Ruth GrungKomitéleder for miljø og byutviklingBergen kommune

Bergen Offentlige Bibliotek er Norges nest største folkebibliotek. Jeg har på nytt blitt en flittig bruker. Det er en meget positiv opplevelse som jeg ønsker å dele med flere. På videregående brukte jeg biblioteket som lesesal, senere har jeg vært der mye på regnfulle ettermiddager da ungene var små. Men nå har jeg oppdaget et bibliotek som gir meg helt nye gleder, spesielt med bruk av nettsidene. Her har jeg lest bokanmeldelser, anbefalinger av bøker og forfattere som jeg ikke har hørt om. Det er uante muligheter for søk på tema, aldersgrupper og aktiviteter. På biblioteket finner du tegneserier, filmer, dokumentar, veiledning til slektsgransking, aviser, bøker på mange språk. Edvard Grieg ga store deler av sin samling til Bergen Offentlige Bibliotek. De har tatt godt vare på arven og bygget ut en av landets beste musikkavdelinger. Jeg har meldt meg ut av alle bokklubber, lagt inn bestilling på bøker og filmer. Nå er det biblioteket som styrer store deler av fritiden etter hvert som jeg får melding om at bøkene er ledige og står klar i egen hylle.

Biblioteket ligger majestetisk til i enden av byen største fellesrom. Det er en av byens flotteste bygninger. Bygget er fredet med mange flotte detaljer. Men det er også et godt bygg å være i. De ansatte er alltid behjelpelig. Fra politikken vet jeg at bibliotek og kulturskolen er to av våre to viktigste kulturinstitusjoner. På biblioteket treffer du alle slags folk. Forskning viser også at ungdom og innvandrere er spesielt flittige brukere. Innvandrere bruker biblioteket på en annen måte, og kommer ofte sammen med andre. Det er også interessant at mange innvandrerkvinner som bruker biblioteket, gir uttrykk for at de er kommet til et samfunn der deres rettigheter er sikret på en helt annen måte enn landet de dro fra. Dette forbinder de med bibliotekene. Det skaper tillit, selv om de gir uttrykk for at de savner den tette menneskelige kontakten i hjemlandet, og at forholdet mennesker imellom i Norge ofte kan virke instrumentelt og kaldt. Bibliotekene er blitt et sted der de søker informasjon om rettigheter og plikter i det nye landet. Ansatte har måtte veilede i søknader om barnehageplass og utfylling av ulike skjema. Slik utvikler bibliotekene seg og dekker nye behov.

En av folkebibliotekenes oppgaver er å drive folkeopplysning og stille bakgrunnsstoff for samfunnsdebatt gratis til rådighet for alle som bor i landet. Det er derfor viktig at vi verner om den opplyste offentligheten i vår tid og om bibliotekene.

Dessverre har vi erfart at H, Frp, Krf-byrådet valgte å fjerne bokbussen. Et tilbud som hovedsakelig var til barnehager og skoler. Samtidig sier man at man satser på norskfaget og barns leseferdigheter! Nå har de tatt det neste budsjettkuttet og redusert åpningstiden på Landås. Slik bygger man gradvis ned noen av de beste sosiale møteplassene, fjerner limen i lokalsamfunn.

Arbeiderpartiet er positiv til etablering av et Litteraturhus i Bergen, men det må ikke skje på bekostning av biblioteket. Mens Høyre og Frp har gitt 1 million i driftstøtte både i Bergen og fylkeskommunen, så har Arbeiderpartiet i fylket, krevd først å få en sak om driften av et Litteraturhus i forhold til bibliotek og behov for nye debattscener i byen. Redusert åpningstid på Landås bekrefter dessverre våre bekymringer.

Jeg oppfordrer alle til å slå ring rundt bibliotekene. Er det lenge siden du har vært der så ta deg en tur innom og innom nettsiden. Jeg kan garantere deg en positiv opplevelse.

Marit Warncke Administrerende direktør i Bergen Næringsråd

Verken offentlig eller privat sektor kan i lengden sitte stille og se på at kvalifisert arbeidskraft skusles bort.

I midten av januar kunne vi lese i en ny forskningsrapport fra Fafo at arbeidssøkere med utenlandskklingende navn hadde 25 prosent mindre sjanse enn Ola og Kari Nordmann til å bli innkalt til jobbintervju. Spesielt alvorlig er det at dette også rammer unge jobbsøkere som er født, oppvokst og utdannet i Norge. Det gamle ordtaket om at navnet skjemmer ingen, ser dessverre ut til å ha allmenn gyldighet. Det å utfordre etablerte rekrutteringsmønstre er en oppgave både offentlig og privat sektor må ta på alvor. Enten det gjelder personer som er født og oppvokst i Norge eller som har flyttet hit i voksen alder.

I fjor hadde jeg gleden av å høre den finske samfunnsøkonomen Kjell Nordström snakke om utviklingstrender. Et av poengene hans var at nasjoner må bruke de menneskelige ressursene de har på best mulig måte. Alle har hørt historier om ingeniøren som kjører taxi, eller tannlegen som har startet pizzarestaurant. Med stor respekt for både taxisjåfører og pizzabakere, men disse menneskene gjør bedre nytte for AS Norge ved å gjøre det de er utdannet til. Som finne med hele verden som arbeidsplass, opplever Nordström at innvandrere blir amerikanere i løpet av ett tiår, mens de i hans eget hjemland bruker flere generasjoner på å bli finner. Så kan vi i lykkelandet Norge stille oss spørsmålet om når Kamran Ahmad, den fiktive personen fra Fafo-rapporten, blir Kamran Nordmann?

I Bergen Næringsråd har vi i flere år jobbet for å synliggjøre den potensielle kompetansen som finnes blant flerkulturelle personer i Norge. Når vi bruker tid og ressurser på dette, er det både som en konsekvens av et samfunnsansvar, men også fordi vi er overbevist om at økt mangfold styrker konkurransekraften for våre medlemsbedrifter.

For å bidra til å koble bedrifter og arbeidssøkere arrangerer vi i 2. februar for tredje gang Internasjonalt karrieretorg. Her møter flerkulturelle arbeidssøkere godt over 30 bedrifter på jakt etter sin nye medarbeider, i tillegg til et eget veilederpanel med profilerte ledere fra akademia, næringsliv og politikk. I fjor ble fire personer ansatt som en direkte konsekvens av møter som fant sted på karrieretorget, og et langt større antall hadde intervju eller samtaler med bedriftene. Til tross for at de hadde et utenlandskklingende navn. Det viser at den beste måten å bryte ned fordommer er gjennom kunnskap og direkte kontakt. Blir du også med å gjøre et mangfoldig Norge mer slagkraftig?

Sondre Leiren Rasch (H) - Medlem i komité for finans i Bergen bystyre

Å være ung bystyrerepresentant for Høyre i Bergen er den morsomste deltidsjobben man kan ha ved siden av studiene.

Etter en intensiv valgkamp for Høyre vant det sittende byrådet et brakvalg. Og jeg og seks andre Unge Høyre-kandidater var så heldig å bli krysset opp av de som stemte på Høyre og rett inn i bystyret. Vi visste ikke hva vi skulle forvente, men vi visste at det kom til å bli spennende.

Det å sitte i bystyret har vært litt som å drikke frokostjuice av en brannslange, og det skal sies at jeg er veldig glad i frokostjuice. Læringskurven har vært bratt, men moro. Hva er forskjellen mellom en interpellasjon og et privat forslag? Hva kan man egentlig foreslå i bystyret? Ingen av disse spørsmålene har jeg funnet svar på enda.

På de første møtene møtte jeg mest positive overraskelser. De første møtene er preget av høflighet og seremoni. Det er derfor ikke rart at jeg ble veldig imponert over hvor mange hyggelige og engasjerte mennesker som var i de andre partiene. Det gledet meg å se så mange ulike perspektiver samlet for et felles mål: å gjøre Bergen til en bedre by å bo i.

