30 år gamle Anna Lubkowska er hedret for sine gode lederegenskaper.  – Det hun har oppnådd gjør henne til et godt forbilde for andre, sier hennes tidligere sjef Jørgen Vikernes.

Men noen er unge kvinner i 30-årene, slik som Anna Lubkowska. I vår havnet hun på topp-ti-listen i kåringen «Årets unge ledere» i regi av konsulentselskapet Assessit AS og Adecco Select.
Lubkowska er HR-sjef i bemanningsselskapet Orange Group. Arbeidsoppgavene hennes er veldig varierte, men en viktig del av jobben er å drive med kompetansekartlegging og sørge for at selskapet har de rette folkene på plass til rett tid. Hun tror at hennes evne til å lytte til sine medarbeidere har hatt betydning.
– Jeg har stor respekt for medarbeiderne mine. I tillegg er jeg flink til å forstå hva som motiverer folk, sier hun.
Lubkowska ble født i Polen, men tok hele sin høyere utdannelse i Storbritannia. I 2009 flyttet hun til Norge. Hun har også vert deltaker i «Global future», NHOs talentmobilisering av høyt utdannede kvinner og menn med flerkulturell bakgrunn.
30-åringen ble nominert til «Årets unge ledere» av sin tidligere sjef Jørgen Vikernes. Han mener Lubkowska har gjort en eksepsjonelt god jobb i Orange Group.
– Hun er faglig flink. Anna tar initativ og er god til å få folk med seg. Det hun har oppnådd og verdiene hun står for, gjør henne til et godt forbilde for andre. Det står stor respekt av at hun har kommet gjennom nåløyet, sier han.

– Ikke brautende
Ifølge Trond Myhrvold, daglig leder i Assessit, er evnen til å bry seg om sine medarbeidere gjennomgående blant de som havnet på toppen i kåringen.
– De unge lederne som kommer best ut er ikke av den brautende og fremadstormende typen. De er ryddige, jordnære og takknemlige for mulighetene de har fått som leder, sier han.
Myhrvold mener det er viktig å sette søkelys på unge ledere.
– Vi snakker ofte om idrettsstjerner, men også unge ledere bør fremheves. Gode unge ledere kan inspirere andre til å bli ledere, sier han.
I alt deltok rundt 100 personer i «Årets unge ledere». Fra Hordaland og Sogn og Fjordande var det 14 deltakere fra blant annet Toyota, DOF Management, Bergen kommune, Lefdal, NAV, Statens vegvesen, Hordaland fylkeskommune og Scandic Hotel.

 Den største utfordringen som ung leder er å forstå at man ikke trenger å gjøre alt selv.
Hege Lauvik, økonomi – og markedssjef i Austevoll Kraftlag

Fra USA til Austevoll
Hege Lauvik, økonomi- og markedssjef i Austevoll Kraftlag, havnet også på topp ti. Hun valgte å komme hjem til «vesle Austevoll» etter en karriere som fotballspiller og flere år med utfordrende jobber i USA.
– Den største utfordringen som ung leder er å forstå at man ikke trenger å gjøre alt selv. Men som ny leder er det vanskelig å gi slipp og delegere arbeid over til andre, sier hun.
Lauvik ønsker samtidig å ta et oppgjør med tanken om at man må balansere jobb og hjemmebane.
– Det er et helt feil utgangspunkt. Familien er prioritert uansett, og så må man tilpasse arbeidet etter dette, sier trebarnsmoren.

Sjef over de gamle
Myhrvold i Assessit, påpeker at det er viktig at unge ledere er klar for at det å være leder byr på en del problemer.
– Det er klart at det er en reell utfordring å skulle være sjef for noen som er veldig mye eldre enn deg selv, men jeg opplever samtidig at mange unge ledere beviser at de klarer nettopp dette, sier han.
Lubkowska mener også at man noen ganger kan føle seg ensom som leder.
– Det er derfor det er å viktig å ha et godt nettverk rundt seg, sier hun.

