Monica Hannestad - Daglig leder for Design Region Bergen

Hvordan er det med oss mennesker i dagen samfunn? Klarer vi å være akkurat her, akkurat nå? Vi er omgitt med mål hvordan vi hele tiden skal oppføre oss og hvordan vi skal levere. Vi lever i en karusell av forventninger. Velger vi dette selv? Og hvem setter våre mål?

Jeg hadde besøk av Toyota her om dagen. Faktisk på min egen bursdag. Dette var lederen i kreative avdelingen til Toyota Japan, og deler av hans internasjonale team. De anså Design Region Bergen som ett av de mest interessante besøkene de skulle foreta på sin rundtur i Europa.

Mannen som initierte besøket hadde bodd i Bergen noen måneder for snart fire år siden. Jeg hadde snakket med ham den gang. Noe jeg hadde glemt. Men han hadde fulgt oss trofast gjennom våre nyhetsbrev og hadde fått jevnlige oppdateringer av hva som skjedde på designfronten i Bergen. Og han, som nå tok en doktorgrad i innovasjon og nyskaping, og som har et engasjement i Toyota gjennom sitt arbeid, hadde solgt inn Bergen som det viktigste stedet Mr. Kaida-san – Mr. innovasjon Toyota i verden – måtte reise til for å virkelig oppleve kjernen av skandinavisk designinspirasjon. Dette ytterpunktet av verden, der fjellene er bratte og voldsomme og fjordene dype og bunnløse.

Og Mr. Kaida-san var virkelig imponert. I vår dialog returnerte han hele tiden til verdien av vårt lynne, som innehar verdier av opp og ned som er så vertikale at han sjelden hadde opplevd maken. Vi elsker og hater ting i vårt liv på en helt annen måte enn det han opplever i andre deler av verden. Han så disse voldsomme bølgetopper og daler som en virkelig force for oss som region.

Men han gjorde seg også en annen betraktning. Vi burde arbeide for å gjøre ting smartere og bedre, slik at vi fikk bedre tid til å ha det gøyere. Gjøre ting smartere og bedre, slik at vi fikk mer tid til å ha det gøyere. Å ha det gøyere. Ja, jeg gjentar gøyere tre ganger her. For gir vi oss selv nok rom til dette i det livet vi lever i dag? Rommer de mål og forventninger vi setter oss nok aspekter av gøy?

For er det ikke innimellom slik at våre mål ofte er ganske ugøye? Og når vi først oppnår dem, er det lite fokus på feiring. Eller det å nyte at målet er nådd, men heller et nytt jag mot et nytt mål? Og er ikke det faktisk litt kjedelig?

Kanskje vi skal forsøke noe nytt. Kanskje vi mer bevisst skal ta med oss denne vertikaliteten som Mr. Kaida-san påpeker, slik at vi både kan tillate oss å virkelig arbeide for å nå det vil vi oppnå. Og når vi har lykkes, virkelig tillate oss å virkelig nyte det vi har oppnådd, og faktisk bare være litt. Det hadde jeg synes var litt gøyere.

Rasmus Brich har tidligere hatt utstiling i det han kaller «byens minst vellykkede byrom». Nå er målet å få vist frem sine nyeste arbeider.

VISP – produsentenhet for visuell kunst

• VISP har vært i drift siden juni 2010 og er et kompetansesenter og nettverksorganisasjon for profesjonelle innen det visuelle kunstfeltet i Hordaland; fra billedkunstnere til gallerister, fra kunsthåndverkere til kritikere.
• Visp tilbyr sine medlemmer veiledning, nettverk, kursing og kompetanse.
• Medlemskap er åpent for alle som jobber profesjonelt med kunst i Hordaland.
• VISP er støttet av Norsk kulturråd, Bergen kommune og Hordaland fylkeskommune.

– Du har hatt to større arbeider i det offentlige rom i Bergen. Kan du fortelle litt om dem?
– I 2003 hadde jeg en utstilling i galleri By the Way, med tittel «Understory», hvor vinduene ut mot gaten ble gjort om til lysbokser med fotomontasjer. Bildene var tydelig sammenmontert i horisontale striper og dannet kunstige jungelvillniss. Fotoene som ble brukt stammet fra drivhuset i UiBs muséhage, som i sin tur er en unaturlig presentasjon av naturen.
Noe av dette materialet brukte jeg videre i prosjektet «…og alt de har å gjøre», vist i lysbokser under bussterminalen på Bystasjonen i 2006. Der var intensjonen å gjøre noen grep i et av byens, etter min mening, minst velykkede byrom. Dyr fra «Tanums store dyrebok» ble bearbeidet og plassert inn i et stykke skjermende jungel og stirret fjernt ut mot forbipasserende.
– Hva har du jobbet med i det siste?
– De siste årene har jeg vært mest opptatt av å være pappa, i tillegg til jobben min som tekniker på Kunstskolen i Bergen, men har i det siste kommet i gang med ting jeg håper skal føre med seg økt kunstnerisk nærvær. De siste årene har jeg jobbet med mer abstrakte grafiske uttrykk, og de siste arbeidene mine er en serie bilder hvor former med referanser til geografiske formasjoner dannes av et gjentakende mønster. Høsten 2011 hadde jeg en utstilling i Galleri Blunk i Trondheim og i vinter har jeg hatt utstilling på Galleri Lilje i Trondheim.
– Hvordan vil du beskrive kunsten din?
– Jeg ønsker at arbeidene mine skal ha noen klare visuelle kvaliteter, at de skal gripe en, være besnærende, men at de samtidig skal ha en nerve som kan gi en ambivalens og assosiativ dybde.

– Hva inspirerer deg?
– Rytmer, repetisjon og strukturer er tema som har gått igjen i min produksjon på ulike måter, og som jeg fascineres av.
– Hvorfor ble du boende i Bergen?
– I bunn og grunn fordi jeg ikke følte noe stort behov for å flytte noe annet sted.
– Hva er det beste med miljøet og byen?
– Min kontakt med kunstmiljøet er i all hovedsak relatert til jobben min ved Kunstskolen i Bergen, da møter jeg andre kunstnere i en litt annen setting enn utstillingsåpninger, og det er stort sett en ganske åpen, positiv og avslappet atmosfære. Og det gjelder vel for miljøet ellers óg, stort sett. Ellers er jo byen passe stor, og har stort sett gode tilbud på de fleste områder.
– Hva savner du i det bergenske kunstmiljøet?
– Jeg føler at jeg ikke har vært deltagende nok til å ha noen kvalifisert mening om dets mangler, med jobb på kunstskole, egen produksjon og små barn blir det fort nok, både av kunst og annet, så kanskje jeg må svare at jeg savner et litt større engasjement fra meg selv?
– Hva jobber du med for øyeblikket?
– Projeksjonsinstallasjoner med video basert på photoshoparbeider.
– Hvilke planer har du fremover?
– Jeg må få vist de siste arbeidene mine et eller annet sted, og det å komme inn i et driv der man jevnlig har utstillinger i spennende visningsrom og blir invitert steder er jo noe man kan håpe på, så får vi ta det derifra.

