Illustrasjonsfoto: shutterstock.com

Vi pakker kofferten og reiser i inn- og utland mer enn noen gang. Men å kalle seg selv for «typisk turist», avstår de fleste fra. Selv om de egentlig er det, ifølge UiB-professor.

Feriereiser

• Bare i 4. kvartal i 2011, gjennomførte nordmenn 5,1 millioner reiser, noe som er 2 prosent mer enn samme tidsperiode i 2010.
• Antall innenlandsreiser gikk ned med 3 prosent, mens antall utenlandsreiser økte med 14 prosent i 4. kvartal.
• I snitt var lengden på oppholdet på 4,2 overnattinger, der gjennomsnittet var 3 overnattinger innelands og 6,6 overnattinger utenlands.
• I samme periode ble fly brukt i 44 prosent av reisene, mens private og leide kjøretøy ble brukt i 40 prosent av turene.
• I 2004 brukte nordmenn i alt 81 milliarder kroner på reiser. Tilsvarende for 2011 var 123 milliarder kroner.

  Kilde: SSB

Den typiske turist går med hvite tennissokker inni sandalene, reiser på chartertur, benker seg på stranden, og er mer interessert i fyll og moro enn å bli kjent med den lokale kulturen. Tror vi, kanskje. Ifølge professor ved Institutt for psykologi ved Universitetet i Bergen, Svein Larsen, er bildet et helt annet.
– Et av de sikre trekkene ved den typisk turist, er at han tenker «jeg er ikke en typisk turist». Man kan si at det er typisk turist å tenke at man ikke er en typisk turist, sier Larsen.

– Negativ karakteristikk
Gjennom spørreundersøkelsene Larsen har gjennomført gjennom årene, er dette nemlig noe de ser igjen og igjen: Det å fremstå som en typisk turist, er ikke positivt.
– Gruppen blir nok vurdert som en gjeng med en del negative stereotypier knyttet til seg. Turister tror gjerne at typiske turister reiser utenlands for fest og moro, men som turist selv, tror man at man er mer opptatt av den lokale kulturen, sier Larsen.
Han mener blant annet at uttrykket «tourist class» om setene lengst bak i flyet, peker på en slik negativ assosiasjon til det å være turist.
– Men det er en tendens til at mange ser på seg selv som individualister, som ikke reiser på samme måte som andre gjør, sier han.
Grønn backpacking
Spania er det landet vi oftest reiser til. Når det gjelder de ulike turistgruppene, er det likevel  flere fellestrekk enn ulikheter som skiller turister fra hverandre.
– Backpackere ser på seg selv som mest individualistiske, men resultatene fra systematisk forskning, viser at det ikke er store psykologiske forskjeller mellom backpackere og andre turister, forklarer Larsen.
– En liten forskjell er at andre turister er mer opptatt av at ferien skal være avslappende. Backpackere er også mer opptatt av muligheten til å bli kjent med andre, at overnattingsstedet skal ha en grønn profil og at reisen skal by på muligheten til kulturell læring, sier professoren.

Tyver og mageknip
Når det gjelder bekymringer for turen, er det ikke terror som står øverst på listen, men lommetyver og magesmerter. Frykten for å bli dårlig av mat, er ifølge Larsen et generelt fenomen.
– Alle tror maten er farligere i utlandet enn hjemme. Ifølge resultatene fra en stor undersøkelse, viste det seg for eksempel at kinesere er like bekymret for maten i utlandet som andre turister, sier han.
Larsen ser ikke vekk fra at hukommelsen vår er med på å påvirke hvor ofte vi reiser. Ved slutten av reisen, er nemlig alle krangler og logistikkproblemer glemt.
– I en undersøkelse spurte vi om hvilke forventinger vedkommende hadde før, underveis og etter turen. Til tross for uenigheter på selve turen, viste det seg at flesteparten var like fornøyde med turen i etterkant. Hadde det ikke vært slik, hadde vi kanskje ikke reist så mye, smiler Larsen.
– Oppsummert vil jeg si at det eneste som skiller oss her hjemme fra turister, er at de er folk som er vekke hjemmefra, mens vi ikke er det, sier han.

– Mer forberedt
Avdelingssjef ved turistinformasjonen til Bergen Reiselivslag, Inger Norma Balean, forstår godt at folk flest ikke vil bli karakterisert som en typisk turist.
– Folk er individuelle, og har alle ulike drømmer og ønsker ved å reise. Veldig ofte jakter de på opplevelser og severdigheter som ikke står i reisehåndbøkene, sier reiselivssjefen.
Ny teknologi trekker hun frem som en faktor for hva som har påvirket hvordan vi reiser.
– Generelt sett er turistene mer forberedt før de kommer til oss for å få råd. De har gjort hjemmeleksen sin, og undersøkt en del i forkant av reisen.

Rasmus Brich har tidligere hatt utstiling i det han kaller «byens minst vellykkede byrom». Nå er målet å få vist frem sine nyeste arbeider.

VISP – produsentenhet for visuell kunst

• VISP har vært i drift siden juni 2010 og er et kompetansesenter og nettverksorganisasjon for profesjonelle innen det visuelle kunstfeltet i Hordaland; fra billedkunstnere til gallerister, fra kunsthåndverkere til kritikere.
• Visp tilbyr sine medlemmer veiledning, nettverk, kursing og kompetanse.
• Medlemskap er åpent for alle som jobber profesjonelt med kunst i Hordaland.
• VISP er støttet av Norsk kulturråd, Bergen kommune og Hordaland fylkeskommune.

– Du har hatt to større arbeider i det offentlige rom i Bergen. Kan du fortelle litt om dem?
– I 2003 hadde jeg en utstilling i galleri By the Way, med tittel «Understory», hvor vinduene ut mot gaten ble gjort om til lysbokser med fotomontasjer. Bildene var tydelig sammenmontert i horisontale striper og dannet kunstige jungelvillniss. Fotoene som ble brukt stammet fra drivhuset i UiBs muséhage, som i sin tur er en unaturlig presentasjon av naturen.
Noe av dette materialet brukte jeg videre i prosjektet «…og alt de har å gjøre», vist i lysbokser under bussterminalen på Bystasjonen i 2006. Der var intensjonen å gjøre noen grep i et av byens, etter min mening, minst velykkede byrom. Dyr fra «Tanums store dyrebok» ble bearbeidet og plassert inn i et stykke skjermende jungel og stirret fjernt ut mot forbipasserende.
– Hva har du jobbet med i det siste?
– De siste årene har jeg vært mest opptatt av å være pappa, i tillegg til jobben min som tekniker på Kunstskolen i Bergen, men har i det siste kommet i gang med ting jeg håper skal føre med seg økt kunstnerisk nærvær. De siste årene har jeg jobbet med mer abstrakte grafiske uttrykk, og de siste arbeidene mine er en serie bilder hvor former med referanser til geografiske formasjoner dannes av et gjentakende mønster. Høsten 2011 hadde jeg en utstilling i Galleri Blunk i Trondheim og i vinter har jeg hatt utstilling på Galleri Lilje i Trondheim.
– Hvordan vil du beskrive kunsten din?
– Jeg ønsker at arbeidene mine skal ha noen klare visuelle kvaliteter, at de skal gripe en, være besnærende, men at de samtidig skal ha en nerve som kan gi en ambivalens og assosiativ dybde.

– Hva inspirerer deg?
– Rytmer, repetisjon og strukturer er tema som har gått igjen i min produksjon på ulike måter, og som jeg fascineres av.
– Hvorfor ble du boende i Bergen?
– I bunn og grunn fordi jeg ikke følte noe stort behov for å flytte noe annet sted.
– Hva er det beste med miljøet og byen?
– Min kontakt med kunstmiljøet er i all hovedsak relatert til jobben min ved Kunstskolen i Bergen, da møter jeg andre kunstnere i en litt annen setting enn utstillingsåpninger, og det er stort sett en ganske åpen, positiv og avslappet atmosfære. Og det gjelder vel for miljøet ellers óg, stort sett. Ellers er jo byen passe stor, og har stort sett gode tilbud på de fleste områder.
– Hva savner du i det bergenske kunstmiljøet?
– Jeg føler at jeg ikke har vært deltagende nok til å ha noen kvalifisert mening om dets mangler, med jobb på kunstskole, egen produksjon og små barn blir det fort nok, både av kunst og annet, så kanskje jeg må svare at jeg savner et litt større engasjement fra meg selv?
– Hva jobber du med for øyeblikket?
– Projeksjonsinstallasjoner med video basert på photoshoparbeider.
– Hvilke planer har du fremover?
– Jeg må få vist de siste arbeidene mine et eller annet sted, og det å komme inn i et driv der man jevnlig har utstillinger i spennende visningsrom og blir invitert steder er jo noe man kan håpe på, så får vi ta det derifra.

Man må regne med litt kloakkarbeid når en hel festival er på flyttefot. Men at jazzen og Skostredet passer bra sammen, er ikke festivalgeneral Jon Skjerdal i tvil om.

Det rigges, bæres og males i Vågsbunnen. Om få dager fylles gatene med heftige jazztoner. Nattjazzen rykker inn i sentrum.
– Området er ikke A4 og det er det vi liker, sier festivalgeneral Jon Skjerdal, mens han svinger inn fra Skostredet til Østre Skostredet.

Bob Hund og Real Ones
Under årets festival kommer konsertene til å bli fordelt mellom fem ulike scener. Hovedscenen «Kaien», som har en kapasitet på cirka 1500 personer, rommer mye bergenshistorie.
– Vi står faktisk på hundrevis av år med skomakeravfall. Og husene der borte er noen av de eldste trehusene i Bergen. De ble bygget like etter bybrannen i 1702, forteller Skjerdal.
I tillegg til Kaien åpner både Korskirken og Banco Rotto-bygget dørene for festivalen. Det blir også to gratisscener i Skostredet.
Festivalsjefen tror at Nattjazz i Vågsbunnen vil få mange positive ringvirkninger for området.
– Dette blir jo på mange måter en opplysningsoppgave. Gjennom festivalen kommer vi til å vise frem et område som er lite brukt av mange bergensere til vanlig, sier han.
Skjerdal tror at årets Nattjazz vil få et litt annet publikum, både på grunn av lokasjon og artisnavn. Men selv om festivalen har et litt bredere program, med artister som Bob Hund, Timbuktu og Jonas Alaska, er ikke Skjerdal redd for å miste jazzpreget.
– Programmet er litt bredere enn normalt, men det er ingen tvil om at de aller fleste konsertene er i jazzsjangeren.
I løpet av den elleve dager lange festivalen vil blant annet band og artister som Esperanza Spalding, Bugge Wesseltoft, Silje Nergaard, Arve Henriksen, Real Ones og Tord Gustavsen Quartet stå på scenen.