Fordelen med å være ung i alt dette er at man gis større plass til å forbli idealistisk og nytenkende.
Sondre Leiren Rasch

Etter hvert blir høflighet byttet ut med en mild konfrontasjon. Kåserende innlegg fra medspaltist Miljeteig, friske og poetiske perspektiver fra Miljøpartiet De Grønne og bakkekontakt fra Fremskrittspartiet. Byluftlisten er salens senator og Senterpartiet dets revisor. Blant halvsovende journalister og en rungende ordfører diskuteres alt fra store idelogiske spørsmål om eiendomsskatt til små formaliteter som momsfritak for Bergen Turlag, som vedtas enstemmig.

Fordelen med å være ung i alt dette er at man gis større plass til å forbli idealistisk og nytenkende. Det er på en måte rolledelingen innad i vår bystyregruppe: Vi legger frem ideene, moderpartiet moderer dem. Vi utfordrer og de rettleder. Vi skriver twittermeldinger og de skriver velskrevne brev. Til syvende og sist forblir vi likevel gode kolleger, med felles mål og formål.

Mitt arbeid i bystyret har imidlertid så vidt begynt. I kommende utgaver skal jeg fortelle litt fra innsiden om aktuelle og interessante debatter som skjer i bystyret, fra et ungt perspektiv.

Gruppeleiar for SV, leiar for Komite for Helse og Sosial i bystyret

Det er på tide å få ein do-politikk. Viss det er for vulgært: Ein toalett-politikk – men det svingar ikkje så mykje av det finare omgrepet. Dessutan, når det kjem til realitetane, trur eg det er best å seia dopolitikk. Kanskje trengst det dopoliti også.

«Kvifor skin kjøpesentra, men ikkje skulane?» Spørsmålet kom for eit lite tiår sidan frå SV-leiar Kristin Halvorsen. Det var ei god samanstilling. Då eg vart leiar av Oppvekstkomiteen i bystyret i 2003, måtte komiteen straks på synfaring til Fridalen skule, bygd i 1939 og nedleggingstruga av Monica Mæland i hennar fyrste byråds kveitebrødsdagar. Fridalen skule var i si tid bygd som bydelens Soria Moria: I 1939 må Fridalen skule ha skine som eit eventyrslott og fortalt både skuleungar og vaksne kor viktig skule og utdanning var for den oppveksande slekt og heile samfunnet.
Bergensskulen 2012 skin ikkje. Det vil seie, det er heldigvis ikkje sant for alle bergensskular. Men det er sant for altfor mange. No må ungane ved Landås skule bussast til andre skular, etter at byrådet og Høgre, KrF og FrP neglisjerte, og gjorde om, bystyrevedtaket frå 2006 om å reisa ein tidsmessig Landås skule. Eg hugsar godt korleis Landås skule såg ut – i 2003/04 og i 2006.

Ein treng ikkje vera (dotter av ein) snikkar for å sjå dei skrikande forsømmelsane og vedlikehaldsbehova. Jo, eg hugsar mursteinane og – pussen som datt ned frå Fridalen skule også. Og eg hugsar nye-bygget på Bjørndalsskogen skule, arkitektprisa, ja vel, men myggel-befengt og med lekkasjar i kø på grunn av arktiektur og byggjemåtar alldeles uhøvelege for vestlandsklima. Skinstø skule på same vis. På Møhlenpris skule gjekk eg etter lukta, eller sneken, og kom fram til do, ja vel, toalettet då. Og doane på Nordnes skule vart ei mediesak for seg. Der tok tøffe ungar, med Emma i elevrådet i spissen, tak – og doane vart ordna. På Christi Krybbe skule nokre år tidlegare vart partileiaren min teken handfast i armen og handa av insisterande jenter ; ho fekk ikkje lov å gå før dei hadde vist henne doane. Det var etter det at Kristin Halvorsen framheva at det trongst ein dopolitikk for norske skular.

Då dei raud-grøne tok over etter høgre-styret i Trondheim i 2003, mangla over halvdelen av skulane inneklima-godkjenning. No er alle skular i Trondheim inneklimagodkjende, somme rett nok mellombels, men like fullt: Inneklimagodkjende. Og eg trur ikkje det skal finnast sopp i Trondheimsskulen. I Bergen vantar framleis over 20 skular inneklimagodkjenning. I Trondheim har det raud-grøne styret i år etter år brukt ein million kroner per dag på opprusting og bygging av skulebygg. Dei verdset vaktmeistrar og vedlikehald på ein heilt annan måte enn byrådet og bystyrefleirtalet i Bergen. Eg har ikkje forhøyrt meg om dokvaliteten og dopolitikken i Trondheim. Eg har i grunnen ikkje sett at det blir spurt om den slags i offentlege statistikkar over dette og hint heller. Do-strategi er ikkje eit omgrep som finst i politisk vokabular. Men kanskje kan norske kommunar målast så enkelt: Vis meg do-standarden din, og vi veit kva kommune du er?

Monica Hannestad - Daglig leder for Design Region Bergen

– Design er mye mer enn form og farge, sier jeg – til stor forargelse for enkelte. For med hvilken rett kan jeg utfordre folks oppfatning av hva design er? Det er jo sjelden med glede at vi blir utfordret i vår oppfatning av hva verden er, og hvordan vi selv mener den ser ut. Noen ganger blir vi likevel nødt til å endre våre referanserammer og se omgivelsene med nye, friske øyne. Men hvor kommer denne redselen fra?

Fra barnsben av er vi opplært til at mattestykker har to streker under svaret, at kjøtt skrives med «kj» og ikke «sj» (slik enkelte ynder å uttale det). Vi lærer hvordan verden henger sammen, og dermed lærer vi å se etter fasiten, et svar, et mønster, slik at verden samlet kan fremstå på en måte vi kan forstå.

Videre i studier, på høyskole og universitet blir det etter hvert rom for å spørre hvordan og hvorfor i stedet for å bare spørre om hva. Men har denne evige søken etter en fasit de første tyve årene av våre liv, med en underliggende redsel for å svare feil, berøvet oss evnen til å virkelig se bredde, dybde og høyde i søken etter nye måter å se verden på? For møter ikke våre oppleste sannheter oss uansett hvor vi vender blikket? Og dermed igjen gir oss noenlunde det samme svar?

Første bud i kommunikasjon mellom mennesker er: Vi er skeptiske til andres påstander. Annet bud er: Vi forsvarer våre egne påstander. Om du er en gjennomsnittlig leser, vil du derfor være skeptisk til mitt første bud fordi du vet dette best selv, hvilket bekrefter bud nummer to.

Om vi enes i bud nummer en og to, for så å se det i lys av min første påstand i denne spalten; «Design er mye mer enn form og farge», kan vi plutselig forstå denne motviljen hos enkelte, om at design som profesjon i dag rommer mye mer enn det tradisjonelle «form og farge-begrepet».

Og hvor vil jeg med dette? Jo, jeg ønsker radikal endring. Jeg ønsker å øke sannsynligheten for å se muligheter – for økt verdiskaping, større brukerfokus, høyere internasjonaliseringsmuligheter og økt innovasjon og fremtidsretting. Både for nærings- og samfunnsliv. De ligger der, rett foran oss, mulighetene, om vi bare våger å løfte blikket og tenke nytt i forhold til design av den felles verden vi lever i.

Thomas Anthun Nielsen - I permisjon fra jobben som redaktør i Megafon. Programleder i NRK Hordaland denne høsten. Standup-komiker.

Vi gikk tom for smør. Smør. Plutselig var ikke margarin godt nok lengre. Ord som hjertesunt og godt for helsen var ikke godt nok for oss lengre. Vi måtte ha smør. Så mye smør ville vi ha at Tine like godt gikk tom for det gule gullet. Lavkarbo-folket ble raskt pekt ut som synderne og panikken bredte om seg i kongeriket. Kreativiteten var stor. Folk kjøpte smør på svartebørsen, andre smuglet den inn fra Sverige. På radio kranglet politikerne om hvem som hadde ansvaret for denne krisen.