 12. mai ble Fisketorget åpnet torgsjef av Bent Unneland og ordfører Trude Drevland. – Åpningen av Fisketorget er så langt min viktigste oppgave som ordfører i form av at vi skal forvalte en over 700 år lang kulturarv, sa Drevland under åpningen. I tillegg til torghandlerne, er Bergen Reiselivslag, Turistinformasjonen i Bergen og Stiftelsen Norsk Sjømatsenter på plass som nye leietakere.

Man må regne med litt kloakkarbeid når en hel festival er på flyttefot. Men at jazzen og Skostredet passer bra sammen, er ikke festivalgeneral Jon Skjerdal i tvil om.

Det rigges, bæres og males i Vågsbunnen. Om få dager fylles gatene med heftige jazztoner. Nattjazzen rykker inn i sentrum.
– Området er ikke A4 og det er det vi liker, sier festivalgeneral Jon Skjerdal, mens han svinger inn fra Skostredet til Østre Skostredet.

Bob Hund og Real Ones
Under årets festival kommer konsertene til å bli fordelt mellom fem ulike scener. Hovedscenen «Kaien», som har en kapasitet på cirka 1500 personer, rommer mye bergenshistorie.
– Vi står faktisk på hundrevis av år med skomakeravfall. Og husene der borte er noen av de eldste trehusene i Bergen. De ble bygget like etter bybrannen i 1702, forteller Skjerdal.
I tillegg til Kaien åpner både Korskirken og Banco Rotto-bygget dørene for festivalen. Det blir også to gratisscener i Skostredet.
Festivalsjefen tror at Nattjazz i Vågsbunnen vil få mange positive ringvirkninger for området.
– Dette blir jo på mange måter en opplysningsoppgave. Gjennom festivalen kommer vi til å vise frem et område som er lite brukt av mange bergensere til vanlig, sier han.
Skjerdal tror at årets Nattjazz vil få et litt annet publikum, både på grunn av lokasjon og artisnavn. Men selv om festivalen har et litt bredere program, med artister som Bob Hund, Timbuktu og Jonas Alaska, er ikke Skjerdal redd for å miste jazzpreget.
– Programmet er litt bredere enn normalt, men det er ingen tvil om at de aller fleste konsertene er i jazzsjangeren.
I løpet av den elleve dager lange festivalen vil blant annet band og artister som Esperanza Spalding, Bugge Wesseltoft, Silje Nergaard, Arve Henriksen, Real Ones og Tord Gustavsen Quartet stå på scenen.

Ønsker festivalkontor
Ifølge Skjerdal har det vært mye arbeid å flytte en hel festival fra Verftet.
– Det er ingenting som har ligget til rette for å arrangere konserter i dette området, men der det ikke har eksistert løsninger, har vi laget dem selv, sier han.
Ved storscenen Kaien har de blant annet måtte finne løsninger for strøm og kloakk. Og slike omfattende endringer har krevd sitt.
– Vi har vært innom fire-fem ulike etater i kommunen. Dersom vi hadde hatt én kontaktperson, ville det vært mye enklere, sier Skjerdal.
Han mener Bergen kommune bør opprette et kommunalt arrangementskontor, som gjør det lettere for festivalarrangører.
– Dette har tidligere vært oppe til debatt, men sist gang ble det ikke noe av. Våre erfaringer tilsier at vi trenger et slikt felleskontor, mener Skjerdal.

Jazz under åpen himmel
Sol, eller i det minste opplett, er bonus for alle festivaler, men for årets Nattjazz er det ekstra ønskelig. Hovedscenen blir nemlig under åpen himmel.
– Det er ikke mulig å ha et dekke over plassen. Hadde vi festet en duk over, kunne den ha røsket med seg noen av de gamle husene dersom det kom et vindkast, sier han.
Om det blir Nattjazz i Vågsbunnen også neste år, er enda ikke avklart.
– Etter planen skal nye Verftet stå klart i mars 2013. Vi skal bestemme oss i høst om hvor vi skal ha festivalen. En mulighet er å ha hovedfestivalen på Verftet, samtidig som vi har et sideprogram i Vågsbunnen, sier Skjerdal.

Ole Tom Kolstad - ole@byavisen.net

Det blåser opp til storm innerst i Nordåsvannet. Museumsdirektørene Erlend Høyersten i Kunstmuseene og Ingrid Røynesdal ved Troldhaugen retter hardt skyts mot boligutbyggeren Christian Foss, som vil bygge 250 boliger over og ved motorveien sør for Edvard Griegs hjem Troldhaugen.

Der E39 har skåret et dypt og bredt sår i terrenget, har Foss siden 2006 arbeidet med å få tillatelse til å bygge boliger på et lokk over motorveien i Fana. Boligene vil få utsikt mot Nordåsvannet, Nordås, Steinvik-området, Søvikneset, Bønes, Kråkenes og Troldhaugen.

Som alltid i Bergen kommer det sterke innsigelser fra mer eller mindre involverte parter når byggeprosjekter lanseres. Slik skal og må det være for at ulike hensyn blir ivaretatt. Men det bør settes grenser for hvor lange og omfattende diskusjonene skal bli. Og for hvor gjenstridig og tregt offentlig ansatte direktører og saksbehandlere kan arbeide.

Museumsdirektørene retter skytset mot Skjoldnes-prosjektet med argumentasjon om at det vil forringe utsikten fra Edvarg Griegs gamle hjem. De beskriver boligutbyggingen som «et massivt prosjekt som vil synes svært godt fra Troldhaugen», og ønsker derfor å hindre utbyggingen.

Skjoldnes-prosjektet ligger 500-700 meter fra Edvard Griegs gamle hjem. Står du på Troldhaugen og skuer utover vil du se Nordåsvannet i mer enn 180 grader av synsfeltet. Fra komponisthytten er synsfeltet mot sjøen omtrent det halve. Sett fra Troldhaugen utgjør Skjoldnesprosjektet syv grader av synsfeltet. Massivt? Både avstanden fra Troldhaugen og det faktum at Skjoldnes-prosjektet vil synes i en marginal del av synsfeltet gjør innsigelser fra Troldhaugen nærmest irrelevante.

Hvordan skal det bli å bygge i Bergen hvis alle i 700 meters radius skal involveres og lyttes til i like stor grad? Sett fra Bergens eldste bygning, Mariakirken bak Bryggen skulle i så fall hele Bergen sentrum vært uten bebyggelse. Bryggen, Torget, Korskirken, Strandkaien, store deler av Nordnes, hele Sandviken og all bebyggelse nedenfor Fjellveien skulle vært uten bebyggelse om museumsdirektørenes syn hadde vært gjeldende i Bergen siden år 1180. Da hadde det ikke vært mye å konservere i Bergen.

Et søkt eksempel, men det synliggjør urimeligheten i protestene mot Skjoldnes-prosjektet spesielt, og hvor altfor omstendelig boligutvikling generelt er blitt i Bergen. I byområder må det være mulig å få bygge raskere og med færre begrensninger enn det som er vanlig praksis i dag. Naboprotester skal lyttes til, men ikke inn i evigheten. Man eier tross alt kun sin egen tomt, ikke luftrommet og utsikten 360 grader rundt seg.

Bergen trenger flere boliger. Det er konsensus rundt fortetting, spesielt i områder nær Bybanen, slik Skjoldnesprosjektet også er. La utbyggere få gjøre sin del av jobben uten å måtte anlegge tiårsperspektiv på gjennomføringen.

