Når Den Nye Opera setter opp L’Étoile er det verken snakk om dødsfall eller tragedier, men om sparkepiker, et dansende kor og en helsprø konge.

Med oppsetningen av Emmanuel Chabriers over 130 år gamle opera, har Den Nye Opera knyttet til seg deltagere fra inn- og utland til å sette sammen en heller utradisjonell opera. I tillegg til de mange fransktalende solistene, er også KorVest, som slett ikke har fått en tradisjonell kor-rolle. Hele forestillingen både danser og synger de.
– Vi visste ingenting om at vi skule danse før vi kom på den første prøven. Det har vært en av de morsomste operaene jeg har vært med på hittil, men i første omgang tenkte jeg: «Oi! Kommer jeg til å klare dette?», sier Hilde Veslemøy Hagen i koret og fortsetter.
– I løpet av forestillingen tror jeg vi står i ro på scenen i to minutter, ellers danser vi hele tiden.

Høye benspark
Sammen med flere, blant andre Elin Gjerseth, har Hagen også fått en ekstra rolle i operaen som cancan-danser. Med høye benføringer, spark og store skjørt, trengs knapt et medlemskap på treningssenteret.
– Dette er tøft nok. Vi øver seks kvelder i uken, og rundt fire til sju timer hver dag, sier Gjerseth.
– All dansingen kan gå ut over syngingen. Man blir gjerne litt kortpustet, men det går lettere etter hvert, smiler Hagen og fortsetter.
– Den største utfordringen vår er å stokke bena riktig, samtidig som man skal synge på fransk, sier Hagen.

Franske solister
Handlingen i operaen tar utgangspunkt i en relativt absurd bursdagsfeiring, der hovedrollen Kong Ouf ønsker å feire ved å gjennomføre en henrettelse av en tilfeldig utvalgt. Jean-Paul Fouchécourt, som har hovedrollen, har erfaring fra den samme operaen ved Geneve Opera, Austin Lyric Opera, New York City Opera og Deutsche Staatsoper Berlin.
– Noen av sangerne har aldri hatt roller i denne produksjonen tidligere, mens Fouchécourt nærmest har tatt patent på sin rolle. Han er på en måte Kong Ouf, forklarer informasjonssjef ved Den Nye Opera, Geir Rege.

– Opera for unge
Den originale regissøren av denne oppsetningen, amerikanske Mark Lamos, har også tatt turen til Bergen. I USA har han har tidligere satt opp operaen ved Glimmerglass og New York City Opera i New York, samt i Texas og Montreal i Canada. Dette er den første oppsetningen i Europa.
– Operaen er nærmest skrevet som en spøk. Det er som en blanding av musikal og kabaret, med nydelig musikk, og med flotte variasjoner i denne abstrakte verden som blir presentert. Det sies at komponisten Chabrier pleide å spille så hardt på tangentene at de ble ødelagt, forklarer Lamos.
Operaen tror han vil appelere til unge og utypiske operaelskere.
– Ungdom og voksne som liker en lett opera vil nok ha sansen for L’Etoile. De som er seriøse operaelskere vil kanskje ikke helt forstå oppsetningen. Publikum som har sett operaen i andre byer ser ut til å like L’Etoile, så jeg er spent på hvordan nordmenn kommer til å ta den i mot, sier Lamos til Byavisen.
– Operaen er over 130 år gammel. Hva gjør den aktuell i dag?
– Absolutt ingenting, flirer Lamos.
– Den er bare morsom.

Jeanette og Jasmine Smørdal har drevet med sirkus hele livet. Nå lærer de vekk kunstene til nysgjerrige bergensbarn.

Små føtter tripper spent nedover trappen i amfiet i Fyllingsdalen Nye Teater. Barna på seks, sju og åtte år, kikker bakover på foreldrene, men de voksne er pent nødt til å vente på gangen utenfor. Det er semesterets første øving på Sirkusskolen med Jeanette (27) og Jasmine (20) Smørdal. Etter en kort oppvarming med litt løping og turn, er det klart for sjonglering.
– Når man sjonglerer er det veldig viktig å stå helt rolig. Nå skal vi starte med en ball, så går vi videre til to, forteller Jeanette Smørdal, mens barna følger nøye med.

Snurrende tallerkener
En ball detter i bakken og triller bortover gulvet. En annen suser rett over hodet på naboen. Det er ikke lett å sjonglere for første gang.
– Vet dere hva verdensrekorden er? spør Jeanette mens hun observerer sirkusrekruttene.
– Det er 16 baller i luften på en gang!
– Se, se. Jeg klarte det!, sier en av de ferske sirkusdeltakerne og hopper febrilsk opp og ned av glede over at ballene lander i armene hennes.
På den andre siden av scenen står Jasmine sammen med resten av barna. De øver på å få rosa tallerkener til å snurre på en pinne.

Cirkus Agora
For Jeanette og Jasmine Smørdal har sirkus vært en viktig del av livet. Sammen med deres far, sirkusdirektør Jan Ketil Smørdal, og resten av familien har de turnert Norge og Europa rundt med Cirkus Agora.
– Jeg var fire år da Agora startet. Etter at sirkuset gikk konkurs i 2009, har denne sirkusskolen vært en måte å temme sirkusloppene mine på, forteller Jeanette Smørdal.
Mestring
Sirkusskolen går over ti uker, der de fem første gangene er viet til sirkusfeltene akrobatikk, balansering, sjonglering, luftakrobatikk og klovnerier.
– Etter de fem første gangene skal barna velge en spesialisering, og bruke de fem siste gangene til den øvelsen de velger ut, sier Jasmine Smørdal.
– Målet for oss er at barna skal føle mestring, samtidig som at de opplever at det er  gøy, sier søsteren.

Tallerkenen var det gøyeste, men det var litt vanskelig. Dersom jeg øver litt, så får jeg det sikkert til helt på ordentlig
Elise (7)

Praha og Austevoll
Ifølge Jeanette hadde flere av deltakerne fra fjorårets sirkusskole talent for sirkuskunstene.
– Dersom dette hadde vært i Russland, hadde nok et par at barna fått tilbud om å bli med på turné. Og er det noen som kunne tenke seg å gå videre med sirkus, så har vi kontakter i miljøet, forteller hun med et lurt smil.
På sin ferd med Agora har søstrene selv hatt mange gode opplevelser.
– Tyskland er det beste sirkuslandet, konstaterer Jeanette.
– Men Praha er også bra, selv om det jo ofte er reisen i seg selv som er det viktigste, legger Jasmine til.
Hvem som er det beste sirkuspublikummet i Norge, hersker det imidlertid ingen tvil.
– Austevoll er alltid bra. Selv om det ikke bor så mange der, er det alltid utsolgt. Og så er det veldig god stemning.
Første time på Sirkusskolen er snart over. I neste time blir det akrobatikk.
– Tallerkenen var det gøyeste, men det var litt vanskelig. Dersom jeg øver litt, så får jeg det sikkert til helt på ordentlig, sier Elise (7) før hun løper opp trappen og ut fra sirkusøvingen.

I Akrobaten barnehage sitt prosjekt om komponisten Harald Sæverud, fikk uglen hedersplass. Nå har «Fra Siljustøl til Uglestøl» vunnet den nasjonale barnehageprisen for kunst og kultur.

Fakta

Akrobaten barnehage er en bedriftsbarnehage for Aker Solutions, Bergen på Sandsli.
Akrobaten barnehage er en kompetansebarnehage tilknyttet «Den kulturelle Bæremeisen», som er et kunstformidlingsprosjekt for barnehagebarn i regi av Bergen kommune.
«Den kulturelle Bæremeisen» har blant annet en kunstnerbank der kunstnere inviteres inn i prosjeket av prosjektleder og engasjeres gjennom en samtale av kunstfaglig og barnefaglig art. Deretter møter kunstneren personalet i barnehagen og på bakgrunn av disse møtene skriver kunstnere prosjektskisser.

– Vi har laget uglekasser. Jeg pyntet min med dataknapper og diamanter, forteller Axel (5).
– Og jeg har laget en prinsesseuglekasse. Prinsesseuglen måtte jo også ha et hus, sier Hedda (4).
Uglehusene til Aksel, Hedda og de andre barna i Akrobaten barnehage på Sandsli var del av prosjektet «Fra Siljustøl til Uglestøl» som nylig vant Den nasjonale barnehageprisen for kunst og kultur for 2011.
– Utgangspunktet for prosjektet var at vi hadde lyst til å undersøke nærmiljøet vårt. Vi ville vise barna hvilke kulturskatter som faktisk finnes i området rundt barnehagen. Noen av barna i barnehagen bor i nærheten av Siljustøl, og vi bestemte oss derfor for å lage et prosjekt om komponisten Harald Sæverud og hans hjem, forteller styrer i Akrobaten barnehage, Jane Ellertsen.

