Når Den Nye Opera setter opp L’Étoile er det verken snakk om dødsfall eller tragedier, men om sparkepiker, et dansende kor og en helsprø konge.

Med oppsetningen av Emmanuel Chabriers over 130 år gamle opera, har Den Nye Opera knyttet til seg deltagere fra inn- og utland til å sette sammen en heller utradisjonell opera. I tillegg til de mange fransktalende solistene, er også KorVest, som slett ikke har fått en tradisjonell kor-rolle. Hele forestillingen både danser og synger de.
– Vi visste ingenting om at vi skule danse før vi kom på den første prøven. Det har vært en av de morsomste operaene jeg har vært med på hittil, men i første omgang tenkte jeg: «Oi! Kommer jeg til å klare dette?», sier Hilde Veslemøy Hagen i koret og fortsetter.
– I løpet av forestillingen tror jeg vi står i ro på scenen i to minutter, ellers danser vi hele tiden.

Høye benspark
Sammen med flere, blant andre Elin Gjerseth, har Hagen også fått en ekstra rolle i operaen som cancan-danser. Med høye benføringer, spark og store skjørt, trengs knapt et medlemskap på treningssenteret.
– Dette er tøft nok. Vi øver seks kvelder i uken, og rundt fire til sju timer hver dag, sier Gjerseth.
– All dansingen kan gå ut over syngingen. Man blir gjerne litt kortpustet, men det går lettere etter hvert, smiler Hagen og fortsetter.
– Den største utfordringen vår er å stokke bena riktig, samtidig som man skal synge på fransk, sier Hagen.

Franske solister
Handlingen i operaen tar utgangspunkt i en relativt absurd bursdagsfeiring, der hovedrollen Kong Ouf ønsker å feire ved å gjennomføre en henrettelse av en tilfeldig utvalgt. Jean-Paul Fouchécourt, som har hovedrollen, har erfaring fra den samme operaen ved Geneve Opera, Austin Lyric Opera, New York City Opera og Deutsche Staatsoper Berlin.
– Noen av sangerne har aldri hatt roller i denne produksjonen tidligere, mens Fouchécourt nærmest har tatt patent på sin rolle. Han er på en måte Kong Ouf, forklarer informasjonssjef ved Den Nye Opera, Geir Rege.

– Opera for unge
Den originale regissøren av denne oppsetningen, amerikanske Mark Lamos, har også tatt turen til Bergen. I USA har han har tidligere satt opp operaen ved Glimmerglass og New York City Opera i New York, samt i Texas og Montreal i Canada. Dette er den første oppsetningen i Europa.
– Operaen er nærmest skrevet som en spøk. Det er som en blanding av musikal og kabaret, med nydelig musikk, og med flotte variasjoner i denne abstrakte verden som blir presentert. Det sies at komponisten Chabrier pleide å spille så hardt på tangentene at de ble ødelagt, forklarer Lamos.
Operaen tror han vil appelere til unge og utypiske operaelskere.
– Ungdom og voksne som liker en lett opera vil nok ha sansen for L’Etoile. De som er seriøse operaelskere vil kanskje ikke helt forstå oppsetningen. Publikum som har sett operaen i andre byer ser ut til å like L’Etoile, så jeg er spent på hvordan nordmenn kommer til å ta den i mot, sier Lamos til Byavisen.
– Operaen er over 130 år gammel. Hva gjør den aktuell i dag?
– Absolutt ingenting, flirer Lamos.
– Den er bare morsom.

Jeanette og Jasmine Smørdal har drevet med sirkus hele livet. Nå lærer de vekk kunstene til nysgjerrige bergensbarn.

Små føtter tripper spent nedover trappen i amfiet i Fyllingsdalen Nye Teater. Barna på seks, sju og åtte år, kikker bakover på foreldrene, men de voksne er pent nødt til å vente på gangen utenfor. Det er semesterets første øving på Sirkusskolen med Jeanette (27) og Jasmine (20) Smørdal. Etter en kort oppvarming med litt løping og turn, er det klart for sjonglering.
– Når man sjonglerer er det veldig viktig å stå helt rolig. Nå skal vi starte med en ball, så går vi videre til to, forteller Jeanette Smørdal, mens barna følger nøye med.

Snurrende tallerkener
En ball detter i bakken og triller bortover gulvet. En annen suser rett over hodet på naboen. Det er ikke lett å sjonglere for første gang.
– Vet dere hva verdensrekorden er? spør Jeanette mens hun observerer sirkusrekruttene.
– Det er 16 baller i luften på en gang!
– Se, se. Jeg klarte det!, sier en av de ferske sirkusdeltakerne og hopper febrilsk opp og ned av glede over at ballene lander i armene hennes.
På den andre siden av scenen står Jasmine sammen med resten av barna. De øver på å få rosa tallerkener til å snurre på en pinne.

Cirkus Agora
For Jeanette og Jasmine Smørdal har sirkus vært en viktig del av livet. Sammen med deres far, sirkusdirektør Jan Ketil Smørdal, og resten av familien har de turnert Norge og Europa rundt med Cirkus Agora.
– Jeg var fire år da Agora startet. Etter at sirkuset gikk konkurs i 2009, har denne sirkusskolen vært en måte å temme sirkusloppene mine på, forteller Jeanette Smørdal.
Mestring
Sirkusskolen går over ti uker, der de fem første gangene er viet til sirkusfeltene akrobatikk, balansering, sjonglering, luftakrobatikk og klovnerier.
– Etter de fem første gangene skal barna velge en spesialisering, og bruke de fem siste gangene til den øvelsen de velger ut, sier Jasmine Smørdal.
– Målet for oss er at barna skal føle mestring, samtidig som at de opplever at det er  gøy, sier søsteren.

Tallerkenen var det gøyeste, men det var litt vanskelig. Dersom jeg øver litt, så får jeg det sikkert til helt på ordentlig
Elise (7)

Praha og Austevoll
Ifølge Jeanette hadde flere av deltakerne fra fjorårets sirkusskole talent for sirkuskunstene.
– Dersom dette hadde vært i Russland, hadde nok et par at barna fått tilbud om å bli med på turné. Og er det noen som kunne tenke seg å gå videre med sirkus, så har vi kontakter i miljøet, forteller hun med et lurt smil.
På sin ferd med Agora har søstrene selv hatt mange gode opplevelser.
– Tyskland er det beste sirkuslandet, konstaterer Jeanette.
– Men Praha er også bra, selv om det jo ofte er reisen i seg selv som er det viktigste, legger Jasmine til.
Hvem som er det beste sirkuspublikummet i Norge, hersker det imidlertid ingen tvil.
– Austevoll er alltid bra. Selv om det ikke bor så mange der, er det alltid utsolgt. Og så er det veldig god stemning.
Første time på Sirkusskolen er snart over. I neste time blir det akrobatikk.
– Tallerkenen var det gøyeste, men det var litt vanskelig. Dersom jeg øver litt, så får jeg det sikkert til helt på ordentlig, sier Elise (7) før hun løper opp trappen og ut fra sirkusøvingen.