Ansvarlig redaktør
Ole Tom Kolstad

Georg Rønning har selv blitt nedbrutt av møtet med sosialtjenesten. Nylig besøkte han Bergen for å samle inn flere historier fra folk som føler seg overkjørt av systemet.

Sykdom gjorde at Georg Rønning gikk fra å være sjef til å bli uføretrygdet. Hans møte med NAV gjorde at han ønsket å hjelpe andre i tilsvarende situasjoner.
– Vår erfaring er at de som har laget systemet ikke forstår hvordan de som sliter egentlig har det, sier Rønning.

Gjeldsproblemer
Han har jobbet med å få frem NAV-brukeres utfordringer siden 2004, men trapper i år opp arbeidet med å samle inn historier fra hele landet gjennom kampanjen «Si det til NAV». Kampanjen er en del av organisasjonen Fattignorge.
– Vi reiser rundt for å samle inn både gode og triste historier som vi vil fortelle til NAV. Noen forteller oss historiene sine ansikt til ansikt, mens andre sender inn sine erfaringer på e-post, eller gjennom vår hjemmeside, sier han.
Gjeld, penger til samvær med barna og manglende rettsikkerhet er noen av de vanligste problemene som folk kommer til ham med.

– Mangler verktøy
– Mange av dem jeg møter sier at det er første gang at noen snakker med dem og ikke forbi dem, sier han.
Rønning mener det er tragisk når folk ikke blir møtt med respekt, men han har samtidig forståelse for byråkratene som jobber i NAV.
– De har en vanskelig jobb. Ofte skyldes problemene at NAV-ansatte mangler de riktige verktøyene til å kunne hjelpe folk på en ordentlig måte, mener han.

Mange av dem jeg møter sier at det er første gang at noen snakker med dem og ikke forbi dem.
Georg Rønning

Kutter støtte
Men det er ikke bare brukerne som opplever problemer med NAV, nylig har også Fattignorge fått store utfordringer. Ifølge TV2 har NAV siden 2008 bevilget 3,7 millioner kroner i støtte til Fattignorge. Etter en ekstern kontroll utført av revisjonselskapet KPMG har NAV nå besluttet å kutte all videre støtte.
De peker blant annet på store udokumenterte reiseregninger og mangelfull rapportering av skattbare ytelser.
Rønning mener rapporten fra KPMG inneholder grove feil og kommer derfor til å klage inn saken.
– Vi har nå en advokat på saken og er helt trygge på at dette kommer til å bli gjort om, sier han.

Konferanse
I slutten av mai kommer Rønning til å reise til Trondheim for å samle inn flere NAV-historier. «Fortell det til NAV» kommer så tilbake til Bergen en tur i høst.
– På slutten av året tar vi sikte på å lage en erfaringskonferanse der vi samler inn brukererfaringene i de ulike sakene. Målet er å formidle disse videre, slik at vi kan påvirke beslutningstakere til å gjøre NAV bedre for brukerne, sier Rønning.
I tillegg til å få frem historiene,  jobber organisasjonen blant annet for gratis tannhelsetjeneste for de som har aller minst, samt like sosialsatser over hele landet.

Når B3 Bergen Treblåsensemble med sine 17 musikere spiller opp i Grieghallen 19. mai, vil det gå i alt fra tradisjonell jazz, via Elvis til tango. Samme kveld spiller også Tress i Ess. B3 ble etablert i 2010, og spiller instrumenter som fløyte, obo, fagott, klarinett og saksofon.
Foto: Fredrik Thorsen

«Kunnskap er fremtidens næringsgrunnlag», og med Universitetet, Høgskolen, Handelshøyskolen og flere andre utdanningsinstitusjoner skulle man kanskje tro Bergen er klar for morgendagen.
I konkurranse med andre land, spesielt de sterkt voksende økonomiene som Brasil, Kina og India, er det innenfor næringer som krever høy kompetanse at vi har de største konkurransefordelene. I Bergen finnes det nærmere 30.000 studenter, klar for å gå inn i arbeidslivet og bidra med sin kompetanse.

 
Men Bergen og de andre store byene har en lavere andel kompetansearbeidsplasser enn den man finner i det sentrale østlandsområdet. Det er spesielt de med bakgrunn innenfor juss, økonomi og samfunnsvitenskapelige fag som ser til Oslo for å finne attraktivt arbeid. Hordaland ligger, til tross for «Kunnskapsbyen Bergen», kun rundt landsgjennomsnittet når det gjelder kunnskapsintensive næringer. Det mangler ikke på studieplasser, det mangler arbeidsplasser. Hjerneflukt er en høyst relevant trussel.

 
På dette området har det ikke vært mye hjelp å få fra staten. Arbeiderpartiet, med sine tette bånd til fagbevegelsen, er en bremsekloss for utflytting av statlige arbeidsplasser. Å flytte fra Oslo til distriktet er tydeligvis verre enn det motsatte. Selv regionalminister Navarsete innrømmet i en debatt i Studentersamfunnet i høst at regjeringens resultater på området var pinlige. Heller ikke utbygging av den nødvendige infrastrukturen som næringslivet på Vestlandet etterspør er høyt prioritert.

 
Blant Vestlandets politikere må det jobbes sammen for å sette makt bak kravene om utvikling i vest. Spesielt innenfor de rød-grønne partiene må man være tydelige opp mot egen regjering. Bergen og Vestlandet har et godt utgangspunkt med mange miljøer og bedrifter i verdenstoppen innenfor sitt område, kanskje spesielt innen marine og maritime næringer. Dette burde det også være i hele nasjonens interesse å utvikle.

 
Her i vest kan vi også samarbeide enda tettere for å legge grunnlaget for de kreative og intellektuelle miljøene der verdier skapes. Studenter etterspør praksisplasser, noe som også vil være av stor verdi for næringslivet. Forskningsmiljøene kan samarbeide enda tettere med bedriftene, og bidra med sin kompetanse for næringslivet. Politikernes jobb er å være i tettere dialog med omverden og legge forholdene til rette for fremtidig utvikling.
Kunnskapen er her, men for at Bergen skal stå rustet til fremtiden som en kunnskapsby må vi også holde på den.

Daniel Nygård,
leder av Debattkomiteen, Studentersamfunnet i Bergen

Mari Louise Uldbæk Stephan

Forrige uke ble Homodagene arrangert i Bergen. Programmet inneholdt blant annet ungdomskonferanse, seminar, fortellerstund for barn, fjelltur, filmvisning, samt den velkjente paraden.

Det mangfoldige programmet så imidlertid ut til å ha gått politikerne i Øygarden hus forbi. Som eneste organisasjon, fikk de nei til sin søknad om støtte fra kommunen. Kirkens Nødhjelp, Organisasjonen voksne for barn, Norsk forening for slagrammede og Samarbeidsrådet for Sunnhordaland, som utvikler turstitilbudet «Vandring i Hordaland», fikk alle ja. Men da kommunepolitikerne i Øygarden kom til Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, ble svaret nei.
«Me har jo sett i media korleis desse homodagane er. Eg tykkjer dei virkar useriøse og at det er mykje styr,» var kommentaren fra Trine Overå Hansen i KrF til Vestnytt. I likhet med flere andre politikere i kommunen avviste hun at dette hadde noe med partiets syn på homofile å gjøre.

