Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Det sies at avtaler er bindende. Så langt er jeg enig. Skulle bare mangle. Vi bygger i vårt land på avtalefrihet. En avtale skal holdes og respekteres.

Vi sier at muntlige avtaler er like bindende som skriftlige. Visst er de det, men til tider oppleves det ikke slik. Fordi en muntlig avtale er langt mer vrien å dokumentere i ettertid, skulle partene være uenige om avtalen er inngått. Det muntlige bærer ikke like godt som et skriftlige, fordi det er vanskeligere å dokumentere.

Jeg møter folk som utbasunerer at avtaler skal holdes – i den form folk selv oppfatter det. Sånn at avtalen skal respekteres med den forståelse den ene avtaleparten har. Uten rom for motpartens tanker. Avtaler er bindende, men hva er det partene egentlig har avtalt.

Avtaletolkning er et gedigent tema, der to parter har ulik oppfatning om hva som er avtalens innhold. Mye av min hverdag går med til å klarlegge dette.

Egentlig er tolkning av avtaler et litt «unødvendig» tema. Dersom avtaler hadde vært bedre utformet språklig, ville tvilen meldt seg mer sjelden. Dersom avtaler spisses til minst mulig tolkningsmuligheter, vil løsningen være mer opplagt. Og dermed blir det færre konflikter mellom avtaleparter i ettertid.

Veien er derfor allerede lang frem til en avtale. Er den inngått? Hva er den inngått om?

Avtaler som er bindende og enkle å fortolke, skal ikke alltid respekteres. Dette bryter i tilfelle med det eldgamle prinsippet om at avtaler skal holdes. Et prinsipp som i vår lovsamling kommer til uttrykk allerede i 1587.

Avtaler kan settes til side. Grunner for dette kan være slikt som tvang og svik. Der en part er tvunget inn i en avtale, eller utsatt for svikaktig atferd fra den annen part. Dette kan i seg selv føre til ugyldighet og at avtalen faller.

Men ugyldigheten kan også gå mer på selve innholdet i avtalen. Da er det en viss åpning for å erklære avtaler som ugyldige, der de er urimelige for den ene avtalepart. Det kreves en del ubalanse mellom partene i så måte, og ikke sjelden er dette aktuelt mellom forbrukere og næringsdrivende. Årsaken til slik urimelighet kan være sammensatt, og terskelen ligger svært høyt.

Reglene er langt mer sammensatt enn det jeg beskriver ovenfor. Jeg startet med å si at avtaler skal holdes. For så å slå fast at muntlige avtaler ikke alltid er så gode. Videre påviste jeg at avtaler ikke alltid er lette å forstå seg på. Til sist sa jeg at visse avtaler rett og slett ikke har livets rett.

Det kaller jeg et ganske forenklet bilde av avtaler.Skal de holdes? Det er klart avtaler skal holdes, men ikke uten viktige begrensninger.  Vi er vår egen lykkes smed, og må selv ta ansvaret for de avtaler vi inngår. Enten de slår godt eller mindre godt ut. Men det finnes altså noen klare avvik fra et slikt hardhendt utgangspunkt.

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Det er verdier der ute. Du eier. Vi eier. Mer eller indre. Over tid bygges opp verdier. Folk slår seg sammen og spleiser verdier. Ikke alltid med hell.

Noen lever alene. Noen som ektepar. Noen som samboere. Samt partnere. Verdiene føyes sammen, ikke alltid like bevisst. Det er grunn til å ordne seg.

Den enslige kan se bort fra det som kommer. For den eier sine eiendeler alene. Ingen tvil om opphavet. Det er de som slår seg sammen, som jeg har i tankene.

Det finnes tusener av samboere der ute. Som flytter sammen. Inn til hverandre. Med egne barn, dine barn, mine barn – og våre barn. I en skjønn saus. Men jeg mener de færreste av dem ordner seg. Jeg ser for få av dem ved kontoret. Her må finnes mørketall og mengder som ikke ordner seg.
Samboerne trenger samlivsavtaler. For å enes om verdier. Om hvem som eier hva, og ikke minst eiendommen de bebor. Der de deler på utgifter, men gjerne ikke er enige om hvem som eier hva. Før et brudd gjør den diskusjonen både nødvendig – og slitsom.

Samboerne kan lage avtaler. De trenger et ark, en penn – og noen felles tanker. Til dette trenger man ikke advokat, nei. Men godt skjønn og et felles mål – om å bli enige om eierforholdet i det de smelter sammen.

Ektefellene er sterkere vernet. Gjennom ekteskapsloven er det gitt regler om eierforhold, og deling. Sånn at det ikke blir så helt hinsides – om et brudd skulle gjøre deling nødvendig. Man trenger ikke like løsningene, men lovene har løsninger. Basert på en fellesskapstanke i det vi kaller felleseie. Ved at ektefellene kan avtale særeie. Og ved at en ektefelle kan ta med seg verdier den har bragt inn i ekteskapet, eller ved gave eller arv. Ikke så verst rettferdig, og ganske oversiktlig.

Ektefellene kan også gjøre avtaler, i form av det vi kaller ektepakter. De kan man også lage selv, men skal gjøres på særskilt formular som bør tinglyses.

Så både ektefeller og samboere skal tenke gjennom sin situasjon. Hva skjer ved et brudd. Forstår vi reglene, finner vi en løsning som passer med det vi forventer oss. Er reglene så og si tilpasset terrenget vi tror vi er i?

Det er nemlig slik at folk flest kan leve med mye. Hvis de kjenner utfallet – på forhånd. Dersom du kjenner utfallet for delingen etter et brudd, vil du heller ikke bli overrasket. Det er den uventede vendingen partene skal verne seg mot. Ved å vurdere sin økonomiske situasjon i gode dager, og benytte seg av ordningen i onde dager.
Vel, som advokat er dette arbeid for meg. Konflikter vil komme fra brudd og deling. Det gir meg ting å løse opp i. Ofte slik at jeg må forklare regler og åpne øynene til de nylig oppbrutte. Til dem som har levet i en tro om sine rettigheter, men som avdekker en annen.

Det heter føre var – enn etter snar. Slike ord gjelder ikke minst ved tilrettelegging av økonomisk samkvem mellom parter i samliv, enten det er samboere eller ektefeller.

Jeg tror dere er mange der ute som skal tenke litt på dette. Og gjøre noe med det. Vi kjøper oss forsikringer for mange av livets forhold. En avtale er også en sikring. Vi tilrettelegger for en fremtid ved pensjon og støtteordninger. Økonomiske avtaler er også en slik trygghet – for fremtiden.

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Jeg arbeider en del med kjøp av eiendom. Dessuten ramler jeg bort i et kjøp av båt og bil i ny og ne. Alt er kjøp, reglene finnes i ulik lovgivning. Mange av grunnprinsippene er de samme, uansett formen for kjøp. Mye av det vi ser av prinsipper i kjøpsforhold, finner vi også igjen i regler om håndverkertjenester. Hvert område sin lov, men bygget på mye de samme prinsipper.

Et felt folk er godt kjente med – er reklamasjonsretten. Mye vokst frem gjennom de siste tredve år, i takt med forbrukerens styrkede vern i norsk lov. Du skal ha rett til å reklamere, på eiendom eller vare. Dessuten på håndverkertjenester.

Tanken er at en mangelfull leveranse skal gi deg som bestiller visse rettigheter. Har du bestilt, skal du stille krav. Disse kravene skal du ha i behold – i en årrekke.

