Ole Tom Kolstad – ole@byavisen.net

Så er dagen plutselig kommet. Siste utgave av Byavisen er den du holder i hendene nå. Byavisen legges ned etter å ha kommet ut gratis hver uke til de fleste husstander i Bergen, Askøy og Fjell i en mannsalder.

Beslutningen kom i forrige uke etter at selskapet i flere år har slitt med å skape lønnsomhet. De siste årene har avisen jobbet hardt for å forbedre det journalistiske produktet, bedre omdømmet i leser- og annonsemarkedet og bedre lønnsomheten. Tross iherdig innsats har det ikke lykkes oss å skape lønnsomhet i et krevende marked.

Forløperen til den Byavisen du kjenner i dag ble etablert allerede i 1984 under navnet Annonseavisen, som siden har byttet navn til Bergen Byavis og Byavisen. De siste årene har avisen satset mer på det redaksjonelle innholdet, og skrevet en rekke saker som har vakt debatt og blitt sitert i andre medier, både Bergens Tidende, NRK og TV2 for å nevne noen.

I de tidlige år var Annonseavisen en svært annonsetung og redaksjonelt lett avis som underholdt mange med et vell av saker og anekdoter, spesielt fra sentrum i byen. Senere har utviklingen gått i retning av lengre aktualitetssaker, mye kulturstoff, faste skribenter på kommentarplass og et variert utvalg av forbruker- og featuresaker. De siste årene har vi også på lederplass vært en stemme i den offentlige debatt gjennom lederspalten på side to, med ytringer som har provosert, fått støtte og forhåpentlig også fått noen til å trekke på smilebåndet ved et par anledninger.

Byavisen har skrevet stoff for alle bergensere ved å levere saker for både unge, familier og den mer voksne del av befolkningen. Og ikke minst har vi gitt en lang rekke små og store annonsører en god og annerledes kanal til byens befolkning. Mellom 50 og 70 tusen bergensere har lest Byavisen ukentlig de siste årene.

Takk til alle våre lesere, som har lest, ledd og blitt engasjert, gitt oss hyggelige tilbakemeldinger og mer kritiske innspill til sakene og avisene våre.

Takk til alle kommentatorer, skribenter, politikere, samfunnsdebattanter og lesere som har bidratt med sine skriftlige kommentarer, innlegg og ytringer av forskjellig slag.

Takk til alle våre annonsører for at dere har gjort det mulig for oss å lage avis og skape en markedsplass for byens mange bedrifter.

Takk også til alle nåværende og tidligere ansatte, journalister, grafikere, selgere og frilansere for fantastisk innsats og utrettelig arbeid med de cirka 1300 avisene vi har laget på nesten 30 år.

Mediebildet er i sterk endring, der de største, markedsledende avisene og de mindre, lokale bydelsavisene vinner frem. Det skjer også i Bergen gjennom styrking av eksisterende og etablering av nye bydelsaviser. Det blir en fortsatt spennende utvikling, med enda mer fokuserte, mer relevante og bedre aviser.

Ansvarlig redaktør
Ole Tom Kolstad

Sunniva Relling Berg er realisten som la ingeniørkarrieren på hyllen og vant kulturpris på 300 000 kroner. Nå er forfatteren snart aktuell med bok nummer to.

Sunniva Relling Berg

• Født 1988 i Ålesund
• Debuterte med «Utfor» i 2011
• Nominert til Brageprisen og Kulturdepartementets debutantpris
• Mottok Stiftelsen Kjell Holms kulturpris 300 000 kroner

En del forfattere skriver i årevis før de høster anerkjennelse. Da den bergensbosatte sunnmøringen Sunniva Relling Berg debuterte med «Utfor» i 2011 gikk det langt raskere. Romanen ble både nominert til den høythengende Brageprisen og Kulturdepartementets debutantpris. Hun vant ingen av dem, men mottok senere Stiftelsen Kjell Holms kultupris på 300 000 kroner.
– Jeg hadde egentlig tenkt å ta fri et semester for å skrive på heltid etter at jeg mottok prispengene. Men jeg er glad i å studere og begynte i stedet på master i digital kultur ved UiB. Nå blir det skriving på fritiden, en tur til New York for å få inspirasjon, og så vil jeg spare resten av prispengene for å kunne bruke dem senere, forteller Berg.

Barberer hodet
Hun skriver for ungdom, men tenker at tematikken kan treffe også den voksne leseren.
– Romanen «Beina i gitaren» handler om Bo som barberer alt håret av hodet for å utfordrere sosiale regler og normer, og som ikke lar seg hindre av hva andre måtte forvente. Presset på å gjøre det riktige, og å oppfylle konvensjonene blir kanskje bare sterkere med årene. Samtidig er ungdomstiden en brytningstid hvor følelsene kan være litt større. «Beina i gitaren» blir en bok som er i grenselandet mellom voksen- og ungdomsbok for eldre ungdom. Forlaget har kalt det en bok for «moden ungdom», sier forfatteren.
Hun dro til Trondheim og NTNU for å studere industriell design, men oppdaget at hodet ikke var i bøkene, men i den skapende skrivingen. Etter to år gjorde hun vendereis, og kom til Bergen og Skrivekunstakademiet. Her har hun blitt.
– Jeg hadde vært alene med skrivingen min, og det var kjempefint å komme til et miljø med andre som skriver og leser.
Interessen for fysikk og matematikk var likevel avgjørende for debutromanen «Utfor». Boken handler om den matematikkjære jenta Lea som flytter til en øy ytterst i havgapet hvor identitet og nye vennskap settes på prøve.
– Det er mye poesi og spenning i realfagene, sier Berg som har fått lovord for en «stram komposisjon» og hvordan hemmeligheter gradvis avsløres underveis i romanen.

Kjell Askildsen
– Jeg vil at romanene skal inneholde flere lag og jobber veldig mye med språket. Målet er at romanen både skal gi en estetisk opplevelse og en spennende historie, sier vestlendingen.
Hun inspireres av fotturer, musikk og novellisten Kjell Askildsen.
– Det var virkelig en litterær oppdagelse hvordan han legger så mye betydning i hvert eneste ord. I tillegg liker jeg å gå på biblioteket og plukke med meg tilfeldig poesi. Likevel er det romanen som er min form fordi den gir så mange muligheter til å skildre utvikling i karakterenes liv, sier forfatteren.

Bare det året Sartor fikk vinmonopol, har Rolf Tvedte ikke kunne melde om økende omsetning på Vestkanten. Men det er altfor lenge siden senterlederen har fått heie på favorittlaget Leeds.

Næringslivsprofilen

Rolf Tvedte

• Alder: 50
• Bor: Godvik
• Sivilstatus: Gift med Bodil, far til Tina (18) og Sofie (16)
• Stilling: Administrerende direktør for Vestkanten Storsenter
• Utdannelse: Lærer, økonomi og lederutdannelse

Det siste året har vært en travel og spennende tid for senteret i Loddefjord. Store utbygginger er blitt ferdigstilt, og 15 nye butikker er kommet på plass. Senteret er blitt 22 000 kvadratmeter større og senteret har fått 400 flere parkeringsplasser.

– Hvordan vil du oppsummere det siste året?
– Det har vært et tøft år. Folk har stått på for å bli ferdige til åpningen 22.november, sier Tvedte.

– Dere kom i mål. Ble det slik dere hadde forventet?
– Ja, og også i år vil det komme flere nye butikker. Fire nye butikker vil komme i mars. Vi har gjort undersøkelser som viser at Coop Obs og Clas Ohlson var blant de butikkene kundene våre savnet på senteret. Ved å få dem inn her håper vi å tilfredsstille disse kundene og stoppe handelslekkasjen til Sartor. Samtidig ønsker vi å få askøyværingene hit i stedet for at de kjører til Sartor. For oss er det blitt tiden før og etter Coop Obs. Vi hadde 40 000 flere besøkende innom den første uken, sier sjefen.

– Og nå har dere Hordalands største Coop Obs butikk på 7000 kvadratmeter?
– Ja, det stemmer. Det er blitt en stor og flott butikk som kommer til å trekke mange kunder.

– Hvordan har omsetningen vært de siste årene for senteret?
– Vi har hatt en stigende omsetning hele tiden, bortsett fra i 2004. Da opplevde vi en nedgang, det var året da Vinmonopolet kom til Sartor Storsenter.

-Hvilken funksjon tenker du at senteret har i bydelen Loddefjord?
– Jeg føler at vi har et bydelsansvar. Vi blir beskyldt for kun å tenke på penger og handel, men vi ønsker også å være noe mer. Loddefjord har vært i en positiv utvikling og har ikke alltid hatt et rettferdig syn på seg. Ved å gi blant annet kultur og treningstilbud øker det folks livskvalitet. Vi er et møtested, og et viktig sted for blant annet ungdommer som bruker mye tid her. Både Vannkanten og Iskanten er svært dyrt å drifte. Samtidig er det noe spesielt med Loddefjord, og vi er en bydel som engasjerer oss og slåss for de samme tingene. Nå er handel, service og opplevelser samlet under samme tak, og jeg tror det er slik de fleste ønsker å ha det.

Vestkanten

• Hovedaksjonæren er Thon– gruppen. Olav Thon sikret seg aksjemajoriteten i 2009. De resterende aksjene eies av leietagere på Vestkanten, blant annet Safarigruppen.
• Vestkanten omsatte for 1,2 milliarder i 2011, omsatte for 1,3 milliarder i 2012 og forventet omsetning for i år er 1,5 milliarder.
• Rommer i dag 110 butikker og har 1400 parkeringsplasser.
• I tillegg til butikker og spisesteder finner du Vannkanten, Iskanten, bowlinghall, kultursal, bibliotek, bingo, NAV, SPA, treningssenter og helsetjenester i senteret.
• Vestkanten åpnet i 1991, men Loddefjord Torg har eksistert siden 1973. Senteret har siden blitt bygget ut en rekke ganger og danner i dag sentrum i Loddefjord.

