Regissør og bergenser Lars Petter Gallefoss har dratt både til Harstad og Namibia for å vise bistandsmillardenes bakside. 

Fire tirsdager fremover skal nordmenn få et innblikk i norsk bistandshistorie. Bak «Den gode viljen» som vises på NRK1 står det bergenske filmselskapet Pandora, og en bergensk regissør, Lars Petter Gallefoss. De siste månedene har vært travle for Gallefoss. Brasil, Ghana, Angola, Kenya, Afghanistan, Namibia, Zambia – og Harstad er noen av destinasjonene som dokumentaristen har reist til. Redaksjonsleder Geir Rommetveit har vært i Peru og India. Serien har kostet mer enn fem millioner kroner å lage og er fullfinansiert av NRK.
– Det som suverent har overrasket meg mest, er hvor negativt det utdannede miljøet i mottagerlandene tenker om langtidsvirkningene av bistand. I land som Tanzania har bistand skapt en avhengighetskultur. Det er bistanden som finansierer sykehus slik at myndighetene slipper å ta ansvar.

ZAMBIA: Natasha er klassens flinkeste og drømmer om å bli advokat. Moren går sulten til sengs for å finansiere bussbilletten til skolen. Disse to menneskene gjorde inntrykk på dokumentarist Lasse Gallefoss. Foto: Pandora

Rike på naturressurser
Gallefoss mener at de første tilbakemeldingene på serien, viser at bistandsmijøet er sugent på debatt, og at mange ikke er vant til at det stilles spørsmålstegn ved om bistanden også kan ha negative konsekvenser.
– Før jeg begynte hadde jeg synet at det er en selvfølge at Norge som søkkrikt land skulle bidra med bistand. Underveis i serien opplevde jeg at spørsmålet er veldig mye mer komplisert, og at mye av bistanden har skadet mer enn den har hjulpet. Hvor komplisert og vanskelig dilemmaene er, opplevde jeg særlig da jeg var på en fødeavdeling for fortidlig-fødte barn på et norskfinansiert sykehus i Tanzania. Der var jeg tilstede mens barneliv ble reddet. Det kan argumenteres godt for at Norge ikke skal drive sykehus i Tanzania, men da må bistand gis slik at land som Tanzania kan skape sine egne inntekter, og at disse inntektene fordeles ut til folket, sier Gallefoss.
Et av regissørens grep for å gjøre bistanshistorie fengende for folk flest, er å bruke mye tid på de personlige historiene. I første episode av serien møter vi lastebilsjåføren fra Jæren som tre måneder i året jobber gratis for et sykehus i Tanzania.
– Noe av det som gjorde mest inntrykk var å møte Annie og hennes 15 år gamle datter Natasha, en helt vanlig familie som lever ekstremt fattig i et land som kunne vært rikt, men der verdiene forsvinner ut av landet. Natasha er den suverent flinkeste i klassen sin og vil bli advokat for å bekjempe korrupsjon. Moren går sulten til sengs for at Natasha skal kunne ha penger til bussbilletten til skolen.

Slukt forskning
Serien har allerede generert debatt om bistand i Dagsnytt18 og Aktuelt. Det kan Gallefoss like. Hele utgangspunktet for ideen var at den politiske debatten om bistand fremsto som polarisert for bergenseren.
– Bistandsdebatt ender ofte i skyttergraven. Du har de som vil at man skal gi mindre fordi «pengene bare går til korrupte ledere», eller forkjemperne for bistand som ikke ser negative sider i det hele tatt. Vi ønsket å belyse ulike dilemmaer og nyansere bistandshistorien, sier Gallefoss.
Det er tre og et halvt år siden han la frem ideen for NRK. Siden den gang har han lest hundrevis av forskningsrapporter og bøker om bistand. Dessuten har Pandora samarbeidet tett med forskermiljøet ved Christian Michelsens Institutt i Bergen. Gunnar Sørbø og Kirsten Alsaker Kjerland har vært manuskonsulenter.
– Målet vårt har vært å være nysgjerrige og stille spørsmål. Så da Sørbø etter å ha sett en episode sa: «her blir det vanskelig for seeren å vite hva hun skal mene», tenker jeg at det er positivt. Vi vil nemlig ikke fortelle seerne hva de skal mene, men belyse dilemmaene fra flere sider.