Christer Vikebø - Eiendomsmegler i Privatmegleren Vikebø & Jørgensen AS - Ble i 2008 trukket frem som en av Norges beste selgere av rektor Trond Blindheim ved Markedshøyskolen i Oslo i et intervju med Nettavisen.

Amerikanernes lovverk er bygd opp av ”et par sider med grunnlov” vedtatt i 1787, resten bygger på rettspraksis. Dette har gitt grobunn for en rekke umoderne, upraktiske og tilsynelatende komiske lover og regler. I California er det for eksempel forbudt å sette ut en musefelle om man ikke har jaktkort.
USA er derimot ikke det eneste land med underlige lover og regler. Det eksisterer faktisk et land hvor du kan gå på boligvisning, finne den perfekte boligen, delta i budrunde, ha høyeste bud, få aksept av selger på budet, ”planlegge hvor sofaen skal stå”, for deretter å få beskjed om at en vilt fremmed som har ”arvet et nummer” av sin bestemor skal overta boligen i ditt sted. Ordningen kalles forkjøpsrett – og den praktiseres i beste velgående i landet Norge i år 2010.

Opprinnelig var forkjøpsrett trolig et sosialpolitisk stimuli konstruert for å se til at Norge hadde en boligpolitikk som ga alle innbyggere ”rett til et tilfredsstillende sted å bo” (Grunnloven § 110 c). Selv om det kan være noe ulikt syn på hva slags virkemidler man skal benyttes i dette øyemed kreves ingen forståelse av kvantefysikk for å se at forkjøpsrett neppe er en av dem – ikke i 2010.
Hvem som er tjent med ordningen er faktisk svært vanskelig å se ved første øyekast. Ulempene er derimot krystallklare. Markeds- og verdimessig er nemlig forkjøpsrett en svært dårlig idè. Interessenter med forkjøpsrett kan sitte på gjerdet og la budrunden gå sin gang, for så å overta boligen ”ferdig bydd”. Enkelte potensielle budgivere frastår mulig også fra å by, nettopp på grunn av overhengende mulighet for å tape boligen på forkjøpsrett. Du kan selvsagt ”løse dette” ved å lyse ut forkjøpsretten i forkant, slik at fristen for å melde seg er utgått før visning. Ulempen blir derimot at man da på visning må informere om at det er personer som allerede har meldt sin forkjøpsrett. Som sagt, en svært dårlig idè for eiere av bolig i borettslag.
Utfallet du som boligkjøper kan ende opp med har vi vært innom innledningsvis. La meg skyte inn at forkjøpsrett selvsagt er en god venn om den sikrer deg boligen ved å frarøve den opprinnelige kjøperen sitt ”nye hjem”. Ulempen er derimot at du ved å benytte forkjøpsretten så ”rykker bak i køen” og at du derav i neste runde mulig selv må bite i det sure eplet. Fra forbruker- og markedsperspektiv eksisterer altså knapt argumenter for å la forkjøpsretten leve i borettslagenes vedtekter.

Med fare for å tråkke på store tær mener jeg å ha funnet årsaken til at den likevel i aller høyeste grad hodes i livet, svaret på dens eksistens finnes i borettslagsloven. Her fremkommer at borettslag (les; foretningsfører) kan kreve et vederlag opp til fem ganger rettsgebyr for å utlyse forkjøpsrett. Borettslaget kan videre sette som vilkår at forkjøpsretthaver må betale et vederlag på opp til fem ganger rettsgebyret for å gjøre forkjøpsrett gjeldende (fritt oversatt til bokmål). For ordens skyld; fem ganger rettsgebyr er i 2010 kr 4 300. En rask titt på en foretningsførers hjemmeside bekrefter at ”omkostningene p.t. ved å benytte forkjøpsrett er kr. 4.300,-”.
I tillegg må vi ikke glemme de passive medlemmene (altså de som ikke bor i et av lagets boliger) som hvert år samvittighetsfullt betaler medlemsavgift for å beholde sitt ”lave” medlemsnummer.
Nå tror jeg riktignok ikke utlysning på forkjøpsrett er foretningsførerens hovedmotiv. Nei, hovedårsaken til at vi har forkjøpsrett må være ”medlemsfordelen” forkjøpsretten gir – altså rettigheten som medfølger det å betale for å ”være medlem”. Som en foretningsfører så greit sier det; ”Våre medlemmers første og største medlemsfordel er og blir forkjøpsrett”. Noen er altså tjent med forkjøpsrett, mye taler derimot for at det ikke er menneskene den opprinnelig var myntet på.
Om man så ønsker å fjerne forkjøpsretten fra borettslagets vedtekter, er dette mulig? I praksis er forkjøpsrett vedtektsfester. Dette innebærer at man gjennom vedtektsendring vil kunne fjerne forkjøpsretten (noe man gjør ved generalforsamling i borettslaget).

Det å fjerne forkjøpsrett fordrer altså (eller derimot) at noen i ditt borettslag bryr seg så mye at de velger å gjøre noe med den. Ulempen er selvsagt at du stort sett møter den (forkjøpsretten) på vei inn eller ut av borettslaget. Altså før du kan gjøre noe med den, eller når det er så alt for sent å foreta seg noe. Med mindre du bryr deg etter å ha lest dette blir den altså høyst sannsynlig værende i vedtektene i ditt borettslag.
Nettopp derfor blir dessverre mitt beste råd at vi inntil videre skaffer oss et nummer alle som en – så får vi håpe at forkjøpsretten ikke spenner bein under våre fremtidige boligkjøp eller – salg.  Skulle det skje får en mager trøst være at vi i alle tilfeller kan jakte mus uten jaktkort.

- Administrerende direktør på VilVite, Bergen Vitensenter AS. - Dahl har allsidig markedsførings- og ledererfaring fra næringslivet, blant annet. som administrerende direktør i Sea Farm, Hansa Bryggeri og Dale of Norway. Dahl har også flere års konsulentvirke bak seg både i Deloitte Consulting og i egen virksomhet. Han er utdannet siviløkonom fra NHH.