– Hovedaksjonæren, Olav Thon var med på åpningen av nybygget, hvordan engasjerer han seg i driften?
– Han er veldig engasjert og en aktiv pådriver i det vi driver med. Det er kjekt.

– Hvordan var det egentlig at du havnet her på Vestkanten?
– I 1998 ble jeg engasjert for å bygge Vannkanten. Jeg var sjef for det til år 2005. I 2005 ble jeg direktør for Vestkanten. Jeg har tidligere jobbet som salgs-og markedssjef for Laksevåg Boligbyggelag. (I dag StorBergen Boligbyggelag)

– Hva er det du liker ved jobben din?
– Jeg liker å lede, også har jeg dyktige medarbeidere. Vi har alle vært her lenge og kjenner godt til det vi driver med. Jeg liker å skape ting sammen med andre mennesker. Ingen kan skape ting alene. Jeg liker variasjonen i arbeidet. Ingen dager er like, og det er alltid noe å glede seg over. Det er kjekt å jobbe med mennesker og Vestkanten er blitt et møtested. Her møter jeg ansatte, naboer og venner, sier direktøren.

– Er det vanskelig å  «skru av» jobben?
– Jobben blir en livsstil. Det tror jeg alle som jobber kjøpesenter vil kjenne seg igjen i. Vi har noe åpent på senteret hver eneste dag, året rundt.  Av og til kan det ha blitt knust en rute, en alarm som går, eller alvorlige hendelser skjer. Da må man være tilgjengelig. Jeg føler ikke at jeg kan skru av mobilen.

– Hva gjør du da for å koble av?
– Da reiser jeg på hytten på Ustaoset. Der er jeg utilgjengelig. For meg tar det tre minutter å kjøre fra hjemmet til jobb, så selv når jeg er hjemme føler jeg at jeg er på jobb. På hytten er jeg langt vekk. Der går jeg på ski, men vi bruker hytten for lite. Hverdagen er hektisk og det er viktig å finne seg noen pusterom. Ellers reiser familien til Syden. Vi liker å være aktive, og er i aktivitet når vi er på ferie. Ellers drar jeg også til England for å se på fotballkamper.

– Hva er favorittlaget?
– Det er egentlig Leeds. Tidligere brukte jeg og en kamerat og dra annethvert år på Leeds-kamp og Liverpool–kamp, siden han holder med Liverpool. Men etter at Leeds rykket ned, er det bare blitt Liverpool-kamper de siste ti årene, sier direktøren.

– Hva med Brann?
– Jeg tror alle i Bergen har et forhold til Brann på en måte. Jeg følger med på dem.

– Du har også vært fotballtrener?
– Ja, det stemmer. Jeg har trent lagene til døtrene mine i Loddefjord.  Jeg synes det er viktig å engasjere seg i oppvekstvilkårene for barn og unge.

– Hvordan vil du beskrive deg selv?
– Løsningsorientert, engasjert og positiv.

– Hvilke milepæler i karrieren er du mest stolt av?
– Jeg gleder meg over å være på veien. Om jeg skal trekke frem noe vil det være åpningen av Vannkanten, åpningen av Iskanten og åpningen av det nye senteret nå i høst.

– Du er nå fylt 50 år. Hvilke tanker gjør du deg rundt det?
– For meg er alder bare et tall. Jeg er stolt over å være 50 år. Det er helt greit. Vi hadde stor feiring. Det er viktig å finne noe å glede seg over. Har man ikke noe å feire, må man finne noe å feire, slår Tvedte fast.

Tre fjerdedeler av bergensere bruker byens kulturtilbud. Til sammenligning er det 52 prosent som deltar på idrettsarrangementer. I undersøkelsen kommer det blant annet frem at mens 39 prosent av byens innbyggere kjenner til søndagsåpne biblioteker, er det langt færre som kjenner til andre tilbud som netttjenesten «Finn din fritidsaktivitet» som kommunen lanserte i fjor. (Bergens Tidende)

Silje Stavrum Norevik – silje@byavisen.net

En av fjorårets beste filmer heter «Amour» og går tett på forfallet og dødsleiet til en aldrende pianolærerinne, Anne, i Paris. Fra å være en oppegående kulturkonsument som er ute på konserter sammen med sin ektemann, blir hun etter et slag sakte, men sikkert redusert til en pleietrengende og sengeliggende pasient med svært svekket evne til å uttrykke behov, tanker eller ønsker. Ektemannen George blir redusert fra partner til pleier, med alle de utfordringene det innebærer, praktisk, emosjonelt og eksistensielt.

Michael Hanekes film er gripende fordi den så nakent iscenesetter noe som er felles for oss alle, en gang skal vi selv dø. Flere ganger skal vi selv miste, foreldre, partner eller andre vi er svært glade i. «Han døde med skoene på» sier vi om den naturlige døden, 92-åringen som bar ved for siste gang eller kvinnen på 89 som fikk tappet i badevannet en siste kveld. Men livets slutt kan også være pinefull, uthalende, et langvarig smerteskrik, som er enda vanskeligere å takle.

Filmen tematiserer flere dilemmaer som eldreomsorgen står overfor. Vi blir stadig eldre, og jo flere som blir over 90 år, jo flere rammes av demens i livets siste fase. I 2040 vil antallet demente være fordoblet, viser prognosene. Hvordan sikre disse en verdig avslutning og den stimuli disse trenger? Er det offentlige helsevesenet i stand til å gi både pleie og den åndelige stimulans man trenger for å leve et fullverdig liv til det siste? Filmens døende Anne nekter å institusjonaliseres, hun vil ikke på sykehjem, og overtaler sin mann til å pleie henne hjemme.

Gruppen eldre blir stadig mer sammensatt. På julaften skrev Dagsavisen om Bråta bo og aktivitetssenter i Oslo, et kortidssykehjem bestående av et dagsenter for personer med demens og 54 omsorgsboliger. Her er aktivitetstilbudet så stort at de pårørende etter sigende må ringe og spørre om det passer med besøk. Blant annet får de eldre opplæring i data og mobiltelefon av ungdomsskoleelever i nærheten. Stedet har sanserom, basseng og en egen pub.

Men alt dette koster penger. I oktober i fjor foreslo regjeringen å styrke tiltakene i Omsorgsplan 2015 med 187,5 milloner kroner. I summen ligger også styrking av stimuleringstilskuddet for etablering av dagtilbud til mennesker med demens med 100 millioner kroner. Ifølge Helse og omsorgsdepartementet heter det: «Dagtilbudet skal være meningsfylt for den syke og avlaste pårørende». Dette kommer på toppen av allerede rekordstore velferdsbudsjetter. Har vi råd til å la det offentlige ta hele oppgaven?

Bortenfor millionbevilgningene og gode intensjoner ligger det fortsatt dilemmaer som filmen til Haneke også reiser. I vårt moderne vestlige samfunn er alderdom og død stort sett institusjonalisert, det er velferdsstaten som tar seg av våre syke og gamle foreldre. I et intervju med regissør Haneke sier han at det snart bare er de priveligerte som kan dø hjemme, mens de mindre priveligerte ofte blir satt bort på sykehus og pleiehjem: «En venn av meg begravde nylig sin 93 år gamle mor. Hun bodde hos ham de siste fem årene hun levde og han hadde en utgift til leger og sykepleiere som tilsvarte 5000 euro i måneden. Det sier seg selv at bare noen få har råd til det, sa regissøren til Dagsavisen.

Et ubehagelig spørsmål er også om vi er villig til å gi avkall på vår egen frihet for å stelle våre syke eldre selv. For noen generasjoner siden flyttet de eldre hjem til sine barn for å bli pleiet. Når stadig flere lever til de er over 90 betyr dette at mange nyslåtte pensjonister fortsatt har foreldre å ta vare på. Er dagens reiselystne 65-åringer i vårt langt mer individorienterte samfunn villig til det?

Silje M. Stavrum Norevik,
redaksjonssjef

Ungdom i Fyllingsdalen fortjener flere kulturtilbud, mener Glenn André Tvedt og Stig Van Eijk. Nå jakter de etter et passende sted for musikk, film og dans i Dalen.

– Det er nesten ingen kulturtilbud for ungdom i Fyllingsdalen i dag. Det ønsker vi å gjøre noe med, sier Glenn André Tvedt.
Sammen med Stig Van Eijk jobber han nå for å få på plass et aktivitetshus med særlig vekt på musikk.
– Vi vil lage et sted for ungdom mellom 15 og 25 år. Derfor er vi på jakt etter et lokale som kan egne seg som studio, øvingslokale og konsertsal. Vi ønsker også å få til kurs og workshop innen blant annet film, dans og teater, sier Van Eijk.

Hip-hop-kurs
Tvedt har et eget produksjonsstudio i Bergen sentrum som han er interessert i flytte med seg til Fyllingsdalen som en del av satsingen med Van Eijk. Hiphop-kurs som han i dag tilbyr til ungdommer på Årstad, ønsker han også å videreføre i Dalen. Van Eijk har vært kursleder og kulturformidler for barn og unge på skoler og barnehager i bergensområdet i flere år gjennom firmaet sitt Good Vibes Entertainment.
– Disse erfaringene ønsker jeg å ta med meg videre til ungdommene i Fyllingsdalen, sier han.
Pådriverne er allerede godt i gang med å finne et passende lokale, men ingenting er spikret enda.
– Hovedsaklig ser vi etter et sted nær Oasen senter, men vi kikker også utover dette. Vi har nylig sett på lokalene i Spectrum, og de er absolutt interessante for oss, sier Van Eijk.

