I Akrobaten barnehage sitt prosjekt om komponisten Harald Sæverud, fikk uglen hedersplass. Nå har «Fra Siljustøl til Uglestøl» vunnet den nasjonale barnehageprisen for kunst og kultur.

Fakta

Akrobaten barnehage er en bedriftsbarnehage for Aker Solutions, Bergen på Sandsli.
Akrobaten barnehage er en kompetansebarnehage tilknyttet «Den kulturelle Bæremeisen», som er et kunstformidlingsprosjekt for barnehagebarn i regi av Bergen kommune.
«Den kulturelle Bæremeisen» har blant annet en kunstnerbank der kunstnere inviteres inn i prosjeket av prosjektleder og engasjeres gjennom en samtale av kunstfaglig og barnefaglig art. Deretter møter kunstneren personalet i barnehagen og på bakgrunn av disse møtene skriver kunstnere prosjektskisser.

– Vi har laget uglekasser. Jeg pyntet min med dataknapper og diamanter, forteller Axel (5).
– Og jeg har laget en prinsesseuglekasse. Prinsesseuglen måtte jo også ha et hus, sier Hedda (4).
Uglehusene til Aksel, Hedda og de andre barna i Akrobaten barnehage på Sandsli var del av prosjektet «Fra Siljustøl til Uglestøl» som nylig vant Den nasjonale barnehageprisen for kunst og kultur for 2011.
– Utgangspunktet for prosjektet var at vi hadde lyst til å undersøke nærmiljøet vårt. Vi ville vise barna hvilke kulturskatter som faktisk finnes i området rundt barnehagen. Noen av barna i barnehagen bor i nærheten av Siljustøl, og vi bestemte oss derfor for å lage et prosjekt om komponisten Harald Sæverud og hans hjem, forteller styrer i Akrobaten barnehage, Jane Ellertsen.

Kreativt gjenbruk
Etter hvert som prosjektet skred frem, utviklet det seg til å handle om både kultur, arkitektur og kreativt gjenbruk. I nær kontakt med kunstarkitekten André Maradon, utforsket barna og personalet ulike formspråk og materialer. Ideen med uglehusene kom fra barna selv.
– Sæverud var mye mer enn en komponist. Han var blant annet oppatt av natur, og særlig ugler. Dette ble barna oppmerksomme på, og dermed har en del av prosjektet tatt en ugle-retning, sier Ellertsen.
I alle kunstprosjektene som Ellertsen har satt i gang i barnehagen, er barnas innspill helt avgjørende.
– Når vi starter et prosjekt vet vi hvor vi starter, men vi vet aldri hvor vi ender opp. Det er barna som driver prosjektet sammen med oss, forteller hun.

Reggio Emilia
Helt siden Akrobaten barnehage åpnet i 2006, har kunst, kultur og kreativitet vært sentralt. Dette skyldes blant annet den italienske filosofien, Reggio Emilia, som barnehagen er inspirert av.
– Jeg har en brennende tro på Reggio Emilia-filosofien og tanken om det kompetente barnet. Kreativiteten og leken trenger næring slik som alt annet, så dersom vi skal ha nytenkning må vi også styrke fantasien og det kreative, sier Ellertsen.
I et av barnehagens tidligere prosjekter, har møtet mellom realfag og kunstfag vært viktig.
– Det er ingen motsetning mellom kreative fag og realfag, og det var også dette vi jobbet med i «Møtepunkt»-prosjektet. Da jobbet vi med geometri og kunst, sier hun.
Ifølge Ellertsen er de estetiske fagene noe som treffer barna der de er.
– Etter å ha jobbet med barn i nesten 30 år, bli jeg fremdeles overrasket over hvor kloke barn kan være. Jeg tror at mange får seg en a-ha-opplevelse når de ser hva barn sitter inne med.
I tillegg til Reggio Emilia-filosofien, har Akrobaten barnehages deltakelse i «Den kulturelle bæremeisen» vært viktig for de kunstneriske prosjektene i barnehagen.
– For oss har det vært veldig flott å vere en del av «Den kulturelle bæremeisen». DKBs prosjektleder Greta Evjens kunstnerbank har gjort at vi har fått samarbeide med flere dyktige kunstnere med ulike kunstuttrykk. Å spille ball med kunstnere er veldig inspirerende og spennende, sier hun.

Hus med pels
Forrige uke var det prisutdeling for Sæverud-prosjektet i barnehagen, men barna i Akrobaten er de allerede i gang med sitt nye prosjektet;«Bygg-mestre».
Mange av barna er i planlegginsstadiet av sitt husbyggingsprosjekt, men Vida på fire år er godt i gang.
– Jeg lager hus til kjæledyrene min Ingaping og Støte. Huset er laget av pels og ark, forteller Vida mens hun stolt viser frem sitt kunstverk.

En driftig trønderkvinne står bak oppstarten av flere kulturtilbud for bergenske småroll-inger. Nå har Greta Evjen fått kulturstillingen som hun mener er skapt for henne.