«Tøm oppvaskemaskinen, rydd rommet, gjør leksene, gå ut med bosset, klipp gresset – ta ansvar!» – alle kjente meldinger i familielivet. Ikke så rart, vår samfunnsorden bygger på fordeling av oppgaver og ansvar. Mye tas hånd om av fellesskapet, men like fullt er vi helt avhengige av at individet «tar ansvar» i små og stor saker.
Det heter så fint at vi skal ta ansvar for egen helse, for egen læring – vi skal ta ansvar for egen økonomi og egen livssituasjon. Nokså selvfølgelig, men også nokså utfordrende for mange. Det kreves kompetanse og innsikt for å ta ansvar på mange av disse viktige områdene i livet. Viktig for å bygge slik kompetanse er at du får veiledning og at du vises tillit til at du kan gjøre egne vurderinger og ta egne beslutninger.
Noe annet som må til for å lære å ta ansvar er at man får «smake på» følgene av ens egne valg – enten smaken er søt eller bitter. Etter å ha smakt på både positive og negative konsekvenser blir du nøyere i dine vurderinger og prioriteringer. Du gjør bedre valg senere – du tar ansvar på et bedre grunnlag.
Etter disse refleksjonene vil jeg komme inn på to aktuelle områder hvor jeg synes at vi er i ferd med å ta ansvar fra folk på sentrale områder i livet. Er det fordi vi ikke tror folk vet sitt eget beste eller er det andre grunner til at de ikke skal få «smake på» ansvar selv?
Det første jeg tenker på er den foreslåtte detaljstyringen av mamma- og pappaperm. Vi har en fantastisk ordning hvor mor og far får rikelig tid sammen med de små uten at det svir for mye på pungen. Det er et romslig tilbud til familiene med stor betydning for barnas oppvekst. Men kan ikke familiene få lov å bestemme selv hvordan de vil bruke disse godene?
Hvorfor skal reguleringskåte politikere og byråkratiske «forståsegpåere» inn i stuen, ja inn i soverommet til folk med disse «vi vet best for deg» holdningene. I Norge er det i dag en allmenn forståelse for betydningen av samvær mellom barn og begge foreldre. Vi ser stadig flere fedre med barnevogner på kafeene. Og jammen ser vi både mor og far samtidig ute med de små, både på kafeene og i kjøpesentrene – og, fy, også på ferie – til og med i utlandet. Dette gjør de ved å kombinere foreldrepermisjon og annen permisjon eller ferie. Det blir herlige dager og uker sammen med begge foreldre og søsken for de små.
Men dette er ikke edelt nok for permisjonsekspertene. Fullverdig blir det bare hvis far er tilstrekkelig lenge alene med omsorgen for barnet. Forslaget om utvidet pappaperm skal derfor bare komme dem til gode hvor mor og far er hjemme hver for seg med barnet. Det fungerer sikkert kjempebra for noen, mens andre vil foretrekke en annen fordeling av permisjonstiden. Kan vi ikke ha tillit til at dagens unge familier som er mer skolert og har mer likestilling med seg i ryggmargen enn noen generasjoner før klarer å forvalte godene for familien på en for dem fornuftig måte? La dem ta ansvar innenfor rammer som samfunnet gir uten at det skal skrives forskrifter for permisjonsdagene fra dag til dag og time til time.
Et annet område jeg bekymrer meg over er egen helse. Ikke min personlige, men tendensen til at vi fraskriver folk ansvar for egen helse. Stuen og soverommet er ikke nok, ekspertene skal nå også inn på kjøkkenet ditt. Det foreslås nemlig et eget avgiftssystem for usunne og sunne matvarer.
Hvordan kan noen generalisere dette på vegne av hele befolkningen? For meg er en kald Cola kjempesunt noen ganger, men det er utvilsomt usunt å bøtte i seg litervis hver dag. Hva med frokostblandinger, H- melk, brunost – ja hva som helst i for store mengder blir til slutt uheldig.
Som vi har hørt i «hvorfor blir folk feite» debatten, det er sammenheng mellom det du «pjåter i deg» og din egen helsetilstand. Samfunnet kan veilede, men folk må bestemme selv.
Vi må vokte oss for å undergrave det personlige ansvar i sak etter sak. Ikke bare er det viktig i seg selv, men også en forutsetning for at vi fortsatt skal kunne formane: «… ta ansvar!»

Henning Warloe - Stortingsrepresentant for Hordaland. - Satt i byrådet i Bergen fra 2003 til september 2009. Warloe har vært byråd for kultur, idrett og næring/bedrift og finansbyråd i Bergen.

For noen uker siden deltok jeg på en studiereise til Canada og USA, sammen med mine kollegaer i Stortingets komité for kirke, utdanning og forskning. Akkurat da vi besøkte verdens beste universitet, Harvard i Boston, kom nyheten om at Universitetet i Bergen var rangert som nr 135 i verden, og best i Norge.  UiB hadde dermed klatret oppover listen og gått forbi Universitetet i Oslo.  Gratulerer!

Det er naturligvis likevel et godt stykke opp til de aller beste.  I løpet av vår studietur besøkte vi fem av de 35 beste universitetene i verden.  Dette er universiteter med lang historie og enorme ressurser. De tiltrekker seg de beste lærerne, forskerne og studentene fra hele verden.  Kanskje er det urealistisk å tro at vi i Norge noen gang kan komme dit.  Men hvorfor ikke? Burde ikke verdens rikeste land også kunne få verdens beste universiteter?

Jeg tror ikke det er så enkelt at penger alene kan hjelpe oss.  Verdens beste forskere og studenter vil nok ikke uten videre satse på et lite land i utkanten av verden, med kulde og mye dårlig vær.  En spennende storby i et mildere klima virker nok mer attraktivt.  Men dersom Norge skal utnytte den heldige situasjonen vi er i, og sikre vekst og verdiskaping også i fremtiden, kommer vi ikke utenom en storstilt satsing på kunnskap.
Og mye bra finnes i Norge allerede.  På noen områder er norske forskere og kunnskapsmiljøer allerede i verdenstoppen.  Og heldigvis finnes mange av dem i Bergen!  På områder som hav- og klimaforskning, undervannsteknologi, geologi og marin forskning ligger Bergen i tet globalt.  Universitetet i Bergen er blant dem som har fått stor anerkjennelse og uttelling i kampen om de meste prestisjefylte midlene til forskning fra EU.  Og regjeringen satser flere titalls millioner på et nytt forskningssenter for klima, nettopp i Bergen.  Jeg synes det er flott å kunne si at ”de beste vi har i Bergen er også blant de beste i verden!”

Regjeringens forslag til statsbudsjett har nettopp kommet.  Etter min mening griper ikke regjeringen de mulighetene vi har til å satse offensivt på kunnskap i Norge.  Derfor er jeg glad for at Høyre har større ambisjoner for Norge enn regjeringen.  I fjor satset vi en ekstra milliard på kunnskap i Høyres alternative budsjett.  I ukene fremover skal jeg arbeide for at vi skal være like ambisiøse i budsjettet for 2011.  Også for kunnskapsbyen Bergen vil det være viktig!

Christer Vikebø - Eiendomsmegler i Privatmegleren Vikebø & Jørgensen AS - Ble i 2008 trukket frem som en av Norges beste selgere av rektor Trond Blindheim ved Markedshøyskolen i Oslo i et intervju med Nettavisen.

Det mangler ikke på gode råd hva angår boligsalg. At valg av årstid for salg påvirker pris er trolig blant de aller vanligste – særlig i siste kvartal hvert år. Du har mulig fått dem selv? ”Selg eneboligen om våren når hagen står i blomst”, eller ”ikke selg rundt jul, da folk er opptatt av annet enn bolig”. Jeg skal innrømme at rådene tilsynelatende har substans, trolig har derav mangt en boligselger fulgt dem – men holder de vann?

Det logiske sted å starte jakten på et svar er i boligmarkedets historikk. Denne forteller at boligprisene de fleste år skyter ekstra fart på nyåret, med andre ord – god gjødsel for misvisende avisforsider i begynnelsen av februar (”I år kommer boligprisene til å stige til himmels”). Videre har de to første kvartal høyere prisstigning enn årets to siste kvartal, hvorpå første kvartal historisk er best.
Det paradoksale med historikken er at fasit tilsynelatende blir at du gjør klokest i å beholde boligen. Svaret er altså at salgstidspunkt er uvesentlig?

Ikke helt. Selv om de lærde strides kan man på bakgrunn av statistikk fra år 2000 til 2008 avdekke noen trender. Basert på prisstigning per år, pris oppnådd i forhold til prisantydning og dager det tar å selge en bolig, kan det konkluderes med at man i mai og juni de fleste år oppnår høyest pris i forhold til prisantydning, selger boligen litt raskere, samt får med seg en relativt stor del av årets prisvekst. Du bør altså selge i mai og juni om du ønsker høyest mulig pris?

