Illustrasjonsfoto: shutterstock.com

Vi pakker kofferten og reiser i inn- og utland mer enn noen gang. Men å kalle seg selv for «typisk turist», avstår de fleste fra. Selv om de egentlig er det, ifølge UiB-professor.

Feriereiser

• Bare i 4. kvartal i 2011, gjennomførte nordmenn 5,1 millioner reiser, noe som er 2 prosent mer enn samme tidsperiode i 2010.
• Antall innenlandsreiser gikk ned med 3 prosent, mens antall utenlandsreiser økte med 14 prosent i 4. kvartal.
• I snitt var lengden på oppholdet på 4,2 overnattinger, der gjennomsnittet var 3 overnattinger innelands og 6,6 overnattinger utenlands.
• I samme periode ble fly brukt i 44 prosent av reisene, mens private og leide kjøretøy ble brukt i 40 prosent av turene.
• I 2004 brukte nordmenn i alt 81 milliarder kroner på reiser. Tilsvarende for 2011 var 123 milliarder kroner.

  Kilde: SSB

Den typiske turist går med hvite tennissokker inni sandalene, reiser på chartertur, benker seg på stranden, og er mer interessert i fyll og moro enn å bli kjent med den lokale kulturen. Tror vi, kanskje. Ifølge professor ved Institutt for psykologi ved Universitetet i Bergen, Svein Larsen, er bildet et helt annet.
– Et av de sikre trekkene ved den typisk turist, er at han tenker «jeg er ikke en typisk turist». Man kan si at det er typisk turist å tenke at man ikke er en typisk turist, sier Larsen.

– Negativ karakteristikk
Gjennom spørreundersøkelsene Larsen har gjennomført gjennom årene, er dette nemlig noe de ser igjen og igjen: Det å fremstå som en typisk turist, er ikke positivt.
– Gruppen blir nok vurdert som en gjeng med en del negative stereotypier knyttet til seg. Turister tror gjerne at typiske turister reiser utenlands for fest og moro, men som turist selv, tror man at man er mer opptatt av den lokale kulturen, sier Larsen.
Han mener blant annet at uttrykket «tourist class» om setene lengst bak i flyet, peker på en slik negativ assosiasjon til det å være turist.
– Men det er en tendens til at mange ser på seg selv som individualister, som ikke reiser på samme måte som andre gjør, sier han.
Grønn backpacking
Spania er det landet vi oftest reiser til. Når det gjelder de ulike turistgruppene, er det likevel  flere fellestrekk enn ulikheter som skiller turister fra hverandre.
– Backpackere ser på seg selv som mest individualistiske, men resultatene fra systematisk forskning, viser at det ikke er store psykologiske forskjeller mellom backpackere og andre turister, forklarer Larsen.
– En liten forskjell er at andre turister er mer opptatt av at ferien skal være avslappende. Backpackere er også mer opptatt av muligheten til å bli kjent med andre, at overnattingsstedet skal ha en grønn profil og at reisen skal by på muligheten til kulturell læring, sier professoren.

Tyver og mageknip
Når det gjelder bekymringer for turen, er det ikke terror som står øverst på listen, men lommetyver og magesmerter. Frykten for å bli dårlig av mat, er ifølge Larsen et generelt fenomen.
– Alle tror maten er farligere i utlandet enn hjemme. Ifølge resultatene fra en stor undersøkelse, viste det seg for eksempel at kinesere er like bekymret for maten i utlandet som andre turister, sier han.
Larsen ser ikke vekk fra at hukommelsen vår er med på å påvirke hvor ofte vi reiser. Ved slutten av reisen, er nemlig alle krangler og logistikkproblemer glemt.
– I en undersøkelse spurte vi om hvilke forventinger vedkommende hadde før, underveis og etter turen. Til tross for uenigheter på selve turen, viste det seg at flesteparten var like fornøyde med turen i etterkant. Hadde det ikke vært slik, hadde vi kanskje ikke reist så mye, smiler Larsen.
– Oppsummert vil jeg si at det eneste som skiller oss her hjemme fra turister, er at de er folk som er vekke hjemmefra, mens vi ikke er det, sier han.

– Mer forberedt
Avdelingssjef ved turistinformasjonen til Bergen Reiselivslag, Inger Norma Balean, forstår godt at folk flest ikke vil bli karakterisert som en typisk turist.
– Folk er individuelle, og har alle ulike drømmer og ønsker ved å reise. Veldig ofte jakter de på opplevelser og severdigheter som ikke står i reisehåndbøkene, sier reiselivssjefen.
Ny teknologi trekker hun frem som en faktor for hva som har påvirket hvordan vi reiser.
– Generelt sett er turistene mer forberedt før de kommer til oss for å få råd. De har gjort hjemmeleksen sin, og undersøkt en del i forkant av reisen.

Georg Rønning har selv blitt nedbrutt av møtet med sosialtjenesten. Nylig besøkte han Bergen for å samle inn flere historier fra folk som føler seg overkjørt av systemet.

Sykdom gjorde at Georg Rønning gikk fra å være sjef til å bli uføretrygdet. Hans møte med NAV gjorde at han ønsket å hjelpe andre i tilsvarende situasjoner.
– Vår erfaring er at de som har laget systemet ikke forstår hvordan de som sliter egentlig har det, sier Rønning.

Gjeldsproblemer
Han har jobbet med å få frem NAV-brukeres utfordringer siden 2004, men trapper i år opp arbeidet med å samle inn historier fra hele landet gjennom kampanjen «Si det til NAV». Kampanjen er en del av organisasjonen Fattignorge.
– Vi reiser rundt for å samle inn både gode og triste historier som vi vil fortelle til NAV. Noen forteller oss historiene sine ansikt til ansikt, mens andre sender inn sine erfaringer på e-post, eller gjennom vår hjemmeside, sier han.
Gjeld, penger til samvær med barna og manglende rettsikkerhet er noen av de vanligste problemene som folk kommer til ham med.

– Mangler verktøy
– Mange av dem jeg møter sier at det er første gang at noen snakker med dem og ikke forbi dem, sier han.
Rønning mener det er tragisk når folk ikke blir møtt med respekt, men han har samtidig forståelse for byråkratene som jobber i NAV.
– De har en vanskelig jobb. Ofte skyldes problemene at NAV-ansatte mangler de riktige verktøyene til å kunne hjelpe folk på en ordentlig måte, mener han.

Mange av dem jeg møter sier at det er første gang at noen snakker med dem og ikke forbi dem.
Georg Rønning

Kutter støtte
Men det er ikke bare brukerne som opplever problemer med NAV, nylig har også Fattignorge fått store utfordringer. Ifølge TV2 har NAV siden 2008 bevilget 3,7 millioner kroner i støtte til Fattignorge. Etter en ekstern kontroll utført av revisjonselskapet KPMG har NAV nå besluttet å kutte all videre støtte.
De peker blant annet på store udokumenterte reiseregninger og mangelfull rapportering av skattbare ytelser.
Rønning mener rapporten fra KPMG inneholder grove feil og kommer derfor til å klage inn saken.
– Vi har nå en advokat på saken og er helt trygge på at dette kommer til å bli gjort om, sier han.

Konferanse
I slutten av mai kommer Rønning til å reise til Trondheim for å samle inn flere NAV-historier. «Fortell det til NAV» kommer så tilbake til Bergen en tur i høst.
– På slutten av året tar vi sikte på å lage en erfaringskonferanse der vi samler inn brukererfaringene i de ulike sakene. Målet er å formidle disse videre, slik at vi kan påvirke beslutningstakere til å gjøre NAV bedre for brukerne, sier Rønning.
I tillegg til å få frem historiene,  jobber organisasjonen blant annet for gratis tannhelsetjeneste for de som har aller minst, samt like sosialsatser over hele landet.

Matilde Wollertsen (4) vet allerede hvordan man bretter melkekartonger.
Med en ny bok vil ungdomsbedriften Green Dream at flere skal bli som henne.

