Ole Tom Kolstad - ole@byavisen.net

Med Norwegians gigantinvestering i 222 nye, moderne og miljøvennlige fly er det tydelig for alle at konkurransen i det norske flymarkedet fungerer godt for tiden. Utfordreren Norwegian kommer til å innhente SAS, som med sine statlige eiere og tungrodde organisasjon sliter kraftig med å bli lønnsomme.

For SAS sin del tvinger Norwegians fremgang frem behov for en radikal endring i organisasjon og eierstruktur. Med tre stater på eiersiden og hele 37 ulike norske, danske og svenske fagforeninger, kan SAS aldri drive effektivt nok. Det har de siste årenes statlige redningspakker i milliardklassen vist med all tydelighet.

Det viktigste for den norske stat bør være å sikre sunn konkurranse i det norske flymarkedet. Tidligere har staten kunnet forklare sitt eierskap i SAS med behovet for å sørge for viktig infrastruktur i form av et godt flytilbud til næringsliv og private. Nå tegner det seg etter hvert et bilde der de tre statenes eierskap i SAS i stadig større grad må ses på som en klamp om foten for selskapet.

Staten bør derfor sette fortgang i sine planer om å selge seg ut av SAS, slik de varslet da ny eierskapsmelding ble lagt frem i fjor vår. Med ikke-statlige investorer vil SAS få handlingsrom til å fokusere på effektivisering og lønnsom drift. Dersom SAS må fortsette en pinefull kamp med tungrodd eierstruktur og organisasjon, vil ikke bare selskapet komme til å slite økonomisk. Konkurransen i det norske flymarkedet vil svekkes.

Med et revitalisert SAS vil konkurransen i luften kunne fortsette med to store selskaper. Vi kan få etablert et duopolistisk flymarked som kommer både kunder og eiere til gode.

Den norske staten bør nå forsere arbeidet med lyntog mellom de største byene i landet. Nå er de mest aktuelle strekningene godt utredet gjennom høyhastighetsutredningen som ble lagt frem i forrige uke. Kort fortalt viser den at investering i lyntog ikke er samfunnsøkonomisk lønnsom isolert sett, men at de fleste strekningene vil kunne drives lønnsomt hvis staten tar investeringene.

Det bør staten gjøre. Norge har råd til det, og samfunnet vil ha stor nytte av det ut over de forhold som kan beregnes i økonomiske og tekniske modeller. Lyntog mellom de største byene i landet vil også være med på å sikre konkurranse i markedet. Med et duopolistisk flymarked og lyntog mellom de største byene kan staten sikre solid infrastruktur som gjør næringslivet bedre i stand til å skape lønnsomhet og arbeidsplasser.

Her vest har Bergen Næringsråd gått høyt på banen for å fremme satsing på lyntog på strekningen Bergen-Stord-Haugesund-Stavanger. Det er her noen av landets viktigste næringer ligger. Med solid styrking av infrastuktur på vestlandet kan vi bygge en sterk region i aksen Bergen-Stavanger med felles arbeidsmarked og effektiv varetransport.

Nå bør bergenspolitikere både på lokal- og riksnivå forene krefter for å få til både nedsalg i SAS og satsing på de lyntogstrekningene vestlandet trenger.

Ansvarlig redaktør
Ole Tom Kolstad

De siste årene har trenden vært at mengden salt brukt på veiene har gått dramatisk opp, med påfølgende skader på natur og biler, men denne vinteren har Bergen kommune snudd trenden. Miljøpartiet De Grønne har spilt en viktig rolle i dette arbeidet.
Allerede før Miljøpartiet De Grønne var representert i bystyret, brukte vi et innbyggerinitiativ for å få motstand mot veisalting opp i bystyret. 300 bergensere støttet vårt krav om slutt på veisaltingen, og i juni vedtok bystyret å pålegge Samferdselsetaten å arbeide for redusert veisalting. Et drøyt halvår senere melder byrådet at saltingen i årets første måned er redusert med 32 prosent sammenliknet med fjorårets første måned. Singel har blitt førstevalg på mange veier, og Samferdselsetaten har begynt et viktig arbeid med å redusere veisaltingen.
Det er veldig gledelig at saltingen på kommunale veier er redusert med 32 prosent så langt i år, men vi grønne vil fortsette å arbeide for ytterligere reduksjoner. Veisalting gir alvorlige skader på naturen så vel som bilene, og vi har gode alternativer som sand, flis, grus, bedre brøyting og lavere fartsgrenser. De Grønne vil ha slutt på saltingen.
Vi er ikke i mål, men setter pris på at byrådet følger opp vedtaket fra juni.
Sondre Båtstrand, bystyremedlem, Miljøpartiet De Grønne i Bergen

Nok en gang har sidemålsdebatten blusset opp igjen. Det er for så vidt ikke overraskende, men det er like fullt trist å se hvordan ordskiftet utarter seg. Sidemål har blitt en «byrde», en «unødvendig» del av pensum og «ødelegger» for elevene. Språkets egenverdi blir sjelden nevnt. Verdien av å kunne ulike språk blir sjelden nevnt. Nå er det praktiske hensyn til skolehverdagen som skal tas, ikke til elevenes fremtid.
Samtidig kan Byavisen skrive om hvordan næringslivet her i Bergen ønsker seg flere med kjennskap til kinesisk språk og kultur. Bergen Næringsråd uttrykker ønske for flere med flerkulturell bakgrunn. En av grunnene er den enorme fordelen språkkunnskap gir i møte med andre mennesker.