Svaret er – trolig ”overraskende” – at du som selger av ordinær bolig trolig ikke øker muligheten for å oppnå ”drømmepris” ved å velge en gitt årstid. Om du selger i mai vil boligprisene trolig være høyere i januar året etter. Gitt prisenes moderate økning over tid vil de overskygge sesongvariasjon.
Min egen erfaring fra noen tusen boligsalg er at salgssum i større grad påvirkes av andre valg en boligselger tar. Skal du pusse opp, male noen vegger, bære ut noen møbler, annonsere i avis, velge en litt ”dårligere” men billig megler, selge boligen selv – jeg kan nevne i fleng. Gode valg vil trolig gi deg bedre betalt enn valg av tidspunkt, i tillegg selges gjerne boligen raskere. Om du oppnår en ”fantastisk” pris er derimot verken opp til deg eller megler.

Fasit: det optimale tidspunkt – enn så ”tullete” det høres ut – er det tidspunkt hvor mer enn en person er på jakt etter en bolig som er prikk lik din, og i tillegg har penger og vilje til å strekke seg langt for å kjøpe den (ingrediens; ren skjær flaks).
Til tross for denne ”dårlige nyheten” kan boligselgere flest slå seg til ro med at de tilhører en gruppe som i liten grad berøres av årstid (og konjunktur). Vi er både boligkjøpere og – selgere i ett og samme marked. Selger du boligen til en ”dårlig pris” grunnet et labert marked, er sannsynligheten samtidig god for at du gjør et tilsvarende ”kupp” når du kjøper ny, og vice versa.
Du må selvsagt forsøke å bruke statistikk til din fordel, men i utgangspunktet beviser den i hovedsak en ting – desto lenger du sitter med en bolig, jo mer blir den sannsynligvis verdt.

Christer Vikebø - Eiendomsmegler i Privatmegleren Vikebø & Jørgensen AS - Ble i 2008 trukket frem som en av Norges beste selgere av rektor Trond Blindheim ved Markedshøyskolen i Oslo i et intervju med Nettavisen.

Klima har neppe vært mer dagsaktuelt, sånn sett er det mulig ikke overraskende at boligen din nå skal energimerkes – akkurat som kjøleskapet. Først ut er alle nye bygg, og eiendom som skal selges eller leies ut over 50 kvadratmeter.

Baktanken kan jeg forstå – økt bevissthet rundt energibruk (sløsing) og å få forbruk ned. På papir ser det greit ut, og klare paralleller kan trekkes til hverdaglige ting som bilkjøp; når du kjøper bil er du interessert i å vite hvor mye bensin den bruker på milen – ikke sant? Energimerking av bolig vil altså gjøre deg i stand til å vurdere hvor mye energi huset bruker – eller?
Systemet er svært likt det eksisterende for merking av hvitevarer fra A til G, hvor G er dårligst i klassen – med et viktig unntak. Mens ditt kjøleskap gjerne oppnår karakteren A er dette en karakter vanlige boligeiere kun kan drømme om med tanke på boligens merke. Det hele er en smule forvirrende – snittet på skalaen er ikke plassert midt på. De fremtidsvisjonære energikonstablene har sett i krystallkulen og plassert dagens boliger svært nær G. Av denne grunn er trolig C den beste karakter helt nye boliger vil kunne oppnå – så hvor plasseres vanlige boliger?

Systemet for merking er i følge Norges vassdrags- og energidirektorat så enkelt at du kan gjennomføre merkingen selv – og de har rett, for enkelt er det! I det miste om du ikke bryr deg om at boligen havner nederst på skalaen. Om du som meg ønsker å gjøre et forsøk på å energimerke egen bolig skjer dette over internett. Etter å ha logget deg på står valget mellom enkelt eller avansert skjema. Til tross for god kjennskap til eiendom – 10 års erfaring – gir jeg rakst opp avansert skjema til fordel for enkelt.
Enkel rapport klarer du å fylle ut helt selv – for den er svært enkel. Dessverre fortoner det seg som å måle gulvareal ved å se på bilder av boligens fasade – svært unøyaktig – hvor karakteren i hovedsak baseres på standardverdier for den hustypen du bor i. Nettopp det gjør at jeg lenge før ferdigutfylt skjema misstenker at min bolig ikke kommer heldig ut av merkingen – noe den endelige attesten bekrefter – E. I et forsøk på å avklare om det vil gå bedre om jeg benytter fagmann til merking oppdager jeg at bygninger som ikke følger de nyeste forskrifter bortimot uavhengig havner i kategoriene D til G. Jeg lar det dermed bli med enkelt skjema – men sitter igjen med følgende spørsmål; har energimerking i det hele tatt har noe for seg?

Min konklusjon blir todelt. Klassifiseringen vil i hovedsak være nyttig for helt nye boliger, eller boliger som er vesentlig rehabilitert. Det er slett ikke dumt å satse på energisparende tiltak, og energimerkingen gir et godt insentiv til å investere i slike energiløsninger. Ulempen har tidligere vært at investering du gjør i energibesparende tiltak gjerne har vært skjulte investeringer – det synes jo ikke på boligen at du har brukt penger på å etterisolere. De det måtte gjelde vil av denne grunn verdsette synliggjøring gjennom ordningen, og ja – de får trolig bedre betalt for å ha gjort gode energivalg. Sånn sett er sertifiseringen er en kjempeidé!
For flertallet tror jeg derimot energimerket blir en bokstav uten tungveiende verdi. Realiteten er at flertallet av boliger i dag ligger i den nedre del av skalaen – bryr du deg om boligen du kjøper er E eller F? Personlig lander jeg på at klassifiseringen per i dag ikke vil ha særlig betydning, den gamle villaen i Kalfaret er fortsatt er like attraktiv. Energimerket har mest å si for kjøleskapet – men i 2030, da vil jeg trolig anbefale deg å ruste opp boligen til å bli energieffektiv før du selger, også på Kalfaret.

Christer Vikebø - Eiendomsmegler i Privatmegleren Vikebø & Jørgensen AS - Ble i 2008 trukket frem som en av Norges beste selgere av rektor Trond Blindheim ved Markedshøyskolen i Oslo i et intervju med Nettavisen.

Det er med undring jeg fra tid til annen registrerer at boligkjøpere oppriktig antar at meglere ønsker at boligtakster skal være så høye som mulig – kunstig høye. Ved nærmere ettertanke er dog ikke antagelsen helt urimelig, for det er da slik at meglerens jobb er å oppnå høyest mulig pris?
Det enkelte boligsalg vil isolert sett helt riktig si deg at en dedikert megler jobber for å skaffe oppdragsgiver den høyeste pris markedet tillater – ser man derimot på det store bildet må en spørre seg om megler kan avgjøre hva markedsverdien er?
Mine ti år i bransjen har en sjelden gang gitt meg svar på dette spørsmålet. Svaret er trolig ikke overraskende – nei, det er markedet som avgjør, ikke megler. Megler kan riktignok legge til rette for en optimal markedspris gjennom en god salgsprosess. Selve markedsverdien er og forblir derimot et resultat av markedet i seg selv, et marked som er ubønnhørlig hvis megler
eller takstmenn priser en bolig feil. Både for lav og for optimistisk verdi vil skape trøbbel for et boligsalg, dette er bakgrunn for at meglere og takstmenn ønsker å sette sin vurdering i tråd med markedet. Hvorledes finner man så verdien som faktisk gjenspeiler markedet?

Det å finne markedsverdi er en omfattende affære, men la meg gi deg kortversjonen: Både eiendomsmeglere og takstmenn har tilgang til god statistikk som brukes i verdifastsettelse av eiendom. Dette er materiell som viser hva alle boliger her i landet er solgt for, hvor en kan søke seg frem til områder og gateadresser. Men å sammenligne kvadratmeterpris alene er langt fra det eneste man legger vekt på, noe som er årsaken til at enkle priskalkulatorer på nett svært ofte ikke gir korrekt markedsverdi.
En hver bolig har nemlig en unik teknisk verdi. Dette er verdi av å bygge boligen gitt dagens kostnad, til fratrekk kommer den elde og slitasje boligen har gjennomgått. Pusser man opp kjøkkenet reduseres fratrekket, mens et oppgradert og dyrere bad øker den tekniske verdien. Ut over dette vil fasiliteter som terrasse og parkering tilkomme.