Ønsker festivalkontor
Ifølge Skjerdal har det vært mye arbeid å flytte en hel festival fra Verftet.
– Det er ingenting som har ligget til rette for å arrangere konserter i dette området, men der det ikke har eksistert løsninger, har vi laget dem selv, sier han.
Ved storscenen Kaien har de blant annet måtte finne løsninger for strøm og kloakk. Og slike omfattende endringer har krevd sitt.
– Vi har vært innom fire-fem ulike etater i kommunen. Dersom vi hadde hatt én kontaktperson, ville det vært mye enklere, sier Skjerdal.
Han mener Bergen kommune bør opprette et kommunalt arrangementskontor, som gjør det lettere for festivalarrangører.
– Dette har tidligere vært oppe til debatt, men sist gang ble det ikke noe av. Våre erfaringer tilsier at vi trenger et slikt felleskontor, mener Skjerdal.

Jazz under åpen himmel
Sol, eller i det minste opplett, er bonus for alle festivaler, men for årets Nattjazz er det ekstra ønskelig. Hovedscenen blir nemlig under åpen himmel.
– Det er ikke mulig å ha et dekke over plassen. Hadde vi festet en duk over, kunne den ha røsket med seg noen av de gamle husene dersom det kom et vindkast, sier han.
Om det blir Nattjazz i Vågsbunnen også neste år, er enda ikke avklart.
– Etter planen skal nye Verftet stå klart i mars 2013. Vi skal bestemme oss i høst om hvor vi skal ha festivalen. En mulighet er å ha hovedfestivalen på Verftet, samtidig som vi har et sideprogram i Vågsbunnen, sier Skjerdal.

Georg Rønning har selv blitt nedbrutt av møtet med sosialtjenesten. Nylig besøkte han Bergen for å samle inn flere historier fra folk som føler seg overkjørt av systemet.

Sykdom gjorde at Georg Rønning gikk fra å være sjef til å bli uføretrygdet. Hans møte med NAV gjorde at han ønsket å hjelpe andre i tilsvarende situasjoner.
– Vår erfaring er at de som har laget systemet ikke forstår hvordan de som sliter egentlig har det, sier Rønning.

Gjeldsproblemer
Han har jobbet med å få frem NAV-brukeres utfordringer siden 2004, men trapper i år opp arbeidet med å samle inn historier fra hele landet gjennom kampanjen «Si det til NAV». Kampanjen er en del av organisasjonen Fattignorge.
– Vi reiser rundt for å samle inn både gode og triste historier som vi vil fortelle til NAV. Noen forteller oss historiene sine ansikt til ansikt, mens andre sender inn sine erfaringer på e-post, eller gjennom vår hjemmeside, sier han.
Gjeld, penger til samvær med barna og manglende rettsikkerhet er noen av de vanligste problemene som folk kommer til ham med.

– Mangler verktøy
– Mange av dem jeg møter sier at det er første gang at noen snakker med dem og ikke forbi dem, sier han.
Rønning mener det er tragisk når folk ikke blir møtt med respekt, men han har samtidig forståelse for byråkratene som jobber i NAV.
– De har en vanskelig jobb. Ofte skyldes problemene at NAV-ansatte mangler de riktige verktøyene til å kunne hjelpe folk på en ordentlig måte, mener han.

Mange av dem jeg møter sier at det er første gang at noen snakker med dem og ikke forbi dem.
Georg Rønning

Kutter støtte
Men det er ikke bare brukerne som opplever problemer med NAV, nylig har også Fattignorge fått store utfordringer. Ifølge TV2 har NAV siden 2008 bevilget 3,7 millioner kroner i støtte til Fattignorge. Etter en ekstern kontroll utført av revisjonselskapet KPMG har NAV nå besluttet å kutte all videre støtte.
De peker blant annet på store udokumenterte reiseregninger og mangelfull rapportering av skattbare ytelser.
Rønning mener rapporten fra KPMG inneholder grove feil og kommer derfor til å klage inn saken.
– Vi har nå en advokat på saken og er helt trygge på at dette kommer til å bli gjort om, sier han.

Konferanse
I slutten av mai kommer Rønning til å reise til Trondheim for å samle inn flere NAV-historier. «Fortell det til NAV» kommer så tilbake til Bergen en tur i høst.
– På slutten av året tar vi sikte på å lage en erfaringskonferanse der vi samler inn brukererfaringene i de ulike sakene. Målet er å formidle disse videre, slik at vi kan påvirke beslutningstakere til å gjøre NAV bedre for brukerne, sier Rønning.
I tillegg til å få frem historiene,  jobber organisasjonen blant annet for gratis tannhelsetjeneste for de som har aller minst, samt like sosialsatser over hele landet.

Matilde Wollertsen (4) vet allerede hvordan man bretter melkekartonger.
Med en ny bok vil ungdomsbedriften Green Dream at flere skal bli som henne.

Mens forfattere oftest bruker flere år på å utvikle bøker, har elever ved Bergen Handelsgymnasium gjort det samme på rundt seks måneder. En oppskrift på mye utfordringer for fire tenåringer uten erfaring fra bokbransjen, men også uventet suksess.
– Da vi bestemte oss for å lage en miljøbok for barn, hadde vi ikke bestemt hvem som skulle skrive og illustrere boken. Hun vi opprinnelig hadde tenkt skulle tegne kunne ikke stille, så da ble det til at vi både skrev og tegnet selv, forklarer daglig leder i Green Dream UB, Vilde Amundsen

Beste fylkesbedrift
I fylkesfinalen for ungdomsbedrifter, vant de førstepremie for beste bedrift, men også andrepremie for beste utstilling og tredjepremie for beste forretningsplan. Boken de gikk seirende ut med, har fått tittelen «Charlie og lillebjørn – et miljøeventyr», og trykkes i et opplag på 200 eksemplar.
– Ideen fikk jeg etter å ha sett et barn kaste tyggispapir på en bussholdestopp. Unge vet gjerne ikke konsekvensene av det de gjør, sier Amundsen.
Bedriftens teori om at barn ikke vet nok om miljøvenlig tankegang, og et behov for å lære dem mer, fikk markedsansvarlig Ramona Hevrøy bekreftet gjennom den ni år gamle lillebroren hennes.

Viktige små bidrag
– Jeg spurte lillebroren min hvor mye han visste om resirkulering. Svaret jeg da fikk, var at om man kaster mye, ender alt opp i en stor bosshaug, sier Ramona Hevrøy.
– Vi lever i et samfunn der det blir kjøpt og kastet mye. Folk flest vet hva som skal til for å være miljøvennlig, men mange bryr seg rett og slett ikke nok, sier Sigrid Indrehus, som har tegnet og medvirket til tekst i boken.
– Folk tenker gjerne at «Jeg er bare en av veldig mange. Hvilken forskjell kan vel jeg gjøre?» Selv om man bare kan gjøre litt, betyr det likevel mye for miljøet, sier Indrehus.

Får miljøkjeft
I boken møter Charlie og lillebjørn ulike utfordringer som gjør at de må ta flere valg. For eksempel om de skal sykle eller kjøre bil. En finurlig vri med boken er at bare de som tenker miljøvenlig kan se isbjørnen. Boken er ment til barn rundt ti år.
– Nå må vi selv endre vaner for ikke å få kjeft fra andre, ler Amundsen.
I Hevrøys tilfelle, har kjeften allerede kommet på hjemmebane.
– Nylig gikk jeg fra badet til rommet mitt, uten å slukke lyset, siden jeg skulle tilbake to minutter senere. Da kom lillebror inn på rommet mitt og skjente på meg. «To minutter er lang tid!», sa han da. Det er moro å se hvordan han har endret seg etter å ha lest boken, sier Hevrøy.

VIL FORANDRE TANKESETT: – Barn er morgendagens ledere. Vi ønsker å endre tankegangen til barn og voksne om miljøvern. Vi tror nemlig at voksne også lærer noe når de leser for barna sine, sier Indrehus. Vilde Amundsen (18), Sigrid Indrehus (17), Hermann Øberg (18), Kristoffer Døskeland (17), Ramona Hevrøy (17). Foto: Janne G. Sørgulen

Små miljødetektiver

Foreldrene med barn i Bergen Miljøbarnehage får tydelig beskjed når de ikke kildesorterer riktig.

– Til tider kan det nok være litt problematisk for foreldrene å rydde hjemme. I den grad det er problematisk å ikke få gjøre det på den måten de alltid har gjort, ler daglig leder Grete Bjerk i barnehagen.
– De får gjerne korreks om de kaster plastavfall i feil dunk, eller kaster en lyspære i den vanlige bossdunken. Da vi i vinter hadde fokus på strøm i barnehagen, tror jeg barna så hver en strømledning i hele byen, sier Bjerk.
Ved barnehagen i Fyllingsdalen får de små nøye innføring i små, konkrete tips de kan gjøre i hverdagen.
– Jeg tror nok ikke barn tenker på handlingene de gjør er miljøvennlige, men at det rett og slett er slik man gjør disse tingene. De stiller ikke spørsmål, og gjør det fordi de har lært at det er bra for naturen, forklarer hun.
Leder for Natur og Ungdom i Hordaland, Jon Fartein Hoel, er ikke i tvil om hvorfor det er viktig for barn og unge å lære om miljøet.
– Unge er med på å påvirke det som skjer i dag, og det som vil ramme dem og yngre generasjoner. Det er de unge som vil kjenne konsekvensen av miljøproblemene våre på kroppen, sier Hoel.

Blindeforbundet gir seg ikke i kampen om å få lydannonserte holdeplasser på bussen. Får de ikke fortgang vil de klage Skyss inn for diskrimineringsombudet.

Når synshemmede Christian Jensen tar Bybanen er det lett å vite når han skal gå av. Han kan nemlig lytte til Heidi Lambachs stemme som sier om banen er kommet til Florida eller Danmarks plass. På bussene er det mye vanskeligere. Der er det nemlig ingen som annonserer neste holdeplass.
– Det er ganske mange synshemmede som ikke reiser med bussene i Bergen fordi de er bekymret for at de ikke kommer seg av på rett sted, sier Jensen i Norges Blindeforbund i Hordaland.

-Har teknologien
I en årrekke har forbundet jobbet for at Skyss skal innføre lydannonsering av alle holdeplasser i bussene sine.
– Dette er uholdbart. Vi har hatt flere samtaler med Skyss, uten at noe skjer. Nå etter at de nye bussene kom i høst, vet vi i tillegg at teknologien er på plass for å sette dette i gang, sier han.
Jensen har selv opplevd å ikke få kommet seg av på riktig stopp.
– Det er selvsagt en mulighet å spørre bussjåføren, men ofte er de opptatt med så mange andre oppgaver. Jeg har opplevd bussjåfører som glemmer å si fra. Det skaper mange vanskelige situasjoner, sier han.