Vi er fra gammelt av kjente med en to års reklamasjonsrett. Den går mye igjen i lovgivningen. Men er utvidet innen eiendomshandel og forbrukerkjøp ellers, til fem år. Glimrende regler, som gir kjøperen rettigheter i en «liten mannsalder».

Men det er en hempe. En som er lett å glemme. Det er plikten til å reklamere hurtig – etter at du har avdekket det du vil reklamere på.

For det er slik at en reklamasjon ikke kan bli liggende. Om du har avdekket en mangel ved en eiendom, kan du ikke vente til fem års reklamasjonsrett er i ferd med å gå ut på dato. Om du har kjøpt deg en brukt bil, kan du ikke lene deg tilbake – og avvente din reklamasjon. Selv om du har reklamasjonsrett.

For en maks tidsramme for reklamasjonen, betyr ikke at du kan bruke rammen.

Tanken er aktivitet. Den som avdekker mangel ved det som er anskaffet, har en oppfordring til å reklamere. Da hjelper det lite om du har fem års reklamasjonsrett, du må på banen lenge før det.

Lovgivningen bygger som hovedregel på en tanke om «rimelig tid». Kjøper skal ha tid til å områ seg etter at mangelen er avdekket, og så ta skritt for å melde dette til selger. Rimelig tid er ikke lenge. Om jeg i min virksomhet kjøper meg en ny datamaskin, skal jeg ikke vente mange dagene med å reklamere – etter at jeg avdekker en mangel ved den. I næring krever vi rask reaksjon, den tid det tar å konstatere mangelen, sette seg ned – og melde den til selger.

Om jeg avdekker en feil ved min PC rett før ferien, skal jeg ikke la den stå urørt mens jeg farer avgårde til sydens varme. Selv om jeg har år på å reklamere, starter stoppeklokken sitt løp i det jeg avdekket feilen. Ytre sett kan du si at jeg har for eksempel to års reklamasjonsrett i næring, men straks feilen er avdekket – har jeg noen dager.

Dette er strengt i næring. Der tenker jeg dager, kanskje en uke – maks to.

Ved kjøp av fast eiendom er denne rammen utvidet noe. Loven kaller det «rimelig tid» for kjøper, domstolene er skeptiske når du bruker tre måneder på å røyke ut feilen og melde den til selger.

Forbrukerkjøpsloven har en spesialvri. Den sier at kjøper skal ha minst to måneder til å områ seg fra feilen er avdekket, men etter det løper klokken like ubønnhørlig. Har du latt varen ligge i to måneder, skal du på banen lynende raskt. Du har strukket strikken, og den tid du nå bruker – er vital. Forbrukerne får to måneder, men etter det kan «rimelig» tidsbruk være forsvinnende kort.

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Dette er ubegripelig kompliserte greier. Uskifte kan forvirre. Jeg kan prøve meg på noen enkle linjer.

En grei hovedlinje er at skifte foretas etter død, den avdødes verdier fordeles mellom arvinger. Det kan være dine barn, mine barn og en gjenlevende partner som sitter tilbake.

Uskifte betyr egentlig at skifte utsettes. Om du ser for deg et samliv, vil tanken være at ved den enes bortgang – skal verdiene etter ham eller henne fordeles. Uskifte utsetter dette. Tankegangen er at den gjenlevende kan råde over avdødes verdier frem til egen død, og verdiene fordeles til slekten etter begges bortgang.

Så tanken bak uskifte er god, det er et u-skifte. Skifte avventer.

Uskifteordningen har vært forbeholdt ektefeller. Dette betyr at gjenlevende ektemake kunne velge å sitte i uskifte ved sin kjæres bortgang. Så slapp man å dele boet, og kunne leve videre med verdiene til egen død.

Denne retten til å sitte i uskifte gjelder overfor egne barn, men så viser det seg med moderne tider at  man gjerne er gift – og begge har barn fra før. Retten til å kreve uskifte står seg da ikke mot avdødes særkullsbarn. Enkelt betyr det at uskifte har begrenset verdi, der avdøde hadde barn fra før ekteskapet. De kunne fortsatt velte gjenlevendes rett til uskifte.

Rett nok kan særkullsbarna avgi en erklæring om at de ikke vil kreve skifte av sin avdøde foreldre, skulle denne falle fra før ektemaken sin. Mye å holde styr på.

Vel, dette er modellen for ekteskap. Uskifte er etter tradisjon meget smart og hensiktsmessig. Den mister litt av sin glans i moderne tider med blandede barn. Dette kan repareres med litt kløkt.

Fra juli 2009 har også samboere fått seg en rett til å sitte i et slags uskifte. Her gjelder også ordningen kun i forhold til felles barn. Særkullsbarn kan fortsatt kreve arv etter sin avdøde forelder, uansett.

det er en begrensning for uskifte for samboere. Der uskifte i ekteskap i praksis gjelder retten til å sitte i uskifte med hele boet etter avdøde, setter retten for samboere en grense ved felles bolig og felles innbo. Litt enkelt sagt så vil uskifte for samboere bety at man ikke kan holde alle verdier etter avdøde unna deling, det er visse verdier man kan skjerme inntil videre.
Det er litt underlig dette. Jeg ser hva jeg skriver ovenfor. Og ser at det er mye som skal formidles, og langt fra like enkelt. Det viser at man må kunne mye og sette det i system. Jeg må kjenne nettopp din situasjon, for å si deg hvordan nettopp din sak reguleres. Dine barn, mine barn, våre barn – gift eller samboer.

Ofte bruker jeg en time to med klienter for å finne ut hva man vil. Så ser jeg det opp mot de regler som passer. Dernest kan jeg sette frem et forslag til den smidigste løsningen.

Jeg holder pusten – og begir meg ut i dette hver eneste dag.

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Tiden er inne. Julematen spist. Gavene pakket opp. Kanskje fikk du fire eks av dvd Hodejegerne. Eller noe annet i overkant mye. Julen er overflod, og ikke alt faller i smak. Det må byttes.

Gaver skal glede. Men ikke alle kjenner mottaker godt nok. Og mange kan ha tenkt på det samme. Så blir det i overkant, eller feil farve. Eller en annen grunn til å bytte. Kanskje er du glad i interiør i sort og stål, mens du har fått en gave i den reneste country stil. Du vil bytte.

Bytteretten er ikke nedfelt i noen lov. Den er en ren service overfor kunder. Som de som selger deg juletrær du kan bytte i penger etter jul. Andre bytter innen en gitt dato. Noen bytter til evig tid.

Lovgiveren har ikke villet innrømme deg noen bytterett. Avtaler skal holdes, heter det. Handel skal man stå ved, og ikke returnere varer i tide og utide. Men julen er grunn god nok til å gjøre et betydelig unntak, tenker jeg.

Du har ikke krav på noe. Butikken gir deg bytterett. Over en gitt tid eller lenger. På sine premisser. Som du må godta.

Jeg kan ha fått en bok. Og bokhandlerne har en fleksibel tradisjon. Bytter uansett sted boken er kjøpt. En flott tradisjon. Det var liksom det vi vokste opp med, en bok den kunne byttes i nærmeste butikk. Om den så var kjøpt inn av en tante i Alta.

Noen butikker er i kjeder. Bytter landet rundt. For det er jo samme butikk. En flott ordning. Noen kjeder gir sikkert bytterett verden rundt, om de skulle ha butikker der.

