Den siste Veum-thrilleren, «De døde har det godt» er den aller første spillefilmen som handler om buekorps. Faktisk måtte det en amerikaner til for å forstå hvor fascinerende det kan være på det store lerret.

Utgangspunktet for den ellevte Varg Veum-filmen med premiere 20. januar er at den bergenske detektiven, igjen spilt av Trond Espen Seim, blir vitne til at en ung asylsøkerjente dør. Like etterpå blir Veum kontaktet av Christian Fasmer, som er sjefen i Skansens Bataljon i filmen.
– Veum aner en sammenheng mellom de to sakene, forteller regissør Erik Richter Strand, som er opppvokst på Møhlenpris.
Noe av det mest krevende var å filme to bataljoner  – eller nærmere sytti guttunger – som paraderer gjennom et smau på Bryggen for full musikk.
– Skansens og Dræggen buekorps rivaliserer om å være det bestebuekorpset i byen i denne filmen, forteller Richter Strand.

Etterforskning på Logen
Senere etterforsker også Veum i Logen sine lokaler hvor bergenske Selskabet Den Gode Hensigt holder til.
– Jeg tror kanskje at vi er de første som har fått lov til å filme i den ærverdige kjeglebanen i kjelleren under Logen, sier Richter Strand.
– Buekorpsene og kjegleklubbene er sosiale gutteklubber med lange tradisjoner i Bergen. I historien vår spiller vi på hvordan bånd som knyttes i buekorpsene føres videre i lukkede nettverk for voksne, og dikter en historie ut fra det, forteller han.
Tidligere har 36-åringen regissert Veum-filmene Din til Døden og Tornerose, som var mer tro til handlingen i boken.
– Selv om denne og den forrige filmen har handling som er langt borte fra Gunnar Staalesens bøker, er det ikke slik at dette har blitt en trend med serien, tror jeg. «De døde har det godt» er egentlig en novelle med Veum, hvor det strengt tatt ikke var nok materiale til å lage spillefilm av, så vi måtte bygge litt ut over det.

Krevende å filme brannen
Enda mer spektakulært er det at den gamle Skansen brannstasjon, og som er lett å skimte fra Torgallmenningen, faktisk går opp i røyk.
– Vi brukte en spesialeffekt-gruppe fra Danmark for å få til brannen, og vi bygget en eksakt replika av det største rommet i Skansen Brannstasjon i et stort,  åpent rom, og foretok en kontrollert nedbrenning mens vi filmet.
– Selv har du ikke gått i buekorps, så hvordan kom du opp med denne ideen?
– Det var vel faktisk Lya Guerra, som jeg har skrevet manus sammen med som foreslo det. I noen år har hun bodd i Bergen og bitt seg merke i buekorpsene. Som amerikaner og utlending får hun litt andre assosiasjoner til uniformskledde gutter som marsjerer enn det folk i Bergen kanskje gjør. Lya syntes fenomenet buekorps virket fascinerende og foreslo at vi knyttet det sammen med den andre krimintrigen i plottet.
– Hva skal du jobbe med fremover?
– Jeg er nok ferdig med Veum for nå, og har lyst til å fokusere på annen type drama, som jeg for tiden skriver på. Men jeg har ikke lyst å si så mye om det ennå, sier Richter Strand.

– Den spesielle blandingen av humor og alvor har jeg prøvd å viderebringe fra boken, forteller bergensregissør, Geir Henning Hopland om miniserien «Buzz Aldrin – hvor ble det av deg i alt mylderet?».

Med et budsjett på 28,5 millioner er «Buzz Aldrin – hvor ble det av deg i alt mylderet?» blant de dyreste dramaene statskanalen har produsert. Det er også første gang at de sender opp en miniserie på kino før den kommer på NRK TV fra mandag 28. november  til 19. desember.

Godkjent av NASA
Blant annet måtte de ha tillatelse fra NASA og Buzz Aldrin selv til å benytte arkivmaterialet av måne-ekspedisjonen.
Buzz Aldrin er både et forbilde og en metafor for hovedpersonen Mattias, som er født 20. juli 1969, datoen da Armstrong, Aldrin og Collins landet på Månen.
– For å formidle tankene hans har jeg valgt å legge over Mattias’ voiceover, med bilder av Apollo 11-ekspedisjonen. Det tok en stund å få tillatelse av NASA til å bruke bildene derfra. Buzz Aldrin selv måtte også godkjenne dette prosjektet, fordi han er såpass mye med i fortellingen, forteller Hopland.

Amerikanske klisjeer
Romanen til Johan Harstad er på hele 630 sider.
– Det har vært et omfattende arbeid å gjøre den til 220 sider med manus, kommenterer Hopland, som både står for manus og regi og har jobbet med adapsjonen siden romanen kom ut i 2005.
– Den spesielle blandingen av humor og alvor har jeg prøvd å viderebringe fra boken. Og jeg har lagt inn Majka – Jenta fra Verdensrommet, som jeg var forelsket i som guttunge, humrer 40-åringen.I Hoplands adapsjon har han også prøvd å unngå amerikanske klisjeer.
– I altfor mange dramaserier ser man allerede i første episode hvem som ender opp som kjærester til slutt. Slik er det ikke i denne.

Jeg har lagt inn Majka, jenta fra Verdensrommet, som jeg var forelsket i som guttunge.
Geir Henning Hopland, regissør

Færøyene
I fortellingen reiser hovedkarakteren sammen med musikervenner på en bandturné til Færøyene, hvor han velger å blir værende for å flykte fra kjærlighetssorg hjemme i Norge og gjøre seg «usynlig» for verden.
– Landskapet på Færøyene er ensomt og forblåst og velegnet som et månelandskap som også passer til Mattias sin åndelige tilstand. Totalt har jeg vært seks ganger på Færøyene i forbindelse med research og filming, forklarer Hopland.