Jeg hørte på NRK P2 en morgen. Der dukket det opp en opposisjonspolitiker som ville ha regjeringens hode på et fat. «Regjeringen klarer ikke å brødfø sitt eget folk», sa han før han fortsatte. «For noen år siden var vi tom for ribbe, før der var vi tom for pinnekjøtt. Dette er ikke holdbart», tordnet stemmen i høytalerne mine. Jens Stoltenberg burde åpenbart ta det fulle og hele ansvaret for denne fadesen og gå av. En statsminister som ikke klarer å sørge for smør til folket kan vi ikke ha, skulle vi tro den sinte mannen i radioapparatet.

Denne store krisen gikk også sin seiersgang rundt i verdensmedia. I Asia kunne vi se to bestemødre sloss om den siste smørpakken, mens amerikanske komikere godtet seg respektløst over vår store krise. Selv tok jeg ansvar og laget smør direkte på luften på NRK P1. Da tar cirka ni minutter, så det er ikke så veldig vanskelig. Men det skulle jeg ikke ha gjort, for nå går vi snart tom for fløte.

Et annet problem er at vi snart går under som folk, det kommer nemlig til å bli født få babyer nå i 2012. Og grunnen til det er lavkarbo-hysteriet. På grunn av smørmangelen så beholder bøndene kyrne lengre og dermed blir de for gamle for å slaktes. Dette fører til en mangel på biff. Og biff er jo det vi gutter lager til damene når vi tar dem hjem på middag. Dette vil igjen føre til en økning i kjøp av kylling og svin med dem konsekvens at vi går tom for egg og bacon.

Egg og bacon er en meget viktig ingrediens når en skal invitere en jente hjem etter en hyggelig tur på byen. Så langt har jeg ikke møtt en kvinne som vil ha hvite bønner og toast til frokost. For brødet er jo fullt av karbohydrater og, Gud forby, det skal jo vi holde oss langt unna om vi ønsker å bli slanke. Og når vi er tom for biff, egg og bacon vil det blir vanskelig å få seg en kjæreste, noe som igjen fører til at det blir færre par, og igjen, færre barn kommer til verden.

Marit Warncke Administrerende direktør i Bergen Næringsråd

Det sies at en begravelse i Bergen er festligere enn et bryllup i Oslo. Med cupfinalen friskt i minne, kan vi vel enes om at selve kampen ble en parantes, for «gu kor gøy vi hadde» med å lage rammen rundt den. Selv min søster som aldri har sett en Brann-kamp i hele sitt liv, men bor rett i marsjruten for opptoget på vei mot Ullevål, rapporterte for første gang på Facebook: «Tårene begynte å renne da jeg plutselig så, og ikke minst hørte en ellevill horde av gale bergensere komme marsjerende mot meg. De fylte gatene fra husvegg til husvegg. Ledet an av en jublende ordfører i røde støvler, tett fulgt av staute buekorpsslagere, som trommet så det gjallet i husveggene, akkompagnert av tusener av syngende hoiende rævadiltere!»

La oss rive med, skape begeistring jubel og folkefest! Dette har vi vist hver 17. mai, da «gullet kom hem», Tall Ships Race og Hansadagene. Og nettopp dette ble antagelig tungen på vektskålen da Bergen vant den nasjonale kampen om å stå som Norges søkerby til sykkel-VM 2016. Bergen Næringsråd har deltatt i arbeidsgruppen som har jobbet frem VM-søknaden og kan bare gratulere Norges Cykleforbund med et godt og riktig valg.

Og nå må vi slutte rekkene folkens, for hva snakker vi om her? Jo, verdens tredje største idrettsarrangement med til sammen 500 timer direktesending på TV og radiokanaler, formidlet til 400 millioner tilskuere verden over. Vi kan forvente flere hundre tusen tilskuere til Bergen. I mer enn en uke vil byen doble sitt innbyggertall! Dette må jo være en våt drøm for enhver stolt bergenser:

Å se Thor Hushovd rykke fra feltet på vei tilbake gjennom spektakulære scenarier på Sotra, eller Edvald Boasson Hagen komme over Bryggen og suse først over målstreken på Festplassen, og best av alt: Samtidig vite at resten av verden ser det samme?

Markedsføringsverdien for Norge, Vestlandet og bergensregionen vil være enorm. I tillegg kommer store direkte inntekter de dagene mesterskapet pågår. Ferske tall fra København, som sist var vertskap for Sykkel-VM, viste direkte inntekter til byen på 220 millioner kroner.

Å få Sykkel-VM til Bergen gir også en glimrende mulighet til å gjøre Bergen til en skikkelig sykkelby. Flere syklister betyr færre biler, noe som er bra for luftkvaliteten og folkehelsen vår.  Byrådet har satt av 72 millioner kroner for 2012 og dersom vi går seirende ut av den internasjonale konkurransen om mesterskapet forventer vi en videre satsing slik at vi kan lage tidenes beste sykkel-VM i sykkelbyen Bergen.

Det er knapp tid for å videreutvikle og selge inn konseptet vårt så vi kan gå seirende ut som vinnerby i den internasjonale konkurransen. Både London og Paris kan se ut til å bli noen av våre konkurrenter.  Nå oppfordrer vi bymann og stril, næringsliv og offentlighet om å stille opp sammen  for å få dette til!

Marianne Skjulhaug. Rektor ved Bergen Arkitekt Skole

Det var Bergens skjønnhet som tok oss et hakk nærmere sykkel-VM i 2016. Jeg skal flytte fra Bergen. Huset er omgjort til et landskap av pappesker med privat historie lagret til øverste kant. Akkurat idet jeg forstår at jeg skal flytte fra Bergen, kommer denne desperate og ukritiske følelsen av hvor uendelig vakker Bergen er. Hver morgen spaserende til siloen i Sandviken kjenner jeg uro over den vemodige gleden av å se fjellsiden og sjøen. Tenk om jeg ikke kan leve uten?

Jeg går omkring i byen med sansene i høygir. Bergen erter en stakkars utflytter med alle sine underfundige sammentreff og herligheter.  Bien serverer bedre hvitvin enn noen gang. Luften på Fløyen, godt over giftlokket, kjennes som om den er fra Jotunheimen. Drosjesjåføren forteller historier som gjør dagen absurd. Kunsthallen har utstillinger du ellers måtte reise til metropolene for å oppleve. BIFF og Razika tar helt av. Bergen tar av. Steinkjellerbakken inviterer til svermeri. På bussen sitter kjente i kø og smiler vennlig. Så du skal flytte? Selv Berit virker tiltrekkende på meg nå om dagen. Restene av henne ligger i hvite haggelklumper langs fortauet. Jeg blir superbegeistret over at naturkreftene utspiller seg midt i byens sentrum. For en by!

Bergens skjønnhet påvirker alle som tilhører byen. Men er det egentlig Bergens skjønnhet? Snakkes det ikke egentlig om Bergen forstått med bygrense fra for eksempel 1766? Den største delen av Bergen har ikke de fantastiske, attraktive byrommene som vi finner i sentrum. Bergen sentrums sterke identitet tilslører at Bergen i tillegg er steder som ligger langt utenfor byens sentrum, steder som Salhus, Loddefjord og Fyllingsdalen. Sentrums skjønnhet blinder byens planleggere og har lenge gitt et slags frikort for å la problemområdene ligge. Bergens skjønnhet omfatter ikke Lagunen og Åsane senter. Spagettien på Nygårdstangen kan heller ikke pådra seg skjønnhetsstempelet. Mye botox må til for å kutte bilforbindelsen mellom hjem og arbeid. Det gjør vondt i hjertet når byen fortsetter å vokse utover og giftlokket legger seg fast. Det gjør litt vondt i hjertet når jeg ser byen akkurat som den er, når jeg ser at Skansentunnelens foreslåtte innslag i Christiesgate har overlevd nesten 15 år som tegning, og fremdeles vurderes som aktuell. Det gjør vondt i hjertet når jeg ser rådhuset med en annen. Byens skjønnhet er sårbar for endringer. Et hull i Christiesgate for å svelge unna biler, kan ikke enkelt bli et produktivt tilskudd til byen. Her er det fremdeles en mulighet til å tenke annerledes, det er det ikke med tinghuset. Den bergenske rådhusplassen er en tapt mulighet. Likevel, hjertevondt er til å leve med, det går over etterhvert.