Greta Evjen

• Starter i stillingen som fagsjef for kunstformidling ved Bergen kulturskole.
• Som en del av jobben blir hun også leder av Barnas kulturhus, får en rådgiverfunksjon for Den Kulturelle Skolesekken, og ansvar for Den Kulturelle Bæremeisen.
• Evjen kommer opprinnelig fra Trondheim, men har bodd i Bergen siden 1978.
• Bakgrunn: Hovedfag drama/ teater, musikk, kunst-historie, førskolelærer med spesialpedagogikk.

I løpet av de ti årene Greta Evjen har jobbet innen kulturfeltet i Bergen, har hun startet tilbud som Den Kulturelle Bæremeisen, BergenfestBARN, BergenfestUNG, BarneBIFF-filmfestival, BarneBULL under Ole Bull-året og Mini-oioi under Oioi-festivalen. Dette er derimot bare en brøkdel av alt kulturarbeid hun har på CV-en sin. Denne uken starter Evjen i jobben som fagsjef for kunstformidling ved Bergen kulturskole.

– Gratulerer med jobben. Hva var reaksjonen din da du fikk vite at stillingen var din?
– Jeg fikk stillingen blant 21 personer som var høyt kvalifiserte til stillingen. Da jeg søkte tenkte jeg likevel at det var gode sjanser for at jeg kunne få jobben, ettersom jeg har den rette bakgrunnen. Mye av stillingen innbærer ting jeg allerede har jobbet med i ti år. Stillingen er som skapt for meg, sier hun med et glimt i øyet.

– Hva var grunnen til at du søkte?
– Jeg kan mye innen dette området, og så hadde jeg lyst til å bli sjef. Når man har jobbet så mye og så lenge med kunstformidling er det kjekt å ta ansvar for kulturpolitikken for barn og unge i byen. Er veldig opptatt av en helhetlig tankegang til felles beste for målgruppen. Jeg vil jobbe tverrkunstnerisk og tverrfaglig.

– Hva er grunnen til at du engasjerer deg slik for at barn og unge skal få holde på med kunst?
– Jeg vil si det er en menneskerett for barn å møte ulike kunstuttrykk fra de er null år. Fra de er født kan de sanse; kjenne, se og høre. Og siden barn er individualister, og ikke bare individ, er det viktig at de påføres alle former for kunstuttrykk. For eksempel film, teater og visuell kunst. Slik kan de etterhvert velge å engasjere seg mer i det som fenger dem mest. At barn får møte kunstnere er en god måte for kompetanseoverføring. Kreative mennesker kjeder seg aldri, fordi de fyller hodet og tiden med ting de er opptatt av.

– Har du det slik selv, at du ikke kjeder deg, fordi du har så mange baller i luften?
– Ja, jeg kjeder meg aldri. Jeg er gift med en dyktig gitarist og har tre døtre som alle er opptatt av eller
jobber med kunst og kulturliv. Jeg er selv veldig energisk, arbeidssom, idérik. Jeg velger vekk det som tapper meg for energi, og konsentrerer meg om de tingene som gir meg energi. Jeg jobber utrolig mye, men innimellom er det viktig å ta seg pauser for å ta inn over seg nye inntrykk. Man må være engasjert og ha en lidenskap for å bli et helt menneske- det kalles integritet.

– Hvilke kulturtilbud benytter du deg av?
– Jeg har i alle år vært en storforbruker av kunsttilbudene i byen. Det har gitt meg mange knagger til det å vurdere kunst. Jeg mener det er viktig å kjenne til kunsten i voksenlivet, fordi det ikke finnes en egen kunst for barn og unge. Det handler om måten man formidler kunst på. Barn er ikke kunstnere, men de bør få oppleve å møte kunst og å jobbe kunstpedagogisk med kunstnere.

– Når startet du selv å interessere deg for kunst og kultur?
– Sannsynligvis da jeg var 19 år og flyttet hjemmefra for å studere forming med kunsthistorie på folkehøyskolen på Lillehammer. Men jeg har alltid vært i en familie der musikk, sang og dans har vært i fokus. Det var mye glede rundt disse kulturuttrykkene. I tillegg kommer jeg fra en familie som engasjerte seg stort innen idretten. Men da jeg selv kunne velge hva jeg ville studere, gikk jeg rett på kunstfagene.

– Hva gleder du deg til med jobben?
– Å kvalitetssikre det jeg har satt i gang gjennom stillingen min som prosjektleder for Den Kulturelle Bæremeisen. Jeg er en typisk igangsetter som får ting til å skje, men nå gleder jeg meg til å fordele oppgavene på flere personer. Ellers blir det kjekt å samarbeide med dyktige folk på Bergen kulturskole, Barnas kulturhus og kulturlivet forøvrig. Bergen er den beste kulturbyen i Norge.

– Hva tror du blir utfordringene i den nye stillingen?
– Da jeg startet opp Den Kulturelle Bæremeisen var det en stor utfordring å knytte kunst og kulturtilbud opp mot etablerte festivaler og kunstinstitusjoner. Det var bare tilbud for voksne. Nå finnes det mye mer, men mange har fremdeles mye å gå på når det gjelder å lage tilbud for denne aldersgruppen.

– Som satiriker sparket Theodor Kittelsen både høyt og lavt, forteller Frode Sandvik, kurator ved Bergen Kunstmuseum, om kunstnerens satiriske og mindre kjente tegninger.