Men det er ikke bare språk som kinesisk som er mangelvare. Antall elever i ungdomsskolen som tar tysk er lav, og en kan spørre seg om hvor mye fremmedspråk man egentlig lærer på de årene med spansk, fransk eller tysk. Jeg og Unge Venstre mener at fremmedspråk bør inn allerede på barneskolen. I femte klasse bør elever begynne opplæringen i et av de tre språkene. Det vil være med på å utvikle et godt språkøre og gir viktig kunnskap senere.
Så hva handler egentlig alt dette om? Det handler om språks betydning og status i samfunnet. Det handler om identitet og kommunikasjon. Nynorsk er en viktig del av norskopplæringen. Behersker du begge målformer, blir du bedre til å kommunisere, og du lærer lettere andre språk. Behersker du et andre, tredje eller fjerde fremmedspråk, så vil du ikke bare være en ressurs for næringslivet, men du gir deg selv en frihet for fremtiden. Derfor trenger vi mer språk i skolen, ikke mindre.

Mathias Fischer, leder av Bergen Unge Venstre

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Det sies at avtaler er bindende. Så langt er jeg enig. Skulle bare mangle. Vi bygger i vårt land på avtalefrihet. En avtale skal holdes og respekteres.

Vi sier at muntlige avtaler er like bindende som skriftlige. Visst er de det, men til tider oppleves det ikke slik. Fordi en muntlig avtale er langt mer vrien å dokumentere i ettertid, skulle partene være uenige om avtalen er inngått. Det muntlige bærer ikke like godt som et skriftlige, fordi det er vanskeligere å dokumentere.

Jeg møter folk som utbasunerer at avtaler skal holdes – i den form folk selv oppfatter det. Sånn at avtalen skal respekteres med den forståelse den ene avtaleparten har. Uten rom for motpartens tanker. Avtaler er bindende, men hva er det partene egentlig har avtalt.

Avtaletolkning er et gedigent tema, der to parter har ulik oppfatning om hva som er avtalens innhold. Mye av min hverdag går med til å klarlegge dette.

Egentlig er tolkning av avtaler et litt «unødvendig» tema. Dersom avtaler hadde vært bedre utformet språklig, ville tvilen meldt seg mer sjelden. Dersom avtaler spisses til minst mulig tolkningsmuligheter, vil løsningen være mer opplagt. Og dermed blir det færre konflikter mellom avtaleparter i ettertid.

Veien er derfor allerede lang frem til en avtale. Er den inngått? Hva er den inngått om?

Avtaler som er bindende og enkle å fortolke, skal ikke alltid respekteres. Dette bryter i tilfelle med det eldgamle prinsippet om at avtaler skal holdes. Et prinsipp som i vår lovsamling kommer til uttrykk allerede i 1587.

Avtaler kan settes til side. Grunner for dette kan være slikt som tvang og svik. Der en part er tvunget inn i en avtale, eller utsatt for svikaktig atferd fra den annen part. Dette kan i seg selv føre til ugyldighet og at avtalen faller.

Men ugyldigheten kan også gå mer på selve innholdet i avtalen. Da er det en viss åpning for å erklære avtaler som ugyldige, der de er urimelige for den ene avtalepart. Det kreves en del ubalanse mellom partene i så måte, og ikke sjelden er dette aktuelt mellom forbrukere og næringsdrivende. Årsaken til slik urimelighet kan være sammensatt, og terskelen ligger svært høyt.

Reglene er langt mer sammensatt enn det jeg beskriver ovenfor. Jeg startet med å si at avtaler skal holdes. For så å slå fast at muntlige avtaler ikke alltid er så gode. Videre påviste jeg at avtaler ikke alltid er lette å forstå seg på. Til sist sa jeg at visse avtaler rett og slett ikke har livets rett.

Det kaller jeg et ganske forenklet bilde av avtaler.Skal de holdes? Det er klart avtaler skal holdes, men ikke uten viktige begrensninger.  Vi er vår egen lykkes smed, og må selv ta ansvaret for de avtaler vi inngår. Enten de slår godt eller mindre godt ut. Men det finnes altså noen klare avvik fra et slikt hardhendt utgangspunkt.

Ruth GrungKomitéleder for miljø og byutviklingBergen kommune

Bergen Offentlige Bibliotek er Norges nest største folkebibliotek. Jeg har på nytt blitt en flittig bruker. Det er en meget positiv opplevelse som jeg ønsker å dele med flere. På videregående brukte jeg biblioteket som lesesal, senere har jeg vært der mye på regnfulle ettermiddager da ungene var små. Men nå har jeg oppdaget et bibliotek som gir meg helt nye gleder, spesielt med bruk av nettsidene. Her har jeg lest bokanmeldelser, anbefalinger av bøker og forfattere som jeg ikke har hørt om. Det er uante muligheter for søk på tema, aldersgrupper og aktiviteter. På biblioteket finner du tegneserier, filmer, dokumentar, veiledning til slektsgransking, aviser, bøker på mange språk. Edvard Grieg ga store deler av sin samling til Bergen Offentlige Bibliotek. De har tatt godt vare på arven og bygget ut en av landets beste musikkavdelinger. Jeg har meldt meg ut av alle bokklubber, lagt inn bestilling på bøker og filmer. Nå er det biblioteket som styrer store deler av fritiden etter hvert som jeg får melding om at bøkene er ledige og står klar i egen hylle.

