Når B3 Bergen Treblåsensemble med sine 17 musikere spiller opp i Grieghallen 19. mai, vil det gå i alt fra tradisjonell jazz, via Elvis til tango. Samme kveld spiller også Tress i Ess. B3 ble etablert i 2010, og spiller instrumenter som fløyte, obo, fagott, klarinett og saksofon.
Foto: Fredrik Thorsen

Matilde Wollertsen (4) vet allerede hvordan man bretter melkekartonger.
Med en ny bok vil ungdomsbedriften Green Dream at flere skal bli som henne.

Mens forfattere oftest bruker flere år på å utvikle bøker, har elever ved Bergen Handelsgymnasium gjort det samme på rundt seks måneder. En oppskrift på mye utfordringer for fire tenåringer uten erfaring fra bokbransjen, men også uventet suksess.
– Da vi bestemte oss for å lage en miljøbok for barn, hadde vi ikke bestemt hvem som skulle skrive og illustrere boken. Hun vi opprinnelig hadde tenkt skulle tegne kunne ikke stille, så da ble det til at vi både skrev og tegnet selv, forklarer daglig leder i Green Dream UB, Vilde Amundsen

Beste fylkesbedrift
I fylkesfinalen for ungdomsbedrifter, vant de førstepremie for beste bedrift, men også andrepremie for beste utstilling og tredjepremie for beste forretningsplan. Boken de gikk seirende ut med, har fått tittelen «Charlie og lillebjørn – et miljøeventyr», og trykkes i et opplag på 200 eksemplar.
– Ideen fikk jeg etter å ha sett et barn kaste tyggispapir på en bussholdestopp. Unge vet gjerne ikke konsekvensene av det de gjør, sier Amundsen.
Bedriftens teori om at barn ikke vet nok om miljøvenlig tankegang, og et behov for å lære dem mer, fikk markedsansvarlig Ramona Hevrøy bekreftet gjennom den ni år gamle lillebroren hennes.

Viktige små bidrag
– Jeg spurte lillebroren min hvor mye han visste om resirkulering. Svaret jeg da fikk, var at om man kaster mye, ender alt opp i en stor bosshaug, sier Ramona Hevrøy.
– Vi lever i et samfunn der det blir kjøpt og kastet mye. Folk flest vet hva som skal til for å være miljøvennlig, men mange bryr seg rett og slett ikke nok, sier Sigrid Indrehus, som har tegnet og medvirket til tekst i boken.
– Folk tenker gjerne at «Jeg er bare en av veldig mange. Hvilken forskjell kan vel jeg gjøre?» Selv om man bare kan gjøre litt, betyr det likevel mye for miljøet, sier Indrehus.

Får miljøkjeft
I boken møter Charlie og lillebjørn ulike utfordringer som gjør at de må ta flere valg. For eksempel om de skal sykle eller kjøre bil. En finurlig vri med boken er at bare de som tenker miljøvenlig kan se isbjørnen. Boken er ment til barn rundt ti år.
– Nå må vi selv endre vaner for ikke å få kjeft fra andre, ler Amundsen.
I Hevrøys tilfelle, har kjeften allerede kommet på hjemmebane.
– Nylig gikk jeg fra badet til rommet mitt, uten å slukke lyset, siden jeg skulle tilbake to minutter senere. Da kom lillebror inn på rommet mitt og skjente på meg. «To minutter er lang tid!», sa han da. Det er moro å se hvordan han har endret seg etter å ha lest boken, sier Hevrøy.

VIL FORANDRE TANKESETT: – Barn er morgendagens ledere. Vi ønsker å endre tankegangen til barn og voksne om miljøvern. Vi tror nemlig at voksne også lærer noe når de leser for barna sine, sier Indrehus. Vilde Amundsen (18), Sigrid Indrehus (17), Hermann Øberg (18), Kristoffer Døskeland (17), Ramona Hevrøy (17). Foto: Janne G. Sørgulen

Små miljødetektiver

Foreldrene med barn i Bergen Miljøbarnehage får tydelig beskjed når de ikke kildesorterer riktig.

– Til tider kan det nok være litt problematisk for foreldrene å rydde hjemme. I den grad det er problematisk å ikke få gjøre det på den måten de alltid har gjort, ler daglig leder Grete Bjerk i barnehagen.
– De får gjerne korreks om de kaster plastavfall i feil dunk, eller kaster en lyspære i den vanlige bossdunken. Da vi i vinter hadde fokus på strøm i barnehagen, tror jeg barna så hver en strømledning i hele byen, sier Bjerk.
Ved barnehagen i Fyllingsdalen får de små nøye innføring i små, konkrete tips de kan gjøre i hverdagen.
– Jeg tror nok ikke barn tenker på handlingene de gjør er miljøvennlige, men at det rett og slett er slik man gjør disse tingene. De stiller ikke spørsmål, og gjør det fordi de har lært at det er bra for naturen, forklarer hun.
Leder for Natur og Ungdom i Hordaland, Jon Fartein Hoel, er ikke i tvil om hvorfor det er viktig for barn og unge å lære om miljøet.
– Unge er med på å påvirke det som skjer i dag, og det som vil ramme dem og yngre generasjoner. Det er de unge som vil kjenne konsekvensen av miljøproblemene våre på kroppen, sier Hoel.

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Tilfeldighetene vil at jeg i dag skal snakke litt om arbeidsrett. Om stillingsvern, og om dette i praksis står så sterkt i norsk rett. Jeg tror ikke det.

Mitt spesialfelt fra studiet er nettopp arbeidsrett. På veien fikk jeg lære om stillingsvern og om arbeidsgivers manglende rett til å si opp sine arbeidstagere. Det ble nærmest glorifisert og gjort til nærmest umulig – å bli sagt opp.
Min erfaring fra 18 år som praktiserende jurist – er det motsatte. For hvem ønsker å forbli ved en arbeidsplass der du ikke er ønsket. Tenk deg at du en dag kommer på jobb. Glad og fornøyd. Men ikke får tilgang til PCen din. Den er avstengt. Tenk deg at du går glad og fornøyd hjem den ene dagen, uønsket den neste. Jeg har møtt klienter som trodde de utførte et godt arbeid, men som i neste sving – var uønskede.
Så setter jeg meg ned og spør. Hva kan du ha gjort galt? Kan det være noe? Men svaret er avvisende. Det er ikke noe. Arbeidsgiver vil bare ikke ha meg mer. Mange av dem jeg har møtt, har rett og slett ikke påfallende gode grunner til å kvitte seg med sin ansatte. Men kvitter seg likevel med denne.

Arbeidsmiljøloven krever saklig grunn for å si noen opp fra stillingen. Det kan grunne seg i arbeidstagers forhold. Det kan grunne seg i virksomhetens forhold. Grunnene er sammensatte ut fra loven. Men de fleste oppsigelser jeg har bistått, omhandler saker der arbeidstager skal ha forgått seg på noe vis. Ikke alltid finner jeg grunnen. I hvert fall blir oppsigelsen pakket inn slik, om arbeidsgiver er ærlig nok. Det er noe med deg. Si det like frem, hva er galt. Mens i andre tilfeller er oppsigelsen pakket inn i noe helt annet, med sløyfe på. Det hjelper så lite, arbeidstager er uønsket. Av den den ene eller annen grunn.