Kreativt gjenbruk
Etter hvert som prosjektet skred frem, utviklet det seg til å handle om både kultur, arkitektur og kreativt gjenbruk. I nær kontakt med kunstarkitekten André Maradon, utforsket barna og personalet ulike formspråk og materialer. Ideen med uglehusene kom fra barna selv.
– Sæverud var mye mer enn en komponist. Han var blant annet oppatt av natur, og særlig ugler. Dette ble barna oppmerksomme på, og dermed har en del av prosjektet tatt en ugle-retning, sier Ellertsen.
I alle kunstprosjektene som Ellertsen har satt i gang i barnehagen, er barnas innspill helt avgjørende.
– Når vi starter et prosjekt vet vi hvor vi starter, men vi vet aldri hvor vi ender opp. Det er barna som driver prosjektet sammen med oss, forteller hun.

Reggio Emilia
Helt siden Akrobaten barnehage åpnet i 2006, har kunst, kultur og kreativitet vært sentralt. Dette skyldes blant annet den italienske filosofien, Reggio Emilia, som barnehagen er inspirert av.
– Jeg har en brennende tro på Reggio Emilia-filosofien og tanken om det kompetente barnet. Kreativiteten og leken trenger næring slik som alt annet, så dersom vi skal ha nytenkning må vi også styrke fantasien og det kreative, sier Ellertsen.
I et av barnehagens tidligere prosjekter, har møtet mellom realfag og kunstfag vært viktig.
– Det er ingen motsetning mellom kreative fag og realfag, og det var også dette vi jobbet med i «Møtepunkt»-prosjektet. Da jobbet vi med geometri og kunst, sier hun.
Ifølge Ellertsen er de estetiske fagene noe som treffer barna der de er.
– Etter å ha jobbet med barn i nesten 30 år, bli jeg fremdeles overrasket over hvor kloke barn kan være. Jeg tror at mange får seg en a-ha-opplevelse når de ser hva barn sitter inne med.
I tillegg til Reggio Emilia-filosofien, har Akrobaten barnehages deltakelse i «Den kulturelle bæremeisen» vært viktig for de kunstneriske prosjektene i barnehagen.
– For oss har det vært veldig flott å vere en del av «Den kulturelle bæremeisen». DKBs prosjektleder Greta Evjens kunstnerbank har gjort at vi har fått samarbeide med flere dyktige kunstnere med ulike kunstuttrykk. Å spille ball med kunstnere er veldig inspirerende og spennende, sier hun.

Hus med pels
Forrige uke var det prisutdeling for Sæverud-prosjektet i barnehagen, men barna i Akrobaten er de allerede i gang med sitt nye prosjektet;«Bygg-mestre».
Mange av barna er i planlegginsstadiet av sitt husbyggingsprosjekt, men Vida på fire år er godt i gang.
– Jeg lager hus til kjæledyrene min Ingaping og Støte. Huset er laget av pels og ark, forteller Vida mens hun stolt viser frem sitt kunstverk.

Den siste Veum-thrilleren, «De døde har det godt» er den aller første spillefilmen som handler om buekorps. Faktisk måtte det en amerikaner til for å forstå hvor fascinerende det kan være på det store lerret.

Utgangspunktet for den ellevte Varg Veum-filmen med premiere 20. januar er at den bergenske detektiven, igjen spilt av Trond Espen Seim, blir vitne til at en ung asylsøkerjente dør. Like etterpå blir Veum kontaktet av Christian Fasmer, som er sjefen i Skansens Bataljon i filmen.
– Veum aner en sammenheng mellom de to sakene, forteller regissør Erik Richter Strand, som er opppvokst på Møhlenpris.
Noe av det mest krevende var å filme to bataljoner  – eller nærmere sytti guttunger – som paraderer gjennom et smau på Bryggen for full musikk.
– Skansens og Dræggen buekorps rivaliserer om å være det bestebuekorpset i byen i denne filmen, forteller Richter Strand.

Etterforskning på Logen
Senere etterforsker også Veum i Logen sine lokaler hvor bergenske Selskabet Den Gode Hensigt holder til.
– Jeg tror kanskje at vi er de første som har fått lov til å filme i den ærverdige kjeglebanen i kjelleren under Logen, sier Richter Strand.
– Buekorpsene og kjegleklubbene er sosiale gutteklubber med lange tradisjoner i Bergen. I historien vår spiller vi på hvordan bånd som knyttes i buekorpsene føres videre i lukkede nettverk for voksne, og dikter en historie ut fra det, forteller han.
Tidligere har 36-åringen regissert Veum-filmene Din til Døden og Tornerose, som var mer tro til handlingen i boken.
– Selv om denne og den forrige filmen har handling som er langt borte fra Gunnar Staalesens bøker, er det ikke slik at dette har blitt en trend med serien, tror jeg. «De døde har det godt» er egentlig en novelle med Veum, hvor det strengt tatt ikke var nok materiale til å lage spillefilm av, så vi måtte bygge litt ut over det.

Krevende å filme brannen
Enda mer spektakulært er det at den gamle Skansen brannstasjon, og som er lett å skimte fra Torgallmenningen, faktisk går opp i røyk.
– Vi brukte en spesialeffekt-gruppe fra Danmark for å få til brannen, og vi bygget en eksakt replika av det største rommet i Skansen Brannstasjon i et stort,  åpent rom, og foretok en kontrollert nedbrenning mens vi filmet.
– Selv har du ikke gått i buekorps, så hvordan kom du opp med denne ideen?
– Det var vel faktisk Lya Guerra, som jeg har skrevet manus sammen med som foreslo det. I noen år har hun bodd i Bergen og bitt seg merke i buekorpsene. Som amerikaner og utlending får hun litt andre assosiasjoner til uniformskledde gutter som marsjerer enn det folk i Bergen kanskje gjør. Lya syntes fenomenet buekorps virket fascinerende og foreslo at vi knyttet det sammen med den andre krimintrigen i plottet.
– Hva skal du jobbe med fremover?
– Jeg er nok ferdig med Veum for nå, og har lyst til å fokusere på annen type drama, som jeg for tiden skriver på. Men jeg har ikke lyst å si så mye om det ennå, sier Richter Strand.

Brak har hjulpet band og festivalaktører å bli mer profesjonelle.

Nå jobber de med å få konseptet ut til hele landet.

Fakta

Great Moments er et management- og produksjonsselskap med
base i Stavanger. De arbeider blant annet med artister som Kvelertak og Purified in Blood.
Brak er interesseorganisa-sjonen for det rytmiske musikkmiljøet i Hordaland og Sogn og Fjordane.
Brak driver landets første regionale kompetansesenter for rytmisk musikk, og skal bidra til å bedre og tilrettelegge ramme-betingelser for musikkmiljøet.

Mange forbinder musikere med folk som tenker mer på musikken enn på inntjeningen. Dette var også utgangspunktet da Brak hadde kursing for band og festivalaktører i 2011.
– Gjennom Business Boot Camp lærte vi dem blant annet hva en forretningsplan bør inneholde. Karisma, Made Management, Datarock, Real Ones, Ekkofestivalen, Perfect Sounds Forever, Enslaved og Robotbutikken, var noen av aktørene som var med, forteller Jørgen Skauge, leder for Brak.

Til resten av landet
Det blir ikke et eget Business Boot Camp-kurs i Bergen i år. Men i anledning Braks 15 års-jubileum kommer de til å ta med seg deler av kurset til årets By:Larm i Oslo i februar.
– Håpet er at vi kan gjennomføre dette kurset i sin helhet annethvert eller tredjehvert år. Vi jobber nå også for å få det ut til resten av landet, sier han.
Ifølge Skauge finnes det ikke tilsvarende kurs i Norge.
– Det har noe med posisjonen til Brak å gjøre. Vi har lang fartstid og en relativt trygg økonomi. Derfor kan vi satse på dette, sier han.
– Har artister og managere i Norge vært for dårlige til å tenke business og økonomi?
– Ja, det vil vi påstå. Før drev man ikke med business i musikkbransjen, man drev med musikk. Det er mange som tenker slik fortsatt.
– Har dere fått motstand fra folk i musikkbransjen?
– Det er klart at det ikke er alle som har møtt opp på kursene våre. Men dette er et redskap som de kan velge å bruke og det vil nok ikke passe for alle.