Bjarte Vik fra Tverrpolitisk Valliste hadde ikke så lyst til å svare på spørsmålet, men ringte senere tilbake til avisen for å forklare at de andre organisasjonene fikk støtte fordi de gir hjelp og bistand til andre. Bare Remi Oen fra FrP innrømte at avslaget skyldes motstand mot en interesseorganisasjonen for homofile.

På overflaten kan avslaget fra Øygarden kanskje virke som en liten bagatell: LLH fikk ikke penger fra kystkommunen. Samtidig er avslaget et godt eksempel på holdingene homofile møter i store deler av landet.
I stor grad minner holdningen om uttrykket som har fått fotfeste i innvandringsdebatten, nemlig «Jeg er ikke rasist, men…». Frykten for å fremstå som diskriminerende, gjør at de prøver de å gjemme sine gammeldagse holdninger bak dårlige unnskyldninger. Likefullt er holdningene de samme.

Respekten for at noen har en annen legning enn flertallet, har bedret seg i Norge de siste årene, men det er fortsatt en lang vei å gå. LLH gjør et viktig arbeid for å bryte ned fordommer og styrke kunnskapen om lesbiske og homofile i det norske samfunnet. Seminar og konferanse på Homodagene, er en slik viktig arena. Da er det urovekkende at folkevalgte politikere begrunner økonomiske avslag med at de har inntrykk av at homodagene «virker useriøse».

Mari-Louise Uldbæk Stephan
redaksjonssjef

Blindeforbundet gir seg ikke i kampen om å få lydannonserte holdeplasser på bussen. Får de ikke fortgang vil de klage Skyss inn for diskrimineringsombudet.

Når synshemmede Christian Jensen tar Bybanen er det lett å vite når han skal gå av. Han kan nemlig lytte til Heidi Lambachs stemme som sier om banen er kommet til Florida eller Danmarks plass. På bussene er det mye vanskeligere. Der er det nemlig ingen som annonserer neste holdeplass.
– Det er ganske mange synshemmede som ikke reiser med bussene i Bergen fordi de er bekymret for at de ikke kommer seg av på rett sted, sier Jensen i Norges Blindeforbund i Hordaland.

-Har teknologien
I en årrekke har forbundet jobbet for at Skyss skal innføre lydannonsering av alle holdeplasser i bussene sine.
– Dette er uholdbart. Vi har hatt flere samtaler med Skyss, uten at noe skjer. Nå etter at de nye bussene kom i høst, vet vi i tillegg at teknologien er på plass for å sette dette i gang, sier han.
Jensen har selv opplevd å ikke få kommet seg av på riktig stopp.
– Det er selvsagt en mulighet å spørre bussjåføren, men ofte er de opptatt med så mange andre oppgaver. Jeg har opplevd bussjåfører som glemmer å si fra. Det skaper mange vanskelige situasjoner, sier han.

Vi har hatt flere samtaler med Skyss, uten at noe skjer.
Christian Jensen, Norges Blindeforbund Hordaland

Møte med fylket
Blindeforbundet har nå kontaktet fylkesordføreren og bedt om et møte for å få fortgang i saken.
– Dersom et slikt møte ikke gir resultater, kommer vi til å klage Skyss inn for diskriminerings- og likestillingsombudet, sier han.
Kommunikasjonsrådgiver i Skyss, Camilla Lundberg Berntzen, beklager at lydannonseringen ikke er på plass.
– Vi har stor forståelse for at det etterlyses. Vi har vært i dialog med Blindeforbundet over tid og planen er at vi snart skal starte en arbeidsgruppe som skal ta stilling til en del problemstillinger rundt lydannonsering.
– Når kommer denne gruppen til å starte opp?
– Målet er at den skal starte opp i løpet av 2012.
– Hva skal denne arbeidsgruppen ta stilling til?
– Det skal blant annet vurderes om vi skal bruke syntetisk eller naturlig stemme. Der det er tett mellom holdeplassene, skal vi også vurdere om alle holdeplasser skal annonseres.

Alle stopp
Jensen mener det er håpløst at Skyss vurderer en ordning der bare noen av holdeplassene blir annonsert.
– Dersom ikke alle stoppesteder blir annonsert, så forsvinner hele poenget, sier han.
Ifølge forskriftene skal alle busser ha universell utforming. Jensen er selv godt fornøyd med systemet på Bybanen og på bussene i Oslo.
– Jeg har reiste en del i Oslo og prøvd dette ut. Der er det mye lettere å komme seg rundt for oss som ikke kan lese den vanlige skiltingen. Nå er det på høy tid at vår gruppe blir prioritert, også av Skyss, sier han.

Elev ved Bergen Handelsgymnasium, Stian Ersvær, har allerede tatt sølv i filosofi-NM. Nå går turen til Oslo sammen med medelev Julie Næss for å delta i den internasjonale filosofi-OL 16.–20. mai. Utgangspunktet for OL-et er en essay-konkurranse, og skal være et møtested for filosofiinteresserte skoleelever på videregående trinn. OL-et har blitt holdt siden 1993.

Ideen om Galleriet TRE har blitt realisert på bare to måneder. Nå skal det tidligere hvelvet fra bybrannene gi inspirasjon til unge kunstnere.

– Her er pæretreet, sier Stine Fantoft Berg idet hun svinger inn til venstre i Øvre Korskirkesmau, like ved Halvardskirkeplassen.
Hun har mange gode minner fra da hun lekte i treet som barn, men siden forrige uke har barndomsminnet fått en ny betydning.

Fra hvelv til galleri
– I slutten av mars kom ideen om å lage et galleri og et samlingssted. Familien min eier huset her ved pæretreet og vi kom frem til at lokalet i kjelleren egner seg veldig bra. Under bybrannene ble denne steinkjelleren benyttet som hvelv for verdifulle gjenstander, forteller Fantoft Berg.
Bergenseren startet i fjor nettmagasinet FIN sammen med Maren Stette Mosaker, men har nå også fått med seg fotograf Linn Heidi Stokkedal fra Wabi Sabi Models for å lage Galleriet TRE.
– Vi har hele tiden tenkt at det skulle være mer enn et magasin. Planen er nå å vise frem kunstnere fra Bergen og andre steder, blant annet de som vi har oppdaget gjennom å skrive saker til FIN, sier Mosaker.

Fra England og Tyskland
Initiativtakerne har stor respekt for de som driver galleriene som allerede finnes i Bergen, men tror samtidig at TRE kommer til å fylle et tomrom.
– Vi har lyst til å gjøre dette fordi vi er engasjert. Og siden vi ikke har bred erfaring innen kunstfeltet, tror jeg vi ser ting på en litt annen måte, sier Mosaker.
– Jeg tror vi har et litt videre begrep om hva som kan være bra å stille ut, legger Berg til.
Ifølge Stokkedal har galleriet fått mange forespørsler allerede.
– Jeg er blant annet i kontakt med en tekstilgruppe, en illustratør og en fra England som vil stille ut en collage. I tillegg har jeg kontakt med Pogo Books i Tyskland som jeg har gitt ut bok sammen med. De ønsker også å komme hit, sier Stokkedal.