Tilbake til tanken på et bergensk sykkel-VM.  Det er fristende å drømme seg vekk til frisk luft og Linda Eides visjoner om en trygg tilværelse som syklist. Å vinne konkurransen om sykkel-VM kan bare toppes med at byen frem mot 2016 blir Europas mest avanserte sykkelby. Jeg er overbevist om at det vil styrke byens skjønnhet.

Gruppeleiar for SV, leiar for Komite for Helse og Sosial i bystyret

Eg gjer leiaren for Straxhuset, Martha Bjørke, sine ord til mine. For på nytt handlar det om dei sprøytenarkomane i Nygårdsparken. Ja, eg seier sprøytenarkomane. Det er eit brutalt omgrep, men det å vera avhengig av heroinsprøyter fleire gonger om dagen, det er brutalt, det er øydeleggjande, helsefarleg, livsfarleg.

Bergen har 1500 injiserande rusavhengige. Det er forholdsvis like mange som i Oslo, og det er våre to byar i Noreg som har dette storbyfenomenet. Det er også våre to byar som har dei mest kjende utandørs, opne russcenane: Plata og Nygårdsparken. I Noreg injiserer dei heroinavhengige stoffet, i dei fleste andre land røykjer dei det. Dette er den umiddelbare grunnen til Noreg sine store overdosedødsfall, og difor prøver no både Straxhuset her i byen og hjelpeetatane i Oslo å snu dei mest avhengige over frå sprøyter til røyking. Det kan visa seg å vera livbergande, sjølv om det kan synast som eit lite offensivt tiltak. Men livberging er føresetnad nummer ein om ein rusavhengig skal redusera eller enda sin rusmisbruk.

Eit heilt bysamfunn fortvilar over Nygårdsparken: brukarar, pårørande, grannar, dei som arbeider i nærleiken, den jamne borgar – og bystyre og byråd. I Oslo fortvilar dei over Plata.  Men der Oslo-politiet med byrådets velsigning har valt å jaga dei sprøytenarkomane kvilelaust frå stad til stad, der har bergenspolitiet og byrådet i Bergen så langt erkjent at å jaga dei sprøytenarkomane fører ingenting godt med seg viss ein ikkje har noko anna å tilby dei. Og bergenspolitiet har prøvd før.

No synest det å lyda nye tonar frå politiet, kanskje applauderte av byrådet. Ei lukka arbeidsgruppe initierte av politiet skal ha kome fram til ulike tiltak for å få slutt på Nygårdsparken som Nord-Europas største russcene. Både BT og BA har hatt sine lekkasjar frå denne gruppa, medan komité for helse og sosial i bystyret, som i heile førre periode var svært offensive for rusfeltet, ikkje ein einaste lekkasje har fått. Dei pårørande og brukarorganisasjonane er også haldne utanfor, sjølv om dei sit med ein sviande spisskompetanse.

Politiet målber no at dei vil gjera ende på Nygårdsparken som marknadsplass. Når sant skal seiast, er vi mange som har sakna vedvarande offensive tiltak frå politiet når det gjeld Nygårdsparken som marknad. Dei seinaste åra har fleire og fleire utanlandske seljarar strøymt til Nygårdsparken, somme under dekke av å vera asylsøkjarar. Så er då den illegale handelen med narkotika heilt i verdstoppen av svart handel. Dei kan vi, i humanitetens namn, ikkje resignera for som bysamfunn. Men i humanitetens namn må vi heller ikkje stella oss slik som Oslo; at politiet som eit renovasjonsvesen regelrett jagar dei sprøytenarkomane rundt i byen.

Det er her leiaren for Straxhuset viser den humane vegen: «Viss vi ikkje vil ha dei utandørs, må vi invitera dei inn.» Vi må gjera mange andre ting også, men vi må invitera dei inn. Straxhuset må byggjast ut med eit breispektra helsetilbod som også tek i vare tryggleiken når sprøyter vert sette. Vi kan ikkje snu ryggen til dei narkomane når dei er på sitt aller mest utsette: når dei set sprøytene sine. Viss ikkje, går det liv tapte på grunn av ein slags moralsk forherdelse frå det styrande fleirtalet i Bergen. Det har vi ikkje råd til som humant samfunn – og det har i alle fall ikkje dei mest rusavhengige råd til – deira liv står på spel kvar dag.

Thomas Anthun Nielsen - I permisjon fra jobben som redaktør i Megafon. Programleder i NRK Hordaland denne høsten. Standup-komiker.

Det sier i alle fall sagnet, eller myten. Jeg er neimen ikke sikker på hvor det stammer fra. Men det jeg er sikker på, det er at jeg er beviset på at det stemmer. I ti år har jeg hatt uhell i kjærligheten. Singellivet har vært det livet jeg har levd, men ikke uten positive bivirkninger. For jeg hatt flaks, mye flaks. En kort oversikt.

England. Pub-konkurranse. Konseptet var latterlig enkelt, du fikk et lodd for hver drink du kjøpte. Jeg kjøpte et glass cola til 30 pence, fikk lodd nummer 1. Et par timer senere kunne jeg smilende hente 1000 pund i cash på nettopp lodd nummer en. Min kjære venner satt der med en promille fra en annen planet og et bord fullt av lodd, mens jeg kunne sette meg i bilen og kjøre hjem med et smil om munnen og med en bunke sedler på innerlommen. Og listen fortsetter.

Las Vegas. Guttetur med roadtrip gjennom USA. Jeg prøvde Black Jack-bordet. Du vet; «when in Rome». Resultatet ble to Black Jack og tre 21 på fem hender. Dealeren ble høflig, men bestemt byttet ut og jeg fikk tilbud om gratis drikke og plass ved et eksklusivt bord i kasinoet hvor storfiskene spilte. Jeg takket pent nei, vekslet inn sjetongene mine og finansierte på den måten hele USA-turen min. For noen år siden kjøpte jeg meg ny leilighet. Dagen etter stengte bankene for utlån på grunn av finanskrisen. Jeg fikk kjøpt en rimelig leilighet, i og med at selgeren måtte selge for å få lån til sin nye bolig. «Du hadde flaks der», sa damen i banken. Men så skjedde det noe, jeg fikk dametekke. 10 års akkumulert uflaks kom til overflaten, men ikke uten positive bivirkninger her også. Singellivet var over, i alle fall for en liten stund.

Første tilskudd i uflaks-listen var at jeg måtte bo 209 dager på hotell på grunn av en frekk vannlekkasje i den fine leiligheten min. Det gikk selvsagt bedre å bo der når jeg fikk jevnlig besøk av en hyggelig kjæreste. Men, ingenting varer evig her i livet, selv ikke forhold og jeg fikk en liten pause før det var «på’an igjen» som 60-års jubilanten Jan Eggum synger.

På tur i Italia med en ny kjæreste var uhellet på plass igjen. Fruen hadde planlagt tur på toppen av Firenze-domen. Ifølge sagnet loves du evig kjærlighet om du tar med deg din kjære på toppen av domen. Dagen før ble jeg rammet av en litt stygg badebassengulykke og knakk tre tær. Dermed ble 600 trappetrinn litt for mye for en mann på krykker og bandasjert fot. Ingen kan nemlig beskylde Firenze-domen for å være tilrettelagt for bevegelseshemmede. Fruen reiste hjem igjen uten å få oppfylt drømmen om en romantisk topptur med undertegnede og jeg må igjen ut på jakt etter den som kvinnen kan oppfylle min mors drøm og svigerdatter og barnebarn. Hun har dåpskjolen klar, mens jeg leverer inn lottokupongen til helgen og ser frem til å bli millionær.