Til New York
Også Stein Bjelland fra Buzz og Great Moments, mener det er stort behov for en profesjonalisering av musikkbransjen.
– Mange havner i musikkbransjen fordi de er ildsjeler og fordi de har et engasjement. Det er veldig bra. Men man trenger også forståelse og kunnskap om hvordan musikkbransjen fungerer, sier han.
Bjellands kontakter og tidligere opphold i USA har gjort at det for første gang blir tilbudt et tre ukers intensiv innføring i alt fra merkevarebygging til produksjonsteknikker i New York. Deltakerne blir rekruttert gjennom de musikalske kompetansesentrene på Sør- og Vestlandet som blant annet Brak i Bergen og Star i Stavanger.
Ifølge Bjelland blir årets sommerskole tre intense uker med mye program.
– På dagtid vil man følge opplegget ved New York University. Det arbeides i tillegg med et sideprogram som vil inkludere møter med venuer, bookere, alternative miljøer, studiobesøk samt ulike sosiale møteplasser, sier han.

Et oppstartsår
I motsetning til Brak har Bjelland i første omgang valgt å fokusere på folkene bak musikken, og ikke artistene selv.
– Dette vil være et oppstartsår. Deretter kan opplegget skreddersys i mange retninger. Jeg ser ikke bort fra at vi kan lage et opplegg for musikere ved en senere anledning, sier Bjelland.
Skauge i Brak poengeterer at Bjellands kurs i New York ikke har noe direkte med Boot Camp-kurset i Bergen, men han mener at programmet virker veldig lovende.
– Dette er et godt initiativ. Vi vet enda ikke om det er noen fra Bergen som kommer til å bli med på sommerkurset, men vi har spurt våre medlemmer og håper at noen ønsker det, sier han.

Med rollen «Mor Courage», har Siren Jørgensen fått sin første hovedrolle på DNS’ største scene. – På høy tid, mener teatersjefen, som håper ikke andre teatre stikker av med henne.

For ti år siden var Siren Jørgensen ferdig som student ved Statens Teaterhøgskole. Den da 24 år gamle jenten fra Stord er skrubbsulten på skuespillerjobber, og gir seg selv høye målsetninger for karrieren.
– Jeg tenkte at før jeg fylte 30 år, skulle jeg ha hatt flere viktige roller og få et skikkelig gjennombrudd. Alt skulle på en måte skje når jeg var i 20-årene, forklarer Jørgensen.

Smigret av tilbudet
Da tilbudet om hovedrollen i Bertolt Brechts stykke «Mor Courage og barna hennes» kom for noen måneder siden, ble 34-åringen likevel overrasket.
– Jeg tenkte egentlig «allerede nå?» da jeg fikk spørsmålet. Jeg trodde jeg var for ung for en slik rolle, men så kom jeg til å tenke på hvor gammel jeg egentlig er, så det er kanskje ikke så rart, smiler hun.
– Bare det å få spørsmål om jeg ville ha denne rollen er et veldig stort kompliment, og jeg kunne ikke takke nei.

– Kan miste henne
Jørgensen er blant Den Nationale Scenes faste skuespillere, og teatersjef Agnete G. Haaland mener at det var på høy tid at Jørgensen fikk en hovedrolle på Store Scene.
– Det er veldig flott å kunne løfte henne frem med en rolle som Mor Courage. Hun er en strålende og veldig begavet skuespiller, som vi er veldig heldige for å ha hos oss, sier hun.
Ved å fremheve Jørgensen på scenen, har Haaland likevel et «men» å komme med.
– Det som gjerne er faren ved å gi henne en slik stor rolle, er at andre teater ser hvor flink hun er og ønsker å ha henne selv. Men samtidig er vi jo veldig glade for at skuespillerne våre er attraktive, sier teatersjef Haaland.

Kamp for tilværelsen
Stykket er lagt til Tredveårskrigen på 1600-tallet. En av de blodigste krigene i Europa. Her har Jørgensen rollen som en enslig mor som tjener penger på å selge varer, og som gjør hva som helst for å holde barna i live når de tar seg gjennom en krigssone.
– Etter øvinger har jeg funnet blåmerker på bena, og en gang fikk jeg også et skrubbsår på ryggen, uten at jeg vet hvor det kom fra. Etter hvert har jeg nok blitt flinkere til å unngå slike skrammer, sier hun.
– Karakteren min kan tilsynelatende virke kynisk, men i en krigstilstand har hun måttet ta et valg. Om hun gir etter for krigen, risikerer hun selv å dø, forklarer DNS-skuespilleren.

Debutantenes stykke
Spesielt for forestillingen er de mange debutantene. Stykket blir teatersjefens første, det er årets åpningsforestilling, det er regissør Marit Moum Aunes første oppsetning i Bergen, og Jørgensens første hovedrolle på hovedscenen.
– Om det påvirker forestillingen i noen grad, må det være at de som er med, er ekstra sultne, og at de er åpne for nye uttrykk. De går med på alt, sier Jørgensen.

Tror på lys fremtid
Fem skuespillere fra Studentteateret Immaturus får også ta del i stykket. Hovedrolleinnehaveren husker selv godt hvordan det var å være ung skuespiller.
– For hvert prosjekt man gjorde, kunne man merke at man klarte noe nytt og at man strakte seg litt lenger. Man kastet seg ut i alt, forklarer hun.
Teatersjefen tror Jørgensen vil gjøre det bra fremover.
– Det er gjerne vanskelig å vite hvordan skuespillere vil utvikle seg kunstnerisk, men ut fra hvor hardt hun jobber, tror jeg Siren vil nå veldig langt. Bergen må ta godt vare på henne, slik at hun blir værende her, sier Haaland.

Anja Elena Viken har bare to låter å vise til, men på tre måneder har hun gått fra å være et ukjent navn til å bli utpekt som en viktig artist i 2012.

I oktober publiserte hun sin første produserte låt, «Gatekredibilitet», på NRK Urørt sine nettsider for uetablerte artister. Kort tid etterpå, starter de positive tilbakemeldingene å tikke inn fra lyttere. Også Made management, byrået som blant annet promoterer artistene Lars Vaular, Sondre Lerche og Casiokids, fattet kjapt interesse for 20-åringen fra Arna.

Kritikernes yndling
– Made tok kontakt og sa at de var interesserte i å høre mer av musikken min. Da ble jeg litt stresset, siden jeg egentlig ikke hadde noe mer. Men i løpet av en-to kvelder, skrev jeg sangen «Klæssar deg ned», forklarer Viken.
Det skulle vise seg at også denne sangen ble trykket til brystet av managementet. På tampen av 2011, har i tillegg en rekke kritikere og personer i musikkmiljøet, spådd at bergensjenten i år blir et viktig navn.
– Det er helt sykt. Jeg hadde ikke ventet denne typen oppmerksomhet etter å bare to låter. Jeg så virkelig ikke dette komme, men det er det beste som kunne ha skjedd, sier Viken med et stort smil.

– Ingen grammatikk-sanger
Bergensjenten er for øyeblikket lærerstudent ved musikklinjen på Høgskolen i Bergen. Der går det blant annet i mye jazz og klassisk musikk. Noe annerledes enn gatestilen hun kjører på sine egne låter. I «Klæssar deg ned» leker hun seg med det bergenske ordet «å klesse», som betyr å slå til noen. Både tekst og melodi har hun laget selv.
– Jeg er veldig glad i gatespråket og slang. Men jeg er ikke språknerd i den forstand at jeg kommer til å lage sanger på lærervis med å bøye verb, spøker hun.
Selv om hun studerer til å bli lærer, er ikke Viken overbevist om at det er dét hun kommer til å ende opp som.
– Motivasjonen er ikke helt på topp, men lærerstudiene har egentlig vært plan B hele tiden. Når så plan A skjer, at jeg får jobbe med musikken min, så vet jeg hva jeg helst vil drive med, forklarer Viken.

Et tuba-tiår
Det virker nesten som om navnet til Anja har dukket opp i musikkmiljøet over natten, og erfaringsmessig er det litt slik også. En jam på Vamoose i desember var hennes første live opptreden. I korps har hun derimot holdt det gående i ti år.
– Frem til jeg var 16 år spilte jeg tuba. Hver 17. mai var veldig stress. Du kan tenke deg, den lille jenten med det store instrumentet. Man får ikke akkurat så mye gatekred for korpsuniformen heller, konkluderer den ferske artisten.
– Du er ikke redd for å få halve korpsmiljøet på nakken nå?
– Kanskje det, flirer hun og fortsetter.
– Det skal sies at korpserfaringen har gitt meg en god ballast. Det var i dette miljøet jeg lærte noter og utviklet et godt gehør for musikk, sier hun.