– Viktig med nettverk for de under 37 år

– Temaet ledelse opptar medlemmene våre og vi bestemte oss derfor for at vi skulle sette fokus på unge ledere, sier Eirik Boge, leder for U37.
Forrige ukes møte om «Årets unge ledere» er et av flere møter som ressursgruppen U37 i Bergen Næringsråd arrangerer denne våren.
Nettverket skal skape større aktivitet blant de yngre i Bergen Næringsråd, og slik gi de unge mulighetene til å være med og påvirke utviklingen i bergensregionens næringsliv.
– De fleste andre ressurs-
gruppene i Bergen Næringsråd er delt inn etter bransjer, men slik er det ikke i U37. Her kommer medlemmene blant annet fra bransjer som konsulent, bank, forsikring, eiendom, handel, energi, kultur og media, forteller Boge.
Litt av bakgrunnen for at gruppen ble startet var at det skulle bli lettere for personer under 37 år å ta del i aktivitetene i Bergen Næringsråd.
– For mange kan det være en terskel. Ved å ha en egen gruppe for yngre, får medlemmene mer innblikk i hva som skjer i næringsrådet. Det kan bidra til at de også deltar på næringsrådets andre aktiviteter.
U37 ble etablert i 2007, men det var først i fjor at det gikk over til å bli en ressursgruppe i Bergen Næringsråd.
– Det gjør at vi i større grad kan komme med innspill til næringsrådet, og slik være med på å påvirke utviklingen i bergensområdet. Med det store behovet for arbeidskraft som vi har i regionen i dag, er U37 et nyttig nettverk, også for bedriftene som ønsker å tiltrekke seg arbeidskraft og som ønsker å beholde de ansatte.

I 2012 skal en ny handlingsplan for kultur og næring være klar. Planen vil se på ulike utfordringer kulturnæringene møter, blant annet knyttet til innovasjon og entreprenørskap gjennom nettverk, finansiering, eksport og internasjonalisering, samt kompetanse i og om kulturnæringene. Kulturdepartementet ønsker innspill i dette arbeidet innen 15. juni og arrangerer to innspillskonferanser i april og mai. (Kulturdepartementet)

Det startet som barnepass for å gjøre det mulig for innvandrerkvinner å gå på norskkurs. Nå feirer Den internasjonale barnehage 30 år som samlingspunkt for over 70 nasjoner.

Den internasjonale Barnehage

• Barnehage der barn fra alle kulturer og bakgrunner kan få plass.
• Har i dag en barnehage i Sollien på Landås og en på Laksevåg.
• Barnehagene har både norske og ikke-norske barn.De to avdelingene har i dag til sammen 73 barn.
• I mars feirer Den internasjonale barnehage 30 år. Det skal feires med åpen barnehage i Sollien 17. mars og 18. mars i barnehagen på Laksevåg.
• Under jubileet vil det være utstilling, fremvisning av gamle bilder og filmer. Underholdning, kake, rebusløp. En festdag.

Et engasjement for innvandrerkvinner i nabolaget, var en av grunnene til at indiske Devi Pandey startet å organisere barnepass i Lyder Sagens gate i sentrum på 80-tallet.
– Dere må jo komme dere avgårde på norskkurs, fortalte jeg kvinnene den gang, og tok selv på meg rollen som passepike, forklarer hun.
I tillegg til å la seg motivere av at mødrene fikk tid til å lære seg norsk, ville hun gjøre noe som kunne bedre integrering og hverdag for innvandrere.
– Rundt omkring var det mange barn som ble værende hjemme, isolert fra andre barn. Jeg bekymret meg for at innvandrere ikke møtte nordmenn, og omvendt. I stedet for å bare bekymre meg, ville jeg gjøre noe, sier barnehagegründeren.

Ville bryte fordommer
Filosofien Pandey la til grunn for Den internasjonale barnehage, var en tanke om at barnehagen skulle være et møtested for barn og voksne. Et sted for alle nasjoner, både innvadrere og etnisk norske barn.
– Jeg er av den oppfatning at når man skal endre samfunnet, må man gjøre det gjennom mødrene og barna, sier hun.
– Mange fordommer bunner i uvitenhet. Meningen med barnehagen er å være med på å løse dette problemet, sier Pandey.