Theodor Kittelsen (1857-1914)

• Født og oppvokst i Kragerø
• Studerte ved kunstakademiet i München fra 1876
• Utstillingen «Har dyrene sjel? Satirekunstneren Th. Kittelsen» vises på Bergen Kunstmuseum fra 25.11 til 19.2 2012

I tillegg til de berømte illustrasjonene av norske folkeeventyr og troll har Kittelsen også laget stemningsfulle illustrasjoner av landskapet i Lofoten, Svartedauden og karikaturer. På kunstmuseumet belyses også Kitttelsens slagkraftige komiske side.

Første visning på 60 år
– Vi tenker at utstillingen skal appellere både til barn og voksne - og har formidlingsopplegg både for skoler og barnehager. Flere av tegningene som vises frem har ikke vært utstilt siden 1950-tallet. Da ble de utstilt i Oslo, forteller kurator Frode Sandvik. Ifølge kuratoren donerte Rasmus Meyers sin omfattende samling av Kittelsen-tegninger til museet  i Bergen i 1916. I tillegg har museet fått låne fra kunstmuseer i Stockholm, Gøteborg, Oslo og Blaafarveværket på Modum.

Homers heltesagn
På en av veggene henger en illustrert føljetong. Kittelsen var utdannet i München, og pleide også i kjent tysk stil å fremstille mennesker som dyr.
– Her har han lagt illustrasjoner til en gammel gresk parodi på Homers heltesagn, med padder og mus som går i krig mot hverandre. Stilen med å ilegge dyr menneskelige trekk tok han fra tysk satire-tradisjon, forteller Sandvik og legger til:
– Senere tok Walt Disney inspirasjon fra Kittelsens tegninger, som kom frem i en utstilling i Paris i 2006, der flere europeiske kunstnere som hadde påvirket Disney ble fremvist.

Satiriske sladrekjerringer
På en annen vegg henger Kittelsen parodiske tegninger av sambygdinger i sin hjemby, Kragerø. «Hjemkommet fra Californias gullminer utvandringen» fra 1889  viser hans satiriske fremstilling av den nyrike mannen, fremst med flosshatt, som har vært i Amerika og tjent seg søkkrik i gullrushet i California.
– Bak ham ser vi byens mindre bemidlete som nysgjerrig observerer den nyrike sambygdingen, sier Sandvik og peker også på satiriske illustrasjoner av Kragerøs innbyggere.

For Torill Nøst er fotoutstillinger ikke bare bilder på en vegg. Hun tar barken med fra skogen og oppfordrer publikum til å skape sine egne historier.

Torill Nøst

• Fotokunstner
• Utdannet fra Vestlandske Kunstakademi, Det Kongelige Danske Kunstakademi og Jan van Eyck Academie i Maastricht.
• Hennes kunst er innkjøpt blant annet til Grand Hotell Terminus, Gullfaks A, Bergen Billedgalleri, Norsk Kulturråd, Universitetet i Stavanger og Høgskolen i Agder.

Seks år er gått siden fotokunstner Torill Nøst stilte ut «Vermeerkonno-tasjoner» i Galleri Langegården, en utstilling som vakte oppmerksomhet, blant annet gjennom hennes versjon av Vermeers «Pike med perleøredobb». Nå er Nøst tilbake i Galleri Langegården, denne gangen med utstillingen «Kammerspiele».
– Fotoseriene danner små intime fortellinger som lukker deg inn, forteller Nøst idet vi trer inn i det innerste rommet.
Gulvet er dekket av bark og på veggene henger sort-hvitt-fotografier etter hverandre som en slags filmrull.

Kvinnen i skogen
– Slik jeg tolker historien, er det naturlig å lese historien fra venstre mot høyre. Fortellingen begynner med en tom skog, og så treffer vi kvinnen i skogen. Kvinnen ser ikke på oss, hun vet ikke at vi er her. Til slutt ser vi igjen en tom skog, forteller Nøst.
Ifølge kunstneren inviterer bildene den som betrakter til å selv lage en historie utfra bildene. Hva kvinnen med den hvite blusen gjør når hun vandrer i skogen, blir opp til betrakteren å bedømme.
– Folk vil skape ulike fortellinger alt etter hva de har med seg fra før, sier Nøst.

Bark og singel
Å inkludere tilleggsobjekter sammen med fotografiene er sentralt for Nøst sitt kunstneriske uttrykk.
– Siden 1997 har jeg jobbet med objekter sammen med bildene. Noen ganger har det vært singel, andre ganger speil, og nå er det bark. Jeg synes at det skaper en større helhet, samtidig gir det flere pekepinner til publikum, sier hun.
I rommet ved siden av er stemningen en ganske annen. Med vegger kledt i et vinrødt sceneteppe står store fotografier av en kvinne i hvitt. I alle, bortsett fra ett bilde, skjuler kvinnen ansiktet sitt.
– Bildene kan virke avvisende, sier Nøst i det vi kikker på en kvinne med en bøtte over hodet.
– Hva ønsker du at folk skal oppnå ved å gå på denne utstillingen?
– Jeg håper at de blir berørt, men på hvilken måte, kan jeg ikke styre.
To kvinner kommer inn for å kikke på utstillingen. Bildene rører tydelig noe ved dem.
– Er dette livets gang, spør den ene kvinnen.
– Det kan det godt være, svarer Nøst.