Biblioteket ligger majestetisk til i enden av byen største fellesrom. Det er en av byens flotteste bygninger. Bygget er fredet med mange flotte detaljer. Men det er også et godt bygg å være i. De ansatte er alltid behjelpelig. Fra politikken vet jeg at bibliotek og kulturskolen er to av våre to viktigste kulturinstitusjoner. På biblioteket treffer du alle slags folk. Forskning viser også at ungdom og innvandrere er spesielt flittige brukere. Innvandrere bruker biblioteket på en annen måte, og kommer ofte sammen med andre. Det er også interessant at mange innvandrerkvinner som bruker biblioteket, gir uttrykk for at de er kommet til et samfunn der deres rettigheter er sikret på en helt annen måte enn landet de dro fra. Dette forbinder de med bibliotekene. Det skaper tillit, selv om de gir uttrykk for at de savner den tette menneskelige kontakten i hjemlandet, og at forholdet mennesker imellom i Norge ofte kan virke instrumentelt og kaldt. Bibliotekene er blitt et sted der de søker informasjon om rettigheter og plikter i det nye landet. Ansatte har måtte veilede i søknader om barnehageplass og utfylling av ulike skjema. Slik utvikler bibliotekene seg og dekker nye behov.

En av folkebibliotekenes oppgaver er å drive folkeopplysning og stille bakgrunnsstoff for samfunnsdebatt gratis til rådighet for alle som bor i landet. Det er derfor viktig at vi verner om den opplyste offentligheten i vår tid og om bibliotekene.

Dessverre har vi erfart at H, Frp, Krf-byrådet valgte å fjerne bokbussen. Et tilbud som hovedsakelig var til barnehager og skoler. Samtidig sier man at man satser på norskfaget og barns leseferdigheter! Nå har de tatt det neste budsjettkuttet og redusert åpningstiden på Landås. Slik bygger man gradvis ned noen av de beste sosiale møteplassene, fjerner limen i lokalsamfunn.

Arbeiderpartiet er positiv til etablering av et Litteraturhus i Bergen, men det må ikke skje på bekostning av biblioteket. Mens Høyre og Frp har gitt 1 million i driftstøtte både i Bergen og fylkeskommunen, så har Arbeiderpartiet i fylket, krevd først å få en sak om driften av et Litteraturhus i forhold til bibliotek og behov for nye debattscener i byen. Redusert åpningstid på Landås bekrefter dessverre våre bekymringer.

Jeg oppfordrer alle til å slå ring rundt bibliotekene. Er det lenge siden du har vært der så ta deg en tur innom og innom nettsiden. Jeg kan garantere deg en positiv opplevelse.

Mari Louise Uldbæk Stephan

Nylig viste Hordaland Teater forestillingen «CUT//». Den handler om en ung jente som skader seg selv, en såkalt «cutter». Hvorfor hun gjør det, og hvordan det  ender, forblir uvisst. Publikum for forestillingen var jenter i 12-13-års alderen. Ingen gutter var invitert.

Teatersjef Trond Birkeland uttalte til Bergens Tidende at dette ikke er gjort for å være sær og vanskelig, men fordi mange gutter har problemer med å konsentrere seg. Hovedrolleinnehaver Sara Norlin påpekte at det er veldig få gutter som driver med selvskading og indikerte på den måte at det er et «jenteproblem».

Å utelate gutter i en forestilling fordi den har et vanskelig tema er uklokt på veldig mange måter. For hvordan skal gutter få kjennskap til problemer som jenter sliter med dersom de blir ekskludert fra å høre om dem? Får guttene ikke høre om temaet selvskading, lærer de heller ikke noe om hvordan de skal reagere dersom en av deres jentevenner driver med dette. Jenter trenger forståelse fra gutter. Og for å kunne vise forståelse, må man ha kunnskap.

En annen grunn til at det er en dum idé å ekskludere gutter fra en slik forestilling, handler om de guttene som faktisk driver  med selvskading. Det er ingen tvil om at følelsen av å være alene med slike problemer vil forsterkes ytterligere dersom det blir stemplet som et «jenteproblem».

Denne saken handler imidlertid ikke bare om gutter som ikke får se en forestilling.
For det samme kan også sies om tema som spiseforstyrrelser, angst eller selvmordstanker. Det er alle vanskelige temaer som man må snakke om dersom man skal klare å komme seg videre i livet.

Blir guttene ekskludert gjør man dem en bjørnetjeneste. Deres umodenhet skyves foran dem og man lager et enda større skille mellom jenter og gutter enn det som allerede finnes. Bare ved å eksponeres for vanskelige temaer på en ordentlig måte, kan de umodne guttene bli modne.