Brukte telefonkiosk
Etter rundt et år med barnepass i Lyder Sagens gate, fikk de etter hvert midlertidig godkjennelse for å drive barnehage i samme lokaler. Ifølge Pandey kom godkjennelsen fordi flere parter likte ideen deres om å drive en internasjonal barnehage, selv om de ikke hadde egnede lokaler.
– Det første året hadde vi ikke telefon, noe som gjorde at vi brukte telefonkiosken på gaten når vi skulle ringe til noen for å fortelle at de hadde fått barnehageplass, minnes hun.
Med tiden fikk de en skrivemaskin de brukte til å skrive ut giroer med. Korrekturlakk ble brukt om noe ble skrevet feil. Skrivemaskinen ble ifølge Pandey rimelig hvit etter hvert, da de skrev oppå de rettede feltene.

Jeg er av den oppfatning at når man skal endre samfunnet, må man gjøre det gjennom mødrene og barna.
Devi Pandey, grunnlegger Den internasjonale barnehage

Flinke på kroppsspråk
Fra oppstarten til i dag, har de hatt flere ulike tilholdssteder. I dag har Den internasjonale barnehage to lokaler – et lokale i Sollien på Landås og et lokale på Laksevåg.
– Når vi i år fyller 30 år, har vi trolig hatt barn inne hos oss fra over 70 ulike nasjonaliteter, og sikkert mange tusen barn, sier Pandey som også er styrer ved barnehagen i Sollien.
– Hvordan har dere taklet språkutfordringene?
– Ved noen tilfeller blir det en del kroppsspråk, men vi har valgt å prioritere ansettelse av tospråklige assistenter. Vi har også et løpende samarbeid med Nygård skole, der vi tar inn elever som trenger norskpraksis, sier hun.

– Gjør dem stolte
Når Den internasjonale barnehage har åpen dag i Sollien 17. mars og tilsvarende i barnehagen i Laksevåg 18. mars, er det hele tuftet på aktiviteter som barnehagen har til vanlig: Tegninger, lære om ulike kulturer, musikk og lignende. Eneste forskjellen disse dagene er at hvem som helst kan delta i leken.
– I en måned om gangen fokuserer vi på landet som et eller flere av barna våre har tilknytning til. Er landet for eksempel Filippinene, fokuserer vi på mat, klær, musikk og kultur fra dette landet. Resultatet er at barnet selv blir veldig stolt av identiteten sin, samtidig som de andre lærer om hverandres kulturer, forklarer Pandey.
Styrer ved barnehagen i Laksevåg, Ingvar Lunden, søkte seg til jobben blant annet fordi han likte tankegangen barnehagen er tuftet på.
– Jeg liker at vi kan være en barnehage som tilbyr litt mer enn det som blir forventet. Til foreldre som går på norskkurs, tilbyr vi gjerne at de kommer inn til oss for å få litt hjelp til leksene. Ellers har vi hjulpet en del til med telefoner til Nav og lignende, sier Lunden.

Enkelt og greit
Spør man barna selv hvordan de liker seg i barnehagen er svaret et tydelig «ja!». Og noe husker de igjen fra tidligere land.
– Jeg har lært litt om somalisk mat, forteller August Jasper Hagen (5) som er halvt amerikansk.
Storparten av praten med barna forsvinner i fortellinger om hvilke land de har besøkt, eller hvor de skal i sommer. Enklere er det da å svare på spørsmålet om hvordan det er å bli kjent med barn fra ulike kulturer.
– Man sier bare navnet sitt – og så blir man kjent med hverandre, sier Frida Øvreseth (5) som har norske foreldre.

Gjennom NHO Hordalands lederprogram «Global future», har Morgan Stavøstrand og 24 andre innvandrere med høye ambisjoner blitt drillet i lederkompetanse og norsk næringsliv.