Nødvendig med dugnad
Når et egnet lokale er på plass får Van Eijk og Tvedt tilskudd fra Bergen kommune, men for å få tilbudet til å gå rundt er de også avhengige av andre sponsorer.
– I tillegg er vi også avhengige av en del dugnadsinnsats, men min erfaring er at ungdommen gjerne stiller opp dersom det er et tilbud som skal være til de, forteller Van Eijk.
– Nå er det dessverre slik at de aller fleste kreative aktivitetene befinner seg på Laksevåg og i Loddefjord og det blir veldig tungvindt med så lang reisevei. Nå må vi stå sammen her i Fyllingsdalen, legger Van Eijk til.
Kultursjef ved Fyllingsdalen og Laksevåg kulturkontor Wenche Grytnes, er positiv til initiativet.
– Vi kan ikke vente med nye aktiviteter for ungdom i Fyllingsdalen til kulturhuset er på plass, sier hun.

– Nedprioritert
Ifølge Van Eijk og Tvedt har ungdommen blitt nedprioritert i Fyllingsdalen sammenlignet med de andre bydelene i Bergen. Dette er Grytnes ikke helt enig i.
– Alle ungdommer i hele kommunen har samme mulighet til å søke tilskudd, gjennom for eksempel «Kjapt svar» dersom de har et kunstprosjekt eller en kulturaktivitet som de ønsker å sette i gang. Men det de har rett i, er at det ikke er like gode aktivitetslokaler i Fyllingsdalen sammenlignet med mange andre bydeler, sier hun.
I dag finnes det et ungdomshus i Hjalmar Brandtings vei. I dette huset er det aktiviteter for unge to dager i uken.
– Mandager er det rollespillgruppen Golem, LAN-party-gruppen Ompaloompaene og Bergen Live Action Cosplay Klubb som holder til i huset. På tirsdager er det en fotogruppe, en arrangørgruppe og en minityrspillgruppe som treffes her, forteller Christoffer Pedersen, rådgiver for Barne- og ungdomskultur ved Fyllingsdalen og Laksevåg kulturkontor.

Vår egen greie
Ifølge Tvedt og Van Eijk er noe av målet med det nye aktivitetshuset å få ungdommer til å gjøre noe annet enn å henge på Oasen, men de påpeker at de ikke har noen planer om å etablere en ny «hengeplass».
– Vi ønsker at ungdommene skal komme fordi de vil være med på aktivitetene. Slik kan vi bygge opp et nytt miljø og få til vår egen greie, sier Tvedt.
– Det har jo lenge vært snakk om et kulturhus her i Fyllingsdalen, men om eller når det kommer vet ingen. Derfor ønsker vi å starte noe som man kan bygge videre på, sier Van Eijk.

Marit Warncke Administrerende direktør i Bergen Næringsråd

Bergen kommune har visjoner for å omskape Nygårdstangen til en ny bydel, en utvidelse av dagens sentrum, med butikker, kontorer, boliger og uteområde. Dette heier vi frem. Knutepunktet for alle som kommer inn til Bergen sentrum i dag er via et av byens minst innbydende områder. Med bil, taxi eller flybuss fraktes du gjennom spagettikrysset på Nygårdstangen, og kommer du med tog eller bybane, må du også innom Nygårdstangen. Området domineres i dag av lastebiler, skinneganger, stygge bygninger og mye støy. Et hovedgrep i planforslaget er å knytte sammen Lungegårdsvannene og frigjøre nye park- og vrimleområder. Det vil bidra til en mer attraktiv, økt trivsel, og ikke minst: Skape et levende sentrum for fremtiden.

Bergensdalen er trang med få muligheter i sentrum for ny vekst. Derfor er det ekstra spennende at politikerne vil skape mer by i byen med fortetting. Nye, spennende bygg vil gi attraktive handels- og boområder, og et mer levende sentrum med flere arbeidsplasser i bykjernen. Dette kan gi områder med mer handel, kultur og opplevelser på aksen Nygårdstangen-Bystasjonen-Marken-Torget. I «Handelsregnskap for Bergen Sentrum» som Bergen Næringsråd og BI Bergen utviklet i fjor, fremkommer Marken-Torget som «dødsoner».

Vi ser for oss at den nye planen kan inkludere disse gatene i naturlige akser mellom Torgallmenningen og Nygårdstangen. Det vil gi Bergen en sammenhengende opplevelsesakse i kombinasjon med et yrende næringsliv. Med god tilrettelegging vil dette også ivareta Bergen Storsenter og videreutvikle senterets tjenester og virkeområde.

Nygårdstangen er ideell for å oppfylle kravene om fortetting av sentrum, slik miljøvernministeren har hatt til orde for i norske byer. Her er plass for betydelig nybygging, og området tåler at byggehøyden strekkes betydelig i forhold til det som er vanlig i dag. Vi bør bygge høyt og spennende, og med skjerming mot vårt bergenske vær og vind med spennende glassoverbygg. Området ved Mathallen i Oslo kan brukes som inspirasjon for hva som er mulig å få til med handel, studentboliger og leiligheter i ulike størrelser. Ved å slippe private utviklere inn i prosessen ser vi for oss at byens «bakgård» kan transformeres til en levende og attraktiv bydel.

Økt fortetting med flere boliger gir mindre transportbehov og mindre forurensing i en allerede sårbar by. Daglig kjører det over 1000 lastebiler mellom Nygårdstangen og Dokken som følge av at to av våre største terminaler for samlastere ligger midt i bykjernen. Dette kan den indre bykjernen godt være foruten. Nygårdstangen er transportnerven med jernbaneterminal, godsterminal for bil, omlastningsknutepunkt og busstasjon like i nærheten. Dette er viktige funksjoner for et næringsliv som skal pulsere og fungere, men det kan ikke være riktig å ha alle disse funksjoner midt i byen.

Planen for Nygårdstangen gir muligheter for å intensivere planene om å utvikle et framtidig logistikk-knutepunkt for bergensregionen, og disse to prosessene må samkjøres. I denne tankeprosessen er det helt hårreisende å investere 600 millioner kroner i nye godsterminalfunksjoner for bane på Nygårdstangen. Vi oppfordrer Jernbaneverket til i stedet å bruke midlene på ny terminal, og helst i søndre bydel. Undersøkelser viser at ¾ av alt gods i bergensregionen har sitt utgangspunkt eller endestasjon sør for byen. Derfor bør også logistikk-knutepunktet ligge der, og gjerne i kombinasjon med ny havn på Flesland.

Sølvi Rolland startet bedrift som 23-åring. Senere fikk hun eget teater. – Hver gang noen sier at noe ikke lar seg gjøre går det en faen i meg, sier Ole Bull-sjefen.

NÆRINGSLIVSPROFILEN
Kaffekoker for Helge Jordal på Maxime som 18-åring. Slik startet arbeidslivet for Sølvi Rolland fra Slettebakken. Siden den gang har jobbene hun har hatt derimot vært mange og varierte. Hun staket  tidlig ut kursen i retning av underholdningsbransjen.
– På Maxime stod jeg bak i lokalet og småhumret. Jeg elsket alle forberedelsene og spenningen som var rundt arrangementet. Det var da jeg skjønte at jeg ville jobbe innen underholdningsbransjen, forklarer teatersjefen ved Ole Bull Scene.
En lang stund jobbet hun innen restaurantbransjen, men alltid med nærhet til underholdningsbransjen.

– Du startet ditt første selskap, Rick’s, i en alder av 23 år. En ung alder til å være gründer. Hvordan var det?
– Jeg sa til venninnene mine allerede da jeg var 22 år at jeg ønsket å starte et eget selskap. I fare for å høres blærete ut, så tenkte jeg aldri over at jeg ikke skulle få det til. Det falt meg helt naturlig, fordi det var det jeg ønsket å gjøre.

– Du er fra Bergen og har fremdeles base i fødebyen din. Men var det selvsagt at det var her du skulle jobbe, og ikke i en annen by eller et annet land?
– Alle kjennetegnene for en typisk bergenser kan du huke av på meg. Jeg er skikkelig patriot, så her er det buekorps, Brann og Søstrene Hagelin som gjelder. Å jobbe et år utenlands kunne jeg derimot tenkt meg, om det lot seg løse praktisk med familien.

– Jobben din har naturligvis ført til at du har møtt mange kjente mennesker gjennom årene. Blir du noen gang «star struck»?
– Nei. Jeg har jobbet med kjendiser i 22 år, så det er en del av yrket. De er akkurat som oss andre: Hyggelige mennesker. Men det var helt klart veldig stort da Patti Smith spilte på Ole Bull Scene. Det var veldig spesielt at hun i etterkant av spillejobben her sa dette var en av de beste klubbscenene hun hadde spilt på.

– Kan du avsløre noe spesielt eller rart som kjendisene har hatt på listen sin av krav til dere ?
– Slikt var det nok mer av tidligere. Nå har alle blitt så fornuftige og alle skal ha grønn te og salater. Til nød en flaske vin. Det er lite sex, drugs and rock and roll.