Når en rekke boliger i dag så selges langt over byggekostnad er årsaken de tre b`er – beliggenhet, beliggenhet og beliggenhet. Beliggenhet er nemlig i aller høyeste grad avgjørende for markedets vurdering. Attraktiv beliggenhet medfører at flere vil bo akkurat her – være seg i storbykjernen, grunnet leilighetens plassering bygget, eller eneboligens plassering ved sjø – antatt ”markedsverdi” blir således tomteverdi. Sammen utgjør så teknisk- og tomteverdi boligens oppgitte markedsverdi.
Godt grunnlag til tross, det skal legges til at takstmenn og megleres vurdering i utgangspunktet kun er en kvalifisert gjetning. Fasit avhenger av hvem som faktisk er på jakt etter nettopp en type bolig akkurat når den selges. Derav vil noen boliger ende opp langt over takst, mens andre selges under.

Mitt råd til deg er å la prisantydning og takst være en pekepinn. Du skal uavhengig også danne deg din egen oppfatning basert på den kjennskap du har til området, samt den respons boligen har i markedet. Er det mange på visning? Det samme prinsipp gjelder ved meglervalg, det er ikke sikkert megleren som lover deg ”gull og grønne skoger” er det klokeste valget, det er ikke megleren som skal kjøpe huset – lytt til markedet.

- Forfatter og musiker. - Har vært redaktør for Cappelen Damms debutantantologi Signaler siden 2003 og har mottatt flere priser, blant andre Cappelen-prisen 2004, Sultprisen 2005 og Den norske Lyrikklubbens pris 2005. Han er også musiker i flere band, blant andre Sister Sonny og Moon Pedro & the New Farm Street Orchestra. - Debuterte med diktsamlingen Helter i 1997. Gav i 2009 ut den kritikerroste romanen Rust.

Jeg har vært på jobb. I to uker har jeg levd i en koffert og truffet masse fine folk og snakket om bøker og alt mulig, her i Norge og i Sverige og greier. Det var fint det. Det eneste var at Stockholm var litt kleint, det så ut som Bogstadveien i Oslo, bare at hele byen var sånn. Jeg trodde ikke det var mulig å jåle seg til så masse. Men det er kanskje bare meg som liksom ikke henger helt med lenger. Ja ja. Som Nicanor Parra sier: Jeg er gammal, jeg driter i ungdommen og alt det der.

Nå hoster jeg. Masse. I morges måtte jeg gå og legge meg på sofaen i stua. Jeg har hosta i ett siden lørdag eller fredag (nå er det onsdag), sikkert fordi en av de andre forfatterne som var med på den skandinaviske rundturen – en skalla argentiner som var ganske dust – i flere dager gikk rundt og hosta uten å ta seg til munnen, mens han snakka om kona si og sønnen sin, som han fremstilte som en slags mini-einstein. Helt forferdelig. Jeg blei selvfølgelig sittende ved siden av ham alle kveldene vi var på jobb sammen, ikke fordi han likte meg noe særlig, men fordi jeg var den eneste mannen og fordi jeg likte jeg Bob Dylan. Uansett: det var ikke han jeg skulle snakke om, men om hostingen; når man – som jeg – hoster så mye at man helst tror at lungene eller nyrene skal komme opp gjennom halsen, så tenker man jo en god del på døden. Jepp. Døden. Sjølveste (forrige gang handlet dette om Tiden, kom jeg på nå; ikke verst, ikke verst…)

En svovelsky gjorde at jeg ikke kunne fly fra Oslo, men måtte ta toget. Altså en sky med svovel.
Pedro Carmona-Alvarez

En ting er jo å tenke på sin egen forgjengelighet, en helt annen ting er å se for seg utslettelsen i Hollywoodsk forstand, slik vi jo flere ganger i det siste har fått smakebiter av på kino, men også i den virkelige virkeligheten. Nå har ikke jeg sett 2012, filmen om den derre Maya-kalenderen som spår at alt skal gå rakt til helvete, men her om dagen så jeg en snutt av The Day After Tomorrow (Husker den? Den med de skikkelig falske ulvene og New York som har fryst til is), og mens jeg hosta og tenkte på min egen død og på lungene mine og alt det som bor inni kroppen, så tenkte jeg på at det jo, når sant skal sies, ikke ser veldig bra ut. En svovelsky gjorde at jeg ikke kunne fly fra Oslo, men måtte ta toget. Altså en sky med svovel. Det er på ingen måter bra, det. I Bibelen står det noe om det, svovel og fire ryttere og noen basuner og jeg vet ikke hva. Creepy shit, som de sier på nynorsk. Så satt jeg der, da, og så på den elendige filmen og tenke på min egen dødelighet og hostet opp spyttklaser på størrelse med små kyllinger og tenkte: hva så? Hva om det virkelig går til helvete med oss alle? Og da kjente jeg at det lettet litt. Inni meg. No svovelsky is gonna bring me down, tenkte jeg, og kom på den fantastiske scenen i Short Cuts, 90-talls filmen som slutter med et kjempejordskjelv i L.A.

Tom Waits spiller en halvalkoholisert limousinsjåfør som er sammen med en ikke akkurat fin waitress som har sett sine bedre dager. De bor sammen i en campingvogn og da hele L.A begynner å riste og folk får hetta, er Tom Waits og dama hans dritings, og står og kysser og holder på å le seg i hjel mens de drikker paraplydrinker i de stygge stygge hawaii-skjortene sine. ”This is the big one, baby”, sier Tom Waits til dama si, ”we´re going together!” Moralen må være: frem med Hawai-skjortene og paraplydrinkene, folkens, våren er i Bergen, og det er ikke sikkert det blir så mange flere.

Christer Vikebø - Eiendomsmegler i Privatmegleren Vikebø & Jørgensen AS - Ble i 2008 trukket frem som en av Norges beste selgere av rektor Trond Blindheim ved Markedshøyskolen i Oslo i et intervju med Nettavisen.

Høysesong for bolighandel står for døren, innen første visning skal svært mange boligselgere foreta et viktig valg – hvem skal foreta salget? Folk flest selger kun bolig et fåtall ganger i løpet av sitt liv, en rekker aldri å bli erfarne boligselgere. Hvordan finner man så frem i jungelen av tilbydere?
I følge forbrukermyndighetene bør du invitere hjem to til fire meglere, spør du meg er dette et ypperlig utgangspunkt. Megleres kompetanse og innsatsvilje varierer, noe jeg etter ti år i bransjen vet mye om. Når du inviterer hjem flere meglere øker din mulighet til å finne en dyktig megler du vil trives med. Hvor finne dine to til fire meglere?

Mitt første råd er å forhøre seg med venner og bekjente. Har noen en megler de ønsker å anbefale er første kandidat funnet. Lytt likevel ikke eksklusivt til ”gode” råd og erfaringer fra venner eller arbeidskollegaer. De ønsker deg trolig alt godt, men vil i noen tilfeller uttrykke seg mer positivt om megler enn det som er reelt. Ingen ønsker å innrømme at megler de selv benyttet gjorde en middels innsats.

