Streikegeneraler uten gangsyn

Ole Tom Kolstad - ole@byavisen.net

Ikke-Offentlig ansatte har i skrivende stund vært i streik i en uke. Det er helt legitimt, og de fleste anerkjenner retten til å streike. Men begrunnelsen for denne streiken og forhandlingsledernes opptreden i media er det all mulig grunn til å kritisere.

De streiker for en knapp tusenlapp mer i brutto årslønn enn det de har fått tilbud om. Det er småpenger, og flisespikkeri. Det hjelper ikke at de støtter opp begrunnelsen med at regjeringen endret grunnlaget for beregningen i årets forhandlinger. Det er likevel små kronebeløp de streiker for, og det er like fullt flisespikkeri.

Streikegeneralene Arne Johannesen og Anders Folkestad unnlater konsekvent å beskrive helheten i sine medlemmers økonomiske goder. Det er en stor bommert. Det er en grov undervurdering av både egne medlemmer og det resterende flertallet av voksne mennesker i dette landet. Voksne mennesker forstår at egen privatøkonomi består av mer enn bruttolønn. To store og viktige økonomiske faktorer skal nevnes.

Alle statsansatte og kommunalt ansatte lærere får boliglån til rente som ligger minst 1,5 prosent lavere enn alle andre i dette landet. De har en eksklusiv rett til å låne penger til bolig direkte fra statskassen. NHH-professor Terje Hansen har beregnet denne fordelen, og viste i BT på fredag at den tilsvarer 28.600 kroner
høyere brutto årslønn.

Nesten 30.000 kroner er et betydelig beløp, men de offentlig ansatte har mer. De har en gullkantet, skjult lønn i form av en knallgod pensjonsordning, som det store flertallet i privat sektor bare kan drømme om. NHH-professoren dokumenterer i BT at en lærer med gjennomsnittslønn har en årlig økonomisk fordel på formidable 55.800 kroner.

Til sammen utgjør disse to fordelene 84.000 kroner brutto hvert eneste år. Hva tjener så en lærer i gjennomsnitt? 465.000 kroner er svaret. Men det er i ren lønn. Når boligrente og pensjonsfordel regnes med, tjener en lærer 550.000 kroner årlig. En gjennomsnittslærer kan altså ha en personlig økonomisk ramme som er 18 prosent høyere enn deres fagforeningsledere prøver å banke inn i den offentlige debatten.

Da er det vanskelig for den øvrige voksne befolkning å ta dem seriøst. De står oppreist i media og krangler om en knapp tusenlapp ekstra i årlig bruttolønn til sine medlemmer. De kaster sine egne medlemmer ut i en konflikt som er helt meningløs, og de påfører landets innbyggere og næringsliv kostnader som hverken kan rettferdiggjøres eller forklares på en fornuftig måte.

Det bør det bli slutt på. Lønnsoppgjørene må ta utgangspunkt i helhetsbildet i de enkeltes gruppers økonomi – hvert eneste år og i alle debatter i media. Først da vil fagforeningens dinosaurer få den respekt og forståelse de trenger.

Ansvarlig redaktør
Ole Tom Kolstad