Jeg håper at de blir berørt, men på hvilken måte, kan jeg ikke styre.
Torill Nøst, fotokunstner

Fra analogt til digitalt
I «Kammerspiele» har Nøst brukt både analogt og digitalt kamera. Digitalt for skogbildene og analogt for de andre.
– Jeg startet med digitalfoto i kunsten høsten 2010. Utgangs- punktet var at jeg var nysgjerrig på å finne ut om det var noe jeg kunne bruke i min kunst, sier hun.
Men selv om Nøst i hovedsak kommer til å bruke digitalkamera for videre kunstprosjekter, er det ingen tvil om at det analoge har sine styrker.
– Det er klart at det analoge er mye mer sensuelt, men samtidig er jeg opptatt av å skape en historie, og da er det enklere med digitalkamera.

Kulturdepartementet har avviklet stipendordningen for avgangsstudenter ved kunsthøgskolene i Norge. Bakgrunnen for avviklingen er at det kan være tvil om ordningen samsvarer med EØS-avtalen fordi den ikke inkluderer alle. Studier i utlandet eller nyetablerte institusjoner får ikke rett på stipendet. (Studvest)

Gatekunstneren Dolk la ut 250 trykk av verket «Mushroom girl» for salg forrige uke. 40 minutter senere var de borte. Ifølge Morten Landmark, som driver nettsiden handmadeposters.com hvor trykkene legges ut for salg, er overrasket over kjøperne. –Vi trodde at det hovedsakelig kom til å appellere til folk mellom 20 og 30, men det viser seg at det er folk i alle aldre, fra 0 til 100, sier Landmark til Bergens Tidende.

Nå kan du ta med telefonen på Bergen Kunstmuseum for å få fullt utbytte av Nikolai Astrups nasjonalskatter.

Astrup-samlingen

• Nikolai Astrup-samlingen eies av Sparebankstiftelsen DnB NOR.
• Samlingen består av 1100 verk, fordelt på 55 malerier, 94 tresnitt
• 52 andre papirarbeider og over 900 barne– og ungdomstegninger.
• Nikolai Astrup ble født i Bremanger i 1880 og døde i 1929.

Konservator Line Daatland holder en iPhone opp mot en strekkode ved ett av Nikolai Astrups malerier i Lysverket. Maleren fra Jølster har fått teknologisk bistand for den som vil vite mer om kunstverkene. Via zoombare bilder, tekst og lydfiler får du tilgang også til malerier som ikke er utstilt i den nye Astrup-utstillingen i Lysverket.
– Hvis du er i Jølster kan du dessuten bruke kartfunksjonen for å få vite helt nøyaktig hvor Astrup fant sine motiver. Å ta i bruk mobilteknologi er en naturlig forlengelse av vår rolle som kunnskapsformidler, mener museumsdirektør Erlend Høyersten.

Hvis du er i Jølster kan du bruke kartfunksjonen for å få vite helt nøyaktig hvor Astrup fant sine motiver.
Erlend Høyersten, museumsdirektør

Sårbare tegninger
Med nyinstallert belysning og spesialdesignede montre skal kunstverkene til Astrup gjøres tilgjengelig for et større publikum i en fast utstilling. Til vanlig har 15-18 bilder vært utstilt i Lysverket, nå er samlingen fordoblet. Dessuten er målet å vise frem også tegneren, fotografen og skissemakeren Nikolai Astrup.
– Tegningene er veldig lysømfintlige og kan bare vises i tre måneder om gangen før de må hvile like lenge. Slik blir det en utskiftbar utstilling, sier Daatland om papirkunsten som har fått sin egen titteskapsvegg.
Mørk grønnfarge på veggene og fokus på tre, bryter med den vanlige hvite galleriveggen. Ifølge Daatland skal omgivelsene brukes for å løfte frem Astrups karakteristiske kunst.
– På denne måten håper vi å gjøre Astrup mer tilgjengelig enn noensinne, sier Høyersten.

3. september åpner utstillingen «Looking for Painting / Att synliggöra det synliga» på galleri ROM8. Utstillingen er resultatene av det treårige stipendiatprosjektet til Patrik Entian ved Kunsthøgskolen i Bergen. Prosjektet er en utforskning av visuelle omgivelser gjennom maleri. En del av utstillingen består av en serie malerier med utgangspunkt i et webkamera plassert på en tysk forskningsstasjon i Antarktis.

Lavthengende bilder og et eget sanselaboratorium er blant ingrediensene når Kunstlab åpner i september. Direktør Erlend Høyersten mener museet  også kan virke som et «treningsenter for voksne».