Andre butikker er mer vrient. Du må tilbake til nettopp den butikken for å bytte. Ingen bønn i så måte. Du får håpe det ligger et lite byttekort i pakken, så slipper du spørre giveren om råd.

Bytterett er ikke en rett. En handel er gjort. Bytting er kulanse fra næringslivet.

Noen butikker gir penger tilbake. Supert det. Men også en ordning som tilbys, men som ikke er en rett for deg.

Jeg opplever alt dette uten vansker. Vi får gaver som vi i stillhet bytter. Uten at giver får vite om det. Butikken gir deg noe annet eller penger tilbake.

Bare på dette viset får man godt julesalg. Med kundens viten om at varen kan byttes. Og nettopp derfor kanskje sånn at giver er innstilt på at du kanskje bytter. I et forbrukssamfunn er kanskje verdien av hver gave noe redusert.

Julen er overflod. Butikker selger og bytter. Juletreet makter ikke dekke over gavene. Takknemlighet må fordeles og huskes på.

bytterett det har du ikke. Ei heller rett på penger tilbake. Dette er ren service, eller skal vi si en smart løsning fra de som selger.

Godt nytt år, lesere. Jeg ser frem til et kunnskapsrikt nytt år. Som jeg kan dele med dere.

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Jeg mottar en mengde henvendelser om veiretter. Veien frem til egen eiendom skaper tvister. Ikke sjelden er det vansker med vei du har over annen manns eiendom og frem til egen tuft.  Folk etablerte veiretter før som nå. Snakket godt med naboer, men sørget ikke for å få avtalene nedtegnet. Tiden går, mennesker går bort. Med ett sitter man i en rettslig smørje.

Det enkle ståsted først. Du får laget en veirett over annen grunn. Det lages et kart. Du sikrer deg en erklæring fra grunneier, og tinglyser denne. Mye godt er på plass, og ettertiden sikret.  Men det kan ha vært eierskifte hos den som avgir grunn. Ny eier sier han ikke ante om deg og din veirett. Sier at den gode tro rådet, og avviser din rett.

Er det virkelig så galt? Vi tenker oss altså deg. Du har sørget for veirett over annen eiendom. Du har en avtale med grunneier. Denne dør i ettertid, eller selger til ny eier. Uansett kommer ny eier, og sier at din rett – den visste man ikke om. Veiretten respekteres ikke.  Hvis veiretten er tinglyst, er det ikke et problem. Da står veiretten seg, uansett salg. Den lever videre gjennom salg, vær og vind.

Dersom veiretten følger en eiendom som arves, men ikke er tinglyst, må arvingene likevel respektere veiretter som arvelater har laget til. Kan du dokumentere veiretten, står den seg – uavhengig av god tro hos arvingene.

Dette er trygt, men best hadde det uansett vært med tinglysing. Du kan få en rettslig konflikt her, fordi arvingene vil innse at de har tapt sin rett.

Vi tenker oss så at eiendommen er solgt. Da er den solgt til ny erverver. En som i ettertid hevder at han ikke visste om deg og din veirett.

Dersom ny eier er i god tro, vil faktisk din rett bli utslettet ved ny eiers kjøp. God tro fritar for å respektere din rett. Dersom ny eier er i vond tro, må ny eier respektere deg og din veirett.

Den gode tro er skjør. Dersom ny eier ved kjøpet merker seg veien og merker seg deg kjørende der, skal det mye til å være i god tro. Dette i seg selv tilsier at ny eier burde forstå at noen hadde en veirett over eiendommen.  Men dette er skjøre greier. Hva skal det til for at en kjøper skal forstå eller burde forstått, at nettopp du hadde en rett til å ferdes over hans nyervervede eiendom? Husk at i dette bildet er veiretten ikke tinglyst, og kan ikke leses noe sted.  Moralen er at alle veiretter skal nedtegnes og de skal tinglyses. Helst fra starten. Eller dernest mens folk er i live, slik at det ikke blir noen diskusjon om at veiretten finnes.

Det verste er konflikter om veiretter etter at den eiendom som avgir veiretten, er overdratt til ny eier. En eier som hevder at han ikke visste noe som helst om deg eller ditt.

Da er det du som må ta rettens vei for å dokumentere, få tinglyst og kanskje få dom for – at du har en veirett.

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Det er store rom for tanker i avisene for tiden. Det norske rettssystemet er utfordret. Terroristen er funnet utilregnelig.

En politiker sier han helst skulle sett at gjerningsmannen ble funnet tilregnelig. En annen sier at mannens politiske standpunkter er redusert til en sykdom. Folk er fortørnet over at en mann som har gjort så mye galt – kan slippe unna.

En reaksjon bygger på en respons mot det kriminelle sinnelag. Tanken er at handlingen i seg selv ikke besvares, men selve de refleksjoner som gjerningsmannen hadde i seg da handlingen ble begått.

Derfor vil et overlagt drap straffes strengest. Det er planlagt. Et forsettlig drap i midten. Det er med vilje, men ikke planlagt. Et uaktsomt drap straffes mildest, det er ved uhell at drapet inntrer. Men alle tre er drap, likevel med ulik reaksjon. Fordi vi ikke rammer drapet i seg selv, men sinnelaget.

Slik er det også åpning for at sykdom må tas i betraktning. Sykdom er ikke mitt spesialfelt, det overlater jeg til de fagkyndige. Men grunntanken i rettssystemet, er nok at med et sykt sinn er man ikke i stand til å ha det kriminelle sinnelag som strafferetten forutsetter.

Visst er handlingen totalt uriktig, men sykdom innvirker på sinnets evne til å overveie – og til å bevisst gjøre et valg av sine handlinger. Sykdommen blir etter mitt syn noe som gjør at det kriminelle tilsnittet svekkes.

Handlingen i seg selv er grufull. Men den som handler, gjør det ut fra en sykelig basert tilstand.

Vårt rettssystem er heldigvis så verdig, at det trekker inn en slik vurdering. Folk må vurderes ulikt. Vilje betraktes strengere enn uhell. Frisk betraktes strengere enn syk.

Men egentlig er det ikke meningen å la den syke slippe unna. Han må kun betraktes på en annen måte. Sykdommen er det som ligger bak, derfor må sykdommen behandles. Det sinn som ikke har kunnet reflektere influert av sykdom, skal ikke kastes i fengsel. Fordi det bør være sånn.

Jeg er direkte sjokkert av de rørete utsagn som er kommet fra politisk hold i denne fasen. Fra den rødeste til den blåeste. Ingen har skjønt hva dette egentlig dreier seg – syk eller frisk. Vi må ha andre briller på.

Så blir dette kokt ut i en slags suppe der gjerningsmannen har lurt de fagkyndige til å tro han er syk. Eller at fagrapporten skal settes til side av en kommisjon eller en domstol. Alt ut fra en grunntanke at en så uhyrlig handling i seg selv, ikke kan være syk.

Jeg for min del ligger lavt i terrenget. Jeg kan litt av hvert. Men ikke psykiske begreper og diagnoser. Rettssystemet er der for å regulere samfunnets svar, ikke for å tilfredsstille politikere som har mistet sitt fotfeste i en vestlig orden.

Jeg stoler på systemet. Vi bør være stolte av et system som dette.

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Jeg er ikke en av dem. Bistandsadvokatene til 22. juli. Men byens store avis hadde et større oppslag her om dagen, der man nedtonet betydningen av bistandsadvokatene. Som om ofrene for denne tragedien har blitt utstyrt med en gjeng PR kåte advokater. Pengegriske folk ute etter egenreklame, uten innsikt verken i terrorbekjempelse eller presse-etikk.