En guddommelig egenskap
Mattias spilles av Pål Sverre Valheim Hagen, som får frem et bredt følelsesregister hos hovedpersonen. På samme måte som Buzz Aldrin, som kom i skyggen av Neil Armstrong, vil han leve en diskré og anonym A4-tilværelse. For enhver pris prøver han å unngå for mye oppmerksomhet rundt sitt guddommelige talent; sangstemmen, som rører menneskene rundt ham.
– Jeg kjenner meg igjen med dette om ikke å ønske å stikke hodet for mye frem og tryggheten i det å ha en kjæreste. Dessuten er jeg født i 1970, bare ett år hovedpersonen selv, og flere av 80-tallsreferansene i boken tilhører også min egen ungdomstid, forteller han.

Tilbake til Bergen
I forbindelse med arbeidet med Buzz Aldrin har Hopland bodd i Oslo.
– Jeg gleder meg til å filme i Bergen igjen. Nylig har jeg ferdiggjort et manus til en spillefilm, en svart komedie, som handler om et arveoppgjør i Nordhordland og med skuespillere fra bergensområdet. Forhåpentligvis begynner jeg å skyte den til sommeren, med kinopremiere i 2013.
– Og hvordan har det forresten gått med Buzz Aldrin de vel 40 årene siden månelandingen?
– Det siste jeg hørte var at han var med i den amerikanske versjonen av «Skal vi danse», ler Hopland.

Foto: Storm Rosenberg / Norsk Filmdistribusjon

Arne Lindtner Næss fra Bergen har laget Norges første 3D-film.  Nylig hadde «Blåfjell 2: Jakten på det magiske horn» verdenspremiere på Fløyen.

Det er duket for førpremiere på Fløyen. I en lysning bak siste endestasjon på Fløibanen er det satt opp sølvlerret og laget midlertidige kinoseter til de fremmøtte. Småbarnsfamilier er kommet for å se oppfølgeren til den populære «Julenatt i Blåfjell» (2009), som var basert på en Barne-TV-serie.
Det er alt annet enn julestemning på Fløifjellet, men typisk bergensvær; sur vind og regn.  Noen av barna har på seg blånissene sine spisse luer, mens vel så mange har sydvest på hodet. Alle har de et par med 3D-briller på nesetippen.

Krevde fantasi
Ane Viola Semb (16) og Johan Tinus Austad Lindgren (17) har hovedrollene som Dronning Fjellrose og Dreng.
Semb og Lindgren synes det var en spennende erfaring å spille inn i 3D-formatet, men også mye stress.
– Vi brukte rådyre kamera, som gjorde at vi måtte prestere vårt aller beste. Til gjengjeld konsentrerte vi oss maksimalt om å yte vårt beste på hver tagning, sier Lingren.
– Å spille mot «greenscreen» på settet var også veldig spesielt, forteller Lindgren.
I postproduksjonsarbeidet
brukes scenene med «greenscreen» som et tomrom, hvor man legger inn et digitalt bakteppe, med spektakulære bakgrunnsbilder og snø på fjelltoppene.
– Som skuespiller er det viktig å tenke seg bort fra det grønne lerettet til hvordan det egentlig skal se ut på film. Det krever en del fantasi, mener Semb.

Klimaspørsmål for barn
I «Jakten på det magiske horn» må Fjellrose og Dreng redde nissene fra en ny sprengkulde som verden utsettes for, når den griske Kullbaronen får tak i det magiske hornet, som kan påkalle både sommer og vinter. Miljøspørsmålet er pedagogisk tilrettelagt for barn i Blåfjell 2; eventyr-metaforer brukes for å sette fokus på klimaendringer.
Instruktører med bakgrunn fra Hollywood medvirket på innspillingen. De som sto for 3D-teknologien i Blåfjell 2 har vært med på å skape 3D-teknologien til «Pirates of the Carribbean 4».
– Derfor snakket vi også mye på engelsk, på settet, forteller Semb.
– I tillegg var det en sminkedame fra «Harry Potter» som vi hadde det mye gøy med, smiler Lindgren.
Regissør Næss er fra Bergen og har med denne laget totalt ni spillefilmer for barn.
– Egentlig tenker jeg mest på det som filmer for hele familien. Jeg ønsker å formidle historier som både kan engasjere barn og foreldre, sier filmskaperen, som blant annet laget de syv Olsenbanden junior-filmene.
– Måten jeg instruerer barn og ungdom på at bruker mye ros, slik at de blir selvsikre foran kamera, forteller Næss avslutningsvis.

Bergen og Vestlandet kan by på spektakulære locations, men mangler profesjonelt utstyr som kan brukes av internasjonale filmcrew, mener Sigmund Elias Holm i Western Norway Film Commission.

– Da jeg leste at Working Title hadde signert rettighetene til Jo Nesbøs «Snømannen», sendte jeg selskapet en stående invitasjon til Bergen, forklarer Sigmund Elias Holm, leder for Western Norway Film Commission (WNFC).
– Det første mordet i boken finner nemlig sted på Ulriken, og jeg har gitt teamet beskjed om at vi i Bergen er klare til å vise hvilke muligheter byen vår kan gi. Nå som Martin Scorsese er interessert i regijobben, er det nok på tide å sende invitasjonen på nytt, forteller 31-åringen som jobber med å skape og følge opp interesse for filming i Bergen og på Vestlandet, gjennom å vise frem hva regionen kan by på.
Holm har merket en økt interesse de siste årene, også fra mer eksotiske land.
– I fjor høst ble scener til den indiske filmen KO ble filmet på Bryggen, Fløyen og foran Johanneskirken. Etter det har vi fått flere henvendelser fra India, sier Holm, som også har fått mange henvendelser fra Italia, Tyrkia, Tyskland og Russland.

Gode veier til locations
Det er tre essensielle faktorer for at internasjonale filmer ønsker å komme hit, ifølge Holm.
– Det første er at det finnes kompetanse og kvalifiserte folk på det gitte stedet som kan jobbe med en stor innspilling. Varg Veum-serien har eksempelvis økt filmkompetansen i bergensområdet sterkt. Nummer to er at man kan tilby spektakulære locations, noe som Bergen og Vestlandet definitivt har.
– Dessuten har Norge god infrastruktur som gjør at man lett når frem til avstandsliggende locations.
Nylig hadde Holm en australsk filmskaper på befaring som ønsket et fullstendig uberørt fjordlandskap.
– Han foretrakk Vestlandet fremfor New Zealand, ettersom tilgjengeligheten her er mye bedre, sier Holm.
Den tredje faktoren er ifølge Holm at man kan låne heisekraner, kameraskinner, lyd- og lysutstyr, som kan benyttes av profesjonelle filmcrew.
– Her har bergensregionen fortsatt en lang vei å gå, sier Holm.