Mens forfattere oftest bruker flere år på å utvikle bøker, har elever ved Bergen Handelsgymnasium gjort det samme på rundt seks måneder. En oppskrift på mye utfordringer for fire tenåringer uten erfaring fra bokbransjen, men også uventet suksess.
– Da vi bestemte oss for å lage en miljøbok for barn, hadde vi ikke bestemt hvem som skulle skrive og illustrere boken. Hun vi opprinnelig hadde tenkt skulle tegne kunne ikke stille, så da ble det til at vi både skrev og tegnet selv, forklarer daglig leder i Green Dream UB, Vilde Amundsen

Beste fylkesbedrift
I fylkesfinalen for ungdomsbedrifter, vant de førstepremie for beste bedrift, men også andrepremie for beste utstilling og tredjepremie for beste forretningsplan. Boken de gikk seirende ut med, har fått tittelen «Charlie og lillebjørn – et miljøeventyr», og trykkes i et opplag på 200 eksemplar.
– Ideen fikk jeg etter å ha sett et barn kaste tyggispapir på en bussholdestopp. Unge vet gjerne ikke konsekvensene av det de gjør, sier Amundsen.
Bedriftens teori om at barn ikke vet nok om miljøvenlig tankegang, og et behov for å lære dem mer, fikk markedsansvarlig Ramona Hevrøy bekreftet gjennom den ni år gamle lillebroren hennes.

Viktige små bidrag
– Jeg spurte lillebroren min hvor mye han visste om resirkulering. Svaret jeg da fikk, var at om man kaster mye, ender alt opp i en stor bosshaug, sier Ramona Hevrøy.
– Vi lever i et samfunn der det blir kjøpt og kastet mye. Folk flest vet hva som skal til for å være miljøvennlig, men mange bryr seg rett og slett ikke nok, sier Sigrid Indrehus, som har tegnet og medvirket til tekst i boken.
– Folk tenker gjerne at «Jeg er bare en av veldig mange. Hvilken forskjell kan vel jeg gjøre?» Selv om man bare kan gjøre litt, betyr det likevel mye for miljøet, sier Indrehus.

Får miljøkjeft
I boken møter Charlie og lillebjørn ulike utfordringer som gjør at de må ta flere valg. For eksempel om de skal sykle eller kjøre bil. En finurlig vri med boken er at bare de som tenker miljøvenlig kan se isbjørnen. Boken er ment til barn rundt ti år.
– Nå må vi selv endre vaner for ikke å få kjeft fra andre, ler Amundsen.
I Hevrøys tilfelle, har kjeften allerede kommet på hjemmebane.
– Nylig gikk jeg fra badet til rommet mitt, uten å slukke lyset, siden jeg skulle tilbake to minutter senere. Da kom lillebror inn på rommet mitt og skjente på meg. «To minutter er lang tid!», sa han da. Det er moro å se hvordan han har endret seg etter å ha lest boken, sier Hevrøy.

VIL FORANDRE TANKESETT: – Barn er morgendagens ledere. Vi ønsker å endre tankegangen til barn og voksne om miljøvern. Vi tror nemlig at voksne også lærer noe når de leser for barna sine, sier Indrehus. Vilde Amundsen (18), Sigrid Indrehus (17), Hermann Øberg (18), Kristoffer Døskeland (17), Ramona Hevrøy (17). Foto: Janne G. Sørgulen

Små miljødetektiver

Foreldrene med barn i Bergen Miljøbarnehage får tydelig beskjed når de ikke kildesorterer riktig.

– Til tider kan det nok være litt problematisk for foreldrene å rydde hjemme. I den grad det er problematisk å ikke få gjøre det på den måten de alltid har gjort, ler daglig leder Grete Bjerk i barnehagen.
– De får gjerne korreks om de kaster plastavfall i feil dunk, eller kaster en lyspære i den vanlige bossdunken. Da vi i vinter hadde fokus på strøm i barnehagen, tror jeg barna så hver en strømledning i hele byen, sier Bjerk.
Ved barnehagen i Fyllingsdalen får de små nøye innføring i små, konkrete tips de kan gjøre i hverdagen.
– Jeg tror nok ikke barn tenker på handlingene de gjør er miljøvennlige, men at det rett og slett er slik man gjør disse tingene. De stiller ikke spørsmål, og gjør det fordi de har lært at det er bra for naturen, forklarer hun.
Leder for Natur og Ungdom i Hordaland, Jon Fartein Hoel, er ikke i tvil om hvorfor det er viktig for barn og unge å lære om miljøet.
– Unge er med på å påvirke det som skjer i dag, og det som vil ramme dem og yngre generasjoner. Det er de unge som vil kjenne konsekvensen av miljøproblemene våre på kroppen, sier Hoel.

Blindeforbundet gir seg ikke i kampen om å få lydannonserte holdeplasser på bussen. Får de ikke fortgang vil de klage Skyss inn for diskrimineringsombudet.

Når synshemmede Christian Jensen tar Bybanen er det lett å vite når han skal gå av. Han kan nemlig lytte til Heidi Lambachs stemme som sier om banen er kommet til Florida eller Danmarks plass. På bussene er det mye vanskeligere. Der er det nemlig ingen som annonserer neste holdeplass.
– Det er ganske mange synshemmede som ikke reiser med bussene i Bergen fordi de er bekymret for at de ikke kommer seg av på rett sted, sier Jensen i Norges Blindeforbund i Hordaland.

-Har teknologien
I en årrekke har forbundet jobbet for at Skyss skal innføre lydannonsering av alle holdeplasser i bussene sine.
– Dette er uholdbart. Vi har hatt flere samtaler med Skyss, uten at noe skjer. Nå etter at de nye bussene kom i høst, vet vi i tillegg at teknologien er på plass for å sette dette i gang, sier han.
Jensen har selv opplevd å ikke få kommet seg av på riktig stopp.
– Det er selvsagt en mulighet å spørre bussjåføren, men ofte er de opptatt med så mange andre oppgaver. Jeg har opplevd bussjåfører som glemmer å si fra. Det skaper mange vanskelige situasjoner, sier han.

Vi har hatt flere samtaler med Skyss, uten at noe skjer.
Christian Jensen, Norges Blindeforbund Hordaland

Møte med fylket
Blindeforbundet har nå kontaktet fylkesordføreren og bedt om et møte for å få fortgang i saken.
– Dersom et slikt møte ikke gir resultater, kommer vi til å klage Skyss inn for diskriminerings- og likestillingsombudet, sier han.
Kommunikasjonsrådgiver i Skyss, Camilla Lundberg Berntzen, beklager at lydannonseringen ikke er på plass.
– Vi har stor forståelse for at det etterlyses. Vi har vært i dialog med Blindeforbundet over tid og planen er at vi snart skal starte en arbeidsgruppe som skal ta stilling til en del problemstillinger rundt lydannonsering.
– Når kommer denne gruppen til å starte opp?
– Målet er at den skal starte opp i løpet av 2012.
– Hva skal denne arbeidsgruppen ta stilling til?
– Det skal blant annet vurderes om vi skal bruke syntetisk eller naturlig stemme. Der det er tett mellom holdeplassene, skal vi også vurdere om alle holdeplasser skal annonseres.

Alle stopp
Jensen mener det er håpløst at Skyss vurderer en ordning der bare noen av holdeplassene blir annonsert.
– Dersom ikke alle stoppesteder blir annonsert, så forsvinner hele poenget, sier han.
Ifølge forskriftene skal alle busser ha universell utforming. Jensen er selv godt fornøyd med systemet på Bybanen og på bussene i Oslo.
– Jeg har reiste en del i Oslo og prøvd dette ut. Der er det mye lettere å komme seg rundt for oss som ikke kan lese den vanlige skiltingen. Nå er det på høy tid at vår gruppe blir prioritert, også av Skyss, sier han.

Elev ved Bergen Handelsgymnasium, Stian Ersvær, har allerede tatt sølv i filosofi-NM. Nå går turen til Oslo sammen med medelev Julie Næss for å delta i den internasjonale filosofi-OL 16.–20. mai. Utgangspunktet for OL-et er en essay-konkurranse, og skal være et møtested for filosofiinteresserte skoleelever på videregående trinn. OL-et har blitt holdt siden 1993.

9.-11. mai er det Nordiske mediedager i Bergen. Det blir blant annet diskusjoner om den arabiske våren, retorikk og terror, Grand Prix og norsk spillbransje. I tillegg kommer de to produsentene Andre & Maria Jacquemetton for å fortelle historien bak den suksessrike TV-serien Mad Men. Mads Brügger, mannen bak den kontroversielle filmen «Ambassadøren», kommer også.

Ved Høyteknologisenteret i Bergen, jobber 13 hoder for å lage dataprogrammer for øyestyrt teknologi. Det har gitt handikappede en ny hverdag.

