Barn må få større plass i byutvikling

Ruth GrungKomitéleder for miljø og byutviklingBergen kommune

Å oppleve andre land og kulturer gir en mulighet til å se sin egen by med nye «briller». En ting som har forundret meg er hvor mye flinkere land i Sør-Europa er til å prioritere lekeområdene for barn i alle deler av byene der folk ferdes. De siste årene har det også dukket opp trimapparat for alle aldre i tilknytning til lekeområdene, samt tilbud om minigolf og petanque. Selvsagt er det mer uteliv i varmere strøk, men med økende urbanisering opplever vi at flere tar i bruk de offentlige områdene også i Bergen, men det er mest uteservering og lite for barn.

Bergen er kjent for sine plasser og allmenninger, men det er mye stein og lite grønt og installasjoner som inviterer til aktivitet. Det ble gjort et forsøk med skøytebane i plast på Festplassen, men plasten egnet seg ikke til skøyting. Parkområdet rundt Mikkelsen var i sin tid planlagt som en barnepark, men ble aldri realisert. Som byråd prøvde jeg å få etablert en fotballbane for Varegg på Koengen, men ble stoppet av de antikvariske myndighetene i forsvaret. Det er nesten ingen offentlige områder i sentrum som er tilrettelagt for lekende barn, med mindre du oppsøker museer, VilVite, Akvariet, Nordnes Sjøbad og lignende. Det er faktisk bare steinene og vannet rundt Ole Bull som inviterer barn til å utfolde seg. Nye offentlige rom som plassen foran Grieghallen ble endret slik at skatere ikke kunne bruke området.

Flere ønsker i dag å bo i sentrum, også barnefamilier. Det øker stabiliteten i bomiljøer og hindrer folketomme byer. Folk som bare blir boende i kortere tid investerer mindre i å bygge opp et velfungerende lokalmiljø. Sandviken, Nordnes og Møhlenpris har andelen barnefamilier økt og vi registrerer flere elever på barneskolene i sentrum.

Nyere forskning viser at barn har mange fordeler ved å vokse opp i et mangfoldig bymiljø. Å leve med og måtte samarbeide med mennesker som er annerledes enn deg selv, gir viktig lærdom. Men oppvekst i by bryter med det nasjonale bildet av friluftsliv, fri lek og kjærlighet til naturen. Barnas stadig økende institusjonaliserte hverdag, med økende bruk av TV og data, og minkende fritid til fri lek innvirker også på dagens barndom. Det er en god del motstridende forestillinger om den ideelle barndom, men samtidig har jeg erfart at barn har liten plass i byutvikling. I plan- og bygningsloven vises det til at barns interesser skal bli hørt, men det er stort sett de voksnes tanker om barn som legges til grunn. Barn og nærmiljø involveres mindre i Norge enn i mange andre land. I Norge er det stort sett profesjonelle aktører som uttaler seg i utbyggingssaker.

Jeg mener at det er mulig å forene fordelene ved å vokse opp i en mangfoldig by og barns behov for fri lek og mulighet til å utforske omgivelsene på egen hånd. Men det krever en sterkere offentlig styring av byutvikling. De senere årene har vi sett at byenes økonomi og verdiskapingsmønster har endret seg i retning finans, underholdning, turisme og kommunikasjonsindustri. Det er større profitt i bygging av små boenheter enn familieenheter og det er mer lønnsomt å investere i handels- og parkeringsanlegg enn i lekeområder.

Vi har erfart hvordan Monica Mæland har solgt sentrale byområder så som torgutstikkeren, Forum Kino, Laksevåg kommunehus til private aktører. Hun ønsket også å selge Nygårdstangen til private som ville bygge hotell fremfor nytt svømmeanlegget og ny skole. Det samme holdt på å skje med området rundt Kronsminde. Hun var heller ikke interessert i at Varegg skulle få bygge ny Mulebane kombinert med beboerparkering, ny barnehage og gymsal i Sandviken. Dette er resultat av klare verdivalg og hva som skal til for å bygge og utvikle trygge samfunnet med plass til alle. Det er utfordrende å imøtekomme byenes mange ulike innbyggere i en fremtidsrettet byutvikling. Men det er nettopp det som er den politiske oppgaven skal vi lykkes med å skape en mangfoldig by der også barn og barnefamilier bor – en «forskjellighetenes by»- der det er godt å bo for alle.