Monica Hannestad - Daglig leder for Design Region Bergen

Med fare for å framstå som moraliserende tar jeg pennen fatt. Vi leser de siste dagene at kvinner trives bedre som ledere enn sine mannlige kolleger.

Vi ser mannlige egenskaper legges til grunn i valg av kvinnelige sjefer. Effektivitet, pågangsmot, tydelighet, klarsynt med ambisjoner, er kjente ansettelseskriterier. I tillegg kommer kvinnelige egenskaper, noe kanskje en del menn også egentlig skulle ønske de hadde ; ynde, sanselighet, skjønnhet, detaljorientering og følsomhet.

Men er det denne type kvinner kvinner egentlig vil ha? For spiller man egentlig på hele dette spekteret som kvinne?

Jeg tar meg ofte i å overhøre kvinnesamtaler bestående av, for meg, grenseløst kjedelige utøsende beskrivelser på mikronivå om valg av vaskepulver, personlig urettferdighet, ørebetennelser hos minstemann, mangel på tiltro til egne evner, eller annet introvert fokus på individnivå.

Er det slik kvinner egentlig ønsker å være? Som detaljorienterte tullinger, uten evne til å løfte blikket over handleposene?

Og hvordan påvirker disse samtalene kvinners rolle som likestilte? Er dette kvaliteter som menn syns er helt supre, der de graver seg ned i Branns nederlag, i uendelige samtaler om corner eller ikke corner, straffe eller gult kort?

Eller er dette grunnen til de millioner døve samtaler mellom de motsatte kjønn, pakket inn i en humørløs ramme av alvor, som om at det de diskuterer gjelder liv og død, denne opplevelsen av Mars og Venus, «tøffel» og «hurpe», som til slutt ender i samlivsbrudd?

Råder det en passiviserende skinnenighet mellom oss, basert på en redsel for å tråkke utfor den trygge kjente smale sti – og som ved å våge og løfte blikket og diskutere noe som angår en felles verden, og ikke bare deg selv og ditt – kunne utvidet vår felles horisont?

Tema som religion, og fred og politikk og sånn. Eller design. Det hadde vært noe det!

Den globale kapitalismen som meir og meir ser ut til å ga på eit høggir mot stupet, og som ikkje let seg stagge av noko «restaurering», gjer noko med menneska. Karl Marx snakka om framangjeringa i kapitalismen, der me som seljarar av vår eigen arbeidskraft til kapitalen vert objektivisert og vert ei «vare». I arbeidssituasjonen vert produktet ein arbeidar produserar skild frå arbeidaren, avdi det er kapitalisten som eig produktet og kontrollerar produksjonsprosessen. Produktet framstår difor for arbeidaren som noko «framand», og som ho eller han ikkje har kontroll over. Marx snakkar om to former for framangjering, om framangjering i ånden, dvs. i religion og filosofi, og om materiell framangjering. Det nye og geniale med Marx var at han såg at den åndelege framangjering hadde eit grunnlag i den materielle framangjering. I dette ligg også ei mellommenneskeleg framangjering som har ulike uttrykk. Døme kan være at andre mennesker vert sett på som mindreverdige, som snyltarar eller «belastningar på samfunnet», som fiender, eller som «framankulturelle». Denne framangjeringa oppstår både mellom arbeidar- og herskarklasse, men også innanfor klassane.
Fleire samfunnsforskarar, mellom anna Scott Lash og Jonathan Friedman, hevdar at det er ei aukande anatomisering av samfunnet. Ei individualisering og forsterkning av eg’et, som gjer at ein vert eigne «øyar» avsondra frå samfunnet sjølv. I dette ligg det at i den stadig aukande materialismen vert menneska også meir fokuserte på ting og suksess. Forskarar hevdar at overdreven sjølopptekenheit fører til ei form for sjølvutsletting, der individet vert noko større enn seg sjølv. Ein konsekvens av auka narsissisme (sjølvelsking) er at folk sine relasjonar til samfunnet vert dårlegare. Ein tenkjer meir på å få og ta enn å gje. Dette kan få enorm innverknad på sosiale system og organisasjonar. Mellom anna har forskarar funne at folk med «eg har rett til», og som har kjensle av å fortjene noko, uavhengig av innsats, skaper seg eit avsondra univers.
Den etnisk kvite norske terroristen i sommar gjekk i eit forvrenkt og sjukeleg sjølvbilete til den ytterste handling å drepe ungdomar på AUF sin sommarleir som eit førspel og byrjing på at noko større skulle hende. Terroristen er av fascistisk avstøyping og hans handlingar fascistiske.
Dette jordsmonnet hans tankar oppstår i er tilstades på ekstreme internettbloggar og i ulike nettverk.
Men ligg dette humuslaget av brun jord også i utviklinga av ei krisetid, der også kvardagsrasismen får lov til å utvikle seg i kampen for tilværet? Der tendensen er å finne syndebukkar for ei stadig større oppfatning av ei usikker framtid? Er det nok å nemne 1930-talet og depresjonen der sterke leiarar leitte etter syndebukkar som forklåring på elendet, for å forstå at fascisme kan utvikle seg? Den gongen var ikkje alternativa sterke nok til å hindre den utviklinga som førte fram til katastrofen. Kva med no? Er me no klår over farane i eit kriseramma Europa og dei stadig aukande reaksjonære kreftene i mange land?

Ivar Jørdre, Raudt Bergen

Gruppeleiar for SV, leiar for Komite for Helse og Sosial i bystyret

Bergen Bolig og Byfornyelse, BBB, har på mystisk vis vorte ei mjølkeku for bybudsjett som Høgre, FrP og KrF ikkje får til å gå opp.  Det er eit mysterium at sjølv om kommunal bustadmasse skrik etter oppgradering og vedlikehald, tek byrådet og byrådspartia ut reine utbyte frå  BBB. Dei fire neste åra skal bykassen ta ut 152 millionar frå kommunen sitt eige bustadselskap – og då  er ikkje eingong alle kommunale utleigebustader isolerte! Vedlikehaldsetterslepet er på mest 300 millionar kroner.

Går vi til Oslo, ser vi det same, berre endå meir grelt. Trass i vedlikehaldsetterslep på 1,4 milliardar kroner, har Oslo kommune, ifylgje Vårt Land, henta ut 1,1 milliardar i utbyte frå bustadselskapet Oslo Bygg frå 2004 til 2011. Frå 2012 til 2014 planlegg kommunen å ta ut 646,5 millionar. Til Vårt land nyleg sa adm. dir. i Boligbygg Oslo KF, Jon Carlsen, at dei aukande krava til utbyte skaper problem for vedlikehaldsarbeidet: «Konsekvensen vert at vi får lite eller ingen midlar att til vedlikehald, og etterslepet vil då vekse. Uføresette hendingar, som lekkasjar, må prioriterast, medan planlagt vedlikehald og istandsetting av bustader for ny utleige må vente,» seier han.

For meg ser dette ut til å vera sjølve oppskrifta på forslumming. Vi kan gjerne, tverrpolitisk, snakka fint om at vi ikkje vil ha sosial bustadslum, men det hjelper ikkje det spøtt om pengane vert tekne frå vedlikehald og rehabilitering. For 2012 la Bergen SV innatt i vårt budsjett dei 18 mill som byrådet hadde teke frå BBB til utbyte.  Pengane finst, også i kommunale budsjett, det handlar om kva fordeling og omfordeling ein vil ha – og prioriterer.