Mari-Louise Uldbæk Stephan
redaksjonssjef

Martine Hansen-Tangen

«Hvor er du fra?» er et spørsmål jeg omtrent får daglig etter jeg flyttet til Bergen. «Oslo!» svarer jeg stolt. Resultatet er som regel en sjokkert bergenser med et blikk som om jeg nettopp bannet høyt i kirken. I Bergen er det like vanlig med patriotisme som med regnværsdager.
På mange måter misunner jeg stoltheten, og til dels forstår jeg den også. Bergen er virkelig en flott by, og det er en grunn til at jeg har valgt å bosette meg her. Men jeg må være så freidig å si at det av og til føles ut som patriotismen går hånd i hånd med et mindreverdighetskompleks. At Bergen fortsatt burde ha status som hovedstad, er noe jeg har hørt flere ganger. Og det er noe jeg ikke forstår meg på.
Som opprinnelig osloborger i Bergen, skulle jeg ønske patriotismen og fordommene mot østlendinger kunne legges på hylla en gang i blant. Bergen har i seg selv nok sjarm til å konvertere hvem som helst til å bli bergenser på heltid. Hadde ikke jeg møtt slik motstand på grunn av en manglende skarring, hadde jeg kanskje innsett det tidligere.

Vi er som foreldre fortvilet over at Møhlenpris skole, til tross for mange rop om varsko, har fått lov til å forfalle fullstendig og bli en helserisiko for  både elever og ansatte. Vi er også bekymret for hva som vil skje med et skolemiljø i positiv utvikling, når skolen senest fra høsten av må ta fatt på et treårig eksil i brakker. Møhlenpris er en sosialt sammensatt skole, noe som i hovedsak er et gode. Men det gjør også skolemiljøet spesielt sårbart for usikkerhet og omfattende forandringer.
Foreldregruppen ønsker å være en konstruktiv medspiller i den krevende perioden framover gjennom å komme med tydelig krav og konkrete forslag. Det er viktig for oss å understreke at selv om vi ønsker at skolen skal bestå fram til sommeren, så er det med forbehold om at dette er helsemessig forsvarlig. Derfor er det viktig med en rekke strakstiltak for å bedre blant annet toalettforholdene og luftkvaliteten. Vårt viktigste krav er at skolen holdes samlet også fra og med høsten, og at Bergen kommune finner plass til et midlertidig bygg i nærområdet og unngår bussing. Her vil vi utfordrer alle kloke hoder i nærområdet til å være kreative – og kommunen til å lytte!
Vi ønsker også, så raskt som mulig, at bystyret skal ta en investeringsbeslutning for en totalrenovering eller et nybygg. Og at prosjekteringsarbeidet starter så raskt som mulig. Vi er også positive til at det inkluderes en barnehage i nye Møhlenpris skole, men dette krever en tryggere trafikal løsning for området omkring skolen.

FAU-Møhlenpris skole, Cathrine Lindtner (leder), Espen Edvardsen (nestleder) og Mildrid Økland (sekretær)

Dersom Iran gjør alvor av å stenge Hormuz-stredet, og på den måten pådrar seg USAs vrede – hvilket blir den uunngåelige konsekvens, vil en væpnet konflikt per tradisjon påvirke pumpeprisene også her til lands. De kommer til å stige formidabelt, fordi vår regjering med åpne øyne lar «verdensmarkedet» styre prisutviklingen.
Som oljenasjon har Norge i høyeste grad råd til å «fryse» prisene på pumpene på norske bensinstasjoner. Staten tjener stort på en krise i Den persiske gulf, men dette er direkte umoralsk overfor norske borgere. Det er ikke rettferdig at norske borgeres privatøkonomi – samt norsk transportnæring – skal svi på pungen fordi Iran oppfører seg truende mot verdenssamfunnet og overmakten.
Regjeringen kan med enkle grep sikre norske borgere mot prishopp på olje innenfor landets grenser, dersom konflikten blir et faktum. Men om de er voksne og ansvarlige nok til det, er en annen sak. Som nordmenn flest finner også de seg i alt, sitter på gjerdet, og lar humla suse. Mon tro hva Erna, Siv og Vidar ville gjort, dersom de stod ved roret? Det får vi vite i 2013.

Terje Haugom

Det er ikke lenge siden alle eksamener foregikk med blyant og papir. De siste årene har PC tatt over. Nå vil myndighetene gå enda et skritt lenger. Til våren vil enkelte videregående skoler la elevene bruke internett på eksamen. Dette bærer galt av sted.  Eksamen skal være en kunnskapsprøve, ikke en prøve i hvor dyktig du er på google-søk! Det vil også bli mye lettere å fuske gjennom å kommunisere med andre. De fleste ungdommer har svært gode ferdigheter på internett, og vil nok fint klare å lure systemene, hvis de ønsker det. Når vi samtidig vet at svært mange av eksamensvaktene er pensjonister, gjør ikke det situasjonen bedre. Konklusjonen blir klar: Nei til bruk av internett på eksamen!