Vi har hatt flere samtaler med Skyss, uten at noe skjer.
Christian Jensen, Norges Blindeforbund Hordaland

Møte med fylket
Blindeforbundet har nå kontaktet fylkesordføreren og bedt om et møte for å få fortgang i saken.
– Dersom et slikt møte ikke gir resultater, kommer vi til å klage Skyss inn for diskriminerings- og likestillingsombudet, sier han.
Kommunikasjonsrådgiver i Skyss, Camilla Lundberg Berntzen, beklager at lydannonseringen ikke er på plass.
– Vi har stor forståelse for at det etterlyses. Vi har vært i dialog med Blindeforbundet over tid og planen er at vi snart skal starte en arbeidsgruppe som skal ta stilling til en del problemstillinger rundt lydannonsering.
– Når kommer denne gruppen til å starte opp?
– Målet er at den skal starte opp i løpet av 2012.
– Hva skal denne arbeidsgruppen ta stilling til?
– Det skal blant annet vurderes om vi skal bruke syntetisk eller naturlig stemme. Der det er tett mellom holdeplassene, skal vi også vurdere om alle holdeplasser skal annonseres.

Alle stopp
Jensen mener det er håpløst at Skyss vurderer en ordning der bare noen av holdeplassene blir annonsert.
– Dersom ikke alle stoppesteder blir annonsert, så forsvinner hele poenget, sier han.
Ifølge forskriftene skal alle busser ha universell utforming. Jensen er selv godt fornøyd med systemet på Bybanen og på bussene i Oslo.
– Jeg har reiste en del i Oslo og prøvd dette ut. Der er det mye lettere å komme seg rundt for oss som ikke kan lese den vanlige skiltingen. Nå er det på høy tid at vår gruppe blir prioritert, også av Skyss, sier han.

Ideen om Galleriet TRE har blitt realisert på bare to måneder. Nå skal det tidligere hvelvet fra bybrannene gi inspirasjon til unge kunstnere.

– Her er pæretreet, sier Stine Fantoft Berg idet hun svinger inn til venstre i Øvre Korskirkesmau, like ved Halvardskirkeplassen.
Hun har mange gode minner fra da hun lekte i treet som barn, men siden forrige uke har barndomsminnet fått en ny betydning.

Fra hvelv til galleri
– I slutten av mars kom ideen om å lage et galleri og et samlingssted. Familien min eier huset her ved pæretreet og vi kom frem til at lokalet i kjelleren egner seg veldig bra. Under bybrannene ble denne steinkjelleren benyttet som hvelv for verdifulle gjenstander, forteller Fantoft Berg.
Bergenseren startet i fjor nettmagasinet FIN sammen med Maren Stette Mosaker, men har nå også fått med seg fotograf Linn Heidi Stokkedal fra Wabi Sabi Models for å lage Galleriet TRE.
– Vi har hele tiden tenkt at det skulle være mer enn et magasin. Planen er nå å vise frem kunstnere fra Bergen og andre steder, blant annet de som vi har oppdaget gjennom å skrive saker til FIN, sier Mosaker.

Fra England og Tyskland
Initiativtakerne har stor respekt for de som driver galleriene som allerede finnes i Bergen, men tror samtidig at TRE kommer til å fylle et tomrom.
– Vi har lyst til å gjøre dette fordi vi er engasjert. Og siden vi ikke har bred erfaring innen kunstfeltet, tror jeg vi ser ting på en litt annen måte, sier Mosaker.
– Jeg tror vi har et litt videre begrep om hva som kan være bra å stille ut, legger Berg til.
Ifølge Stokkedal har galleriet fått mange forespørsler allerede.
– Jeg er blant annet i kontakt med en tekstilgruppe, en illustratør og en fra England som vil stille ut en collage. I tillegg har jeg kontakt med Pogo Books i Tyskland som jeg har gitt ut bok sammen med. De ønsker også å komme hit, sier Stokkedal.

Melankolske foto
Den som har fått æren av å holde den første utstillingen i den hvitkalkede kjelleren er Niklas A. Schjetlein, fotostudent ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen.
– Vi ble imponert av fotografiene hans. Derfor ville vi at han skulle stille ut hos oss, forteller Mosaker.
Schjetlein beskriver bildene sine som melankolske. Ofte skapes de på vandring.
– Jeg går mye på tur, både i byen og ute i naturen. Jeg har ingen klar plan for hva jeg skal fotografere, men så stopper jeg opp der jeg finner noe som vekker min interesse, sier han.

Nostalgi og fanzine
Bildene er hovedsaklig tatt i Bergen og i Oslo, men ifølge fotografen er det ofte ikke så lett å få øye på akkurat hvor det er.
– Selv om det ikke er mennesker på bildene, gir de en følelse av at noe akkurat har skjedd eller skal skje, sier han.
– Jeg prøver også å fange nostalgien i ting og steder, legger han til.
I tillegg til utstillinger ønsker kvinnene bak Galleriet TRE blant annet å lage workshop med pin-hole-kamera, fanzine-kvelder og andre aktiviteter som kan få publikum mer aktivt inn i deres nye prosjekt.
– Vi håper TRE kan bli et sted der folk kan møtes og bli inspirert av hverandre, sier Fantoft Berg.
I starten kommer galleriet ikke til å ha faste åpningstider.
– Vi kommer i hovedsak til å ha åpent i helgene, men andre åpningstider vil bli annonsert gjennom Facebook-siden vår, sier Stokkedal.

– Bergen kommune bør få bestemme over hvor vi skal ha overvåkningskamera i sentrum, mener Erlend Horn (V).

På byggene rundt Torgallmeningen henger det kamera på mange av veggene. Noen er synlige, mens andre er godt gjemt. Da Datatilsynet gjennomførte områdekontroll av Bergen sentrum i 2009, kom det frem at 37 prosent av virksomhetene hadde kameraovervåkning.
– 95 prosent av virksomhetene de kontrollerte hadde avvik knyttet til brudd på meldeplikten for oppsatte kamera, og 83 prosent fikk påvist manglende varsling, sier Erlend Horn (V).
– Rapporten slår også fast at graden av overvåkning i Bergen er vesentlig høyere enn i andre byer Datatilsynet har kontrollert, legger han til.

Ingen konsekvenser
Bortsett fra at virksomhetene fikk pålegg om å melde inn kameraene, ga lovbruddene ingen konsekvenser for virksomhetene.
– Datatilsynet har ikke kapasitet til å følge opp. Dersom Bergen kommune hadde overtatt kontrollen for hvor man ønsker og ikke ønsker kamera, ville vi fått en mye bedre situasjon, sier han.
Horn tror ikke at en kommunal ordning ville ført til mer overvåkning.
– Et kommunalt datatilsyn ville gjort at kommunene hadde blitt mer oppmerksomme på problemene ved overvåkning av det offentlige rom. Saksbehandlingen ville også vært mye grundigere, sier han.

Vil ha oppdatert oversikt
Venstrepolitikeren mener mindretallets røst må veie tungt i debatten om personvern og overvåkning.
– Jeg synes ikke det er nok at et flertall mener det er uproblematisk, så lenge et mindretall føler det er krenkende å bli sett stort sett overalt når man går i sentrale offentlige områder, sier Horn.
Han mener at kommunen nå bør få en oppdatert oversikt over overvåkningsgraden og hvor mange virksomheter som bryter loven.
– Datatilsynet bør også få sterkere sanksjonsmuligheter, blant annet ved å gi folk karantene på videoovervåking dersom de ikke følger instruksene om merking. I dag er det altfor enkelt å bryte reglene.

Bekymret for misbruk
Ifølge Ove Skåra, informasjonsdirektør i Datatilsynet, prioriterer tilsynet heller alvorligere tilfeller av overvåkning.
– Vår strategi er at vi skal reagere på de verste tilfellene. Vi har sett eksempler der kamera har blitt satt opp i omkledningsrom og der arbeidstakere har blitt overvåket med skjult kamera på sin egen arbeidsplass, sier han.
Skåra er samtidig bekymret for de som misbruker opptak som har blitt filmet med butikkers overvåkningskamera.
– Mange av systemene er webbaserte og vi har sett flere uheldige eksempler der videoopptak har kommet på avveie, og blitt delt som videosnutter på internett.

– Hypnose renser ut negativ energi fra systemet, sier hypnotisør Bjørn Lunde. Byavisen besøkte
hypnotisøren og prøvde selv ut metodene hans.

– Du går dypere og dypere inn i hypnosen. Du er i en veldig fin og avslappende tilstand. Om to uker skal du stumpe røyken for godt, Stine, formaner Bjørn Lunde med avslappende og behagelig stemme til klient Stine Pettersen.

Det ubevisstes kraft
Klientværelset i Lysefjorden er malt i rødt. Det har brennende stearinlys og beroligende ambient-musikk. De idylliske omgivelsene er, ifølge Lunde, bedre for hypnosens virkning enn et kontor i sentrumskjernen ville vært.
Hypnose er en direkte tilgang til det ubevisste sinnet, som håndterer over 90 prosent av alt som skjer i menneskekroppen.
– Hypnoterapi tror jeg vil bli mer og mer påaktet som en viktig og naturlig behandlingsform, fordi den går til de underliggende årsakene til problemene og renser ut negativ energi. Kroppen blir dermed i stand til å helbrede seg selv, mener Lunde.

Paul McKenna
Å drive med hypnose har vært en drøm for ham helt siden han leste Tore Torells bok om hypnose for 30 år siden. Nå har Lunde drevet sin virksomhet i snart to år. Noe av opplæringen fikk Lunde hos Andrew Newton, som i sin tid lærte opp den berømte tv-hypnotisøren Paul McKenna.
«Hypnoterapeut» er fagtittelen, når hypnose brukes som behandling og terapi. I dag er det cirka 100 registrerte medlemmer i Hypnoseforbundet.
– Ved hjelp av hypnoterapi behandler jeg alt fra smerter, angst, fobier og røykekutt, sier Lunde, som har best resultater med røykekutt.