Den raud-grøne regjeringa har auka – og utvida – den statlege bustøtta monaleg.  Det hjelper lite om kommunane både set opp husleiga og tappar bustadselskapet i ettertid for utbyte. I praksis verkar dette som rein spekulasjon med midlar som er meinte å koma dei til gode som ikkje sjølve kan skaffa seg eigen bustad. Ein forfallen bustadmasse er det nødvendige resultat. Og meldinga til kommunens leigetakarar er klar: de er ikkje verdige gode bustader, og de er ikkje verdige at bustadene dykkar vert tekne vare på. Når kommunen let bustadene forfalla, vil det dessutan demotivera bebuarane til å ta vare på husvere, hus og utemiljø. Kommunen, framfor alle, må gå føre som ein god huseigar, ein som inspirerer til å ta vare på bumiljøet både inne og ute.  Det gjer korkje Oslo eller Bergens noverande styre. I Oslo er det så gale at  hadde kommunen brukt utbytet til å byggja fleire kommunale bustader, ville dei ha avskaffa bustadmangelen i Oslo på fem år, seier Heikki Holmås, leiaren i komunalkomiteen på Stortinget.

Ved ikkje å prioritera kommunal bustadbygging, er Oslo og Bergen kommunar i realiteten med på å halda oppe dei høge utleigeprisane og pressa utleigemarknaden endå meir. Dei tapande er alle dei som ikkje har økonomi til å koma seg inn på eigar-marknaden. Det er så klassisk Høgrepolitikk at ein kunne grina. Og det er å spekulera i statlege tilskot og avmakt hjå dei bustadlause som er prisgjevne den kommunale bustadpolitikken. Hushaiar, kallar vi slikt.

Ruth GrungKomitéleder for miljø og byutviklingBergen kommune

Fire år som leder av Komité for Miljø og Byutvikling er over, og det er tid til ettertanke. Det har vært lærerike år, men en enorm saksmengde og mange kvelder og helger har gått med til lesing av papirer, befaringer og møter med innbyggere og aktører som vil utvikle byen. Bare i fjor behandlet vi over 630 saker mens de fire andre komiteene til sammen hadde litt over 400. Jeg vil oppsummere disse fire årene med følgende:

Arbeiderpartiet har fått gjennomslag for vår politikk i svært mange saker og spesielt i klagesaker der vi har fått byrådspartiene H, Frp og Krf til å stemme med oss og mot sitt eget byråd i cirka 1/3 av sakene.

Det handler om saker der vi som politikere velger en mer løsningsorientert tilnærming. Det gjør at folk kan bli boende i sitt nabolag til tross for familieforøkelse, oppgradere eldre hus til dagens standard, få bygge en altan eller bygge på en resttomt uten å måtte regulere hele nabolaget. Det er få politikkområder der man er så mye ombud som i disse klagesakene.

Dessverre så har vi erfart hvordan Fylkesmannen overprøver de folkevalgte. Det skjedde like ofte med tidligere Fylkesmann som med Sponheim. Sakene blir ikke snudd fordi vi bryter loven, eller går i mot såkalte nasjonale interesser, men fordi byråkratene velger å bruke et annet skjønn enn politikerne.   Fylkesmannen burde vært ytterst varsom med å overprøve lokale politikers skjønn. Fylkesmannen undergraver folkestyret. Jeg har tatt dette opp med sentrale politikere, men opplever ofte at de har den samme mistro til at lokale politikere klarer å veie ulike interesser mot hverandre. Hvordan skal jurister kunne veie et hjortetråkk opp mot helsen til befolkningen ut fra juss! Det er det politikere som er best i stand til å gjøre.

Plan og bygningsloven er så kompleks at den gir alt for stort rom til særinteresser og byråkrater.  Merkostnadene er det innbyggeren som må ta i form av dyrere boliger, færre arbeidsplasser og dårligere løsninger. Saksbehandlingstiden i kommunen kan ta år og med stadig nye krav som må utredes. Bergen kommune må være konsulentbransjens beste venn!

Det handler om fornuftig bruk av samfunnsressurser. Det er ikke behov for å utrede mer enn det som er nødvendig. Det vil si der det er interessemotsetninger. Det kan være fortetting, utsikt, avkjørsel, trafikkmengde, grønne verdier, barns lek osv.

Det er få områder i politikken der så mye ressurser står på spill og med så stor betydning for utvikling, men der vi opplever at media er helt fraværende på systemkritikk.

Bergen har et spennende arkitekt, design og faglig byutviklingsmiljø. Men alle partiene med unntak av Venstre og Arbeiderpartiet gikk i mot å opprette et Arkitekturfaglig råd som kunne gi selvstendige innspill om enkelt bygg og områder. Det er ikke bygget mange spenstige bygg siste årene i Bergen.  På studietur i utlandet har vi sett hvor radikale grep som blir tatt i transformasjonsområder og en bevisst politikk for å slippe til de kreative kreftene. Bare se hva tårnet i Malmø, eller de arkitektoniske byggene i Bilbao og Valencia har betydd for å tiltrekke seg arbeidskraft og turister.

Trafikk og parkering er andre områder der Arbeiderpartiet ønsker en annen utviklingsretning enn H, Frp og Krf. Vi mener det er helt nødvendig med restriktive tiltak for bruk av privat bil i rushen for å gi kollektiv og næringslivet økt fremkommelighet. Det må skje parallelt med at kollektivtilbudet bygges ut. Alle byer som lykkes har fått kontroll med bruk av bil i de sentrale byområdene.

Arbeiderpartiet har også presser på for å utvide parkeringssonene til å omfatte Sandviken, Indre Laksevåg og områdene rundt Haukeland Sykehus og få bygget beboerparkeringsanlegg.

Det er en utrolig viktig jobb som blir gjort av de folkevalgte i denne komiteen.  Jeg ønsker de som nå overtar lykke til. Selv går jeg over til fylkespolitikken og lover at vi skal være en positiv medspiller for byen og regionen. Vi får ikke et sterkt Hordaland uten et sterkt Bergen og motsatt.

Marit Warncke Administrerende direktør i Bergen Næringsråd

Ukeavisen «Mandag Morgen» kunne 17. oktober legge fram tall som viser at «utenfor-ungdommen»   koster EU mer enn tusen milliarder årlig. Det er nå 14 millioner unge i Europa i aldersgruppen 15-29 år som er utenfor skole og utenfor arbeidslivet. Det utgjør 15 prosent av aldersgruppen i EU. Samtidig som eldrebølgen skyller over hele verden, risikerer vi å ekskludere stadig flere av våre unge fra arbeidsmarkedet.

Her i Hordaland dropper 17 prosent av våre barn ut av videregående skole. Dette er skremmende høye tall. Hver arbeidsledig ungdom uten fullført utdanning eller yrkesopplæring, er kime til en personlig tragedie. For samfunnet er det et sløseri med ressurser som vi rett og slett ikke kan tillate oss. Man kan spørre seg hva som egentlig har skjedd med så mange av våre barn i tidsrommet fra de sto forventningsfulle med ny ransel på ryggen og stjerner i blikket første skoledag, til de avslutter skoleløpet, motløse, demotiverte og frustrerte?

Når vi i Bergen Næringsråd spør våre 3000 medlemmer hva de tror vil bli den største utfordringen for å kunne utvikle virksomheten videre, er svaret entydig: Tilgang på kvalifisert arbeidskraft. Da må det være kvalitet i hele utdanningsløpet, fra grunnskole til høyere utdanning. Her ligger også en klar forventning om å få bukt med frafallet fra videregående skole. Dette er imidlertid en oppgave samfunnet må løse i fellesskap. Og vi ser i dag mange gode eksempler og tiltak der skole og næringsliv sammen finner fleksible løsninger tilpasset den enkelte elevs behov.

Årsakene til at barn og unge ikke finner seg til rette og ikke opplever mestring, vekst og læringsglede i vårt A-4 skoleløp, er komplekse og sammensatte. Men en fellesnevner for de tiltakene som virker for mange, er nettopp der næringsliv og skole går inn i et tett samarbeid. Næringslivet må i langt større grad anerkjennes og benyttes som en alternativ læringsarena til skolebenken.