Kunstlab

• Eget kunstmuseum for barn som skal være et permanent tilbud, integrert i Bergen Kunstmuseums daglige drift.
• Utstillinger i Kunstlab er åpne for alle i museets åpningstid, og har gratis entré.
• Skal være en krysning mellom kunstrommet, klasserommet, laboratoriet, verkstedet og en tenketank.
• Inndelt i åtte ulike avdelinger som blant annet innbefatter digitalt verksted, korridor med faste veggutsmykninger, kunstvitensenter og scenerom for dramaktiviteter eller interaktive installasjoner.
• Kostnadene på 1,8 millioner dekkes av Sparebankstiftelsen DnB NOR.Kilde: «Barnas Kunstmuseum – Prosjektskisse fra juni 2010

Murpuss og fylte trillebårer preger første etasje av Lysverkets vestfløy. Med en kostnadsramme på 1,8 millioner kroner skal Kunstlab, Norges første kunstmuseum spesielt tilrettelagt for barn, se dagens lys 8. september.
– Utstillingene i det vanlige kunstmuseet er ikke tilpasset barn. Barn har lyst å gå nær kunstobjektene, og erfare dem med kroppen. I det tradisjonelle kunstmuseet opplever barn mange hindringer, både fysisk og tankemessig, når de nærmer seg kunsten. I Kunstlab skal barn få se museets kunst på nært hold, gjennom utstillinger hvor man ikke trenger å stå på tå og holde hendene på ryggen, forklarer konservator Line Daatland som er prosjektleder for barnas eget kunstmuseum.

– Barn har en annen erfaringshorisont, og andre måter å tilegne seg kunnskap om fysiske ting på, ved  å gå nært, gripe og føle på. Det skal de få lov til her.
Prosjektleder Line Daatland, Bergen Kunstmuseum

Også for voksne
Til sammen 370 kvadratmeter er tilegnet museets yngste gjester. Hovedmålgruppen er barn mellom seks og 12 år, men det vil også bli tilbud til barn mellom tre og seks år, samt ungdomstrinnet. Inspirasjonen har Bergen Kunstmuseum fått fra Danmark, hvor Statens Museum for Kunst har et Børnenes Kunstmuseum.
– Det eksisterer en myte om at tilpasning er helt unødvendig fordi kunst snakker uavhengig av alder og kontekst, men slik er det ikke. Barn har en annen erfaringshorisont, og andre måter å tilegne seg kunnskap om fysiske ting på, ved å gå nært, gripe og føle på. Det skal de få lov til her, sier Daatland.
Det nye museet vil bestå av åtte rom, blant disse et eget kunstvitensenter, «Laboratoriet» hvor barn skal få en praktisk tilnærming til sentrale begreper i kunsten som form, farge, lys, tekstur og rom.
Også voksne får bli med på leken.
– Dette er unikt i europeisk sammenheng. Her skal mestringsfølelsen stå i sentrum. Mange voksne har kanskje nådd et metningspunkt når det gjelder kunst. Her er målet at man skal kunne leke seg frem til innsikter, sier Daatland om sanselaboratoriet.
Hun håper dermed at også museumstrøtte voksne skal få øynene opp for kunsten gjennom millionsatsingen for de små.

«Joggetur» i kunsten
– Museumsdirektør Erlend Høyersten har kalt det et treningssenter. Man må lære å jogge før man kan springe maraton. Slik kan Kunstlab fungere som et lavterskeltilbud for voksne også, sier Daatland.
Kunstlab skal til enhver tid huse 20 verk fra Bergen Kunstmuseums samling. Bildene skal henge lavt, og dessuten være bak glass. Det viktigste er imidlertid presentasjonsformen og fortellingen om bildene.
- Det må være formidlet i et konsept som ungene kan kjenne seg igjen i. Også for barn kan møtet med kunst gi øyeblikk av erkjennelse som løfter oss opp av hverdagen, sier Daatland.

Oljefondet har det siste året utvidet nedslagfeltet for sine investeringer. Nå har de tatt steget inn i eiendom. Det skriver Dagens Næringsliv. Næringsminister Trond Giske har tidligere foreslått å også  bruke oljefondpenger på kunst. Det blir det imidlertid ikke noe av. – Staten har ingen planer om å la Statens Pensjonskasse Utland investere i kunst, sier finansminister Sigbjørn Johnsen.

Kunstmuseene i Bergen har hatt 17 prosent flere besøkende hittil i år, sammenlignet med samme tidspunkt i fjor. – Den vanskelige gruppen mellom 20 og 40 år har fått øynene opp for kunsten, sier direktør Erlend Høyersten.

Kunstmuseene i Bergen

• Edvard Grieg Museum Troldhaugen
• Siljustøl Museum
• Museet Lysøen
• Permanenten Vestlandske Kunstindustrimuseum
• Bergen Kunstmuseum

Til sammen  42 440 personer har vært innom en av Kunstmuseenes fem avdelinger så langt i år. Det er en oppgang på rundt 6050 i forhold til samme tid i fjor.
Erlend G. Høyersten, direktør for Kunstmuseene i Bergen, gleder seg over økningen.
– Vi har jobbet med å være enda mer synlige enn før. Det ser ut til at dette nå gir resultater. Mitt inntrykk er at stadig flere fra «den vanskelige gruppen» mellom 20 og 40 år kommer til kunstmuseene, særlig til museene som er i sentrum, sier han.
Ifølge Høyersten har Kunst-museene i Bergen ingen oversikt over hvilke aldersgrupper som besøker utstillingene, men han påpeker at de nå er inne i en prosess der kunstmuseene skal kartlegge sitt publikum.
– Foreløpig har vi ikke statistikk på dette, men åpningene fungerer som en god indikator, og der ser vi en stadig større variasjon i hårfarge enn før, sier direktøren.