Om to uker skal du være kvitt røykens forbannelse. Det blir din personlige frigjøringsdag.
Bjørn Lunde, hypnotisør

Klientterapi via internett
– På Skype har jeg også pasienter, blant annet en spesielt krevende på Hamar, som lider av ME. Nylig har vi hatt et gjennombrudd, med at han har innsett at han faktisk er syk, så der ser det lysere ut, forteller Lunde.
Ifølge Lunde ønsker mange å prøve hypnose, men er kanskje redd for at de i transe vil avsløre sine innerste hemmeligheter, eller at de begynner å oppføre seg som i et TV-show.
– Jeg kan berolige med at du i hypnose ikke kan få noen til å gjøre noe som strider mot vedkommendes moral, hevder Lunde.
– Formålet med hypnoterapi er å få til raske, positive og varige forandringer av klientens livsituasjon, sier Lunde som også bruker healing som et ekstra verktøy i kassen.
– Begrepsmessig er hypnose noe som påføres deg av andre, altså en hypnotisør. Mens selvhypnose er en meditasjonslignende tilstand man kan sette seg selv i.

Behagelig tilstand
Tilbake til klienten, som fortoner seg som en sovende Tornerose.
– Om to uker skal du være kvitt røykens forbannelse. Det blir din personlige frigjøringsdag.
– Nå kan du våkne opp, sier Lunde og knipser med fingrene foran øyelokkene til klienten.
– Det var deilig, mumler Stine Pettersen ør.
– Det minner om den tilstanden man er i når man holder på å sovne om kvelden. Jeg har prøvd å kutte røyken tidligere, men føler at denne metoden er bedre. Dette har jeg tro på at vil fungere, men jeg ser heller ikke bort fra at det er en placeboeffekt inne i bildet.
Byavisens utsendte journalist prøvde ut litt god, gammeldags gonzo-journalistikk og lot seg hypnotisere av Lunde.
– Det er en behagelig tilstand, og jeg opplevde meg bedre i stand til å fokusere på det som hypnotisøren påpekte, kommenterer undertegnede.

Vi har sett nærmere på en av verdens største bilutstillinger i verdens største bilmarkedet – med norske øyne.

Det er i hvert fall ikke den kinesiske mur som står i veien for europeiske bilprodusenter som ønsker å selge biler på verdens største marked. I slutten av april åpnet dørene til bilutstillingen i Beijing – en av verdens største. Ikke mindre enn 800 000 mennesker er ventet å besøke utstillingen for å få med seg nyhetene – enten de er produksjonsklare eller står der som konseptbiler. Byavisen har sett nærmere på markedet og ikke minst nyhetene under årets utstilling.

Kineserne kommer
I bilbransjen skjer det meste i en rivende fart, og henger man ikke med i de voldsomme endringene er kampen om kundene tapt. Det er ikke lenge siden kineserne laget dårlige kopier av europeiske merker og modeller. Og sikkerheten var så svak at man selv i lave hastigheter kjørte med livet som innsats. Men læringskurven har tydeligvis vært bratt, siden de kinesiske merkene stadig kommer med bedre modeller. Likevel er det fortsatt en vei å gå, for ikke mindre enn ni av de ti mest solgte modellene kommer fra produsenter som ikke er kinesiske.
Trangsynte nordmenn tenker vel at dette ikke er noe å bry seg om. Det er jo tross alt biler som selges på andre siden av jorden – i et land som ikke engang praktiserer demokrati. Men påvirkningskraften er større enn de fleste tror. For eksempel er Volvo eid av kinesere med stor innflytelse på hvordan fremtidens biler skal fungere og se ut.

Voldsom vekst
I hovedstaden Beijing bor det nesten 20 millioner mennesker, og det finnes omtrent fem millioner biler. Luftforurensingen er en stor utfordring for både befolkningen og myndighetene, og bilparken skal ha mye av skylden for de lokale utslippene. Bedre er det ikke når det i snitt registreres 2 000 nye biler hver eneste dag – og alle spyr ut skadelige klimagasser. I 2009 passerte Kina USA, og ble verdens største bilmarked. Analytikere regner med at hver tredje nye bil som selges i 2020 går til Kina, noe som tilsvarer omtrent 30 millioner biler. Til sammenligning ble det i 2010 ble det solgt vel tolv millioner biler.
Men kinesiske myndigheter har forsiktig begynt å bremse salget ved å øke drivstoffprisene. Samtidig gjør de det vanskeligere for utenlandske produsenter å starte opp bilfabrikker, slik at de selv har bedre kontroll på økonomien og veksten hos kinesiske produsenter. Likevel forventer europeiske produsenter ytterligere vekst, og de fleste har planer om produksjon i Kina – hvis de ikke allerede har startet dette opp.

Nyhetene
Men tilbake til bilutstillingen, som formelt heter Auto China. Den første ble holdt i 1990 og har siden blitt en utstilling på lik linje med de andre store internasjonale utstillingene. Byavisen har sett nærmere på de mest spennende nyhetene.

Audi har ikke med de store overraskelsene i bagasjen, men byr likevel på noen spennende konseptbiler. Som en hybridutgave av A6, med mulighet for å lade batteriene gjennom strømnettet. Den kommer trolig i produksjon om noen år, og blir også aktuell her hjemme. Men det kan være vanskelig å forstå om Audi virkelig mener alvor når det kommer til miljøet, når de også viser verstingen Q3 RS med 360 hestekrefter. De viste også en mer jordnær og jålete utgave av Q3, som var tilpasset kunder med en aktiv livsstil.

Bentley viser Continental GT med en ny og langt mer gjerrig motor med åtte sylindre. Den gamle motoren med tolv sylindre vil fortsatt være tilgjengelig for de som legger ekstra penger på bordet. Samtidig gir de oss en smakebit på fremtiden med konseptbilen EXP 9 F, som er en lukseriøs SUV. Ryktene sier at denne kommer i produksjon om noen få år. I Kina er markedet stort, men også her hjemme kan det selges i noen eksemplarer. Samtidig med utstillingen åpnet også Bentley sin nyeste forhandler – i Beijing.

BMW har heller ikke særlig mye å skryte av, med kun en verdenspremiere. Og det er 3-Serie med ekstra lang akselavstand – som ironisk nok kun skal selges til kinesere. De elleve centimeterne ekstra kommer baksetet til gode, der plassforholdene blir farlig lik den vi finner i 5-Serie. De viser også en miljøtilpasset sportsbil med navnet i8.

Jaguar har ikke mye nytt under solen, men viser flaggskipet XJ i en toppversjon med alt av tenkelig og utenkelig utstyr.

Lamborghini har ikke særlig fotfeste her i landet, men de selger svært godt i Kina. På utstillingen dro de duken av en helt ny konseptbil med navnet Urus. Man ser tydelig at det en stor bil med solid bakkeklaring og fire dører. Ingen spesifikasjoner ble nevnt, men trolig dreier det seg om rundt 600 hestekrefter og firehjulsdrift. Det skal med andre ord gå fort fra fjord til fjells når det kommer til salgs om noen år.

Land Rover har fått hjelp av selveste Victoria Beckham til å sminke suksessen Range Rover Evoque. Hun har vært aktiv i debattene hos designavdelingen, og har valgt alt fra fargekombinasjoner til hvilket utstyr den skal ha. Ifølge Land Rover er dette en bil skreddersydd etter hennes  personlige smak.

Porsche er tungt til stede i den kinesiske hovedstaden, og kunne melde om et skyhøyt salg på mer enn 24 000 eksemplarer bare i fjor. Det legger ikke akkurat en demper på ambisjonene, og de er innstilt på å selge mye mer i årene fremover. Den største nyheten er Cayenne GTS, der den sportslige kjøreopplevelsen står i sentrum. I forhold til Caynne S er den både strammere og sterkere. Samtidig viste de planene om å bygge et opplevelsessenter med bilkjøring i fokus – både på bane og i skogen. De har også startet et omfattende samarbeid med UNICEF for å gi utdanning til barn som ikke har den muligheten på lik linje med andre, mer velstående familier.

Skoda har vært på plass i Kina siden 2007, og har virkelig fått vind i seilene de siste årene. Globalt er målet å selge 1,5 millioner biler i 2018, og det kinesiske markedet er det viktigste og største. I den sammenheng viser de en ny kompaktmodell med navnet Rapid, som også vil komme til Europa og kanskje Norge.

Byavisen har testet to nykommere fra Hyundai og Peugeot og målt dem opp mot det som for mange er «alle stasjonsvogners mor», Volvo V70.

Hyundai i40
Overraskende fra Korea

Hyundai i40 er et kvantesprang fra et bilmerke som tidligere har laget anonyme biler i det lavere prissjiktet. Anonym kan man absolutt ikke kalle i40. Bilen har et spennende og friskt design, om enn kanskje noe anstrengt. Hyundai har med denne bilen laget en bil etter norske bilkjøperes ønskeliste. Masse utstyr, masse plass, en trekkvillig dieselmotor med lavt forbruk og en svært hyggelig pris. Hyundai kaller sedanutgaven av i40 for Sportsedan. Det må kalles en litt løssluppen bruk av sports-begrepet da girkasse og styring absolutt er vektlagt mot komfort. Det føles faktisk veldig fransk, og det er ingenting galt i å innrømme det. Under aktiv kjøring har bilens fjæring en fin balanse mellom komfort og sport. Vi opplever ikke at den krenger i trange svinger på tur over Fanafjellet.

Best plass i kupéen
Interiøret følger opp den spreke designen fra eksteriøret. Knapper er oversiktlig, og en stor skjerm og funksjonshjul dominerer midtkonsollen. Plastkvaliteten er grei, og ingenting føles billig. Personlig skulle jeg gjerne hatt mer side- og lårstøtte i setene, men det er en smakssak. Interiøret avslører også Hyundai i40 sitt aller sterkeste kort, nemlig bakseteplass. I en verden av bakovervendte barneseter med Isofix som krever svært mye plass i kupéen, så overrasker bilen stort. Testteamets lengste sjåfør (1,97 meter) satt i komfortposisjon med passasjer på 1,86 meter i baksetet, og han hadde fremdeles god plass til beina. Bagasjerommet er stort og tilkomsten enkel med barnevogn på et flatt gulv.

Global utfordrer
Hyundai er i dag et av de store bilmerkene i verden. Det er kanskje vanskelig å forestille seg at i USA konkurrerer Hyundai med Lexus og de tyske merkene med luksus og V8ere. I Europa står de tradisjonelle premiummerkene sterkt og Hyundai har valgt å satse i «mye bil for pengene»-segmentet. Etter å ha testet i40 var hele testteamet imponert over hva man får for pengene med denne bilen. Hyundai i40 fås med masse utstyr og 115hk diesel for cirka 320.000 kroner.