Med rollen «Mor Courage», har Siren Jørgensen fått sin første hovedrolle på DNS’ største scene. – På høy tid, mener teatersjefen, som håper ikke andre teatre stikker av med henne.

For ti år siden var Siren Jørgensen ferdig som student ved Statens Teaterhøgskole. Den da 24 år gamle jenten fra Stord er skrubbsulten på skuespillerjobber, og gir seg selv høye målsetninger for karrieren.
– Jeg tenkte at før jeg fylte 30 år, skulle jeg ha hatt flere viktige roller og få et skikkelig gjennombrudd. Alt skulle på en måte skje når jeg var i 20-årene, forklarer Jørgensen.

Smigret av tilbudet
Da tilbudet om hovedrollen i Bertolt Brechts stykke «Mor Courage og barna hennes» kom for noen måneder siden, ble 34-åringen likevel overrasket.
– Jeg tenkte egentlig «allerede nå?» da jeg fikk spørsmålet. Jeg trodde jeg var for ung for en slik rolle, men så kom jeg til å tenke på hvor gammel jeg egentlig er, så det er kanskje ikke så rart, smiler hun.
– Bare det å få spørsmål om jeg ville ha denne rollen er et veldig stort kompliment, og jeg kunne ikke takke nei.

– Kan miste henne
Jørgensen er blant Den Nationale Scenes faste skuespillere, og teatersjef Agnete G. Haaland mener at det var på høy tid at Jørgensen fikk en hovedrolle på Store Scene.
– Det er veldig flott å kunne løfte henne frem med en rolle som Mor Courage. Hun er en strålende og veldig begavet skuespiller, som vi er veldig heldige for å ha hos oss, sier hun.
Ved å fremheve Jørgensen på scenen, har Haaland likevel et «men» å komme med.
– Det som gjerne er faren ved å gi henne en slik stor rolle, er at andre teater ser hvor flink hun er og ønsker å ha henne selv. Men samtidig er vi jo veldig glade for at skuespillerne våre er attraktive, sier teatersjef Haaland.

Kamp for tilværelsen
Stykket er lagt til Tredveårskrigen på 1600-tallet. En av de blodigste krigene i Europa. Her har Jørgensen rollen som en enslig mor som tjener penger på å selge varer, og som gjør hva som helst for å holde barna i live når de tar seg gjennom en krigssone.
– Etter øvinger har jeg funnet blåmerker på bena, og en gang fikk jeg også et skrubbsår på ryggen, uten at jeg vet hvor det kom fra. Etter hvert har jeg nok blitt flinkere til å unngå slike skrammer, sier hun.
– Karakteren min kan tilsynelatende virke kynisk, men i en krigstilstand har hun måttet ta et valg. Om hun gir etter for krigen, risikerer hun selv å dø, forklarer DNS-skuespilleren.

Debutantenes stykke
Spesielt for forestillingen er de mange debutantene. Stykket blir teatersjefens første, det er årets åpningsforestilling, det er regissør Marit Moum Aunes første oppsetning i Bergen, og Jørgensens første hovedrolle på hovedscenen.
– Om det påvirker forestillingen i noen grad, må det være at de som er med, er ekstra sultne, og at de er åpne for nye uttrykk. De går med på alt, sier Jørgensen.

Tror på lys fremtid
Fem skuespillere fra Studentteateret Immaturus får også ta del i stykket. Hovedrolleinnehaveren husker selv godt hvordan det var å være ung skuespiller.
– For hvert prosjekt man gjorde, kunne man merke at man klarte noe nytt og at man strakte seg litt lenger. Man kastet seg ut i alt, forklarer hun.
Teatersjefen tror Jørgensen vil gjøre det bra fremover.
– Det er gjerne vanskelig å vite hvordan skuespillere vil utvikle seg kunstnerisk, men ut fra hvor hardt hun jobber, tror jeg Siren vil nå veldig langt. Bergen må ta godt vare på henne, slik at hun blir værende her, sier Haaland.

Tor Inge Ulveseth startet tryllekarrieren som treåring. Nå har han laget sin egen blanding av trylletriks og humor på stand-up-scenen.

Mange barn digger tryllekunstnere, korttriks og kaniner som dukker opp fra ingenting. Men for Tor Inge Ulveseth tok barndomsfascina-sjonen aldri slutt.
– Jeg fikk mitt første tryllesett da jeg var tre år, og har vel egentlig holdt på med trylling siden den gang, sier 27-åringen.

Trylleterminologi
Mannen som for mange er kjent gjennom Stand Up Bergen, ble medlem av Magiske Cirkel da han var 16 år. Han måtte som alle andre som ønsker å bli medlem i Norges forening for tryllekunstnere, gjennomgå en opptaksprøve og svare på spørsmål om trylleterminologi.
– Da jeg var 16 år, likte jeg godt de klassiske trylletriksene, men i dag er jeg ikke så opptatt av duer og damer som blir sagd i to, forteller Ulveseth.
At han lager sin egen vri på trylletriksene og kombinerer trylling med stand-up, har gjort at han har fått tredjeplass i NM i trylling.
– I NM fikk jeg nesten full score fra lekdommerne, men ikke alle tryllekunstnerne var fornøyd med at jeg gjorde narr av de klassiske trylletriksene. Men det er jo publikum jeg tryller for, sier han.

Jeg har alltid vært fascinert av å bli lurt.
Tor Inge Ulveseth, stand-up-tryllekunstner

Få kvinnelige magikere
På landsbasis har Magisk Cirkel 300 medlemmer. I Bergen er det cirka 20 medlemmer. Men i Magisk Cirkel og i tryllemiljøet ellers er det forsvinnende få kvinner. Ulveseth kjenner selv til bare to stykker i Norge og tror det er flere grunner til at kvinnene ikke går inn i magiens verden.
- Mitt inntrykk er at kvinner ikke har det samme eksponeringsbehovet som menn. I tillegg tror jeg at mange menn ikke er så redde for å dumme seg ut. Går det dårlig en kveld, gir de ikke opp. Kvinner som har dårlige erfaringer på scenen, ender ofte opp med å slutte, sier Ulveseth.