Melankolske foto
Den som har fått æren av å holde den første utstillingen i den hvitkalkede kjelleren er Niklas A. Schjetlein, fotostudent ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen.
– Vi ble imponert av fotografiene hans. Derfor ville vi at han skulle stille ut hos oss, forteller Mosaker.
Schjetlein beskriver bildene sine som melankolske. Ofte skapes de på vandring.
– Jeg går mye på tur, både i byen og ute i naturen. Jeg har ingen klar plan for hva jeg skal fotografere, men så stopper jeg opp der jeg finner noe som vekker min interesse, sier han.

Nostalgi og fanzine
Bildene er hovedsaklig tatt i Bergen og i Oslo, men ifølge fotografen er det ofte ikke så lett å få øye på akkurat hvor det er.
– Selv om det ikke er mennesker på bildene, gir de en følelse av at noe akkurat har skjedd eller skal skje, sier han.
– Jeg prøver også å fange nostalgien i ting og steder, legger han til.
I tillegg til utstillinger ønsker kvinnene bak Galleriet TRE blant annet å lage workshop med pin-hole-kamera, fanzine-kvelder og andre aktiviteter som kan få publikum mer aktivt inn i deres nye prosjekt.
– Vi håper TRE kan bli et sted der folk kan møtes og bli inspirert av hverandre, sier Fantoft Berg.
I starten kommer galleriet ikke til å ha faste åpningstider.
– Vi kommer i hovedsak til å ha åpent i helgene, men andre åpningstider vil bli annonsert gjennom Facebook-siden vår, sier Stokkedal.

Ruth GrungKomitéleder for miljø og byutviklingBergen kommune

Å oppleve andre land og kulturer gir en mulighet til å se sin egen by med nye «briller». En ting som har forundret meg er hvor mye flinkere land i Sør-Europa er til å prioritere lekeområdene for barn i alle deler av byene der folk ferdes. De siste årene har det også dukket opp trimapparat for alle aldre i tilknytning til lekeområdene, samt tilbud om minigolf og petanque. Selvsagt er det mer uteliv i varmere strøk, men med økende urbanisering opplever vi at flere tar i bruk de offentlige områdene også i Bergen, men det er mest uteservering og lite for barn.

Bergen er kjent for sine plasser og allmenninger, men det er mye stein og lite grønt og installasjoner som inviterer til aktivitet. Det ble gjort et forsøk med skøytebane i plast på Festplassen, men plasten egnet seg ikke til skøyting. Parkområdet rundt Mikkelsen var i sin tid planlagt som en barnepark, men ble aldri realisert. Som byråd prøvde jeg å få etablert en fotballbane for Varegg på Koengen, men ble stoppet av de antikvariske myndighetene i forsvaret. Det er nesten ingen offentlige områder i sentrum som er tilrettelagt for lekende barn, med mindre du oppsøker museer, VilVite, Akvariet, Nordnes Sjøbad og lignende. Det er faktisk bare steinene og vannet rundt Ole Bull som inviterer barn til å utfolde seg. Nye offentlige rom som plassen foran Grieghallen ble endret slik at skatere ikke kunne bruke området.

Flere ønsker i dag å bo i sentrum, også barnefamilier. Det øker stabiliteten i bomiljøer og hindrer folketomme byer. Folk som bare blir boende i kortere tid investerer mindre i å bygge opp et velfungerende lokalmiljø. Sandviken, Nordnes og Møhlenpris har andelen barnefamilier økt og vi registrerer flere elever på barneskolene i sentrum.

Nyere forskning viser at barn har mange fordeler ved å vokse opp i et mangfoldig bymiljø. Å leve med og måtte samarbeide med mennesker som er annerledes enn deg selv, gir viktig lærdom. Men oppvekst i by bryter med det nasjonale bildet av friluftsliv, fri lek og kjærlighet til naturen. Barnas stadig økende institusjonaliserte hverdag, med økende bruk av TV og data, og minkende fritid til fri lek innvirker også på dagens barndom. Det er en god del motstridende forestillinger om den ideelle barndom, men samtidig har jeg erfart at barn har liten plass i byutvikling. I plan- og bygningsloven vises det til at barns interesser skal bli hørt, men det er stort sett de voksnes tanker om barn som legges til grunn. Barn og nærmiljø involveres mindre i Norge enn i mange andre land. I Norge er det stort sett profesjonelle aktører som uttaler seg i utbyggingssaker.

Jeg mener at det er mulig å forene fordelene ved å vokse opp i en mangfoldig by og barns behov for fri lek og mulighet til å utforske omgivelsene på egen hånd. Men det krever en sterkere offentlig styring av byutvikling. De senere årene har vi sett at byenes økonomi og verdiskapingsmønster har endret seg i retning finans, underholdning, turisme og kommunikasjonsindustri. Det er større profitt i bygging av små boenheter enn familieenheter og det er mer lønnsomt å investere i handels- og parkeringsanlegg enn i lekeområder.

Vi har erfart hvordan Monica Mæland har solgt sentrale byområder så som torgutstikkeren, Forum Kino, Laksevåg kommunehus til private aktører. Hun ønsket også å selge Nygårdstangen til private som ville bygge hotell fremfor nytt svømmeanlegget og ny skole. Det samme holdt på å skje med området rundt Kronsminde. Hun var heller ikke interessert i at Varegg skulle få bygge ny Mulebane kombinert med beboerparkering, ny barnehage og gymsal i Sandviken. Dette er resultat av klare verdivalg og hva som skal til for å bygge og utvikle trygge samfunnet med plass til alle. Det er utfordrende å imøtekomme byenes mange ulike innbyggere i en fremtidsrettet byutvikling. Men det er nettopp det som er den politiske oppgaven skal vi lykkes med å skape en mangfoldig by der også barn og barnefamilier bor – en «forskjellighetenes by»- der det er godt å bo for alle.

9.-11. mai er det Nordiske mediedager i Bergen. Det blir blant annet diskusjoner om den arabiske våren, retorikk og terror, Grand Prix og norsk spillbransje. I tillegg kommer de to produsentene Andre & Maria Jacquemetton for å fortelle historien bak den suksessrike TV-serien Mad Men. Mads Brügger, mannen bak den kontroversielle filmen «Ambassadøren», kommer også.

Sissel Blystad savner flere utsmykkingsmuligheter for kunstnere i Bergen. Selv vises ett av hennes store verk nesten daglig på TV.

VISP – produsentenhet for visuell kunst

• VISP har vært i drift siden juni 2010 og er et kompetansesenter og nettverksorganisasjon for profesjonelle innen det visuelle kunstfeltet i Hordaland; fra billedkunstnere til gallerister, fra kunsthåndverkere til kritikere.
• Visp tilbyr sine medlemmer veiledning, nettverk, kursing og kompetanse.
• Medlemskap er åpent for alle som jobber profesjonelt med kunst i Hordaland.
• VISP er støttet av Norsk kulturråd, Bergen kommune og Hordaland fylkeskommune.