Tobii Technology

• Svensk selskap som har spesialisert seg på øyeavlesing og øyestyring: En teknologi som viser hvor på dataskjermen en person ser.
• Har to kontor i Norge. Kontoret i Bergen er hovedkontor med 13 ansatte.
• I Bergen utvikles dataprogram som bruker øyet eller andre metoder for navigering på datamaskin.
• Øyestyrt kommunikasjon bruker infrarøde stråler, som sendes ut like under skjermbildet. Pupillenes bevegelser blir registrert av kameraer. Når blikket stopper ved et symbol, lyser det opp og datamaskinen kan lese innholdet høyt.

Daglig leder i Tobii Technology Norge, Ole Alexander Mæhle, står tilsynelatende rett opp og ned uten å gjøre noe. Dataskjermen fremfor ham er derimot i full aktivitet. Bare ved å flytte blikket over skjermen får han trykket seg frem til musikken han ønsker å spille, samt sendt en tekst over telefonprogrammet Skype. Øyeteknologien er utviklet sentralt i det svenske selskapet Tobii, men programmet er bergensk.
– At programmet styres ved hjelp av øynene, gjør at det kan hjelpe handikappede som mangler muligheten til å snakke, men også lese- og skrivedyktige som er bevegelseshemmet, forklarer Mæhle.
For barn helt ned i tre-fireårsalderen er det utviklet egne dataprogram med symboler man kan kommunisere gjennom. For voksne bevegelseshemmede er det skreddersydde versjoner av de mest brukte funksjonene på datamaskiner: Musikkspiller, kalkulator, skriveprogram og lignende.

Det fine med jobben er jo at man arbeider med noe som har stor betydning for brukerne våre.
Ragnar Tesdal Mjelde, prosjektleder Tobii Technology Norge

Refleks i pannen
Det som i 1999 startet ved hjelp av studentressurser, som søsterselskap av et eksisterende firma, utgjør i dag Norges hovedkontor i Tobii Technology. De utvikler det de kaller «alternativ og supplerende kommunikasjon» for verdensmarkedet.
– Teknologien og programmene har vi utviklet jevnt og trutt gjennom 11 år, fra da et av tilbudene var å navigere på data via en reflekslapp festet på pannen, til i dag der man har øyestyring, forklarer han.
Fra kontoret deres i 6. etasje av Høyteknologisenteret, blir grunnlaget for en helt ny hverdag for handikappede lagt. Et eksempel er askøygutten Brage på syv år, som Bergens Tidende skrev om før jul. En fødselsskade førte til at han ble sterkt fysisk funksjonshemmet, men via datamaskin fra Tobii har han fått mulighet til å kommunisere med omverden.
– Vi har sett eksempel på at helsepersonell har gitt opp enkeltpersoner som har mistet alle sine bevegelse- og taleevner. Som et siste forsøk på for å hjelpe dem, har de gjerne prøvd øyeteknologi, og det har vist seg at de fullt ut klarer å uttrykke seg, sier Mæhle.

– Gladhistoriene er viktige
Dataprogrammene deres er også tilpasset bruk på mobil og iPad, for de som har mulighet til å selv trykke på skjermen. Prosjektleder Ragnar Tesdal Mjelde verdsetter de han får bidra med til i jobben.
– Det fine med jobben er at man arbeider med noe som har stor betydning for brukerne våre, sier Mjelde.
For en av programmererne, Yngve Hammersland, har jobben hos Tobii i Bergen blitt en utvidelse av egen hobby.
– Å utvikle dataprogrammer er lidenskapen min. Jeg trives med å ha fingrene i suppen og løse problemene jeg blir satt til å gjennomføre, sier han.
Ved hjelp av lokale krefter i flere ulike land, har bergensbedriften oversatt programmet for til sammen tretten språk. For øyeblikket jobber de med en oversettelse til brasiliansk.

Spår økt bruk av øyestyring

Fremtiden innebærer øyestyring på alle datamaskiner, tror daglig leder i Tobii i Bergen.
For mens øyestyring har vært tilgjengelig på handikap-markedet en stund, er det ifølge Tobii-sjef Ole Alexander Mæhle forbrukermarkedet som nå står for tur.
– Før var det ingen datamaskiner som hadde web-kamera, mens det i dag er inkludert i alle nye datamaskiner. Det samme tror jeg kommer til å skje med øyeteknologi, sier Mæhle.
Han ser for seg at de som har musearm grunnet mye databruk, kan dra nytte av øyeteknologi.
– De får gjerne sterke smerter når de bruker armene, men ved hjelp av øyestyring trenger de ikke bruke en datamus i det hele tatt. Man unngår alle de unødvendige flyttinger av datamusen, sier lederen.
Nylig fikk han også tilsendt en prøveversjon på et dataspill som heter «Eye asteroids». Spillet skal brukes overfor spillprodusenter for å vise hvordan øyeteknologi kan brukes i industrien. Ved hjelp av blikket skal man skyte ned asteroider som kommer mot jorden.
– En slik utnytting av øyeteknologi vil kunne gi en helt ny dimensjon til spillverden, sier Mæhle.

Tidligere var skating ulovlig i Norge. I dag bruker byens skatere uteområdet til Gulating lagmannsrett som uoffisiell skatepark.

Utenfor inngangspartiet til Gulating lagmannsrett står eldre herrer med stresskoffert i hånden. Trillende og hoppende på skateboard ved samme uteområde, utfolder gutter ikledd solbriller, lette t-skjorter og sneakers seg.
– Det er bra å skate her på grunn av marmoren, trappene og boksene som er laget til å sitte på. Fordi det er et stort og åpent område, får vi også muligheten til å gjøre flere triks etter hverandre, forklarer skater Robin Hilland (26).

Får nye venner
På solfylte ettermiddager er han gjerne en av de mange skaterne som benytter seg av lagmannsrettens uteområde i sentrum. På en god dag kan det være rundt tyve i alderen 8-30 år som ruller rundt på brett her.
– Som skater treffer man mange nye på slike steder. Et godt eksempel på dette var da jeg og en kompis var på klassetur til England. Da oppsøkte vi en nedlagt togbane som ble brukt av skatere. De andre skaterne så brettene våre og ønsket oss velkommen med en gang, sier han.
– Vi blir av og til tilsnakket av sikkerhetsvaktene her, men beskjeden vi får er avhengig av vakten vi møter på. Noen er greie og ber oss bare om å vente inntil arbeidsdagen er over. Andre viser oss bort, sier 26-åringen.

Skatere driver ikke med hærverk.
Robin Hilland, skater

Forbudt-skilt
Hadde skaterne prøvd seg på det samme i Bergen sentrum i perioden 1978-1989, ville de derimot ikke bare blitt bortvist, men risikert bot og konfiskering av brett. Bakgrunnen for forbudet var statistikker som viste til et høyt antall egenskader ved bruk av skateboard. Gulating lagmannsrett frykter også skader, men på forbipasserende og området.
– Skatingen er uheldig fordi den påfører området slitasje og øker behovet for eventuelle reperasjoner. Mest bekymret er vi derimot for skating i arbeidstiden, da det kan føre til personskader av vitner eller fornærmede, eller andre parter i saker, sier Arne Støle, administrerende sjef for Gulating lagmannsrett.
Ifølge han ble det i forrige uke satt opp skilt ved hovedinngangen som forbyr skating ved den øverste trappen.
– Når arbeidsdagen er over har vi ikke vakthold til å hindre at området blir brukt til skating. Det nederste området, eies også av kommunen, slik at vi ikke kan bestemme hvilke tiltak som skal gjøres der. Inntil videre har vi ikke planlagt noen flere tiltak, sier han

Også trend i Oslo

Terje Grønmo Arkitekter i Oslo har tegnet bygget som offisielt ble åpnet 2. november i fjor. Grønmo selv er ikke overrasket over at skatere har lagt sin elsk på arkitekturen.
– Jeg har hørt at området blir brukt til skating, men det var absolutt ikke tenkt slik fra vår side, ler han når Byavisen ringer.
– At det har blitt slik er jeg derimot ikke så overrasket over. Vi har også tegnet Oslo rådhus og Oslo tinghus, der det samme har skjedd, forklarer han, uten at han vil ta stilling til om det er bra eller dårlig at de oppholder seg der.
– Det er et større spørsmål somhandler om hvor ungdommen skal være, men problemet er at bruken gir skader på steinen, sier arkitekten.