Det er et stillingsvern etter norsk rett. Du har krav på å ha en stilling. Det er basert på en avtale. Den skal du stå i inntil forholdet er avsluttet. Om du blir sagt opp, har du rett til å reise søksmål. For å få satt oppsigelsen til side, og for å få erstatning for tapt inntekt. Det er et sterkt stillingsvern, sånn på papiret. Men det er krevende med prosess, og du blir ikke glad av det. For tenk deg at du ikke er ønsket mer. Av en eller annen grunn. Ekte eller ei. Det er ikke samme glede lenger ved å gå på jobb, man kan ikke lenger kjenne seg verdifull der. Arbeidsplassen er ikke lenger et blivende sted. Du vil kjenne at du har litt verdi. Jeg gir et råd til alle disse. Kom deg videre. Det kan vente deg noe bedre der ute. En bedre jobb og en fremtid. Se på dette som en mulighet. Ditt forhold til siste arbeidsgiver er avsluttet, det hjelper lite å klamre seg til denne. Smilet er ikke lenger det som preger dere.
Som advokat blir jeg derfor jobbende med sluttpakker. Penger som arbeidstageren tar med seg for å gå stille ut døren og lukke den forsiktig bak seg. En plattform å stå på mens man trer inn i arbeidsmarkedet på nytt. For å gå tilbake, det er intet alternativ.

Mine saker har gått nettopp på dette. Å komme seg videre. Skape et fundament for igjen å være ønsket, og å kunne ta i mot gleden det er å gå til et arbeid der du er ønsket.

Har du tenkt på at dette ikke bare er en ordning som inntrer i den fasen man fratrer stillingen – sånn plutselig? Men at det kan være planlagt å fratre i spesielle tilfeller. Som fotballtreneren som fratrer stillingen før kontrakten er ute. Med en sluttpakke. Egentlig er det en kompensasjon for å si fra seg stillingsvernet. Og et uttrykk for at det er bedre å starte på nytt, enn å forbli der du ikke lenger har en fremtid. Carpe diem.

Rundt om i Norges land står mange flotte kirkebygg, noen store, og noen små. Noen bygget i tre, andre i stein og mur. Og i den senere tid, noen i stål, glass og tre – såkalt «moderne arbeidskirker».  To ting har så å si de alle felles: De er bygget til arbeid og tjeneste for Gud, og de har et orgel som hovedinstrument.
Tradisjonell orgelbygging har vært et solid og respektert håndverk opp mot vår tid. Men her – som på andre områder i samfunnet – varierer kvaliteten på arbeid, materiale og konstruksjon. Noe er veldig bra, og faller dyrt. Andre pipeorgler er rimeligere, men krever relativt mye vedlikehold, stemming, luftfuktighet og temperatur for å fungere noenlunde. Altfor mange kirker rundt om i landet sliter med giktiske, astmatiske orgler, som nærmest gisper etter vedlikehold. Som er dyrt, og ofte vanskelig å oppdrive. En stakkars orgelstemmer har hendene mer enn fulle med å rekke over det meste i sitt nærområde. Et lite fåtall av de beste gamle instrumenter kommer inn under Riksantikvarens beskyttende vinger, blir gitt restaurering, og fungerer bra en del år til. Men de andre er nærmest begredelig å høre på, hvor lufttrykk er for svakt, registre ikke virker, og overhengende brannfare gjør at et piano foretrekkes!
Men til menighetsråd som sliter med sitt gamle orgel, og ikke har råd til et nytt, beskjedent 15 stemmers orgel til i hvert fall 4 millioner, vil jeg si: Fortvil ikke! De siste 20-30 års utvikling innenfor området musikkinstrumenter, har frambrakt flere generasjoner med digitale kirkeorgler, som i dag har en ypperlig kvalitet. Gud sa at vi skulle utvikle jorden, men han sa ikke at instrumentutviklingen i praksis skulle stoppe på 1700-tallet! Rundt om i kirker og katedraler i hele verden har de digitale kirkeorgler blitt installert, og så vel organister/kantorer som menighet og tilhørere gleder seg over den vakre musikken.
Hvordan virker dette da?, vil noen spørre. I prinsippet virker det slik: Man gjør opptak av stemmene (klangfargene) i store, godt stemte og berømte orgler som i Westminster Abbey, Notre Dame, Sacre Coeur, St. Pauls og Kølnerdomen. Opptakene gjøres om natten, mens det er stille i gatene utenfor. De store pipeorglenes vakre stemmer blir spilt inn (samplet), og lagret hos orgelbyggerne der de digitale orglene bygges. Når så en menighet ønsker å anskaffe et slikt orgel, kan man velge hvilke stemmer/registre orgelet skal ha. Det digitale orgel blir da utstyrt med en lydbank som gjengir de praktfulle orglene hvor opptakene ble gjort. Den lille bygdekirken, den nye arbeidskirken, eller den store bykirken med det astmatiske pipeverket, kan få seg et stort digitalorgel, gjerne med 40-50 stemmer, med flotte kvalitetshøyttalere som har hver sine oppgaver, med å gjengi fra de lyseste toner til den dypeste orgelbass. Disse tilpasses kirkerommet, og orgelet blir intonert på stedet – etter det rom det skal brukes i.
Hvilke fordeler gir våre nye kirkeorgler? For det første: Ingen normalt utrustede personer hører forskjell på det gode digitalorgel og et like stort pipeorgel. Dernest koster det cirka en tiendedel av prisen. Spillebordet kan plasseres der man ønsker det, for eksempel nede i kirkerommet, og med klangvegg/høyttalerfasade på galleriet, eller annet egnet sted i kirkerommet. Så er det verd å merke seg: Orgelet fungerer og låter like flott – uansett temperatur og luftfuktighet i rommet. Disse instrumenter krever dessuten minimalt med vedlikehold, og er å spille på akkurat som andre orgler.
Mitt råd er: Ha et åpent sinn. Der er krefter som vil motarbeide slike instrumenter. Mest av uvitenhet og fordommer. Men folk må få ha sin mening og smak. Er menigheten glad i musikk, men har ikke all verdens finanser, er dette et godt alternativ.
Som kirkemusiker spiller jeg på begge typer, både pipe- og digitalorgel. Jeg lar meg ikke påvirke av fordommer i orgelspørsmål. Tiden har ikke stått stille, og utviklingen går sin gang. Vi synes det er ok å høre prestens stemme i kirkens digitale høyttaleranlegg. Og vi lytter gjerne til vakker musikk hjemme i stua, via vårt digitale stereo-anlegg. Da er det også på tide å gi det digitale kvalitetsorgel den oppmerksomhet og respekt det fortjener.

Terje Haugom, kirkemusiker i Bjørgvin siden 1972

«Kunnskap er fremtidens næringsgrunnlag», og med Universitetet, Høgskolen, Handelshøyskolen og flere andre utdanningsinstitusjoner skulle man kanskje tro Bergen er klar for morgendagen.
I konkurranse med andre land, spesielt de sterkt voksende økonomiene som Brasil, Kina og India, er det innenfor næringer som krever høy kompetanse at vi har de største konkurransefordelene. I Bergen finnes det nærmere 30.000 studenter, klar for å gå inn i arbeidslivet og bidra med sin kompetanse.