Det siste er spennende. For nettopp som kommentar i avisen, synes det som om nettopp pressen skal ha denne oppgaven. Alene. Den å kritisere det være seg terrorberedskap eller etikk.

Advokatene skal ta seg av jussen, ikke blande seg i politikken. Og hvis de blander seg, snakker avisen om «tikkende taksameter» og om at de «profilerer seg selv og fakturerer høye summer».
Avisen tar til orde for at hele greia burde vært profesjonalisert, så slapp man vel at folk i sort kappe uttalte seg om alt fra terror til det andre, og kom med kommentarer. Underforstått, dette skal pressen og media drive med.

Akkja, det er 173 bistandsadvokater etter tragedien. De skal alle gjøre en jobb. Ikke med et sugerør ned i statskassen, men som talerør for ofrene og pårørende. Med ansvar for å fakturere korrekt, og under oppsyn av rettens kostnadskritiske blikk.

Men dette reduseres til et «taksameter» til 1000 kroner timen. Selvsagt ikke det samme som å fylle opp en avis til 25 kroner per stk. Det er vel ikke det samme.

Så harselerer man litt med at denne type sak ikke er laget for ordningen med bistandsadvokat. For dette er i bunn og grunn advokater til en tusenlapp for timen, og med «tilskuerplass på første benk» til saken.

Som om advokaten hadde en slags egeninteresse i dette.

Jeg for min del håper at bistandsadvokatene gjør det de er satt til å gjøre. At de er talerør for dem som ikke snakker høyt nok. At de kan representere sine klienter i prosessen, slik lovgiver har ment er nødvendig for at ofre skal bli hørt.

Alle bistandsadvokater jobber sånn sett til en tusenlapp hver time. De gjør det trolig med det for øye å fremme klientens syn i saken. Og saken – den er nettopp her – influert i noen grad av politikk. Det er ikke til å unngå, og skal ikke diskvalifisere bistandsadvokaten fra å tale. Eller være et argument for at saken er for stor for ordningen.

Det underlige med denne kritikken, er at den kommer fra media. Som harselerer med at det er flere bistandsadvokater enn representanter på Stortinget. Uten å nevne at det nok er flere avisansatte med mye viten om terror og politikk her til lands, langt mer enn det er folk på tinget. Jeg lytter til dem og.

Det underlige er at noen skal være forhindret fra å komme med uttalelser. På vegne av de krenkede. Er det fordi det er en lønnet jobb? Er det fordi man er mange? Mens det på samme tid er greit å omtale tragedien på reklamefinansiert TV og i betalte aviser.

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Friluftsområder er gode å ha. Det er områder som sikrer grønne lunger rundt oss. For deg og meg kan en park fremstå som et friluftsområde. Det er ikke den type friluft som jeg vil prate om i dag. Jeg skal snakke om friluftsområder som reguleres inn på private områder.

Friluftsarealer kan reguleres. Det vil si som en del av offentlig planlegging, blir noe areal tiltenkt friluftsformål. Det trenger ikke være den typiske parken, men heller et areal like i forkant av din hytte – eller et område like ved din bolig. Friluftsareal er områder som medfører begrenset rådighet for deg. Enkelt sagt får du ikke bygget der, og området skal forbli den grønne lunge det er.

Jeg har sett friluftsareal bli innregulert i hagene til folk, og like ved hyttedøren.

Et friluftsareal er offentlig båndlegging i praksis. Den utløser ingen erstatningsplikt for kommunen, selv om en slik offentlig regulering innebærer at din eiendom ikke kan brukes som du hadde tenkt deg.

Adgangen til friluft, reguleres ikke av denne definisjonen. Det vil si at allmennheten, folk flest, ikke har mer eller mindre adgang til arealet – ut fra definisjonen. Det er friluftsloven som regulerer om folk har adgang, ikke den reguleringsmessige statusen.

Men det er klart at reguleringen kan føre til at flere områder blir liggende uberørt.

Etter friluftsloven er tema for adgang, grovt inndelt etter innmark og utmark. Enkelt sagt slik at tilgangen er bred i utmark, snever i innmark.

Men det er ikke grenser for all den innmark kommunene velger å regulere til friluftsformål. Uten at det betyr at folk flest kan velte inn over dine grenser.

Det er reguleringsplaner som lager fundamentet for et friluftsområde. Slike planer skapes av kommunene. Med ganske så suveren makt, og i praksis slik som kommunene vil ha det.

Men før planen vedtas, sendes de ut på høring. Da er det opp til grunneierne å protestere mot en planlagt regulering. Jeg har ikke tall på alle de uttalelser jeg har avgitt på vegne av grunneiere – som ser reguleringsspøkelset foran seg.

Vel, reguleringer er tunge og truende. Vi står relativt maktesløse overfor dem. Makten til det offentlige er vid. Dine bemerkninger må være gode, for å påvirke de politisk baserte reguleringene.

Det virker å si fra. Fra tid til annen. Man skal ikke uten videre gi seg, der hage og tun omreguleres til friluft.

Jeg takker mange lesere for fine oppdrag den siste tiden. Hyggelige spørsmål blir stilt meg, og jeg svarer klart på det meste. Noen bringer til kontoret saker, stort og smått. Kjekt å møte dere lesere, i tillegg til å snakke enveis gjennom denne spalten.

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Med lov skal land bygges, sa Magnus Lagabøte. Mye er rett i nettopp det. Troen på et lovsystem, er mye av fundamentet for rettsstaten.

Jeg skal ta opp et tema som har berørt mediene i noen grad, den siste tiden. Bruken av alternative, lovlignende regler blant folk. Ikke regler som direkte er bestemt av vår lovgiver. De er ikke gitt av nasjonalforsamlingen, men kan være mer religiøst basert – som normregler for atferd. Dette tema har vært særlig oppe i Storbritannia, og laget overskrifter.

La meg så ta tankegangen til Norge. Og begynne i en ende. Ingen andre enn nasjonalforsamlingen kan selvsagt gi bindende lover i Norge. Den er grei. Stortinget er suverent.

Men betyr det at vi ikke kan ha andre regler enn lovreglene? Jeg tenker at bruken av begrepet «lov», kan forvirre litt her. Kun folkevalgte gir lover. Men normer, de settes av alle mennesker. Hver dag. Noe er moralske normer. Annet er basert på dannelse. Annet igjen på skikk og bruk. Listen er lang, men kjøreregler finnes det over alt.

Jeg tenker vel at nasjonal lovgivning ikke nødvendigvis er så kjent. For alle. Dersom man har gode retningslinjer for livet fra annensteds, skal vi ikke være fremmede for at det kan være gode regler.

Men ethvert annet regelsett som brukes i Norge, skal selvsagt ikke stå i strid med norsk lov. Ingen kan med andre regler i hånd, gå opp mot den nasjonale lovgivningen.

Normene kan ikke stride mot norsk lov. Det er sperren. Men er det i seg selv nok? Kan man sensurere normer man ikke liker, men som ikke er lovstridige? Det er vanskelig. Jeg ser det som en utfordring, men kan ikke se at jussen i seg selv sperrer mot det.

Jeg tror dette med kombinasjon av regelsett er mulig. De i lovsamlingen med riksløve, de går foran. Men folk må gjerne ha andre regler de retter seg etter, så lenge de er mulig å kombinere med våre nasjonale regelsett.