Volvo V70
Herregårdsvogn til folket

Volvo V70 har en unik posisjon i Norge. Bilen kan like godt kjøres av fabrikkeier som fabrikkarbeider. Bilen har status uten å være snobbete. Med DRIVe-motoren på 115hk som passer perfekt i det norske avgiftssystemet får man en godt utstyrt V70 til under 400.000 kroner. V70 oser av Volvo-kvaliteter vi kjenner fra før. De gode setene, den lekre midtkonsollen og det enorme bagasjerommet. Flere i testteamet var ikke så begeistret for linjene på dashbordet med den nye skjermen til Volvo V70. Formen har likevel en funksjon, skjermen var klart bedre i sollys nå enn tidligere.
Det enorme bagasjerommet i V70 er perfekt for alle aktive familier som ikke vil la noe være igjen hjemme, men bagasjerommet stjeler dessverre også mye plass fra kupéen. Der Hyundai i40 hadde godt med beinplass bak selv med en sjåfør på 1,97 meter så var det ikke mer plass til en voksen person i baksetet på Volvo V70.

Sporty fra Sverige
Testbilen vi fikk fra Frydenbø var utstyrt med R-design og det gjorde den eldende bilen mer sporty i designen. Bakfra så blir V70 litt «kassete», men dette er også en fordel når bilen skal pakkes til sommerferien og all plass skal utnyttes. Av de tre testbilene vi fikk, var bilen også klart mest sporty. Bilen hadde godt grep under akselrasjon og hadde langt mer tyngde og følelse i styringen enn de to andre. Fjæringen var også satt opp langt mer sporty enn man kanskje forventer av en V70. Bilen av mer involverende enn de andre uten at det gikk ut over komforten, godt hjulpet av de gode setene.

Peugeot 508
En spennende franskmann

Peugeot har de siste årene manglet en stor stasjonsvogn til familiemarkedet. Det franske bilmerket har dekket mange behov med 407, 308 og ikke minst den store MPVen 807, men nordmenn er glad i sine store stasjonsvogner. Peugeot 508 har vært en umiddelbar suksess siden den kom på markedet for cirka ett år siden, og det er ikke noe rart. Sammen med Hyundai i40 representerer 508 nye alternativer til nevnte Passat, Avensis og Mondeo med en lavere pris. Peugeot 508 er spekket med utstyr, har et lekkert og diskret design, har masse utstyr og ikke minst svært gode dieselmotorer. For ordens skyld kan det nevnes at Peugeot leverer sine dieselmotorer til blant annet Volvo, Ford og Mini.
Undertegnede og resten av testteamet var overrasket over alt utstyret man får med i prisen på denne bilen. Elektrisk bakluke, Bluetooth handsfree og panoramatak er noen av godbitene som den franske bilen leverer.

God allrounder
På veien er bilen som en fransk bil skal være. Myk, lett og stillegående. Bilen er satt opp for komfort og er stolt av det. I et urbant miljø med parkeringshus og trange gater føles dette veldig riktig. Girkasse og ratt er svært lett, og fjæringen er myk uten at bilen krenger eller virker duvende. Bilen har svært god plass foran og bak, selv med testteamets sjåfør på 1.97m. Peugeot 508 er mindre enn Hyundai i40 i baksetet, og mindre enn Volvo V70 i bagasjerommet. Bilen føles likevel ikke som et kompromiss, og de fleste familier vil oppleve at 508 har godt med plass til bagasje og passasjerer. Bilen har også integrerte gardiner i dørene. Sammen med panoramavindu vil nok dette skape ekstra bilglede for små barn i baksetet. Peugeot 508 fås fra ca 330.000 kroner med masse utstyr og 115hk HDi.

BESTE KOMPROMISS: Peugeot scorer ikke full pott på verken bakseteplass eller bagasjerom, men har likevel den mest foretrukne plassen.

Sissel Blystad savner flere utsmykkingsmuligheter for kunstnere i Bergen. Selv vises ett av hennes store verk nesten daglig på TV.

VISP – produsentenhet for visuell kunst

• VISP har vært i drift siden juni 2010 og er et kompetansesenter og nettverksorganisasjon for profesjonelle innen det visuelle kunstfeltet i Hordaland; fra billedkunstnere til gallerister, fra kunsthåndverkere til kritikere.
• Visp tilbyr sine medlemmer veiledning, nettverk, kursing og kompetanse.
• Medlemskap er åpent for alle som jobber profesjonelt med kunst i Hordaland.
• VISP er støttet av Norsk kulturråd, Bergen kommune og Hordaland fylkeskommune.

Sissel Blystad har alltid jobbet med sterke, klare farger. Hun har blant annet laget den store, fargerike utsmykkingen i Vandrehallen i Stortinget. Da Blystad vant konkurransen i 2002, reiste hun frem og tilbake fra Stockholm, hvor det ble vevet, i to og et halvt år.
– Jeg er fornøyd med resultatet den dag i dag, når jeg ser teppene på Dagsrevyen, med mer eller mindre tullete politikere foran.

– Hvordan jobber du?
– Jeg har jobbet med billedvev i mange år, men det gjør jeg ikke lenger. Nå bruker jeg rester av garnet til å lime på gamle pledd. Jeg fotograferer gjerne detaljer av teppene, leker i Photoshop, og printer store print. Noen ganger synes tråden, andre ganger er den helt borte. «Tekstil light» kaller jeg prosjektet mitt.

– Hva inspirerer deg?
– Jeg blir inspirert av natur, landskap, hverdagslivet, ting jeg ser på TV eller andres kunst på nett. Noen ganger får jeg plutselige fargeopplevelser når jeg ser ut av vinduet eller vandrer av gårde på asfalten.

– Hvorfor ble du boende her?
– Jeg begynte på Kunst- og Håndverksskolen i Oslo. Så fikk barn og hadde behov for en «miljøforandring». Da tok jeg med meg barnet og dro til Bergen, og fortsatte på skolen her.
Deretter kom kjærleiken, og jeg ble boende, men kjærleiken dro til akademiet i Oslo. Og dermed ble det enslig mor igjen. Men da var livet mitt her, så jeg ble.

– Hva er det beste med Bergen?
– Det beste med Bergen er at den er passe stor, du når det meste, bare du kommer deg bort av og til – til noe større. Det beste med miljøet her er kanskje at det er ganske tett. Jeg har nesten i alle år hatt atelier i atelierfelleskaper, deltatt og jobbet i kunstnerorganisasjoner og gallerier. Jeg har vært på Verftet i cirka 25 år.

Sissel Blystad

• Kommer fra Oslo, men har bodd i Bergen siden 1968.
• Utdannelse: Statens Håndverks- og Kunstindustriskole 1964 – 65, Bergens Kunsthåndverksskole 1968 – 70

– Hva savner du i det bergenske kunstmiljøet?
– Mediadekningen av kunst er ikke god nok. Det er et must for at «folk flest» skal vite at det faktisk finnes et yrende kunstliv her. I tillegg savner jeg også flere offentlige og private utsmykkingsmuligheter for kunstnere i området. Det lages mye bra her.

– Hva jobber du med for øyeblikket?
– De siste ukene har jeg brukt på å klargjøre noen eldre tepper som sist uke ble levert til Osterøy videregående skole, og skal henge i biblioteket deres. Nå vil jeg fortsette arbeidet med store print, fortrinnsvis store sirkler.

– Hva er dine planer fremover?
– Jeg har ingen planer, bare håp om et godt liv og god helse. Men det dukker alltid opp noe. Jeg jobber nesten hele tiden, men jeg jobber sakte. Det føles faktisk godt å ikke ha langsiktige planer.

BMW er ensbetydende med sportslige familiebiler, kan nye 320d leve opp til arven?

Ja det kan den. 184 hester, bakhjulsdrift og 50/50 vektbalanse er oppskriften på en morsom kjøreopplevelse. Så morsom faktisk, at det er lett å glemme at dette er en familiebil.
På vei oppover en svingete vestlandsvei med lite trafikk viser den seg fra sin beste side. Du kan bremse sent inn i svingene og være på gassen tidlig. 3-serien har definitivt ikke mistet morofaktoren sin, men gode kjøreegenskaper er ikke alt .

Høye krav
Akkurat som konkurrentene må BMW være multikunstnere på veien. Bilkjøpere i dette segmentet vil ha komfort, men sportslighet, mye krefter, men lavt forbruk, tøffere bil enn naboen, men ikke for prangende.
Det er en høy list å komme over.
320d lar seg ikke affisere nevneverdig av ujevnheter i veibanen, samtidig som den er sportslig nok til en morsom kjøretur. Den har krefter nok til å sprinte til hundre på 7,5 sekunder, men klarer seg med 0,45 liter diesel på milen under blandet kjøring. Og den er tøffere enn bilen til de fleste sin nabo, men fortsatt ikke så prangende at den fremkaller unødig mye misunnelse.
Den lever med andre ord opp til kravene på overnevnte punkter, og det meste annet man forventer av en mellomstor familiesedan.
Forrige 3-serie var ikke akkurat noen dårlig bil. Med den nye har BMW stemt et allerede ganske finstemt instrument. Bak rattet er det vanskelig å sette fingeren på noe man misliker.

Diskrete endringer
At det er en god bil kommer man altså ikke utenom, men hva med linjeføringen? For et utrent øye vil det være lite som skiller denne og forrige modell, med mindre de plasseres side om side. Gjør man det vil man se at den har fått en ganske solid ansiktsløftning.
Når det smaker så koster det gjerne også. BMW 3-serie er intet unntak i så måte. Prislisten starter på 366 600 kroner for en 318d, og skal du ha toppmodellen 335i stiger den til 774 300. Modellen vi prøvde koster 436 000 kroner før du går løs på ekstrautstyrslisten. Så fort den er gjennomgått legger man raskt ytterligere hundre tusen til på den prisen.

Er verdt det?
Det er vanskelig å argumentere mot 320d, men den er ikke den eneste gode bilen på markedet i denne prisklassen. En Audi A4 gjør mye av det samme til mye samme pris, men når kanskje ikke helt opp til kjøregleden i den bakhjulsdrevne landsmannen.
Mercedes C-klasse er et annet alternativ, og også en svært god bil.
Hvilken man foretrekker er et spørsmål om preferanser, te eller kaffe. Alle tre fortjener en prøvekjøring.
Faller valget på BMW er det en siste ting du må tenke gjennom før du signerer kontrakten, skal jeg vente på stasjonsvognen som kommer til høsten?

Ved Høyteknologisenteret i Bergen, jobber 13 hoder for å lage dataprogrammer for øyestyrt teknologi. Det har gitt handikappede en ny hverdag.

Tobii Technology

• Svensk selskap som har spesialisert seg på øyeavlesing og øyestyring: En teknologi som viser hvor på dataskjermen en person ser.
• Har to kontor i Norge. Kontoret i Bergen er hovedkontor med 13 ansatte.
• I Bergen utvikles dataprogram som bruker øyet eller andre metoder for navigering på datamaskin.
• Øyestyrt kommunikasjon bruker infrarøde stråler, som sendes ut like under skjermbildet. Pupillenes bevegelser blir registrert av kameraer. Når blikket stopper ved et symbol, lyser det opp og datamaskinen kan lese innholdet høyt.