Fra mange av våre medlemsbedrifter er det et uttalt ønske å få lærlinger ut i praksis tidligere. La dem komme inn i et nytt miljø, få tydeligere rammer rundt seg, la dem få utføre en jobb, og la dem – kanskje for første gang på lenge– oppleve mestring og et klapp på skulderen. Det er ikke få bedrifter som har sett skoletrøtte ungdommer blomstre opp.

Mange av de gode samarbeidsprosjektene er dessverre et tilbud til de få. Ofte initiert av ildsjeler, andre tilbud avhengig av geografi eller til svært snevre grupper. Utfordringen nå er å lære av hverandre, styrke de tiltakene vi ser gir resultater, slik at vi sammen klarer å få de gode eksemplene til å bli regelen, ikke unntaket.

Marianne Skjulhaug. Rektor ved Bergen Arkitekt Skole

Effektiv og attraktiv kollektivtransport vil være en av de mest virksomme nøklene for å få ned personbilbruken. Tredjeårsstudenter ved Bergen arkitekthøgskole fikk i oppgave å finne bergensfamilier i og omkring sentrum for å kartlegge bilbruken i løpet av en uke. De skulle også forsøke å finne ut hva som skulle til for at familiene lot bilen stå. Det ble gjort en del interessante, men også kjente funn.  Familiene utenfor sentrum kjører mest. Nærmest fraværende busstilbud og et par små barn som skal fraktes er den sikreste veien til å bli hverdagsbilist. Transport av barn er en av de viktigste årsakene til høye transporttall i byene. De færreste hverdagsbilbrukerne var åpne for å legge om til kollektivbruk. Her ligger en utfordring til byen. Hvordan kan vi etablere et sammensatt og velfungerende kollektivsystem?

Om du ikke har merket det, kan jeg fortelle at det har vært den store kollektivuken i Bergen. Skyss har presentert de nye bussrutene. Ruter er lagt om og noen linjer har fått nye numre. Omleggingen er et resultat av nitide telleundersøkelser der bergensernes reisevaner er kartlagt. Samme uke som det nye bussnettet presenteres lanserer NSB, for byens politikere, diverse toglinjer som skal frakte oss omkring i byregionen. De lokker med eget flytog for å ta et eksempel. Ovenikjøpet skjer også det fantastiske at Bybanen kåres til verdens beste bybane i skarp internasjonal konkurranse. Og visjonene om kollektivtransport stopper ikke der. Hordaland fylkeskommunes nettsider melder; «Samferdselsutvalet i Hordaland vil ha snøggbåtrute mellom Bergen og Knarvik så snart som mogeleg. Startar ikkje BNR ruta før årsskiftet, vil utvalet lyse sambandet ut på nytt anbod». Vi kan altså ikke klage på aktiviteten i kollektivtransportmiljøet i Bergen. Båt, tog, bane og buss skal ta oss inn i en bærekraftig urban hverdag. Men er tilbudet og samordningen av de ulike planene på topp? Er dialogen mellom de ulike kollektivaktørene, politikerne og folket god nok? For brukerne er det uinteressant med parallelle tilbud. Brukerne trenger et kollektivtilbud som er mest mulig heldekkende og som kan løse transportbehovet som hver enkelt av oss har i hverdagen.

Er det mulig å tenke seg helt nye former for kollektivtransport? Tilbake til studentoppgaven på BAS. En studentgruppe utviklet en rullende barnehage i form av en pedagogisk vidundermaskin som også kan hente barna der de bor. En annen gruppe arbeidet med systemer for å hente/bringe, ikke bare barn, men alt du trenger i hverdagen brakt til og fra boligen din. Forenkling av syklistens hverdag er selvfølgelig også en vesentlig part i en helhetlig kollektivplan for Bergen. En studentgruppe designet offentlige dusjhus for områder med mange arbeidsplasser, en annen gruppe foreslo helt ny design av Nattlandsveien der syklisten ikke trenger å pendle mellom to trafikale identiteter; bilist eller fotgjenger.

Med byveksten vi ser foran oss er det avgjørende å legge til rette for et samordnet og helhetlig kollektivtilbud. De ulike aktørene som nå er i sving må ikke bare snakke sammen, men ganske enkelt samarbeide og samordne seg.

Planene om et omfattende tognettverk i byen er kanskje interessant, men uansett er det helt avgjørende at en slik plan utvikles i tett samarbeid med Skyss og andre kollektivaktører. Jeg ber byens og fylkeskommunens politikere om umiddelbart å starte opp et omfattende idé- og planarbeid for en helhetlig kollektivplan for bergensregionen. Ambisjonen er at den om noen år kan kåres til verdens beste.

Trude H. Drevland Varaordfører Bergen kommune, Høyres ordførerkandidat Foto: Hans Jørgen Brun

Etter en kort og intens valgkamp er vi nå tilbake til hverdagen. Den politiske hverdagen er for all del ikke en rolig en, men det er i alle fall ikke fullt så mye kjør som vi hadde for en måned siden.

Høyre gjorde et formidabelt valg i Bergen, og vi må takke for den tilliten bergenserne har gitt oss for fire nye år. I åtte år har vi stått på for å gjøre Bergen til en god kommune å bo og leve i, og vi har mange ambisjoner de kommende fire årene, for å gjøre Bergen til en enda bedre by. Vi skal bli flere bergensere, og vi må jobbe for at vi har gode oppvekstvilkår for våre unge, at vi har en levende by med et mangfoldig kulturtilbud og aktiviteter for alle; og vi må sørge for at vi har et næringsliv som sikrer bergenserne arbeidsplasser. Alt dette skal vi jobbe for hver eneste dag.

For to uker la byrådet frem sitt forslag til budsjett for Bergen, og på torsdag kom statsbudsjettet. Stoltenberg varslet på forhånd et stramt budsjett, og det var det han leverte. Vi fikk se at de fagre løftene rødgrønne politikere omga seg med i valgkampen dessverre ikke omsettes til aktiv politikk.

De økonomiske utsiktene i verden er dystre, dette rammer Norge. Vi vet at økt bruk av oljepenger, som har vært den norske resepten de siste årene, ikke kan fortsette. Derfor må vi satse for å sikre en bærekraftig økonomisk utfordring, hvor næringslivet gis bedre rammevilkår. Et viktig tiltak vil være å fjerne formueskatten.

Vi vet at utdanning og forskning er helt avgjørende for at vi i Norge skal ha noe å leve av i fremtiden. Høyre har i sine alternative budsjetter alltid prioritert økte midler til utdanning og forskning. Jeg hadde håpet at utdanningsbyen Bergen ble prioritert, både hva gjelder bevilgninger til utdanningsinstitusjonene våre og til studentboliger. Når vi ser en budsjettøkning i basisbevilgninger på lusne 28 millioner nasjonalt ser jeg ingen grunn til å juble, og Regjeringens forslag om å legge ned forskningsfondet er enda et hvileskjær for sektoren.

I tillegg vet vi at det er mange oppgaver som krever midler fra staten for at kommunene skal kunne klare å løse. Storbyutfordringene som Bergen har må tas seriøst av regjeringen, og vi trenger penger til politi, vei, skole og eldreomsorg.

Vi har ventet spent på statsbudsjettet – og hadde håpet på handlingsrom til å realisere våre ambisjoner for Bergen. Ikke uventet ble vi skuffet.

Thomas Anthun Nielsen - I permisjon fra jobben som redaktør i Megafon. Programleder i NRK Hordaland denne høsten. Standup-komiker.

Et godt gammelt uttrykk er, fritt husket etter en sviktende hukommelse; «Du har en stemme for stumfilm og en kropp for radio». Jeg har da det siste. I alle fall det siste. Jeg er ikke den eneste.

For noen år tilbake hadde jeg et engasjement i Radio 1 og på min første dag kom Erik Hanøy bort til meg for å gi meg noen gode råd på veien og for å snakke om hvorfor han begynte i radio. Grunnen til at han begynte skal jeg ikke røpe, men det hadde noe med å få draget på damene, men det er vel i grunnen en av de viktigste grunnene til at vi menn gjør noe som helst eller? Hadde damer falt for menn som ligger på sofaen og sett på TV hadde det vel vært stort sett det vi menn gjorde, eller?

