«Seigmannen» fra Svelgen

OMDØMME: Jan Erik Kjerpeseth er spesialist på merkevare. Hans eget omdømme er heller ikke dårlig: Jan Erik er kunnskapsrik og engasjert, og han er ikke mindre enn eminent som strategisk utvikler, mener kollega Siren Sundland i Sparebanken Vest. Foto: Silje M. Stavrum Norevik

Hadde det ikke vært for et nattskift på smelteverket i Bremanger i 1995, ville Jan Erik Kjerpeseth neppe vært viseadministrende direktør i Sparebanken Vest i dag.

NÆRINGSLIVSPROFILEN
– Jeg pleier å si at jeg er en enkel mann fra en liten bygd, sier Jan Erik Kjerpseth
Men merittlisten til den enkle mannen fra bygda Svelgen på grensen mellom Sunnfjord og Nordfjord, er lang. Siden 2002 har han vært en del av ledelsen i Sparbanken Vest-konsernet, der han begynte da han var 28 år. Han var markedsdirektør da banken gikk ut av Sparebank1-gruppen, og ledet omprofileringen av egen, selvstendig merkevare. I 2006 ble han oppgradert til viseadministrerende direktør etter Monica Salthella.
Kollega og direktør for kommunikasjon og samfunnsansvar, Siren Sundland beskriver Kjerpeseth slik: –Jan Erik er en hardtarbeidende, ambisiøs kar fra Svelgen som aldri er redd for å ta i et tak. Han er definitivt den mest utålmodige mannen jeg har møtt. Dette er mannen som ikke bare saler og rir samme dag: han saler, rir og oppgraderer stallen når han først er i gang.

Jeg måtte jobbe for å få autoritet, og ble ikke hjulpet av min unge alder.

– Hva bestemte karrierevalget for deg?
– Det er et godt spørsmål, jeg visste tidlig at jeg ville drive med økonomi og finans. En lærer på gymnaset gjorde sosialøkonomi spennende, og de analytiske fagene har falt lett for meg. Siden var det litt tilfeldig at det ble hovedvekt på markedsføring og merkevarebygging i Oslo på daværende Norges Markedsføringshøyskole. Valget var ikke så bevisst den gang, men jeg tenkte at merkevarebygging var fremtiden.

– Det kom vel godt med senere som markedsdirektør?
– Ja, det var veldig krevende år da vi skulle skape et regionalt omdømme og styrke profilen til Sparebanken Vest som til da hadde inngått i nasjonale Sparebank1-gruppen. Vi måtte finne tilbake til nerven i vestlandsforankringen til banken. Samtdiig tok jeg en master ved NHH, og fikk virkelig anvendt teori i praksis. På samme tid startet vi også vår sponsorvirksomhet fordi vi trengte å erstatte tv-mediet med en annen kommunikasjonsflate.
– Du startet i Sparebanken Sogn og Fjordane allerede i 1995. Hvordan var veien dit?
– Det er en artig historie. Mens jeg gikk på Norges Markedshøyskole jobbet jeg nattskift på smelteverket Elkem i Bremanger hver sommer. En natt så jeg en annonse i Firdaposten hvor Sparebanken Sogn og Fjordane søkte markedssjef. Jeg var 24 år og ikke en gang ferdig med skolen. Likevel søkte jeg. Den høsten dro jeg til London for å studere videre. Banken ringte meg, og på vei hjem en gang den høsten tok jeg nattbuss fra Oslo til Førde for å troppe opp på intervju. De tilbød meg stillingen. Det ble tre år med en utrolig bratt læringskurve. Det hadde vært ansettelsesstopp, og de fleste av dem jeg skulle lede, var mellom ti og tredve år eldre enn meg. Tre av dem hadde søkt stillingen selv. Jeg måtte jobbe for å få autoritet, og ble ikke hjulpet av min unge alder. Årene i Førde lærte meg nok litt om stayerevne.

Det er små nyanser som bestemmer hvor man kommer i livet.

Hvordan var overgangen fra Førde til Bergen?
– Det var litt den samme storyen om igjen. Hardt arbeid for å oppnå innflytelse. Igjen var jeg forholdsvis ung og uerfaren. Men da hadde jeg gjort det en gang før, og var mye tryggere. Jeg har lært å sette pris på nyutdannedes naivitet. Pågangsmot og en posjon naivitet er en god kombinasjon for å få ting til. Mange prosesser er ofte mer krevende enn det ser ut til. Jeg ble en del av ledelsen i 2002, og i løpet av den tiden jeg har vært der har det vært endel krevende utredninger, krevende lederskifter i banken og oppstart av nye foretak. Men det har også vært fantastisk gøy og organisasjonen er preget av fantastisk flinke folk.

