Liker fenalår og la-la-norsk

OMREISENDE NASJON: Brødrene Mark (f.v.) og Alan Young mener new zealandere flest er et omreisende folkeslag og er oppflasket på at de må reise langt for å oppleve andre kulturer. – Det gjør ikke noe om det går tre eller fire år fra vi er hjemme, men for de norske kjærestene våre tror vi hjemlengselen kommer etter et år utenlands. Båndene til landet og familiene er nok sterkere blant nordmenn, tror brødrene. Her sammen med venneparet Ben Nation og Julia Dibley som spiller i Bergen Filharmoniske Orkester. Foto: Janne G. Sørgulen

De synes norsk høres ut som synging og savner brunost og fenalår når de reiser vekk. For fire new zealendere er Bergen så eksotisk at de har blitt værende i over fem år.

De fleste av oss kjenner noen som har reist, studert eller bor i Oseania på andre siden av jorden. At det ifølge Statistisk sentralbyrå bodde 457 new zealandere i Norge per 1. januar i år, er kanskje mer ukjent. Flere av dem har funnet veien til Bergen. Alan Young skulle egentlig til England for å jobbe.
– Jeg kom meg aldri til England, så at jeg havnet her overrasket egentlig også meg selv, sier 25-åringen som har fått sansen for fenalår.
Da storebroren Mark flyttet til Bergen i 2007 sammen med den norske kjæresten sin, stoppet turen i Norge. Der fikk også han norsk kjæreste etter hvert.
– Jeg visste egentlig ingenting om landet før jeg kom hit. Jeg tror nok mange new zealandere ikke vet så mye om Norge. En gang fikk jeg et oppriktig nysgjerrige spørsmål fra noen som lurte på hva nordmenn spiser, ler 25-åringen som jobber som mekaniker ved MC Marine.

Hawaii – Bergen
Eksotisk nok møtte Mark Young kjæresten da de begge var utvekslingsstudenter på Hawaii. Etter å ha reist flere steder sammen i USA, for deretter å ha bodd i Kina i rundt et år, gikk turen nordover.
– Den mest synlige forskjellen mellom Norge og hjemme er nok den generelt høye levestandarden her. Det er et veldig trygt og konformt land. Når man reiser rundt i verden har som regel byene alltid områder man ikke bør oppsøke, men slike områder finnes ikke i Bergen, sier han.
Bortsett fra været i byen, verdsetter han miljøet og livsstilen til bergenserne.
– Så lenge man kan reise vekk for å få seg litt sol går det bra, smiler Young.
– Bergen er en veldig levende by med et rikt kulturliv. At språket, maten og de mange tradisjonene er så veldig annerledes, gjør at det etter fem år fremdeles er veldig spennende for meg å bo her, sier den eldste av Young-brødrene.
Tilfeldig møte
Per 2010 bodde det totalt 178 fra Oseania bare i Hordaland. I løpet av tiden i Bergen, har Mark møtt flere fra hjemlandet i byen. To av dem, ekteparet Julia Dibley og Ben Nation som spiller i Bergen Filharmoniske Orkester, traff han tilfeldigvis da han jobbet på Kafé Knøderen.
– Fjord, fjell og vikinger. Og midnattsolen. Det var vel omtrent det jeg visste om Norge før jeg kom hit, sier Julia Dibley som har fått smaken på brunost.
– Det som har overrasket mest er nok hvor mange orkestre det er her til lands. Hjemme er det kanskje bare to store orkester. Det virker som om kultur blir prioritert høyt, trolig fordi man har muligheten til det grunnet statsstøttet, sier ektemannen Nation.
Paret fant veien til Norge etter å ha bodd både i England og Sverige. Jobbmuligheter førte dem etter hvert til Bergen og Harmonien, der Nation spiller cello og Dibley spiller fiolin.

Bergen er en veldig levende by med et rikt kulturliv. Så lenge man kan reise vekk fra været av og til går det bra.
Mark Young

Synge-norsk
Ifølge Mark høres norsk ut som synging, eller bare «la-la-la»-lyder. Alle fire i gjengen har lært seg norsk i større eller mindre grad. Best mener de at de er på forståelsen – terskelen for å snakke på norsk synest de av og til blir høy. – Når man reiser til Tyskland og går inn på en butikk, blir det ofte til at man peker på det man skal kjøpe, for så å bli møtt med et svar på tysk. Når man går inn i en butikk i Norge og spør etter noe, slår nordmenn veldig fort over til engelsk, sier Nation.

Ego-prosjekt
Selv prøvde Mark å få arbeidskollegaene sine til å snakke norsk til han etter å ha jobbet med dem i to år.
– Til slutt ga jeg opp, da de glemte det hele tiden. Tidligere hadde vi jo spøkt og fleipet mye på engelsk. Når jeg skulle snakke norsk fikk jeg bare formidlet en brøkdel av det jeg ville, sier han og fortsetter.
– Når man snakker engelsk, og alle forstår engelsk, blir det på en måte overflødig å kunne norsk. Da føles det nesten ut som et egoistisk prosjekt fra min side å prøve å snakke norsk, sier han.