Savner støtte fra staten
En utfordring WNFC står ovenfor er mangelen på nasjonale incentivordninger for utenlandske filminnspillinger.
– De aller fleste i Europa har en 20 prosents incentivordning, som vil si at staten går inn og tilbakebetaler 20 prosent av kostnadene filminnspillingen har i landet, forklarer Holm.
Til tross for at Stortinget har anmodet Regjeringen om å iverksette en slik ordning hvert år siden 2006, er denne fortsatt ikke på plass.
– I juni ble det sendt en formell henvendelse for å etterlyse ordningen, sier Sigmund Elias Holm, som tror at incentivordningen vil føre til at Bergen og Vestlandet i sterkere grad vil heve seg i konkurransen med andre land.

Stor interesse fra India

– Fjordene selger som kulisser, sier Vidar Trellevik, som er linjeprodusent for flere av de store internasjonale innspillingene i Bergen og på Vestlandet.
– Dette året har det vært mange henvendelser, spesielt mange fra India. Jeg har gitt pristilbud og budsjett til ni forskjellige indiske produksjoner Det er ofte lang periode med forarbeid, og vi ser nok frukter av dette arbeidet til neste år, forteller linjeprodusent Vidar Trellevik til Byavisen.
Den første produksjon Trellevik sitt produksjonsselskap VPB Media AS var  i 2002 med «La meglio gioventù» av den italienske regissør Marco Tullio.
– Allerede året etter fikk jeg igjen henvendelse fra Roma.
Ryktene hadde gått i det italienske filmmiljøet om hvor flott det var å filme i Bergen og Vestlandet.
– Etter det har jeg satset som linjeprodusent og har hatt et meget godt samarbeid med WNFC, forklarer Trellevik.

Britiske tobakkforskere vil ha 18-års aldersgrense på filmer som inneholder røyking. Ifølge Sirus-forsker Gunnar Sæbø er forslaget om å innføre 18-års grense på filmer som inneholder røykescener, i tråd med det WHO har foreslått som et av flere tiltak for å redusere røyking. Han mener likevel at det er for tidlig å innføre 18-års aldersgrense for filmer som inneholder røykescener i Europa. (NRK)

I sommer viser Bergen offentlige bibliotek barnefilmer på storskjerm hver lørdag. Den første filmen ble vist 25. juni og den siste vises 20. august. «Mummitrollets farlige midtsommer», «Elias og jakten på havets gull», «Pingu digger musikk», «Happy Feet» og «Til Huttetuenes land» er noen av filmene som kommer til å bli vist i sommer.

Bergen offentlige bibliotek følger med i tiden. I tillegg til bøker, Cder, og filmer, kan man nå låne TV-serier på biblioteket. Serier som The Wire, Twin Peaks, Mad Men, Entourage og Dexter er nå å finne i hyllene.

Den neste Varg Veum-filmen, «I mørket er alle ulver grå», spilles i disse dager inn i Budapest. I tillegg til de faste skuespillerne Trond Espen Seim, Bjørn Floberg og Lene Nystrøm, er Ane Dahl Torp og Jon Øigarden også med. Dette er den siste Veum-filmen og har premiere 4. november 2011.

Professor Anne Gjelsvik så fedre overalt i amerikansk samtidsfilm. Den nye Hollywood-helten er nemlig en omsorgsfull pappa.

– Det første jeg la merke til var at fedre har dukket opp i nye sjangre som i gangsterfilmer, Sopranos, spenning, krim og andre typisk maskuline sjangre hvor de tidligere har vært nærmest fraværende. At det å være forelder var en tematikk, var litt uventet, sier forsker Anne Gjelsvik.
Professoren skriver bok om fedre i amerikansk samtidsfilm. Actionpappaen er en av farsfigurene Gjelsvik studerer inngående.
– Actionfilmens storhet var jo på 80-tallet, men det er lite faderlig over Rambo eller de første «Die Hard»-filmene. Da er helten alene. Han skal redde noen, verden eller seg selv. Det er en type hard maskulinitet som vi forbinder med muskelbunter som Sylvester Stallone og Arnold Schwarzenegger. I dag har denne prototypen mistet troverdighet, sier professoren ved NTNU.
Dette har åpnet for nye papparoller i amerikanske filmer.

– Den nye, mykere helten kan ikke lenger redde verden, men han kan kanskje redde familien
Anne Gjelsvik, filmforsker

Bruce Willis
På lerretet har det nemlig dukket opp en annen mannsfigur i actionfilmene. Forskeren mener Bruce Willis sin rollefigur i «Die Hard 4» er et godt eksempel på transformasjonen som har funnet sted.
– Det finnes to typer actionpappaer i mitt materiale. Bruce Willis er en variant av den sterke typen fra 80-tallet. Datteren i «Die Hard 1» er aldri med i fortellingen, kun som et fotografi på konas kontorpult. Men i «Die Hard 4» er det datteren han skal redde, omsorgsrollen har blitt det viktige.
Den andre actionfaren beskrives som en mykere og ny helt. Her står ikke det kroppslige lenger i fokus. Katastrofefilmen «2012» med hovedrolleinnehaver John Cusack eller Tom Cruise i «War of the worlds» er gode eksempler på den mer myke actionpappahelten, i følge Gjelsvik. Den nye, mykere helten kan ikke lenger redde verden, men han kan kanskje redde familien. Eller i alle fall bli en bedre far:
– I «2012» handler det om en mislykket far som også er en mislykket forfatter. Men mot slutten blir han en vellykket far fordi han gjør en heltedåd, sier Gjelsvik.