– Rydder opp
Robin Hilland ser poengene til lagmannsretten, men mener de ikke prøver å lage unødvendige skader på området.
– Skatere driver ikke med hærverk. Er det småstein eller søppel på området, rydder vi alltid før vi begynner å skate. Vi blir selv straffet om det er noe som ligger i veien, siden vi flyr av brettet om det støter borti noe, sier han.
På dårlige dager skater han og kompisgjengen gjerne i Fysak-hallen på Slettebakken, men når solen titter frem, går de utendørs.

Vil bruke skøytebane

– Er det nok skateområder i Bergen, siden dere oppholder dere her?
– Noen liker parker, andre skater bare utendørs. Andre igjen bruker parker for å øve på å skate ute. Noen vil nok uansett skate utendørs, selv om det er tilgjengelige parker. Men en stor skatepark hadde vært helt konge, sier Hilland.
– Tidligere fikk vi blant annet bruke området til Slåtthaugen skøytebane om sommeren. Når isen er fjernet, er det ypperlig betong som går an å skate på. Da ble det derimot klaget på støy fra naboer og søppel. Hadde det blitt satt opp bossbøtter og vi hadde fått en gitt tid til å bruke området, kunne dette derimot løst seg, sier han.
Ingen ved byrådskontor for idrett i Bergen kommune var tilgjengelig for kommentar da Byavisen ringte fredag.

Fyllingsdøl og medisinstudent Eivind Voll Storaas (23) er valgt til leder for over 1300 norske studenter i Polen. Det betyr travle tider.

ANSA

• Kort for Association of Norwegian Students Abroad.
• Er et nettverk for utenlandsstudenter og har som mål å ivareta deres faglige, økonomiske, sosiale og kulturelle interesser.
• Arrangerer også sosiale sammenkomster.
• Har et eget infosenter som er nasjonalt og offentlig støttet.
• Representerer ingen land eller universiteter, og gir nøytal veiledning om studiemuligheter i utlandet.
• En partipolitisk nøytral interesseorganisasjon.
• Grunnlagt i 1956. Har hovedkontor i Oslo og et nettverk på over 8 400 medlemmer og 500 tillitsvalgte, fordelt på over 1200 studiesteder i mer enn 60 land.

Med en studiehverdag som er fylt opp med medisin og kirurgiundervisning ved Medical University of Lublin i Polen, har 23-åringen fra Fyllingsdalen nok å henge fingrene i. Siden han flyttet til Polen for fire år siden, har han også engasjert seg i ulike verv i studentorganisasjonen ANSA.
– Jeg blir motivert til å engasjere meg fordi ANSA er et veldig profesjonelt organ, og jeg lærer mye om hvordan organisasjoner er bygget opp. Det er også svært motiverende med alle de gode tilbakemeldingene vi får i ANSA Polen fra de 1384 nordmennene som studerer her, sier han.

Seminar med John Olav
I fjor var han nestleder i organisasjonen i Polen. Etter et landsmøte i mars, har han nå blitt valgt som leder.
– Jeg tror dette blir veldig bra. Oppgaven min blir først og fremst å være en støttespiller for de åtte lokallagsstyrene. I tillegg skal vi i landsstyret arrangere det årlige medisinske fagseminaret, som samler rundt 500 norske studenter fra mange land, sier Storaas.
I fjor hadde seminaret gjester som Esben Esther Pirelli Benestad, Karita Bekkemellem, legepresident Hege Gjessing og forfatter Gunhild Corwin med på seminaret. Rosinen i pølsen var blant andre John Olav Nilsen som holdt konsert.
– Å koordinere ulike prosjekter og aktiviteter er også en del av ledervervet. I år sender vi for eksempel, for første gang, 24 av våre studenter til hospitering på sykehus i Øst-Afrika. Vi skal også fokusere på studentforskning, slik at mange studenter får være med på forskning på et svært høyt nivå.

Som utenlandsstudent er man i en ganske sårbar situasjon, siden man verken kan språket eller kjenner til kulturen.
Eivind Voll Storaas, leder ANSA Polen

En time dagen
Medisinstudenten regner med å ha ledervervet i ett år. Han har trolig et hektisk år i vente, uten at han ser ut til å la seg skremme av den grunn.
– Rundt studiestart går det med en del tid når nye studenter trenger hjelp for å komme på plass. Fagseminaret tar også en del tid. Eksamenstiden prøver vi å skjerme litt, men det går fort en time hver dag i lange perioder, sier han.
– Men så lenge man får jobbe med noe man brenner for, så gir det som regel mer enn det tar, sier Storaas.

– Vokser på utfordringen
At han valgte Polen som studieland, har han aldri angret på.
– Som utenlandsstudent er man i en ganske sårbar situasjon, siden man verken kan språket eller kjenner til kulturen. Selv føler jeg at jeg har vokst på utfordringen. Vi som er studenter her blir en veldig sammensveiset gjeng. Spesielt når man er her så lenge, sier den kommende legen.
Hva som skjer etter studiene er han usikker på, utover at han skal avtjene verneplikt som lege i militæret.
– Drømmejobben er nok noe innenfor medisin, som gjør det mulig å jobbe i sørlige strøk. For eksempel på et medisinsk prosjekt. Det skjer også mye spennende i USA. De fleste medstudentene mine vil hjemover, men med et overskudd av leger de neste seks-syv årene, kommer noen til å jobbe andre steder i Europa enn Norge først.

Fra høsten av kan deltaker i prosjektet «Aktiv fritid for alle» på Askøy få delta på kurs om japansk språk og kultur.
– Japansk-kurset er et samarbeid mellom Aktiv fritid for alle ved kulturavdelingen og psykisk helsetjeneste. Vi er fornøyd med at vi samarbeider på tvers av avdelingene, sier Sølvi Folkedal, prosjektkoordinator for tilbudet for unge mellom 16 og 30 år. (Askøyværingen)

Kvinner er langt mindre opptatt av dekksikkerhet enn menn. Det viser en undersøkelse utført av Continental Dekk. Ifølge undersøkelsen kjenner bare to av ti kvinner til kravet om minste tillatte mønsterdybde for dekk. For norske menn er kunnskapen høyere: Om lag halvparten av mennene kjenner til kravene. Ifølge norsk lov er det absolutte minstekravet 1,6 millimeter på sommerdekk, men det anbefales å bytte sommerdekk ved 3 millimeters mønsterdybde. Norske kvinner er videre dårligere til å sjekke mønsterdybden på dekkene. Halvparten av kvinnene sjekker aldri mønsterdybden på dekkene, mens en av tre menn sier de aldri gjør dette.

15 000 barn måtte til lege eller tannlege i fjor grunnet skader i barnehagen, viser undersøkelse. Forsker mener tallet er villedende og meningsløst.

15 000 barnehagebarn fikk skader i barnehagen som førte til legebesøk eller tannlegebesøk i 2011. Det viser en undersøkelse utført av Lean Communications for Kompetansetorget.
– Undersøkelsen øker bare ansatte og foreldres bekymring for sine barn. I verste tilfelle kan den føre til at man hodeløst setter inn tiltak som skal verne barna mot alle slags potensielle farer, sier Ellen Beate Sandseter. Hun er førsteamanuensis ved seksjon for fysisk fostring ved Dronning Mauds Minde i Trondheim.

Små og store skader
Saken har blant annet blitt slått opp stort i Aftenposten der både Kunnskapsdepartementet og fagfolk har uttalt at skadeomfanget er for høyt.
– 15 000 skader, det vil si 2,2 skader i hver norske barnehage, på et år er lite, sier Sandseter.
Hun mener at det er veldig uheldig at undersøkelsen ikke skiller mellom alvorlige skader og småskader.
– Det er jo stor forskjell på om noen har et lite kutt som må stripses, eller om det er et barn som har fått skader som gir livsvarige men, sier forskeren.

Vi kan ikke forby all småsten.
Ellen Beate Sandseter

Kan ikke forby småsten
Sandseter har lenge etterlyst en omfattende skadestatistikk, men mener at «Den store barnehageundersøkelsen» ikke har så mye å komme med.
– Det er meningsløst å ha en undersøkelse som ikke sier noe om alvorlighetgraden på skadene. Hadde noen utført en undersøkelse der også alvorlighetgrad var med, kunne vi faktisk fått vite noe om tilstanden i norske barnehager, sier Sandseter.
Hun påpeker samtidig at det er få dødsfall i norske barnehager, men at det er umulig å forhindre at det kan skje igjen.
– Et barn døde i barnehagen da hun falt ned fra et lekestativ. Det viste seg at hun hadde en sten i munnen. Men det betyr ikke at vi kan forby all småsten, sier hun.
Ifølge Sandseter er land som Irland, Storbritannia og Australia underlagt et veldig strengt sikkerhetsregime for lek i barnehagen.
– Barnehagene har et ekstremt fokus på alt som ikke er lov. Før de går tur med barna må de voksne undersøke løypen selv for å kartlegge potensielle faremoment. Det fører til at de nesten aldri er på tur, fordi det krever så omfattende risikovurderinger.