Jan-Ove Fromreide, Demokratene

Nå må vi få mer trykk i saken om å heve ubåten ved Fedje. Allerede foran valget i 2009 lovet daværende fiskeriminister Helga Pedersen at ubåten med 69 tonn kvikksølv skulle heves. Året etter snudde regjeringen og ba om ny utredning av alternativene. Demokratene ser på dette som et gigantisk løftebrudd der det eneste motivet var å slippe billigere unna.
For å holde prosessen i gang ba man tre faginstanser vurdere Kystverkets tidligere konklusjon om at vraket bør dekkes til. Ikke uventet samsvaret deres konklusjon med kystverkets. Jeg kaller det et narrespill der konklusjonen var forhåndsbestemt.
Også professor Anders Goksøyr deler denne oppfatningen. Han uttaler følgende til BT «Hvis kvikksølvet fra ubåten slipper ut i sjøen vil det få katastrofale følger». Han reagerer også på at rapporten avfeier større katastrofer og ulykker ved simpelthen å poengtere at slike hendelser er usannsynlig.
For Fedje-folket spesielt og hele kyst Norge generelt, kan vi ikke leve i uvissheten om at vi snart kan stå overfor en miljøkatastrofe av gigantiske dimensjoner. Regjeringens vanlige sommel og utsettelser er det som gjør at ikke noe skjer. Skammelig overfor det norske folk og resten av verden. Katastrofen lurer i dypet. Kystbefolkningen må huske dette foran neste kommunevalg. Det eneste Oslo-makten forstår er stemmeflukt. Jeg har hevdet det før, men det må gjentas: Hadde U-864 lagt i Oslofjorden, hadde vraket blitt hevet for lenge siden. Ubåten må heves nå!

Jan-Ove Fromreide,
Demokratene i Norge

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Det er verdier der ute. Du eier. Vi eier. Mer eller indre. Over tid bygges opp verdier. Folk slår seg sammen og spleiser verdier. Ikke alltid med hell.

Noen lever alene. Noen som ektepar. Noen som samboere. Samt partnere. Verdiene føyes sammen, ikke alltid like bevisst. Det er grunn til å ordne seg.

Den enslige kan se bort fra det som kommer. For den eier sine eiendeler alene. Ingen tvil om opphavet. Det er de som slår seg sammen, som jeg har i tankene.

Det finnes tusener av samboere der ute. Som flytter sammen. Inn til hverandre. Med egne barn, dine barn, mine barn – og våre barn. I en skjønn saus. Men jeg mener de færreste av dem ordner seg. Jeg ser for få av dem ved kontoret. Her må finnes mørketall og mengder som ikke ordner seg.
Samboerne trenger samlivsavtaler. For å enes om verdier. Om hvem som eier hva, og ikke minst eiendommen de bebor. Der de deler på utgifter, men gjerne ikke er enige om hvem som eier hva. Før et brudd gjør den diskusjonen både nødvendig – og slitsom.

Samboerne kan lage avtaler. De trenger et ark, en penn – og noen felles tanker. Til dette trenger man ikke advokat, nei. Men godt skjønn og et felles mål – om å bli enige om eierforholdet i det de smelter sammen.

Ektefellene er sterkere vernet. Gjennom ekteskapsloven er det gitt regler om eierforhold, og deling. Sånn at det ikke blir så helt hinsides – om et brudd skulle gjøre deling nødvendig. Man trenger ikke like løsningene, men lovene har løsninger. Basert på en fellesskapstanke i det vi kaller felleseie. Ved at ektefellene kan avtale særeie. Og ved at en ektefelle kan ta med seg verdier den har bragt inn i ekteskapet, eller ved gave eller arv. Ikke så verst rettferdig, og ganske oversiktlig.

Ektefellene kan også gjøre avtaler, i form av det vi kaller ektepakter. De kan man også lage selv, men skal gjøres på særskilt formular som bør tinglyses.

Så både ektefeller og samboere skal tenke gjennom sin situasjon. Hva skjer ved et brudd. Forstår vi reglene, finner vi en løsning som passer med det vi forventer oss. Er reglene så og si tilpasset terrenget vi tror vi er i?

Det er nemlig slik at folk flest kan leve med mye. Hvis de kjenner utfallet – på forhånd. Dersom du kjenner utfallet for delingen etter et brudd, vil du heller ikke bli overrasket. Det er den uventede vendingen partene skal verne seg mot. Ved å vurdere sin økonomiske situasjon i gode dager, og benytte seg av ordningen i onde dager.
Vel, som advokat er dette arbeid for meg. Konflikter vil komme fra brudd og deling. Det gir meg ting å løse opp i. Ofte slik at jeg må forklare regler og åpne øynene til de nylig oppbrutte. Til dem som har levet i en tro om sine rettigheter, men som avdekker en annen.

Det heter føre var – enn etter snar. Slike ord gjelder ikke minst ved tilrettelegging av økonomisk samkvem mellom parter i samliv, enten det er samboere eller ektefeller.

Jeg tror dere er mange der ute som skal tenke litt på dette. Og gjøre noe med det. Vi kjøper oss forsikringer for mange av livets forhold. En avtale er også en sikring. Vi tilrettelegger for en fremtid ved pensjon og støtteordninger. Økonomiske avtaler er også en slik trygghet – for fremtiden.

Lisbet Rugtvedt, generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen

Marit Warncke Administrerende direktør i Bergen Næringsråd

Verken offentlig eller privat sektor kan i lengden sitte stille og se på at kvalifisert arbeidskraft skusles bort.