– Klarer du å koble helt av og ta fri når du ikke er på jobben?
– Nå i år har det ikke blitt mye til ferie grunnet ombyggingen på huset, men Knut Skodvin har lært meg hvor viktig det er å koble helt av når jeg ikke er på jobb. Ikke minst er det viktig for barna mine. Ironisk nok var jeg tidligere hard på dette med at mine ansatte ikke skulle ha iPhone. Jeg mente det var en uting å være tilgjengelig hele tiden. Men se nå hvem som er den mest ivrige brukeren av telefonen! Men noen ganger er det veldig sytalaust. Som menneske er jeg utålmodig, skyter fra hoften og er kjapp på avtrekkeren.

– Og hva gjør du når du ikke er på jobb?
– Jeg er flink til å ha det moro med venner og familie. Men jeg elsker også å slenge meg på sofaen. Det går mye i leksehjelp for barna, kjøring og henting på fotballkamper. Samtidig mener jeg det er en god ting for barna å se at foreldrene jobber og har yrkesstolthet. Jeg er av den typen som er skapt for å jobbe. Når jeg en gang innimellom sier til mine ansatte at jeg gjerne skulle ha vært hjemme og slappet av, får jeg i retur at jeg trolig ikke ville holdt ut i mer enn en uke.

– Ikke mer enn en uke? Hvordan var det da å ha mammapermisjon?
– Hadde jeg vært én av 3000 ansatte i et stort konsern kunne jeg enkelt tatt meg fri et helt år, men som sjef for eget selskap kan man ikke bare si «ha det, snakkes om et år». Men jeg hadde gjerne lengre sommer- og juleferier. Egentlig tror jeg ikke jeg er skrudd sammen slik at jeg kunne ha vært et helt år hjemme uten å ha jobbet. Det er kombinasjonen av jobb, venner og familie jeg elsker.

– Du har gjort veldig mye forskjellig i karrieren. Hva er du mest stolt over å ha fått til?
– At jeg fikk åpnet Ole Bull Scene er noe jeg er veldig stolt over. Ellers var det veldig stort å ha ansvaret for åpningen av Kulturby Bergen 2000, da alle mente det kom til å gå nedenom og hjem. I forkant var både pressen og kulturmiljøet i byen negative. Da gikk det en faen i meg som sa at da skal jeg i alle fall klare det. Jeg var 29 år den gangen og hadde ansvaret for 600 mennesker i arbeid. Da siste tone var ferdig på Torgallmenningen 17. februar i 2000 gråt jeg av glede over  å ha klart det.

– Hvordan vil du beskrive en god leder?
– Man må være tydelig som sjef. Man må ansette folk som har kompetanse som fyller ut hva du selv ikke kan og som til sammen danner et godt lag. Lederen må gi de ansatte ansvar og la de få muligheten til å stige i gradene. Og så må man være raus og vise omsorg på lik linje med det man gjør med venner og familie.

– Ellers hører jeg at dere har booket artister mange år frem i tid og at billettsalget til Dagfinn Lyngbøs forestilling går bra?
– Ja, vi har booket artister helt frem til våren 2015, noe som er lang tid frem i denne bransjen. Av billetter til Dagfinns forestilling har vi forhåndssolgt 20 000 billetter.

– Hvor lenge tror du at du blir værende i stillingen som teatersjef? Til du er pensjonist, eller tror du en annen jobb kan komme til å friste etter hvert?
– Jeg ønsker fremdeles å starte et sted med en større scene og en teaterbar. Men klart, om det jeg holder på med ikke lenger har livets rett, så finner jeg alltids noe annet å gjøre. Arbeidsledig vil jeg aldri være. Men det er vanskelig å vite hvordan fremtiden blir. Jeg har fremdeles unge barn, med den yngste på to år og den eldste på 11 år, så jeg holder meg uansett aktiv i lang tid fremover.

Freeze muthafuck’a! (Lyden av dør som sparkes inn.) Mitt navn er Nielsen, Thomas Anthun Nielsen. Musikkpoliti i Bergen kommune! Få av drittmusikken ellers så stenger jeg ølkranene dine!

Denne lille scenen utspilles til stadighet oppe i hodet mitt, men før du ringer musikkbussen med menn i hvite frakker med gøyale piller til å gi meg en kjekk, hvit trøye, så hør bakgrunnen. I forrige uke bestemte Bergen kommune seg for å utvide skjenketiden med en halvtime for utesteder som driver med kultur. Og ikke hvilken som helst kultur. Nei, du må drive med skikkelig kultur, eller som det står i papirene «kunst og kulturformidling av høy kvalitet». Jeg antar nok at stripping ikke faller i den kategorien, og jeg er rimelig sikker på at om Bergen Filharmoniske Orkester søker om å få skjenke litt lengre, så får de nok lov til det. De er jo kledd i kjole og hvitt når de spiller. Og det er her det kommer inn. Hva er god kultur? Og ikke minst hvem skal få avgjøre det? Her kommer jeg inn i bildet.

«Torsdag 19. juli klokken 0234. Kulturpoliti Thomas Anthun Nielsen stopper opp utenfor ett av byens utesteder. Han har vært her før. Han vet hva som venter ham. Nielsen sukker før han tar seg en slurk av det medbrakte Olden-vannet med smaken av bitter sitron mens han åpner bagasjerommet. Der ligger hans kjære følgesvenn Karoline Avbitertang, oppkalt etter Fjorden Baby!-låten Karoline. Begge vet hva de må gjøre. De må stoppe det bergenske utelivet før de forsøpler sarte sjeler med kulturelt søppel. – Karoline, du er det beste og det verste som har skjedd meg, mumler Nielsen i det han gjør seg klar til å sparke inn døren. Døren går opp med et smell, og før vaktene har rukket og reagere har Karoline gjort jobben sin. – Frys! Musikkpolitiet! Steng kranene og få av dette søppelet der! Høyttalerkablene blir effektivt kuttet av Karoline og Vassendgutane på scenen innser at spillet er slutt og pakker ned gitarene sine i skam. Byen er nok en gang trygg. Musikkpolitiet til Bergen kommune har nok en gang hindret det store, stygge utelivet i å forderve byen med  å tjene seg rike på å selge alkohol til uskyldige mennesker.»
Denne scenen vil nok fortsatt kun leve videre i mitt hode og vil nok ikke bli en realitet. Men spørsmålet er fortsatt relevant. Hvem skal avgjøre hva som er «kunst og kulturformidling av høy kvalitet»? Er folk som urinerer på hverandre på scenen bedre en Kurt Nilsen? Er jazz bedre enn opera? Stand Up vs. teater? Jeg gleder meg til debatten kommer om hva som er bra og hva som er boss. Jeg er i alle fall klar til ikle meg musikkpolitiuniformen, slipe Karoline og klippe høyttalerkabler i kulturelitens navn.

Gunnar Bakke er ny styreleder i Business Region Bergen. Han ønsker sterkere lobbyering inn mot hovedstaden.

Business Region Bergen

• Er etablert av Bergen kommune og Hordaland fylkeskommune, samt kommunene Askøy, Austevoll, Fjell, Fusa, Os, Samnanger, Stord, Sund, Vaksdal, Øygarden og Regionrådet Nordhordaland IKS.
• Driver regional næringsutvikling, etablerertjeneste, profilering og markedsføring av bergensregionen.
• Har særlig fokus på næringene olje, gass og fornybar energi, maritim sektor, marin virksomhet, opplevelse, kultur og reiseliv, samt media og kulturbasert næringsliv.

Forrige uke ble Gunnar Bakke valgt til ny styreleder i Business Region Bergen. Han overtar etter Herman Friele som har vært styreleder siden 2007. I tillegg til Bakke ble fylkesordfører Tom-Christer Nilsen og ordfører på Askøy, Siv Høgtun, også valgt inn som nye styremedlemmer.

Stor avstand
– Dette viser et ønske fra eierne om å få en mer offensiv næringspolitikk. At vi som politikere kan bruke vårt nettverk til å komme tettere på beslutningstakerne er bare en fordel, sier Bakke.
Ifølge Bakke har det til nå vært en for stor avstand mellom politikere og BRB. Samtidig påpeker han at det er viktig at han og de andre politikerne er bevisste på sin rolle i styret.
– Jeg er glad for at vi også nå har med representanter fra både fylkeskommunen og omegnskommunene. Det gir BRB mer tyngde, sier han.

Samlet til Oslo
Næringsbyråden mener at BRB til nå har vært flinke til å lansere felles strategiplaner for regionen. Både Strategisk næringsplan og Region Bergen-merket kom på plass i 2010. Den strategiske næringsplanen har syv fokusområder, men i 2011 har styret prioritert å jobbe med områdene infrastruktur, kompetanseutvikling, markedsføring og synliggjøring.
Når det gjelder lobbyvirksomhet inn mot hovedstaden mener Bakke imidlertid at det er rom for forbedring.
– Til nå har nok mange på Stortinget opplevd at det har kommet mange ulike aktører på besøk fra Bergen med ulike ønsker. Skal vi få gjennomslag med lobbyeringen, må vi være tydeligere og stå mer samlet, sier han.

Utålmodig på E39
– Hva mener du er den største utfordringen for næringslivet i bergensområdet?
– Det mest kritiske er at vi ikke klarer å tiltrekke oss nok kompetent arbeidskraft.
– Hva skal til for å lykkes med dette?
– Vi må legge til rette for gode boforhold, attraktive fritidstilbud og gi folk muligheter til å skifte jobb i løpet av livet. Utbedring av infrastrukturen er derfor avgjørende. Bergen og Stavanger bør blir et felles arbeidsmarked så fort som mulig.
Bakke er tydelig på at arbeidet med å få en fergefri kyststamvei på E39 ikke går fort nok.
– Vi ligger langt bak der vi burde være. En økt satsing på infrastruktur vil bety mye for næringsutviklingen i regionen, sier han.