Jeg skal vri dette litt om. Gode regler er velkomne, uansett opphav. Regler som bygger opp under og ikke bryter ned samfunnet – er velkomne. Regler som skaper tro mot nasjonale reglers normer – er velkomne.

Det er ikke nødvendigvis en konflikt. Men jeg tror det skaper svært kraftige motforestillinger, om man kaller det «lov». Fordi vi nasjonalt kun kan ha en gjeldende lovgivning. Alt annet blir normer og retningslinjer.
Dette er det ingen som helst rettslig tvil om. For meg er ikke landets suverenitet truet, enten folk tror på det ene eller andre regelsettet. Men man skal huske på at en norm for all tid vil være enerådende som lov – den gitt av Stortinget.

Dagens tema er vanskelig. Fordi det er fylt med følelser. Jeg valgte kun å se det fra et rettslig perspektiv. Og da er jeg ikke foruroliget – på vegne av rettsstaten.

Men jeg ser at dette skaper dønninger i samfunnet. Fordi regelsett kan oppleves som en manglende aksept for nasjonale regler, og utgjøre et alternativ. Dette kan igjen gi uttrykk for en mistro til landets normer, og derfor blir det et veldig betent tema. Som jeg neppe alene skal løse, men som vi skal tenke litt på.

Det ramler inn eiendomstvister ved kontoret. Kjekt å møte mange av dere. Selv om omstendighetene skulle vært andre. Advokaten lever av andres vansker. Jeg vil mer forebygge, enn å rydde. Men du kan bruke meg til begge deler.

Denne uken har jeg møtt driftige studenter som får sin ilddåp i kjøpsrettens verden. Det handler om kjøp av løsøre, livets vanlige ting. For oss har det vært særlig et tema som har overrasket mange. Studenter som skal gjøre det til sitt livs oppgave å arbeide med rettslige tema.

Vi ser nemlig at kjøpere står sterkt i Norge. Forbrukeren står spesielt sterkt. Dermed får kjøperen mange krav å rette mot selgere, der varer man har kjøpt er mangelfulle.
Både kjøpslov for de næringsdrivende, og forbrukerkjøpsloven for forbrukerne – bygger på dette.

Kjøperne kan kreve det mest dramatiske, gjerne heving. Kjøpet går om. Dersom mangelen er vesentlig nok, har kjøper krav på heving.  Kjøper kan heller kreve ny vare, eller kreve prisavslag – om det skulle føles bra. Og kjøper kan på toppen av det hele kreve erstatning.

Dette gir et skinn av mye rettigheter. Der kjøperen nærmest suverent bestemmer seg for hva som kjennes rett, og krever det.
Men det er en del av dette bildet vi gjerne glemmer.  Det vi gjerne kaller selgers defensive rett til å avskjære kjøpers krav.

Selger kan i de fleste tilfeller sette kjøper sjakk matt
Vegard Austgulen, advokat

For det er slik at selger kan avskjære kjøpers krav. Med hjelp av to virkemidler, reparasjon eller omlevering. Rett nok stiller lovene opp vilkår om at tilbudet ikke skal bety mye byrde eller noen kostnader for kjøper, men poenget – selgers adgang til å kutte av er vid.

Så der kjøper krever reparasjon, kan selger by på ny vare. Der kjøper krever ny vare, kan selger by på reparasjon. Der kjøper krever prisavslag, kan selger by frem reparasjon. Ja, der kjøper krever heving, kan også selger by på en av de nevnte.

Dette er dramatisk. For det betyr at kjøpers krav, de kan alle avskjæres. Fra den minste lille reparasjon, til å heve kjøpet. Selger kan avskjære.  Det dramatiske ligger i at selger kan i de fleste tilfeller sette kjøper sjakk matt. Ved å reparere eller tilby ny vare. Der kjøper har stålsatt seg med hevingskrav, rusler han hjem med en reparasjon i bagasjen.

Vi trodde gjerne det var kjøper som satte dagsorden. Jeg føler at i kjøpsretten er det selger som legger føringene. Rett nok kan ikke selger på denne måten avskjære erstatningskrav som følge av en mangel. Fordi sånne krav ikke blir nullet ut ved en reparasjon eller ny vare. Har du tapt penger, er det nok et tap – uansett om du får reparert det du har kjøpt eller en ny vare. Og jeg som trodde kjøperne hadde rettigheter.

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Det er vel første gang jeg spesifikt skriver til dere næringsdrivende.

La meg si noen ord om nettbaserte opplysningstjenester. Finnmeg.no eller finndeg.no. Altomalle.com, eller hva det nå heter – alt sammen.

Enkle løsninger med søkemotorer, der kunden søker en tjeneste. Og der ditt firma popper opp som tiltrekkende. Den reneste gullgruve. I hvert fall for de som leverer tjenesten.

For de benytter en fin teknikk. Får deg til å tegne deg for en seks måneders periode, og bedyrer at det bare er det halve året du binder deg for. Så velger du selv om du vil fortsette.

Du må gjerne presisere at du bare tegner deg for et halvt år, det vil de også bekrefte. Du tegner deg ikke for en ny periode, uten å bli kontaktet.

Men de unnlater å fortelle deg hvordan de går frem ved ny kontakt.

For det som skjer er at de sender deg en e-post. Der fremgår det at det vedlegges en korrektur av annonsen din. Hvis du så ikke sier nei takk til å fortsette, så er du bundet for et nytt år. Og med det er du bondefanget inn i systemet.
Dette er fascinerende.

Til tross for at du som kunde kun har bundet deg til et halvt år, vil de automatisk binde deg for et nytt år. Ved at du ikke sier fra om det motsatte.

Så truer de med inkasso og rettslig prøving, dersom du ikke betaler. De undertegner bare med kundeservice i sine trusler, aldri med navn på den som sender fra seg svineriet.

Jeg reagerer på dette, fordi det ikke samsvarer med avtalen kunden inngår.

Kunden har bundet seg for et halvt år. Det er alt. Kunden har aldri gått med på noen automatisk fornyelse. Ikke ved å være passiv, nei.

Men jeg skjønner jo tegningen. Du synes gjerne 3.000 kroner er rimelig for et halvt år på nett. Uten å tenke på at neste helårs faktura er på 10.000 kroner etter at du ikke fikk med deg at de sendte sin «bordet fanger»-e-post en eller annen gang. Du tenkte ikke over det, fordi du aldri var forberedt på dette.

Praksisen er ikke rettslig akseptabel. En kunde som tegner seg for et halvt år, har tegnet seg for denne perioden. Det er avtalen. Da kan man ikke slenge på et år, som følge av at kunden er passiv. Dette har kunden aldri vedtatt.

Over årene har jeg hatt mange henvendelser om dette. Som ulike nettsteder benytter.

Så sender de deg gjerne en statistikk over hvor mange som har sett på nettopp ditt navn i perioden. Jeg har et nettsted selv. Så har jeg en avtale om å ha firmanavnet på et slikt firma sin søkemotor. De forteller meg at mange hundre har klikket seg videre fra deres nettsted og til din hjemmeside.

Det rare er at jeg kjenner administrator for mitt nettsted. Han kan se hvor de som titter på nettsiden min er omdirigert fra. Det er underlig at hans tall er mye lavere enn firmaet sine.

Vel, inntil videre beholder jeg min avtale for å se om det har noen effekt. Og jeg har gått med på fornyelse for både ett og to år. Fordi jeg ønsket det.

Men du som ikke ønsker det, har ingen grunn til å gå med på denne utspekulerte virksomheten.