GLOBAL FUTURE

• NHOs talentmobilisering av høyt utdannede kvinner og menn med flerkulturell bakgrunn og gode norskkunnskaper til relevante stillinger, lederstillinger og styreverv.
• Skal øke tilgangen på høyt kvalifisert arbeidskraft og bidra til å øke mangfoldet i arbeidslivet.
• I NHO Hordaland er det i perioden 2011/2012 til sammen 25 deltakere.
• Felles for de 25 deltakerne i Global Future er at de er førstegenerasjonsinnvandrere, har akademisk bakgrunn og snakker svært godt norsk.

Det var kjærligheten som for fire år siden fikk Morgan Stavøstrand til å flytte fra Canada til Norge. Med i bagasjen hadde hun en bachelor i internasjonale studier, der hun studerte økonomi, politikk og historie. Likevel hadde hun i starten ikke de høyeste ambisjonene for hvilken type jobb hun kom til å få.
– Når man nettopp har flyttet til et nytt land og ikke kan morsmålet, kan man ikke forvente at man kan få hvillken som helst jobb, mener Stavøstrand.

Utviklet lederevnene
Den første jobben hun fikk var resepsjonist ved internasjonale Bergen YMCA Hostel. Etter hvert gikk hun over til å være vikar i barnehager og skoler. Underveis tok hun en mastergrad i helsefremmende arbeid ved Universitetet i Bergen.
– Jobbene jeg fikk i starten var ikke innenfor det jeg hadde en bachelor i. Da var det veldig spennende å komme over NHO Hordalands program der jeg kunne videreutvikle lederevnene mine, sier hun.
Programmet «Global future» startet i 2011 og gir hvert år 25 førstegenerasjons innvandrere med akademisk bakgrunn og gode norskkunnskaper muligheten til å delta på et lederkurs. Kurset varer i 18 måneder. Alle får også hver sin mentor.

– Lovverk ble moro
Nesten samtidig som hun ble tatt opp i programmet, fikk Stavøstrand jobb som konsulent ved Fysak Allaktivitetshus. Hun er likevel ikke i tvil om at deltakelsen har gitt henne veldig mye.
– Vi fikk blant annet studere styrekompetanse gratis hos BI, vi har fått innføring i argumentasjonsteknikker, og jeg har fått utvekslet mye erfaring om det norske arbeidslivet med de andre deltagerne, sier Stavøstrand.
Deltagerne fikk også besøke Janus ullfabrikker på Espeland og tilbud om å reise på besøk til Stortinget. BI-kurset trekker hun frem som en flott erfaring.
– Læreren vår, Kjell Standal, er kjempeflink. Jeg trodde aldri jeg kom til å glede meg så mye til å lese om aksjeloven, men han gjorde faget veldig spennende, seier hun.

Vurderer styreverv
Lederkurset har utvidet området for hva Morgan Stavøstrand kan tenke seg å jobbe med i næringslivet.
– Jeg kunne gjerne tenkt meg å bli medlem av et styre. Skal jeg tenke lengre frem i tid, kunne det også være interessant å etablere en egen bedrift, sier kanadieren som mener programmet også har gitt henne økt selvtillitt.
– Det er veldig viktig og riktig at nordmenn ser styrken i å ha et mangfold i næringslivet, ettersom innvandrere har mye å tilby, samt at de gjerne har et annet syn på problemer og nettverk i andre land, sier hun.

Gode resultater
Et stadig mer flerkulturelt Norge med mange ressursterke innvandrere er NHO Hordalands  utgangspunkt for prosjektet, forklarer prosjektleder Elisabeth Jebsen Marek.
– Man ser at selv om mange av innvandrerne er veldig kompetente, utgjør de en stor del av arbeidsledighetsstatistikken. Det er sløsing med ressurser at næringslivet ikke bruker dem. Vi ønsker å vise dem frem, sier Marek, prosjektleder for Global future.
– Hvilke resultater ser dere fra prosjektet i Hordaland?
– Vi har foreløpig ikke gjort noen sluttevaluering, men vi ser at resultatene fra prosjektet i Trøndelag har vært veldige gode, sier hun.
Ifølge Marek skal fem av deltakerne i Trøndelag etter endt prosjekt ha fått ny jobb. Fire hadde fått en høyere stilling hos arbeidsgiveren sin. En startet med deltidsstudier. Ti hadde samme jobb som før. To fikk styreverv. To startet egen bedrift, og tre engasjerte seg politisk.
– Burde det også vært kortere kurs, slik at flere innvandrere fikk hjelp?
– Jeg mener man heller burde øke ressursene og kjøre flere programmer slik vi gjør i dag. Jeg tror ikke en lightversjon av «Global future» ville gitt så mye. Det er nok av korte kurs der ute som ikke gir så veldig mye tilbake, sier hun.