– Urettferdig trylling
Å blande trylling og stand-up, er det ikke mange som gjør, men for Ulveseth har det blitt en bra kombinasjon.
– Da jeg begynte med stand-up, gjorde jeg bare stand-up, men så fant jeg ut at jeg burde inkludere tryllekunsten i det. Det ble for dumt å ikke bruke det jeg virkelig er god på, sier han.
Ifølge tryllekunstneren var det en del andre stand-up-komikene som synes at det var urettferdig at han hadde rekvisitter på scenen.
Selv om vennene hans noen ganger blir lei av at Tor Inge drar frem kortstokken, eller silketørkleet, tror tryllekunstneren selv at han aldri kommer til å legge magien på hylla.
– Jeg har alltid vært fascinert av å bli lurt. Nå kan jeg mange triks, så det skal litt til å lure meg, men når noen klarer å lure meg blir jeg kjempeglad, sier Ulveseth.

I beinhard konkurranse med 400 dansere fra hele verden, nådde spanske Nuria Navarra Vilasaló til topps. 3. januar starter hun sin første arbeidsdag i Carte Blanche.

Nuria Navarra Vilasaló

• Født i Barcelona i 1988.
• Har studert klassisk ballett på Institut del Teatre.
• Har arbeidet i ungdomskompaniet I.T. Dansa, La Veronal-kompaniet og i Gelabert Azzopardi-kompaniet.
• Vilasaó har foreløpig kontrakt med Carte Blanche fra 3. januar  2012 til slutten av sesongen, juni 2012.

Hele 402 søkere fra 48 land kjempet om en plass i dansekompaniet Carte Blanche før jul. I desember kom 149 dansere fra 24 ulike land videre til audition. Tilbake var tre utvalgte, en av disse var Nuria Navarra Vilasaló.
For den spanske danseren var auditionen i Bergen hennes første norgestur.
– Bortsett fra at det var kaldt, fikk jeg ikke så mye inntrykk av byen, siden jeg var på audition hele helgen. Det blir spennende å flytte til et nytt sted, sier Vilasaló som aldri har bodd utenfor Spania før.
Ifølge den spanske danseren har Carte Blanche en veldig høy stjerne i dansemiljøet i hjemlandet.
– Alle profesjonelle dansere i Spania kjenner til Carte Blanche. Jeg kjenner også en annen spansk danser som har jobbet her, forteller hun.

– Ydmyk danser
Sammen med teatersjef Bruno Heynderickx, prøveleder Annabelle Bonnéry, og to andre dansere var Ole Martin Meland med på å velge ut hvem som skulle få jobben i Norges nasjonale kompani for samtidsdans.
– Noe av hovedgrunnen til at hun fikk jobben, var at hun viste allsidig styrke. Vi var på jakt etter en som både kan fremføre krevende fysiske stykker og stykker som legger mer vekt på det å skape en karakter. Hun hadde det vi så etter, sier Meland.
Auditionhelgen bestod av øvelser i grunnleggende danseteknikk, improvisasjonsarbeid, og øvelser der Carte Blanche sitt eksisterende repertoar skulle vises.
– Man blir veldig ydmyk for den stillingen man har i kompaniet når man ser alle de som kommer på audition og kjemper om en plass. Jeg husker godt følelsen av å være på en slik audition, forteller Meland som startet i Carte Blanche i 2007.

Hard jobbing
Vilasaló startet å danse som seksåring og siden den gang har mye av livet handlet om splitthopp og piruetter. Etter å ha studert klassisk ballett på Institut del Teatre begynte hun i ungdomskompaniet I.T. Dansa.
– Det var veldig givende å bli del av en gruppe unge dansere. Der vokste jeg mye som danser, forteller hun.
Vilasaló er veldig takknemlig for at hun kan leve av sin lidenskap.
– Det beste med å være danser er å få gjøre det som jeg elsker. Jeg er virkelig heldig. Jeg må selvsagt jobbe veldig hardt, og ofre tid som jeg kunne brukt med familien, men det er verdt det, sier Vilasaló.
Heldigvis for den spanske danserinnen, er resten av familien hennes også veldig glad i dans.
– Selvsagt skal de komme til Bergen på besøk og se meg danse, forteller Vilasaló.

Teateroppsetningen av «Få meg på for faen» har slått an blant både barn og pensjonister i Sogn og Fjordane. Nå kommer ensemblet til Fana Kulturhus.

«Få meg på for faen!» kom ut i 2005, og har blitt en litterær suksess, som har gitt forfatter Olaug Nilssen tilnavnet «nynorskens nye dronning». Filmatiseringen hadde premiere i august. Mens filmen fokuserer kun på én person, følger denne dramatiseringen tre kvinner. Oppsetningen er et samarbeid mellom Hordaland og Sogn og Fjordane Teater og vises på Fana kulturhus fra 22. november.

Ler av de voksne
Vi møter forfatteren selv og skuespillerne som er med på å blåse liv i hennes litterære univers, på Logen Bar for en prat.  Tiril Engelstad, Anne E. Kokkinn, Katrine Lunde MacKenzie, Lykke Kristine Moen,Kyrre Eikås Ottersen, Linn Pettersen, Lars Melsæter Rydjord og Hanne Skille Reitan har nettopp kommet tilbake fra turné i Sogn og Fjordane.
– Siden 22. september har vi spilt stykket, og vi har fått mye fin oppmerksomhet der, forteller Hanne Skille Reitan, som spiller hovedpersonen Alma.
– Når vi har spilt stykket har vi merket at det er stor forskjell på hvor publikumler, de som er tenåringer ler gjerne av de voksne i stykket, mens de på sin side ler av gjenkjenneligheten i de unge, sier hun.
Skuespillerne er enige om at Sunnfjord-dialekten i stykket var den største utfordringen.
– Spesielt for oss som er østlendinger, ler Anna E. Kokkinn, som spiller Almas mor.

Få menn
Lykke Kristine Moen fra Bergen spiller den radikale venninnen til Alma. Hun husker at hun leste romanen da hun selv gikk på videregående.
– Jeg og venninnene mine syntes det var utrolig bra at en forfatter klarte å sette ord på slike tanker. Hun klarte å få frem ting som andre bøker ikke har gjort før, sier Moen.
Ensemblet består i all hovedsak av kvinner. Lars Melsæter Rydjord, som spiller Arthur og som Alma er forelsket i, er én av to menn i oppsetningen.
– Det er vel på mange måter min karakter som gjør at handlingen kommer i gang, og at ting får utløp på flere måter, sier han og smiler litt av tvetydigheten i ordene.