Frøydis Otres spinnville idé er i ferd med å ta form. Om mindre enn et år får Møhlenpris en storstue for teaterkunst.

Cornerteateret

• Et teater for de frie scenegruppene i Bergen som skal åpnes i Thormøhlens gate 45 våren 2013.
• Vestlandske Teatersenter og Proscen har regien for Cornerteateret.
• Vestlandske Teatersenter ble etablert i 1967, og er et kompetansesenter for teater og drama. Hovedfokus er på barn, unge, amatørteater og organisasjoner.
• Proscen er en Nettverksorganisasjon og kompetansesenter for scenekunstfeltet på Vestlandet, med fokus på produsentleddet.

To arbeidere setter inn et nytt vindu i den lysegrønne bygningen på hjørnet av fotballbanen på Møhlenpris. Arbeidet med å få den fredede lagerbygningen i stand går stadig fremover.
– Det er veldig spennende å følge prosessen med Cornerteateret fra da bygget stod og forfalt og frem til nå, sier Frøydis Otre, daglig leder for Vestlandske Teatersenter.

For barn og voksne
Det var hun som kom med ideen om å gjøre bygget om til et teaterhus for barn og unge.
– Vi har hatt en drøm om å drive teater i et lokale som synliggjør aktivitetene våre. Jeg spurte Rieber, som eier Industrihuset der vi holder til i dag, om de hadde andre lokaler. De svarte at de bare hadde næringslokaler, forteller Otre.
Men hun hadde hatt et hus i tankene en stund, og spurte om Rieber visste hvem som eide det grønne huset på Møhlenpris. Det viste seg å være Rieber Eiendom.
– Rieber likte min spinnville idé, sier hun.
Men det var ikke bare Vestlandske Teatersenter som ønsket mer plass. Også Proscen var på utkikk etter lokaler. Og når huset står innflytningklart våren 2013, blir det dermed rom for både barn og profesjonelle voksne skuespillere.

Mangler fire millioner
Rett før påske ga Kulturrådet tre millioner kroner til innredning av Cornerteateret. Tidligere har Bergen kommune gjort det klart at 900.000 kroner, som opprinnelig var bevilget for drift i 2012, også kan benyttes til innredningsarbeidet.
Noen av inntektene har kommet via salget av sponsede stoler. Over halvparten av stolene er nå solgt til bedrifter, organisasjoner og privatpersoner.
– Det er fantastisk med de midlene vi har fått til nå, men vi har brukt mye tid på å få sponsorer til innredningen. Mange av de vi har spurt har svart nei, forteller Otre.
Hun tror noe av forklaringen ligger i at det ikke er så lett å gi penger til noe som ikke er ferdig enda, men hun håper at flere sponsorer nå kommer på banen.
– Vi skulle gjerne hatt mellom tre og fire millioner kroner til, blant annet for å få det tekniske utstyret som vi ønsker, sier Otre.
For å kunne finansiere husleien, er planen at huset skal leies ut på kommersiell basis et par måneder i året.

Stolthet til bydelen
Otre bor selv på Møhlenpris. Hun mener bydelen er et fantastisk sted å bo og hun ser frem til at bydelen får et teaterhus.
– Med Cornerteateret kommer kulturaksen i Bergen til å bli forlenget. Jeg håper at det vil være med på å gi stolthet til bydelen og at beboerne får eierskap til huset.
– Hvorfor er det så viktig med et slikt teaterhus?
– Jeg mener at det er viktig å gi barn andre tilbud enn de etablerte tilbudene innen idretten. Det er ikke alle som finner seg til rette der, sier hun.
– I tillegg er det viktig å ivareta det frie kulturlivet i byen. Uten underskogen blir det heller ingen store trær.

Åpner våren 2013
Det er foreløpig ikke satt noen endelig åpningsdato for Cornerteateret, men Otre regner med at teaterfolket kan flytte inn en gang mellom januar og mars i 2013.
– Planen er at vi kan åpne dørene neste vår. Da blir det vist en spesialskrevet forestilling, samt en offisiell festforestilling der store deler av de som skal være i huset skal delta, sier hun.
Ifølge Otre snakker mange om Møhlenpris i tilknytning til skyggesidene av Nygårdsparken, men mange glemmer at hoveddelen av parken er bydelens egen hage.
– I all hovedsak skjer det positive ting på Møhlenpris og mer positivt skal det bli, mener Otre.

30 år gamle Anna Lubkowska er hedret for sine gode lederegenskaper.  – Det hun har oppnådd gjør henne til et godt forbilde for andre, sier hennes tidligere sjef Jørgen Vikernes.

Men noen er unge kvinner i 30-årene, slik som Anna Lubkowska. I vår havnet hun på topp-ti-listen i kåringen «Årets unge ledere» i regi av konsulentselskapet Assessit AS og Adecco Select.
Lubkowska er HR-sjef i bemanningsselskapet Orange Group. Arbeidsoppgavene hennes er veldig varierte, men en viktig del av jobben er å drive med kompetansekartlegging og sørge for at selskapet har de rette folkene på plass til rett tid. Hun tror at hennes evne til å lytte til sine medarbeidere har hatt betydning.
– Jeg har stor respekt for medarbeiderne mine. I tillegg er jeg flink til å forstå hva som motiverer folk, sier hun.
Lubkowska ble født i Polen, men tok hele sin høyere utdannelse i Storbritannia. I 2009 flyttet hun til Norge. Hun har også vert deltaker i «Global future», NHOs talentmobilisering av høyt utdannede kvinner og menn med flerkulturell bakgrunn.
30-åringen ble nominert til «Årets unge ledere» av sin tidligere sjef Jørgen Vikernes. Han mener Lubkowska har gjort en eksepsjonelt god jobb i Orange Group.
– Hun er faglig flink. Anna tar initativ og er god til å få folk med seg. Det hun har oppnådd og verdiene hun står for, gjør henne til et godt forbilde for andre. Det står stor respekt av at hun har kommet gjennom nåløyet, sier han.

– Ikke brautende
Ifølge Trond Myhrvold, daglig leder i Assessit, er evnen til å bry seg om sine medarbeidere gjennomgående blant de som havnet på toppen i kåringen.
– De unge lederne som kommer best ut er ikke av den brautende og fremadstormende typen. De er ryddige, jordnære og takknemlige for mulighetene de har fått som leder, sier han.
Myhrvold mener det er viktig å sette søkelys på unge ledere.
– Vi snakker ofte om idrettsstjerner, men også unge ledere bør fremheves. Gode unge ledere kan inspirere andre til å bli ledere, sier han.
I alt deltok rundt 100 personer i «Årets unge ledere». Fra Hordaland og Sogn og Fjordande var det 14 deltakere fra blant annet Toyota, DOF Management, Bergen kommune, Lefdal, NAV, Statens vegvesen, Hordaland fylkeskommune og Scandic Hotel.

 Den største utfordringen som ung leder er å forstå at man ikke trenger å gjøre alt selv.
Hege Lauvik, økonomi – og markedssjef i Austevoll Kraftlag

Fra USA til Austevoll
Hege Lauvik, økonomi- og markedssjef i Austevoll Kraftlag, havnet også på topp ti. Hun valgte å komme hjem til «vesle Austevoll» etter en karriere som fotballspiller og flere år med utfordrende jobber i USA.
– Den største utfordringen som ung leder er å forstå at man ikke trenger å gjøre alt selv. Men som ny leder er det vanskelig å gi slipp og delegere arbeid over til andre, sier hun.
Lauvik ønsker samtidig å ta et oppgjør med tanken om at man må balansere jobb og hjemmebane.
– Det er et helt feil utgangspunkt. Familien er prioritert uansett, og så må man tilpasse arbeidet etter dette, sier trebarnsmoren.

Sjef over de gamle
Myhrvold i Assessit, påpeker at det er viktig at unge ledere er klar for at det å være leder byr på en del problemer.
– Det er klart at det er en reell utfordring å skulle være sjef for noen som er veldig mye eldre enn deg selv, men jeg opplever samtidig at mange unge ledere beviser at de klarer nettopp dette, sier han.
Lubkowska mener også at man noen ganger kan føle seg ensom som leder.
– Det er derfor det er å viktig å ha et godt nettverk rundt seg, sier hun.

– Viktig med nettverk for de under 37 år

– Temaet ledelse opptar medlemmene våre og vi bestemte oss derfor for at vi skulle sette fokus på unge ledere, sier Eirik Boge, leder for U37.
Forrige ukes møte om «Årets unge ledere» er et av flere møter som ressursgruppen U37 i Bergen Næringsråd arrangerer denne våren.
Nettverket skal skape større aktivitet blant de yngre i Bergen Næringsråd, og slik gi de unge mulighetene til å være med og påvirke utviklingen i bergensregionens næringsliv.
– De fleste andre ressurs-
gruppene i Bergen Næringsråd er delt inn etter bransjer, men slik er det ikke i U37. Her kommer medlemmene blant annet fra bransjer som konsulent, bank, forsikring, eiendom, handel, energi, kultur og media, forteller Boge.
Litt av bakgrunnen for at gruppen ble startet var at det skulle bli lettere for personer under 37 år å ta del i aktivitetene i Bergen Næringsråd.
– For mange kan det være en terskel. Ved å ha en egen gruppe for yngre, får medlemmene mer innblikk i hva som skjer i næringsrådet. Det kan bidra til at de også deltar på næringsrådets andre aktiviteter.
U37 ble etablert i 2007, men det var først i fjor at det gikk over til å bli en ressursgruppe i Bergen Næringsråd.
– Det gjør at vi i større grad kan komme med innspill til næringsrådet, og slik være med på å påvirke utviklingen i bergensområdet. Med det store behovet for arbeidskraft som vi har i regionen i dag, er U37 et nyttig nettverk, også for bedriftene som ønsker å tiltrekke seg arbeidskraft og som ønsker å beholde de ansatte.