Mitt andre forslag er å invitere opp meglere fra selskaper som er godt representert i boligens område. Ofte er det en svært god grunn til at mange boligselgere velger nettopp dette foretaket. Velg likevel ikke megler utelukkende basert på meglerselskapers rykte, fine annonser eller tilsvarende. Til tross for selskapets gode rykte kan du fortsatt ende opp med selskapets ”dårligste” megler.

Mitt tredje forslag går mot strømmen, men jeg mener det like fullt.
Har du kjøpt ny bolig og liker megler du kjøpte av ser jeg ingen grunn til at du skal utelate å vurdere vedkommende (så lenge du husker den gylne regel; ”ta opp mer enn en megler”). Du valgte å kjøpe av denne megleren, vil vedkommende ha en positiv effekt på dine fremtidige interessenter? Det samme prinsipp gjelder megler du en gang kjøpte boligen du nå skal selge av. Vedkommende har solgt boligen tidligere og har kjennskap til den.
Om banken din tilbyr meglertjenester er mitt fjerde forslag å invitere hjem en representant fra deres meglerselskap. Pass derimot på at du ikke forveksler banktjenester med meglertjenester. Et langt og godt kundeforhold til banken er ingen garanti for at megleren banken sender er ditt klokeste valg (trolig er dette en vanlig ”felle”).
Mitt siste råd er å titte på boligannonser. Kommer du over en annonse som appellerer, ta en tur på visning. Liker du det du finner har du funnet ytterligere en potensiell megler.

Hvilken megler valget til slutt faller på bør baseres på en kombinasjon av selskapets produkt, avtalens vilkår, kostnad ved å benytte megler (men ikke spar deg til fant), samt din magefølelse vedrørende vedkommende. Den du får mest tillitt til og best inntrykk av er trolig den megler som også vil virke mest tillitsvekkende på dine potensielle kjøpere – høyst sannsynlig er dette den megler som bør foreta ditt boligsalg.

- Administrerende direktør på VilVite, Bergen Vitensenter AS. - Dahl har allsidig markedsførings- og ledererfaring fra næringslivet, blant annet. som administrerende direktør i Sea Farm, Hansa Bryggeri og Dale of Norway. Dahl har også flere års konsulentvirke bak seg både i Deloitte Consulting og i egen virksomhet. Han er utdannet siviløkonom fra NHH.

Kampen for tilværelsen synes å være over for mange. Tilværelsen dreier seg nå mer om maksimering av komfort og nytelse. ”Gidder ikke” blir avløst av ”trenger ikke”, vi trenger liksom ikke gjøre så mye lenger og likevel har vi det godt.  Å ”gidde” var i det minste uttrykk for at man så at det var behov for å gjøre noe – en eller annen form for innsats, men som man valgte bort ved å ikke ”gidde”.
Med valg av tittel kan dette kanskje lett se ut som et surmaget oppgulp fra en representant for den kommende generasjon av gullpensjonister med selvforherligende forestillinger om sin egen betydning. Men nå er det ikke eget spy jeg sikter til, men noe mer allment – og her klart ment i overført betydning.

Overlevelsesstrategier fra etterkrigstiden ble avløst av velferdsstrategier i 70-årene som har brakt oss inn i et nytt årtusen preget av velstandsstrategier. Strategier som berører oss som nasjon og som individer.
Inspirasjonen til å skrive om dette fikk jeg da jeg så et oppslag i BT 2. mars med bilde av en smilende Tommy Notøy på motorsykkel. Han er eier og grunnlegger av Budbilexpressen og har gjennom 20 år bygget opp en levedyktig bedrift i en krevende bransje. Når han blir spurt om hva som skal til for å lykkes svarer han: ”Hemmeligheten bak suksessen er hardt arbeid. Det er vel derfor det forblir en hemmelighet for så mange.”

Notøy peker på noe viktig. Det er altfor mange som ikke prøver anstrengelsesveien for å oppnå noe. Ikke fordi de ikke ”gidder”, men de ”trenger” ikke, ting ordner seg jo likevel. Denne innstillingen kommer ikke av seg selv. Vi som er på nedtelling i arbeidslivet må se oss selv i speilet og spørre – er det noe vi ikke har fått frem? Er den stadige ”utjevningen” noe av årsaken, alt skal være passelig bra, jevnt fordelt og ikke utmerke seg. Ytelser utover normen blir nesten straffet.
Dette har ikke oppstått på individnivå, men som følge av en samfunnsutvikling de siste 50 årene. En utvikling som er drevet frem av alle politiske farger og sterkt understøttet av at vi trakk gulloddet og fant oljen. Velstandsstaten er nå et faktum. Og oppe i denne velstanden synes de grupper som i utgangspunktet snakket mest om stolthet og verdier knyttet til hardt arbeid å være mer opptatt av hvordan man skal redusere kravene til arbeidsinnsats og likevel sikre at ”alle har det like bra”.

Politisk er jeg en selsom hybrid, sosialdemokrat med sterk tro på individets egen kraft og markedets regulerende evne. Jeg kommer nok aldri på noen valgliste. Men jeg tror denne blandingen er ganske bærekraftig. Den bygger på troen på et samfunn med medbestemmelse og omsorg for hverandre, den inneholder muligheter for å oppnå noe hvis man anstrenger seg og man underkastes en løpende evaluering på ”markedsplassen”. Gjennom evalueringen inspireres vi til ny innsats, og gjennom egne og andres anstrengelser oppnår vi forbedringer som så danner grunnlag for styrket velferd og trygghet for alle.

Midt oppe i min oppgitthet over velstandsmettheten og Notøys hjertesukk ser jeg likevel håp.
I en undersøkelse om norske studenters ambisjoner som blir referert i en artikkel i Stud Mag 10. mars i år under titlene ”Norske studenter går ikke for gull” – ”Ingen over, alle ved siden” fremkommer det at studentene ikke lenger vil bli best. Kanskje ikke særlig oppmuntrende, men videre heter det: ”halvparten satser på å være like gode eller litt bedre enn gjennomsnittet”. Da er det jo håp da! For etter hvert som tilstrekkelig mange har vært litt bedre enn gjennomsnittet er det nye gjennomsnittet bedre enn det gamle. Arbeidsinnsats fører altså til at man bidrar til å løfte nivået og standarden. Nå tror jeg at denne prosessen kan bli mer effektiv ved å strekke seg etter å bli best, men ”litt bedre enn gjennomsnittet” er kanskje det nye ”beste” etter tiår med utjevning.
Tilbake til fordøyelsen. Overmetthet over lengre tid fører til overvekt. Jeg anbefaler ikke å fremkalle bulemiske oppkast, men heller prøve en dose ”litt over gjennomsnittet” hardt arbeid og anstrengelse krydret med litt mestringsfølelse og en dash svette?

Henning Warloe - Stortingsrepresentant for Hordaland. - Satt i byrådet i Bergen fra 2003 til september 2009. Warloe har vært byråd for kultur, idrett og næring/bedrift og finansbyråd i Bergen.

Etter mange sterke prestasjoner og hele ni gullmedaljer til Norge i OL i Vancouver kom jeg til å tenke på Gro Harlem Brundtlands uttrykk ”Det er typisk norsk å være god!”.  Selv om vi alle er veldig stolte hver gang en nordmann tar gull synes jeg det er en kvalmende og selvgod holdning i Gros berømte uttrykk.  Kanskje er det slik at det egentlig er ”typisk norsk å TRO at vi er gode”?  På idrettsarenaen er det lett å finne ut hvem som er best.  På andre områder kan det være vanskeligere. Og fordi det er vanlig i Norge å tro at vi ”sikkert” er best, så er det vanskelig å akseptere fakta som beviser det motsatte.