Far vender hjem
Hun peker på at etter tusenårsskiftet har fortellingen om menn som reiser ut for å finne sine barn, menn som vender hjem for å stelle sine barn, eller på en eller annen måte redder familien, blitt et av Hollywoods mest populære plot.
– Kanskje kommer farsbølgen som et motsvar til det amerikanske samfunnet  hvor mange vokser opp uten en farsfigur, hos alenemødre. Dermed kan det reflektere en lengsel tilbake til en tid hvor farens rolle var viktigere enn den er i dag. Samtidig er det flere idealer som går parallelt. Den nye Hollywood-pappaen må også vise følelser og omsorg, og være en del av fellesskapet, poengterer Anne Gjelsvik.
Gjelsvik har to år på seg til å finne ut av farsrollen i amerikansk samtidsfilm. Til sammen regner hun med å se cirka 80-100 filmer.
– Hvordan står det så til med den norske pappaen på lerretet?
– Her er tendensen at det ofte handler om unge menn som ikke vil bli voksne, eller gå inn i farsrollen. Et eksempel er Axel Henies karakter Geir i «Buddy». Samtidig har man unntak i filmer som  «Tyven, tyven» hvor hovedpersonen vil være far, og kidnapper barnet sitt.

En liten gjeng i en liten bygd med en stor plan, å lage årets største russefeiring.

Det er lenge siden det er laget en spillefilm om norsk russefeiring. Regissøren fra filmen «Hjelp, vi er russ» mener at det er på tide.
– Jeg har alltid vært glad i college-sjangeren, slik mange som var unge på 80-tallet er. Det var virkelig på tide med en norsk Highschool-komedie, forteller Kenneth Olaf Hjellum til Byavisen.

Mange måneder
Sammen med et nokså stort crew har han brukt måneder i Bremanger på historien om hvordan det er å være russ i en liten bygd. Med ingen penger, og en streng politisjef skal det bli en vanskelig feiring.
– Alle kjenner jo til russefeiringen i Bærum, med digre busser og stereoanlegg i millionklassen, men realiteten på små steder er noe helt annet, sier regissøren.

Lite sted
Selv har han et nært kjennskap til hele problemstillingen. Han var selv russ på et lite sted.
– Det er mye lettere å få folk til å føle sympati for en gjeng som sliter på et lite tettsted med mange utfordringer, sier Hjellum.

Debutant
Dette er den første spillefilmen Hjellum har regissert.
– Jeg har laget mange andre type filmer, men dette er min første spillefilm, og det gikk heldigvis veldig bra, ler regissøren.
Han hadde det nok mer i fingrene enn han trodde.
– Jeg har vært forbausende lite nervøs, men jeg tror det er litt beroligende å vite at, rett eller galt, så er alle avgjørelser omkring det kreative opp til deg. Så får heller publikum avgjøre om du som regissør har noe å fare med, sier han
Han trivdes med å lage en film uten et dypere tema.
– Det har vært befriende å lage en film som ikke må ha dype temaer eller dramatikk i bunn. Jeg syns det er fint at noen endelig står frem og sier, her skal vi ha det gøy, forteller Hjellum om filmen.

Morsom gjeng
Og gøy har de hatt det.
– Vi har vært en flott gjeng i Bremanger. Produksjonen har gått i ett, og nesten smertefritt, sier han.
Filmen er støttet av det vestlandske filmfondet Fuzz og har ikke slitt med det økonomiske. Det eneste problemet har vært været.
– Vi har nok ikke vært så heldig med været, men ellers har vi laget en film som alle kan like, forteller regissøren.
Premieren er 15. april.
– Jeg har fokusert på at det skal være noe for enhver, og det klassiske vennskapsbudskapet ligger i bunnen, her er det nok å ta av, avslutter Hjellum.

Den norske barnefilmen Keeper`n til Liverpool har vunnet flere priser på internasjonale filmfestivaler. Norske barnefilmer vinner terreng også utenfor landets grenser.

– Vi jobber døgnet rundt for å besvare alle henvendelser, sier fagleder for spillefilm utland, Stine Oppegaard i Norsk Filminstitutt.
Barnefilmer som Asfaltenglene, Julenatt i Blåfjell, Elias og jakten på havets gull, Jørgen+Anne = sant, Knerten gifter seg og Pelle Politibil vises nå på internasjonale filmfestivaler rundt i verden.
– Vi kan ikke gi alle filmene til alle festivalene, så vi prøver å fordele dem, sier Oppegard til Byavisen.
På festivalene kan filmene både delta i konkurranser og bli fanget opp av filmdistributører fra ulike land.
– Den viktigste og største festivalen er Berlin. Den har både stor prestisje og har ett av verdens største markeder, sier faglederen.

Suksess i Berlin
I år ble seks norske filmer vist i Berlin. Fem av disse var barnefilmer, tre spillefilmer og to kortfilmer.
– Der var vi store i år, faktisk det nordiske landet med flest filmer, forteller Oppegaard.
Keeper`n til Liverpool, som gikk på kino i fjor, vant krystallbjørnen på barnefilmprogrammet under Berlinalen for tre uker siden. Forrige uke kåret Montreal internasjonale barnefilmfestival den til beste film under sin hovedkonkurranse. Filmen skal nå videre til Cinequest filmfestival i USA, barnefilmfestivalen i Ghent, Belgia (Flanders) og skal være åpningsfilm på barnefilmfestivalen i Malmø (BUFF).
– Etter priser både i Berlin og Montreal er det nå mer enn 30 land som har meldt interesse for kjøp av filmen for utenlandsdistribusjon, sier produsent Håkon Øverås  i 4 1/2 Fiksjon.

Vinner priser
Også Jørgen+Anne = sant, som går på kino nå, gjør seg bemerket utenlands. Den har vunnet prisen for beste internasjonale film på filmfestivalen i Sundance, og hadde også æren av å åpne Generation-programmet i Berlin. Det er første gang en norsk spillefilm har åpnet Generation-seksjonen.
– Vi har et profesjonelt miljø, filmene holder mål og blir vellykkede, kommenterer Stine Oppegaard.
Hun tror begge filmene kan bli vist på kino i utlandet, selv om ingen avtaler foreløpig er i boks.
– Det er for tidlig å si. Den første filmen om Knerten skal opp på tyske kinoer til sommeren. Toeren blir sikkert også solgt. Det er ekstremt mange henvendelser på norske filmer nå, sier hun.