 
Men Bergen og de andre store byene har en lavere andel kompetansearbeidsplasser enn den man finner i det sentrale østlandsområdet. Det er spesielt de med bakgrunn innenfor juss, økonomi og samfunnsvitenskapelige fag som ser til Oslo for å finne attraktivt arbeid. Hordaland ligger, til tross for «Kunnskapsbyen Bergen», kun rundt landsgjennomsnittet når det gjelder kunnskapsintensive næringer. Det mangler ikke på studieplasser, det mangler arbeidsplasser. Hjerneflukt er en høyst relevant trussel.

 
På dette området har det ikke vært mye hjelp å få fra staten. Arbeiderpartiet, med sine tette bånd til fagbevegelsen, er en bremsekloss for utflytting av statlige arbeidsplasser. Å flytte fra Oslo til distriktet er tydeligvis verre enn det motsatte. Selv regionalminister Navarsete innrømmet i en debatt i Studentersamfunnet i høst at regjeringens resultater på området var pinlige. Heller ikke utbygging av den nødvendige infrastrukturen som næringslivet på Vestlandet etterspør er høyt prioritert.

 
Blant Vestlandets politikere må det jobbes sammen for å sette makt bak kravene om utvikling i vest. Spesielt innenfor de rød-grønne partiene må man være tydelige opp mot egen regjering. Bergen og Vestlandet har et godt utgangspunkt med mange miljøer og bedrifter i verdenstoppen innenfor sitt område, kanskje spesielt innen marine og maritime næringer. Dette burde det også være i hele nasjonens interesse å utvikle.

 
Her i vest kan vi også samarbeide enda tettere for å legge grunnlaget for de kreative og intellektuelle miljøene der verdier skapes. Studenter etterspør praksisplasser, noe som også vil være av stor verdi for næringslivet. Forskningsmiljøene kan samarbeide enda tettere med bedriftene, og bidra med sin kompetanse for næringslivet. Politikernes jobb er å være i tettere dialog med omverden og legge forholdene til rette for fremtidig utvikling.
Kunnskapen er her, men for at Bergen skal stå rustet til fremtiden som en kunnskapsby må vi også holde på den.

Daniel Nygård,
leder av Debattkomiteen, Studentersamfunnet i Bergen

Siesta. Cowboystrekk. Powernap. De sier at kjært barn har mange navn. For meg er «barnet» middagslur derimot ikke et kjært et. I hodet mitt er hvileøkten heller et lite, trassig barn med hengegeip, kryssede armer og ben som stamper i bakken. Hver gang jeg møter dette barnet, går det nemlig fryktelig, fryktelig ille.

Joda. Det høres unektelig fristende ut å legge seg nedpå midt på dagen, og man er ofte sliten etter jobb. Jeg derimot, «kan» rett og slett ikke dette med å sove på dagtid. Når jeg tar en middagslur, kommer jeg meg aldri opp før skaden har skjedd. Det som skulle ha vært 30-45 minutter forfriskende hviletid, ender opp med at jeg våkner etter fire-fem timer, uten nærmest å vite hva jeg heter eller hvor jeg er.

Nå tror du kanskje at jeg bare legger meg nedpå og krysser fingrer for at jeg skal våkne innen rimelig tid. Da tar du feil. På mobilen har jeg ti alarmer med fem minutters mellomrom. Alarmen høres ut som en intens og ulende flyalarm, uten at jeg våkner av den grunn. Middagsluren får meg inn i en nær koma-tilstand. Små lurer er bare lureri, og en sjelden lengre middagslur på dagtid, fungerer i alle fall ikke.

På lengre bilturer sovner jeg derimot som et barn, hver eneste gang. Kjæresten har nå gjettekonkurranse med seg selv om hvor på strekningen jeg kommer til å sovne. Av svogeren min har jeg fått kallenavnet «paven», fordi hodet mitt bikker framover og vingler fram og tilbake når jeg sitter i bilsetet. Nei. Jeg skal heller vente med å innføre faste middagslurer til jeg en gang i fremtiden har blitt småbarnsmor, og er konstant underernært på søvn.

Mari Louise Uldbæk Stephan

Forrige uke ble Homodagene arrangert i Bergen. Programmet inneholdt blant annet ungdomskonferanse, seminar, fortellerstund for barn, fjelltur, filmvisning, samt den velkjente paraden.

Det mangfoldige programmet så imidlertid ut til å ha gått politikerne i Øygarden hus forbi. Som eneste organisasjon, fikk de nei til sin søknad om støtte fra kommunen. Kirkens Nødhjelp, Organisasjonen voksne for barn, Norsk forening for slagrammede og Samarbeidsrådet for Sunnhordaland, som utvikler turstitilbudet «Vandring i Hordaland», fikk alle ja. Men da kommunepolitikerne i Øygarden kom til Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, ble svaret nei.
«Me har jo sett i media korleis desse homodagane er. Eg tykkjer dei virkar useriøse og at det er mykje styr,» var kommentaren fra Trine Overå Hansen i KrF til Vestnytt. I likhet med flere andre politikere i kommunen avviste hun at dette hadde noe med partiets syn på homofile å gjøre.

Bjarte Vik fra Tverrpolitisk Valliste hadde ikke så lyst til å svare på spørsmålet, men ringte senere tilbake til avisen for å forklare at de andre organisasjonene fikk støtte fordi de gir hjelp og bistand til andre. Bare Remi Oen fra FrP innrømte at avslaget skyldes motstand mot en interesseorganisasjonen for homofile.

På overflaten kan avslaget fra Øygarden kanskje virke som en liten bagatell: LLH fikk ikke penger fra kystkommunen. Samtidig er avslaget et godt eksempel på holdingene homofile møter i store deler av landet.
I stor grad minner holdningen om uttrykket som har fått fotfeste i innvandringsdebatten, nemlig «Jeg er ikke rasist, men…». Frykten for å fremstå som diskriminerende, gjør at de prøver de å gjemme sine gammeldagse holdninger bak dårlige unnskyldninger. Likefullt er holdningene de samme.

Respekten for at noen har en annen legning enn flertallet, har bedret seg i Norge de siste årene, men det er fortsatt en lang vei å gå. LLH gjør et viktig arbeid for å bryte ned fordommer og styrke kunnskapen om lesbiske og homofile i det norske samfunnet. Seminar og konferanse på Homodagene, er en slik viktig arena. Da er det urovekkende at folkevalgte politikere begrunner økonomiske avslag med at de har inntrykk av at homodagene «virker useriøse».

Mari-Louise Uldbæk Stephan
redaksjonssjef

Blindeforbundet gir seg ikke i kampen om å få lydannonserte holdeplasser på bussen. Får de ikke fortgang vil de klage Skyss inn for diskrimineringsombudet.

Når synshemmede Christian Jensen tar Bybanen er det lett å vite når han skal gå av. Han kan nemlig lytte til Heidi Lambachs stemme som sier om banen er kommet til Florida eller Danmarks plass. På bussene er det mye vanskeligere. Der er det nemlig ingen som annonserer neste holdeplass.
– Det er ganske mange synshemmede som ikke reiser med bussene i Bergen fordi de er bekymret for at de ikke kommer seg av på rett sted, sier Jensen i Norges Blindeforbund i Hordaland.