På skolefeltet var det for cirka ti år siden stor debatt om Norge skulle delta i internasjonale tester. Mange mente det ikke hadde noe for seg, ettersom norsk skole ”sikkert” var blant de beste i verden. Andre, deriblant Høyre, mente det ville være viktig å delta i disse testene, nettopp for å få frem fakta om hvordan det virkelig stod til og slutte med synsingen. Den største internasjonale testen heter PISA. Da de første PISA-resultatene kom på bordet, ble mange sjokkert. Norske skoleelever scoret så vidt gjennomsnittlig på en undersøkelse av kunnskapsnivå i de 35 rikeste landene i verden.

Mange protesterte på dette. Det kunne jo ikke være mulig at norsk skole ikke var best i verden mente de. Testene måtte være feilaktige. Tallene ikke sammenlignbare. Det var andre ting enn den kunnskapen PISA målte som var viktige. Dessuten var det bare i norsk skole at alle elever fikk være med på like fot,  mente og synset mange skolefolk og politikere. Nå, etter nesten ti år med PISA-undersøkelser (og andre internasjonale tester) har kritikken stilnet. Faktisk har selv de sterkeste motstanderne fra den gang, SV, blitt ”PISA-fans”. Kristin Halvorsen sa da hun ble ny kunnskapsminister at noe av det viktigste var ”å løfte norske skoleelevers scoring på PISA”.  Det er nye toner fra den kanten.

I Norge har vi nemlig hatt heftige debatter om andre tester også. Da Høyre kom i regjering innførte skolestatsråd Kristin Clemet de nasjonale prøvene. Disse viste store og urovekkende forskjeller mellom skolene. SV lovte å fjerne de nasjonale prøvene, men gjorde helomvending etter en stund. Nå er det enighet om at det er viktig å sjekke hvordan hver enkelt skole gjør det i forhold til resten av skole-Norge, og hvordan Norge gjør det internasjonalt. Og både gode og dårlige resultater har blitt brukt til motivasjon eller mobilisering. Norge viser fremgang på PISA, og mange enkeltskoler har stor fremgang på nasjonale prøver. Det er faktisk bedre å vite enn å synse når man skal diskutere hvordan norsk skole skal bli bedre.

- Forfatter og musiker. - Har vært redaktør for Cappelen Damms debutantantologi Signaler siden 2003 og har mottatt flere priser, blant andre Cappelen-prisen 2004, Sultprisen 2005 og Den norske Lyrikklubbens pris 2005. Han er også musiker i flere band, blant andre Sister Sonny og Moon Pedro & the New Farm Street Orchestra. - Debuterte med diktsamlingen Helter i 1997. Gav i 2009 ut den kritikerroste romanen Rust.

Jeg vet ikke hva som holder på å skje, om det i det hele tatt skjer noe eller om det bare er hodet mitt som innbiller seg ting. Ikke helt umulig det, altså, det med innbillningen. Men likevel. På tirsdag fikk jeg besøk av en forfatterkollega, la oss kalle ham G – en poet jeg setter høyt og som jeg har hatt æren av å arbeide sammen med de siste tre årene. Vi har laget oss et monster, han og jeg, en bok med oversatt poesi som anytime bikker 600 hundre sider og kommer ut i mai. Men det er nå ikke det som er mitt anliggende her i dag. Det rare starter nemlig et annet sted. G og jeg møttes nemlig for første gang for 15 år siden, den gang vi begge ankom Bergen for å gå på Skrivekunstakademiet, på Verftet USF. Begge unge menn i begynnelsen av 20-årene. G var belest og klok og veltalende og arrogant. Jeg var kul, spilte i rockeband, var syltynn og arrogant.

Vi satt på hver vår siden av klasserommet og skulte ikke engang på hverandre. I løpet av det året vi var medelever på akademiet tror jeg vi utvekslet toppen 15 fraser, alle sammen av typen: Har du fyr? Har du røyk? Skål, etc. Ikke akkurat bestevenner, med andre ord. Jeg tror vi til og med klinte med samme dame en gang, uten at noen av oss brydde seg. O happy days, som gamle Beckett ville sagt. Uansett: det gikk nå mange år, jeg ble forfatter, plutselig, og G ble forfatter like plutselig og våre veier begynte å krysses. Jeg begynte i tidsskriftet Vagant, han startet LUJ. Jeg kranglet med ham på lederplass, han sendte meg en mail der han siterte Leonard Cohen: keep me hard, keep in the kitchen, keep me out of politics. Og sånn var det, frem til et Osloforlag ringte oss begge og ville ha oss til å lage bok – et monster – sammen. Hvorfor? No freakin clue.

Spalten min het Pedro Preiker Piss, og det kjennes på mange måter riktig ut, dette, å skrive her, å møte meg sjøl i døra på skrivekunstakademiet og i denne teksten.
Pedro Carmona-Alvarez

Så da sitter vi her. G og jeg. Hvor? Jo: på Skrivekunstakademiet, der vi for første gang møttes. Her låner vi et kontor (dritvarmt, lite) og sitter og jobber og ser gjenferdene av oss selv: to unge cocky drittsekker i begynnelsen av 20-årene som løper rundt i lokalene mens vi prøver å unngå å møte blikket deres. Det er fredag, det er sol, Lakesevåg ser nydelig ut herfra og jeg tenker på Tiden. Jepp. Den med stor T. Sjølveste Tiden. Og så slår det meg, plutselig, at jeg også har gjort dette før. Jo, jeg var faktisk spaltist! I gratisavisen Filter, et makkverk, når sant skal sies (og det skal jo det). Spalten min het Pedro Preiker Piss, og det kjennes på mange måter riktig ut, dette, å skrive her, å møte meg sjøl i døra på skrivekunstakademiet og i denne teksten. Jeg heter Pedro. Jeg er forfatter. Jeg er 22 år og 38 år, og uansett hva akkurat det vil si, så skal jeg gjøre mitt beste for å fortsette i pisspreik-tradisjonen, enten det er her inne, med G og med spøkelsene på skrivekunstakademiet, eller der hjemme, blant alle spøkelsene som gjemmer seg i alle bøkene, i det biblioteket som er verden.

- Startet Tellé Records i 1997 og står bak en rekke utgivelser med artister som Annie, Kings Of Covenience, Röyksopp og Datarock. - Er i dag manager for Annie, John Olav Nilsen & Gjengen og The New Wine.

Det begynner å bli en liten stund siden jeg ble spurt om å skrive Byblogg for Byavisen.  Jeg antar jeg ble spurt på grunnlag av min entusiasme for musikk. Til daglig jobber jeg for, og er med å drive MADE Management og som hobby driver jeg plateselskapet Tellé Records. Når jeg ble spurt om å bidra i Bybloggen tenkte jeg at det var den enkleste sak i verden, men etter å ha grublet i noen måneder kom jeg frem til at det er så mye jeg kunne tenke å skrive om. For mange valg. For å komme i gang tenker jeg at det er bedre å skrive lite om mye og ikke motsatt

Bergen vs de andre
I fjor ble jeg intervjuet av Adressa i Trondheim. De lurte på hva som var galt med musikkmiljøet i Trondheim  og hva som var grunnen til at vi gjorde det så bra i Bergen. Så reiste jeg til Trondheim under NRK P3s Urørt-finale og ble værende en dag for å sjekke ut Rockheim-museet og sjekke ut lokale band på Trondheim Calling-festivalen.  Det som slo meg på den turen var at en by som Trondheim, eller Oslo for den saks skyld, har fantastisk mange fine konsertscener og veldig gode rockefestivaler. Dette er noe jeg savner i Bergen. Denne ene konsertscenen som kan ta 700 – 800 publikummere, som er lagt til rette for rockemusikk, som har lange fristende annonser med konserter hver uke, litt som Rockefeller i Oslo.  Så savner jeg en utendørsfestival litt som PStereo , Øya eller Slottsfjell. Men så grubler jeg litt over det og tenker at kanskje er det nettopp fordi at vi må trenge oss inn på små steder som Vamoose, Garage eller Hulen som gjør at Bergen sitt miljø blir litt ekstra spesielt. Det at du er dømt til å møte på nesten hver eneste musiker i byen om du går en tur ut. Så tenker jeg at vi har festivaler som Ekko, Bergen Reggea festival og Hole in the Sky som alle bringer frem det beste i forskjellige subgenre. Så kanskje ikke det er så dumt at man noen ganger må reise ut av byen for å få disse andre opplevelsene og bringe nye impulser tilbake til trange Bergen.  Skulle bare ønske vi fikk hurtigtog så det var lettere å komme seg ut.