Åpningene fungerer som en god indikator, og der ser vi en stadig større variasjon i hårfarge enn før.
Erlend G. Høyersten, direktør for Kunstmuseene i Bergen

Liker redesign
Også andelen skolebesøk har hatt en oppgang i år. Kunst– og håndverkelevene  fra klasse 8D ved Gimle skole besøker utstillingene ved kunstmuseene flittig.  I dag er det utstillingen «Brukbart» i Permanenten de skal kikke på.
– Denne vesken er fin. Jeg ville kanskje ikke hatt en slik selv, men den ser bra ut, sier åttendeklassing, Siri Vaim, mens hun kikker på en sølvveske laget av boksringer fra utallige brusbokser.
Klassevenninnen Janet Smilden er ikke enig. Hun liker bedre vesken som henger ved siden av.
– Den er laget av mange gamle bilder. Jeg kunne likt å hatt en slik, sier hun.
Formålet med utstillingen «Brukbart» er å se nærmere på hvordan – og hvorfor, gjenbruk benyttes i dagens designfelt. Ifølge lærer i kunst– og håndverk, Elisabeth Stiegler Folgerø, passer utstillingen godt inn i deres undervisning ved Gimle skole.
– Vi bruker besøkene som inspirasjon til undervisningen. Elevene synes det er inspirerende å se utstillingene for å se hva de kan gjøre selv, sier Stiegler Folgerø.

Mål om Picasso-nivå
Permanenten har så langt i år hatt 7600 besøkende, noe som er en økning på rundt 860 fra i fjor, og nesten 3000 flere enn i 2009. Men det er Troldhaugen og Bergen Kunstmuseum som foreløpig har hatt den største oppgangen i besøksstatistikken. Bergen Kunstmuseum har hatt nesten 4000 flere besøkende enn i 2010, mens Troldhaugen har hatt rundt 1500 flere besøkende hittil i år, sammenlignet med samme tidspunkt i fjor.
– Når det gjelder Troldhaugen, gjør konjuktursvingninger i forhold til antall turister store utslag. Men i tillegg har nok det utvidede konseptprogrammet ved Troldhaugen hatt en del å si, forteller Høyersten.
Direktøren er veldig spent på veksten i besøkende i resten av 2011.
– Dersom vi opprettholder den samme veksten som vi har hatt hittil i år, tror jeg at vi kommer opp i omtrent 90 000 besøkende. Det er på samme nivå som i rekordåret 2008, da Picasso stod på plakaten, sier han.

Siden 1985 har kunstneren Brit Bøhme hatt 83 kvadratmeter atelier å boltre seg på. Men kanskje settes umerkelige avtrykk fra Afrika spor i kunsten.

I tredje etasje på Verftet, en nett kvinne i en litt for stor og malingsbesudlet verkstedsdrakt. På gulvet: talløse tomme pepperkakebokser brukt til å fremstille fargepigmenter i. Veggene er hvite. Bildene er borte.
De er allerede på plass i Galleri Langegaarden på Fjøsanger hvor Brit Bøhme stiller ut for første gang. Men det er her, på 83 kvadratmeter med utsikt til Byfjorden at Bøhme har arbeidet dem frem. Hun har vært her lenge nå.
– Jeg var en av de første som kom til Verftet, og har vært her siden 1985. Det er deilig å være i et miljø hvor man kan både trekke seg tilake for å få konsentrasjon, men også være i et miljø hvor en kan diskutere kunst. De fleste av oss har vært her veldig lenge, og er også gode venner på fritiden, sier Bøhme.
Hun står blant annet bak skulpturen «Den lekende linje» utenfor Høyteknologisenteret på Marineholmen.

Fascinerende gråtoner
Kunstneren liker å arbeide med store formater, og da passer det godt å ha et ateleier tilsvarende en middels stor leilighet å boltre seg på. Brit Bøhmes malerier bærer sjelden en tittel, kunstneren vil ikke legge føringer for publikum. Det har blitt sagt om maleriene hennes at de ikke retter søkelyset på hva man maler, men heller hvordan.
– Jeg er opptatt av organiske linjer, og kombinasjonen mellom linjer og flater. I denne utstillingen utforsker jeg gråtoner, og det er fantastisk å se hvordan man kan lage de nydeligste gråtoner, og skape både kalde og varme toner, sier Bøhme.
Det kan bli lange dager på Verftet i arbeidet fram mot en utstilling, og selv om en stabel CD-plater ligger klar for musisk inspirasjon, det hender kunstneren kvepper når Hurtigruten med jevne mellomrom skyver forbi på Byfjorden med iltre og avbrytende lydsignal.
– Å jobbe med maleri er en uendelig kamp, man må jobbe seg gjennom strøk for strøk, og bildet forandrer seg hele tiden. Du må være veldig konsentrert, sier Bøhme.

Ørkenlandskap
Til tross for lang og tro tjeneste i atelieret på Verftet, Bøhme søker også utover kontinentet for å bevege seg innover i malekunsten.
– Jeg har reist mye i Afrika og Asia, men det er veldig vanskelig å si hvordan reisene setter merke i kunsten. Kanskje kommer det etterhvert avtrykk fra ørkenlandskap, men jeg vil ikke legge føringer for betrakterens blikk, sier Bøhme.
Hun blir også inspirert av urbane landskap og arkitektur. Hun er opptatt av ujevnheter i overflaten, og bygger opp bildene i flere lag.
- Tanken er at bildene skal kunne fungere hver for seg, som egne arbeider, men også som en selvstendig enhet i galleriet.