-Har teknologien
I en årrekke har forbundet jobbet for at Skyss skal innføre lydannonsering av alle holdeplasser i bussene sine.
– Dette er uholdbart. Vi har hatt flere samtaler med Skyss, uten at noe skjer. Nå etter at de nye bussene kom i høst, vet vi i tillegg at teknologien er på plass for å sette dette i gang, sier han.
Jensen har selv opplevd å ikke få kommet seg av på riktig stopp.
– Det er selvsagt en mulighet å spørre bussjåføren, men ofte er de opptatt med så mange andre oppgaver. Jeg har opplevd bussjåfører som glemmer å si fra. Det skaper mange vanskelige situasjoner, sier han.

Vi har hatt flere samtaler med Skyss, uten at noe skjer.
Christian Jensen, Norges Blindeforbund Hordaland

Møte med fylket
Blindeforbundet har nå kontaktet fylkesordføreren og bedt om et møte for å få fortgang i saken.
– Dersom et slikt møte ikke gir resultater, kommer vi til å klage Skyss inn for diskriminerings- og likestillingsombudet, sier han.
Kommunikasjonsrådgiver i Skyss, Camilla Lundberg Berntzen, beklager at lydannonseringen ikke er på plass.
– Vi har stor forståelse for at det etterlyses. Vi har vært i dialog med Blindeforbundet over tid og planen er at vi snart skal starte en arbeidsgruppe som skal ta stilling til en del problemstillinger rundt lydannonsering.
– Når kommer denne gruppen til å starte opp?
– Målet er at den skal starte opp i løpet av 2012.
– Hva skal denne arbeidsgruppen ta stilling til?
– Det skal blant annet vurderes om vi skal bruke syntetisk eller naturlig stemme. Der det er tett mellom holdeplassene, skal vi også vurdere om alle holdeplasser skal annonseres.

Alle stopp
Jensen mener det er håpløst at Skyss vurderer en ordning der bare noen av holdeplassene blir annonsert.
– Dersom ikke alle stoppesteder blir annonsert, så forsvinner hele poenget, sier han.
Ifølge forskriftene skal alle busser ha universell utforming. Jensen er selv godt fornøyd med systemet på Bybanen og på bussene i Oslo.
– Jeg har reiste en del i Oslo og prøvd dette ut. Der er det mye lettere å komme seg rundt for oss som ikke kan lese den vanlige skiltingen. Nå er det på høy tid at vår gruppe blir prioritert, også av Skyss, sier han.

Thomas Anthun Nielsen - I permisjon fra jobben som redaktør i Megafon. Programleder i NRK Hordaland denne høsten. Standup-komiker.

Forrige uke var jeg og så Jerry Seinfeld i Vestlandshallen. En av verdens beste standup-komikere gjorde show i en forvokst gymsal i Åsane. Langt borte er New Yorks kule og intime scener gjemt som små perler i verdensbyen. Kunstgress var for anledningen byttet ut med tregulv og harde plaststoler. Jeg, og 3000 andre, var veldig glad for det en time og tyve minutter lange møtet med et ungdomsidol.

Selv om Jerry nå er blitt en gift mann med tre barn, så kjenner vi han igjen. Problemene og de gode observasjonene. Han er fortsatt aktuell. Han har ikke tapt ansikt og blitt tvunget til å reise rundt på en kjøpesenterturné for å melke de siste kronene ut av en døende karriere. Vi kan, og bør, stille spørsmålet; Hadde de vært like store den dag i dag hvis de hadde reist rundt på den måten?

Ville Elvis vært Kongen med stor K om han hadde opptrådt på Sartor Senter i en rosa onepiece fordi vekten hindret ham i å opptre i sine klassiske kostymer? Hadde han vært The King of Rock ´n´ roll om han hadde vært en av de artistene som prøver å klemme siste dråpe av sitronen? Tenk om Elvis hadde ristet på hoftene til playback av «You ain’t nothing but a hound dog» på åpningen av en ny Burger King-resturant? Ville vi elsket ham da?

For noen uker siden var «We love the 90’s» i byen og da hadde de børstet støvet av mange, gamle helter fra det ville 90-tallet. I russetiden var Dr. Alban den store helten og opptrådte på et russetreff hvor han måtte gjøre to konserter for at alle skulle få se ham. Det var ikke samme scwungen over ham der han i en mye eldre utgave haltet rundt på scenen.

Jeg så også Snoop Dog i Vestlandshallen. En litt småflau konsert i en halvtom sal. Halvparten av publikum var gifte menn i 30-årene som hadde funnet fram «hip-hop»-klærne sine og prøvde å huske så mange «gangsta-uttrykk» som de bare kunne. Veldig lite minnet om den glamorøse settingen Snoop lever i der vi stod i den forvokste gymsalen på et gressteppe vi ikke kunne søle øl på mens lukten av mannesvette og tigerbalsam satt godt i veggene. Den kvelden måtte vi vente på en venninne av en venninne av meg som måtte føre opp Snoop på listen over menn som «hadde fått innpass». Nå i ettertid lurer jeg på hvor lite glamorøst det må ha vært å få fem minutters doggystyle med en lett aldrende rapper i en garderobe fylt av mannesvette og tåfislukt i en gymsal i Åsane. Snoop Dog kom seg heldigvis opp av grøften igjen.

Elev ved Bergen Handelsgymnasium, Stian Ersvær, har allerede tatt sølv i filosofi-NM. Nå går turen til Oslo sammen med medelev Julie Næss for å delta i den internasjonale filosofi-OL 16.–20. mai. Utgangspunktet for OL-et er en essay-konkurranse, og skal være et møtested for filosofiinteresserte skoleelever på videregående trinn. OL-et har blitt holdt siden 1993.

I fjor arrangerte Orquesta Cuba Tropical og Alexander Fernandez stor salsafest på Sardinen ved USF Verftet, og i år gjentar de danserytmene 16. mai på samme sted. Kvelden starter med introkurs i salsa ved Raymi El Cacique, deretter spiller orkesteret, Deejay Toko og DJ B. Red fra midnatt. Orquesta Cuba Tropical er Vestlandets eneste salsaband på profesjonelt nivå.

Ideen om Galleriet TRE har blitt realisert på bare to måneder. Nå skal det tidligere hvelvet fra bybrannene gi inspirasjon til unge kunstnere.

– Her er pæretreet, sier Stine Fantoft Berg idet hun svinger inn til venstre i Øvre Korskirkesmau, like ved Halvardskirkeplassen.
Hun har mange gode minner fra da hun lekte i treet som barn, men siden forrige uke har barndomsminnet fått en ny betydning.

Fra hvelv til galleri
– I slutten av mars kom ideen om å lage et galleri og et samlingssted. Familien min eier huset her ved pæretreet og vi kom frem til at lokalet i kjelleren egner seg veldig bra. Under bybrannene ble denne steinkjelleren benyttet som hvelv for verdifulle gjenstander, forteller Fantoft Berg.
Bergenseren startet i fjor nettmagasinet FIN sammen med Maren Stette Mosaker, men har nå også fått med seg fotograf Linn Heidi Stokkedal fra Wabi Sabi Models for å lage Galleriet TRE.
– Vi har hele tiden tenkt at det skulle være mer enn et magasin. Planen er nå å vise frem kunstnere fra Bergen og andre steder, blant annet de som vi har oppdaget gjennom å skrive saker til FIN, sier Mosaker.