11-åringene Irja og Nanna digger tegneserier, og iveren ble ikke mindre da klassen deres på Møhlenpris skole ble kurset i historiefortelling i ruteformat.

Det blir kviskret forsiktig i klasserommet når illustratør Espen Terjesen gir 6. klassingene ved Møhlenpris skole i oppgave å lage en enkel blyanttegning, for så å tegne over skissen med tusj.
– Bare husk at dere må vente til tusjen er tørr før dere begynner å viske ut blyantstrekene, kommer det fra Terjesen som står ved tavlen.

Blanke ark og pensler
Utstyrt med hvert sitt hvite ark, blå blyanter til skisser, linjal og penselpenn, får elevene innføring i tegneserieverdenen av en ekspert på området. Noe vet de fra før, andre tips og triks overrasker.
– Det er så moro å bruke penselpennen. Jeg trodde de bare brukte vanlig penn til å tegne, jeg, sier Nanna Linea Nyvold Bunting, som syntes det var mer moro å tegne enn å sitte med de vanlige skolebøkene.
Klassevenninnen Irja Elisabeth Smith Sandvik er enig.
– Selv trodde jeg at bakgrunnen på tegneserier bare ble gjort likt: Kopiert over fra rute til rute. Men bakgrunnen er veldig viktig, og er noe tegneserieskaperne gjerne bruker mye tid på, sier Sandvik.
– Jeg ble overrasket over at det er så mange ulike sjangere innenfor tegneserier, sier Sebastian Monsen.

 

Det har vært kjekt å lære seg å tegne bedre. Jeg visste ikke at det var så enkelt.
Sjur Mjør (11), elev

 
– Historien er viktigst
Det viktigste budskapet, blir repetert flere ganger i løpet av kurset: Man trenger ikke å være flink til å tegne for å lage gode tegneserier.
– Akkurat dette budskapet håper jeg de tar med seg fra kurset. Mange tegner når de er små, men slutter når de blir eldre og mer selvbevisst. Det viktigste er egentlig at man er flink til å fortelle med bilder, ikke selve tegningene, sier Terjesen.

 
Slåsskamp på butikken
Når det er rundt en skoletime igjen av kurset, blir elevene bedt om å lage en egen historie. Sjur Mjør fyller første rute med en som spiller gitar med høyt volum. Terjesen hjelper ham med å tegne høyttaleren.
– Det har vært kjekt å lære seg å tegne bedre. Jeg visste ikke at det var så enkelt, sier 11-åringen.
Lengst bak i klasserommet er Sebastian Monsen i full gang med å tegne sin egen historie. Han vet hva som skal på papiret.
– Det skal handle om en liten ball som lever i menneskeverden. Han skal i butikken, noe som er vanskelig siden kroppen hans er så liten. Inne i butikken ser ballen at det bare er én kylling igjen i fryseren. En gammel dame ser det samme, og det hele ender i en kamp mellom dem for å få kyllingen, forteller han levende.