- Herregud for en reise, sier Helene Helland. Kunststudenten er i ferd med å avslutte to års kunstutdanning med 15 poser traktekaffe som søles systematisk på veggene.

I en ellers tom bygning i Thormøhlens gate, slår kaffelukten mot deg. For alle som har levd et halvt år på billigste kaffe, gir installasjonen til Helene Helland kraftige assosiasjoner til lange kvelder på en lesesal.
Nettopp assosiasjonskraften til kaffe er et av Hellands utgangspunkt for de forskjellige mønstrene som tegner seg oppover veggene i det forlatte huset.
– Jeg ville ta utgangspunkt i noe veldig hverdagslig, som vi alle har et forhold til, enten man bruker kaffe som middel for å våkne, som kos, eller forbinder det med bestemor. Lukten er sterk, og når jeg bruker kaffen på veggene, vil jeg også få frem at den har maleriske kvaliteter, sier Helland.

Sensor is in the building
20 studenter er ferdig med to år på Kunstskolen i Bergen (KIB), skolen regnes som en forskole til høyere kunstutdanning. Både Helene Helland og medstudent Maria Nordtveit vil inn på Kunsthøgskolen i Bergen for å fortsette læreprosessen.
– Vi har lært utrolig mye, herregud for en reise det har vært. Jeg har blitt mye mer åpen for ulike uttrykk, og har lært meg å jobbe hardt. Jeg kan gjerne jobbe ti timer i strekk fordi det er så gøy, sier Helland.
Rundt om i bygget spraymales det, en kvinnelig student lager en haug av jord fra en trillebår. En annen student får verket sitt evaluert av en ekstern sensor.
Det er snart på tide å pakke sammen, avgangskullet 2011 er historie når utstillingen avsluttes etter en helg med åpning og sjampis.
– Det blir selvsagt trist å si ha det til de andre studentene som vi har jobbet tett sammen med, sier Maria Nordtveit.

Ekkelt og tungt
Hele 700 meter aluminiumsfolie har gått med til Nordtveits prosjekt. Hun har dekket et helt rom fra gulv til tak med den tynne, metalliske folien.
– Det er meningen å skape en tung og nærmest grotteaktig følelse. Vinduene er tettet og lyder stenges ute. Det skal være litt ekkelt og tungt, sier avgangsstudenten.
Studentene fikk i oppgave å arbeide stedsspesifikt. Det vil si at de skulle ta utgangspunkt i stedets stemninger, arkitektoniske kvaliteter eller huset sin historie og funksjon. For Maria Nordtveit ble det de store rørene som ble igangsetter for arbeidet.
Hvordan ser dere på det å leve av å være kunstner?
Det er jo ikke lukrativt, men noe man bestemmer seg for fordi man elsker det og ikke kunne gjort noe annet. Jeg tror det dreier seg mye om innstilling og at man selv må være veldig aktiv og pushe på, sier Helland.

Festspillutstillingen 2011 i Bergen Kunsthall er laget av Hanne Borchgrevink, en av Norges ledende billedkunstner. Maleri og grafikk har vært hennes foretrukne medier i nærmere førti år som aktiv kunstner. I Kunsthallen har Hanne Borchgrevink fem saler til disposisjon.

Syv lærere og 240 barn har samarbeidet om å lage Barnas Festspillutstilling. Om været tillater det, skal kunsten rulle gjennom sentrum til utstillingen i Sandviken.

I et av de mange rommene på Kulturskolen i Bergen rasler det i papir og papp. En gruppe på fire elever er travelt opptatt med sitt bidrag til Barnas Festspillutstilling: En skog av resirkulerte materialer.
– I utgangspunktet er temaet bobler, men dette har blitt tolket vidt av de ulike gruppene. Noen har laget noe knyttet til fisk, vann og sjø, mens andre har beveget seg i andre retninger, sier Linda Rogn.
Hun er produsent for Barnas Festspillutstilling 2011 sammen med Vilde Salhus Røed.

Resirkulerte trær
Barnas Festspillutstilling har tidligere holdt til i Permanenten. I år skal utstillingen være i lokalene til Norges Fiskerimuseum i Sandviksbodene.
– Vi er veldig glade for at vi har en utstilling for oss selv. Nå har vi større lokaler og mer plass å boltre oss på, sier hun.
En av lærerene som har jobbet med elevene på visuelle fag, er Gillian Carson. Hun har jobbet i Kulturskolen i Bergen siden 2001.
– Jeg begynte å lage installasjoner med elevene mine for to år siden. Første året laget vi en kaktushage og nå lager vi en skog, sier hun.
Store mengder avispapir, melkekartonger og pappesker har gått med for å lage de store treskulpturene. På utsiden av det hvit-grå fundamentet limer elevene brun hobbykartong. Noen av skulpturene er høyere enn elevene selv.