I midten av januar kunne vi lese i en ny forskningsrapport fra Fafo at arbeidssøkere med utenlandskklingende navn hadde 25 prosent mindre sjanse enn Ola og Kari Nordmann til å bli innkalt til jobbintervju. Spesielt alvorlig er det at dette også rammer unge jobbsøkere som er født, oppvokst og utdannet i Norge. Det gamle ordtaket om at navnet skjemmer ingen, ser dessverre ut til å ha allmenn gyldighet. Det å utfordre etablerte rekrutteringsmønstre er en oppgave både offentlig og privat sektor må ta på alvor. Enten det gjelder personer som er født og oppvokst i Norge eller som har flyttet hit i voksen alder.

I fjor hadde jeg gleden av å høre den finske samfunnsøkonomen Kjell Nordström snakke om utviklingstrender. Et av poengene hans var at nasjoner må bruke de menneskelige ressursene de har på best mulig måte. Alle har hørt historier om ingeniøren som kjører taxi, eller tannlegen som har startet pizzarestaurant. Med stor respekt for både taxisjåfører og pizzabakere, men disse menneskene gjør bedre nytte for AS Norge ved å gjøre det de er utdannet til. Som finne med hele verden som arbeidsplass, opplever Nordström at innvandrere blir amerikanere i løpet av ett tiår, mens de i hans eget hjemland bruker flere generasjoner på å bli finner. Så kan vi i lykkelandet Norge stille oss spørsmålet om når Kamran Ahmad, den fiktive personen fra Fafo-rapporten, blir Kamran Nordmann?

I Bergen Næringsråd har vi i flere år jobbet for å synliggjøre den potensielle kompetansen som finnes blant flerkulturelle personer i Norge. Når vi bruker tid og ressurser på dette, er det både som en konsekvens av et samfunnsansvar, men også fordi vi er overbevist om at økt mangfold styrker konkurransekraften for våre medlemsbedrifter.

For å bidra til å koble bedrifter og arbeidssøkere arrangerer vi i 2. februar for tredje gang Internasjonalt karrieretorg. Her møter flerkulturelle arbeidssøkere godt over 30 bedrifter på jakt etter sin nye medarbeider, i tillegg til et eget veilederpanel med profilerte ledere fra akademia, næringsliv og politikk. I fjor ble fire personer ansatt som en direkte konsekvens av møter som fant sted på karrieretorget, og et langt større antall hadde intervju eller samtaler med bedriftene. Til tross for at de hadde et utenlandskklingende navn. Det viser at den beste måten å bryte ned fordommer er gjennom kunnskap og direkte kontakt. Blir du også med å gjøre et mangfoldig Norge mer slagkraftig?

Ole Tom Kolstad - ole@byavisen.net

Nå må det skje noe. Nå har både pressen, Arbeidstilsynet og politikerne kjeklet seg gjennom måneder med avsløringer om forfall i skolene. Det mangler ikke på forklaringer og gode intensjoner. Det som mangler er handling.

Problemet som må løses er todelt. Skoler må pusses kraftig opp, og vanlig driftsmessig vedlikehold må få et solid løft. Oppussing krever økonomisk satsning, mens vedlikehold kan gjøres mye mer effektivt. Oppussing lar jeg ligge her, men la oss se nærmere på vedlikehold.

En takrenne på en skole i Bergen rant over tidlig i høst. Selv med moderat regn rant vannet i strie stømmer i fritt fall ned på vinduskarmen. Det bråkte så mye at elevene på innsiden ikke hørte hva læreren sa – selv i andre enden av klasserommet. Samtidig oppstod det risiko for lekkasje inn i bygget når så mye vann rant over. Slikt kan som kjent gi følgeskader som råte og sopp, skader som er dyre å reparere.

Flere måneder senere regner det fremdeles mye og ofte. Og vannet renner fremdeles over. Elevene hører fremdeles ikke hva læreren sier, og hvem vet hvor mye sopp det er i veggene? Årsaken til problemet er en tett renne. Løsningen er en stige og fem minutters arbeid.

På samme skole har elevene lenge klaget over at de ikke får dusjet etter gymtimene. Fordi det er så lite vann i dusjene at det lille som finner veien til dusjhodet sildrer nedover veggene. Elevene bruker sin kanal – elevrådet – uten at noe skjer. Foreldre får høre om problemet og tar det opp med skolen uten at noe skjer. Saken diskuteres på foreldremøter. Det viser seg at foreldre som selv har gått på samme skole 25-30 år tidligere kjenner igjen historien. En hel generasjon har gått – uten handling. Løsningen er en rørlegger og noen arbeidstimer.

Tilbake til kommunens system for vedlikehold. Det er komplisert. Altfor komplisert. Det er så komplisert at de ansvarlige sliter med å forklare det til rektorene på skolene, som i dag må bruke tid på altfor mange oppgaver.

Hvem som skal fikse dusjen og tømme takrennen bør ikke rektor ha noe som helst med. Hun bør ikke en gang vite at det er et problem. Løsningens nøkkelord er kjernevirksomhet. La skolene drive med sin kjernevirksomhet, som er faglig og sosial opplæring. Hverken mer eller mindre. Og la de som har vedlikehold og oppussing som sin kjernevirksomhet ta seg av det fysiske arbeidsmiljøet for lærere og elever.