I 2012 skal en ny handlingsplan for kultur og næring være klar. Planen vil se på ulike utfordringer kulturnæringene møter, blant annet knyttet til innovasjon og entreprenørskap gjennom nettverk, finansiering, eksport og internasjonalisering, samt kompetanse i og om kulturnæringene. Kulturdepartementet ønsker innspill i dette arbeidet innen 15. juni og arrangerer to innspillskonferanser i april og mai. (Kulturdepartementet)

Det startet som barnepass for å gjøre det mulig for innvandrerkvinner å gå på norskkurs. Nå feirer Den internasjonale barnehage 30 år som samlingspunkt for over 70 nasjoner.

Den internasjonale Barnehage

• Barnehage der barn fra alle kulturer og bakgrunner kan få plass.
• Har i dag en barnehage i Sollien på Landås og en på Laksevåg.
• Barnehagene har både norske og ikke-norske barn.De to avdelingene har i dag til sammen 73 barn.
• I mars feirer Den internasjonale barnehage 30 år. Det skal feires med åpen barnehage i Sollien 17. mars og 18. mars i barnehagen på Laksevåg.
• Under jubileet vil det være utstilling, fremvisning av gamle bilder og filmer. Underholdning, kake, rebusløp. En festdag.

Et engasjement for innvandrerkvinner i nabolaget, var en av grunnene til at indiske Devi Pandey startet å organisere barnepass i Lyder Sagens gate i sentrum på 80-tallet.
– Dere må jo komme dere avgårde på norskkurs, fortalte jeg kvinnene den gang, og tok selv på meg rollen som passepike, forklarer hun.
I tillegg til å la seg motivere av at mødrene fikk tid til å lære seg norsk, ville hun gjøre noe som kunne bedre integrering og hverdag for innvandrere.
– Rundt omkring var det mange barn som ble værende hjemme, isolert fra andre barn. Jeg bekymret meg for at innvandrere ikke møtte nordmenn, og omvendt. I stedet for å bare bekymre meg, ville jeg gjøre noe, sier barnehagegründeren.

Ville bryte fordommer
Filosofien Pandey la til grunn for Den internasjonale barnehage, var en tanke om at barnehagen skulle være et møtested for barn og voksne. Et sted for alle nasjoner, både innvadrere og etnisk norske barn.
– Jeg er av den oppfatning at når man skal endre samfunnet, må man gjøre det gjennom mødrene og barna, sier hun.
– Mange fordommer bunner i uvitenhet. Meningen med barnehagen er å være med på å løse dette problemet, sier Pandey.

Brukte telefonkiosk
Etter rundt et år med barnepass i Lyder Sagens gate, fikk de etter hvert midlertidig godkjennelse for å drive barnehage i samme lokaler. Ifølge Pandey kom godkjennelsen fordi flere parter likte ideen deres om å drive en internasjonal barnehage, selv om de ikke hadde egnede lokaler.
– Det første året hadde vi ikke telefon, noe som gjorde at vi brukte telefonkiosken på gaten når vi skulle ringe til noen for å fortelle at de hadde fått barnehageplass, minnes hun.
Med tiden fikk de en skrivemaskin de brukte til å skrive ut giroer med. Korrekturlakk ble brukt om noe ble skrevet feil. Skrivemaskinen ble ifølge Pandey rimelig hvit etter hvert, da de skrev oppå de rettede feltene.

Jeg er av den oppfatning at når man skal endre samfunnet, må man gjøre det gjennom mødrene og barna.
Devi Pandey, grunnlegger Den internasjonale barnehage

Flinke på kroppsspråk
Fra oppstarten til i dag, har de hatt flere ulike tilholdssteder. I dag har Den internasjonale barnehage to lokaler – et lokale i Sollien på Landås og et lokale på Laksevåg.
– Når vi i år fyller 30 år, har vi trolig hatt barn inne hos oss fra over 70 ulike nasjonaliteter, og sikkert mange tusen barn, sier Pandey som også er styrer ved barnehagen i Sollien.
– Hvordan har dere taklet språkutfordringene?
– Ved noen tilfeller blir det en del kroppsspråk, men vi har valgt å prioritere ansettelse av tospråklige assistenter. Vi har også et løpende samarbeid med Nygård skole, der vi tar inn elever som trenger norskpraksis, sier hun.

– Gjør dem stolte
Når Den internasjonale barnehage har åpen dag i Sollien 17. mars og tilsvarende i barnehagen i Laksevåg 18. mars, er det hele tuftet på aktiviteter som barnehagen har til vanlig: Tegninger, lære om ulike kulturer, musikk og lignende. Eneste forskjellen disse dagene er at hvem som helst kan delta i leken.
– I en måned om gangen fokuserer vi på landet som et eller flere av barna våre har tilknytning til. Er landet for eksempel Filippinene, fokuserer vi på mat, klær, musikk og kultur fra dette landet. Resultatet er at barnet selv blir veldig stolt av identiteten sin, samtidig som de andre lærer om hverandres kulturer, forklarer Pandey.
Styrer ved barnehagen i Laksevåg, Ingvar Lunden, søkte seg til jobben blant annet fordi han likte tankegangen barnehagen er tuftet på.
– Jeg liker at vi kan være en barnehage som tilbyr litt mer enn det som blir forventet. Til foreldre som går på norskkurs, tilbyr vi gjerne at de kommer inn til oss for å få litt hjelp til leksene. Ellers har vi hjulpet en del til med telefoner til Nav og lignende, sier Lunden.

Enkelt og greit
Spør man barna selv hvordan de liker seg i barnehagen er svaret et tydelig «ja!». Og noe husker de igjen fra tidligere land.
– Jeg har lært litt om somalisk mat, forteller August Jasper Hagen (5) som er halvt amerikansk.
Storparten av praten med barna forsvinner i fortellinger om hvilke land de har besøkt, eller hvor de skal i sommer. Enklere er det da å svare på spørsmålet om hvordan det er å bli kjent med barn fra ulike kulturer.
– Man sier bare navnet sitt – og så blir man kjent med hverandre, sier Frida Øvreseth (5) som har norske foreldre.

Gjennom NHO Hordalands lederprogram «Global future», har Morgan Stavøstrand og 24 andre innvandrere med høye ambisjoner blitt drillet i lederkompetanse og norsk næringsliv.

GLOBAL FUTURE

• NHOs talentmobilisering av høyt utdannede kvinner og menn med flerkulturell bakgrunn og gode norskkunnskaper til relevante stillinger, lederstillinger og styreverv.
• Skal øke tilgangen på høyt kvalifisert arbeidskraft og bidra til å øke mangfoldet i arbeidslivet.
• I NHO Hordaland er det i perioden 2011/2012 til sammen 25 deltakere.
• Felles for de 25 deltakerne i Global Future er at de er førstegenerasjonsinnvandrere, har akademisk bakgrunn og snakker svært godt norsk.

Det var kjærligheten som for fire år siden fikk Morgan Stavøstrand til å flytte fra Canada til Norge. Med i bagasjen hadde hun en bachelor i internasjonale studier, der hun studerte økonomi, politikk og historie. Likevel hadde hun i starten ikke de høyeste ambisjonene for hvilken type jobb hun kom til å få.
– Når man nettopp har flyttet til et nytt land og ikke kan morsmålet, kan man ikke forvente at man kan få hvillken som helst jobb, mener Stavøstrand.

Utviklet lederevnene
Den første jobben hun fikk var resepsjonist ved internasjonale Bergen YMCA Hostel. Etter hvert gikk hun over til å være vikar i barnehager og skoler. Underveis tok hun en mastergrad i helsefremmende arbeid ved Universitetet i Bergen.
– Jobbene jeg fikk i starten var ikke innenfor det jeg hadde en bachelor i. Da var det veldig spennende å komme over NHO Hordalands program der jeg kunne videreutvikle lederevnene mine, sier hun.
Programmet «Global future» startet i 2011 og gir hvert år 25 førstegenerasjons innvandrere med akademisk bakgrunn og gode norskkunnskaper muligheten til å delta på et lederkurs. Kurset varer i 18 måneder. Alle får også hver sin mentor.

– Lovverk ble moro
Nesten samtidig som hun ble tatt opp i programmet, fikk Stavøstrand jobb som konsulent ved Fysak Allaktivitetshus. Hun er likevel ikke i tvil om at deltakelsen har gitt henne veldig mye.
– Vi fikk blant annet studere styrekompetanse gratis hos BI, vi har fått innføring i argumentasjonsteknikker, og jeg har fått utvekslet mye erfaring om det norske arbeidslivet med de andre deltagerne, sier Stavøstrand.
Deltagerne fikk også besøke Janus ullfabrikker på Espeland og tilbud om å reise på besøk til Stortinget. BI-kurset trekker hun frem som en flott erfaring.
– Læreren vår, Kjell Standal, er kjempeflink. Jeg trodde aldri jeg kom til å glede meg så mye til å lese om aksjeloven, men han gjorde faget veldig spennende, seier hun.

