Kulturgründeren

KARRIEREKVINNE: Sølvi Rolland har vært med på å starte Rick’s, Latter i Oslo og Ole Bull Scene. Fremdeles har hun planer for hvordan kulturtilbudet i byen kan utvides. En av ideene er å bygge ut en større teaterscene i Sentralbadet. Foto: Janne G. Sørgulen

Sølvi Rolland startet bedrift som 23-åring. Senere fikk hun eget teater. – Hver gang noen sier at noe ikke lar seg gjøre går det en faen i meg, sier Ole Bull-sjefen.

NÆRINGSLIVSPROFILEN
Kaffekoker for Helge Jordal på Maxime som 18-åring. Slik startet arbeidslivet for Sølvi Rolland fra Slettebakken. Siden den gang har jobbene hun har hatt derimot vært mange og varierte. Hun staket tidlig ut kursen i retning av underholdningsbransjen.
– På Maxime stod jeg bak i lokalet og småhumret. Jeg elsket alle forberedelsene og spenningen som var rundt arrangementet. Det var da jeg skjønte at jeg ville jobbe innen underholdningsbransjen, forklarer teatersjefen ved Ole Bull Scene.
En lang stund jobbet hun innen restaurantbransjen, men alltid med nærhet til underholdningsbransjen.

– Du startet ditt første selskap, Rick’s, i en alder av 23 år. En ung alder til å være gründer. Hvordan var det?
– Jeg sa til venninnene mine allerede da jeg var 22 år at jeg ønsket å starte et eget selskap. I fare for å høres blærete ut, så tenkte jeg aldri over at jeg ikke skulle få det til. Det falt meg helt naturlig, fordi det var det jeg ønsket å gjøre.

– Du er fra Bergen og har fremdeles base i fødebyen din. Men var det selvsagt at det var her du skulle jobbe, og ikke i en annen by eller et annet land?
– Alle kjennetegnene for en typisk bergenser kan du huke av på meg. Jeg er skikkelig patriot, så her er det buekorps, Brann og Søstrene Hagelin som gjelder. Å jobbe et år utenlands kunne jeg derimot tenkt meg, om det lot seg løse praktisk med familien.

– Jobben din har naturligvis ført til at du har møtt mange kjente mennesker gjennom årene. Blir du noen gang «star struck»?
– Nei. Jeg har jobbet med kjendiser i 22 år, så det er en del av yrket. De er akkurat som oss andre: Hyggelige mennesker. Men det var helt klart veldig stort da Patti Smith spilte på Ole Bull Scene. Det var veldig spesielt at hun i etterkant av spillejobben her sa dette var en av de beste klubbscenene hun hadde spilt på.

– Kan du avsløre noe spesielt eller rart som kjendisene har hatt på listen sin av krav til dere ?
– Slikt var det nok mer av tidligere. Nå har alle blitt så fornuftige og alle skal ha grønn te og salater. Til nød en flaske vin. Det er lite sex, drugs and rock and roll.

– Klarer du å koble helt av og ta fri når du ikke er på jobben?
– Nå i år har det ikke blitt mye til ferie grunnet ombyggingen på huset, men Knut Skodvin har lært meg hvor viktig det er å koble helt av når jeg ikke er på jobb. Ikke minst er det viktig for barna mine. Ironisk nok var jeg tidligere hard på dette med at mine ansatte ikke skulle ha iPhone. Jeg mente det var en uting å være tilgjengelig hele tiden. Men se nå hvem som er den mest ivrige brukeren av telefonen! Men noen ganger er det veldig sytalaust. Som menneske er jeg utålmodig, skyter fra hoften og er kjapp på avtrekkeren.

– Og hva gjør du når du ikke er på jobb?
– Jeg er flink til å ha det moro med venner og familie. Men jeg elsker også å slenge meg på sofaen. Det går mye i leksehjelp for barna, kjøring og henting på fotballkamper. Samtidig mener jeg det er en god ting for barna å se at foreldrene jobber og har yrkesstolthet. Jeg er av den typen som er skapt for å jobbe. Når jeg en gang innimellom sier til mine ansatte at jeg gjerne skulle ha vært hjemme og slappet av, får jeg i retur at jeg trolig ikke ville holdt ut i mer enn en uke.

– Ikke mer enn en uke? Hvordan var det da å ha mammapermisjon?
– Hadde jeg vært én av 3000 ansatte i et stort konsern kunne jeg enkelt tatt meg fri et helt år, men som sjef for eget selskap kan man ikke bare si «ha det, snakkes om et år». Men jeg hadde gjerne lengre sommer- og juleferier. Egentlig tror jeg ikke jeg er skrudd sammen slik at jeg kunne ha vært et helt år hjemme uten å ha jobbet. Det er kombinasjonen av jobb, venner og familie jeg elsker.

– Du har gjort veldig mye forskjellig i karrieren. Hva er du mest stolt over å ha fått til?
– At jeg fikk åpnet Ole Bull Scene er noe jeg er veldig stolt over. Ellers var det veldig stort å ha ansvaret for åpningen av Kulturby Bergen 2000, da alle mente det kom til å gå nedenom og hjem. I forkant var både pressen og kulturmiljøet i byen negative. Da gikk det en faen i meg som sa at da skal jeg i alle fall klare det. Jeg var 29 år den gangen og hadde ansvaret for 600 mennesker i arbeid. Da siste tone var ferdig på Torgallmenningen 17. februar i 2000 gråt jeg av glede over å ha klart det.

– Hvordan vil du beskrive en god leder?
– Man må være tydelig som sjef. Man må ansette folk som har kompetanse som fyller ut hva du selv ikke kan og som til sammen danner et godt lag. Lederen må gi de ansatte ansvar og la de få muligheten til å stige i gradene. Og så må man være raus og vise omsorg på lik linje med det man gjør med venner og familie.

– Ellers hører jeg at dere har booket artister mange år frem i tid og at billettsalget til Dagfinn Lyngbøs forestilling går bra?
– Ja, vi har booket artister helt frem til våren 2015, noe som er lang tid frem i denne bransjen. Av billetter til Dagfinns forestilling har vi forhåndssolgt 20 000 billetter.

– Hvor lenge tror du at du blir værende i stillingen som teatersjef? Til du er pensjonist, eller tror du en annen jobb kan komme til å friste etter hvert?
– Jeg ønsker fremdeles å starte et sted med en større scene og en teaterbar. Men klart, om det jeg holder på med ikke lenger har livets rett, så finner jeg alltids noe annet å gjøre. Arbeidsledig vil jeg aldri være. Men det er vanskelig å vite hvordan fremtiden blir. Jeg har fremdeles unge barn, med den yngste på to år og den eldste på 11 år, så jeg holder meg uansett aktiv i lang tid fremover.