Regissør Annette Sjursen hadde gode hjelpere med seg da katastrofefilmen «Pax» skulle lages. – Jeg opplevde det som om noen holdt en hånd over oss, sier regissøren.

Filmen handler om syv mennesker og ett hjerte om bord i et fly. Alle de syv har noe de flykter fra. Men så eksploderer den ene motoren, og flyet styrtet mot bakken.
– Ingen av disse menneskene har øverst på ønskelisten at de vil sitte i et fly der motoren eksploderer. Men for noen av dem er det det beste som har hendt dem, sier Annette Sjursen, som også har skrevet manus.

Kjente skuespillere
Regissøren har fått med seg et stjernelag av skuespillere. Både Kristoffer Joner, Thomas von Brömssen, Anneke von der Lippe, Pia Tjelta og Ane Dahl Torp er med.
– Hvordan klarte du å få med deg så mange kjente skuespillere?
– De falt for manus. Skuespillerne synes dette er en viktig og spennende historie som har mye å si oss, sier Sjursen.
Målet hennes er at folk skal være berørt når de går ut av kinosalen.
– Jeg vil at publikum skal slutte å tenke og bare la seg rive med. Dermed blir de mer ubeskyttet og følelsene settes i sving. Jeg vil veldig gjerne fortelle en historie som gjør at man går ut og tenker: Ja, jeg kan, fordi jeg lever, sier regissøren.

Også roman
Akkurat den filosofien måtte hun ta i bruk på seg underveis. Det å lage scenene i lufta ble dyrere enn forventet, og filmen ble utsatt.
– Det ble bra for meg, for jeg kunne bruke denne perioden til å skrive roman, sier Sjursen.
I fjor kom nemlig romanen Pax, som er basert på manuset til filmen som snart kommer på kino.
– Nå som det er så kort tid igjen til filmen kommer, vil jeg anbefale folk å se filmen først og så lese romanen. Der får du vite mer, sier forfatteren.
Boken fikk blandet mottakelse. Mens den ble slaktet i Bergens Tidende, fikk den god omtale i Aftenposten. Sjursen kjenner på premierenervene nå like før filmen skal vises på kino.
– Jeg er veldig, veldig spent, og litt nervøs etter så lang tid. Det er paret med glede, endelig skal publikum få møte filmen, og den skal få ha sitt eget liv.
– Hvordan har det vært å jobbe med filmen?
– Det har vært den mest fantastiske reisen i mitt liv. Jeg har opplevd at vi har hatt veldig mange utfordringer. Men samtidig har jeg opplevd det som at noen holder en hånd over oss. Vi har hatt flaks og fikk bygge vårt eget fly. Vi fikk gratis flydeler av SAS, både nye og brukte. Og da flydoen ankom kontoret, var det vill jubel. Til eksteriørbildene fikk vi låne et fly av Bjørn Kjos, sier Sjursen.
Vil gi opplevelse
Det har kostet 26 millioner kroner å lage den norske katastrofefilmen, noe som er over gjennomsnittet for en norsk spillefilm.
– Vi hadde ikke budsjett til fly, og var heldige som fikk alt gratis, sier Sjursen.
Også hjelp fra sykehus har hun fått. Bergenseren Kyrre Sydness Haugen spiller nemlig hjertekirurg i filmen, og fikk overvære en hel hjerteoperasjon som en del av forberedelsene til filmen.
– Hva er planene dine videre?
– Jeg har noe nytt på gang, heldigvis. Det er fordelen med at denne filmen har tatt litt tid, jeg har hatt tid på meg til å begynne på neste spillefilm.

– Blir det en like storslagen film som denne?
– Jeg tror jeg har funnet min styrke og stil med denne filmen. Jeg vil gjerne lage pasjonerte filmer som er stringente. Det skal være lov å være emosjonell. Jeg vil at publikum skal kutte intellektet og bare oppleve. Den stilen vil jeg fortsette med, sier Annette Sjursen.

Vi elsker å se Harry Potter og Narnia på lerretet, men hva med det som skjer rundt oss. Hvor blir alle dokumentarene av?

I forrige uke ble det vist to dokumentarer på Bergen Kino, men du kan se langt etter en ny dokumentarpremiere i fremtiden. En av filmene var Gunnar Hall Jensens dokumentar, «Gunnar Goes God», der Jensen finner ut at hans nokså ensidige liv kanskje kan forandres ved å utforske emne religion.
– Det jeg syns er viktig med en dokumentar, er å dra folk inn i den. Slik jeg prøver i min, forteller han.
Selv har Jensen hatt suksess med sin forrige dokumentar «Gunnar Goes Comfortable», men synes ikke det er rart at det ikke finnes så mange dokumentarfilmer på kino.
– Kinoene har fått enda større fokus på å være kommersielle, og det er blitt så tenåringsorientert. Komedier og drama med lette plot et bare enda en måte å nå den kommersielle trenden på, påstår han.
Han legger heller ikke skjul på at folk flest kanskje ikke er interessert i å se dokumentarer på kino, at selve ordet er litt negativt ladet.
– Hollywood er sikkert fint å drømme seg vekk i, men jeg synes virkeligheten er veldig grei også, forteller regissøren.

Mye arbeid
Dokumentarer på kino hører med til sjeldenhetene.
– Det er stor forskjell på TV-, og kino-dokumentar. Det finnes mange dokumentarer på TV som bare slukes i mengden. Når du lager en dokumentar til kino så er det mye arbeid i bildet, og gratisarbeid. Dette er ikke alle villige til å ofre, forteller han.
At noen dokumentarer blir satt sammen uten tanke på formen er også et problem.
– Noen lager dokumentar bare med tanke på budskapet, det blir nesten som en dokumentasjon, uten tanke på at seeren skal dras inn i handlingen og føle noe for den, det er slik ting lett blir kjedelig, forteller han.
Men hovedproblemet er alltid finansiering.
– Det er rett og slett ikke nok penger til å lage masse dokumentarer til norsk kino, forteller Jensen, som ikke virker til å la det stoppe ham.