Vurderer styreverv
Lederkurset har utvidet området for hva Morgan Stavøstrand kan tenke seg å jobbe med i næringslivet.
– Jeg kunne gjerne tenkt meg å bli medlem av et styre. Skal jeg tenke lengre frem i tid, kunne det også være interessant å etablere en egen bedrift, sier kanadieren som mener programmet også har gitt henne økt selvtillitt.
– Det er veldig viktig og riktig at nordmenn ser styrken i å ha et mangfold i næringslivet, ettersom innvandrere har mye å tilby, samt at de gjerne har et annet syn på problemer og nettverk i andre land, sier hun.

Gode resultater
Et stadig mer flerkulturelt Norge med mange ressursterke innvandrere er NHO Hordalands  utgangspunkt for prosjektet, forklarer prosjektleder Elisabeth Jebsen Marek.
– Man ser at selv om mange av innvandrerne er veldig kompetente, utgjør de en stor del av arbeidsledighetsstatistikken. Det er sløsing med ressurser at næringslivet ikke bruker dem. Vi ønsker å vise dem frem, sier Marek, prosjektleder for Global future.
– Hvilke resultater ser dere fra prosjektet i Hordaland?
– Vi har foreløpig ikke gjort noen sluttevaluering, men vi ser at resultatene fra prosjektet i Trøndelag har vært veldige gode, sier hun.
Ifølge Marek skal fem av deltakerne i Trøndelag etter endt prosjekt ha fått ny jobb. Fire hadde fått en høyere stilling hos arbeidsgiveren sin. En startet med deltidsstudier. Ti hadde samme jobb som før. To fikk styreverv. To startet egen bedrift, og tre engasjerte seg politisk.
– Burde det også vært kortere kurs, slik at flere innvandrere fikk hjelp?
– Jeg mener man heller burde øke ressursene og kjøre flere programmer slik vi gjør i dag. Jeg tror ikke en lightversjon av «Global future» ville gitt så mye. Det er nok av korte kurs der ute som ikke gir så veldig mye tilbake, sier hun.

11-åringene Irja og Nanna digger tegneserier, og iveren ble ikke mindre da klassen deres på Møhlenpris skole ble kurset i historiefortelling i ruteformat.

Det blir kviskret forsiktig i klasserommet når illustratør Espen Terjesen gir 6. klassingene ved Møhlenpris skole i oppgave å lage en enkel blyanttegning, for så å tegne over skissen med tusj.
– Bare husk at dere må vente til tusjen er tørr før dere begynner å viske ut blyantstrekene, kommer det fra Terjesen som står ved tavlen.

Blanke ark og pensler
Utstyrt med hvert sitt hvite ark, blå blyanter til skisser, linjal og penselpenn, får elevene innføring i tegneserieverdenen av en ekspert på området. Noe vet de fra før, andre tips og triks overrasker.
– Det er så moro å bruke penselpennen. Jeg trodde de bare brukte vanlig penn til å tegne, jeg, sier Nanna Linea Nyvold Bunting, som syntes det var mer moro å tegne enn å sitte med de vanlige skolebøkene.
Klassevenninnen Irja Elisabeth Smith Sandvik er enig.
– Selv trodde jeg at bakgrunnen på tegneserier bare ble gjort likt: Kopiert over fra rute til rute. Men bakgrunnen er veldig viktig, og er noe tegneserieskaperne gjerne bruker mye tid på, sier Sandvik.
– Jeg ble overrasket over at det er så mange ulike sjangere innenfor tegneserier, sier Sebastian Monsen.

 

Det har vært kjekt å lære seg å tegne bedre. Jeg visste ikke at det var så enkelt.
Sjur Mjør (11), elev

 
– Historien er viktigst
Det viktigste budskapet, blir repetert flere ganger i løpet av kurset: Man trenger ikke å være flink til å tegne for å lage gode tegneserier.
– Akkurat dette budskapet håper jeg de tar med seg fra kurset. Mange tegner når de er små, men slutter når de blir eldre og mer selvbevisst. Det viktigste er egentlig at man er flink til å fortelle med bilder, ikke selve tegningene, sier Terjesen.

 
Slåsskamp på butikken
Når det er rundt en skoletime igjen av kurset, blir elevene bedt om å lage en egen historie. Sjur Mjør fyller første rute med en som spiller gitar med høyt volum. Terjesen hjelper ham med å tegne høyttaleren.
– Det har vært kjekt å lære seg å tegne bedre. Jeg visste ikke at det var så enkelt, sier 11-åringen.
Lengst bak i klasserommet er Sebastian Monsen i full gang med å tegne sin egen historie. Han vet hva som skal på papiret.
– Det skal handle om en liten ball som lever i menneskeverden. Han skal i butikken, noe som er vanskelig siden kroppen hans er så liten. Inne i butikken ser ballen at det bare er én kylling igjen i fryseren. En gammel dame ser det samme, og det hele ender i en kamp mellom dem for å få kyllingen, forteller han levende.

Begynte tidlig
Espen Terjesen er utdannet litteraturviter, og har erfaring med grafisk design og illustrasjon. De siste årene har han også undervist ved Universitetet i Bergen og ved ulike barneskoler, parallellt med å lage tegneserier og illustrasjoner for aviser.
– Jeg prøver å kombinere alle de tingene jeg liker: Å tegne tegneserier, å holde tegneseriekurs og undervise på skoler, forklarer Terjesen, som holder kurs for skoleklasser  fra femte til tiende trinn.
Selv laget han sitt eget tegneseriehefte fra han var 10 til 12 år. Heftet fikk navnet «Oluf» og ble solgt til venner og kjente. Kopiert opp i 300 eksemplar på jobben til moren hans. På slutten av kurset ønsker han da også å samle sammen 6. klassingenes fortellinger, for deretter å lage et hefte for hele klassen.
– Da jeg var ferdig med tegneserie-heftet, fikk jeg en enorm mestringsfølelse og glede. Jeg vil gi elevene den samme gleden ved å få dem til å lage noe selv. Og akkurat det tror jeg ikke synker inn før de sitter med tegneserieheftet med alle fortellingene samlet, sier han.

Bergensere oppfatter Bergen som en mer tolerant by enn for to år siden.  – Folk har blitt mer vant til innvandrere som naboer og kollegaer, sier Samba Njie i Det felles innvandrerråd.

Bergens omdømme

• Omdømmebarometeret er utarbeidet av Ordkraft og utgitt av SpareBank1 SR Bank i samarbeid med Business Region Bergen.
• Barometeret tar utgangspunkt i hvilke inntrykk befolkningen har av ulike steder.
• Nytt for Omdømme-barometeret 2011 er at man har undersøkt nærmere hvilke målgrupper som i størst grad kunne tenke seg å flytte til en anne region og hvilke faktorer som påvirker flyttelysten.

77 prosent mener at bergensregionen er positivt preget av ulike kulturer. Det viser tall fra omdømmeundersøkelsen for Bergen og Hordaland som ble lagt frem i forrige uke.
Blant de mange spørsmålene som ble stilt, var det denne påstanden som har hatt sterkest økning siden 2009. Den gangen var det 49 prosent som mente at regionen var positivt preget av ulike kulturer.

22. juli
Leder for Det felles innvandrerråd i Hordaland, Samba Njie, tror endringen har flere årsaker.
– Folk har etter hvert begynt å bli mer vant til innvandrere som naboer og kollegaer. I dag jobber det jo mange innvandrere innen transport, helse og i høyteknologiske bedrifter. Det gjør at mange har begynt å innse at innvandring har mye positivt med seg, sier han.
Foredragsholder Marco Elsafadi, er enig.
– Jeg opplever Bergen som en veldig inkluderende by. Sammenlignet med en del andre steder i landet der jeg holder foredrag, opplever jeg byen som levende, en by som stikker seg ut, sier han.
– Mange har snakket om effekten av 22. juli. Tror du det har hatt innvirkning på synet på personer med en annen kulturell bakgrunn?
– Ja, det tror jeg. Før vi visste hvem som hadde utført handlingene, trodde nesten alle at det var en muslim. Da det kom frem at morderen var etnisk norsk, gikk det opp for folk at terrorhandlinger kan begås av folk fra ulike folkeslag.  22. juli har nok nyansert bildet som mange hadde, mener Njie.
Også Elsafadi tror at 22. juli har hatt en effekt.
– Hendelsen viste oss at det ikke handler om hudfarge eller religion. Nå blir det avgjørende at folk fortsetter å være bevisste. Jeg tror de 77 prosentene kan ha en positiv smitteeffekt, sier han.
Også Njie er optimistisk for årene som kommer, samtidig legger han vekt på at vi ikke må glemme at det fortsatt er mer å jobbe med.
– Grupperinger og individer som vil ting annerledes vil der alltid være. Jeg mener imidlertid vi bør være mest opptatt av flertallet og gi dem mer kunnskap om personer med en annen kulturell bakgrunn.

Godt helhetsinntrykk
I tillegg til et mer positivt syn på ulike kulturer, viste undersøkelsen at bergensregionen oppfattes som mer tolerant enn for to år siden. Mens 51 prosent svarte at bergensregionen var preget av toleranse og åpenhet i 2009, svarte 73 prosent ja i 2011.
I omdømmeundersøkelsen kom Bergen ellers godt ut sammenlignet med de andre norske storbyene. Bergensregionen scorer blant annet høyt på jobbmuligheter og utdanningstilbud, samtidig som den anses som å være et godt oppvekststed og har vakker natur.

«Kan man joike stygt om andre?». Og «er det et problem at reinsdyr blir stjålet?». Da tre unge samer besøkte Bergen Katedralskole, manglet det ikke på kreative spørsmål.