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Jeg arbeider en del med fast eiendom. De ligger tett i tett. I byene er det gjerne trangt om saligheten. Hus ligger tett, og ikke alle kommer frem til egen eiendom direkte fra vei. Bilene står også tett, og ikke all planlegging ble gjort ut fra behovet for avklaring av alle rettighetsforhold.

På landet er det større areal typisk til hver eiendom, og folk har både kjørt og vandret over hverandres tomter – uten tanke for annet enn at dette var helt greit.

Men trangere blir det. Kravet til privatliv blir mer fremtredende. My home is my castle, og det som en gang var koselig passering av nabo over egen grunn, er nå blitt til sjenanse.

Jeg er stadig på ferd i by og tilstøtende områder. For å løse opp i slike konflikter. For å avklare ferdsel frem til eiendommer. Eller for å avklare behovet for biloppstillingsplass. Rett og slett for å nedtegne på papiret de rettigheter som en gang i tiden – ikke ble nedtegnet.

Med fast eiendom følger kimen til mye konflikter. Det er nært og det er knyttet til sjelen. Man skal eie sin grunn, og den skal ikke krenkes av folk som ikke har rett til det. Kanskje var det mer sånn før, at man bare lot det skje. I en slags etablert fordragelighet.

Nå er tidene helt andre. Saker og ting skal nedtegnes.

Jeg tenker at folk flest er ute etter forutsigbarhet. De vil vite. Er ferdsel over annen manns grunn for å gå, eller for å bile. Hvor mange biler skal bile.

Mennesker og naboer er ikke generelt vanskelige. Du kommer langt med litt kløkt og med et ønske om å skape forutsigbare forhold. Den som vet hva han har, klager sjelden.

Rettsighetsforhold kan være nedtegnet i avtaler. Eller til og med tinglyst. Men dette er i stor grad utelatt i tidligere tider, viser det seg. Jeg er der for å løse slike floker, snakke med partene – få dem til å ta hverandre i hånden og enes. Men det er ikke enkelt.

Avtaler om bruk av annen manns eiendom må nedtegnes. Og bør definitivt tinglyses. Da står avtalen seg også dersom en eiendom med veirett på – selges. Ny eier kan ikke blåse seg opp, og hevde at denne ikke kjente til din veirett som nabo. Med en løselig avtale med forrige eier, kan ny eier påberope seg god tro. Så står du tilbake, uten noen veirett over den nylig solgte eiendommen.

Kall inn advokaten, når slikt er i gjære. Vi lager ikke konflikter, vi løser dem. Vil ikke i retten for enhver pris, men vil legge konflikten død. Skape fred, ikke splid. Ikke minst mellom naboer, som jo må forholde seg til hverandre i mange år fremover – og kunne hilse og ikke gå i store buer rundt hverandre.

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Tusen takk til alle lesere, som har kontaktet meg over alle disse årene – siden år 2000, da Byavisen opprettet denne spalten. Utallige er mine besøk hjemme hos dere, med PC og penn og juridisk kunnskap i bagasjen. Dere er hundrevis som har vært innom på mitt kontor. Og jussen er bragt ut til folket, gjennom enkelt språk og klar tekst. I Annonseavisen – og senere Byavisen.

Jeg er blitt kjent med folket. Både i byen, og i kommunene rundt den. Det har vært en glede. Man skal spandere noen tanker om den innsikt dere har fått, men også den viten jeg har fått. Om dere.

Nå er nok en avis gått i trykken, og dagens tema – det er knyttet til fri rettshjelp.
Som er en offentlig støtteordning, ment for å sikre folket advokatbistand. Selv for den som ikke har en velfylt konto.

Rettshjelp innvilges av Fylkesmannen. Eller advokater innvilger den selv, på vegne av Fylkesmannen. Ordningen er den samme, vi er avhengige av å innfri visse vilkår.

Inntekt er ett av dem. Du trenger som enslig å ha en inntekt under 246.000 kroner. Eller om du lever i parforhold, må dere ikke ha over 369.000 kroner i årlig inntekt, samlet. Mange bryter denne grensen.

Formuen skal ikke være over 100.000 kroner, men her er boligen din fritatt for å bli tatt med i kalkylen. Dette er stramme grenser.
For jeg ser at folk med såpass lav inntekt normalt ikke kan betale for sin advokat. En rettssak koster sjelden under 40.000 kroner å føre. Enkel bistand kan fort komme opp i 10.000 kroner. hvis du skulle betale selv. Advokatbistand er definitivt ikke for folk flest.

Jeg opplever nok at noen kunder ser oss som noe midt mellom det offentluge støtteapparat og en selvstendig næringsdrivende. Men faktum er at vi driver forretning, og all tid vi anvender – skal betales av noen.

Derfor må jeg ta dette opp med mine kunder. Kan man betale for tjenesten? Det er nødvendig, fordi det må avklares.

Rettshjelp ytes i visse saker. Noen saker går automatisk til dekning, som for eksempel oppsigelse i husleieforhold. Eller skilsmisse og barnefordeling. Et annet eksempel er oppsigelse i arbeidsforhold. Har du lav nok inntekt, er rettshjelp sikret.

for en mengde saksforhold gjelder at det ikke er automatisk dekning. Det må vurderes fra sak til sak, skjønnsmessig. Det er Fylkesmannen som vurderer dette. I den enkelte sak, og ut fra skjønn. Hvor viktig er saken for deg, hva dreier den seg om.
Rettshjelpen sitter langt inne.

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Jeg ser dialogen går. I diskusjonsforum og på Facebook. Verner Norge om menneskerettighetene. Er vi en bakevje eller i føring av slike verdier? Det er en debatt med skarpe synspunkt og stort sett null peiling.

Folk omtaler norske myndigheter som det verste regime. Beskriver landet som en menneskerettslig bakevje. Det er den ikke. Jeg kjøper ikke tanken.

Menneskerettighetene er regler som kan sies å ligge over norsk rett. Uten at de trenger å være norsk rett. Men de kan bli norsk rett.

Ved at noen normer er ukrenkelige. Retten til å ha en mening og samvittighet er ikke vernet direkte i norsk rett. Men retten til å ytre den, er vernet.

Reglene trenger ikke være nevnt i våre lokale regler. Men de kan være det. Andre rettigheter er viktige i noen land, men ikke i andre. Eiendomsretten er et eksempel på en sånn rett, viktig nok i Norge. Ikke fullt så sentral i det gamle Sovjetunionen.

Norge har et dualistisk system. Det betyr at folkeretten står på siden av norsk rett. Det er to systemer. Skal folkeretten bli norsk, må den gjøres norsk. Det gjør vi ved inkorporasjon, det vil si at vi setter reglene inn i norske lover, slik de står.

Norge har meldt seg på en mengde traktater som avtaler menneskerettigheter. Viktig er EMK, som er gjort om til menneskerettighetsloven på norsk.

Norge gjør det slik. Vi er ikke så flinke til å putte menneskerettigheter inn i Grunnloven, men vi slutter oss til traktater. Og vi gjør dem norske. I Grunnloven finnes en regel som sier at Norge skal følge menneskerettighetene. Norge må ikke bake reglene inn i Grunnloven, for at de skal virke. Det holder med en plikt til å følge dem, og en aktiv holdning til å gjøre slike regler til en del av vårt lovverk.

Nå skal Grunnloven i noen grad revideres. Men det betyr ikke en omveltning. Noen rettigheter kan bli tydeligere, men systemet er ikke ubrukelig fra før. Vi har reglene, vi skal respektere dem – men i Grunnloven står det ikke svimlende mye av interesse.

