sterk klasseledelse og evne til å løfte hver enkelt elev. Det er ikke småtterier.

Spørsmålet er om vi gjør de riktige tingene for å sikre gode kandidater til lærerstudiene? Og gjør vi det som trengs for å holde på de gode lærerne? Her er noen tankekors i form av tre løsrevne historier.

På slutten av 90-tallet ble jeg kjent med en lærerstudent som helt åpenbart hadde havnet på feil hylle. Han var hyggelig, omgjengelig, empatisk og sikkert faglig flink. Men han var samtidig utrolig usikker. Hans største utfording som fremtidig lærer ville helt klart bli klasseledelse. Han var for lite bestemt – for snill om du vil – og han fikk ikke hjelp hverken til å gjøre noe med det eller til å erkjenne det og velge annerledes. Han var godt inne i sitt tredje studieår før han selv trakk konklusjonen om å slutte på lærerstudiet.

For et nederlag! Ikke for han personlig, men for systemet. Han burde blitt sett tidligere. Kanskje han ikke skulle kommet inn på lærerstudiet i det hele tatt? Eller kanskje han kunne fått hjelp tidlig til å jobbe nok med det punktet han var svakest på. Slik det ble kastet han bort nesten tre år av sin egen tid. Og tilsvarende bortkastet var selvsagt de ressurser skolen og samfunnet la inn i hans utdannelse.

Den andre historien handler om en tidligere syrisk jagerpilot. Som jobber i barnehage. Han gjør en fantastisk jobb, og er mye mer tilstede i ungenes hverdag enn de fleste andre jeg har møtt. Empatisk og bestemt. Med ønske og evne til å lære bort. Lekende og trygg. Alt på samme tid. Han møter så langt jeg kan se alle de ovenfor nevnte kriteriene, men blir ikke sett og løftet frem der han er. Han er en stor kapasitet som kunne og burde fått mer ansvar. Gjerne som lærer i skolen hvis han ønsket, etter ekstra utdanning som eventuelt måtte kreves. Poenget er at talenter finnes, selv om de ikke alltid selv oppsøker lærerstudiet og -yrket.

Den siste historien handler om å løfte frem de beste lærerne. Min datter har de fire første årene på barneskolen vært så heldig å ha en lærer som til de grader møter foreldrenes ønsker og forventninger. Hun startet med en stor klasse med klar overvekt av jenter – en tøff oppgave vil mange si. Og leverte fra seg en flink og glad gjeng fire år senere. Måten hun så, hjalp og løftet elever med svært ulike forutsetninger var rett ut sagt imponerende. Forsøk på takk da hun leverte gjengen videre ble svart med at det var hun som skulle takke. For å ha fått jobbe med en slik fantastisk gjeng med barn. Jeg er sikker på at hun elsket hvert minutt av de fire årene. Og hun sa rett ut at hun var heldig som hadde verdens beste jobb. Fantastisk!

Å finne – og holde på – de beste lærerne krever gode og kanskje også noen nye og utradisjonelle beslutninger. Og vi bør løfte frem de beste. Det hjelper på yrkets status. Kanskje en jobb for BT i neste års kåring av Bergens Beste?

Ole Tom Kolstad
redaktør