Fremfor et auditorium fylt med elever står Mikkel Rasmus Logje (20) fra Kautokeino med lukkede øyner og joiker. Sammen med Ida Ristiinná Hætta Ophaug (20) og Øyvind Erichsen (19) var han i forrige uke på skoler i Bergen for å fortelle om samisk kultur og historie. Arbeidet deres er i regi av Fornyings-. administrasjons og kirkedepartementet, og skal hjelpe elever til å bytte ut eventuelle fordommer om samer, med kunnskap om Norges urbefolkning.

Kofter for festdager
Flere av elevene ved Bergen Katedralskole nikker anerkjennende når de blir spurt om de har hørt om fornorskingen av samer. Med en nysgjerrig innstilling var det flere hender i været.
– Går dere i kofte hele tiden? kommer det fra en elev.
– På samefolkets dag 6. februar gikk vi alle sammen med kofter, men i dag går vi uten. Koften bruker vi på festdager, og ikke til hverdags. Men på samme måte som bestemødre generelt liker å pynte seg litt, er det gjerne flere fra bestemorgenerasjonen som tar på seg koften i hverdagen også, svarer Ophaug.

– Viktige historier
Etter hvert får elevene vite flere både praktiske og mer kuriøse fakta om samer. Som for eksempel at det på den samiske nyhetssendingen Oððasat blir brukt ulike former for samisk, at det er en ære om noen lager en joik til deg, og at man må være i familie med, eller gifte seg inn i en slekt med reinsdyrsdrift for å selv kunne drive med det.
– Vi mener det er viktig å fortelle at vi lever et like moderne liv som alle andre, sier Erichsen.
– I tillegg er det viktig å fortelle om historien til samene for å forstå hvordan og hvorfor vi lever slik vi gjør i dag, legger Mikkel Rasmus Logje til.

Et års turné
Turnéprosjektet som de tre samene gjennomfører, går under betegnelsen «samiske veivisere». Årlig blir et nytt trekløver med unge samer valgt ut til å ta et seks ukers intensivkurs ved Samisk høgskole i Kautokeino. I ett år besøker de videregående skoler. I forrige uke gikk turen til fem skoler i Bergen.
– Tidligere var det flere samer som prøvde å skjule at de hadde samisk opphav. Nå føler jeg det er mange unge som er stolte av å være same, sier Erichsen.
Ifølge Ophaug har det også blitt veldig populært å studere samisk for nybegynnere. Så populært at det enkelte steder i landet er sprengt kapasitet. Interessen for å studere samisk er også til stede blant ikke-samer fra andre land.

Tror på jungeltelegrafen
– Forskjellene mellom oss og ikke-samer er ikke så mange, men den samiske kulturen er veldig synlig. Joiken er for eksempel ikke stuet vekk på et museum, sier Ophaug.
– Hvordan tror dere denne turneen påvirker elevene?
– Selv om vi i løpet av et år ikke rekker å besøke alle skolene i landet, tror jeg informasjonen vi gir om samer vil spre seg. At en elev gjerne vil huske tilbake på det han, eller hun, fikk høre på skolen da de hadde samer på besøk, og forteller dette videre, sier Ophaug.

Nok en gang har sidemålsdebatten blusset opp igjen. Det er for så vidt ikke overraskende, men det er like fullt trist å se hvordan ordskiftet utarter seg. Sidemål har blitt en «byrde», en «unødvendig» del av pensum og «ødelegger» for elevene. Språkets egenverdi blir sjelden nevnt. Verdien av å kunne ulike språk blir sjelden nevnt. Nå er det praktiske hensyn til skolehverdagen som skal tas, ikke til elevenes fremtid.
Samtidig kan Byavisen skrive om hvordan næringslivet her i Bergen ønsker seg flere med kjennskap til kinesisk språk og kultur. Bergen Næringsråd uttrykker ønske for flere med flerkulturell bakgrunn. En av grunnene er den enorme fordelen språkkunnskap gir i møte med andre mennesker.

Men det er ikke bare språk som kinesisk som er mangelvare. Antall elever i ungdomsskolen som tar tysk er lav, og en kan spørre seg om hvor mye fremmedspråk man egentlig lærer på de årene med spansk, fransk eller tysk. Jeg og Unge Venstre mener at fremmedspråk bør inn allerede på barneskolen. I femte klasse bør elever begynne opplæringen i et av de tre språkene. Det vil være med på å utvikle et godt språkøre og gir viktig kunnskap senere.
Så hva handler egentlig alt dette om? Det handler om språks betydning og status i samfunnet. Det handler om identitet og kommunikasjon. Nynorsk er en viktig del av norskopplæringen. Behersker du begge målformer, blir du bedre til å kommunisere, og du lærer lettere andre språk. Behersker du et andre, tredje eller fjerde fremmedspråk, så vil du ikke bare være en ressurs for næringslivet, men du gir deg selv en frihet for fremtiden. Derfor trenger vi mer språk i skolen, ikke mindre.

Mathias Fischer, leder av Bergen Unge Venstre

I Akrobaten barnehage sitt prosjekt om komponisten Harald Sæverud, fikk uglen hedersplass. Nå har «Fra Siljustøl til Uglestøl» vunnet den nasjonale barnehageprisen for kunst og kultur.

Fakta

Akrobaten barnehage er en bedriftsbarnehage for Aker Solutions, Bergen på Sandsli.
Akrobaten barnehage er en kompetansebarnehage tilknyttet «Den kulturelle Bæremeisen», som er et kunstformidlingsprosjekt for barnehagebarn i regi av Bergen kommune.
«Den kulturelle Bæremeisen» har blant annet en kunstnerbank der kunstnere inviteres inn i prosjeket av prosjektleder og engasjeres gjennom en samtale av kunstfaglig og barnefaglig art. Deretter møter kunstneren personalet i barnehagen og på bakgrunn av disse møtene skriver kunstnere prosjektskisser.

– Vi har laget uglekasser. Jeg pyntet min med dataknapper og diamanter, forteller Axel (5).
– Og jeg har laget en prinsesseuglekasse. Prinsesseuglen måtte jo også ha et hus, sier Hedda (4).
Uglehusene til Aksel, Hedda og de andre barna i Akrobaten barnehage på Sandsli var del av prosjektet «Fra Siljustøl til Uglestøl» som nylig vant Den nasjonale barnehageprisen for kunst og kultur for 2011.
– Utgangspunktet for prosjektet var at vi hadde lyst til å undersøke nærmiljøet vårt. Vi ville vise barna hvilke kulturskatter som faktisk finnes i området rundt barnehagen. Noen av barna i barnehagen bor i nærheten av Siljustøl, og vi bestemte oss derfor for å lage et prosjekt om komponisten Harald Sæverud og hans hjem, forteller styrer i Akrobaten barnehage, Jane Ellertsen.

Kreativt gjenbruk
Etter hvert som prosjektet skred frem, utviklet det seg til å handle om både kultur, arkitektur og kreativt gjenbruk. I nær kontakt med kunstarkitekten André Maradon, utforsket barna og personalet ulike formspråk og materialer. Ideen med uglehusene kom fra barna selv.
– Sæverud var mye mer enn en komponist. Han var blant annet oppatt av natur, og særlig ugler. Dette ble barna oppmerksomme på, og dermed har en del av prosjektet tatt en ugle-retning, sier Ellertsen.
I alle kunstprosjektene som Ellertsen har satt i gang i barnehagen, er barnas innspill helt avgjørende.
– Når vi starter et prosjekt vet vi hvor vi starter, men vi vet aldri hvor vi ender opp. Det er barna som driver prosjektet sammen med oss, forteller hun.

Reggio Emilia
Helt siden Akrobaten barnehage åpnet i 2006, har kunst, kultur og kreativitet vært sentralt. Dette skyldes blant annet den italienske filosofien, Reggio Emilia, som barnehagen er inspirert av.
– Jeg har en brennende tro på Reggio Emilia-filosofien og tanken om det kompetente barnet. Kreativiteten og leken trenger næring slik som alt annet, så dersom vi skal ha nytenkning må vi også styrke fantasien og det kreative, sier Ellertsen.
I et av barnehagens tidligere prosjekter, har møtet mellom realfag og kunstfag vært viktig.
– Det er ingen motsetning mellom kreative fag og realfag, og det var også dette vi jobbet med i «Møtepunkt»-prosjektet. Da jobbet vi med geometri og kunst, sier hun.
Ifølge Ellertsen er de estetiske fagene noe som treffer barna der de er.
– Etter å ha jobbet med barn i nesten 30 år, bli jeg fremdeles overrasket over hvor kloke barn kan være. Jeg tror at mange får seg en a-ha-opplevelse når de ser hva barn sitter inne med.
I tillegg til Reggio Emilia-filosofien, har Akrobaten barnehages deltakelse i «Den kulturelle bæremeisen» vært viktig for de kunstneriske prosjektene i barnehagen.
– For oss har det vært veldig flott å vere en del av «Den kulturelle bæremeisen». DKBs prosjektleder Greta Evjens kunstnerbank har gjort at vi har fått samarbeide med flere dyktige kunstnere med ulike kunstuttrykk. Å spille ball med kunstnere er veldig inspirerende og spennende, sier hun.

Hus med pels
Forrige uke var det prisutdeling for Sæverud-prosjektet i barnehagen, men barna i Akrobaten er de allerede i gang med sitt nye prosjektet;«Bygg-mestre».
Mange av barna er i planlegginsstadiet av sitt husbyggingsprosjekt, men Vida på fire år er godt i gang.
– Jeg lager hus til kjæledyrene min Ingaping og Støte. Huset er laget av pels og ark, forteller Vida mens hun stolt viser frem sitt kunstverk.