Eget band
På de hittil to opptredenene hun har hatt, har Viken spilt sammen med to ulike band. Nylig ble hun derimot satt opp med et eget band.
–  Til nå har vi bare øvd sammen to ganger, men jeg tror det kan bli veldig bra. Det er greit å ha noen faste å spille sammen med, sier hun.
Anjas mål er å lage musikk som kan fenge alt i fra 14-åringer i Loddefjord, til 40-åringer i Arna. Så lenge hun klarer å «holde det ekte», som hun sier, er dét det viktigste.
– Jeg ser opp til musikere som kjører på med sin egen greie, i steden for å kopiere andre. Med de nye sangene jeg jobber med for øyeblikket, mener jeg å ha funnet min egen stil, sier hun.

Tor Inge Ulveseth startet tryllekarrieren som treåring. Nå har han laget sin egen blanding av trylletriks og humor på stand-up-scenen.

Mange barn digger tryllekunstnere, korttriks og kaniner som dukker opp fra ingenting. Men for Tor Inge Ulveseth tok barndomsfascina-sjonen aldri slutt.
– Jeg fikk mitt første tryllesett da jeg var tre år, og har vel egentlig holdt på med trylling siden den gang, sier 27-åringen.

Trylleterminologi
Mannen som for mange er kjent gjennom Stand Up Bergen, ble medlem av Magiske Cirkel da han var 16 år. Han måtte som alle andre som ønsker å bli medlem i Norges forening for tryllekunstnere, gjennomgå en opptaksprøve og svare på spørsmål om trylleterminologi.
– Da jeg var 16 år, likte jeg godt de klassiske trylletriksene, men i dag er jeg ikke så opptatt av duer og damer som blir sagd i to, forteller Ulveseth.
At han lager sin egen vri på trylletriksene og kombinerer trylling med stand-up, har gjort at han har fått tredjeplass i NM i trylling.
– I NM fikk jeg nesten full score fra lekdommerne, men ikke alle tryllekunstnerne var fornøyd med at jeg gjorde narr av de klassiske trylletriksene. Men det er jo publikum jeg tryller for, sier han.

Jeg har alltid vært fascinert av å bli lurt.
Tor Inge Ulveseth, stand-up-tryllekunstner

Få kvinnelige magikere
På landsbasis har Magisk Cirkel 300 medlemmer. I Bergen er det cirka 20 medlemmer. Men i Magisk Cirkel og i tryllemiljøet ellers er det forsvinnende få kvinner. Ulveseth kjenner selv til bare to stykker i Norge og tror det er flere grunner til at kvinnene ikke går inn i magiens verden.
- Mitt inntrykk er at kvinner ikke har det samme eksponeringsbehovet som menn. I tillegg tror jeg at mange menn ikke er så redde for å dumme seg ut. Går det dårlig en kveld, gir de ikke opp. Kvinner som har dårlige erfaringer på scenen, ender ofte opp med å slutte, sier Ulveseth.

– Urettferdig trylling
Å blande trylling og stand-up, er det ikke mange som gjør, men for Ulveseth har det blitt en bra kombinasjon.
– Da jeg begynte med stand-up, gjorde jeg bare stand-up, men så fant jeg ut at jeg burde inkludere tryllekunsten i det. Det ble for dumt å ikke bruke det jeg virkelig er god på, sier han.
Ifølge tryllekunstneren var det en del andre stand-up-komikene som synes at det var urettferdig at han hadde rekvisitter på scenen.
Selv om vennene hans noen ganger blir lei av at Tor Inge drar frem kortstokken, eller silketørkleet, tror tryllekunstneren selv at han aldri kommer til å legge magien på hylla.
– Jeg har alltid vært fascinert av å bli lurt. Nå kan jeg mange triks, så det skal litt til å lure meg, men når noen klarer å lure meg blir jeg kjempeglad, sier Ulveseth.

Jazzmetal-bandet Shining vant i 2010 ett av fire a-ha-stipend og stakk av med en million kroner. Og det sjangeroverskridende bandet har investert pengene godt. «Live Blackjazz»-prosjektet, både CD og DVD, har blitt nominert til Spellemannprisen 2011 i kategorien metal. Shining kan du se på Hulen 12. januar.

Mange referanser dukker opp når man skal beskrive indiebandet Hypertext. Kråkesølv, Sonic Youth og Blonde Redhead er noen få av dem. Selv om dette er sammenligninger enhver indiemusiker burde være stolt av, er det The Flaming Lips og The Residents som er bandets egne favoritter. Guttene fra Haugesund spiller på Tegleverket 13. januar. 

En driftig trønderkvinne står bak oppstarten av flere kulturtilbud for bergenske småroll-inger. Nå har Greta Evjen fått kulturstillingen som hun mener er skapt for henne.

Greta Evjen

• Starter i stillingen som fagsjef for kunstformidling ved Bergen kulturskole.
• Som en del av jobben blir hun også leder av Barnas kulturhus, får en rådgiverfunksjon for Den Kulturelle Skolesekken, og ansvar for Den Kulturelle Bæremeisen.
• Evjen kommer opprinnelig fra Trondheim, men har bodd i Bergen siden 1978.
• Bakgrunn: Hovedfag drama/ teater, musikk, kunst-historie, førskolelærer med spesialpedagogikk.

I løpet av de ti årene Greta Evjen har jobbet innen kulturfeltet i Bergen, har hun startet tilbud som Den Kulturelle Bæremeisen, BergenfestBARN, BergenfestUNG, BarneBIFF-filmfestival, BarneBULL under Ole Bull-året og Mini-oioi under Oioi-festivalen. Dette er derimot bare en brøkdel av alt kulturarbeid hun har på CV-en sin. Denne uken starter Evjen i jobben som fagsjef for kunstformidling ved Bergen kulturskole.

– Gratulerer med jobben. Hva var reaksjonen din da du fikk vite at stillingen var din?
– Jeg fikk stillingen blant 21 personer som var høyt kvalifiserte til stillingen. Da jeg søkte tenkte jeg likevel at det var gode sjanser for at jeg kunne få jobben, ettersom jeg har den rette bakgrunnen. Mye av stillingen innbærer ting jeg allerede har jobbet med i ti år. Stillingen er som skapt for meg, sier hun med et glimt i øyet.

– Hva var grunnen til at du søkte?
– Jeg kan mye innen dette området, og så hadde jeg lyst til å bli sjef. Når man har jobbet så mye og så lenge med kunstformidling er det kjekt å ta ansvar for kulturpolitikken for barn og unge i byen. Er veldig opptatt av en helhetlig tankegang til felles beste for målgruppen. Jeg vil jobbe tverrkunstnerisk og tverrfaglig.

– Hva er grunnen til at du engasjerer deg slik for at barn og unge skal få holde på med kunst?
– Jeg vil si det er en menneskerett for barn å møte ulike kunstuttrykk fra de er null år. Fra de er født kan de sanse; kjenne, se og høre. Og siden barn er individualister, og ikke bare individ, er det viktig at de påføres alle former for kunstuttrykk. For eksempel film, teater og visuell kunst. Slik kan de etterhvert velge å engasjere seg mer i det som fenger dem mest. At barn får møte kunstnere er en god måte for kompetanseoverføring. Kreative mennesker kjeder seg aldri, fordi de fyller hodet og tiden med ting de er opptatt av.

– Har du det slik selv, at du ikke kjeder deg, fordi du har så mange baller i luften?
– Ja, jeg kjeder meg aldri. Jeg er gift med en dyktig gitarist og har tre døtre som alle er opptatt av eller
jobber med kunst og kulturliv. Jeg er selv veldig energisk, arbeidssom, idérik. Jeg velger vekk det som tapper meg for energi, og konsentrerer meg om de tingene som gir meg energi. Jeg jobber utrolig mye, men innimellom er det viktig å ta seg pauser for å ta inn over seg nye inntrykk. Man må være engasjert og ha en lidenskap for å bli et helt menneske- det kalles integritet.

– Hvilke kulturtilbud benytter du deg av?
– Jeg har i alle år vært en storforbruker av kunsttilbudene i byen. Det har gitt meg mange knagger til det å vurdere kunst. Jeg mener det er viktig å kjenne til kunsten i voksenlivet, fordi det ikke finnes en egen kunst for barn og unge. Det handler om måten man formidler kunst på. Barn er ikke kunstnere, men de bør få oppleve å møte kunst og å jobbe kunstpedagogisk med kunstnere.