– Skader er alvorlig
A. Christian Karlsson, daglig leder i Kompetansetorget, selskapet som står bak undersøkelsen, mener imidlertid at 15 000 barnehageskader er veldig mye.
– Når barna skader seg slik at de må på legevakten, så oppleves det som alvorlig for foreldrene og de barnehageansatte, uansett om skaden er liten eller stor, sier han.
– Vi er ikke ute etter å polstre barnehagen, men når det er dobbelt så mange skader i barnehagen som i norsk industri, så mener vi at det er altfor mye, legger han til.
– Du synes ikke det er underlig å sammenligne skadefrekvens for voksne med den for barn?
– Nei, det synes jeg ikke. Voksne har helt andre forutsetninger for risikovurdering enn det barn har.
– Undersøkelsen viser at det i gjennomsnitt er 2,2 barn i hver barnehage som var hos lege eller tannlege grunnet skader i barnehagen. Synes du også det høres mye ut?
– Ja, det er jo også mange barnehager som er små, og som forelder ville jeg ha blitt betenkt dersom barnet mitt ble så skadet i barnehagen at det måtte til legen.

Skjemavelde
I tillegg til å stå bak den store barnehageundersøkelsen, selger Kompetansetorget, det webbaserte læringssystemet «Sikkerhetsrommet» til barnehager. Kurset tar for seg grunnleggende sikkerhetsopplæring innen brann, trafikk, forsvinning og forgiftning. Sikkerhetsrommet går også gjennom verktøy man trenger for å ivareta sikkerhet i barnehagen.
Sandseter har testet ut programmet. Hun er enig i at sikkerhetsarbeid i barnehagen er veldig viktig, men er samtidig skeptisk til skjemaveldet som programmet legger opp til.
– Dersom flere tusen ansatte i norske barnehager tar kurset og tror at de må fylle ut skjema hver gang de skal på tur, er jeg spent på hvilken utvikling vi kommer til å få. Da har vi tatt et kjempesteg i retning Storbritannia og Australia, sier hun.
Karlsson i Kompetansetorget er ikke enig.
– Vi er ikke forkjempere for et skjemavelde. Skjemaet er bare et verktøy man kan bruke for å tenke gjennom et forløp før man eksempelvis tar barna med ut på tur, sier han.
Sandseter er enig at det er viktig at de ansatte er skolert, men påpeker at det også er viktig at de vurderer sikkerhetsarbeidet opp mot barns behov for risikofylt lek.
– Det er gjennom håndtering av risiko at barn utvikler seg og blir forberedt på å håndtere risiko senere i livet, sier hun.

– Naturlig at barn skader seg

I Granebo naturbarnehage lærer barna å spikke med kniv fra de er tre år. – At barn skader seg er en naturlig del av det å være ute, sier Margareth Prince.

«Jeg gikk en tur på stien og hørte skogens ro. Da hørte jeg fra lien en gjøk som gol koko».
På stien like bak Fløyen synger 20 tre- og fireåringer for full hals. De skal på tur til «Pynten» sammen med tre ansatte i Granebo naturbarnehage.
Turen går inn i skogen. Noen tryner så lange de er, andre ruller seg ned bakken slik at regndressen fylles av barnåler.
– At barn slår og skader seg, er en naturlig del av det å være ute, sier Margareth Prince, styrer i Granebo naturbarnehage på Fløyen.

Fire legebesøk
Hun synes ikke et gjennomsnitt på 2,2 legebesøk per barnehage i året er et høyt tall.
– Vi hadde fire besøk til legevakten i fjor. Det synes jeg ikke er mye i det hele tatt.
En av ulykkene som endte på legevakten hendte dagen før Byavisen fikk være med på utflukt.
– En av guttene fikk et kutt da han spikket med kniv. Jeg ringte til foreldrene og fortalte at han måtte på legevakten. De vet at slike ting kan skje. I dag er gutten med oss på tur og har det helt fint, sier hun.
Prince mener barna får utrolig mye igjen for å være ute i naturen på den måten som de gjør.
– Det er så bra at de får være i bevegelse, klatre i trær og utfordre seg selv. Det gir en flott mestringsfølelse.

Frykter USA-tilstander
Prince påpeker samtidig at både barn og ansatte får grundig opplæring i sikkerhet.
– Når de for eksempel lærer å spikke skjer dette med få barn til stede og under strengt oppsyn av voksne, men de må få utfolde seg og lære hvordan man kan bruke naturen.
Barnehagestyreren synes ikke noe om den overbeskyttende holdningen som finnes i USA, Australia og store deler av Europa.
– Jeg frykter at Norge kommer til å følge denne tendensen, men jeg liker det ikke. Barn må få lov til å være barn, sier hun.

Som hodejeger er Kirsten Østgård både jeger og detektiv: Året rundt driver hun en diskret jakt etter de rette topplederne.

Hodejegerens jobbtips:

• Vær aktiv! Bruk nettverket ditt, også dine sosiale nettverk på web. 15 prosent sier de har fått tilbud om jobb via sosiale medier (Manpowers Work Life-undersøkelse 2011).
• Vær forberedt på å presentere hva du er god til, dine sterke og svake faglige og personlige egenskaper.
• Vær selektiv! Beskriv hvorfor du er den rette for denne jobben. Gjør grundig research.
• Vær målbevisst! Bestem deg for bransjen/firma du ønsker å jobbe i og hvilken rolle er motivert for.
• Vær ærlig med deg selv. Finn ut om du har den kompetansen som trengs.

Kontoret til Østgård er i den tolvte og øverste etasjen i Nonnesetergaten 4. Når hun og to andre medarbeidere leter etter toppledere og fagspesialister, jaktes det imidlertid både høyt og lavt etter talenter.
Den offisielle tittelen hennes er senior bedriftsrådgiver ved Experis Executive i Manpower Group, men når hun jakter på en leder eller fagspesialist for kunden, er hun hodejeger. Flere av jobbene blir aldri annonsert på papir eller nett.

– Hvordan går du frem for å finne disse kloke hodene?
– Sammen med kunden finner jeg ut hvilke kvalifikasjoner den de søker skal ha, hvilken type arbeidsplass det er, og om de ønsker å annonsere stillingen, at vi skal oppsøke kandidater for dem, eller en kombinasjon.

– Hvordan reagerer folk når du tar kontakt med dem?
– Det er ingen som sier nei takk til en prat med meg, smiler hun. Det er i alle fall ingen som blir skremt. Mange blir nok smigret av at noen har lagt merke til dem og vurderer dem som interessant. Men det hender at noen sier at «Vet du hva, jeg blir faktisk nedringt, men jeg er veldig fornøyd med nåværende jobb.» Og det er jo en ærlig sak.

– Hvordan tar du kontakt?
– Som regel tar vi en prat over telefon, men av og til inviterer jeg til en prat på kontoret. De vet jo hva jeg jobber med, men det er ikke alltid jeg nevner hvilket selskap det gjelder når jeg tar kontakt. Jeg finner raskt ut om vedkommende er interessert i et jobbytte. Og er de ikke den rette til den jobben jeg har for øyet der og da, så tar jeg gjerne kontakt ved en senere anledning.

– Hvilke type stillinger rekrutterer du folk til?
– Mange av stillingene er innenfor finans, industri, olje- og gassbransjen. Der har vi mange store kunder. Kandidatene vi skaffer får jobber i hele landet, men hovedsaklig i Hordaland og Sogn og Fjordane.
– Som hodejeger har du en jobb der mye er taushetsbelagt. Hva kan du egentlig fortelle venner og kjente?
– Jeg må være veldig ryddig på det området, og jeg er vel heller ikke så opptatt av å fortelle om hva jeg gjør på jobben. Men om det er snakk om en jobb som har blitt annonsert, og dermed offentlig, kan jeg for eksempel fortelle at jeg jobber med å ansette noen for Telenor eller DNB.

– Hvordan bruker du sosiale medier i jobben din?
– LinkedIn (et forretningsorientert sosialt nettverk, journ.anm) bruker jeg mye. Der søker jeg etter enkeltpersoner, men også etter konkrete utdanninger og jobberfaringer. Vi søker også på navnet til kandidatene på Google.