Sissel Blystad har alltid jobbet med sterke, klare farger. Hun har blant annet laget den store, fargerike utsmykkingen i Vandrehallen i Stortinget. Da Blystad vant konkurransen i 2002, reiste hun frem og tilbake fra Stockholm, hvor det ble vevet, i to og et halvt år.
– Jeg er fornøyd med resultatet den dag i dag, når jeg ser teppene på Dagsrevyen, med mer eller mindre tullete politikere foran.

– Hvordan jobber du?
– Jeg har jobbet med billedvev i mange år, men det gjør jeg ikke lenger. Nå bruker jeg rester av garnet til å lime på gamle pledd. Jeg fotograferer gjerne detaljer av teppene, leker i Photoshop, og printer store print. Noen ganger synes tråden, andre ganger er den helt borte. «Tekstil light» kaller jeg prosjektet mitt.

– Hva inspirerer deg?
– Jeg blir inspirert av natur, landskap, hverdagslivet, ting jeg ser på TV eller andres kunst på nett. Noen ganger får jeg plutselige fargeopplevelser når jeg ser ut av vinduet eller vandrer av gårde på asfalten.

– Hvorfor ble du boende her?
– Jeg begynte på Kunst- og Håndverksskolen i Oslo. Så fikk barn og hadde behov for en «miljøforandring». Da tok jeg med meg barnet og dro til Bergen, og fortsatte på skolen her.
Deretter kom kjærleiken, og jeg ble boende, men kjærleiken dro til akademiet i Oslo. Og dermed ble det enslig mor igjen. Men da var livet mitt her, så jeg ble.

– Hva er det beste med Bergen?
– Det beste med Bergen er at den er passe stor, du når det meste, bare du kommer deg bort av og til – til noe større. Det beste med miljøet her er kanskje at det er ganske tett. Jeg har nesten i alle år hatt atelier i atelierfelleskaper, deltatt og jobbet i kunstnerorganisasjoner og gallerier. Jeg har vært på Verftet i cirka 25 år.

Sissel Blystad

• Kommer fra Oslo, men har bodd i Bergen siden 1968.
• Utdannelse: Statens Håndverks- og Kunstindustriskole 1964 – 65, Bergens Kunsthåndverksskole 1968 – 70

– Hva savner du i det bergenske kunstmiljøet?
– Mediadekningen av kunst er ikke god nok. Det er et must for at «folk flest» skal vite at det faktisk finnes et yrende kunstliv her. I tillegg savner jeg også flere offentlige og private utsmykkingsmuligheter for kunstnere i området. Det lages mye bra her.

– Hva jobber du med for øyeblikket?
– De siste ukene har jeg brukt på å klargjøre noen eldre tepper som sist uke ble levert til Osterøy videregående skole, og skal henge i biblioteket deres. Nå vil jeg fortsette arbeidet med store print, fortrinnsvis store sirkler.

– Hva er dine planer fremover?
– Jeg har ingen planer, bare håp om et godt liv og god helse. Men det dukker alltid opp noe. Jeg jobber nesten hele tiden, men jeg jobber sakte. Det føles faktisk godt å ikke ha langsiktige planer.

Ved Høyteknologisenteret i Bergen, jobber 13 hoder for å lage dataprogrammer for øyestyrt teknologi. Det har gitt handikappede en ny hverdag.

Tobii Technology

• Svensk selskap som har spesialisert seg på øyeavlesing og øyestyring: En teknologi som viser hvor på dataskjermen en person ser.
• Har to kontor i Norge. Kontoret i Bergen er hovedkontor med 13 ansatte.
• I Bergen utvikles dataprogram som bruker øyet eller andre metoder for navigering på datamaskin.
• Øyestyrt kommunikasjon bruker infrarøde stråler, som sendes ut like under skjermbildet. Pupillenes bevegelser blir registrert av kameraer. Når blikket stopper ved et symbol, lyser det opp og datamaskinen kan lese innholdet høyt.

Daglig leder i Tobii Technology Norge, Ole Alexander Mæhle, står tilsynelatende rett opp og ned uten å gjøre noe. Dataskjermen fremfor ham er derimot i full aktivitet. Bare ved å flytte blikket over skjermen får han trykket seg frem til musikken han ønsker å spille, samt sendt en tekst over telefonprogrammet Skype. Øyeteknologien er utviklet sentralt i det svenske selskapet Tobii, men programmet er bergensk.
– At programmet styres ved hjelp av øynene, gjør at det kan hjelpe handikappede som mangler muligheten til å snakke, men også lese- og skrivedyktige som er bevegelseshemmet, forklarer Mæhle.
For barn helt ned i tre-fireårsalderen er det utviklet egne dataprogram med symboler man kan kommunisere gjennom. For voksne bevegelseshemmede er det skreddersydde versjoner av de mest brukte funksjonene på datamaskiner: Musikkspiller, kalkulator, skriveprogram og lignende.

Det fine med jobben er jo at man arbeider med noe som har stor betydning for brukerne våre.
Ragnar Tesdal Mjelde, prosjektleder Tobii Technology Norge

Refleks i pannen
Det som i 1999 startet ved hjelp av studentressurser, som søsterselskap av et eksisterende firma, utgjør i dag Norges hovedkontor i Tobii Technology. De utvikler det de kaller «alternativ og supplerende kommunikasjon» for verdensmarkedet.
– Teknologien og programmene har vi utviklet jevnt og trutt gjennom 11 år, fra da et av tilbudene var å navigere på data via en reflekslapp festet på pannen, til i dag der man har øyestyring, forklarer han.
Fra kontoret deres i 6. etasje av Høyteknologisenteret, blir grunnlaget for en helt ny hverdag for handikappede lagt. Et eksempel er askøygutten Brage på syv år, som Bergens Tidende skrev om før jul. En fødselsskade førte til at han ble sterkt fysisk funksjonshemmet, men via datamaskin fra Tobii har han fått mulighet til å kommunisere med omverden.
– Vi har sett eksempel på at helsepersonell har gitt opp enkeltpersoner som har mistet alle sine bevegelse- og taleevner. Som et siste forsøk på for å hjelpe dem, har de gjerne prøvd øyeteknologi, og det har vist seg at de fullt ut klarer å uttrykke seg, sier Mæhle.

– Gladhistoriene er viktige
Dataprogrammene deres er også tilpasset bruk på mobil og iPad, for de som har mulighet til å selv trykke på skjermen. Prosjektleder Ragnar Tesdal Mjelde verdsetter de han får bidra med til i jobben.
– Det fine med jobben er at man arbeider med noe som har stor betydning for brukerne våre, sier Mjelde.
For en av programmererne, Yngve Hammersland, har jobben hos Tobii i Bergen blitt en utvidelse av egen hobby.
– Å utvikle dataprogrammer er lidenskapen min. Jeg trives med å ha fingrene i suppen og løse problemene jeg blir satt til å gjennomføre, sier han.
Ved hjelp av lokale krefter i flere ulike land, har bergensbedriften oversatt programmet for til sammen tretten språk. For øyeblikket jobber de med en oversettelse til brasiliansk.