– Når startet du selv å interessere deg for kunst og kultur?
– Sannsynligvis da jeg var 19 år og flyttet hjemmefra for å studere forming med kunsthistorie på folkehøyskolen på Lillehammer. Men jeg har alltid vært i en familie der musikk, sang og dans har vært i fokus. Det var mye glede rundt disse kulturuttrykkene. I tillegg kommer jeg fra en familie som engasjerte seg stort innen idretten. Men da jeg selv kunne velge hva jeg ville studere, gikk jeg rett på kunstfagene.

– Hva gleder du deg til med jobben?
– Å kvalitetssikre det jeg har satt i gang gjennom stillingen min som prosjektleder for Den Kulturelle Bæremeisen. Jeg er en typisk igangsetter som får ting til å skje, men nå gleder jeg meg til å fordele oppgavene på flere personer. Ellers blir det kjekt å samarbeide med dyktige folk på Bergen kulturskole, Barnas kulturhus og kulturlivet forøvrig. Bergen er den beste kulturbyen i Norge.

– Hva tror du blir utfordringene i den nye stillingen?
– Da jeg startet opp Den Kulturelle Bæremeisen var det en stor utfordring å knytte kunst og kulturtilbud opp mot etablerte festivaler og kunstinstitusjoner. Det var bare tilbud for voksne. Nå finnes det mye mer, men mange har fremdeles mye å gå på når det gjelder å lage tilbud for denne aldersgruppen.

I beinhard konkurranse med 400 dansere fra hele verden, nådde spanske Nuria Navarra Vilasaló til topps. 3. januar starter hun sin første arbeidsdag i Carte Blanche.

Nuria Navarra Vilasaló

• Født i Barcelona i 1988.
• Har studert klassisk ballett på Institut del Teatre.
• Har arbeidet i ungdomskompaniet I.T. Dansa, La Veronal-kompaniet og i Gelabert Azzopardi-kompaniet.
• Vilasaó har foreløpig kontrakt med Carte Blanche fra 3. januar  2012 til slutten av sesongen, juni 2012.

Hele 402 søkere fra 48 land kjempet om en plass i dansekompaniet Carte Blanche før jul. I desember kom 149 dansere fra 24 ulike land videre til audition. Tilbake var tre utvalgte, en av disse var Nuria Navarra Vilasaló.
For den spanske danseren var auditionen i Bergen hennes første norgestur.
– Bortsett fra at det var kaldt, fikk jeg ikke så mye inntrykk av byen, siden jeg var på audition hele helgen. Det blir spennende å flytte til et nytt sted, sier Vilasaló som aldri har bodd utenfor Spania før.
Ifølge den spanske danseren har Carte Blanche en veldig høy stjerne i dansemiljøet i hjemlandet.
– Alle profesjonelle dansere i Spania kjenner til Carte Blanche. Jeg kjenner også en annen spansk danser som har jobbet her, forteller hun.

– Ydmyk danser
Sammen med teatersjef Bruno Heynderickx, prøveleder Annabelle Bonnéry, og to andre dansere var Ole Martin Meland med på å velge ut hvem som skulle få jobben i Norges nasjonale kompani for samtidsdans.
– Noe av hovedgrunnen til at hun fikk jobben, var at hun viste allsidig styrke. Vi var på jakt etter en som både kan fremføre krevende fysiske stykker og stykker som legger mer vekt på det å skape en karakter. Hun hadde det vi så etter, sier Meland.
Auditionhelgen bestod av øvelser i grunnleggende danseteknikk, improvisasjonsarbeid, og øvelser der Carte Blanche sitt eksisterende repertoar skulle vises.
– Man blir veldig ydmyk for den stillingen man har i kompaniet når man ser alle de som kommer på audition og kjemper om en plass. Jeg husker godt følelsen av å være på en slik audition, forteller Meland som startet i Carte Blanche i 2007.

Hard jobbing
Vilasaló startet å danse som seksåring og siden den gang har mye av livet handlet om splitthopp og piruetter. Etter å ha studert klassisk ballett på Institut del Teatre begynte hun i ungdomskompaniet I.T. Dansa.
– Det var veldig givende å bli del av en gruppe unge dansere. Der vokste jeg mye som danser, forteller hun.
Vilasaló er veldig takknemlig for at hun kan leve av sin lidenskap.
– Det beste med å være danser er å få gjøre det som jeg elsker. Jeg er virkelig heldig. Jeg må selvsagt jobbe veldig hardt, og ofre tid som jeg kunne brukt med familien, men det er verdt det, sier Vilasaló.
Heldigvis for den spanske danserinnen, er resten av familien hennes også veldig glad i dans.
– Selvsagt skal de komme til Bergen på besøk og se meg danse, forteller Vilasaló.

Mens statskirkens popularitet daler, har Den katolske kirke fullt hus og medlemsrekord. Polsk innvandring er mye av grunnen.

Det norske troskartet er i endring. Men mens mye oppmerksomhet har blitt viet til muslimer, viser nye tall fra Statistisk sentralbyrå at det er katolikkene som har hatt den største veksten.
Den katolske kirke har 83.000 medlemmer, og fra 2009 til 2010 økte medlemstallet med 16.000. St. Paul menighet i Bergen har nå 11.000 medlemmer. I løpet av 2011 har de fått 700 nye medlemmer. Hovedårsaken til den store økningen er den økte innvandringen av katolikker, spesielt fra Polen.

To polske messer
Ewa Bivand kom til Norge allerede i 1982. Hun merker store forandringer i det katolske og det polske miljøet i Bergen siden den gang.
– På 1980-tallet hadde vi messe på polsk hver sjette uke, og det var kanskje 150 registrerte polakker i Bergen. I dag er det mellom 3000 og 3500 polakker som er medlem i St. Paul menighet og vi har to messer på polsk hver søndag, forteller hun og legger til at St. Paul har til sammen seks eller syv messer på ulike språk hver søndag.
Ifølge Bivand blir mellom en tredjedel og en fjerdedel av polakkene som kommer til Bergen, medlemmer av Den katolske kirke.
– Polakker er ikke vant til å registrere seg på en liste, så flere kommer til messe i kirken uten å være medlem. Det er ofte helt stappfullt i kirken, sier hun.

Blir værende
Størstedelen av innvandrerne fra Polen er unge menn, men det er også økende familieinnvandring fra Polen.
– Mitt inntrykk er at mange blir værende i Norge, selv om de i utgangspunktet hadde tenkt å flytte tilbake til Polen etter noen år. Men mange trives på arbeidsplassen og henter etter hvert kone og barn fra Polen. Da viser det seg at også mange blir boende i Norge, sier Bivand.
Overgangen fra å bo i Polen til å bo i Norge, tror Bivand har blitt lettere med årene.
– Det er mindre og mindre som er overraskende med Norge, men jeg tror fortsatt at eldreomsorgen er vanskelig for mange polakker å forstå. For mange polakker er det utenkelig å overlate sin gamle mor til en statlig institusjon.

Internasjonalt fellesskap
Selv om polakker for tiden er den største gruppen i St. Pauls menighet, danner Den katolske kirken i Bergen et stort internasjonalt fellesskap. Også mange katolikker fra Sri Lanka, Vietnam og Filippinene er medlemmer i kirken.
– Jeg tror at katolikker i Norge er de som er flinkest til å forstå norsk som fremmedspråk. Med så mange ulike nasjonaliteter samlet, har vi fått god trening i å forstå ulike varianter av norsk. Vi må også være forberedt på at det blir noen misforståelser av og til, sier hun.

Fisk på julaften
Mange polakker reiser til Polen i julen, men for Ewa Bivand og hennes familie, er det naturlig å feire julen i Norge.
– Vi holder på de polske juletradisjonene også her. Når den første stjernen kommer på himmelen på julekvelden, starter måltidet. Den polske julematen er som et tapasbord med mange ulike småretter. Vi spiser blant annet fisk, rødbetsuppe, sopp og surkål. Det viktigste ved måltidet er imidlertid å bryte brød med hverandre. Ved å gjøre dette viser vi at vi tilgir hverandre og bringer Gud inn i våre hjem, forteller hun.

– En vanlig skole

Piotr Pasiak, Elwira Hadzinska og Emilia Muscher er polske elever ved St. Paul skole. De mener mange mangler kunnskap om katolikker i Norge.

