Kampen for asylbarna

Siden november i fjor har saken om Nathan (7), og de 450 lengeværende asylbarna vært et hyppig tema i media, politiske debatter. Hvorfor engasjerer denne saken oss slik? Handler det om å la seg bedåre av store brune øyne og la følelsene rå? Ja, denne saken handler i aller høyeste grad om følelser. Da jeg startet å engasjere meg i Nathan-saken var det ikke fordi jeg hadde satt meg inn i barns rettigheter og av den grunn mente det var feil å sende nabogutten ut av det eneste landet han har vært i. Engasjementet mitt var i begynnelsen basert på følelsen av at dette var umenneskelig, urettferdig og feil. Så fryktelig feil å sende Nathan, som er født, døpt og oppvokst i Norge, til Etiopia, et av verdens fattigste land, et diktatur, som foreldrene for 11 år siden flyktet fra.
Men denne kampen for Nathan og andre barn i hans situasjon, er den utelukkende basert på følelser? Nei, så absolutt ikke. Kampen handler også om hvordan vi ivaretar barns rettigheter i Norge i 2012. De lengeværende asylbarna har allerede et vern i dagens lovgivning gjennom barnekonvensjonen artikkel 3, utlendingsloven § 38, og utlendingsforskriften § 8-5. Disse rettsreglene sier at et barns beste skal være et grunnleggende hensyn i saker som omhandler barn og utlendingsforskriften sier at et barns tilknytning til riket skal tillegges særlig vekt i vurderingen om opphold på humanitært grunnlag.
Hvorfor settes så disse rettighetene til side i disse sakene? Jo, de settes til side fordi «innvandringsregulerende hensyn», som det står i loven at en kan legge vekt på, på den andre siden veier tyngst. Og det er akkurat her kampen står. Hva skal tillegges mest vekt? Hensynet til det enkelte barn eller hensynene som skal regulere innvandringen? Det store spørsmålet må være – kan man ta hensyn til det enkelte barn, samtidig som man regulerer innvandringen? Ja, det kan man. Disse barna har selvstendige rettigheter som de har opparbeidet seg gjennom tilknytning de har fått gjennom barnehage, skolegang og fritidsaktiviteter. Ved å la barna få beholde sine rettigheter samtidig som det jobbes for en rettsikker, rask saksbehandling med en rask retur om en får avslag, så kan man ivareta begge hensynene. For det er tiden som går som er problemet. Det er tiden som gjør at vi anser disse barna som norske, som våre egne. Om vi legger skylden på foreldrene eller vårt politiske system – barna er like fullt uskyldige. De har levd åresvis i utrygghet – triste asylmottak er deres hjem. Det er på tide de får leve som barn skal i Norge: I trygghet og forutsigbarhet.

Aina Heldal Bøe