Spår økt bruk av øyestyring

Fremtiden innebærer øyestyring på alle datamaskiner, tror daglig leder i Tobii i Bergen.
For mens øyestyring har vært tilgjengelig på handikap-markedet en stund, er det ifølge Tobii-sjef Ole Alexander Mæhle forbrukermarkedet som nå står for tur.
– Før var det ingen datamaskiner som hadde web-kamera, mens det i dag er inkludert i alle nye datamaskiner. Det samme tror jeg kommer til å skje med øyeteknologi, sier Mæhle.
Han ser for seg at de som har musearm grunnet mye databruk, kan dra nytte av øyeteknologi.
– De får gjerne sterke smerter når de bruker armene, men ved hjelp av øyestyring trenger de ikke bruke en datamus i det hele tatt. Man unngår alle de unødvendige flyttinger av datamusen, sier lederen.
Nylig fikk han også tilsendt en prøveversjon på et dataspill som heter «Eye asteroids». Spillet skal brukes overfor spillprodusenter for å vise hvordan øyeteknologi kan brukes i industrien. Ved hjelp av blikket skal man skyte ned asteroider som kommer mot jorden.
– En slik utnytting av øyeteknologi vil kunne gi en helt ny dimensjon til spillverden, sier Mæhle.

Ole Tom Kolstad - ole@byavisen.net

Du har sikkert også sett det. Syklister på treningstur i høy fart på veier, fortau og gang- og sykkelveier. De er mange, og antallet er økende på denne tiden av året. Og antallet syklister øker år for år. Det er veldig bra både for helsen og for miljøet.

Det som ikke er så bra er at en del av treningssyklistene ikke tar tilstrekkelig hensyn til andre trafikanter. Det gjelder både når de sykler i bilveiene, og når de sykler på fortau eller kombinerte gang- og sykkelveier.

På noen strekninger i Bergen har ikke syklister annet valg enn å sykle i veibanen. Det må selvsagt bilister ta hensyn til. Syklister på vei regnes som kjøretøy, og bilister må derfor vise hensyn på lik linje med andre kjøretøy. Syklistene skal på sin side vise hensyn til biltrafikken, og skal legge til rette for at de ikke hindrer andre kjørendes fremkommelighet.

Ifølge Trygg Trafikk er flere syklister i bredden bare tillatt dersom det ikke er til unødig hinder for andre trafikanter eller at det kan oppstå fare slik at noen kan bli skadet. Det er det en del grupper med treningssyklister som ikke tar hensyn til på de bergenske veier. Uforståelig for mange, siden de åpenbart hindrer annen trafikk. Uforståelig også fordi det neppe gir mindre treningsutbytte å sykle etter hverandre med forsvarlig avstand.
I Bergen har vi heldigvis en god del strekninger med kombinerte gang- og sykkelveier, der syklister og gående etter reglene har like rettigheter. Det betyr at hverken syklister eller gående har fritt leide til å ferdes som de vil. Det betyr derimot at de må ta hensyn til hverandre. For syklisters vedkommende betyr det at de må avpasse farten ved passering av andre som bruker samme vei.

Høy fart på felles gang- og sykkelvei er rett og slett ikke forenlig med trygg ferdsel.

Det er det dessverre en del treningssyklister som ikke gjør. Når de kommer i stor fart og passerer gående, joggere, barn på sykkel og hundeeiere på tur med sine store eller små firbeinte, utsetter de både seg selv og sine medtrafikanter for unødvendig risiko.

Høy fart på felles gang- og sykkelvei er rett og slett ikke forenlig med trygg ferdsel. Både voksne fotgjengere, barn og hunder endrer retning for raskt til at en syklist i høy fart kan bremse eller svinge unna. Derfor er det eneste fornuftige at syklister tilpasser sin fart ved passering av to- og firbeinte.

Også her er det vanskelig å forstå seg på treningssyklister: Hvis trening er formålet med sykkelturen er det jo bra at du må bremse ned. Det gir endring i rytme og fører til at du må bruke krefter på å komme opp i fart igjen. Det gir en form for intervalleffekt. Og det er bra. Det gir godt treningsutbytte.

Så oppfordringen går til treningssyklister. Bruk sykkelveiene overalt det er mulig, men brems ned ved passering av fotgjengere. Det gir bedre treningsutbytte – ikke dårligere. Og det gir gladere og tryggere medtrafikanter.

Ansvarlig redaktør
Ole Tom Kolstad

Tidligere var skating ulovlig i Norge. I dag bruker byens skatere uteområdet til Gulating lagmannsrett som uoffisiell skatepark.

Utenfor inngangspartiet til Gulating lagmannsrett står eldre herrer med stresskoffert i hånden. Trillende og hoppende på skateboard ved samme uteområde, utfolder gutter ikledd solbriller, lette t-skjorter og sneakers seg.
– Det er bra å skate her på grunn av marmoren, trappene og boksene som er laget til å sitte på. Fordi det er et stort og åpent område, får vi også muligheten til å gjøre flere triks etter hverandre, forklarer skater Robin Hilland (26).

Får nye venner
På solfylte ettermiddager er han gjerne en av de mange skaterne som benytter seg av lagmannsrettens uteområde i sentrum. På en god dag kan det være rundt tyve i alderen 8-30 år som ruller rundt på brett her.
– Som skater treffer man mange nye på slike steder. Et godt eksempel på dette var da jeg og en kompis var på klassetur til England. Da oppsøkte vi en nedlagt togbane som ble brukt av skatere. De andre skaterne så brettene våre og ønsket oss velkommen med en gang, sier han.
– Vi blir av og til tilsnakket av sikkerhetsvaktene her, men beskjeden vi får er avhengig av vakten vi møter på. Noen er greie og ber oss bare om å vente inntil arbeidsdagen er over. Andre viser oss bort, sier 26-åringen.

Skatere driver ikke med hærverk.
Robin Hilland, skater

Forbudt-skilt
Hadde skaterne prøvd seg på det samme i Bergen sentrum i perioden 1978-1989, ville de derimot ikke bare blitt bortvist, men risikert bot og konfiskering av brett. Bakgrunnen for forbudet var statistikker som viste til et høyt antall egenskader ved bruk av skateboard. Gulating lagmannsrett frykter også skader, men på forbipasserende og området.
– Skatingen er uheldig fordi den påfører området slitasje og øker behovet for eventuelle reperasjoner. Mest bekymret er vi derimot for skating i arbeidstiden, da det kan føre til personskader av vitner eller fornærmede, eller andre parter i saker, sier Arne Støle, administrerende sjef for Gulating lagmannsrett.
Ifølge han ble det i forrige uke satt opp skilt ved hovedinngangen som forbyr skating ved den øverste trappen.
– Når arbeidsdagen er over har vi ikke vakthold til å hindre at området blir brukt til skating. Det nederste området, eies også av kommunen, slik at vi ikke kan bestemme hvilke tiltak som skal gjøres der. Inntil videre har vi ikke planlagt noen flere tiltak, sier han

Også trend i Oslo

Terje Grønmo Arkitekter i Oslo har tegnet bygget som offisielt ble åpnet 2. november i fjor. Grønmo selv er ikke overrasket over at skatere har lagt sin elsk på arkitekturen.
– Jeg har hørt at området blir brukt til skating, men det var absolutt ikke tenkt slik fra vår side, ler han når Byavisen ringer.
– At det har blitt slik er jeg derimot ikke så overrasket over. Vi har også tegnet Oslo rådhus og Oslo tinghus, der det samme har skjedd, forklarer han, uten at han vil ta stilling til om det er bra eller dårlig at de oppholder seg der.
– Det er et større spørsmål somhandler om hvor ungdommen skal være, men problemet er at bruken gir skader på steinen, sier arkitekten.