Min vei inn i radio var litt annerledes. Jeg ringte daværende programsjef i Radio 1, Frode Langhelle for å foreslå meg selv som hundelufter for Petter Laverne. Jeg luftet hunden hans mot at jeg fikk øve meg på radio om kvelden. Han likte forslaget, mente jeg hørtes ut som en morsom fyr og inviterte meg til studio for en prat. To timer senere fikk jeg tilgangen til det beste radiostudioet i Bergen når sendingene var ferdig for dagen. Men jeg slapp å lufte hunden.

Jeg er ganske stolt av at jeg antageligvis var en av de første som spilte Spetakkel på norsk radio og at nevnte Langhelle satt og hørte på. Den sendingen førte til at Spetakkel ble en hit over det ganske land. Radio har fortsatt makt til å nå ut til masse mennesker.

Tilbake til radiokroppen. Erik Hanøy var i alle fall veldig stolt av å ha en radiokropp og resonnerte seg fram til følgende; «Tror du dette trynet her noen sinne kommer til å komme seg på TV? Nei, det gjør det nok ikke», kunne han stolt slå fast. Nå er Erik Hanøy på TV, som kommentator på fotballkamper, så da er det vel håp for de fleste. Jeg er også stolt av radiokroppen min jeg. Og når jeg i tillegg arvet talegavene mine av min mor, så blir det en vinner. Min kjærlighet til radio har i alle fall vart lenge. Helt siden jeg hørte på P3, den gang det var en lokalradio med det navnet som sendte lyd utover FM-båndet over Bergen by og før NRK ville lage flere kanaler en den ene. «De beste bildene skaper du på radio» er et annet uttrykk.

Og det er utrolig mye sant i det uttrykket. TV er, etter min mening, «what you see is what you get» (sorry til alle gode kollegaer i TV). På radio må en skape de gode bildene selv. Det er bare deg og en mikrofon. Resten må en skape selv. Det er derfor radio alltid har fascinert meg slik det gjør i dag. Her kan jeg kose meg og være kreativ. Jeg kan teste myter på luften, intervjue pingviner om arkitektur eller ha et band i studio som spiller så det rister i hele bygget. Pluss så er radio veldig direkte. Driter du deg ut så er det der ute. I Megafon hadde jeg heldigvis gode kollegaer som passet på at jeg ikke gikk i baret, på luften kan jeg kun få kjeft i ettertid for tabber jeg har gjort. Det har jeg ikke nå, her er hver dag det samme som å gå på en stand-up-scenene. Jeg kan ha alle planer i verden, men når det røde lyset i studio skrues på og du er på FM-båndet kan alt skje. Det er det som er magien.

Monica Hannestad - Daglig leder for Design Region Bergen

Hva er dette med at jeg har begynt å sovne overalt? På flyet, på toget, når jeg sitter i lenestolen en søndag ettermiddag mens regnet trommer utrettelig på takvinduet i stuen. Som en gammel mann. Jeg sovner! Er det et tegn på aldring – at livets brusende foss sakte tørker inn, til en stille elv, som så plutselig blir stående og surre i en kulp.

Er søvnigheten  et gryende tegn på dalende entusiasme over den gaven livet er? Et tegn på utdøende livsbejagenhet, basert på et; «jaja, det har jeg opplevd, det har jeg gjort, det har jeg prøvd før».

Eller, er jeg rett og slett avslappet?!
Er det jeg opplever egentlig positivt og tilsiktet; At år med zenyoga, tantriske sexøvelser, litervis med beroligende te basert på urter kokt i indiske matter, tørket i malte hvalrosstenner, trukket sammen med roseblad, endelig har gitt den varslede beroligende meditative virkningen. Aldrende avslappet, som en motvekt til ungdommelig overmot og rastløshet. Er det riktig at evnen til å våge går over?

Om så er tilfelle, er det da fare for at lederstillinger ikles sovende voksenindivid som har inntatt lenestolsposituren?Har vi råd til at det ungdommelige overmotet ikke følger med oss inn i voksenverden? Dette overmotet som fungerer som en brekkstang til å løfte taket for å våge og slippe inn lyset og stråle opp denne uendeligheten av muligheter!

Har vi som medmennesker, og samfunn, råd til å marginalisere de uredde individene som klarer å stå opp (mot overmakten) og vise oss andre nye veier?

Jeg tror helt ærlig ikke at ungdommelig overmot er aldersbestemt. Men jeg tror dette motet lett kan drepes av søvngjengere. Kan vi klare å løsrive oss fra den gjengse, regjerende, kortsiktige markedstankegangen, og heller, på alvor, se innovasjon og nyskaping som en mulighet for markedsøkonomien? Kan vi våge å se på muligheter gjennom nye øyne, i stedet for å møte motet med utsagn om at;  «Vi har forsøkt det før».

Klarer vi sammen- søvngjengere og ungdommer – ta større nytenkende sjanser. La lyset strømme inn og sammen faktisk unngå å sovne?

Jeg bare spør.

Gruppeleiar for SV, leiar for Komite for Helse og Sosial i bystyret

I 2010 levde 4190 born i Bergen i familiar som fekk sosialhjelp. Det er fleire enn det er innbyggjarar i svært mange norske kommunar. Fattige born har dessutan fattige foreldre – utan fattige foreldre er ikkje born fattige, for å seia det sjølvsagde.

Dagens fattigdom handlar ikkje fyrst og fremst om ikkje å ha pengar til mat – men for somme handlar det om det også. Difor har Frelsesarmeen sin slumstasjon pågang frå menneske som treng å få matposar med det mest nødvendige i. Det skulle ikkje ha vore nødvendig, for det er sosialkontora som skal vera innbyggjarane sitt tryggleiksnett, men Frelsesarmeen trengst like fullt i Bergen, syner det seg.
Mange av dei fattige borna kan ikkje delta i dei same aktivitetane som andre born. Det kostar å gå i bursdag, og det kostar å halda bursdag. Det kostar å gå på kino – nesten alt kostar.

Det viktigaste tiltaket mot fattigdom er å heva sosialhjelpssatsane til eit nivå det går an å leva av og planleggja økonomien sin med. Sosialhjelpa må ikkje koma på almissenivå, slik at den einskilde må søkja om einskildytingar i tillegg til ordinær sosialhjelp.

Eit viktig tiltak mot at born skal falla utanfor i det sosiale liv, er gratis fellesarenaar, og å fjerna og redusera eigendelar. Fleire gratis kulturopplevingar er eit viktig tiltak mot fattigdom. Difor må biblioteka bli meir tilgjengelege. Laksevåg skulle for lengst ha fått tilbake biblioteket sitt – plassert ved Damsgård skole? – og biblioteka må bli søndagsopne. Og kva med ein gratis-søndag i månaden på kommunale museum? Det som er gratis for alle, er gratis for alle og skil ikkje ut nokon.

I dag er det mange som ikkje har råd til å la borna sine få gå i kulturskulen. Born som lever i familiar med inntekt på minstepensjonsnivå, bør få gratis kulturskuletilbod. Det er solidarisk politikk, og fleire fattige born kan få oppleva gleda ved å beherska kulturuttrykk som musikk, dans eller biletkunst og få meiningsfulle aktivitetar å fylla fritida med.

Det er aller vanskelegast å vera fattig i eit samfunn prega av kjøpepress og kommersialisme. Forbrukarsamfunnet forverrar fattigdommen. Byromsreklamen minner fattige nådelaust på fattigdommen.Reklamefinansierte toalett og busskur, slik Høgre, FRP og Venstre vil ha det i Bergen, vil gje fattige born og unge endå fleire opplevingar av å vera fattige. Vi bør få mindre byromsreklame, ikkje meir. Alle skulle få kjenna seg vel i Bergens byrom, uavhengig av storleiken på lommeboka!