Kommunen bør ikke og kan ikke drive byggvedlikehold. Det bør private, profesjonelle aktører ta seg av. Det eneste kommunen bør ta seg av er innkjøp av vedlikeholdtjenester. I denne sammenheng er innkjøp kommunens kjernevirksomhet.

Dagens system er ineffektivt og dårlig. Tiden er overmoden for en overgang til forretningsmessig privat drift med kommunen som profesjonell oppdragsgiver og innkjøper.

Ansvarlig redaktør
Ole Tom Kolstad

Janne G. Sørgulen - janne@byavisen.net

Det sies at man ikke skal spørre en dame om alderen hennes. Men er det egentlig noen gode grunner for at man bare kan spør menn? Som journalist møter man med jevne mellomrom kvinner som helst ikke vil at man skriver alderen deres, og jeg undres like mye hver gang. Det virker som om de skammer seg for å eldes, selv om alder er noe man slett ikke kan gjøre noe med selv. Om alderen virkelig bare skal ses på som et tall, bør det verken være noe man trenger å skjule, eller være noe som er forbundet med hemmelighold for menn eller kvinner.
Et utsagn som trolig holder liv i det håpløst utdaterte utsagnet, er at menn blir kjekkere, mens kvinner bare eldes med årene. Joda. George Clooney (50), Jonas Gahr Støre (51), Brad Pitt (48), Jon Almaas (44). De ser jo bra ut, de … men det gjør da også Madonna (53), Åse Kleveland (62), Dorthe Skappel (49) eller Sissel Kyrkjebø (42). En eldre kvinne med selvtillitt og stil, er da mye mer sjarmerende enn en dresskledd mann med stor pondus og måne.
I vestlige samfunn blir alt som er nytt, og det å være ung, forbundet med det positive – forhøyet til de grader. I andre kulturer er det å være gammel noe som blir forbundet med ære og respekt. Der har vi definitivt noe å lære av andre kulturer.

Sondre Leiren Rasch (H) - Medlem i komité for finans i Bergen bystyre

Å være ung bystyrerepresentant for Høyre i Bergen er den morsomste deltidsjobben man kan ha ved siden av studiene.

Etter en intensiv valgkamp for Høyre vant det sittende byrådet et brakvalg. Og jeg og seks andre Unge Høyre-kandidater var så heldig å bli krysset opp av de som stemte på Høyre og rett inn i bystyret. Vi visste ikke hva vi skulle forvente, men vi visste at det kom til å bli spennende.

Det å sitte i bystyret har vært litt som å drikke frokostjuice av en brannslange, og det skal sies at jeg er veldig glad i frokostjuice. Læringskurven har vært bratt, men moro. Hva er forskjellen mellom en interpellasjon og et privat forslag? Hva kan man egentlig foreslå i bystyret? Ingen av disse spørsmålene har jeg funnet svar på enda.

På de første møtene møtte jeg mest positive overraskelser. De første møtene er preget av høflighet og seremoni. Det er derfor ikke rart at jeg ble veldig imponert over hvor mange hyggelige og engasjerte mennesker som var i de andre partiene. Det gledet meg å se så mange ulike perspektiver samlet for et felles mål: å gjøre Bergen til en bedre by å bo i.

Fordelen med å være ung i alt dette er at man gis større plass til å forbli idealistisk og nytenkende.
Sondre Leiren Rasch

Etter hvert blir høflighet byttet ut med en mild konfrontasjon. Kåserende innlegg fra medspaltist Miljeteig, friske og poetiske perspektiver fra Miljøpartiet De Grønne og bakkekontakt fra Fremskrittspartiet. Byluftlisten er salens senator og Senterpartiet dets revisor. Blant halvsovende journalister og en rungende ordfører diskuteres alt fra store idelogiske spørsmål om eiendomsskatt til små formaliteter som momsfritak for Bergen Turlag, som vedtas enstemmig.

Fordelen med å være ung i alt dette er at man gis større plass til å forbli idealistisk og nytenkende. Det er på en måte rolledelingen innad i vår bystyregruppe: Vi legger frem ideene, moderpartiet moderer dem. Vi utfordrer og de rettleder. Vi skriver twittermeldinger og de skriver velskrevne brev. Til syvende og sist forblir vi likevel gode kolleger, med felles mål og formål.

Mitt arbeid i bystyret har imidlertid så vidt begynt. I kommende utgaver skal jeg fortelle litt fra innsiden om aktuelle og interessante debatter som skjer i bystyret, fra et ungt perspektiv.

Mari Louise Uldbæk Stephan

Om du heter Kamran Ahmad eller Andreas Hansen har stor betydning for om du blir kalt inn til jobbintervju eller ikke. Det viser en rapport som nylig ble lagt frem av forskere fra Fafo og Institutt for samfunnsforskning. 1800 parvise, fiktive jobbsøknader ble sendt til reelle stillingsutlysninger. Halvparten ble sendt ut med navnene Andreas Hansen og Ida Johnsen, den andre halvparten med Saera Rashid og Kamran Ahmad. Søknadene fra personene med minoritetsbakgrunn signaliserte at søkerne var født og oppvokst i Norge eller at de kom til Norge i ung alder.