Det er ingen som sier nei takk til en prat med meg.
Kirsten Østgård

– Hva ser du etter da?
– For eksempel om vedkommende har uttalt seg uheldig i media. I de tilfellene må vi ta det opp med arbeidsgiver. Men det er altså veldig sjelden slikt skjer, og enda sjeldnere at det får konsekvenser som at vedkommende ikke får jobben.

– Hvordan er disse topplederne og fagspesialistene på jobbintervju, sammenlignet med «oss andre»?
– Det er noen ledere som aldri har vært på jobbintervju tidligere, men som heller har fått jobber gjennom noen de kjenner. De er jo like spent i forkant av et jobbintervju som de som leter etter sin første jobb. Når det gjelder papirer som vitnemål, referanser og lignende er nok de yngre flinkere enn de eldre.

– Hvilken bakgrunn har du selv?
– Jeg har ti års erfaring med rekruttering og headhunting av ledere og fagspesialister i Manpower. Før dette jobbet jeg i flere stillinger i DNB, der jeg jobben gikk ut på rådgivning, markedsføring og produktutvikling.

– Hvordan fikk du denne jobben?
– Det var helt tilfeldig. Jeg kom til et punkt i livet der jeg var veldig engasjert i jobben jeg hadde i DNB. Samtidig var det mye flytting av arbeidskraft. To ganger ble hele avdelingen jeg jobbet i flyttet til Oslo. Da kom tanken om at jeg ville gjøre noe annet. Da tok jeg kontakt med Manpower.

– Og du ble headhuntet til jobben som hodejeger?
– Ja, jeg ble headhuntet, ler hun.

I Liv Basbergs improvisasjonstimer lager danserne ansiktsgrimaser og balanserer på hverandre.
– Hun utfordrer oss, men samtidig gir hun oss mye selvtillit, sier Heidi Ann Fiske.

Bergen Dansesenter

• BDS er et kompetansesenter for dans i Bergen og Hordaland og en danse- og ballettskole med et bredt undervisningstilbud innen ulike former for dans for barn, ungdom og voksne.
• 13 kvinner i alderen 45 til 70 år er med i gruppen «Improvisasjon og bevegelsesopplevelse».
• BDS er støttet at Bergen kommune og Hordaland fylkeskommune og virksomheten omfatter informasjon, formidling og produsenttjenester som Kulturskolesekken, esc ungomskompani, Den Internasjonale Dansens Dag m.m.

«Tenk at du rister vanndråper av armene dine. Så tar du armene ut. Vi skal fly 10 000 fot over bakken. La armene være myke. La tyngdekraften ta over.»
Det er onsdag kveld i et av de mange rommene på USF Verftet. Med bare føtter og løse joggebukser instruerer Liv Basberg kvinnene som står i en sirkel på gulvet. Det er tid for timen «improvisasjon og bevegelseopplevelse» på Bergen Dansesenter.
– For meg er onsdagen hellig. Jeg har vært med i denne gruppen siden 1993 og har nesten ikke vært borte en eneste time, sier Heidi Ann Fiske.

Barnslig 68-åring
I likhet med de andre i gruppen, liker 58-åringen å utfolde seg på parketten.
– Livs måte å instruere på har alltid fascinert meg. Hun får hver og en av oss til å gi av vårt potensiale. Hun utfordrer oss, men samtidig gir hun oss mye selvtillit.
Elisabeth Grahl-Madsen (68) er enig. Hun startet i gruppen i 2007. Da fant hun en fritidsaktivitet som gav mening for henne og som hun hadde vært på leting etter en stund.
– Du kan vel si at dansen vi utfører, rører ved barnet i meg, forteller Grahl-Madsen.

Du kan vel si at dansen vi utfører, rører ved barnet i meg.
Elisabeth Grahl-Madsen (68)

45 til 70 år
Øvelsene i Basbergs undervisning skiller seg ganske mye fra mange andre former for tradisjonell dans. I timene dreier det seg om små bevegelser, store bevegelser, pust, rolige og energiske bevegelser, kroppsbevissthet og samhandling. Deltakerne er ofte tett på hverandre. De balanserer på ryggen til hverandre. De blir oppfordret til å lage grimaser. De må kort sagt gi av seg selv.
– Bergen Dansesenter har fra første stund hatt tilbud i det som heter moderne samtidsdans og improvisasjon. Det er ikke selvsagt at danse- og ballettskoler har det, men for oss har det alltid vært et bevisst ønske, sier Basberg.
Da kurset startet for 15 år siden, var det ikke meningen at dette bare skulle være for voksne kvinner, men i den nåværende gruppen er det 13 kvinner mellom 45 og 70 år som er med.
– Jeg tror kanskje ikke at de hadde gått på dansundervisning dersom de ikke hadde funnet dette tilbudet, sier Basberg.

Skeptisk til jogging
Ifølge danselæreren, som også er leder for Bergen Dansesenter, er utgangspunktet for kurset klart.
– Veldig mange treningsmetoder er faktisk bevegelsesavgrensende. Ta for eksempel jogging. Der gjør man de samme bevegelsene hele veien. Med improvisasjonsdansen  kan vi beholde og utvikle vårt menneskelige reportoar av bevegelser.
For Basberg er det viktigste at deltakerne gleder seg over det å være i bevegelse.
– Samtidig ønsker jeg at de skal bli kjent med seg selv i bevegelse, sier hun.
Men det er ikke bare deltakerne som liker dansetimen, også læreren selv har et stort utbytte.
– Jeg får nok minst like mye ut av timene som dem, ja kanskje mer til og med.
Vanligvis jobber jeg mye administrativt, men i denne undervisningen får jeg utforske  bevegelse på ulike måter. Det gir meg en god følelse å se at det som jeg forbereder til timene, blir til noe, sier Basberg.
Timen nærmer seg nå slutten. Kvinnene har gitt av seg selv. De har blitt utfordret. Nå ligger de på ryggen og slapper av. Neste uke er det klart for en ny time i dansens navn. Hvordan det kommer til å bli, vet de ikke helt: Det er jo «improvisasjon og bevegelseopplevelse».

I september starter NHH-studenter Norges første gratistjeneste for økonomisk rådgivning.

Økonomistudentenes tips

• Få oversikt og vær bevisst.
• Notér ned alt du bruker penger på i løpet av en måned. Spar på kvitteringene og tell opp i slutten av måneden.
• Regn sammen inntekter og utgifter, slik at du kan finne ut hvor mye penger du har tilgjengelig per dag.
• Undersøk prisene nøye. Kan du få et tilsvarende produkt til en billigere pris?
• Kjøp inn mat en gang i uken.

– Tilbudet er åpnet for alle aldersgrupper. Vi ønsker å gi råd til både studenter, arbeidstakere og pensjonister, sier Solfrid Helgesen, leder for Økonomiformidlingen og prosjektansvarlig for Norges Handelshøyskoles Studentforening (NHHS).
Ifølge Helgesen kom ideen til Økonomiformidlingen fra Bergens Uavhengige Sosialrådgivning ved Høgskolen i Bergen og Jussformidlingen ved Universitetet i Bergen.
– Vi vil blant annet hjelpe folk med å sette opp et budsjett, og svare på spørsmål om tema som bolig og skatt, sier hun.

Ti rådgivere
Det er masterstudenter og studenter på siste året av en bachelorgrad som skal formidle sin kompetanse. Gruppen starter med rundt ti rådgivere.
– Vi begynner ganske smått og så får vi se om vi skal utvide etter hvert, sier Kristian Heggen Gundersen, som også er med i prosjektgruppen for Økonomiformidlingen.
Studentene er forberedt på at enkelte folks økonomiske problemer kan bli for store.
– Dersom vi ser at noen kommer med spørsmål som vi ikke har kompetanse til å svare på, så sender vi dem videre til andre instanser, sier Gundersen.

Planlegger foredrag
Rådgivningen kommer i hovedsak til å foregå på et kontor i Merinobygget på NHH, men studentene vil også være tilgjengelig på e-post, telefon, Facebook og på gruppens blogg.
– Etter hvert har vi også ambisjoner om å holde foredrag om ulike tema knyttet til personlig økonomi. Vi kan også tenke oss å ha kurs om personlig økonomi på videregående skoler, sier Maiken Michelsen.
– Elever burde lære om personlig økonomi i skolen. Da hadde man unngått at så mange tar ukloke økonomiske beslutninger senere, sier hun.