Viktige regler i Grunnloven gjelder sånt som at du kun kan straffes etter lov ved en domstol og at ingen lover kan gis tilbakevirkende kraft. EMK derimot, finner du som norsk lov, like bindende som en Grunnlov.

Jeg tenker vi skal være moden for en revisjon av Grunnloven. Men ikke tro at vi er uten rettigheter her i steinrøysen mot nord. Det er et forenklet og fortegnet bilde.

At Grunnloven er noe enkel på dette, får du se ut fra at den ble laget i 1814. Samt at man har latt den stå en del urørt. Uten at det betyr at vi her til lands er rettsløse. Vi finner menneskerettighetene hos oss også, bare annensteds.

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Det er et kjent begrep, for oss som jobber med juss. Det sier noe om hva man kan vente seg av en vare. Som kan være en bil. En TV. Eller en eiendom.

Alle kjøpsrettslige regler bygger på en slik standard, nemlig den tanke at du ved å kjøpe noe – skal få vanlig god vare. Alle kjøpslover bygger på denne tanken, kjøpslov, forbrukerkjøpslov og avhendingslov.

Ved å kjøpe noe, skal du vente vanlig og god kvalitet.

Det er nedfelt i alle regler, en slik forventning. En tanke om at varen skal være slik det rimelig å forvente.
Jeg kjøper en ny bil. Og kan forvente en ny bil, velfungerende og med kvaliteter som ny. Den skal virke på alle vis. Jeg kjøper en brukt bil, den kan jeg ikke vente er som ny. Men likevel kan jeg vente det den skal inneholde, preget av merke, alder, kjørelengde og kvalitet.

Kjøpsloven § 17 sier at varen skal være i samsvar med avtalen. Forbrukerkjøpslovens § 15 sier det samme. Hele greia bygger på et ulovfestet prinsipp, nedfelt i gammel såkalt obligasjonsrett.

Men det kan være ulikheter. Om jeg kjøper en billig klokke til 99 kroner kan jeg vente noe annet enn et vidunder til 20.000 kroner.

Men begge skal vise tiden. De skal vise rett tid, og jeg må kunne vente at de viser tiden flere år fremover. Men den ene kan være enkel og tåle mindre, kan den andre dyppes på åpent hav og tåle harde tak. Slik noen mobiltelefoner er spinkle og bør ligge glinsende i en veske, skal andre tåle en trøkk og kunne brukes av en entreprenør på en byggeplass.

Slik skal du stille krav til varer du kjøper. Og ut fra dette skal du vurdere om varen er mangelfull. Dette er grunntanken bak kjøprsrettens regler. Vanlig god vare, det er standarden.

For i neste omgang kan du avdekke mangler ved varen. Jeg har hatt en sak om en varmepumpe som ikke tålte kulde. En badedrakt som ikke tålte kombinasjonen av sol og vann. En regnkåpe som lekket vann i sømmene. Hva synes du er ventelig for slike produkter?

Vanlig god vare er en tøyelig standard. Men det må vel kunne stilles noen basale krav. Som at en varmepumpe må fungere i kaldt, nordisk vær? Eller skal man leve med at en ovn rett og slett ikke virker når det er for kaldt?
Dersom vi kan sette opp berettigede forventninger, er det også enklere å avdekke hva som er mangelfullt.

Mangler ved varer kan gi deg krav. Både på å heve kjøpet, kreve prisavslag, få mangelen rettet – eller få en ny vare.

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Det er ved den nye tvisteloven innført en grovinndeling av søksmål. Denne oppdelingen begrunnes med at det skal være forholdsmessighet mellom omfanget av tvisten, og ressursene man legger ned i saken.
Denne inndelingen gjøres etter en pengesum, grensen er kr 125.000.

Vi tenker oss at du har blitt aktør i en konflikt. Kanskje har du kjøpt deg en bruktbil. Det er mangler ved bilen, og du vil rette et krav mot selger. Kravet er under kr 125.000.  Da er du omfattet av det vi kaller småkravs-prosessen.  Jeg har den oppfatning at rettssystemet helst ikke vil se disse konfliktene. Du skal presses eller ledes til helst ikke å dra slikt småplukk for retten.
Dette kan gjøres på flere måter.  En vei er å pålegge deg å måtte gå i forliksrådet med saken. For krav over kr 125.000, er det mulig å hoppe over forliksrådet, hvis begge parter har advokat. For småkravene gjelder at de skal føres for forliksrådet, samme om begge parter har hver sine skarpe advokater.

Tanken er nok at små krav, de egner seg best i lavere deler av systemet. Du skal bli nødt til å gå veien om forliksrådet, for å si det enkelt.
En annen vei er å gjøre det uforholdsmessig dyrt å reise saker om småkrav. En side av dette er at man setter grenser for hva du kan kreve dekket av egne omkostninger, om du skulle vinne saken.  Sivilprosessen bygger på den tanke at vinneren skal få dekket sine omkostninger i saken. Vinneren skal vinne saken, men og få dekket sine utlegg til advokat. Da er det ikke mye som hindrer at man reiser saken.

I småkravsprosessen er det satt en grense for hva du kan kreve tilbake. Denne grensen er satt til 20 prosent av sakens tvistetema.
Jeg kan gi deg et eksempel.
Saken dreier seg om en bruktbil. Ditt krav mot selger er kr 100.000. Du kan vinne saken, eller du kan tape saken. Hvis du vinner, kan du uansett bare kreve dekket 20 prosent av kr 100.000, dvs kr 20.000. Hvis du taper må du dekke motpartens kostnader, men ikke mer enn de samme kr 20.000.

Vi tenker oss at du vinner en slik sak.
Som advokat har jeg ført saker med lav tvisteverdi. Men det betyr likevel at arbeid må gjøres. Det er ikke utenkelig at advokatkostnader blir kr 50.000 eller mer. Hvis du da bare får refundert kr 20.000, er det et tap på kr 30.000 av din lomme. Men du vinner saken.  Dette betyr at kravet må ha litt størrelse, før det lønner seg å reise saken. For du vil få utlegg av egen lomme, selv om du vinner. Det vil altså koste – selv å vinne.

Domstolen har også forenklet og forkortet saksbehandlingen og hovedforhandlingen i småkravssakene. Dette for å spare partene for utgifter. Mindre saker, mindre utgifter. Det er et slags forholdsmessighetsprinsipp som er nedfelt i tvisteloven.

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Jeg ser nå en åpenbar tendens. En mengde par flytter sammen. Den ene flytter inn til den andre. Blir samboere. Eller gifter seg. Smelter sammen eiendeler og verdier. Det er et sant kaos.

Her skjer det store misforståelser. Hvor står verdiene til den det ble flyttet inn hos. Hvilke rettigheter får den som flytter inn. Blir alt vårt. Eller noe hver sitt, og noe vårt.

Dette pålegger de lykkelige en særlig plikt og litt kjedelig plikt – til å tenke seg om.

På tiden for sammenflytting, er det nok ingen tvil om hvem som eier hva. Kanskje er det og en felles tanke om hva som med tiden skal tilhøre begge.

Tiden går. Årene går. Verdiene smelter sammen.

Her er det rom for gedigne, og unødvendige konflikter. Den dagen partene står ved veis ende, og skal skille lag. Da er ikke enigheten helt den samme. Den ene la til grunn det ene. Den andre trodde det var sånn. Men de ser med ett at begge er på ulike spor.