Gamle problemstillinger
På den andre enden av doku-mentartreet står «Høyt mot nord». I ti lange måneder har regissøren Hans Kristian Munkholm sittet i Bergen og klippet sammen bilder til dokumentar som kun skulle vises på kino en gang. Og har du ikke sett den nå, er det for sent.
– Det er kun en kopi av denne filmen, og hvis noe skulle skjedd med den, er hele arbeidet bortkastet, forteller Munkholm.
«Høyt mot nord» ble spilt i Konsertpaleet forrige tirsdag, med flygel i rommet, slik den en gang hadde blitt vist for 71 år siden. Nå sitter regissøren på filmen, og vil kun vise den på Nansensenteret til utvalgte og inviterte personer.
– Filmen er ikke av den typen jeg ser for meg hadde blitt en slager på kino, men jeg viste den så spesielt interesserte skulle få muligheten til å se den, det var en once in a lifetime opportunity, forteller regissøren.

71 år senere
Dokumentarfilmen er basert på kaptein og forsker Thor Iversen, og opptakene han gjorde på Svalbard og Grønland. De ble brukt til mye, og til slutt satt sammen til en film i 1939, som ikke så butikkhyllene på grunn av krigen.
Regissøren synes det er rart at folk ikke er interessert i mer dokumentarfilmer.
– Skulle tro folk var mer interessert i filmen. Vi lever i en tid hvor det er fullt fokus på klimaaendringer, og her kommer en film hvor man har opptak fra steder på en tid hvor det ikke var blitt filmet der før, sier han.
Han har ikke kjedet seg under arbeidet.
– Enhver i min stilling hadde sett på dette som en gullgruve, full støtte og mulighet til å grave i en annen manns livsverk er veldig spesielt, forteller Munkholm.
Selv om hans film er for spesielt interesserte tror han det er viktig å få øynene opp for dokumentarer.
– Folk kunne hatt veldig godt av flere dokumentarer på kino, slik samfunnsdokumentasjon er både interessant og relevant. Uansett hvilken form den kommer i.

Hva er det som gjør Jarle Klepp så populær blant det norske folk?  En del dumhet, toppet med viljestyrke og pyntet med sjarm, mener forfatteren Tore Renberg.

Det er tre år siden vi så ham på kino sist, og nå er han tilbake. Denne gangen i Bergen, og med et stort problem i form av en liten jente på syv år. Hun er resultatet av et tilfeldig samleie som Jarle en gang hadde, og nå må han ta konsekvensene.– På bare en uke forandres livet til så mange mennesker. Jarle, datteren, og moren som må finne seg i alt tullet til Jarle, forteller forfatteren.
Skrev manus selvTore Renberg har selv skrevet manus til filmen «Jeg reiser alene», og til tross for at film- og bokverden er forskjellig, tror han folket blir veldig fornøyd.– Det er noe med denne karakteren, jeg klarer ikke å bli kvitt ham. Han må hele tiden skrives om. Det er jo noe «Donald» ved han, sier Renberg.Han mener at Jarles dumhet og uflaks er en sympativekker som folk ikke får nok av.– Han har ikke så mye heltemot, men en sjarm og sårbarhet som kan få folk til å både le og gråte, forteller han.Forfatteren mener at det som gjør filmene så bra, er nettopp blandingen av det sørgelige og morsomme. Han er stolt over begge filmene om Jarle Klepp.– Rolf Kristian Larsen har blitt bildet på Jarle Klepp, og jeg liker ham og filmene veldig godt. Det blir enda en bit av et sjarmerende rabalder som folk kommer til å ville se, sier Renberg.
Kunne vært degForfatteren er ikke den eneste som tror Jarle kommer til å slå an på kinotoppen nok en gang.– Det fine med disse filmene om Jarle er at man kan kjenne seg igjen i dem. Det kunne også vært deg hvis du var like uheldig, forteller produsent Yngve Sæthre.Han var med under innspillingen og er fornøyd med både Bergen og filmcrewet.– Den største utfordringen har vært det å jobbe med et barn. Alle barn har forskjellige behov, og i begynnelsen måtte jeg gi henne så mye som 90 prosent av oppmerksomheten min, forteller han.Det gikk derimot over, og småproblemer som å lage regn i en solfylt by overtok.– Det er flott å jobbe i Bergen. Befolkningen viser mye goodwill, og det er lett å finne vakre steder å filme her, sier Sæthre.Han tror at filmen kommer til å bli like populær i Bergen, som den var i Stavanger, da Jarle klepp befant seg der.– Folk i Bergen er veldig entusiastiske. Jeg husker hvor oppspilte de var over filmen da vi spilte den inn i Stavanger, og jeg forventer ikke noe mindre i Bergen, avslutter han.En bit av Jarle Klepp kan du få den tiende februar. Da avslutter Bergens Filmfest med en visning av filmen. Ellers kan den nytes under premieren, som er dagen etter.

Med 17 filmer på en uke har Bergen Kino kun ett mål for sin nye filmfest, å spre god film til bergenserne.

Denne uken er det duket for Bergen Kinos filmfest. Først i køen står direktør Elisabeth Halvorsen, som ikke har spart på godbitene.
– Det er første gangen, og vi skal vise ekstremt mye film denne uken, forteller kinosjefen smilende.
Konseptet for festen er å vise årets kvalitetsfilmer for bergenserne. Noen har ikke premiere før om noen måneder.
– Idèen til festen har vi hatt lenge, de har noe lignende i Oslo, og vi har gledet oss til å presentere dette for bergenserne, sier Halvorsen.
Tidspunktet er heller ikke tilfeldig.
– Oscarnominasjonene er nettopp blitt avslørt, og det er ikke uvanlig at de beste filmene blir spart til denne perioden, for å lage blest om filmene, sier hun.

Skjult i det små
Poenget med festivalen er å aktualisere temaene i filmene, som er problemstillinger vi alle lever rundt.
– Folk har godt av å utfordre seg selv litt, og se på litt utfordrende filmer, mener Halvorsen, som tror mange har lett for å ende opp med å se samme type mainstream-filmer.
De dypeste temaene finner vi i småfilmene, mener hun.
– Poenget med utvalget er å vise filmer som til vanlig drukner i den store sammenhengen. Det er mange bra mindre filmer som fortjener å bli sett, som setter standpunkt, sier Halvorsen.
Hun forteller at det er godt å gå litt utenfor «Hollywood-modellen».
– Før var folk veldig opptatt av Hollywoodfilmene, men nå har flere fått sansen for det sære, og det er bra, ler kinosjefen.