Forkastet Rudberg-sviske
I stykket er det også lagt vekt på multimediavirkemidler, blant annet ved bruk av storskjerm bak på scenen. Lek har vært et nøkkelord i oppsetningen.
– Vi sang blant annet «Ut mot havet» utenfor Stortinget i Oslo. Mange gikk forbi og lurte på hva vi holdt på med. Det var en morsom scene. Men den ble ikke brukt i den ferdige versjonen, skjønt noen av bildene derfra er tatt med, forteller Reitan.
Ensemblet er enige om at en av genistrekene til forfatter Olaug Nilssen er å skrive om mer komplekse kvinneskikkelser.
– Altfor ofte i drama er kvinner enten bare den som noen blir forelsket i. Her er de mer utfyllende beskrevet, mener Tiril Engelstad.
Olaug Nilssen synes at det har vært vel mye oppmerksomhet og hype rundt «Få meg på for faen!»
– Samtidig setter jeg pris på at så mange er interessert i boka. Jeg tror nok at det må bety at det er noe med hovedpersonen Alma, som treffer publikum, sier 34-åringen.

I går åpnet startskuddet for Vestlandsrevyen 2. Forestillingen byr på ekte strilehumor og vises i hele november og desember. På scenen står samme gjeng som sist: Olav Stedje, Ragnar Hovland, Claus Sellevoll, samt Radio Røynda-heltene Halvor Folgerø og Finn Tokvam.

Året er 2039 og ned fra himmelen faller en fisk. Idet den faller oppfylles en 80 år gammel spådom. Det regner. «Når det slutter å regne» har norgespremiere på Småscenen på DNS den 12. november. Ifølge DNS er stykket en moderne fortelling om samhørighet og ensomhet som strekker seg over to kontinenter og fire generasjoner.

Regissør Mari-Sofi Andreassen fikk øynene opp for den verdensberømte dagboken da hun selv var 12 år. Men når Anne Franks dagbok iscenesettes i Bergen, er det uten Gestapo, jødedommen eller gule stjerner.

Anne Franks dagbok er fortellingen om ni mennesker som går i skjul i Amsterdam for å skjule seg for tyskerne. Vi vet alle hvordan det gikk. De ble oppdaget og Anne Frank døde i konsentrasjonsleiren. Siden har dagboken hennes berørt lesere verden over som et ungt, men samtidig modent vitnesbyrd fra en grufull tidsepoke.
Regissør Mari-Sofi Andreassen i Studentteateret Immaturus har imidlertid valgt å ikke ha fokus på andre verdenskrig, og samtidig gjøre Dagboken til en egen karakter i stykket – for å la den speile Anne Franks indre liv.
– Jeg ville ikke gi andre verdenskrig monopol på de utfordringene det er å leve i krig. Gjennom å nøytralisere andre verdenskrig som tema, ville vi heller ha fokus på mellommenneskelige relasjoner, og vise at familien Franks situasjon også i dag finner sted i krigsrammede områder – så vel som for seksti år siden. Vi ønsket å utforske hva som skjer med normale relasjoner for dem som lever under press. Dette var to familier som var venner, men som etter hvert gikk hverandre på nervene, sier Andreassen.

Jeg ville ikke gi andre verdenskrig monopol på de utfordringene det er å leve i krig.
Regissør Mari-Sofi Andreassen

Krumkaker og klaustrofobi
Torsdag og fredag spilles stykket for siste gang under teaterfestivalen Mini-Midi-Maxi.
– Da kommer det mange skoleelever for å se stykket. Publikum hittil har vært i alle aldersgrupper. Selv om folk har vært skeptiske fordi vi sløyfet andre verdenskrig og lot dagboken bli en egen karakter, har vi fått veldig god mottakelse – gode anmeldelser, stående applaus og gråt, sier Andreassen.
Selv var hun bare tolv år da hun fikk øynene opp for den nederlandske dagboken som sies å være den mest leste sakprosaboken utenom Bibelen.
– Selv om det er en bok skrevet av en trettenåring, er det et stort verk. Jeg tror grunnen til at boka fortsatt står så sterkt er utelukkende at folk kan kjenne seg igjen i henne, i redselen hun føler, krangelen hun beskriver, så vel som forelskelse. Det er universelle menneskelige følelser som også treffer ungdommer i dag, mener regissøren.
For å la skuespillerne komme tett på sitt stoff, har instruktøren blant annet tatt i bruk trange øvingslokaler.
– Jeg ville at de skulle kjenne litt på den klaustrofobiske følelsen, og gi skuespillerne en riktig ramme å jobbe innenfor. Dessuten har vi hatt foredrag fra en psykologstudent om hvordan den menneskelige psyke kan påvirkes av krigserfaringer. Jeg har også brukt mye improvisasjon, og latt skuespillerne steke krumkaker mens de måtte være i rollen hele tiden. Slikt er utfordrende når man vanligvis har et manus å forholde seg til.

100 pledd fra NSB
Selv om andre verdenskrig ikke er et tema i forestillingen, har de ikke forlatt det scenografisk. Alle rekvisittene er fra 1940, og regissøren forteller at rekvisitørene har gjort en formidabel jobb med å lete frem rekvisitter ved å tråle byens antikvitetsforretninger. Dessuten har de lånt et helt feltsykehus fra Bergen Byspill, og 100 pledd har kommet fra NSB.
Publikum må pent finne seg i å sitte på paller under forestillingen, litt myket opp av de nevnte pleddene.
– Er det for at publikum også skal kjenne på det kroppslige ubehaget?
– Sceneriggen består også av paller. Det er mest fordi det ikke skal være et skille mellom scene og publikum.

Det er første gangen «Hairspray» settes opp i Norge. – Dette er noe vi alle har hatt en drøm om å gjøre, forteller produsent Øyvind Gullberg.