Dette skjer der folk med en økonomi i ryggen, slår seg sammen. Det må bli bråk av dette. Totalt uten mening, fordi det kunne vært avklart fra starten.

Jeg har hatt par som besøker meg før økonomien sauses sammen. Da lager vi avtaler, som definerer hvor den enkelte står ved brudd. Dette er forutsigbart og det er noe å forholde seg til. Du kan ikke bli overrasket av noe som du skjønte. Det er andre forventninger som brister, som er kilden til det vonde i bruddfasen. Av økonomisk karakter.

Jeg anbefaler alle som skal flytte sammen å snakke om dette. Enten de skal gifte seg eller bo sammen på annen måte. Sett opp en enighet på et ark. Lag et fundament for samlivet. For det tilfelle at du blir en av den gjengen som en dag skal bryte opp.

Som advokat bistår jeg helst folk før problemet er en realitet. Men jeg bistår også de som ikke har laget seg en slik enighet. Fra den enkle brevveksling med motparten, til de mest opprivende møter i retten.

Jeg tør mene at forebyggende arbeid i første fase, gjør at tinghuset forblir et hus du bare går forbi. Svak tilrettelegging i startfasen, gjør at du en dag står i tinghuset i en vondartet konflikt.

For meg er det særlig viktig å få laget premisser for de verdier man bringer inn i samlivet. Hva slags verdier er dette. Hva er kroneverdien. Hvordan skal verdiene bragt inn fordeles ved et brudd. Eller hvordan skal verdier skapt sammen, vurderes i en bruddfase.

Jeg har mange konflikter av denne typen i mitt arbeid. De er betente og ladede med følelser. Det er ikke bare økonomi, men blir også vonde fordi det er barn involvert. Da kunne det være greit om noe av problemene var ryddet av veien – for årevis siden.

Så derfor skal du gjøre det til en god regel å legge til rette for samlivet. Slik du ville lagt til rette for andre viktige valg i livet.

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

La ham brenne. Spar pengene til rettssaken, han er jo skyldig. Hvordan er det mulig i det hele å være forsvarer for en slik skikkelse?

Mange spørsmål av rettslig karakter har meldt seg i kjølvannet av 22. juli.

Det er i øyeblikk som dette at man settes på prøve. De mest uhyrlige handlinger skal behandles med anstendighet i rettsapparatet. En person som har trådt over alle grenser, skal med ett behandles sivilisert. Det er motstridende – i noen grad.

Rettssystemet er for meg en garantist. For et velfungerende samfunn. Regulert av folket gjennom lovgiveren. Satt i kraft ved de utøvende makter, og dømt ved domstolen. Dette er sinnrikt og gjennomtenkt.

For meg er rettssystemet det som mye holder samfunnet i en slags orden. Ved bortfall av rammene, bryter systemet sammen.

Det er i en slik kontekst man skal se behandlingen av gjerningsmannen. Vi skal beholde ro og sindighet, samt la systemet ta hånd om mann og handling. Derved bruke de muligheter som systemet gir, og ved de makter som skal bruke disse.

Vi har for eksempel ikke dødsstraff. Det er uttrykk for en tanke om at ingen skal ta liv, heller ikke myndighetene. Selv det å ta liv, kan ikke besvares ved å ta et liv. Men man har fengsel eller langvarig forvaring. Det er ikke et spørsmål om å slippe unna, men å rammes av samfunnets vedtatte reaksjonsmønster.

Vår orden bygger på at påtalemyndigheten skal bevise. Forsvarer skal forsvare. Domstolen skal dømme. I det bildet skal man ikke spare seg pengene til en rettssak. Fordi saken i seg selv sikrer at rett myndighet treffer rett avgjørelse, etter å ha hørt innspill fra begge sider.

Det sikrer nettopp en riktig avgjørelse. Man ser selvsagt at gjerningsmannen blir dømt, det er ikke tvilsomt. Men like fullt skal det skje etter en belysning av saken. På den måten sikres at alle forhold er fremkommet, og det er uttrykk for et solid rettssamfunn – som spanderer tiden og pengene det koster.

Kan man forsvare en slik mann? Noen forsvarere ville sagt nei. Andre hadde sagt ja. En forsvarer skal ikke identifiseres med sin klient. Han er samtidig også en brikke i det gjennomtenkte systemet som vår rettsorden er. Det er en del av tryggheten for riktige avgjørelser, etter grundig belysning og nøye avveielse for en domstol.

Så forsvarer er en del av et system. Det systemet som kan kalles en annen side av demokratiet. Der folket bestemmer ved sine lovgivere. Der makt tillegges ulike organer. Der til sist noen må få oppgaven ved å føre lovbryterens ord.

Rettsstaten kjennetegnes nettopp av slike mekanismer som vi nå ser tre i aksjon. Den kjennetegnes ikke av verken hevn eller forenklet rettergang. Heller ikke ved at man står uten forsvarer eller på annen måte svekker rettssikkerheten.

Jeg ser dette er en utfordring – i tider som dette.

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Prosentregning er noe for seg. Noen ganger belyser det sjanser. Hvem har ikke hørt om fifty fifty.

Men dette fenomenet har også sneket seg inn i jussens verden.

I forbindelse med rettssaker møter jeg dette tema.

Egentlig er rettssaker noe veldig omskiftelig. Hvordan står saken du skal føre? Er dokumentene fullstendig på plass? Underbygger de den sak du skal føre? Er parten skikkelig giret på å gi en god forklaring for retten? Er vitnene slik at de kommer til å gi en forklaring som sitter som et skudd for retten?

Er dommeren i det hele mottagelig for våre standpunkter og påstander? Har vi i det hele total kontroll på jussen? Kan i det hele noe gå galt i en sak som skal føres for retten?

Vi kaller det gjerne prosessrisiko. På lik linje med at det er en fare for å skade seg i trafikken, er det en fare forbundet med å gå i prosess. Systemet er ikke alltid helt på linje med oss selv, ukjente forhold kan spille inn og til og med – spille oss et puss.

Det er her prosentregningen gjør sitt inntog. Dette fordi klienter som skal for retten trenger visshet. Hvor sterk er min sak, eller hvor svak er den. Hvor står man. Det er da det er godt å ha evnen til å spå, eller rett og slett å være litt trollmann.
Klienten vil ha en prosentvis antagelse. Hvor stor sjanse er det for at jeg vinner?

Hva kan man svare. Enhver sak kan vinnes, sånn i prinsippet. Selv en sak med én prosent sjanse til å vinne – kan vinne.

En sak med nittini prosent sjanse, har én prosent sjanse til å tape.

Vi kan umulig forholde oss til prosenter i min bransje. Vi kan vurdere risiko, gi analyser. Men per definisjon er ikke dette matematikk. Det er vel så langt unna matematikk som du kan komme. God sjanse. Ingen sjanse. Sterk sak. Begrepene er på vei mot antydninger. Jeg kan leve med det.

Men prosentjuss? Det rimer ikke med min forståelse av systemet.

La meg være den første til å gi deg en prognose på hvor sterk saken din er. La meg gi deg forskjellige argumenter i rekke. Både for og i mot. Men jeg sliter med å finne en kalkulator som i andre enden gir meg en prosent for vinnersjanser.

Juss er et deilig fag. Men ikke spesielt egnet for prosenter.

Nå legger vi vel ut på sommerferie, noen og enhver. Vi får glede oss over de solstråler vi får, etter en juni som har blitt skylt bort. God ferie!