Det er midt i desember og St. Paul skole er pyntet til jul. Julestjerner lyser i vinduet og i gangen kjennes en søt eim av nybakte pepperkaker. I foajeen står en julekrybbe, og ved den øver elever fra barnetrinnet på en julefremføring.
Elever ved St. Paul kommer fra alle verdenshjørner, blant annet fra Chile, Vietnam, Eritrea og Sri Lanka. Men i tråd med den økende innvandringen fra Polen, er det også flere elever derfra.
– Jeg kom til Norge for fire år siden. Det er ikke så mye snakk om å flytte tilbake til Polen i vår familie, sier Piotr Pasiak.
Som elever ved en katolsk skole har de opplevd mange fordommer fra andre elever på sin egen alder.
– Noen tror at vi går i nonneklær og at vi er ekstremt opphengt i kirken, men det er jo en vanlig skole dette også, sier tiendeklassingen Emilia Muscher.
For henne har det å være elev på en katolsk skole vært en positiv opplevelse. Og når St. Paul starter videregående skole til høsten, ønsker hun å fortsette der.

Tore Kloster ønsker å feire 40-årsdagen sin på en litt utradisjonell måte. Derfor arrangerer han en julekonsert med blant annet de tre korene han er dirigent for.

På en kald og snørik desemberkveld lyses Sankt Markus kirke opp av lyskasterne på steinmuren utenfor. Inne i kirken høres «Mitt hjerte alltid vanker» i firstemt sang. Det er Sankta Sunniva Kammerkor som øver til julekonsert.
– Vi trenger litt mer entusiasme her. Dere må ikke komme for sent inn på første strofe, sier Tore Kloster med bestemt stemme. Sangerne tar en ekstra kikk på notene før de setter igang.

Deilig er jorden
For Kloster blir det mange timer med øving av julesanger i månedene før jul. For i tillegg til å være dirigent for Sankta Sunniva Kammerkor, er han også dirigent for Os Vocalis og Kammerkoret GNEIS.
– Jeg ønsket meg en litt annerledes feiring av min egen 40-årsdag og bestemte meg for å arrangere en julekonsert her i Sankt Markus kirke, sier Kloster som tidligere bodde like ved Løvstakksiden menighet.
I tillegg til de tre korene han dirigerer, skal også Vokalensemblet Spir, Os Vocalis, Glissando vokalensemble være med på konserten 16. desember. Selv om disse korene og vokalgruppene har ulik sangprofil, er det de tradisjonelle julesanger som «Deilig er jorden», «Det hev ei rose sprunge» og «O come all ye faithful» som står i fokus under julekonserten.

Barndom og nostalgi
Det finnes ikke en komplett oversikt over alle julekonserter som blir holdt i Bergen i desember, men med over 70 kor i kommunen, blir listen ganske lang.
– Julen er en høytid der sangen hører hjemme. Jeg tror at mange har sunget i sin barndom og at julesangene derfor gir dem en nostalgisk følelse, sier Kloster.
Dirigenten mener også at mye av julemusikken er vokal og at tekstene også er viktige for folk.
– I tillegg er jo julekonsertene også viktige for de som synger i kor. Det er en fin måte å avslutte en sesong på ved å vise hva man kan, sier han.

Dedikerte korister
Ifølge Kloster egner den store hvite kirken på Løvstakksiden seg veldig godt til julekonserter.
– Sankt Markus kirke et av byens aller beste lokaler for kormusikk. Flere plater har blitt spilt inn i denne kirken, men overraskende nok blir det ikke spilt så mange konserter i denne kirken. Kanskje skyldes det at det er en lite aktiv menighet, sier han.
Kloster startet sin dirigentkarriere i Husnes TenSing i 1990. Senere stiftet han studentkoret Blandede Akademikere.
– Hva er det som er så fint med kor?
– Det er en veldig rikdom å gjøre noe sammen. Å synge i kor er ganske krevende, så folk må være dedikerte, men her får man noe igjen både på det kunstneriske og det menneskelige plan, sier Kloster.

– Som satiriker sparket Theodor Kittelsen både høyt og lavt, forteller Frode Sandvik, kurator ved Bergen Kunstmuseum, om kunstnerens satiriske og mindre kjente tegninger.

Theodor Kittelsen (1857-1914)

• Født og oppvokst i Kragerø
• Studerte ved kunstakademiet i München fra 1876
• Utstillingen «Har dyrene sjel? Satirekunstneren Th. Kittelsen» vises på Bergen Kunstmuseum fra 25.11 til 19.2 2012

I tillegg til de berømte illustrasjonene av norske folkeeventyr og troll har Kittelsen også laget stemningsfulle illustrasjoner av landskapet i Lofoten, Svartedauden og karikaturer. På kunstmuseumet belyses også Kitttelsens slagkraftige komiske side.

Første visning på 60 år
– Vi tenker at utstillingen skal appellere både til barn og voksne - og har formidlingsopplegg både for skoler og barnehager. Flere av tegningene som vises frem har ikke vært utstilt siden 1950-tallet. Da ble de utstilt i Oslo, forteller kurator Frode Sandvik. Ifølge kuratoren donerte Rasmus Meyers sin omfattende samling av Kittelsen-tegninger til museet  i Bergen i 1916. I tillegg har museet fått låne fra kunstmuseer i Stockholm, Gøteborg, Oslo og Blaafarveværket på Modum.

Homers heltesagn
På en av veggene henger en illustrert føljetong. Kittelsen var utdannet i München, og pleide også i kjent tysk stil å fremstille mennesker som dyr.
– Her har han lagt illustrasjoner til en gammel gresk parodi på Homers heltesagn, med padder og mus som går i krig mot hverandre. Stilen med å ilegge dyr menneskelige trekk tok han fra tysk satire-tradisjon, forteller Sandvik og legger til:
– Senere tok Walt Disney inspirasjon fra Kittelsens tegninger, som kom frem i en utstilling i Paris i 2006, der flere europeiske kunstnere som hadde påvirket Disney ble fremvist.

Satiriske sladrekjerringer
På en annen vegg henger Kittelsen parodiske tegninger av sambygdinger i sin hjemby, Kragerø. «Hjemkommet fra Californias gullminer utvandringen» fra 1889  viser hans satiriske fremstilling av den nyrike mannen, fremst med flosshatt, som har vært i Amerika og tjent seg søkkrik i gullrushet i California.
– Bak ham ser vi byens mindre bemidlete som nysgjerrig observerer den nyrike sambygdingen, sier Sandvik og peker også på satiriske illustrasjoner av Kragerøs innbyggere.

Klaus Flavio Berntsen tar med sin kompetanse fra «fiolinens Mekka» til sitt nyetablerte verksted i Lille Øvregate.

39-åringen gjør de siste forberedelsene før den spesialiserte butikken og verkstedet skal åpne i midten av desember. Han skal drive den sammen med samboeren sin, Young-Shin.
– Vi møttes under studietiden i Cremona. Hun er fra Sør-Korea og utdannet som fiolinist der. Etter at hun fikk senestrekk har hun valgt å fokusere mer på konstruksjon og vedlikehold av fioliner fremfor å spille dem, forteller Berntsen, som snakker norsk, tilsatt italiensk melodi.

En gammel drøm
– Jeg bodde i Italia frem til jeg var tyve år. I oppveksten tok jeg fiolintimer. Allerede da drømte jeg om å bli fiolinmaker, eller «liutaio» som det heter på italiensk, men jeg tenkte at det ikke var et ambisiøst nok yrke, og at jeg fikk gjøre som de andre i klassen og bli noe «voksent», sier han.
Berntsen utdannet seg så som  ingeniør og jobbet en periode i yrket på Laksevåg. Da han fylte tredve år hadde han fremdeles veldig lyst til å bli fiolinmaker.
– Jeg tenkte at jeg måtte studere håndverket mens jeg ennå var ung. I 2004 kom jeg inn på akademiet i Cremona, som er verdens sentrum for fiolinmakere.
– Mens det i Oslo er omtrent ti fiolinreperatører er det svært få slike i Bergen, derfor tror jeg også det er et bra marked for det her. Mange bergensere spiller fiolin enten profesjonelt eller på fritiden, sier Berntsen.