Ruller til Sandviken
– Kan jeg låne limpistolen nå? spør Inès Blomvågnes sin vennine Adrianna Szulc. De er to av elevene som jobber konsentrert med hvert sitt resirkulerte tre.
– Jeg likte kunst som fag på skolen og derfor begynte jeg på visuelle fag på kulturskolen også, sier Blomvågnes.
Gillian Carson hjelper gjerne elevene med arbeidet, for det er mye som gjenstår før utstillingen skal stå klar 28. mai.
– Hvordan skal vi lage bladene på treet? Hva slags materiale skal vi bruke?, spør Adrianna Szulc mens hun limer våte biter av hobbykartongen på treet sitt.
Om været tillater det er planen å lage en performance ut av å transportere trærne fra Kulturskolen og til Sandviksbodene.
– Vi håper at det ikke regner når vi skal trille trærne gjennom byen. Det kommer til å se flott ut med de store skulpturene i bybildet, sier Carson.

Bergen ligger langt bak Stavanger når det gjelder salg av kunst. Løsningen for illustratør Gunvor Rasmussen ble en egen agent.

– Agenter og mellommenn i kunstverdenen blir ofte sett på med skepsis. Man forventer at kunstneren selv skal gå fra dør til dør og få solgt kunsten sin. Men i musikkverdenen er det jo veldig vanlig med managere og mellommenn, sier Gunvor Rasmussen.
Hun er illustratør og tegner, mange kjenner streken hennes fra Bergens Tidende. Dessuten jobber hun med illustrasjon av barnebøker på Skald forlag.
– Hittil har jeg selv vært både vaskedame, regnskapsfører og agent, men så innser man sin egen begrensing. Jeg vil ha mer tid til å rendyrke det kreative, sier Rasmussen.

Dårlig kunstsalg
Løsningen ble å henvende seg til Aslak Høyersten som er leder for VISP, produsentenhet for visuell kunst. Han har også drevet Kunstmeglerne.com, som ham bekjent har vært den eneste agentvirksomheten for kunstnere i Bergen.
– Hvorfor trenger vi kunstagenter?
– Det finnes mye god kunst som støver ned fordi publikum rett og slett ikke kjenner til kunsten. Det er trist når verk blir stående. I tillegg er det ikke alle kunstnere som er utadrettet og flinke til å selge egen kunst. Samtidig vet vi at kunstsalget i Bergen er relativt dårlig, I Stavanger er kunstomsetningen nesten tre ganger så stor. Da kan det være behov for agenter som kan generere økt salg i Bergen, sier Høyersten.
Nå har han formidlet kontakt mellom Gunvor Rasmussen og Rikke Helgesen, som har erfaring som scenekunstprodusent. Fra 1. juli blir hun dessuten Rasmussens agent , og skal promotere illustratøren overfor forlag og andre aktuelle kunder.
– Som agent har jeg mulighet til å lete mer, og booke flere jobber fordi det er den biten  jeg skal konsentrere meg om, sier Helgesen.
Samarbeidet er basert på provisjon av salget, samt en engangssum for å gjøre research på Rasmussens arbeid.
– Det er en sum som jeg gladelig betaler for å kunne konsentere meg om det kunstneriske. Samtidig er det viktig at Rikke kjenner til tematikken og arbeidene mine, sier Rasmussen.

Espressokopper
Rasmussen har arbeidet fulltid som kunstner siden 2006, og i fjor flyttet hun inn i kunstnerkollektivet Designbryggeriet på Bryggen. Hun tenker at samarbeidet med Helgesen vil skape mer rom for kreativitet, fordi hun slipper å ta seg av det administrative. Illustratøren mener flere kunstnere burde se fordelen ved å ha en egen agent.
– I England hvor jeg studerte er dette helt vanlig. På alle andre felt er det vanlig med mellommenn, men på kunstnersiden er holdningen at man skal klare brasene selv. For meg handler det om å få agent også om å muliggjøre sjansen til å gå utenfor fagfeltet. Nå holder jeg for eksempel på med illustrasjon på espressokopper.
Den nytilsatte kunstagenten, Rikke Helgesen, mener at det bergenske næringsliv bør ta i bruk kunstagenter.
– Jeg har vært på mange advokatkontor hvor det er mye kjedelig kunst, landskapsmalerier og klassiske Hetland-trykk. De kunne ha godt av kunnskap om nye kunsntere i Bergen, mener Helgsen.
Gunvor Rasmussen må skyte inn:
– Jeg synes ikke nødvendigvis at Hetland er feil. Han er min helt. Men det må brukes på en ny måte, blåse en tegning opp og dekorere en hel vegg for eksempel. Mange firma kunne hatt nytte av å tenke en helthelig profil når det gjelder alt fra logo, til kunst på veggen. Da trenger man grafiske designere, mener Rasmsussen.

I et innlegg i Bergens Tidende 13. mai går fem billedkunstnere og tekstilhåndverkere ut mot regjeringens satsing på de visuelle kunstfagene i Norge. – Vi savner en helhetlig tenkning omkring utdanning innen de visuelle kunstfagene i Norge. Kunnskapsløftet i 2006 medførte at grunnskolens kunst- og håndverksfag har fått økt fokus på teori, og fagenes praktiske kjerne blir skadelidende, skriver de.