Fra England og Tyskland
Initiativtakerne har stor respekt for de som driver galleriene som allerede finnes i Bergen, men tror samtidig at TRE kommer til å fylle et tomrom.
– Vi har lyst til å gjøre dette fordi vi er engasjert. Og siden vi ikke har bred erfaring innen kunstfeltet, tror jeg vi ser ting på en litt annen måte, sier Mosaker.
– Jeg tror vi har et litt videre begrep om hva som kan være bra å stille ut, legger Berg til.
Ifølge Stokkedal har galleriet fått mange forespørsler allerede.
– Jeg er blant annet i kontakt med en tekstilgruppe, en illustratør og en fra England som vil stille ut en collage. I tillegg har jeg kontakt med Pogo Books i Tyskland som jeg har gitt ut bok sammen med. De ønsker også å komme hit, sier Stokkedal.

Melankolske foto
Den som har fått æren av å holde den første utstillingen i den hvitkalkede kjelleren er Niklas A. Schjetlein, fotostudent ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen.
– Vi ble imponert av fotografiene hans. Derfor ville vi at han skulle stille ut hos oss, forteller Mosaker.
Schjetlein beskriver bildene sine som melankolske. Ofte skapes de på vandring.
– Jeg går mye på tur, både i byen og ute i naturen. Jeg har ingen klar plan for hva jeg skal fotografere, men så stopper jeg opp der jeg finner noe som vekker min interesse, sier han.

Nostalgi og fanzine
Bildene er hovedsaklig tatt i Bergen og i Oslo, men ifølge fotografen er det ofte ikke så lett å få øye på akkurat hvor det er.
– Selv om det ikke er mennesker på bildene, gir de en følelse av at noe akkurat har skjedd eller skal skje, sier han.
– Jeg prøver også å fange nostalgien i ting og steder, legger han til.
I tillegg til utstillinger ønsker kvinnene bak Galleriet TRE blant annet å lage workshop med pin-hole-kamera, fanzine-kvelder og andre aktiviteter som kan få publikum mer aktivt inn i deres nye prosjekt.
– Vi håper TRE kan bli et sted der folk kan møtes og bli inspirert av hverandre, sier Fantoft Berg.
I starten kommer galleriet ikke til å ha faste åpningstider.
– Vi kommer i hovedsak til å ha åpent i helgene, men andre åpningstider vil bli annonsert gjennom Facebook-siden vår, sier Stokkedal.

– Bergen kommune bør få bestemme over hvor vi skal ha overvåkningskamera i sentrum, mener Erlend Horn (V).

På byggene rundt Torgallmeningen henger det kamera på mange av veggene. Noen er synlige, mens andre er godt gjemt. Da Datatilsynet gjennomførte områdekontroll av Bergen sentrum i 2009, kom det frem at 37 prosent av virksomhetene hadde kameraovervåkning.
– 95 prosent av virksomhetene de kontrollerte hadde avvik knyttet til brudd på meldeplikten for oppsatte kamera, og 83 prosent fikk påvist manglende varsling, sier Erlend Horn (V).
– Rapporten slår også fast at graden av overvåkning i Bergen er vesentlig høyere enn i andre byer Datatilsynet har kontrollert, legger han til.

Ingen konsekvenser
Bortsett fra at virksomhetene fikk pålegg om å melde inn kameraene, ga lovbruddene ingen konsekvenser for virksomhetene.
– Datatilsynet har ikke kapasitet til å følge opp. Dersom Bergen kommune hadde overtatt kontrollen for hvor man ønsker og ikke ønsker kamera, ville vi fått en mye bedre situasjon, sier han.
Horn tror ikke at en kommunal ordning ville ført til mer overvåkning.
– Et kommunalt datatilsyn ville gjort at kommunene hadde blitt mer oppmerksomme på problemene ved overvåkning av det offentlige rom. Saksbehandlingen ville også vært mye grundigere, sier han.

Vil ha oppdatert oversikt
Venstrepolitikeren mener mindretallets røst må veie tungt i debatten om personvern og overvåkning.
– Jeg synes ikke det er nok at et flertall mener det er uproblematisk, så lenge et mindretall føler det er krenkende å bli sett stort sett overalt når man går i sentrale offentlige områder, sier Horn.
Han mener at kommunen nå bør få en oppdatert oversikt over overvåkningsgraden og hvor mange virksomheter som bryter loven.
– Datatilsynet bør også få sterkere sanksjonsmuligheter, blant annet ved å gi folk karantene på videoovervåking dersom de ikke følger instruksene om merking. I dag er det altfor enkelt å bryte reglene.

Bekymret for misbruk
Ifølge Ove Skåra, informasjonsdirektør i Datatilsynet, prioriterer tilsynet heller alvorligere tilfeller av overvåkning.
– Vår strategi er at vi skal reagere på de verste tilfellene. Vi har sett eksempler der kamera har blitt satt opp i omkledningsrom og der arbeidstakere har blitt overvåket med skjult kamera på sin egen arbeidsplass, sier han.
Skåra er samtidig bekymret for de som misbruker opptak som har blitt filmet med butikkers overvåkningskamera.
– Mange av systemene er webbaserte og vi har sett flere uheldige eksempler der videoopptak har kommet på avveie, og blitt delt som videosnutter på internett.

– Hypnose renser ut negativ energi fra systemet, sier hypnotisør Bjørn Lunde. Byavisen besøkte
hypnotisøren og prøvde selv ut metodene hans.

– Du går dypere og dypere inn i hypnosen. Du er i en veldig fin og avslappende tilstand. Om to uker skal du stumpe røyken for godt, Stine, formaner Bjørn Lunde med avslappende og behagelig stemme til klient Stine Pettersen.

Det ubevisstes kraft
Klientværelset i Lysefjorden er malt i rødt. Det har brennende stearinlys og beroligende ambient-musikk. De idylliske omgivelsene er, ifølge Lunde, bedre for hypnosens virkning enn et kontor i sentrumskjernen ville vært.
Hypnose er en direkte tilgang til det ubevisste sinnet, som håndterer over 90 prosent av alt som skjer i menneskekroppen.
– Hypnoterapi tror jeg vil bli mer og mer påaktet som en viktig og naturlig behandlingsform, fordi den går til de underliggende årsakene til problemene og renser ut negativ energi. Kroppen blir dermed i stand til å helbrede seg selv, mener Lunde.

Paul McKenna
Å drive med hypnose har vært en drøm for ham helt siden han leste Tore Torells bok om hypnose for 30 år siden. Nå har Lunde drevet sin virksomhet i snart to år. Noe av opplæringen fikk Lunde hos Andrew Newton, som i sin tid lærte opp den berømte tv-hypnotisøren Paul McKenna.
«Hypnoterapeut» er fagtittelen, når hypnose brukes som behandling og terapi. I dag er det cirka 100 registrerte medlemmer i Hypnoseforbundet.
– Ved hjelp av hypnoterapi behandler jeg alt fra smerter, angst, fobier og røykekutt, sier Lunde, som har best resultater med røykekutt.