Jeg tenkte at jeg måtte studere håndverket mens jeg ennå var ung.
Klaus Flavio Berntsen

«Fiolinens Mekka»
På 1500-tallet vokste Cremona frem som en rik by og et musikksentrum, ikke minst på grunn av kjente fiolinfamilier som Amati, Guarneri og Stradivari bodde der. Fra nærliggende Venezia kom teknologi og varer fra Asia som var viktig i fiolin-makingen, forteller Berntsen, som studerte tre år hos maestro’ene i Cremona og hadde ett år i praksis.
– Egentlig hadde jeg lyst å bli boende i Cremona. Det er en liten vakker og romantisk by med kun 70.000 innbyggere. Men det er også mye negativt der; de etablerte fiolinmakerne driver sine praksis-studenter som slaver.

Treverk fra Bosnia
Berntsen både reparerer og bygger fioliner fra bunnen av. Han er mest interessert i det sistnevnte, og ser for seg at han kan klare å bygge fire strykeinstrumenter i året.
– Det er et tidkrevende arbeid, med mange kvalitetsvurderinger. For å lage en skikkelig fiolin må man ha et skikkelig godt treverk, som både er lett og kompakt og hvor lyden beveger seg raskest mulig gjennom treverket. I dag har man egne redskap for å måle den slags, men før måtte man bruke gehør for å finne ut hvilket treslag som egnet seg best.  Fioliner lages av lønn og gran. Lønn, helst den fra Bosnia, er best. Den beste gran skal helst vokse over 1300 meter og være fra Alpene, forteller Berntsen.
– Spiller du selv fiolin lenger?
– Ikke noe særlig. Jeg drar noen buestrøk for å teste instrumentene. Det hender at jeg og Young-Shin tar en Bach dobbelkonsert sammen, men vi ligger på to helt forskjellige nivå. Ellers liker jeg å spille barokkmusikk fra 1700-tallet og Corelli, Vivaldi Benedetto og Marcello, særlig sammen med andre strykere.
– Hva med hardingfele? Ser du et marked i å reparere slike?
- Hehe. Nei. Det er et helt annet instrument som gir en helt annen lyd. Restaurering av hardingfele får heller noen andre ta seg av.

– Den spesielle blandingen av humor og alvor har jeg prøvd å viderebringe fra boken, forteller bergensregissør, Geir Henning Hopland om miniserien «Buzz Aldrin – hvor ble det av deg i alt mylderet?».

Med et budsjett på 28,5 millioner er «Buzz Aldrin – hvor ble det av deg i alt mylderet?» blant de dyreste dramaene statskanalen har produsert. Det er også første gang at de sender opp en miniserie på kino før den kommer på NRK TV fra mandag 28. november  til 19. desember.

Godkjent av NASA
Blant annet måtte de ha tillatelse fra NASA og Buzz Aldrin selv til å benytte arkivmaterialet av måne-ekspedisjonen.
Buzz Aldrin er både et forbilde og en metafor for hovedpersonen Mattias, som er født 20. juli 1969, datoen da Armstrong, Aldrin og Collins landet på Månen.
– For å formidle tankene hans har jeg valgt å legge over Mattias’ voiceover, med bilder av Apollo 11-ekspedisjonen. Det tok en stund å få tillatelse av NASA til å bruke bildene derfra. Buzz Aldrin selv måtte også godkjenne dette prosjektet, fordi han er såpass mye med i fortellingen, forteller Hopland.

Amerikanske klisjeer
Romanen til Johan Harstad er på hele 630 sider.
– Det har vært et omfattende arbeid å gjøre den til 220 sider med manus, kommenterer Hopland, som både står for manus og regi og har jobbet med adapsjonen siden romanen kom ut i 2005.
– Den spesielle blandingen av humor og alvor har jeg prøvd å viderebringe fra boken. Og jeg har lagt inn Majka – Jenta fra Verdensrommet, som jeg var forelsket i som guttunge, humrer 40-åringen.I Hoplands adapsjon har han også prøvd å unngå amerikanske klisjeer.
– I altfor mange dramaserier ser man allerede i første episode hvem som ender opp som kjærester til slutt. Slik er det ikke i denne.

Jeg har lagt inn Majka, jenta fra Verdensrommet, som jeg var forelsket i som guttunge.
Geir Henning Hopland, regissør

Færøyene
I fortellingen reiser hovedkarakteren sammen med musikervenner på en bandturné til Færøyene, hvor han velger å blir værende for å flykte fra kjærlighetssorg hjemme i Norge og gjøre seg «usynlig» for verden.
– Landskapet på Færøyene er ensomt og forblåst og velegnet som et månelandskap som også passer til Mattias sin åndelige tilstand. Totalt har jeg vært seks ganger på Færøyene i forbindelse med research og filming, forklarer Hopland.

En guddommelig egenskap
Mattias spilles av Pål Sverre Valheim Hagen, som får frem et bredt følelsesregister hos hovedpersonen. På samme måte som Buzz Aldrin, som kom i skyggen av Neil Armstrong, vil han leve en diskré og anonym A4-tilværelse. For enhver pris prøver han å unngå for mye oppmerksomhet rundt sitt guddommelige talent; sangstemmen, som rører menneskene rundt ham.
– Jeg kjenner meg igjen med dette om ikke å ønske å stikke hodet for mye frem og tryggheten i det å ha en kjæreste. Dessuten er jeg født i 1970, bare ett år hovedpersonen selv, og flere av 80-tallsreferansene i boken tilhører også min egen ungdomstid, forteller han.

Tilbake til Bergen
I forbindelse med arbeidet med Buzz Aldrin har Hopland bodd i Oslo.
– Jeg gleder meg til å filme i Bergen igjen. Nylig har jeg ferdiggjort et manus til en spillefilm, en svart komedie, som handler om et arveoppgjør i Nordhordland og med skuespillere fra bergensområdet. Forhåpentligvis begynner jeg å skyte den til sommeren, med kinopremiere i 2013.
– Og hvordan har det forresten gått med Buzz Aldrin de vel 40 årene siden månelandingen?
– Det siste jeg hørte var at han var med i den amerikanske versjonen av «Skal vi danse», ler Hopland.

Teateroppsetningen av «Få meg på for faen» har slått an blant både barn og pensjonister i Sogn og Fjordane. Nå kommer ensemblet til Fana Kulturhus.

«Få meg på for faen!» kom ut i 2005, og har blitt en litterær suksess, som har gitt forfatter Olaug Nilssen tilnavnet «nynorskens nye dronning». Filmatiseringen hadde premiere i august. Mens filmen fokuserer kun på én person, følger denne dramatiseringen tre kvinner. Oppsetningen er et samarbeid mellom Hordaland og Sogn og Fjordane Teater og vises på Fana kulturhus fra 22. november.

Ler av de voksne
Vi møter forfatteren selv og skuespillerne som er med på å blåse liv i hennes litterære univers, på Logen Bar for en prat.  Tiril Engelstad, Anne E. Kokkinn, Katrine Lunde MacKenzie, Lykke Kristine Moen,Kyrre Eikås Ottersen, Linn Pettersen, Lars Melsæter Rydjord og Hanne Skille Reitan har nettopp kommet tilbake fra turné i Sogn og Fjordane.
– Siden 22. september har vi spilt stykket, og vi har fått mye fin oppmerksomhet der, forteller Hanne Skille Reitan, som spiller hovedpersonen Alma.
– Når vi har spilt stykket har vi merket at det er stor forskjell på hvor publikumler, de som er tenåringer ler gjerne av de voksne i stykket, mens de på sin side ler av gjenkjenneligheten i de unge, sier hun.
Skuespillerne er enige om at Sunnfjord-dialekten i stykket var den største utfordringen.
– Spesielt for oss som er østlendinger, ler Anna E. Kokkinn, som spiller Almas mor.

Få menn
Lykke Kristine Moen fra Bergen spiller den radikale venninnen til Alma. Hun husker at hun leste romanen da hun selv gikk på videregående.
– Jeg og venninnene mine syntes det var utrolig bra at en forfatter klarte å sette ord på slike tanker. Hun klarte å få frem ting som andre bøker ikke har gjort før, sier Moen.
Ensemblet består i all hovedsak av kvinner. Lars Melsæter Rydjord, som spiller Arthur og som Alma er forelsket i, er én av to menn i oppsetningen.
– Det er vel på mange måter min karakter som gjør at handlingen kommer i gang, og at ting får utløp på flere måter, sier han og smiler litt av tvetydigheten i ordene.