Begynte tidlig
Espen Terjesen er utdannet litteraturviter, og har erfaring med grafisk design og illustrasjon. De siste årene har han også undervist ved Universitetet i Bergen og ved ulike barneskoler, parallellt med å lage tegneserier og illustrasjoner for aviser.
– Jeg prøver å kombinere alle de tingene jeg liker: Å tegne tegneserier, å holde tegneseriekurs og undervise på skoler, forklarer Terjesen, som holder kurs for skoleklasser  fra femte til tiende trinn.
Selv laget han sitt eget tegneseriehefte fra han var 10 til 12 år. Heftet fikk navnet «Oluf» og ble solgt til venner og kjente. Kopiert opp i 300 eksemplar på jobben til moren hans. På slutten av kurset ønsker han da også å samle sammen 6. klassingenes fortellinger, for deretter å lage et hefte for hele klassen.
– Da jeg var ferdig med tegneserie-heftet, fikk jeg en enorm mestringsfølelse og glede. Jeg vil gi elevene den samme gleden ved å få dem til å lage noe selv. Og akkurat det tror jeg ikke synker inn før de sitter med tegneserieheftet med alle fortellingene samlet, sier han.

Bergensere oppfatter Bergen som en mer tolerant by enn for to år siden.  – Folk har blitt mer vant til innvandrere som naboer og kollegaer, sier Samba Njie i Det felles innvandrerråd.

Bergens omdømme

• Omdømmebarometeret er utarbeidet av Ordkraft og utgitt av SpareBank1 SR Bank i samarbeid med Business Region Bergen.
• Barometeret tar utgangspunkt i hvilke inntrykk befolkningen har av ulike steder.
• Nytt for Omdømme-barometeret 2011 er at man har undersøkt nærmere hvilke målgrupper som i størst grad kunne tenke seg å flytte til en anne region og hvilke faktorer som påvirker flyttelysten.

77 prosent mener at bergensregionen er positivt preget av ulike kulturer. Det viser tall fra omdømmeundersøkelsen for Bergen og Hordaland som ble lagt frem i forrige uke.
Blant de mange spørsmålene som ble stilt, var det denne påstanden som har hatt sterkest økning siden 2009. Den gangen var det 49 prosent som mente at regionen var positivt preget av ulike kulturer.

22. juli
Leder for Det felles innvandrerråd i Hordaland, Samba Njie, tror endringen har flere årsaker.
– Folk har etter hvert begynt å bli mer vant til innvandrere som naboer og kollegaer. I dag jobber det jo mange innvandrere innen transport, helse og i høyteknologiske bedrifter. Det gjør at mange har begynt å innse at innvandring har mye positivt med seg, sier han.
Foredragsholder Marco Elsafadi, er enig.
– Jeg opplever Bergen som en veldig inkluderende by. Sammenlignet med en del andre steder i landet der jeg holder foredrag, opplever jeg byen som levende, en by som stikker seg ut, sier han.
– Mange har snakket om effekten av 22. juli. Tror du det har hatt innvirkning på synet på personer med en annen kulturell bakgrunn?
– Ja, det tror jeg. Før vi visste hvem som hadde utført handlingene, trodde nesten alle at det var en muslim. Da det kom frem at morderen var etnisk norsk, gikk det opp for folk at terrorhandlinger kan begås av folk fra ulike folkeslag.  22. juli har nok nyansert bildet som mange hadde, mener Njie.
Også Elsafadi tror at 22. juli har hatt en effekt.
– Hendelsen viste oss at det ikke handler om hudfarge eller religion. Nå blir det avgjørende at folk fortsetter å være bevisste. Jeg tror de 77 prosentene kan ha en positiv smitteeffekt, sier han.
Også Njie er optimistisk for årene som kommer, samtidig legger han vekt på at vi ikke må glemme at det fortsatt er mer å jobbe med.
– Grupperinger og individer som vil ting annerledes vil der alltid være. Jeg mener imidlertid vi bør være mest opptatt av flertallet og gi dem mer kunnskap om personer med en annen kulturell bakgrunn.

Godt helhetsinntrykk
I tillegg til et mer positivt syn på ulike kulturer, viste undersøkelsen at bergensregionen oppfattes som mer tolerant enn for to år siden. Mens 51 prosent svarte at bergensregionen var preget av toleranse og åpenhet i 2009, svarte 73 prosent ja i 2011.
I omdømmeundersøkelsen kom Bergen ellers godt ut sammenlignet med de andre norske storbyene. Bergensregionen scorer blant annet høyt på jobbmuligheter og utdanningstilbud, samtidig som den anses som å være et godt oppvekststed og har vakker natur.

