Hvem har rett på samvær med barn ?

Advokat Janneche C. Lindtner Janneche C. Lindtner arbeider mye med familierett. Hun er også bistandsadvokat. Hun hjelper mennesker med å sette opp testamenter, fordele arv, overføre eiendom, bistå i arbeidstvister, og skrive klager til NAV. Abacus advokat as/Familiesenteret Tlf. 55 32 12 52 – Faks 55 31 99 21 Kong Oscarsgate 25 – Postboks 111, Sentrum, 5804 Bergen www.bergenadvokat.no abacusadvokat@yahoo.no

Det hender at foreldre som ikke bor sammen med sitt barn og også besteforeldre, kontakter meg og spør hvilken rett de har til samvær med barnet. De forteller gjerne at den barnet bor sammen med hindrer samvær, og ber meg om å hjelpe dem. Da må jeg først svare at man må foreta en vurdering av hva som er den beste løsningen for det bestemte barnet. Forøvrig er det som hovedregel slik at den av foreldrene som ikke bor sammen med barnet, skal ha samvær med det. Videre opplyser jeg at som utgangspunkt er det bare barnets foreldre som har rett til samvær. Men det finnes bestemmelse som gir besteforeldre eller andre som er nært knyttet til barnet, mulighet til å kreve samværsrett, når en eller begge av barnets foreldre er døde. Denne samværsretten følger ikke direkte av barneloven. Den må fastsettes i hvert enkelt tilfelle av retten. Hvis partene er enige om det, kan saken eventuelt avgjøres av fylkesmannen.

Det er foreldre og besteforeldre som gjerne spør om hvilke rettigheter de har. Spørsmålet stilles ut fra de voksne sine ønsker. Barneloven har et annet utgangspunkt. Den ser retten til samvær fra barnets ståsted. Det rette blir å snu på problemstillingen, og si at loven sier at det er barnet i utgangspunktet som har rett til samvær med hver av sine foreldre, selv om de lever hver for seg. Om det skal være samvær og hvor mye samvær, avhenger alltid av det bestemte barnets behov.

Det anses for å være i barns interesse å få ha jevnlig kontakt med både mor og far. Derfor får som utgangspunkt foreldre som ikke lever med barnet rett til samvær. Dette gjelder foreldre som oppfører seg innenfor «normal variasjonsbredde». Når samværsforelderen har et normalt handlingsmønster, så skal det mye til for å nekte og begrense samvær. Det er unntak fra dette. Barneloven har bestemmelser om at samvær kan nektes. Det skal ikke være samvær når den som har samvær med barnet utsetter det for vold eller på andre måter behandler barnet slik at det utsettes for skade eller fare. Det skal mye til. Hvis den som barnet bor sammen med vil begrense eller hindre samvær fordi vedkommende frykter at samværsforelderen utsetter barnet for skade eller fare, må situasjonen vurderes konkret. En måte å verne barnet under samvær, kan være at man får noen til å være tilsynsfører under samværene. Avgjørende er alltid hva som gagner barnet totalt sett.

Det beste er at de som ønsker samvær prøver å få dette til på minnelig vis. Hvis foreldrene ikke blir enige om samværsrett, så kan de reise sak. Besteforeldre har fått en utvidet mulighet til å få fastsatt samvær også i tilfeller hvor en av barnets foreldre er nektet samvær med barnet. Besteforeldrene får ikke selvstendig adgang til å reise sak. Den forelderen som er nektet samvær, kan fremme en subsidiær påstand om at det fastsettes samvær mellom barnet og besteforeldrene på det vilkår at forelderen som nektes samvær, ikke får treffe barnet.