Lokale godbiter
Blant de 17 filmene som skal vises på lerretene er tre lokale godbiter.
– Det er ingen hemmelighet at filmen «Jeg reiser alene» er spilt inn her i Bergen, samtidig vil vi vise «Gunnar goes God» og «Høyt mot nord», som begge er laget av lokale selskaper, forteller kinosjefen.
Hun mener det er viktig å vise de lokale filmene.
– Vi har alle vært på Møhlenpris, eller på Nygård, bergenserne liker filmene fordi de kjenner seg igjen. Akkurat som med Varg Veum.
Også lokale skuespillerne, og to av regissørene dukker opp i løpet av festivalen
– Hvis det er noe jeg skal se, så er det forestilling med regissørsamtale, avslører kinodirektøren.

Har troen
Dette er ikke siste gang festen vil bli holdt i Bergen by.
– Dette blir en ny tradisjon, en jeg håper folk vil glede seg til. Akkurat som med BIFF-festivalen, kan folk glede seg til Filmfesten, der det alltid vil bli servert kvalitetsfilmer, sier Halvorsen.
Med BIFF-festivalen har Bergen Kino tatt nye seerreekorder for hvert år. Kinosjefen forventer ikke noe mindre av denne festen.
– Å kunne glede seg til en uke med kvalitetsfilm hvert eneste år er noe alle burde få muligheten til å gjøre, sier sjefen, som snart feirer ett år som kinosjef i Bergen.
Den største utfordringen til Bergen Kino er kvalitet, noe de jobber med fortløpende.
– 30 millioner kroner på ett år skal brukes for å renovere og oppgradere Bergen Kino, og dette kommer alle til å dra nytte av, forteller hun.
Pengene skal brukes til oppgradering av lyd, bilde og til forbedring av saler.
– Det er viktig for oss at bergenserne får like godt tilbud som alle andre, alt vi venter på nå er godkjenning til å starte.
Hvem som eier kinoen i fremtiden, er ikke så viktig for Halvorsen.
– Folk slutter ikke å se på kino, det har vi sett tidligere, og det kommer fremtiden til å vise også, avslutter hun.

Gunnar Goes God

Jeg reiser alene

Han tenker med hjertet og handler likedan. Dette er bare en av mange grunner til at regissør Stephan Apelgren er spesielt glad i Varg Veum. Han er ikke den eneste.

Fredag var det premiere på den nye Varg Veum «Svarte får», og i kjent stil var det mange bergenserne på plass.
– Det er noe som har overrasket meg med Bergen, hvor patriotiske folkene her er er, forteller den svenske regissøren.
Han sier at det første han skal gjøre når han kommer hjem til Sverige, er å skaffe seg en statue av noe han selv har laget, i likhet med Staalesens Varg Veum på Strand Hotel.
– Bergen har vært en fantastisk by å jobbe i, og alle er veldig forståelsesfulle. Det er ikke slik som jeg forestilte meg, forteller Apelgren. Han inrømmer at han trodde både fjell og regn skulle bli et problem for innspillingen.
Nå har filmen endelig nådd skjermen, og regissøren er fornøyd.
– Jeg har ikke gjort noe utenom det vanlige, og det håper jeg ikke folk får opplevelsen av heller, forteller han. Han er veldig opptatt av å levere filmen i samme stil som de tidligere åtte. I den niende filmen får vi vite at det er mye Varg (Trond Espen Seim) ikke vet om sin kjæreste Karin (Lene Nystrøm). Han lover sin kjære å finne søsteren som er forsvunnet, men det viser seg at hun er ute å kjøre i et hardt miljø, og et skjebnesvangert valg får store konsekvenser.

Smertefritt
Det er ikke bekymringsløst å filme i et annet land, selv ikke for folk i Norden.
– Jeg var veldig bekymret for hvordan det skulle bli å filme, og forstå alt på norsk, men hele gjengen på filmsettet har vært fantastiske, og gitt meg en god opplevelse, sier Apelgren.
Han forteller at den største utfordring med å lage film her i Bergen, er språket, men til og med dette har løst seg bra.
– I bunn og grunn kan du ikke si at du har noe favorittsted å filme. Filmverden er den samme uansett hvor du er, forteller han.
Det er likevel stor forskjell på krimfortellingene.
– Her i Norge er krim mer utbredt enn i Sverige, og Varg er one of a kind. Han er ikke en del av noe politi, han er en detektiv som følger hjertet og intuisjon mer enn noen annen tjenestemann. Det liker jeg, forteller regissøren fornøyd.
Regissøren forteller også at han har sett alle filmene, men hvem som er hans favoritt, det får vi aldri vite.
– Ikke alle har peiling
Den svenske regissøren har heller ikke latt seg demotivere av middelmådige kritikker fra norske medier.
– Nei jeg bruker ikke mye tid på å lese alle anmeldelser. I de fleste tilfeller kan man lære noe av anmeldelser, men i krim-tilfellet er  det ikke alltid slik, forteller han.
Grunnen er enkel, det er så mye forskjellig kompetanse der ute, og folk har en tendens til å like filmene til tross for hva anmelderne sier.
– Jeg tror neppe det kommer til å bli et problem i denne byen etter det jeg har hørt, ler Apelgren. som har god tro på Varg Veum også i fremtiden.
For nå er alt i skuespiller Trond Espen Seim sine hender.

Regissør og skuespiller
– Jeg har god tro på at Seim skal klatre til topp, og at den neste filmen skal ha like høy standard som de andre, forteller han.
Seim skal fortsatt spille hovedrollen i den neste filmen “De døde har det godt», men i tillegg til dette, er han regissør.
– Min eneste bekymring var at han ikke skulle orke det fysisk, men Trond har en fantastisk energi, og etter det jeg har hørt, går det kjempebra.
Den neste filmen skal etter planene ha premiere i desember.