– Fortell. Hva er det som er så gøy med bank?
– Bank er en viktig samfunnsinstitusjon, og på mange måter et nav i samfunnet. Det er en spennende næring i stor endring, og som var en av de aller første ute til å ta i bruk internett. Det er en stor utfordring å drive med differensierte merkevarer. Et innskudd er jo et innskudd. Et lån er et lån.
– Blir dette veldig kjedelig, lurer Kjerpeseth.

Jeg har lært å sette pris på nyutdannedes naivitet.

– Neida. Fortsett. Hva blir utfordringene til Sparebanken Vest fremover?
– De regulatoriske endringene etter finanskrisen gir en rekke utfordringer. Det blir det å lykkes med økt lønnsomhet og ha en moderat kostnadsutvikling i et marked hvor det er sterk konkurranse. Videre står vi ovenfor svært spennende endring i kundeadferd og økt kjøp av finansielle tjenester på nett.

– Hva tenker du er din banks force?
– Fordelen er at vi er 190 år, og det ligger mye i det i et marked med tjenester som er svært like. Dessuten gjør det en forskjell å ha et så sterkt geografisk distribusjonsapparat. Det at vi er delvis samfunnseid, og delvis privat, gjør også at vi kan gi igjen deler av overskuddet til regionen. Det er bankens strategi og veldig viktig verdimessig for meg.

– Du er også nestleder i Bergen Næringsråd. Hva tenker du er utfordringene til det bergenske næringsliv?
– For å ikke være en filialby, og for å få kompetente mennesker til å jobbe her, må vi arbeide for å sikre at flest mulig større selskaper har sitt hovedsete i Bergen. Det er viktig å beholde TV2, Bergens Tidende og få realisert mediehuset som det snakkes om, dessuten å oppgradere samferdsel og infrastruktur. Regionalt eierskap kommer til å bli enda mer viktig enn det er i dag. Eierskapsmeldingen til Bergen komune burde skapt enda større engasjement enn den gjorde. Vi trenger å styrke de finansielle og kompetanse-messige musklene, og da trenger vi å beholde bedrifter som Rieber & Søn, GC Rieber, BKK også videre.

– Hva tenker du er grunnen til at du har nådd så langt før fylte førti?
– Det burde egentlig andre svare på. At jeg blir karakterisert som utålmodig, strukturert og pedagogisk kan kanskje være medvirkende årsaker. Samtidig holder jeg fast, og gir aldri slipp på målet. Så jeg er nok seig.

– Er det ikke nettopp det man kaller sunnfjordinger i hjemfylket ditt – «seigmenn»? Men det betyr vel at de er treige?
– Jo, men jeg kommer fra grensen mot Nordfjord, og der er de nok mer direkte og ærlige. Jeg hadde en far som sa «følg jorda», han har lært meg å være ærlig og direkte. Jeg er ikke den som snakker om folk, heller til folk. Den direkte kulturen fra Sogn og Fjordane har jeg nok med meg inn i jobbben.

– Hvordan går det forresten å kombinere topplederjobb med småbarnsliv?
Det er jævlig krevende. Dagene varer ofte i ti timer. Jeg verner helgene, og forsøker å være 100 prosent tilstede når jeg først er hjemme, men det er ikke alltid like lett. Det er en krevende balansegang, og noe av grunnen til at vi er ferdig med å bo i enebolig. Jeg er veldig opptatt av ungene mine, og prøver å reise ganske lite selv om det hører til stillingens karakter. Det har ikke manglet på muligheter til å flytte til Oslo, men jeg setter pris på muligheten for fjell og friluft her.

– Det ryktes også at du er en ivrig kinogjenger som har sett Kung Fu Panda tre ganger?
– Ja, jeg har en sønn på 3, 5 år som er veldig glad i film. Jeg liker også å sykle med barna. Da er målet ofte kino og softis etterpå.

– Til sist. Hva har vært viktige milepæler i karrieren din?
Da jeg kom inn i toppledelsen i 2002. Og da Stein Klakkegg ville satse på meg i 2006. Ellers kunne jeg nok fort funnet på noe annet. Også søknaden på nattskiftet i 1995 ble toneangivende. Det er små nyanser som bestemmer hvor man kommer i livet.