Daglig leder i Tobii Technology Norge, Ole Alexander Mæhle, står tilsynelatende rett opp og ned uten å gjøre noe. Dataskjermen fremfor ham er derimot i full aktivitet. Bare ved å flytte blikket over skjermen får han trykket seg frem til musikken han ønsker å spille, samt sendt en tekst over telefonprogrammet Skype. Øyeteknologien er utviklet sentralt i det svenske selskapet Tobii, men programmet er bergensk.
– At programmet styres ved hjelp av øynene, gjør at det kan hjelpe handikappede som mangler muligheten til å snakke, men også lese- og skrivedyktige som er bevegelseshemmet, forklarer Mæhle.
For barn helt ned i tre-fireårsalderen er det utviklet egne dataprogram med symboler man kan kommunisere gjennom. For voksne bevegelseshemmede er det skreddersydde versjoner av de mest brukte funksjonene på datamaskiner: Musikkspiller, kalkulator, skriveprogram og lignende.

Det fine med jobben er jo at man arbeider med noe som har stor betydning for brukerne våre.
Ragnar Tesdal Mjelde, prosjektleder Tobii Technology Norge

Refleks i pannen
Det som i 1999 startet ved hjelp av studentressurser, som søsterselskap av et eksisterende firma, utgjør i dag Norges hovedkontor i Tobii Technology. De utvikler det de kaller «alternativ og supplerende kommunikasjon» for verdensmarkedet.
– Teknologien og programmene har vi utviklet jevnt og trutt gjennom 11 år, fra da et av tilbudene var å navigere på data via en reflekslapp festet på pannen, til i dag der man har øyestyring, forklarer han.
Fra kontoret deres i 6. etasje av Høyteknologisenteret, blir grunnlaget for en helt ny hverdag for handikappede lagt. Et eksempel er askøygutten Brage på syv år, som Bergens Tidende skrev om før jul. En fødselsskade førte til at han ble sterkt fysisk funksjonshemmet, men via datamaskin fra Tobii har han fått mulighet til å kommunisere med omverden.
– Vi har sett eksempel på at helsepersonell har gitt opp enkeltpersoner som har mistet alle sine bevegelse- og taleevner. Som et siste forsøk på for å hjelpe dem, har de gjerne prøvd øyeteknologi, og det har vist seg at de fullt ut klarer å uttrykke seg, sier Mæhle.

– Gladhistoriene er viktige
Dataprogrammene deres er også tilpasset bruk på mobil og iPad, for de som har mulighet til å selv trykke på skjermen. Prosjektleder Ragnar Tesdal Mjelde verdsetter de han får bidra med til i jobben.
– Det fine med jobben er at man arbeider med noe som har stor betydning for brukerne våre, sier Mjelde.
For en av programmererne, Yngve Hammersland, har jobben hos Tobii i Bergen blitt en utvidelse av egen hobby.
– Å utvikle dataprogrammer er lidenskapen min. Jeg trives med å ha fingrene i suppen og løse problemene jeg blir satt til å gjennomføre, sier han.
Ved hjelp av lokale krefter i flere ulike land, har bergensbedriften oversatt programmet for til sammen tretten språk. For øyeblikket jobber de med en oversettelse til brasiliansk.

Spår økt bruk av øyestyring

Fremtiden innebærer øyestyring på alle datamaskiner, tror daglig leder i Tobii i Bergen.
For mens øyestyring har vært tilgjengelig på handikap-markedet en stund, er det ifølge Tobii-sjef Ole Alexander Mæhle forbrukermarkedet som nå står for tur.
– Før var det ingen datamaskiner som hadde web-kamera, mens det i dag er inkludert i alle nye datamaskiner. Det samme tror jeg kommer til å skje med øyeteknologi, sier Mæhle.
Han ser for seg at de som har musearm grunnet mye databruk, kan dra nytte av øyeteknologi.
– De får gjerne sterke smerter når de bruker armene, men ved hjelp av øyestyring trenger de ikke bruke en datamus i det hele tatt. Man unngår alle de unødvendige flyttinger av datamusen, sier lederen.
Nylig fikk han også tilsendt en prøveversjon på et dataspill som heter «Eye asteroids». Spillet skal brukes overfor spillprodusenter for å vise hvordan øyeteknologi kan brukes i industrien. Ved hjelp av blikket skal man skyte ned asteroider som kommer mot jorden.
– En slik utnytting av øyeteknologi vil kunne gi en helt ny dimensjon til spillverden, sier Mæhle.

Tidligere var skating ulovlig i Norge. I dag bruker byens skatere uteområdet til Gulating lagmannsrett som uoffisiell skatepark.

Utenfor inngangspartiet til Gulating lagmannsrett står eldre herrer med stresskoffert i hånden. Trillende og hoppende på skateboard ved samme uteområde, utfolder gutter ikledd solbriller, lette t-skjorter og sneakers seg.
– Det er bra å skate her på grunn av marmoren, trappene og boksene som er laget til å sitte på. Fordi det er et stort og åpent område, får vi også muligheten til å gjøre flere triks etter hverandre, forklarer skater Robin Hilland (26).

Får nye venner
På solfylte ettermiddager er han gjerne en av de mange skaterne som benytter seg av lagmannsrettens uteområde i sentrum. På en god dag kan det være rundt tyve i alderen 8-30 år som ruller rundt på brett her.
– Som skater treffer man mange nye på slike steder. Et godt eksempel på dette var da jeg og en kompis var på klassetur til England. Da oppsøkte vi en nedlagt togbane som ble brukt av skatere. De andre skaterne så brettene våre og ønsket oss velkommen med en gang, sier han.
– Vi blir av og til tilsnakket av sikkerhetsvaktene her, men beskjeden vi får er avhengig av vakten vi møter på. Noen er greie og ber oss bare om å vente inntil arbeidsdagen er over. Andre viser oss bort, sier 26-åringen.

Skatere driver ikke med hærverk.
Robin Hilland, skater

Forbudt-skilt
Hadde skaterne prøvd seg på det samme i Bergen sentrum i perioden 1978-1989, ville de derimot ikke bare blitt bortvist, men risikert bot og konfiskering av brett. Bakgrunnen for forbudet var statistikker som viste til et høyt antall egenskader ved bruk av skateboard. Gulating lagmannsrett frykter også skader, men på forbipasserende og området.
– Skatingen er uheldig fordi den påfører området slitasje og øker behovet for eventuelle reperasjoner. Mest bekymret er vi derimot for skating i arbeidstiden, da det kan føre til personskader av vitner eller fornærmede, eller andre parter i saker, sier Arne Støle, administrerende sjef for Gulating lagmannsrett.
Ifølge han ble det i forrige uke satt opp skilt ved hovedinngangen som forbyr skating ved den øverste trappen.
– Når arbeidsdagen er over har vi ikke vakthold til å hindre at området blir brukt til skating. Det nederste området, eies også av kommunen, slik at vi ikke kan bestemme hvilke tiltak som skal gjøres der. Inntil videre har vi ikke planlagt noen flere tiltak, sier han

Også trend i Oslo

Terje Grønmo Arkitekter i Oslo har tegnet bygget som offisielt ble åpnet 2. november i fjor. Grønmo selv er ikke overrasket over at skatere har lagt sin elsk på arkitekturen.
– Jeg har hørt at området blir brukt til skating, men det var absolutt ikke tenkt slik fra vår side, ler han når Byavisen ringer.
– At det har blitt slik er jeg derimot ikke så overrasket over. Vi har også tegnet Oslo rådhus og Oslo tinghus, der det samme har skjedd, forklarer han, uten at han vil ta stilling til om det er bra eller dårlig at de oppholder seg der.
– Det er et større spørsmål somhandler om hvor ungdommen skal være, men problemet er at bruken gir skader på steinen, sier arkitekten.

– Rydder opp
Robin Hilland ser poengene til lagmannsretten, men mener de ikke prøver å lage unødvendige skader på området.
– Skatere driver ikke med hærverk. Er det småstein eller søppel på området, rydder vi alltid før vi begynner å skate. Vi blir selv straffet om det er noe som ligger i veien, siden vi flyr av brettet om det støter borti noe, sier han.
På dårlige dager skater han og kompisgjengen gjerne i Fysak-hallen på Slettebakken, men når solen titter frem, går de utendørs.

Vil bruke skøytebane

– Er det nok skateområder i Bergen, siden dere oppholder dere her?
– Noen liker parker, andre skater bare utendørs. Andre igjen bruker parker for å øve på å skate ute. Noen vil nok uansett skate utendørs, selv om det er tilgjengelige parker. Men en stor skatepark hadde vært helt konge, sier Hilland.
– Tidligere fikk vi blant annet bruke området til Slåtthaugen skøytebane om sommeren. Når isen er fjernet, er det ypperlig betong som går an å skate på. Da ble det derimot klaget på støy fra naboer og søppel. Hadde det blitt satt opp bossbøtter og vi hadde fått en gitt tid til å bruke området, kunne dette derimot løst seg, sier han.
Ingen ved byrådskontor for idrett i Bergen kommune var tilgjengelig for kommentar da Byavisen ringte fredag.

30 år gamle Anna Lubkowska er hedret for sine gode lederegenskaper.  – Det hun har oppnådd gjør henne til et godt forbilde for andre, sier hennes tidligere sjef Jørgen Vikernes.

Men noen er unge kvinner i 30-årene, slik som Anna Lubkowska. I vår havnet hun på topp-ti-listen i kåringen «Årets unge ledere» i regi av konsulentselskapet Assessit AS og Adecco Select.
Lubkowska er HR-sjef i bemanningsselskapet Orange Group. Arbeidsoppgavene hennes er veldig varierte, men en viktig del av jobben er å drive med kompetansekartlegging og sørge for at selskapet har de rette folkene på plass til rett tid. Hun tror at hennes evne til å lytte til sine medarbeidere har hatt betydning.
– Jeg har stor respekt for medarbeiderne mine. I tillegg er jeg flink til å forstå hva som motiverer folk, sier hun.
Lubkowska ble født i Polen, men tok hele sin høyere utdannelse i Storbritannia. I 2009 flyttet hun til Norge. Hun har også vert deltaker i «Global future», NHOs talentmobilisering av høyt utdannede kvinner og menn med flerkulturell bakgrunn.
30-åringen ble nominert til «Årets unge ledere» av sin tidligere sjef Jørgen Vikernes. Han mener Lubkowska har gjort en eksepsjonelt god jobb i Orange Group.
– Hun er faglig flink. Anna tar initativ og er god til å få folk med seg. Det hun har oppnådd og verdiene hun står for, gjør henne til et godt forbilde for andre. Det står stor respekt av at hun har kommet gjennom nåløyet, sier han.

