Dokumentarsuksessen bør inspirere

Magnhild Dyrdal i Folk ved fjorden. Foto/Copyright: Øyvind Sandberg

Mari Louise Uldbæk Stephan

Kaffe fra en trakter kjøpt i 1975, pølselaging på gamlemåten, og handletur med traktor til nærbutikken. Det er noen av hverdagshistoriene som har rørt de som har sett dokumentaren «Folk ved fjorden».

Filmen om Ole Hjelmås og Magnhild Dyrdal ved Osterfjorden, har gått uavbrutt på Bergen kino siden den ble vist på Bergen Internasjonale Filmfestival i oktober i fjor. Til nå har nærmere 21 000 mennesker sett den på kino. De gode besøkstallene har ført til at Bergen kino nå har bestemt seg for å vise filmen i et helt år. Nylig ble dokumentaren også vist på NRK, og den ligger ute på nett-tv frem til 24. august.

Senere denne måneden kan regissør Øyvind Sandberg ta med seg Hjelmås og Dyrdal til Haugesund. For i tillegg til å være en publikumssuksess, har den også blitt nominert til Amandaprisen for beste dokumentar.

Flere har nok blitt overrasket over hvor mange som har latt seg fascinere av hverdagslivet til de tre i Osterfjorden. Hvorfor er det så flott å se en mann spre møkk med greip på et jorde, eller en kvinne røre ripsbærsaft? Deres liv står i stor kontrast til det oppjagede multitaskingssamfunnet som mange lever i. Og det er kanskje der hemmeligheten ligger. De har noe som vi kanskje lengter litt etter? Skildringen av bygdelivet er imidlertid ikke rosenrød og romantiserende. Strevet og slitet er også filmet. Og ingen sitter igjen med inntrykket av at det er behagelig og enkelt å være bonde.

«Folk ved fjorden» kan vise seg å bli et unntak i norsk dokumentarfilmhistorie. Men det kan også være starten på en viktig periode for norsk dokumentarfilm. Det finnes mange gode historier der ute. Det har både «Norsk attraksjon» og «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» vist tidligere. Og selv om stadig flere flytter inn til byene, bor det mange innerst i fjordene og ytterst på øyene i havgapet. Disse menneskenes liv rommer mange gode historier som kan bli til like hjertevarme dokumentarer som «Folk ved fjorden».

Det er på tide at flere filmskapere tar tak i publikums fascinasjon over norske hverdagshelter. Men for at dokumentarfilmen skal lykkes, bør også film- og kinobransjen gjøre sitt. En større pott til dokumentarfilm fra Norsk Filminstitutt ville mest sannsynlig resultert i flere gode dokumentarer. Kinoene bør også bli modigere, og tørre å sette annet enn Hollywood-storfilmer på plakaten.

Mari-Louise Uldbæk Stephan
redaksjonssjef