Om to uker skal du være kvitt røykens forbannelse. Det blir din personlige frigjøringsdag.
Bjørn Lunde, hypnotisør

Klientterapi via internett
– På Skype har jeg også pasienter, blant annet en spesielt krevende på Hamar, som lider av ME. Nylig har vi hatt et gjennombrudd, med at han har innsett at han faktisk er syk, så der ser det lysere ut, forteller Lunde.
Ifølge Lunde ønsker mange å prøve hypnose, men er kanskje redd for at de i transe vil avsløre sine innerste hemmeligheter, eller at de begynner å oppføre seg som i et TV-show.
– Jeg kan berolige med at du i hypnose ikke kan få noen til å gjøre noe som strider mot vedkommendes moral, hevder Lunde.
– Formålet med hypnoterapi er å få til raske, positive og varige forandringer av klientens livsituasjon, sier Lunde som også bruker healing som et ekstra verktøy i kassen.
– Begrepsmessig er hypnose noe som påføres deg av andre, altså en hypnotisør. Mens selvhypnose er en meditasjonslignende tilstand man kan sette seg selv i.

Behagelig tilstand
Tilbake til klienten, som fortoner seg som en sovende Tornerose.
– Om to uker skal du være kvitt røykens forbannelse. Det blir din personlige frigjøringsdag.
– Nå kan du våkne opp, sier Lunde og knipser med fingrene foran øyelokkene til klienten.
– Det var deilig, mumler Stine Pettersen ør.
– Det minner om den tilstanden man er i når man holder på å sovne om kvelden. Jeg har prøvd å kutte røyken tidligere, men føler at denne metoden er bedre. Dette har jeg tro på at vil fungere, men jeg ser heller ikke bort fra at det er en placeboeffekt inne i bildet.
Byavisens utsendte journalist prøvde ut litt god, gammeldags gonzo-journalistikk og lot seg hypnotisere av Lunde.
– Det er en behagelig tilstand, og jeg opplevde meg bedre i stand til å fokusere på det som hypnotisøren påpekte, kommenterer undertegnede.

Vi har sett nærmere på en av verdens største bilutstillinger i verdens største bilmarkedet – med norske øyne.

Det er i hvert fall ikke den kinesiske mur som står i veien for europeiske bilprodusenter som ønsker å selge biler på verdens største marked. I slutten av april åpnet dørene til bilutstillingen i Beijing – en av verdens største. Ikke mindre enn 800 000 mennesker er ventet å besøke utstillingen for å få med seg nyhetene – enten de er produksjonsklare eller står der som konseptbiler. Byavisen har sett nærmere på markedet og ikke minst nyhetene under årets utstilling.

Kineserne kommer
I bilbransjen skjer det meste i en rivende fart, og henger man ikke med i de voldsomme endringene er kampen om kundene tapt. Det er ikke lenge siden kineserne laget dårlige kopier av europeiske merker og modeller. Og sikkerheten var så svak at man selv i lave hastigheter kjørte med livet som innsats. Men læringskurven har tydeligvis vært bratt, siden de kinesiske merkene stadig kommer med bedre modeller. Likevel er det fortsatt en vei å gå, for ikke mindre enn ni av de ti mest solgte modellene kommer fra produsenter som ikke er kinesiske.
Trangsynte nordmenn tenker vel at dette ikke er noe å bry seg om. Det er jo tross alt biler som selges på andre siden av jorden – i et land som ikke engang praktiserer demokrati. Men påvirkningskraften er større enn de fleste tror. For eksempel er Volvo eid av kinesere med stor innflytelse på hvordan fremtidens biler skal fungere og se ut.

Voldsom vekst
I hovedstaden Beijing bor det nesten 20 millioner mennesker, og det finnes omtrent fem millioner biler. Luftforurensingen er en stor utfordring for både befolkningen og myndighetene, og bilparken skal ha mye av skylden for de lokale utslippene. Bedre er det ikke når det i snitt registreres 2 000 nye biler hver eneste dag – og alle spyr ut skadelige klimagasser. I 2009 passerte Kina USA, og ble verdens største bilmarked. Analytikere regner med at hver tredje nye bil som selges i 2020 går til Kina, noe som tilsvarer omtrent 30 millioner biler. Til sammenligning ble det i 2010 ble det solgt vel tolv millioner biler.
Men kinesiske myndigheter har forsiktig begynt å bremse salget ved å øke drivstoffprisene. Samtidig gjør de det vanskeligere for utenlandske produsenter å starte opp bilfabrikker, slik at de selv har bedre kontroll på økonomien og veksten hos kinesiske produsenter. Likevel forventer europeiske produsenter ytterligere vekst, og de fleste har planer om produksjon i Kina – hvis de ikke allerede har startet dette opp.

Nyhetene
Men tilbake til bilutstillingen, som formelt heter Auto China. Den første ble holdt i 1990 og har siden blitt en utstilling på lik linje med de andre store internasjonale utstillingene. Byavisen har sett nærmere på de mest spennende nyhetene.

Audi har ikke med de store overraskelsene i bagasjen, men byr likevel på noen spennende konseptbiler. Som en hybridutgave av A6, med mulighet for å lade batteriene gjennom strømnettet. Den kommer trolig i produksjon om noen år, og blir også aktuell her hjemme. Men det kan være vanskelig å forstå om Audi virkelig mener alvor når det kommer til miljøet, når de også viser verstingen Q3 RS med 360 hestekrefter. De viste også en mer jordnær og jålete utgave av Q3, som var tilpasset kunder med en aktiv livsstil.

Bentley viser Continental GT med en ny og langt mer gjerrig motor med åtte sylindre. Den gamle motoren med tolv sylindre vil fortsatt være tilgjengelig for de som legger ekstra penger på bordet. Samtidig gir de oss en smakebit på fremtiden med konseptbilen EXP 9 F, som er en lukseriøs SUV. Ryktene sier at denne kommer i produksjon om noen få år. I Kina er markedet stort, men også her hjemme kan det selges i noen eksemplarer. Samtidig med utstillingen åpnet også Bentley sin nyeste forhandler – i Beijing.

BMW har heller ikke særlig mye å skryte av, med kun en verdenspremiere. Og det er 3-Serie med ekstra lang akselavstand – som ironisk nok kun skal selges til kinesere. De elleve centimeterne ekstra kommer baksetet til gode, der plassforholdene blir farlig lik den vi finner i 5-Serie. De viser også en miljøtilpasset sportsbil med navnet i8.

Jaguar har ikke mye nytt under solen, men viser flaggskipet XJ i en toppversjon med alt av tenkelig og utenkelig utstyr.

Lamborghini har ikke særlig fotfeste her i landet, men de selger svært godt i Kina. På utstillingen dro de duken av en helt ny konseptbil med navnet Urus. Man ser tydelig at det en stor bil med solid bakkeklaring og fire dører. Ingen spesifikasjoner ble nevnt, men trolig dreier det seg om rundt 600 hestekrefter og firehjulsdrift. Det skal med andre ord gå fort fra fjord til fjells når det kommer til salgs om noen år.

Land Rover har fått hjelp av selveste Victoria Beckham til å sminke suksessen Range Rover Evoque. Hun har vært aktiv i debattene hos designavdelingen, og har valgt alt fra fargekombinasjoner til hvilket utstyr den skal ha. Ifølge Land Rover er dette en bil skreddersydd etter hennes  personlige smak.