Musikalen «Hairspray» har i to uker trampet scenen, og skal fortsette å spille til 6. november. Øyvind Gullberg er både produsent for forestillingen, og lederen for Forum Scene, og kan fortelle at oppsetningen er etterlengtet.
– Det var mange som hadde ytret ønske om at akkuratt denne forestillingen skulle settes opp, forteller han.
Forestillingen tar også for seg unge Tracy Turnblad, en tenåring som tross sin overvekt blir en stjernedanser på det populære TV-programmet «The Corny Collins Show».
Det er første gangen forestillingen settes opp i Norge, og med seg har de instruktør Amiee Singer, helt fra London.
Hairspray ble først vist i 1988 i USA, og senere i 2007 da den ble en stor hit i samme land. Med John Travolta i en av hovedrollene, som moren til unge Tracy.

VIKTIG TEMA
– Det har vært veldig gøy å jobbe med «Hairspray», og vi hadde flaks at den ble ledig for oss, kan Gullberg fortelle.
Selv har han sett forestillingen i London.
– Det var en sprudlende og god forestilling, og jeg har lenge hatt lyst til å sette den opp, melder han.
– Ikke minst tar forestillingen for seg noen veldig spennende tema, sier Gullberg.
Hairspray tar opp et integreringsproblem mellom svarte og hvite amerikanere på 1960-tallet.
– Dette med integrering er et viktig tema for oss, det er like aktuelt i dag, som det var da, sier Forum-sjefen.

VIL HA FLER
Til tross for spennende tema er det likevel ikke et overveldende oppmøte på Forum Scene.
– Det er jo generelt vanskelig å få fulle saler på et så stort sted, men vi håper det tar seg opp, sier Gullberg.
Helgene pleier å være bra, men likevel skulle de ønske flere tok turen.
– Dette er en forestilling for absolutt alle, unge, voksne, og barn, melder han.
Med terningskast fire i både BA og BT er Gullbransen fornøyd med «Hairspray».

Teatersjef Bjarte Hjelmeland trykket gruppen Absence Crew til sitt bryst da DNS revitaliserte «Jungelboken». Nå har Absence fått sin egen forestilling ved teatret, hvor de har samlet de mest kjente folkeeventyrene til en forestilling som skal inneholde humor, musikk, halsbrekkende akrobatikk og dansing. Absence har selv skrevet manus til forestillingen.

Gustav Lorentzens enke, Alis, er med når Knutsen og Ludvigsen gjenoppstår på Den Nationale Scene.

– Han er min, og han ligner, sier Alis Lorentzen og smiler mot plakaten på DNS hvor Frode Winther gestalterer Gustav Lorentzen som døde brått i fjor.
Første oktober er det premiere på stykket «Knutsen & Ludvigsen på teatret». Til sammen 16-17 sanger er med når de absurde ablegøyene skal gjenoppstå på scenen. Rekvisitter som en lakrisbåt, en ku og et grevlinghull er også på plass på Store Scene.
– Vi ville være tro mot Knutsen & Ludvigsen-universet, og det er også viktig at låtene spilles bra.
Kato Ådland har fått til et skikkelig fint lydbilde, mener Alis Lorentzen som har vært på flere av prøvene.
– Det er selvsagt en todelt opplevelse, det gikk bedre i år enn i fjor. Jeg synes Ones og kompani har fått med gleden og entusiasmen og skapt en forestilling på barnas premisser, sier enken om å se sin manns univers på scenen.

Kort samtale
Tre dager før Gustav Lorentzen døde i fjor, hadde han og Alis en samtale med teatersjef Bjarte Hjelmeland, og slik kom ideen om å lage en bergensk forestilling med alle sangene, på plass. I etterkant har også Øystein Dolmen (Knutsen) vært involvert i prosessen, gjennom møter med regissør Arvid Ones.
– Vi har prøvd å komme fram til hvordan Knutsen og Ludvigsen var på scenen, og det var to stykker som hadde det veldig moro, sier Ones.
– De improviserte mye, så ingen konsert var lik, understreker Alis Lorentzen.
Ones forteller at det har vært en smertefull prosess å velge ut hvilke låter som skulle få være med i teaterfremstillingen av radarparet som hadde en rekke gjenforeninger og oppløsningskonserter midt på 2000-tallet. De ga også ut elleve album – slik at det er et rikholdig arsenal å ta av.
– Jeg fikk helt klump i halsen av å høre «Kanskje kommer kongen», sier Ones.
– Jeg også, sier hun som var sammen med «Ludvigsen» i tretti år.

Marie Grung har vært norgesmester i ballroomdans, nå spiller hun rollen som narsisistisk diva i «The Maids».

– Vi tar det en gang til. Du må rulle over på magen saktere. La venstre skulder komme først, sier Rene Migliaccio. Regissøren fra New York instruerer en høy, tynn og blond kvinne. Hun heter Marie Grung og spiller i stykket «The Maids».
Den noe uvanlige utlysningen etter en «høy, tynn og vakker diva» skapte reaksjoner fra påtroppende DNS-sjef Agnete Haaland da Byavisen skrev om dette i august. For Migliaccio er det ytre uttrykket imidlertid en viktig del av hans måte å lage teater på.
– Jeg har en billedlig måte å lage teater på. Det er litt som et maleri. Fordi kroppen har med seg minner fra tidligere erfaringer blir hver bevegelse viktig. Ulike kroppsposisjoner forteller ulike historier, sier Migliaccio.
Regissøren liker gester og tydelige bevegelser, og ifølge Migliacco er det et altfor stort fokus på psykologi innen teater.
– Jeg er tilhenger av en mer visuell og koreografisk tilnærming, sier han.

– Ærlig danser
Marie Grung har ikke teatererfaring fra før, men hennes dansekarriere kommer veldig godt med når hun nå skal spille diva i «The Maids», et stykke om to hushjelper som planlegger å drepe madamen de jobber for.
– Jeg har drevet mange ulike typer dans og er derfor vant til å stå på scenen, men teater har jeg aldri prøvd før, så dette er veldig spennende for meg, sier hun.
Ifølge skuespiller og kunstnerisk leder i Kompani Krapp, Kristine Nordby Simonsen, er det flere grunner til at valget falt på Marie.
– Under audition hadde hun en ærlighet som rørte oss. Hennes danseerfaring var også avgjørende, sier Simonsen som spiller en av hushjelpene i stykket.
At diva Grung er yngre enn hushjelpene var også viktig.
– I mange land der de har tjenere, behandler de dem som barn. Ved å ha hushjelper som er eldre enn madamen får vi frem en spennende kontrast, sier Simonsen.