By:Larm-invasjonen
Jeg har lagt merke til at aviser har skrevet mye om bergensartister som skal til by:Larm. Selv reiser jeg over til Oslo allerede på tirsdag for å forberede meg til festivalen. Jeg gleder meg virkelig til å komme i gang. Når jeg ser på programmet bir jeg virkelig stolt av Bergen og det skal bli gøy å komme til Oslo og feste med venner.  Selv kom jeg til 37 bergensartister fordelt over hovedprogram og klubbprogram. Hadde man satt alle disse bandene  på fire scener i Bergen over en lang helg ville det jo vært en festival i seg selv. Innimellom så lurer jeg på om folk flest legger merke til hvor bra Bergen gjør det på musikkfronten. For hadde vi sammenlignet dette med fotball hadde vi vunnet cup’en, eliteserien, og ikke bare med Brann, men Løv-Ham hadde ligget som nummer to hvert år, og begge lagene hadde spilt i Champions league eller Europa League.

Topp 5 fra Bergen denne uken:

1. Put Your Hands Up  For Neo-Tokyo – The Rich, The Lepers,  and die Mauer
2. ZenZuluZero – Beijing Rain
3. Razika – Taste my dream
4. Lars Vaular – Rett opp og ned, Hkon remix
5. Casiokids – En vill hest

- Administrerende direktør på VilVite, Bergen Vitensenter AS. - Dahl har allsidig markedsførings- og ledererfaring fra næringslivet, blant annet som administrerende direktør i Sea Farm, Hansa Bryggeri og Dale of Norway. Dahl har også flere års konsulentvirke bak seg både i Deloitte Consulting og i egen virksomhet. Han er utdannet siviløkonom fra NHH.

I min første Byblogg tar jeg utgangspunkt i min rolle som vitensenterleder. I Norge er dette en ”smal” yrkesgruppe, vi har åtte såkalte regionale vitensentre. Disse er i hovedsak blitt til de siste ti årene. Over 600.000 personer besøkte vitensentre i Norge i 2009, av disse var 104 000 på VilVite. Internasjonalt er ”bransjen” langt mer utviklet. Kunnskap om matematikk, naturvitenskap og teknologi er viktig for et levende demokrati og videreutviklingen av et moderne samfunn. Verdiskapingen i Norge er helt avhengig av tilgang på oppdatert kompetanse og tilstrekkelig kapasitet innenfor disse fagområdene. Hverdagen vår og økosystemene påvirkes i økende grad av teknologi, direkte og indirekte.

Det etterspørres flere med realfags- og teknisk utdanning enn vi ”produserer”. Og i internasjonale sammenligninger av kunnskap innenfor disse fagområdene kommer vi dårligere ut enn mange land vi ikke liker å sammenligne oss med. Skal vi lykkes i å opprettholde posisjonen som et av de beste land i verden å leve i, er vi avhengige av stadig mer kunnskapsrik arbeidskraft. Dette gjelder spesielt innenfor realfag og teknologi.

Som et ledd i Regjeringens nasjonale strategi for å skape økt interesse for og rekruttering til realfag og teknologi ble det i 2003 besluttet å opprette regionale vitensentre. Vitensentrene representerer lærings- og opplevelsessentre innenfor matematikk, naturvitenskap og teknologi. De besøkende lærer ved å utfordres på problemstillinger som løses ved å eksperimentere selv, ”lære ved å gjøre”. På vitensentrene får skoleelever, lærere og annet publikum utforske matematiske, naturvitenskaplige og teknologiske fenomener gjennom egen aktivitet. Dette bidrar til å ”senke terskelen” for mange i forhold til disse fagområdene som gjerne oppfattes som vanskelige og uoverstigelige.
Internasjonale undersøkelser viser at besøk på vitensentre virkelig bidrar til å endre holdninger overfor matematikk, realfag og teknologi, blant unge og eldre. Dermed gjør flere utdannings- og yrkesvalg som går i den retningen. Undersøkelser blant norske elever og studenter i 2008/09 bekrefter at dette også gjelder i Norge. VilVite får tilbakemeldinger fra våre brukere som understøtter dette.

Paradokset er at det i Kunnskapsdepartementet, som er ansvarlige for den nasjonale strategien, ikke synes å være særlig vilje til å bidra til å sikre et forutsigbart og tilstrekkelig økonomisk driftsgrunnlag for de regionale vitensentrene. Det er overlatt til andre. Både i ”festtale” sammenheng og i anbefalinger fra kompetent hold fremholdes et driftsbidrag på cirka 33 prosent fra Staten som et nødvendig nivå for å sikre en sunn vitensenterbransje, resten bør komme fra skoleeiere (kommuner og fylker), egne inntekter og samarbeidspartnere.
Realiteten er imidlertid en annen for VilVite. I 2009 mottok vi cirka ti prosent av nødvendige driftsmidler fra Staten. Resten kommer fra Bergen kommune, Hordaland fylkeskommune, organisasjoner, bedrifter og egne inntekter. Det statlige bidraget er unektelig beskjedent når det skal reflektere en såkalt ”satsning” på vitensentrene i utdanningskjeden. Spesielt underlig blir regnestykket når vi konstaterer at det VilVite svarer i arbeidsgiver- og merverdiavgift tilnærmet går ”opp-i-opp” med det statlige tilskuddet.

Vi som driver vitensentre i Norge føler at vi har gjort en stor del av vår jobb, og vårt fantastiske publikum har tatt vel imot oss. I løpet av noen få år har vi fått vitensenter-Norge på beina, ti år etter svenskene. Jeg har flere ganger invitert politisk ledelse i Kunnskapsdepartementet til dialog om hva de mener med ”satsning”, men uten å lykkes i å få til et møte. Skal Kunnskapsdepartementet tas alvorlig i ”satsningen” på vitensentre så må de enten ”tone flagg” og si at dette må andre ta ansvar for, eller gjøre det eneste fornuftige – la satsningen underbygges av tilstrekkelige midler over Statsbudsjettet.

Christer Vikebø - Eiendomsmegler i Privatmegleren Vikebø & Jørgensen AS - Ble i 2008 trukket frem som en av Norges beste selgere av rektor Trond Blindheim ved Markedshøyskolen i Oslo i et intervju med Nettavisen.

Fra 1. januar kunne forbrukere selv legge boligen sin ut for salg på finn.no og ifølge Huseiernes landsforbund var det mye penger å spare på dette. Eiendomsmeglerne reagerte selvsagt med skepsis, og utad syntes årsaken å være meglernes frykt for å miste deler av sitt levebrød.