– Ikke brautende
Ifølge Trond Myhrvold, daglig leder i Assessit, er evnen til å bry seg om sine medarbeidere gjennomgående blant de som havnet på toppen i kåringen.
– De unge lederne som kommer best ut er ikke av den brautende og fremadstormende typen. De er ryddige, jordnære og takknemlige for mulighetene de har fått som leder, sier han.
Myhrvold mener det er viktig å sette søkelys på unge ledere.
– Vi snakker ofte om idrettsstjerner, men også unge ledere bør fremheves. Gode unge ledere kan inspirere andre til å bli ledere, sier han.
I alt deltok rundt 100 personer i «Årets unge ledere». Fra Hordaland og Sogn og Fjordande var det 14 deltakere fra blant annet Toyota, DOF Management, Bergen kommune, Lefdal, NAV, Statens vegvesen, Hordaland fylkeskommune og Scandic Hotel.

 Den største utfordringen som ung leder er å forstå at man ikke trenger å gjøre alt selv.
Hege Lauvik, økonomi – og markedssjef i Austevoll Kraftlag

Fra USA til Austevoll
Hege Lauvik, økonomi- og markedssjef i Austevoll Kraftlag, havnet også på topp ti. Hun valgte å komme hjem til «vesle Austevoll» etter en karriere som fotballspiller og flere år med utfordrende jobber i USA.
– Den største utfordringen som ung leder er å forstå at man ikke trenger å gjøre alt selv. Men som ny leder er det vanskelig å gi slipp og delegere arbeid over til andre, sier hun.
Lauvik ønsker samtidig å ta et oppgjør med tanken om at man må balansere jobb og hjemmebane.
– Det er et helt feil utgangspunkt. Familien er prioritert uansett, og så må man tilpasse arbeidet etter dette, sier trebarnsmoren.

Sjef over de gamle
Myhrvold i Assessit, påpeker at det er viktig at unge ledere er klar for at det å være leder byr på en del problemer.
– Det er klart at det er en reell utfordring å skulle være sjef for noen som er veldig mye eldre enn deg selv, men jeg opplever samtidig at mange unge ledere beviser at de klarer nettopp dette, sier han.
Lubkowska mener også at man noen ganger kan føle seg ensom som leder.
– Det er derfor det er å viktig å ha et godt nettverk rundt seg, sier hun.

– Viktig med nettverk for de under 37 år

– Temaet ledelse opptar medlemmene våre og vi bestemte oss derfor for at vi skulle sette fokus på unge ledere, sier Eirik Boge, leder for U37.
Forrige ukes møte om «Årets unge ledere» er et av flere møter som ressursgruppen U37 i Bergen Næringsråd arrangerer denne våren.
Nettverket skal skape større aktivitet blant de yngre i Bergen Næringsråd, og slik gi de unge mulighetene til å være med og påvirke utviklingen i bergensregionens næringsliv.
– De fleste andre ressurs-
gruppene i Bergen Næringsråd er delt inn etter bransjer, men slik er det ikke i U37. Her kommer medlemmene blant annet fra bransjer som konsulent, bank, forsikring, eiendom, handel, energi, kultur og media, forteller Boge.
Litt av bakgrunnen for at gruppen ble startet var at det skulle bli lettere for personer under 37 år å ta del i aktivitetene i Bergen Næringsråd.
– For mange kan det være en terskel. Ved å ha en egen gruppe for yngre, får medlemmene mer innblikk i hva som skjer i næringsrådet. Det kan bidra til at de også deltar på næringsrådets andre aktiviteter.
U37 ble etablert i 2007, men det var først i fjor at det gikk over til å bli en ressursgruppe i Bergen Næringsråd.
– Det gjør at vi i større grad kan komme med innspill til næringsrådet, og slik være med på å påvirke utviklingen i bergensområdet. Med det store behovet for arbeidskraft som vi har i regionen i dag, er U37 et nyttig nettverk, også for bedriftene som ønsker å tiltrekke seg arbeidskraft og som ønsker å beholde de ansatte.

23. mai til 6. juni fylles Bergen med musikk, kunst, dans og teater. Byavisen har spurt ekspertene om deres beste Festspill-anbefalinger.

Agnete G. Haaland
Teatersjef ved Den Nasjonale Scene

1. Etnoporno
På lille scene har vi premiere på et sprekt og modig stykke som heter «Etnoporno», som handler om identitet og hvem vi er. Jeg ville prioritert dette fordi det stiller viktige spørsmål om hvem vi er og hvordan vi oppfatter hverandre.

2. En midtsommernattsdrøm
Jeg vil også definitivt anbefale «En Midstsommernattsdrøm» på Småscenen. Det er en leken og nyskapende versjon av Shakespeares kjærlighetsforviklinger i skogen. Det leker både med teatrets virkemidler og med Shakespeares tekst.

3. Peer Gynt
Rogalands Teaters Peer Gynt-oppsetning er mitt tredje tips. Det viser en Peer Gynt du ikke har sett maken til. Vi trenger å fornye våre klassikere og gjøre dem samtidige.

Erlend G. Høyersten
Direktør Kunstmuseene i Bergen

1.  Festspillutstillingen: Marianne Heier
Jeg vil selvfølgelig anbefale alle å se festspillutstillingen knyttet til Kunsthallen med Marianne Heier. Hun er en spennende kunstner. Utstillingen er dessuten en institusjon i institusjonen, og det er alltid prestisje og forventning knyttet til hvordan det endelige resultatet blir. I år blir det ekstra interessant fordi utstillingen skal finne sted utenfor selve Kunsthallens utstillingslokaler.

2. Xerxes
Händel er storslått, og det er også historien som ligger i kjernen for denne operaen. Når festspilldirektør Per Boye Hansen sier at den norske operaregissøren, Stefan Herheim, med sin analytiske evne, kreative fantasi og dype musikalitet har skapt banebrytende forestillinger som når et bredt publikum, så tror jeg ham så gjerne.

3. Carte Blance «Fiction»
Jeg så Carte Blances oppsetning «Corps de walk» i fjor under Festspillene, og det var en svært stor opplevelse. Det var suggererende, forførende og visuelt imponerende. Det er ingen grunn til å ha lavere forventninger til årets produksjon. Samtidsdans på dette høye kunstneriske nivået er mye mer tilgjengelig og fascinerende enn mange tror.

Bernt Bauge
Administrerende direktør i Bergen Filharmoniske Orkester

1. Faust fordømmelse
Avslutningskonserten «Faust fordømmelse» blir en formidabel konklusjon på årets festspill. Det er et fabelaktig verk med store ressurser involvert.

2. Jubileumskonsert med BFO
Jeg vil absolutt anbefale jublieumskonserten. Det blir en kveld i Edvard Griegs univers, der blant annet Christian Ihle Hadland skal spille på vårt flunkende nye flygel.

3. Xerxes
Jeg vil også anbefale «Xerxes» fra Komische Oper Berlin, regissert av norske Stefan Herheim. Det er Händels mest fargerike og dramatiske verk og viser mennesker i de mest ekstreme situasjoner.

Kristin Helle-Valle
Daglig leder for Litteraturhuset i Bergen

1. Etnoporno
Jeg er nysgjerrig på alt som har med kvinners stilling i samfunnet å gjøre. Fordi norske, hvite kvinner stort sett lever privilegert sammenlignet med resten av verden, søker jeg stadig å bli minnet på hvor viktig kampen for likestilling er. En god monolog kan være drama godt som noe.

2. Carte Blanche «Fiction»
Jeg er så stolt over at vi har Norges mest spennende dansekompani i Bergen. De er noe for seg selv. Alain Lucien Øyen har jeg fulgt fra han begynte i CB. At han nå er tilbake igjen og lager sin egen forestilling for CB, må jeg bare ha med meg.

3. Xerxes
Jeg har hatt flotte operaopplevelser med Stefan Herheim, både i Bergen og Oslo. Forestillingen Xerxes kjenner jeg ikke, men fordi Herheim er en uredd, vital og kommuniserende skaper av til dels gammeldagse og sære forelegg, gleder jeg meg til å bli overrasket og begeistret.

Greta Evjen
Fagsjef for kunstformidling og leder for Barnas kulturhus

1. Fatzer
Jeg vil anbefale «Fatzer» av Bertolt Brecht, produsert av Transiteatret i Bergen med flere. Tore Vagn Lid er en spennende regissør og kunstnerisk leder. Han var en av mine informanter da jeg tok hovedfag i drama og teater. Stykket handler om et spennende tema: Hvordan jakten på individuell nytelse truer samhandling og solidaritet.

2. En midtsommernattsdrøm
Jeg blir aldri lei av Shakespeare. Jeg har sett stykket mange ganger før, og ser frem til flere mellommenneskelige forviklinger og ulykkelige forelskelser.

3. Happy Days in the Art World
Dette er samtidsteater av kunstnerduoen Elmgreen & Dragset. Stykket tar for seg et interessant tema om å stå i kreativ stampe og å ha karrierepanikk. Jeg liker godt Samuel Beckett som forestillingen refererer til («Lykkelige dager» og «Mens vi venter på Godot»).

Audis minstemann har blitt bedre, Byavisen forteller deg hvorfor.

På årets Genève-messe kom Audi med en rekke varianter av A1. Flesteparten var oppjazzede utgaver av den eksisterende modellen.

Den eneste som egentlig var verdt å skrive hjem om var A1 Sportback. Og det er to gode grunner til å velge denne fremfor originalen.

To ekstra dører    
Den er bygd på samme plattform som tredørsvarianten, men plassen til dem som blir forvist til baksetet har vokst litt i alle retninger.
Bilen i seg selv har derimot ikke vokst annet en noen millimeter i høyden og er dermed akkurat like liten og snerten som da den kom, bare hakket mer praktisk.
Mellom Bergen og Voss via Hardanger viser Audis mini seg fra sin beste side. Den 1,4 liters TFSI-motoren gjør god bruk av de 122 hestene og skvetter villig av gårde ved behov. Sprinten til hundre tar helt akseptable ni sekunder. Styringen er passe vektet, veigrepet godt, og understellet komfortabelt. Kort fortalt er det en kjøreopplevelse som gir rykninger i smilemusklene på smale og svingete veier.
Vil du ha det mer sportslig kan du gå for sportsunderstellet, men det fremstår imidlertid som penger ut av vinduet. Standardoppsettet fungerer helt utmerket under alle normale kjøreforhold, og sportsunderstell betyr stort sett stivere bil og litt redusert komfort.