Dersom publikum føler at det blir for stort og overdrevet, er det en bra ting. Da tar vi dem ut av deres komfortsone.
Rene Migliaccio, regissør

– Utfordrende
Forestillingen «The Maids» kom i stand etter at Rene Migliaccio så en av Kompani Krapps forestillinger i Praha. Ifølge skuespiller og kunsternisk leder for Kompani Krapp.
Beate Bednar, har det vært både spennende og utfordrende å jobbe med New York-regissøren.
– Vi er utdannet innenfor en mer psykologisk orientert teaterretning, men som kompani har vi lyst til å utvikle oss og lære av andre måter å drive teater på. Derfor blir «The Maid» ikke bare en forestilling, men også en læringsarena, sier Bednar.

Makt og fysikk
Forestillingen om madamen og hennes to hushjelper skal fremføres på USF Verftet i starten av oktober. I august neste år tar forestillingen turen over til New York.
– Denne teaterformen er heller ikke veldig vanlig i New York, men jeg tror at publikum i New York fort vil forstå det fysiske ved stykket, deretter vil de oppdage maktrelasjonene mellom madamen og hushjelpene. Hvordan folk kommer til å reagere på stykket her i Bergen, er jeg ikke sikker på, sier Rene Migliaccio.
– Tror du at deler av det norske publikummet kan føle at skuespillet i forestillingen er for stort og overdrevet?
– Dersom publikum føler at det blir for stort og overdrevet, er det en bra ting. Da tar vi dem ut av deres komfortsone, sier regissøren.

 



Skuespiller Frøydis Armand er tilbake ved begynnelsen. I Bergen og i Ibsens «Gengangere».

Det er tirsdag og et klassisk bergensregn trommer på brostensgatene. I resepsjonen til DNS står Frøydis Armand og tripper med en mobiltelefon og venter på en forsinket journalist.
For tre dager siden var det premiere på «Gengangere» hvor Armand spiller Fru Alving i Stein Winges regi.
I kveld skal hun stå der igjen. I scenelyset på hovedscenen og formidle anger og mørke familiehemmeligheter. Neste år er det 40 år siden Armand debuterte som skuespiller i nøyaktig samme stykke på Nationaltheatret. Da i rollen som Regine.
– Jeg får fortsatt nerver hver jævla kveld. Det er nervepirrende fordi man hele tiden blir vurdert, og det koster ganske mye av kropp og sjel, sier Armand.
Derfor kommer hun tidlig og lukker seg inn i garderoben. Setter seg i sminken, og blir den aldrende fru Alving som mener fortiden hjemsøker veggene. Så går hun gjennom teksten med makker og sønn på scenen,  Frode Bjorøy.
Før alarmen går, og teaterinspisenten varsler at det er minutter til neste forestilling.
– Man må skjerpe alle sanser. Det er en blanding av glede og frykt. Man kan hente mye fra livet på godt og vondt, og innimellom kan det gi en god følelse, sier Armand.
Hun har hatt til sammen 90 roller ved Nationaltheatret der hun er fast ansatt.

Teatralsk blod
Det går et teatralsk blod gjennom årene i familien Armand. Pappa Eilif Armand debuterte på DNS allerede i 1946. Alle de tre døtrene Frøydis, Gisken og Merete ble skuespillere. Hun har tre barn med tre forskjellige menn. To av dem fra teatret, nemlig Helge Jordal og Kai Remlov.
Mamma Elisabeth Armand er tidligere leder av Norsk Forfattersentrum Vestlandet, faren var også bokan-melder og kanskje er det derfra Frøydis har trangen til poesi.
– Jeg var omgitt av bøker og lesing i oppveksten og oppdaget Stein Mehren da jeg var 14 år og har lest ham siden. Når han har lansert nye bøker, har han bedt meg lese og det er en stor ære, sier Armand.
Vi kan spørre om metode, men vi får intet entydig svar. Hvordan graver man seg ned i rollen for å skape autentisitet og liv til Ibsens tekst?
– Jeg kan ikke si: slik gjør jeg det. Det er sinnsykt forskjellig fra gang til gang. Vi prøver jo å skape et menneske. Man må forske i det. Jeg bruker tid på å forstå Helene Alving. Samtidig er vi en god gjeng som arbeider sammen og kommuniserer med hverandre, til slutt lander man et sted.

Whisky og knuste lyspærer
Armand har spilt både  Nora i «Et Dukkehjem», «Den grønnkledde» i Peer Gynt, Rottejomfruen i «Lille Eyolf», samt Hedda Gabler. En rekke Ibsen-stykker har hatt Armands navn på plakaten. Likevel er det rollen som Junis gamle barnepike Dagny i Hotell Cæsar hun blir gjenkjent for.
– Noen spør meg hvordan jeg kunne gjør det, men hvorfor ikke? Jeg har hatt stor glede av å gjøre ting også utenfor teateret, som «Jul i Blåfjell» og «Hustruer»-filmene, sier Armand.
Det var Bjarte Hjelmeland som hentet henne til Bergen, først for rollen som skuespillerdivaen Huma i «Alt om min mor». Den ble hun nominert til Heddaprisen for. Så fikk Stein Winge henne til å bli til oktober for rollen i Gengangere.
12 000 bergensere har allerede sikret seg billetter til stykket.
– Det er sunt med utveksling av skuespillere, det å treffe og samarbeide med andre, sier skuespilleren som har fått sin egen fanside på Facebook – Vi som digger stemmen til Frøydis Armand.
– Der står det at stemmen min indikerer at jeg har levd på whisky og knuste lyspærer i flere tiår. De skulle bare visst at det var medfødt, og at den var enda mørkere før.

Operasjef Mary Miller vil krysse grenser, og gledet seg stort da rumenske tenorer sang karaoke på Vaagen Pub.

– Opera er mer enn store kostymer og tjukke operastjerner. Ofte har folk en trangsynt oppfatning av hva opera er. For meg er opera historiefortelling. Det er både lyd, tekst, farge som virker sammen. Meningen må være å overraske folk. Gi dem det de de ikke visste de ville ha, sier Mary Miller, sjef for Den Nye Opera.
Skotten med den avslepne dialekten har knapt rukket å sette seg ned på På Høyden før hun presenterer programmet for sesongen 2011-2012. Hun har nettopp vært i møte med Christian Rieber, og er begeistret over filantropien som preger Bergen som by. Hun har ti måneders fartstid i Bergen, etter flere år som leder for  Stavanger 2008. Hun merker stor forskjell på de to vestlandsbyene.
– Det er mer hierarki og establishment i Bergen. Du merker at det er en eldre by, med mer filantropi.

