Om krig og krokanis

Mari Louise Uldbæk Stephan

Her om dagen fant jeg igjen den gamle minneboken min fra den gangen favorittprogrammet mitt på TV var Bompibjørnene med norsk tale. Den klønete skriften og de barnslige tegningene viser tydelig at mange år er gått siden boken var en viktig del av livet mitt. Følelsen av å se boken igjen, gav meg en rar og nostalgisk kribling i kroppen. Det føltes rart å møte mine egne tanker i en alder av åtte år.

Det er ingen tvil om at jeg har hatt et inntrykk av at jeg var ganske rar da jeg var liten. Og etter å ha lest minneboken, har inntrykket mitt ikke akkurat blitt bedre. På spørsmålet «Jeg liker minst», svarte jeg «Krokanis, mobbing, krig». Ja, det stod i den rekkefølgen. Om det betyr at jeg anså alle tre for like forferdelige, er uvisst. En annen venninne svarte «fisk og mobbing» på det samme spørsmålet, så noe kan vel tyde på at jeg ikke var alene om å være litt rar.

Et annet svar som undrer meg i minnebøkene, er hva vi barna hadde lyst til å bli da vi ble store. Kunnskapen om arbeidslivet var vel mildt sagt begrenset i disse barneårene. Ofte var det frisør eller flyvertinne som toppet høyt på listen blant mine venninner. Dyrlege, stuntmann og popstjerne var også populære yrker. Det er selvsagt ingenting i veien med disse yrkene, men kikker man på barns skriblerier, tror jeg neppe du finner noen som har lyst til å bli logistikksjef, koordinator eller førstekonsulent.

På mange måter virker avstanden mellom Mari-Louise åtte år og Mari-Louise 31 år veldig stor. Samtidig står noen ting fra minneboken fast: Jeg liker ikke krig og jeg liker ikke mobbing. Men krokanisen må ikke lenger stå i det dårlige selskap. Den smaker faktisk veldig godt.