Marginalt dyrere
A1 Sportback er en ganske pen bil, den er dessuten penere enn en vanlig A1. Originalen var aldri noen stygg andunge den heller, men de to ekstra dørene gjør noe med helheten. Sportback koster dessuten knappe 6400 kroner ekstra.
Den billigste veien inn bak rattet på en A1 Sportback går via en 1,2 liters bensinmotor med 86 hester. Denne begynner på 212 100 kroner. Går du opp noen tusenlapper kan du få deg en dieselutgave med 90 hester, og har du lyst til å gå hele veien opp pris- og motorregisteret finnes det en 185 hesters bensinutgave til 369 600.
Byavisen testet alternativ fire, en 1,4 liters bensinmotor med 122 hester. Denne motoren passer bilen som den berømte hånden i hansken. Den veier tross alt ikke mer enn 1200 kilo, og da holder 122 hester til vanlig bruk.
Prisen på denne er 236 200 kroner med manuelt gir, og 250 500 kroner med den trinnløse og svært effektive automatkassen vi prøvde. Prisen på testbilen med alt ekstrautstyr er 352 108 kroner.
Verdig utfordrer
Er du ute etter en bil i denne klassen kommer du nesten ikke utenom Audi A1. Det er en godt sammenskrudd bil som gir mye kjøreglede i en lekker innpakning. Det finnes andre alternativer der ute, men prøv en A1 før du kjøper en av dem – bare ikke gjør det etterpå.

S-Line: Sportspakken gir bilen et noe tøffere uttrykk, den går like godt som den ser ut.

Fyllingsdøl og medisinstudent Eivind Voll Storaas (23) er valgt til leder for over 1300 norske studenter i Polen. Det betyr travle tider.

ANSA

• Kort for Association of Norwegian Students Abroad.
• Er et nettverk for utenlandsstudenter og har som mål å ivareta deres faglige, økonomiske, sosiale og kulturelle interesser.
• Arrangerer også sosiale sammenkomster.
• Har et eget infosenter som er nasjonalt og offentlig støttet.
• Representerer ingen land eller universiteter, og gir nøytal veiledning om studiemuligheter i utlandet.
• En partipolitisk nøytral interesseorganisasjon.
• Grunnlagt i 1956. Har hovedkontor i Oslo og et nettverk på over 8 400 medlemmer og 500 tillitsvalgte, fordelt på over 1200 studiesteder i mer enn 60 land.

Med en studiehverdag som er fylt opp med medisin og kirurgiundervisning ved Medical University of Lublin i Polen, har 23-åringen fra Fyllingsdalen nok å henge fingrene i. Siden han flyttet til Polen for fire år siden, har han også engasjert seg i ulike verv i studentorganisasjonen ANSA.
– Jeg blir motivert til å engasjere meg fordi ANSA er et veldig profesjonelt organ, og jeg lærer mye om hvordan organisasjoner er bygget opp. Det er også svært motiverende med alle de gode tilbakemeldingene vi får i ANSA Polen fra de 1384 nordmennene som studerer her, sier han.

Seminar med John Olav
I fjor var han nestleder i organisasjonen i Polen. Etter et landsmøte i mars, har han nå blitt valgt som leder.
– Jeg tror dette blir veldig bra. Oppgaven min blir først og fremst å være en støttespiller for de åtte lokallagsstyrene. I tillegg skal vi i landsstyret arrangere det årlige medisinske fagseminaret, som samler rundt 500 norske studenter fra mange land, sier Storaas.
I fjor hadde seminaret gjester som Esben Esther Pirelli Benestad, Karita Bekkemellem, legepresident Hege Gjessing og forfatter Gunhild Corwin med på seminaret. Rosinen i pølsen var blant andre John Olav Nilsen som holdt konsert.
– Å koordinere ulike prosjekter og aktiviteter er også en del av ledervervet. I år sender vi for eksempel, for første gang, 24 av våre studenter til hospitering på sykehus i Øst-Afrika. Vi skal også fokusere på studentforskning, slik at mange studenter får være med på forskning på et svært høyt nivå.

Som utenlandsstudent er man i en ganske sårbar situasjon, siden man verken kan språket eller kjenner til kulturen.
Eivind Voll Storaas, leder ANSA Polen

En time dagen
Medisinstudenten regner med å ha ledervervet i ett år. Han har trolig et hektisk år i vente, uten at han ser ut til å la seg skremme av den grunn.
– Rundt studiestart går det med en del tid når nye studenter trenger hjelp for å komme på plass. Fagseminaret tar også en del tid. Eksamenstiden prøver vi å skjerme litt, men det går fort en time hver dag i lange perioder, sier han.
– Men så lenge man får jobbe med noe man brenner for, så gir det som regel mer enn det tar, sier Storaas.

– Vokser på utfordringen
At han valgte Polen som studieland, har han aldri angret på.
– Som utenlandsstudent er man i en ganske sårbar situasjon, siden man verken kan språket eller kjenner til kulturen. Selv føler jeg at jeg har vokst på utfordringen. Vi som er studenter her blir en veldig sammensveiset gjeng. Spesielt når man er her så lenge, sier den kommende legen.
Hva som skjer etter studiene er han usikker på, utover at han skal avtjene verneplikt som lege i militæret.
– Drømmejobben er nok noe innenfor medisin, som gjør det mulig å jobbe i sørlige strøk. For eksempel på et medisinsk prosjekt. Det skjer også mye spennende i USA. De fleste medstudentene mine vil hjemover, men med et overskudd av leger de neste seks-syv årene, kommer noen til å jobbe andre steder i Europa enn Norge først.

Med et nedlagt fengsel som ramme, viser innsatte fra Bjørgvin fengsel frem følelsesladd kunst om livet på innsiden. Ideen kom fra Arne Garviks fotografier.

Det durer høyt fra varmluftsvifter i Bergen kretsfengsel i Rådhuskvartalet. Malingen fra de grønne veggene flasser, men det er aktivitet bak veggene. Tre kunstnerisk ansatte og noen tidligere innsatte fra Bjørgvin fengsel er i gang med å henge opp bilder og dikt. Hver celle fungerer som et eget lite galleri.
– Dette er et veldig ladet bygg, med det utseendet det har, preget av forfall. Det gir en helt spesiell stemning for utstillingen, sier forfatter Annette Mattsson.
Hun er ansatt som en del av et kreativt fellesskap i Bjørgvin fengsel, der innsatte får mulighet til å skrive litterære tekster. Det var imidlertid da hun så fotografiene til en tidligere innsatt, Arne Garvik, i fengselets billedgruppe at ideen om en utstilling dukket opp.
– Bildene hans traff meg virkelig. Etter bare ett minutt hadde jeg bestemt meg for at dette var noe vi måtte få stilt ut, sier hun.

Unngår klisjeene
Med bakgrunn som konsert- og pressefotograf på utsiden, falt det naturlig for Garvik å holde frem med fotograferingen i Bjørgvins gruppe for billedkunst.
– Å få Arne inn i fengselet var som en gavepakke. Bildene hans har inspirert mange av de andre innsatte, smiler Mattsson.
Ut fra brunt innpakkingspapir plukker hun frem et og et av fotografiene hans. Alle bildene er i svart-hvitt og viser ulike sider ved livet i fengsel. En øks i vedskjulet. Ender, eller «fengselsfugler», ifølge Arne, som har fløyet inn på området. Tatoverte hender ved tastaturet. En renneløkke og en klokke.
– Jeg ville vise hvordan fengselslivet er, uten å vise de typiske motivene av mur og vegger. Det er jo et liv på innsiden av fengselet også, sier Garvik.

MØRKE SIDER: Den innsatte som har laget dette bildet har vært veldig populær bak murene, ifølge forfatter Annette Mattsson. – Alle spurte til slutt om han ikke kunne tegne bilder ut fra foto av familien deres, sier hun.

Tidkrevende foto
Med kameraet hengende rundt halsen, måtte han få tillatelse av fengselet til å ta bilder på området. Utfordringen var også å vise aktivitet, uten å identifisere andre innsatte.
– Jeg måtte be om lov til å ta bilder i syv-åtte-tiden om morgenen i luftegården. Der ble jeg gjerne i flere timer for å fange det rette lyset over fengselsmurene, forklarer fotografen.
I forkant måtte han forklare de ansatte at han ikke skulle ta bilder av sikkerhetssystemet. Senere ble et av bildene fra nettopp seansen i luftegården en favoritt hos de ansatte.
– De kom og spurte om de ikke kunne få bruke et av bildene mine som julekort fra fengselet, smiler han.
Bjørgvin fengsel har hovedsaklig innsatte som sitter inne i en kortere periode. Ofte bare på noen uker, men noen får også dommer på rundt et år.

Jeg ville vise hvordan fengselslivet er, uten å vise de typiske motivene av mur og vegger. Det er jo et liv på innsiden av fengselet også.
Arne Garvik, fotograf og tidligere innsatt i Bjørgvin fengsel

Viser følelser
I noen av enkeltcellene henger det enslige A4-ark med dikt som gir et inntrykk av følelseslivet til de innsatte. Et dikt om nyttårsaften, der den innsatte ser på raketter fra fengselsvinduet, og legger seg ned på sengen. Eller om lengselen etter de korte ti minuttene i løpet av uken der han får snakke med barna sine.
– Diktene viser hva det gjør med de innsattes følelser når de sitter alene på cellen. Nå flyttes dette ut i fellesskapet. De har virkelig bydd på seg selv, sier Mattsson.
I en annen celle er lyset slått helt av, mens et blåskjær kommer fra en liten TV-skjerm. Den eneste gjenstanden i rommet. På skjermen ruller musikkvideoen til bandet Tikkende Bombe. Et band som ble dannet bak murene.
Band bak murene
– Arbeidet med musikkvideoen var noe flere i fengselet ble engasjert av. Flere kvelder satt vi og diskuterte hvordan vi skulle gå frem, sier 31-åringen som ønsker å være anonym.
– Det er utrolig kjekt å få stille ut det man har jobbet med, og at folk får gjøre noe fornuftig i fengselet. Nå får vi også vist at vi gjør mer enn å bare hogge ved, sier bergenseren.
I etterkant har bandet publisert videoen på YouTube, med tillatelse fra fengselet. Fra bandets side er det også et håp om å fortsette samarbeidet om musikk på utsiden.
– Jeg tror det er viktig at de innsatte får jobbe frem mot et mål, som for eksempel en utstilling. Nå håper vi at årets utstilling kan danne grunnlaget for noe vi kan gjøre hvert år, sier forfatter Mattsson.
Utstillingen hadde bare mulighet til å holde åpent den siste helgen i april.