Opera er mer enn store kostymer og tjukke operastjerner.
Mary Miller, sjef for Den Nye Opera

Intim Mozart
Miller overtok en gjeldstynget opera uten fast tilholdssted. Målet er at underskuddet skal havne i balanse i løpet av neste år. Etter hvert er målet også at Bergen får sitt eget operahus, gjerne etter inspirasjon fra nyåpnede Oseana på Os.
– Men jeg mener også at det er enormt privilegium å ikke ha et fast tilholdssted. Dermed kan vi være veldig fleksible og spille i de lokaler som måtte passe produksjonen, enten det er Grieghallen eller Logen. Det åpner også for samarbeid med institusjoner som er viktig for å nå bredt, sier Miller. Og det er nettopp det hun vil gjennom programmeringen av det kommende året, favne dem som aldri har vært i operaen før, og gjengangerne, «hard core-publikum», som hun kaller dem. Høstsesongen starter med en omarrangert versjon av Mozarts messe for de døde, «Et nytt rekviem» som har premiere tirsdag 13. september.
– Her er de originale latinske ordene erstattet av en nyskrevet tekst som reflekterer over døden i vår tid, sier Miller.
Stykket blir en intimversjon med én skuespiller, én sanger og kammerorkester.

Pop-up opera
Nytt av året er også fenomenet «Pop-up Opera» hvor smakebiter fra forestillinger skal dukke opp på kjøpesentre og sykehjem.
– Innen to års tid håper jeg vi har gjort oss så bemerket at folk sier «jeg vil se stykket fordi Den Nye Opera setter det opp» – selv om de ikke kjenner det fra før.
På veien dit skal hun sette opp både Wagner og «Askepott», og som tidligere konsertfiolinist har hun en finger med i spillet og følger produksjonene tett.
– Da vi satte «Hoffmanns eventyr» var de rumenske tenorene på karaokebar på Bryggen etterpå og sang både Beyonce og arier. Da ble det helt stille, selv om det var sent på natt og folk var påseilet. Det var vakkert. Slike møter liker jeg.

Regissør Vibeke Flesland Havre har samlet håndplukkede multikunstnere til et noe uvanlig gruppe-arbeid. – Vi har skapt en forestilling med et komisk skråblikk på det å være til, sier hun.

I starten av september viser prosjektansvarlig og regissør Vibeke Flesland Havre forestillingen «The End – a gentle reminder» på Oseana kunst- og kultursenter. Men hun har på ingen måte vært alene om å forme historien. I over et år har hun jobbet sammen med musiker Heidi Marie Vestrheim, scenograf Gunnhild Mathea Olaussen, lyddesigner Gunnar Innvær og skuespiller Richard Felix for å skape en felles historie.

Collage over livet
– Vi begynte med et ønske om å lage en forestilling med temaet død. Vi møttes jevnlig og alle fikk ulike oppgaver som vi skulle løse, sier Havre.
Ifølge Havre ble temaet undersøkt fra forskjellige vinkler og alle fikk lov til å komme med sine tanker rundt tema.
– En av oppgavene var å fortelle en historie om et menneske som er avdødt, ta med et bilde av vedkommende, samt en ting som tilhørte denne personen. Vi laget også collager over eget liv med fokus på minner, forteller hun.

Dersom man får et mer bevisst forhold til døden, så får man også et mer bevisst forhold til sitt eget liv.
Vibeke Flesland Havre, regissør

Utfordrende kutting
Kort fortalt handler forestillingen om en mann som finner ut at han er død. Gjennom sang, dans og skuespill får publikum innblikk i hans liv.
– I starten ser han tilbake på sitt liv og skjønner at han har vært feig. Han har glemt å sette pris på mange ting. Etter hvert får mannen likevel en slags forsoning med det livet han har levd, sier regissøren.
Havre innrømmer at det var utfordrende å samle så mange ulike hoder til noe felles.
– I startfasen da vi samlet historier, musikk og tanker, gikk det bra, men da vi skulle begynne å utforme scenene ble det vanskeligere. Problemet er at man ikke vet hvordan ideene ser ut inni folks hode, sier hun.
Ifølge Havre var det spesielt da scener skulle kuttes at utfordringene startet.
– Når så mange er med helt fra starten av, får alle et sterkt eierforhold til produktet. Å kutte scener, kan dermed oppleves som personlig, sier hun.

Internasjonalt
Flere av de medvirkende i forestillingen kommer fra ulike deler av verden. Internasjonalt anerkjente dansere som Alejandro Altamirano fra Chile og Nuria Sagarra fra Spania er noen av disse.
– Min framgangsmåte har vært å først spørre dem jeg aller mest har lyst til å ha med. Det flotte er at alle sa ja.
Et av målene med forestillingen er at folk skal få et mer bevisst forhold til døden.
– Dersom man får et mer bevisst forhold til døden, så får man også et mer bevisst forhold til sitt eget liv. Det høres kanskje pompøst ut, men det er egentlig et veldig enkelt budskap. Forestillingen vår er en feiring av livet, sier hun.
«The End» skal først vises på Oseana 2., 3. og 4. september, men målet er at det skal bli en turné.
– Vi ønsker at forstillingen skal komme på turné både i Norge og i utlandet. Med så mange dyktige personer som er med, tror jeg vi har store sjanser for å få det til, sier hun.

Kompani Krapp reiser neste høst til New York for å fremføre «The Maids», men for at stykket skal bli komplett trenger de en høy, tynn og vakker diva som kan være med i forestillingen.

«Vi søker en kvinnelig modell/skuespiller/danser som skal spille rollen som Madam i stykket «The Maids» av Jean Genet. Madam er forestillingens diva, og må være høy, tynn og vakker.»
Slik lyder utlysningen fra den bergenske teatergruppen Kompani Krapp.
– Det er veldig unorsk å skrive noe slikt i en annonse og vi regner med at det kan komme reaksjoner, sier Beate Bednar, skuespiller og kunstnerisk leder i  Kompani Krapp.

Til New York
Ønsket om en vakker kvinne i scenens sentrum kommer opprinnelig fra Rene Migliaccio, en regissør fra det New York-baserte kompaniet Black Moon Theatre Company. Det er også han som til sist skal velge ut skjønnheten når det blir holdt audition i Bergen 22. august.
– Vi møtte Rene Migliaccio da vi fremførte en forestilling i Praha. Han likte stykket vårt og vi kom frem til at vi ønsket å samarbeide, sier Kristine Nordby Simonsen, også skuespiller og kunstnerisk leder i Kompani Krapp.
Stykket «The Maids» handler om to hushjelper som planlegger å drepe madamen de jobber for.
Forestillingen skal først bli vist på USF Verftet i oktober.
I august neste år tar forestillingen turen over til New York.