Anne Hathaway er klar for rollen som Catwoman i den aller siste filmen om Batman. Det har lenge vært spekulasjoner rundt hvem som skulle ende opp med rollen, og navn som Natalie Portman, Blake Lively og Keira Knightley har alle blitt nevnt, skriver filmweb.no.
Tom Hardy har også blitt bekreftet for rollen som Bane. Regissør Christopher Nolan skal være svært begeistret for å få jobbe sammen med både Hathaway og Hardy.

Norge er første land i verden der alle kinoene blir digitalisert. Kinosjefen på Cinemateket i Bergen, Ole Petter Bakken, er skeptisk.

Teknologien

• Hollywoodstudioene har blitt enige om en oppløsning i både 2k (2048×1080 piksler) og 4k (4096×2160 piksler).
• 2k-standarden (2,2 megapiksler) er bare litt mer enn full HD (1920×1080 piksler) og er altså minimumstandarden for kinofilm. 4k-standarden (8,8 megapiksler) har fire ganger så høy oppløsning som 2k og er den som er nærmest til en god 35mm filmkopi.
  Kilde: Jan Eberholst Olsen, kinoinspektør ved Norsk filminstitutt

I løpet av våren skal alle Norges kinoer være digitalisert. Fordelene er mange: alle kinoene i hele landet kan vise nye filmer samtidig, nye bruksmuligheter for kinoene og lavere distribusjonskostnader.
Daglig leder Ole Petter Bakken ved Cinemateket i Bergen mener likevel det hadde vært bedre for Norge å vente med digitaliseringen.
– Vi er prøvekanin for Hollywood. Det har aldri lønt seg å være først ute når vi snakker om teknologi, sier Bakken til Byavisen.

Frykter gammel teknologi
Han frykter teknologien norske kinoer nå velger, er utdatert når resten av filmverden går i gang med digitalisering om noen år.
– De fleste norske kinosaler går for 2K-projektorer. Dette er projektorer som bare har litt høyere oppløsning enn en vanlig HD-TV, og er således en dramatisk kvalitetsreduksjon i forhold til den tradisjonelle 35mm kinofilmen. Først med en 4K-projektor kan man snakke om en akseptabel 35mm-kvalitet, sier Bakken.
Samtidig frykter han at det blir vanskeligere å vise smale, uavhengige filmer.
– Alle kinomaskinene vil være på nett, og man må ha koder og nøkler for å åpne filmene. Disse sitter produsentene i Hollywood med, og de kan dermed overstyre norske kinoer. De kan bestemme hvilke filmer som skal gå i hvilke saler, eller velge å kun selge filmer i pakker, slik at kinoen må vise begge, selv om man bare hadde tenkt å vise den ene, sier Bakken.

Avtale med Hollywood
Bransjeorganisasjonen Film & Kino inngikk avtaler med de fem største Hollywood-studione i 2009. Disse avtalene sikrer økonomisk støtte fra studioene til digitaliseringen av de norske kinoene. Ifølge bransjeorganisasjonen var dette første gangen Hollywood-studioene inngikk en slik avtale på nasjonalt nivå.
– Vi hadde to valg, enten å være først eller sist. Digitaliseringen vil skje i verdensmålestokk, og om ikke vi legger om, vil vi ikke få filmer å vise. Vi valgte å gjøre det først fordi vi hadde muligheten, vi hadde spart penger, og så store muligheter ved å være først og ikke sist, sier avdelingsdirektør Jørgen Stensland i Film og Kino til Byavisen.
– Hvorfor var alternativet å være sist?
– Vi er så små, vi ville ikke ha fått utstyr om vi hadde ventet. Vi ville heller ikke fått den samme oppmerksomheten fra Hollywood-studioene som vi har nå. De forhandler vanligvis ikke med mindre enheter enn de som har 500 saler, og i Norge har vi 420 saler, sier Stensland.

Egne filmleieavtaler
Han tror ikke teknologien mange av kinoene i Norge velger, som er såkalte 2k-projektorer (se faktaboks) vil bli utdatert.
– Det er uansett ikke vi som har satt standarden. Det er en gruppe i Hollywood som har laget regelverket som vi har forholdt oss til. Det vil ikke være noe problem å lage egne kopier, uansett hvilket system man velger, sier avdelingsdirektøren.
Han frykter heller ikke at Hollywood-studioene vil få mer makt over norske kinoer enn før.
– Det vil ikke endre seg. Det er kinoene som har programansvaret, og dette vil reguleres som før gjennom filmleieavtaler. Det er lokale distributører som sitter med disse, sier Stensland.

Norge er unikt
Bergen Kino ble heldigitalisert i fjor. Administrerende direktør Elisabeth Halvorsen sier dette gir en rekke fordeler.
– Det betyr først og fremst at vi har fått en ny plattform. Teknisk kvalitetsmessig er den uovertruffen, både på lyd og bilde. Filmen er like god fra første til siste visning. Vi får ikke slitasje på den slik vi fikk tidligere. Fleksibiliteten blir også bedre, det er ikke lenger noen begrensning på hvor mange steder man kan vise film, sier Halvorsen til Byavisen.
Hun sier fordelen er størst for de mindre kinoene, som nå kan vise verdenspremierer samtidig som alle andre.
– Risikerer dere å sitte igjen med gammel teknologi når dere har vært så tidlig ute med digitalisering?
– Det utstyret som velges, følger standarden satt av Hollywood, og det har ti års garanti. Alle vet at den teknologiske utviklingen går fort, og det vil ikke spille noen rolle uansett når en går inn med digitalisering. Det er strenge krav til utstyret i forhold til stabilitet og levetid, sier kinodirektøren.

Fantastisk
Hun synes det er fantastisk at Norge er første land der kinoene blir digitaliserte.
– Selv de minste steder får digitalt utstyr. Dette er en diskusjon andre steder i verden, det er vanskelig å få digitalisert mindre kinoer der det ikke er lønnsomt. Norge er helt unikt, og det er et fantastisk prosjekt på den måten, sier Halvorsen.
Hun frykter ikke tap av kontroll med den nye teknologien.
– Vi vil forbeholde oss redaksjonell kontroll over det vi skal vise, og krever å få nøkler til alle saler, noe som gir den fleksibiliteten vi trenger, sier hun.