Resultatet viste det mange har tenkt: Sjansen for å bli kalt inn til jobbintervju synker drastisk dersom du har et utenlandskklingende navn. De utenlandske jobbsøkerne hadde ti prosent lavere sannsynlighet for å bli innkalt til intervju i offentlig sektor, mens sannsynligheten var 35 prosent lavere i privat sektor. Rapporten er en viktig dokumentasjon av et alvorlig diskrimineringsproblem i arbeidslivet. Spørsmålet nå er hva vi gjør videre.

Høyre har over lengre tid diskutert anonyme jobbsøknader som en mulighet for å unngå diskriminering, og mener at rapporten aktualiserer problemstillingen. Også representanter i Venstre og KrF, mener anonymisering er veien å gå. Selv mener jeg at dette er et gigantisk feilsteg. Å late som om alle søkere står likt bare navnet er fjernet, er en naiv og forenklet måte å se arbeidssøkere på.

Som Sten Inge Jørgensen skrev i sin kommentar i Morgenbladet, inneholder jobbsøknader ofte informasjon om fritidsinteresser. Og det er vel liten tvil om at det blir oppfattet forskjellig dersom noen oppfører «sosialt arbeid i moskeen», andre andre skriver «trening til Birken», som en av sine fritidsinteresser. Navnløse søknader sender også et signal om at det ikke er like kult å hete Mahad som å hete Ole.

Det vi heller burde konkludere med fra rapportens resultater, er at det er på høy tid å innse at Norge består av personer som heter Jonglan, Jens, Amina, Anne, Morten og Mazyar. Norge er i endring. Og man blir ikke kjent med det nye Norge ved å skjule folks navn i jobbsøknader.

Mari-Louise Uldbæk Stephan
redaksjonssjef

Bjarte Kvinge Tvedt

Mari-Louise skrev forrige uke at hun på en uskyldig måte stjeler penner på arbeidsplassen.
Dette er hun nok ikke alene om, det er nok flere andre arbeidsplasser hvor man stjeler penner fra hverandre. Men på denne arbeidsplassen er jeg et offer!
Det er svært sjelden jeg har penner, og om jeg har penn er den ønskede fargen på blekket fraværende. Pulten min flyter over av alt annet. Kaffekopper, aviser, papir og kanskje en epleskrott eller to. Ikke alt dette er mitt. Jeg drikker for eksempel ikke fire kopper kaffe samtidig. Sidemannen har også tidvis en god dose kaffekopper på pulten. Vi får besøk ganske ofte i løpet av dagen og kaffekoppene har en tendens til å bli forlatt hos oss.
Men hva er det som gjør at pennene fra min pult blir tatt med. Er de besøkende kollegaene en gjeng skjærer som samler fine blinkende penner til redet sitt, kontorpulten? Heldigvis er jeg den ærlige moralske albatrossen som subsidierer de med penner fra vår felles utstyrsskuff. En dag vil de forstå hvor takknemlig de bør være for det.
Men hva er det som gjør at sidemannen beholder pennene sine? Er han sjefsskjæren?
Jeg tar en siste kikk rundt på pulten og konstaterer at jeg må hente inn ny beholdning. Snart kommer den sultne mobben, en etter en.

Landet rundt kan vi lese om offentlige bygninger som forfaller.  Midler til vedlikehold blir ikke prioritert. Det er dessverre slik at de fleste politikere uansett parti synes det er mye gjevere å bevilge penger til nybygg, for dermed å kunne sole seg i glansen, enn å tildele de nødvendige midler til falleferdige kommunale bygg.
I Bergen og andre kommuner kan vi lese om elever som rett og slett må bytte skole fordi inneklimaet og skolens befatning er av en slik art at det ikke er forsvarlig å ha undervisning der. Dette er en fallitterklæring av de styrende politikerne. Det hjelper lite å bygge nye bygg når man ikke klarer å vedlikeholde dem man allerede har!
Jeg mener forfallet startet tidlig på 1990-tallet. Jeg var selv aktiv politiker på den tiden og var dessverre med på, ja nærmest ivret for at de fleste kommunale tjenester skulle privatiseres, eller konkurranseutsettes som er et finere ord for det samme. I kommune etter kommune ble det flertall for å privatisere vaktmestertjenesten ved skolene og øvrige kommunale bygg. Man trodde at dette ville bli langt mer effektivt og billigere så man kunne frigjøre besparelsen på andre tjenester. I 2012 kan man med stor styrke hevde at dette ble feil!
Der man før hadde en fast ansatt vaktmester som til daglig så hva som måtte gjøres og som la sin sjel i dette arbeidet, må nu rektor bestille glassmestere, tømrere, elektrikere og så videre for den minste ting. De såkalte besparelsene ble mer enn oppbrukt på byråkrater som måtte sjekke at anbudene var tilfredsstillende i henhold til beskrivelse.  Et annet moment man mistet på veien var vaktmesterens oppdragende virkning på elevene. Det er min påstand at mye hærverk er unngått fordi man hadde en vaktmester som man kjente og måtte stå til rette for hvis man ble tatt.
Vi lærer av våre feil sies det. La oss håpe øvrige politikere også vil det. La oss få slutt på anbudssurret og gjeninnsette vaktmestrene ved skolene. Det er ingen skam å snu.

Jan-Ove Fromreide,
Demokratene i Norge