– Forestillingens ikon
Ifølge Bednar og Simonsen kreves det ikke at kvinnen de velger ut har sceneerfaring. Det sentrale er at madamen skal være forestillingens ikon.
– Madamen er rik og vakker. Når hun kommer på scenen skal hun være spektakulær, sier Bednar.
Skuespillerne tror fokuset blant annet skyldes kulturforskjellene mellom Norge og USA.
– De jobber annerledes i USA, og så er så mange om beinet, sier Simonsen.

Teaterbyen Bergen
Både Beate Bednar og Kristine Nordby Simonsen har sin utdannelse fra The Russian Academy of Theatre Arts, avdeling Århus. Det var også der de møtte hverandre og bestemte seg for å starte en teatergruppe sammen.
– Vi oppdaget fort at vi hadde god kjemi og at vi samarbeidet godt. Dette førte til at vi bestemte vi oss for å starte opp Kompani Krapp sammen i Bergen i 2006. sier Simonsen som også fikk Ina Grevstad med på laget. Hun har vært med i Kompani Krapp som både skuespiller og regissør, og er nå også med som produsent.
Simonsen hadde jobbet med teater i Bergen tidligere og overbeviste Oslo-jenten Bednar om at det var en god idé å flytte over fjellet.
– Bergen har et bra, men lite kunstnerisk miljø som gjør det lett å samarbeide på tvers av kunstformer. I tillegg er det mye lettere å bli kjent med folk i Bergen enn i Oslo, sier Simonsen.
Skuespillerne innrømmer at det er utfordrende å drive sitt eget
teaterkompani, men er glad for
valget de har tatt.
– Det føles godt å gjøre det man selv brenner for, sier Bednar.

– Aldri sett maken til utlysning

OVERRASKET: Agnete Haaland, leder for Norsk Skuespillerforbund mener det er høyst uvanlig å eksplisitt søke etter vakre mennesker til teateroppsetninger. Foto: Lene Therese Teigen

– Hun må være høy, tynn og vakker? Jeg har aldri sett maken til utlysning, sier Agnete Haaland.
Ifølge lederen for Norsk Skuespillerforbund er det høyst uvanlig å eksplisitt søke etter vakre mennesker til teateroppsetninger.
– Å søke etter høye kvinner er mer vanlig, men ikke både høy, tynn og vakker, sier hun.
Haaland håper at Kompani Krapp har et tøyelig begrep for hvem som er vakre og at de ikke bare går etter Hollywood-forståelsen av vakker.
– Det er veldig mange som kan fylle betegnelsen vakker, og teater er jo illusjonenes verden. På den måten kan alle skuespillere bli vakre, sier Haaland.

Regissør Anne Helgesen vil at teater skal være morsomt, folkelig og underholdende. Men å la barna i  «Et dukkehjem» være dukker, får frem et annet alvor.

Denne uken gjester Norges største frie figurteater, Kattas Figurteater Ensemble, Bergen med «Et dukkehjem». Men det var med nød og neppe at regissør og kunstnerisk leder,  Anne Helgesen kastet seg over «nåtidstragedien» – slik Ibsen selv omtalte stykket i 1879.
– Jeg har alltid hatt stor respekt for Ibsen, og underviser i hans dramatikk ved Universitetet i Oslo. Samtidig hadde jeg aldri sett tematikken med de neglisjerte barna godt nok utnyttet i oppføringer. Det er ofte tungvint å ha med barn. I de versjonene jeg har sett, har barna blitt redusert til dekor, sier Helgesen.
I hennes egen versjon av «Et dukkehjem» spiller barna en helt sentral rolle. Dessuten lar hun barna være ting, nemlig dukker.
– Det har en voldsom symboleffekt. Nora sier selv i stykket at «Barna, de har igjen vært mine dukker». Ungene blir neglisjert av foreldrene i stykket, barna skyves mot utkanten. Nora og Helmer er opptatt av sine egne problemer. Mot slutten av stykket legges de døde på scenen, og vi bokstavliggjør at de «bare er dukker».

Av og til klovn
Anne Helgesen mener det går an å lese andre tematikker ut av Ibsen anno 2011. For når den ekstreme reaksjonen på at Nora kunne forlate mann og barn er borte, står man fortsatt igjen med en dagsaktuell og samfunnskritisk problematikk, mener regissøren.
– I min versjon er det ingen helter og skurker, det er mer seks individer. Helmer er en sår og ensom mann. Selv om han er en klovn av og til, så har han også sympatiske trekk. Nora søker sin frihet, og begynner å oppdage seg selv som et selvstendig individ. Men hvor blir det av barnet i den voldsomme individualiteten? Barna blir også gjenstander, dagens forbrukersamfunn tingliggjør mennesket. Da blir alle til ting og dukker, sier regissøren.
Hun mener figurteaterets fortrinn er at man bryter med den virkelighetsnære spillestilen, og kan bruke dukker som metaforer og gi et mer mytisk og stilisert bilde av virkeligheten. Helgesen mener det tradisjonelle institusjonsteateret ofte står for en  forutsigbar scenekunst.

Teater med tryllekunstner
Til forestillingen har Helgesen rekruttert både mimere, butoh-dansere, musikere og figurspillere. Fra 2011 mottar Kattas Figurteater Ensemble fast støtte over statsbudsjettet.
– Endel av profilen til figurteatret Katta har vært å folkeliggjøre teatret. Teater skal være morsomt, underholdende og lett å komme inn i. Har jeg lyst til å si noe, pakker jeg det ikke inn. Figurteater er kjent som den folkelige og «barnslige» teaterformen. Vi bruker sang, dans og Ibsens buskishumor.
– «Buskishumor»?
– Ja, Ibsen har for eksempel mange åpenbart vågale og  erotiske bilder, som når Nora og Rank diskuterer Ranks fars utsvevende liv med trøfler og asparges og syfilis. I figurteatret kan vi ta de litterære bildene og materialisere dem til virkelige bilder, sier Helgesen som også har en tryllekunstner med på laget. Tryllekunstneren Alexx Alexxsander, kjent fra Norske Talenter, er nemlig engasjert til å bidra med illusjoner i stykket.
- Jeg vil at teater skal underholde og forundre, og da kan vi bruke noen triks som forundrer, sier Helgesen.