Som jentenerd er man i mindretall, både blant jenter og nerder. Nå er det guttene som tigger om å få delta på møtene til Girl Geek Dinners i Bergen.

• En uformell og gratis organisasjon som samler jenter med nerdete interesser for data og teknologi.
• Ble først stiftet i London i 2005. Eksisterer nå i 23 land.
• Bergensgruppen ble dannet i 2009, og var den første i Norge.
• En foredragsholder vil ved hvert møte ha en presentasjon av et relevant tema.
• Menn får bare delta som gjester av jenter som også er på møtet. Det er for å sikre et flertall av jenter.
  Nedre aldersgrense er 18 år.Kilde: GGD/Wikipedia

Cecilie Wian (29) har helt siden hun var liten interessert seg for teknologi og «innmaten» i datamaskiner. At hun som jentenerd skiller seg ut i forsamlingen, ble hun fort klar over.
– Er man blant jenter, er man i mindretall fordi man har andre interesser enn gjennomsnittet. Og deltar man på en av datagruppene i Bergen, er man i mindretall fordi det nesten bare er gutter der, sier lederen for Girl Geek Dinners (GGD) i Bergen.
Hun låner Byavisens notisblokk for å feste tankene sine til papiret. Pennen streker opp en sirkel for jenter, og en sirkel for gutter. Sirkelen for jentenerder utgjør bare en liten brøkdel av dem begge.
– Når jente-geeker samles i GGD, kan vi bare hoppe over samtalene som fokuserer på at vi er jenter, og heller fokusere på fag og interesser, forklarer hun.

Nerding med middag
Bergengruppens konsept er hentet fra utlandet. Den første gruppen ble startet i London i 2005 for å samle datainteresserte jenter. GGD i Bergen var først ut i Norge, fire år etter britene. I dag er det også en gruppe i Oslo, og en nyoppstartet en i Kristiansand.
– Det var Linn Søvig som tok intiativ til gruppen i Bergen. Bakgrunnen var at hun hadde møtt så mange spennende damer som kunne mye interessant. Da kom ideen om å samle dem for å spise middag, forklarer Wian.
I begynnelsen var gruppen bare et sosialt møtested over en middag. Etter hvert har de innført faglige foredrag og kurs.
– I Bergen er det mange grupper for datainteresserte, men det er nesten ingen jenter i noen av dem. Da Søvig startet denne gruppen, dukket de plutselig opp, sier GGD-lederen.

Er man gutt og ønsker å være med, må man bli invitert av en dame.
Cecilie Wian, leder Girl Geek Dinners Bergen

Får jobb-nettverk
Eksempel på møter jentene har har fått innføring i, er kunst i dataspill, kurs i lodding (å lage kretskort til datamaskin), geocaching (utendørsaktivitet ved bruk av GPS-koordinater) og kvinnelige karakterer i science fiction. Selv med lite eller ingen forhåndskunnskap om temaene på forhånd, får man utbytte av møtene.
– Loddekurset vi hadde på Vilvite-senteret nå i april hadde jeg nok ikke gått på, hadde det ikke vært for at GGD arrangerte, sier Caroline Gannefors.
Hun er frilans grafisk designer, og er en del av ledergruppen. Blant hovedinteressene hennes er fotografi og webdesign. Hun mener GGD også fungerer som et nettverk.
– Siden mange av de som er med i gruppen også jobber innenfor data- eller nettbransjen, kan man få tips om ledige stillinger, sier Gannefors.
Blant de som møter på kursene er det programmerere, folk med interesse for sosiale medier, designere og markedskonsulenter. Og interessant nok også en kvinne som er profesjonell klassisk musiker.
– Utenlandske damer som har flyttet til Bergen på grunn av kjærlighet, men ikke har et nettverk, har også kommet på møtene våre, sier Gannefors.

Guttegruppe i protest
For at terskelen for at damene skal dukke opp på møtene skal være lavest mulig, er alt av deltakelse gratis. Etter hvert har også guttene meldt interesse når GGD har møte om noe som engasjerer dem.
– Er man gutt og ønsker å være med, må man bli invitert av en dame, forteller Wian.
– Så da gjelder det bare for guttene å gå inn for å få en jente til å invitere han, ler hun.
Enkelte gutter har fortalt GGD at de i protest ønsker lage en egen guttegruppe for datainteresserte.
– Slå deg løs, svarte jeg da. Slike grupper finnes det jo allerede mange av.

Klarer ikke knekke jente-koden

Ved Høgskolen i Bergen er det rundt ti prosent kvinnelige datastudenter av til sammen 200. Tross jentedager og informasjonsmøter, uteblir resultatene.

– Antallet jenter på datastudiene våre har vært stabilt lavt i løpet av de seks årene jeg har jobbet her, sier studiekoordinator for datastudiene ved HiB, Lars-Petter Helland.
Han har ikke nøyaktige tall for hånden når Byavisen ringer, men anslår at det er ti prosent jenter av de til sammen 200 datastudentene ved Høgskolen.
– Vi har informasjonsopplegg på videregående og ungdomsskolene, men vi føler kanskje vi burde gått inn enda tidligere og ha langsiktige planer. Det virker som om det skjer noe med interessene til jenter og gutter når de kommer på videregående. Da er det gjerne allerede for sent, mener Helland.
– Mer kunne nok blitt gjort, men vi har ikke mer ressurser å ta av. Da må det være en del av et samarbeid, sier han.
NAV anslår i en bedriftsundersøkelse for desember 2011 at Norge mangler 16.000 ingeniører og IKT-ansatte. Tallet er doblet på ett år. Hvorfor ikke flere jenter velger datafagene, er for Helleland en gåte.
– De som går her er veldig flinke, og vi har flere jenter som nå tar mastergrad. Jeg tror også mange mannsdominerte arbeidsplasser ønsker å ansette flere jenter. Likevel ser vi at fokuset vårt på jente-rekruttering ikke har gitt resultat. Hvorfor vi ikke får det til, vet vi rett og slett ikke.

Noen har pinlige spørsmål. Andre vil spare tid. Bergenslege Sonali R. Hansen er en av de som sitter i andre enden av chattevinduet på lege.no

lege.no

• Nettjeneste som ble startet 1. mars i år.
• Linn Dyveke og Njål Wilberg på Mjømna i Gulen er gründerne bak ideen.
• Hver konsultasjon er på 20 minutter.
• Tjenesten skriver ikke ut resepter eller sykemeldinger, men er en informasjonstjeneste som tilbyr svar og veiledning på anonyme helsespørsmål.
• Etter endt chatte-økt får du pdf-versjon av samtalen tilsendt.
• Lignende tjenester eksisterer blant annet i Danmark, Storbritannia og USA.

På dagtid i ukedagene kan Dr. Sonali Rathour Hansen prate med pasientene sine ansikt til ansikt ved hudavdelingen på Haukeland universitetssjukehus. Da er settingen en helt annen når hun, cirka en gang i uken, jobber på ettermiddagen eller kvelden for nettjenesten lege.no. Kjønn og alder er de eneste personopplysningene hun får.
– At chattetjenesten er anonym, gjør at terskelen for pinlige spørsmål gjerne er lavere, sier bergenslegen.
Gjennomsnittsalderen blant de som velger å chatte med Dr. Hansen og de andre legene på nettet er 34 år.
– Mange bruker nok også siden fordi de oppfatter deler av helsesystemet som litt utilgjengelig. Det er lange ventetider, selv om de bare har enkle spørsmål. Her får de et raskt svar fra en lege, sier Hansen, som ukependler mellom jobb i Bergen og bosted i Stavanger.

Idé fra ukebladene
Da hun ble spurt om å jobbe for nettjenesten, som har eksistert siden mars, tente hun veldig på idéen. Selv om nettstedet ikke kan skrive ut resepter eller sykemeldinger, mener hun tjenesten har en gevinst for mange.
– Man kan få hjelp mens man sitter hjemme i stuen, man trenger ikke ta fri fra jobb eller skaffe barnevakt. Samtidig gir det legen delvis mulighet til å bestemme arbeidstid og hvor de skal jobbe fra, sier hun.
Hansen peker imidlertid på at grunnideen bak lege.no ikke er nytt.
– Å få svar på spørsmål man sender inn anonymt har i mangfoldige år vært et konsept i ukeblader, før det utviklet seg til nettsider. Lege.no viderefører dette. Det nye er at man får et svar umiddelbart, og man kan stille oppfølgingsspørsmål begge veier. Det gjør svaret mer presist, mener Dr. Hansen.
– Det er veldig moro å være med på banebrytende arbeid og videreføre spørsmål-svar-konseptet fra ukebladene.