Porsche er tungt til stede i den kinesiske hovedstaden, og kunne melde om et skyhøyt salg på mer enn 24 000 eksemplarer bare i fjor. Det legger ikke akkurat en demper på ambisjonene, og de er innstilt på å selge mye mer i årene fremover. Den største nyheten er Cayenne GTS, der den sportslige kjøreopplevelsen står i sentrum. I forhold til Caynne S er den både strammere og sterkere. Samtidig viste de planene om å bygge et opplevelsessenter med bilkjøring i fokus – både på bane og i skogen. De har også startet et omfattende samarbeid med UNICEF for å gi utdanning til barn som ikke har den muligheten på lik linje med andre, mer velstående familier.

Skoda har vært på plass i Kina siden 2007, og har virkelig fått vind i seilene de siste årene. Globalt er målet å selge 1,5 millioner biler i 2018, og det kinesiske markedet er det viktigste og største. I den sammenheng viser de en ny kompaktmodell med navnet Rapid, som også vil komme til Europa og kanskje Norge.

Byavisen har testet to nykommere fra Hyundai og Peugeot og målt dem opp mot det som for mange er «alle stasjonsvogners mor», Volvo V70.

Hyundai i40
Overraskende fra Korea

Hyundai i40 er et kvantesprang fra et bilmerke som tidligere har laget anonyme biler i det lavere prissjiktet. Anonym kan man absolutt ikke kalle i40. Bilen har et spennende og friskt design, om enn kanskje noe anstrengt. Hyundai har med denne bilen laget en bil etter norske bilkjøperes ønskeliste. Masse utstyr, masse plass, en trekkvillig dieselmotor med lavt forbruk og en svært hyggelig pris. Hyundai kaller sedanutgaven av i40 for Sportsedan. Det må kalles en litt løssluppen bruk av sports-begrepet da girkasse og styring absolutt er vektlagt mot komfort. Det føles faktisk veldig fransk, og det er ingenting galt i å innrømme det. Under aktiv kjøring har bilens fjæring en fin balanse mellom komfort og sport. Vi opplever ikke at den krenger i trange svinger på tur over Fanafjellet.

Best plass i kupéen
Interiøret følger opp den spreke designen fra eksteriøret. Knapper er oversiktlig, og en stor skjerm og funksjonshjul dominerer midtkonsollen. Plastkvaliteten er grei, og ingenting føles billig. Personlig skulle jeg gjerne hatt mer side- og lårstøtte i setene, men det er en smakssak. Interiøret avslører også Hyundai i40 sitt aller sterkeste kort, nemlig bakseteplass. I en verden av bakovervendte barneseter med Isofix som krever svært mye plass i kupéen, så overrasker bilen stort. Testteamets lengste sjåfør (1,97 meter) satt i komfortposisjon med passasjer på 1,86 meter i baksetet, og han hadde fremdeles god plass til beina. Bagasjerommet er stort og tilkomsten enkel med barnevogn på et flatt gulv.

Global utfordrer
Hyundai er i dag et av de store bilmerkene i verden. Det er kanskje vanskelig å forestille seg at i USA konkurrerer Hyundai med Lexus og de tyske merkene med luksus og V8ere. I Europa står de tradisjonelle premiummerkene sterkt og Hyundai har valgt å satse i «mye bil for pengene»-segmentet. Etter å ha testet i40 var hele testteamet imponert over hva man får for pengene med denne bilen. Hyundai i40 fås med masse utstyr og 115hk diesel for cirka 320.000 kroner.

Volvo V70
Herregårdsvogn til folket

Volvo V70 har en unik posisjon i Norge. Bilen kan like godt kjøres av fabrikkeier som fabrikkarbeider. Bilen har status uten å være snobbete. Med DRIVe-motoren på 115hk som passer perfekt i det norske avgiftssystemet får man en godt utstyrt V70 til under 400.000 kroner. V70 oser av Volvo-kvaliteter vi kjenner fra før. De gode setene, den lekre midtkonsollen og det enorme bagasjerommet. Flere i testteamet var ikke så begeistret for linjene på dashbordet med den nye skjermen til Volvo V70. Formen har likevel en funksjon, skjermen var klart bedre i sollys nå enn tidligere.
Det enorme bagasjerommet i V70 er perfekt for alle aktive familier som ikke vil la noe være igjen hjemme, men bagasjerommet stjeler dessverre også mye plass fra kupéen. Der Hyundai i40 hadde godt med beinplass bak selv med en sjåfør på 1,97 meter så var det ikke mer plass til en voksen person i baksetet på Volvo V70.

Sporty fra Sverige
Testbilen vi fikk fra Frydenbø var utstyrt med R-design og det gjorde den eldende bilen mer sporty i designen. Bakfra så blir V70 litt «kassete», men dette er også en fordel når bilen skal pakkes til sommerferien og all plass skal utnyttes. Av de tre testbilene vi fikk, var bilen også klart mest sporty. Bilen hadde godt grep under akselrasjon og hadde langt mer tyngde og følelse i styringen enn de to andre. Fjæringen var også satt opp langt mer sporty enn man kanskje forventer av en V70. Bilen av mer involverende enn de andre uten at det gikk ut over komforten, godt hjulpet av de gode setene.

Peugeot 508
En spennende franskmann

Peugeot har de siste årene manglet en stor stasjonsvogn til familiemarkedet. Det franske bilmerket har dekket mange behov med 407, 308 og ikke minst den store MPVen 807, men nordmenn er glad i sine store stasjonsvogner. Peugeot 508 har vært en umiddelbar suksess siden den kom på markedet for cirka ett år siden, og det er ikke noe rart. Sammen med Hyundai i40 representerer 508 nye alternativer til nevnte Passat, Avensis og Mondeo med en lavere pris. Peugeot 508 er spekket med utstyr, har et lekkert og diskret design, har masse utstyr og ikke minst svært gode dieselmotorer. For ordens skyld kan det nevnes at Peugeot leverer sine dieselmotorer til blant annet Volvo, Ford og Mini.
Undertegnede og resten av testteamet var overrasket over alt utstyret man får med i prisen på denne bilen. Elektrisk bakluke, Bluetooth handsfree og panoramatak er noen av godbitene som den franske bilen leverer.

God allrounder
På veien er bilen som en fransk bil skal være. Myk, lett og stillegående. Bilen er satt opp for komfort og er stolt av det. I et urbant miljø med parkeringshus og trange gater føles dette veldig riktig. Girkasse og ratt er svært lett, og fjæringen er myk uten at bilen krenger eller virker duvende. Bilen har svært god plass foran og bak, selv med testteamets sjåfør på 1.97m. Peugeot 508 er mindre enn Hyundai i40 i baksetet, og mindre enn Volvo V70 i bagasjerommet. Bilen føles likevel ikke som et kompromiss, og de fleste familier vil oppleve at 508 har godt med plass til bagasje og passasjerer. Bilen har også integrerte gardiner i dørene. Sammen med panoramavindu vil nok dette skape ekstra bilglede for små barn i baksetet. Peugeot 508 fås fra ca 330.000 kroner med masse utstyr og 115hk HDi.

BESTE KOMPROMISS: Peugeot scorer ikke full pott på verken bakseteplass eller bagasjerom, men har likevel den mest foretrukne plassen.