La meg innlede med å påpeke at det ikke er meglernes fremtid som uroer meg. Svært få private har så langt benyttet denne ”gylne” muligheten. Jeg ønsker heller ikke sette spørsmålstegn ved privat boligsalg, dette var mulig også før forbrukerne fikk tilgang til en ny nettside, avgjørelsen om å selge selv får stå for den enkeltes regning.
Det som derimot bekymrer meg er hvorledes organisasjoner som Forbrukerrådet og Huseiernes landsforbund kan fremstille boligsalg på en måte som er egnet til å la forbrukerens overmot ta overhånd. Er ikke disse organisasjonenes eksistens tuftet nettopp på å se til at forbrukere ikke føres bak lyset?

For å unngå å bli beskyldt for å mele egen kake skal du få trekke din egen konklusjon.
Christer Vikebø, Privatmegleren

At problemfritt boligsalg er enkelt er nemlig ”nyheten” enkelte medier drar ut av omleggingen av en internettside. Forbrukernes vaktbikkjer stiller i denne sammenheng villig opp og bidrar med informasjon. Overskriften jeg valgte å benytte i innlegget stammer faktisk fra en slik ”nyhet”. Den ble funnet på en av landets mest besøkte nyhetssider. I artikkelen forteller forbrukerrådets advokat hvorledes du enkelt kan selge boligen selv.
Boligsalg er i følge Forbrukerrådet så simpelt at det må sies å harmonere dårlig med de nye krav staten med Finansdepartementet i spissen innfører for meglerstanden 1. januar 2011. Endringen medfører at en megler må ha tre års utdanning og to års praksis for å gjennomføre boligsalg. Det hele blir svært umusikalsk. Hvordan kan staten pålegge noen fem års utdannelse for å gjøre en jobb Forbrukerrådet kan beskrive i en nyhetsartikkel?
La meg gi noen eksempler fra artikkelen ”Slik kan du selge bolig uten megler”. Artikkelen forteller at du ”ikke trenger prospekt ved boligsalg” (men uten prospekt, hvordan skal du bevise at riktig informasjon er gitt kjøper? Eller enda viktigere, at riktig informasjonen i det hele tatt er gitt?). Den forteller videre at den som ser det hensiktsmessig enkelt kan lage et prospekt selv, dette ved å laste ned et profesjonelt prospekt og kopiere de viktigste punktene (at det er stor forskjell på boliger, og boligtyper er utelatt).

For å unngå å bli beskyldt for å mele egen kake skal du få trekke din egen konklusjon. I konklusjonens sted velger jeg å avslutte med et velmenende råd; ønsker du å utelate megler når din bolig skal selges, vurdér rimelige alternativer som salg gjennom advokat eller nettmegler.

Prisforskjell mellom å legge annonsen på finn.no og å kjøpe enkel bistand er liten, jeg tør derimot garantere at det for flertallet er verdt det. Historien forteller oss at evnen til å se rundt neste sving kan være begrenset, det kan man være tjent med å huske på om overmotet er i ferd med å ta overhånd.

Henning Warloe - Stortingsrepresentant for Hordaland. - Satt i byrådet i Bergen fra 2003 til september 2009. Warloe har vært byråd for kultur, idrett og næring/bedrift og finansbyråd i Bergen.

Som ny byblogger i Byavisen vil jeg først og fremst starte med å ønske alle lesere et Godt Nyttår!

Siden jeg både er ny som spaltist og ny som stortingsrepresentant er det kanskje naturlig å ta utgangspunkt i det siste først. Etter valget i september ble det klart at mine neste fire år skal tilbringes på ”Tinget” eller ”Løvebakken” som er to av sikkert flere kallenavn som brukes om Stortinget. Her skal jeg gjøre mitt beste for å tale Bergens og Hordalands sak.

Etter at de første ukene gikk med til å finne ut av ganger og korridorer og få innlosjert seg på et kontor har resten av høsten gått med til å gjøre meg kjent med min nye komité og det ansvarsområdet jeg har fått, samt delta i Stortingets arbeid med Statsbudsjettet for 2010, som nok er det viktigste arbeidet i løpet av året. Jeg har fått plass i den såkalte KUF-komiteen, som står for Kirke, utdanning og forskning. Her har jeg fått hovedansvaret i Høyre for forskningsfeltet, som jeg synes er veldig spennende. For meg har alltid den viktigste drivkraften ved å være politiker vært at det er enormt lærerikt, og spennende å få være med å utforme ny politikk og legge til rette for nye ideer og bidra til å skape vekst.

JA, jeg savner Bergen! Jeg har faktisk alltid bodd, studert og jobbet i Bergen, og skammer meg ikke over å si at jeg rett og slett er forelsket i Bergen.
Henning Warloe, stortingsrepresentant for Høyre

Spørsmål jeg har fått fra mange i løpet av høsten er disse: Hvordan trives du på Tinget? Hvordan er livet som stortingsrepresentant?, og savner du Bergen? Det letteste å svare er at JA, jeg savner Bergen! Jeg har faktisk alltid bodd, studert og jobbet i Bergen, og skammer meg ikke over å si at jeg rett og slett er forelsket i Bergen. Men så er det jo heldigvis sånn at det er mulig å være hjemme hver helg om man ønsker, selv om det ikke alltid er like lett i praksis. Hvordan jeg trives på Tinget er nok foreløpig litt påvirket av at jeg trivdes ualminnelig godt som byråd i Bergen. Å være byråd gir nok flere muligheter til direkte styring, man er mer ”hands on” som det heter. Mine seks år som byråd i forskjellige posisjoner vil jeg alltid se tilbake på med stor glede, ikke minst fordi jeg fikk arbeide sammen med og komme i kontakt med så mange kjekke og dyktige folk.

Derfor har overgangen til Stortinget vært både stor og kanskje litt vemodig. Heldigvis har vi som er nye representanter blitt tatt veldig godt imot, her er mange hyggelige og flinke folk som det skal bli spennende å jobbe sammen med. Og så er det naturligvis en stor ære å være medlem av landets nasjonalforsamlig. Historien sitter i veggene, og det skapes litt ny historie hele tiden. Samtidig er nok Stortinget en litt ”sær” arbeidsplass, ettersom det ikke er noen som ligner. For meg er det fortsatt litt å finne ut av, og forhåpentligvis blir jeg aldri ferdig utlært. Du vet hva de sier: Den som tror han/hun er det, er ikke utlært, men ferdig!

Hva har stortingsrepresentant Henning Warloe, PR-rådgiver Trond Albert Skjelbred, bergensmusikkens ildsjel Mikal Telle, Vil Vite-direktør Svein Anders-Dahl og eiendomsmegler Christer Vikebø til felles? Jo, de avisblogger for Byavisen.

Bybloggen er Byavisens bidrag til dybde, forståelse og kanskje et litt annet perspektiv fra innsiden i 2010. En blogg hører egentlig hjemme på nettet, men Byavisen vil i år la nettbloggerne slippe til i papiravisen vår. Opp og frem med dem.

Vi har samlet et knippe interessante mennesker som hver tirsdag gjennom 2010 vil dele sine tanker med deg. Bybloggen vil også bli utvidet med flere sentrale mennesker i Bergen i løpet av året.

De kommer til å forklare svingninger i markedet, gi sitt syn på saker som opptar deg, fortelle om nyvinninger og rett og slett opplyse deg som leser. Først ut er eiendomsmegler Christer Vikebø. Den tidligere Notar-megleren forteller om alle boligspådommene som kommer ved inngangen til et nytt år og gir deg også sin konklusjon over boligprisene i 2010.

Er det noen andre mennesker du gjerne ville sett uttrykke seg i Byavisen? Ikke nøl med å ta kontakt på redaksjon@byavisen.net så skal vi prøve å lokke folk til å dele sine tanker med oss gjennom Byavisen.