Forkastet Rudberg-sviske
I stykket er det også lagt vekt på multimediavirkemidler, blant annet ved bruk av storskjerm bak på scenen. Lek har vært et nøkkelord i oppsetningen.
– Vi sang blant annet «Ut mot havet» utenfor Stortinget i Oslo. Mange gikk forbi og lurte på hva vi holdt på med. Det var en morsom scene. Men den ble ikke brukt i den ferdige versjonen, skjønt noen av bildene derfra er tatt med, forteller Reitan.
Ensemblet er enige om at en av genistrekene til forfatter Olaug Nilssen er å skrive om mer komplekse kvinneskikkelser.
– Altfor ofte i drama er kvinner enten bare den som noen blir forelsket i. Her er de mer utfyllende beskrevet, mener Tiril Engelstad.
Olaug Nilssen synes at det har vært vel mye oppmerksomhet og hype rundt «Få meg på for faen!»
– Samtidig setter jeg pris på at så mange er interessert i boka. Jeg tror nok at det må bety at det er noe med hovedpersonen Alma, som treffer publikum, sier 34-åringen.

– Bibelske referanser gir en ekstra dimensjon og kraft i språket, sier prestesønn og forfatter Ragnar Hovland, som høster gode kritikker for romanen «Stille Natt». For tiden har en gammel drøm gått i oppfyllelse.

Det har vært et hektisk år for Hovland. Hele tre bøker har han gitt ut, i tillegg trår han til som aldri før på en scene i Bergen. Byavisen møter den populære 59-åringen etter teppefall i «Vestlandsrevyen II», som går på Logen Teater.

Barndomsdrøm oppfylt
Den bergensfødte nynorsk-forfatteren virker fornøyd etter kveldens forestilling, og tar seg et glass vin etter all applausen. I revyen spiller han både Josef og Fantomet.
Fantomet-drakten ikler han seg i et innslag i sammenheng med at hans venn og kollega Jon Fosse har fått tildelt kunstnerboligen Grotten, som også er navnet på Fantomets base.
– Det var vel jeg som kom opp med denne sketsjen ja. Egentlig skulle Fosse komme på revyen forrige uke, men han trakk seg, sier Hovland. Men det gjør jo ikke så mye, vi har han jo med på videoinnslag, så han er der i ånden!
– Å spille Josef var vel nærmest en gammel barndomsdrøm, humrer 59-åringen, på sitt underfundige hovlandske vis. Kanskje ikke så rart ettersom Hovlands far er prest. Det bidratt til Hovland har brukt flere bibelske referanser i fortellingene sine.

Knausgård skrev ikke noe særlig galt om meg, bortsett fra at han fremstilte meg som en hallik!
Ragnar Hovland

Svevende titler
«Stille Natt» er også navnet på en kjent julesang.
– Det tok lang tid å finne en tittel. Dette er en bok som er ganske mørk og nattlig i tonen, og derfor syntes jeg at «Stille Natt» passet. Titler på bøker kan være viktige, men det er ikke alle titler som er like viktige. Som regel er det jo bare noe man spør etter i bokhandelen.
Hovedkarakteren i «Stille Natt» lever et litt uryddig liv, og ønsker å leve en mer borgerlig tilværelse. – Selv om han også er forfatter, er dette ikke en selvbiografi. Det er kanskje litt mer av meg i denne karakteren enn det ellers er. I motsetning til hovedpersonen klarer jeg å komme meg opp før klokken 11 om dagen, men det er ikke hver dag jeg barberer meg, sier Hovland.
Tittelen på Hovlands populære oppvekst-roman «Sveve over vatna» (1982) er også hentet fra Bibelen; 1. Mosebok.
– Der står det «Mørker låg over djupet, og Guds ande svevde over vatnet», sier Hovland om den fargerike kult-romanen han skrev fra miljøet på Universitet i Bergen på 1970-tallet.
I år er han også ute med en reisebok fra Canada.
– Det er den femte reiseboka jeg har skrevet sammen med Dag Helleve og Per Olav Kaldestad.
– Vi begynte i 1992. Det har gått tungt med de to siste bøkene. Dette blir nok min siste reisebok. Forlaget er ikke så begeistret for slike sjangerblandinger lengre, de selger ikke så bra. De foretrekker rene romaner.

Vil ikke ha hallik-stempel
Karl Ove Knausgård kom nettopp ut med sjette og siste bok i romansyklusen «Min Kamp». I femte bok opplevde den tilsynelatende beskjedne og anonyme Hovland å bli gjort til ufrivillig karakter i Knausgårds ambisiøse prosjekt, i kraft av å være lærer på Skrivekunstakademiet i Bergen.
– Knausgård skrev ikke noe særlig galt om meg, bortsett fra at han fremstilte meg som en hallik! Folk som kjenner meg vet at jeg aldri har gått med noe slikt smykke noen gang, forklarer Hovland oppglødd.
– Bortsett fra det er han presis i sine karakteristikker av både lærere og medstudenter på Skriveakademiet. Det er et imponerende prosjekt han har startet. Jeg kunne aldri gjort noe lignende. Hvis han nå vil slutte som forfatter, som han selv sier, er jo det en heroisk handling, mener Hovland. Hva med Hovlands egne fremtidsprosjekter, kunne en salmebok vært noe for en forfatter med så inngående bibel-kunnskap?
– Det har jeg blitt forespurt om noen ganger, men det blir feil av meg å gjøre noe slikt, ettersom jeg ikke er personlig troende, sier Hovland.

– Jeg synes selv jeg skriver mest om livet, selv om mange mener jeg skriver om døden, sier forfatter Olav R. Øyehaug, som er aktuell med ny bok.

«Essensen» kom ut på Kolon Forlag i oktober, og er en samling av noveller. Til tross for sin knappe lengde på 67 sider synser forfattere om både livet, døden, erkjennelser og surrealistiske observasjoner.

Nesten kompromissløs
For tre år siden debuterte han med sin første bok «Kodane», som han høstet gode kritikker for.
– Tekstene i den var kompromissløse. Denne  gangen er jeg nok mindre kompromissløs, sier 34-åringen, som holder den russiske surrealisten Daniil Kharms og tsjekkiske Franz Kafka som sine favoritter.
– Noe av det jeg liker med dem er at de skrev sine bøker uten tanke på et publikum eller at de skulle gis ut. Det er vanskelig å gjøre det når man allerede har gitt ut en bok, ettersom lesergruppen da er mer definert.
Tilbakemeldingen han har fått både på første og andre bok er blandet.
– Den mest interessante responsen jeg har fått så langt var til en tekst i «Kodane», hvor det er en leser oppfattet en av karakterene som søt, en andre som negativ og en tredje trodde det handlet om seg! humrer Øyehaug fornøyd.
– At responsen er såpass variert, synes jeg er positivt.

Inspirert av nyhetsbildet
Novellen «Spjåkete badeland» handler om en mann som forsker på sædceller.
– Fagfeltet opptok meg veldig en periode, da jeg gjorde mye research på universitetsbiblioteket om det, men jeg ble også veldig lei av det, forteller Øyehaug.
En av hans mest originale tekster «Naudintelligens hos orangutanger» har han hentet fra en kuriøs nyhet som gikk over hele verden for et par år siden,  om en orangutang som klarte å rømme fra en dyrehage i Australia.

At orangutangen slikket på en pinn før han kortsluttet elektrisiteten er blant de få elementene jeg har diktet inn.
Olav R. Øyehaug, forfatter

– Orangutanger er interessante dyr. Teksten er nesten identisk med slik det ble gjengitt i nyhetene.  At orangutangen slikket på en pinn før han kortsluttet elektrisiteten er blant de få elementene jeg har diktet inn.
Nynorsken i boka til Øyehaug er temmelig konservativ, men i novellen «Virkeligheten» slår han til med et genuint bokmålsord.
– Det er sant at det heter «røynda» på nynorsk, medgir han, – ordet  «virkeligheten» brukes som et språklig virkemiddel, for å fremheve begrepet, det er også skrevet i kursiv. Hadde jeg skrevet på engelsk ville jeg kanskje tydd til det franske «vérité».

En smak av «Revolver»
I tillegg til å virke som forfatter driver også Øyehaug med musikk. Han komponerer filmmusikk og spiller dessuten synth i bandet The Kanossa Gang.
– Vi spiller mest på litterære begivenheter, sist vi spilte var i Oslo, og vår neste konsert er foreløpig hemmelig, sier Øyehaug, som synes det er vanskelig å sammenligne litteratur og musikk, men kommer i alle fall med en  metafor om sine novelle-samlinger.
– Da jeg skrev min første bok var det meningen å etterligne Beatles sin «White album», altså en veldig brokete blanding, fra det seriøse til det mest tøysete. Mens «Essensen» har mer til felles med «Revolver».