– Rydder opp
Robin Hilland ser poengene til lagmannsretten, men mener de ikke prøver å lage unødvendige skader på området.
– Skatere driver ikke med hærverk. Er det småstein eller søppel på området, rydder vi alltid før vi begynner å skate. Vi blir selv straffet om det er noe som ligger i veien, siden vi flyr av brettet om det støter borti noe, sier han.
På dårlige dager skater han og kompisgjengen gjerne i Fysak-hallen på Slettebakken, men når solen titter frem, går de utendørs.

Vil bruke skøytebane

– Er det nok skateområder i Bergen, siden dere oppholder dere her?
– Noen liker parker, andre skater bare utendørs. Andre igjen bruker parker for å øve på å skate ute. Noen vil nok uansett skate utendørs, selv om det er tilgjengelige parker. Men en stor skatepark hadde vært helt konge, sier Hilland.
– Tidligere fikk vi blant annet bruke området til Slåtthaugen skøytebane om sommeren. Når isen er fjernet, er det ypperlig betong som går an å skate på. Da ble det derimot klaget på støy fra naboer og søppel. Hadde det blitt satt opp bossbøtter og vi hadde fått en gitt tid til å bruke området, kunne dette derimot løst seg, sier han.
Ingen ved byrådskontor for idrett i Bergen kommune var tilgjengelig for kommentar da Byavisen ringte fredag.

30 år gamle Anna Lubkowska er hedret for sine gode lederegenskaper.  – Det hun har oppnådd gjør henne til et godt forbilde for andre, sier hennes tidligere sjef Jørgen Vikernes.

Men noen er unge kvinner i 30-årene, slik som Anna Lubkowska. I vår havnet hun på topp-ti-listen i kåringen «Årets unge ledere» i regi av konsulentselskapet Assessit AS og Adecco Select.
Lubkowska er HR-sjef i bemanningsselskapet Orange Group. Arbeidsoppgavene hennes er veldig varierte, men en viktig del av jobben er å drive med kompetansekartlegging og sørge for at selskapet har de rette folkene på plass til rett tid. Hun tror at hennes evne til å lytte til sine medarbeidere har hatt betydning.
– Jeg har stor respekt for medarbeiderne mine. I tillegg er jeg flink til å forstå hva som motiverer folk, sier hun.
Lubkowska ble født i Polen, men tok hele sin høyere utdannelse i Storbritannia. I 2009 flyttet hun til Norge. Hun har også vert deltaker i «Global future», NHOs talentmobilisering av høyt utdannede kvinner og menn med flerkulturell bakgrunn.
30-åringen ble nominert til «Årets unge ledere» av sin tidligere sjef Jørgen Vikernes. Han mener Lubkowska har gjort en eksepsjonelt god jobb i Orange Group.
– Hun er faglig flink. Anna tar initativ og er god til å få folk med seg. Det hun har oppnådd og verdiene hun står for, gjør henne til et godt forbilde for andre. Det står stor respekt av at hun har kommet gjennom nåløyet, sier han.

– Ikke brautende
Ifølge Trond Myhrvold, daglig leder i Assessit, er evnen til å bry seg om sine medarbeidere gjennomgående blant de som havnet på toppen i kåringen.
– De unge lederne som kommer best ut er ikke av den brautende og fremadstormende typen. De er ryddige, jordnære og takknemlige for mulighetene de har fått som leder, sier han.
Myhrvold mener det er viktig å sette søkelys på unge ledere.
– Vi snakker ofte om idrettsstjerner, men også unge ledere bør fremheves. Gode unge ledere kan inspirere andre til å bli ledere, sier han.
I alt deltok rundt 100 personer i «Årets unge ledere». Fra Hordaland og Sogn og Fjordande var det 14 deltakere fra blant annet Toyota, DOF Management, Bergen kommune, Lefdal, NAV, Statens vegvesen, Hordaland fylkeskommune og Scandic Hotel.

 Den største utfordringen som ung leder er å forstå at man ikke trenger å gjøre alt selv.
Hege Lauvik, økonomi – og markedssjef i Austevoll Kraftlag

Fra USA til Austevoll
Hege Lauvik, økonomi- og markedssjef i Austevoll Kraftlag, havnet også på topp ti. Hun valgte å komme hjem til «vesle Austevoll» etter en karriere som fotballspiller og flere år med utfordrende jobber i USA.
– Den største utfordringen som ung leder er å forstå at man ikke trenger å gjøre alt selv. Men som ny leder er det vanskelig å gi slipp og delegere arbeid over til andre, sier hun.
Lauvik ønsker samtidig å ta et oppgjør med tanken om at man må balansere jobb og hjemmebane.
– Det er et helt feil utgangspunkt. Familien er prioritert uansett, og så må man tilpasse arbeidet etter dette, sier trebarnsmoren.

Sjef over de gamle
Myhrvold i Assessit, påpeker at det er viktig at unge ledere er klar for at det å være leder byr på en del problemer.
– Det er klart at det er en reell utfordring å skulle være sjef for noen som er veldig mye eldre enn deg selv, men jeg opplever samtidig at mange unge ledere beviser at de klarer nettopp dette, sier han.
Lubkowska mener også at man noen ganger kan føle seg ensom som leder.
– Det er derfor det er å viktig å ha et godt nettverk rundt seg, sier hun.

– Viktig med nettverk for de under 37 år

– Temaet ledelse opptar medlemmene våre og vi bestemte oss derfor for at vi skulle sette fokus på unge ledere, sier Eirik Boge, leder for U37.
Forrige ukes møte om «Årets unge ledere» er et av flere møter som ressursgruppen U37 i Bergen Næringsråd arrangerer denne våren.
Nettverket skal skape større aktivitet blant de yngre i Bergen Næringsråd, og slik gi de unge mulighetene til å være med og påvirke utviklingen i bergensregionens næringsliv.
– De fleste andre ressurs-
gruppene i Bergen Næringsråd er delt inn etter bransjer, men slik er det ikke i U37. Her kommer medlemmene blant annet fra bransjer som konsulent, bank, forsikring, eiendom, handel, energi, kultur og media, forteller Boge.
Litt av bakgrunnen for at gruppen ble startet var at det skulle bli lettere for personer under 37 år å ta del i aktivitetene i Bergen Næringsråd.
– For mange kan det være en terskel. Ved å ha en egen gruppe for yngre, får medlemmene mer innblikk i hva som skjer i næringsrådet. Det kan bidra til at de også deltar på næringsrådets andre aktiviteter.
U37 ble etablert i 2007, men det var først i fjor at det gikk over til å bli en ressursgruppe i Bergen Næringsråd.
– Det gjør at vi i større grad kan komme med innspill til næringsrådet, og slik være med på å påvirke utviklingen i bergensområdet. Med det store behovet for arbeidskraft som vi har i regionen i dag, er U37 et nyttig nettverk, også for bedriftene som ønsker å tiltrekke seg arbeidskraft og som ønsker å beholde de ansatte.