– Erstatter ikke legetime
Hver konsultasjon er på rundt 20 minutter, og man kan også laste opp bilder som gjør det enklere for legen å gi råd.
– Vi stiller ingen sikre diagnoser over nett. De får god informasjon om de ulike alternativene og opplysninger om hvordan de kan gå videre for å avdekke årsaken til problemet deres. En del oppfordres til å ta kontakt med en lege for undersøkelse, sier hun.
– Som vanlig lege kan man se, snakke med og ta på pasienten. En nettjeneste vil aldri kunne erstatte et besøk hos fastlegen, men det er en nyttig tjeneste som kan supplere informasjonen man får fra legen og de tjenester som allerede eksisterer, sier hun.

– Retter opp i egendiagnoser

Mange stiller egne diagnoser basert på nettsøk. Daglig leder i lege.no tror tjenesten kan være en positiv motvekt.

– Nylig leste jeg en artikkel om at hele en av fire kvinner feil-diagnostiserer seg selv, basert på det de finner av informasjon på nettet. Dette er noen av tingene som viser at det er behov for en enkel og effektiv måte å komme i kontakt med leger på, sier Solveig Daae Kristiansen, daglig leder i lege.no
– Folk har ofte dårlig tid, og vil gjerne ikke gå til legen om det ikke er nødvendig. Da prøver de gjerne å finne alternativer for å finne svar, sier hun.
Etter den første uken i drift i mars måtte tjenesten ansette flere leger. De er nå inne i en ny ansettelsesprosess, og vil de vil være åtte stykker når denne er ferdig.
– I gjennomsnitt har vi rundt 50 besøk i uken, så du kan si at rundt ti personer bruker tjenesten vår hver dag, sier Kristiansen.
Blant legene som hittil jobber for lege.no, pendler en mellom  Stavanger og Bergen, mens resten bor i Oslo, Sverige og Hammerfest.

Synneva Heradstveit og Torhild Spjutøy kan gjette nasjonaliteten til enhver turist, uten å høre språket. Som leietakere i Gamle Bergen er de vant til en hverdag på utstilling.

Gamle Bergen Museum

• En rekonstruert by med cirka 30 trehus fra 17-, 18- og 1900-tallet. Her finner man private hjem fra ulike perioder, samt en rekke butikker og verksteder.
• Holder til på Elsesro i Sandviken.
• Åpnet i 1949 ved hjelp av «Foreningen Gamle Bergen», som allerede i 1935 hadde overtatt en del områder på stedet.
• Husene i Gamle Bergen stod opprinnelig på andre steder i byen.
• Museet huser også utstillinger, som blant annet leketøysutstilling og en åpen vognsamling.Kilde: Gamle Bergen Museum

En måned før turistsesongen ved Gamle Bergen Museum starter, er det få mennesker å se utenfor museets rundt 30 gamle trehus på Elsesro. Over dørstokken til ti av husene, trakker derimot noen bergensere året rundt. De leier bosted hos museet.
– En gang jeg stod og plukket blomster fra hagen utenfor huset, var det noen som kom bort og kjeftet på meg. De fortalte meg at jeg ikke kunne plukke museets blomster. Men det er jo min private hage, forteller Synneva Heradstveit.

Flyttet fra Fyllingsdalen
Hun er billedkunstner og høyskolelærer, og bor i det store røde huset rett innenfor hovedporten. I et bygg mange tror blir brukt til utstilling, lager hun middag, vasker klær og maler bilder i sitt eget atelier.
– Her har jeg bodd siden 1987, så jeg har nærmest grodd meg inn i huset. Noen må nok hive meg ut herfra for å bli kvitt meg, spøker hun.
Grunnen til at hun flyttet hit, forklarer hun ved at «hun ble fascinert av både mannen som bodde der og huset». Datteren hennes var syv år da de flyttet fra en blokkleilighet i Fyllingsdalen.
– Det hender at jeg venter med å hente posten min til museet er stengt. Man vil gjerne ikke være på utstilling hele tiden, smiler kvinnen, som gjerne ser en hel gruppe japanere utenfor når hun gløtter ut vinduet om sommeren.
Huset fra 1700-tallet stod opprinnelig nær Måskeskjæret i Sandviken, men ble så flyttet til museet på Elsesro.

Ildsted på kjøkkenet
I samme nabolag bor også Torhild Spjutøy. Hun har bodd store deler av livet i Gamle Bergen. Hittil har tre av husene vært hjemmet hennes.
– Da jeg var kunststudent og skulle jobbe ved museet om sommeren, var det tilfeldigvis et av de minste husene som var ledig, sier hun.
Den tidligere hybelen hennes stod opprinnelig i Nykirkesmuget. Senere bodde hun i et hus på Torget. Nå deler hun og samboeren, Per Kårbø, et rundt 200 år gammelt hus som ligger mer skjermet fra turistene.
– Jeg har egentlig alltid bodd i gamle hus, og foretrekker det. Når man velger å bo her, er det en livsform. Det er hyggelig å sette seg ved ildstedet på kjøkkenet, lage middag og drikke vin, sier Spjutøy.
– Det gjør ikke noe om golvet knirker, at det lekker fra taket og at ting er litt skjevt, sier hun.
– Jeg kommer nok ikke til å flytte herfra før jeg er så dårlig til bens at det ikke går lenger. Gamle hus som dette har sjel, og ingen er like, mener samboer Kårbø.

Gikk i pysjen
Spjutøy har også arbeidsstedet sitt på Elsesro, og driver restauranten Gamle Bergen Tracteursted. Et stort lyststed som året rundt huser selskaper for bedrifter eller private, og ellers er åpent for turister om sommeren.
– Jeg husker en gang jeg bare gikk i pysjen hjemme fra, for å hente litt kaffe fra restauranten. Da var det selvsagt en gruppe amerikanske turister som stod utenfor. Reaksjonen fra en av dem var «Jøss! Bor du der inne?» ler hun.

Turistkjennere
Som en følge av postadressen, har beboerne i Gamle Bergen også lært seg å gjette nasjonaliteten til turister på avstand.
– Jeg trenger ikke høre dem prate engang. Nordmenn har gjerne upussede sko, italienere har ofte kule solbriller, sier Spjutøy og blir avløst av nabo Heradstveit.
– Mens japanerne er velkledde og bruker fotoapparatet flittig, sier kunstneren.
Selv om strømregningen deres gjerne er litt høyere enn gjennomsnittet, at de må passe litt ekstra på hvordan det ser ut utenfor huset, og at de må spørre museet for å gjøre større endringer innendørs, føler de det som et privilegium å få bo i Gamle Bergen.
– Jeg liker stillheten, de store rommene, peisen og at jeg kan isbade like i nærheten hver lørdag sammen med en gruppe andre damer. Innimellom tenker jeg «hvorfor har akkurat jeg vært så heldig, som får lov til å bo her?».

Vis som bildefremvisning

Museets vaktbikkjer

Noen av beboerne er tidligere ansatte ved museet, noen er kunstnere eller forfattere. Museet tror deres tilstede-værelsen bedrer sikkerheten.

At hus i Gamle Bergen skulle leies ut har vært planlagt fra museets opprinnelse, og skulle være med å finansiere museet. Ifølge publikumsleder ved Bymuseet i Bergen, kan det fungere som en sikkerhet.
– De som bor her er genuint interessert og glad i stedet. De passer på om noe skulle skje, og leien er ikke urimelig heller, sier Astrid M. Strømsnes.
Gamle Bergen Museum er et av til sammen ni museer som ligger under Bymuseet. De får jevnlig telefoner fra privatpersoner som ønsker å leie.
– I dag er alle ti husene bebodd. Etterspørselen er ganske stor. Når et hus har blitt ledig, har som regel jungeltelegrafen ført til at vi har fått en del telefoner, sier hun.
– Også Hordamuseet har to boliger som kan bebos. Ellers kjenner ikke jeg til at det er utleie ved museum i bergensområdet. Men på Østlandet gjør de det. Jeg tror likevel at det å leie ut ti hus på et museum er ganske uvanlig i Norge, sier hun.
Noen av beboerne både bor og jobber på Elsesro. Blant disse er billedkunstnerne Synneva Heradstveit, Elisabeth Rydland og Geraldine Behan, illustratør Eva Eknes, og forfatterne Marit Eikemo og Cecilie Løveid.