Forskerne er kommet fram til en konklusjon: Små klasser med maksimalt 10 elever gir best læringsmiljø for elevene. Alle får adekvat hjelp og oppfølging av læreren etter hvert som de har behov for det. Dette skaper bare vinnere, ingen tapere, og det viser seg at disse elevene også klarer seg best, og kommer seg bedre fram senere i livet. Dette har jeg hevdet i de over 30 år jeg jobbet i skoleverket. Jo større klasser, jo mindre tid til oppfølging av hver enkelt elev.
I store klasser med 25 til 30 elever vil det være flere som trenger mye hjelp og oppfølging. Men også de flinkere elevene trenger hjelp og oppfølging, dersom de ikke skal bli bremset i sin utvikling. De kan bli sittende lenge, før læreren endelig har tid til å gi dem et puff videre. For å lykkes med en god tilpasset opplæring, er små klasser med for eksempel 10 elever, en forutsetning. Når læreren har 25 elever, er det ikke rart at mange lærere sliter seg ut i forsøket på å gi dem det de har krav på.
Demokratene i Norge støtter de resultater skoleforskerne er kommet frem til, og vil anmode Stortinget og skolemyndighetene om å øremerke de midler som trengs, og sette kommunene i stand til å bygge om skolenes klasserom til enheter med plass til maksimalt 10 elever, og selvsagt med det utstyr som i dag er et krav, blant annet med hensyn til IT og digitale løsninger. Flere lærere må tilsettes, og lærerutdanning og læreryrket gjøres så attraktiv, ikke minst lønnsmessig, at flere dyktige studenter søker seg dit.
Den samfunnsmessige gevinsten ved å satse på mindre enheter, vil være formidabel! Først da kan vi si at vi har et skoleverk og en framtidig kompetanseheving som det skinner av. Derfor må våre folkevalgte se nødvendigheten av å lytte til forskerne, og gjøre de nødvendige grep og investeringer. Til barnas beste, og Norges framtid!

Terje Haugom, Demokratene

Ikke sjelden hører vi om personer med demens som har kommet opp i vanskelige eller farlige situasjoner fordi de ikke finner veien hjem, eller har gått tynnkledd ut i kulda. For pårørende er det en ekstrabelastning å være redd for at noe skal skje når den som er syk er på egenhånd. I dag finnes GPS-teknologi som kan bidra til økt trygghet og bevegelsesfrihet for personer med demens. Med en liten GPS-sender i veska eller lomma, kan pårørende eller andre passe på, uten å måtte være tilstede personlig. Nasjonalforeningen for folkehelsen ønsker at GPS skal bli lettere tilgjengelig for flere.
Vi må ta i bruk de teknologiske mulighetene som finnes for å skape en enklere hverdag for de som trenger hjelp til å klare seg selv. Teknologien skal ikke være en erstatning for menneskelig omsorg og kontakt, men gi avlastning og hjelp. Det er et politisk ansvar både nasjonalt og lokalt å gjøre teknologiske hjelpemidler som GPS tilgjengelig for alle som har bruk for det, uavhengig av teknologisk kunnskapsnivå og økonomi. Slik det er nå er, vil det være de som har økonomiske ressurser og teknologisk innsikt som får mest nytte av GPS-hjelpemiddelet, ikke nødvendigvis de som trenger det mest. Vi mener det må bli en del av tilbudet fra hjelpemiddelsentralen, slik at tilgang blir lik og rettferdig. Det er også viktig med lovendringer som kan bidra til at de som ikke lengre har det vi kaller samtykkekompetanse kan få nytte av GPS, for økt trygghet og bevegelsesfrihet. Datatilsynet har nå gitt grønt lys for dette, og helseministeren bør derfor sette fortgang i saken.

Lisbet Rugtvedt, generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen

Advokat Janneche C. Lindtner Janneche C. Lindtner arbeider mye med familierett. Hun er også bistandsadvokat. Hun hjelper mennesker med å sette opp testamenter, fordele arv, overføre eiendom, bistå i arbeidstvister, og skrive klager til NAV. Abacus advokat as/Familiesenteret Tlf. 55 32 12 52 – Faks 55 31 99 21 Kong Oscarsgate 25 – Postboks 111, Sentrum, 5804 Bergen www.bergenadvokat.no abacusadvokat@yahoo.no

Barnebidraget varierer med den bidragspliktiges inntekt, og størrelsen avhenger av blant annet barnets alder, om barnet har barnetilsyn, hvilken inntekt bidragsmottakerens har, samvær mellom den bidragspliktige og barnet, trygdeytelser knyttet opp til det å være småbarnsforelder som bidragsmottar mottar, om bidragspliktige bor sammen med andre, hvor mange barn bidragspliktige har, og om bidragsbarnet har egen inntekt og da størrelsen på denne, med videre.

Men først må jeg nevne at fordeling av barnebidrag, avhenger litt av hvilken omsorgordning partene har avtalt. Hvis barnets mor og far har avtalt at det skal ha delt omsorg for barnet, skal utgifter utover det den enkelte har til hus, mat og lignende deles likt mellom mor og far.
Har mor og far ikke delt omsorg, det vil si at den ene har omsorgen, og den andre har samvær, er det slik at den som mottar barnebidrag skal dekke alle vanlige utgifter man har ved å ha barn.

I utgangspunktet er det lagt opp til at foreldre avtaler seg imellom hvor stor barnebidraget skal være. NAV har imidlertid laget en egen barnebidragsveileder som kan beregne disse standardsatsene. Denne veilederen kan foreldrene bruke når de på egen hånd skal fastsette beløp som skal betales i en bidragsavtale. Bidragsveilederen vil for øvrig bli lagt til grunn såfremt den som barnet bor sammen med, ber NAV om å beregne bidraget og foreta bidragstrekk fra den som skal betale barnebidraget.
Som det går frem her, høres det i utgangspunktet greit ut å beregne hva det koster å fostre opp et barn, og beregne et slikt bidrag. Men det hender at jeg som advokat får konkrete spørsmål fra både den som skal betale bidrag og også fra den som mottar barnebidrag om hva som egentlig inngår av utgifter til det å fostre opp barnet. Spørsmålet fra den som skal betale er gjerne som følger; «Hva skal egentlig barnebidrag dekke, jeg betaler bidrag for mine barn, men får stadig regninger for ekstra ting. Skal jeg betale dette i tillegg?»

Svaret på dette er at det fastsatte barnebidraget skal dekke det meste av det koster å forsørge et barn. Det betyr at bidraget er beregnet å dekke forbruksutgifter, boutgifter og eventuelt tilsynsutgifter for barnet. Inn under dette går utgifter til alle huslige ting som strøm, mat, klær osv. Men det hender jo at det oppstår uforutsette utgifter knyttet til det å fostre opp et barn, som ikke er tatt med i dette standardregnestykket. Dette er utgifter som vil komme utenom det fastsatte barnebidraget. Eksempler på dette kan være utgifter til tannregulering, konfirmasjon, briller, bunader, sykler, dyre kontingenter, medlemskap i idrettslag eller lignende. Ekstraordinære ting som ikke alle barn trenger (for eksempel briller og tannregulering) skal deles mellom foreldrene. Andre større utgifter, som for eksempel konfirmasjon, skal også deles.