«Kan man joike stygt om andre?». Og «er det et problem at reinsdyr blir stjålet?». Da tre unge samer besøkte Bergen Katedralskole, manglet det ikke på kreative spørsmål.

Fremfor et auditorium fylt med elever står Mikkel Rasmus Logje (20) fra Kautokeino med lukkede øyner og joiker. Sammen med Ida Ristiinná Hætta Ophaug (20) og Øyvind Erichsen (19) var han i forrige uke på skoler i Bergen for å fortelle om samisk kultur og historie. Arbeidet deres er i regi av Fornyings-. administrasjons og kirkedepartementet, og skal hjelpe elever til å bytte ut eventuelle fordommer om samer, med kunnskap om Norges urbefolkning.

Kofter for festdager
Flere av elevene ved Bergen Katedralskole nikker anerkjennende når de blir spurt om de har hørt om fornorskingen av samer. Med en nysgjerrig innstilling var det flere hender i været.
– Går dere i kofte hele tiden? kommer det fra en elev.
– På samefolkets dag 6. februar gikk vi alle sammen med kofter, men i dag går vi uten. Koften bruker vi på festdager, og ikke til hverdags. Men på samme måte som bestemødre generelt liker å pynte seg litt, er det gjerne flere fra bestemorgenerasjonen som tar på seg koften i hverdagen også, svarer Ophaug.

– Viktige historier
Etter hvert får elevene vite flere både praktiske og mer kuriøse fakta om samer. Som for eksempel at det på den samiske nyhetssendingen Oððasat blir brukt ulike former for samisk, at det er en ære om noen lager en joik til deg, og at man må være i familie med, eller gifte seg inn i en slekt med reinsdyrsdrift for å selv kunne drive med det.
– Vi mener det er viktig å fortelle at vi lever et like moderne liv som alle andre, sier Erichsen.
– I tillegg er det viktig å fortelle om historien til samene for å forstå hvordan og hvorfor vi lever slik vi gjør i dag, legger Mikkel Rasmus Logje til.

Et års turné
Turnéprosjektet som de tre samene gjennomfører, går under betegnelsen «samiske veivisere». Årlig blir et nytt trekløver med unge samer valgt ut til å ta et seks ukers intensivkurs ved Samisk høgskole i Kautokeino. I ett år besøker de videregående skoler. I forrige uke gikk turen til fem skoler i Bergen.
– Tidligere var det flere samer som prøvde å skjule at de hadde samisk opphav. Nå føler jeg det er mange unge som er stolte av å være same, sier Erichsen.
Ifølge Ophaug har det også blitt veldig populært å studere samisk for nybegynnere. Så populært at det enkelte steder i landet er sprengt kapasitet. Interessen for å studere samisk er også til stede blant ikke-samer fra andre land.

Tror på jungeltelegrafen
– Forskjellene mellom oss og ikke-samer er ikke så mange, men den samiske kulturen er veldig synlig. Joiken er for eksempel ikke stuet vekk på et museum, sier Ophaug.
– Hvordan tror dere denne turneen påvirker elevene?
– Selv om vi i løpet av et år ikke rekker å besøke alle skolene i landet, tror jeg informasjonen vi gir om samer vil spre seg. At en elev gjerne vil huske tilbake på det han, eller hun, fikk høre på skolen da de hadde samer på besøk, og forteller dette videre, sier Ophaug.

Nok en gang har sidemålsdebatten blusset opp igjen. Det er for så vidt ikke overraskende, men det er like fullt trist å se hvordan ordskiftet utarter seg. Sidemål har blitt en «byrde», en «unødvendig» del av pensum og «ødelegger» for elevene. Språkets egenverdi blir sjelden nevnt. Verdien av å kunne ulike språk blir sjelden nevnt. Nå er det praktiske hensyn til skolehverdagen som skal tas, ikke til elevenes fremtid.
Samtidig kan Byavisen skrive om hvordan næringslivet her i Bergen ønsker seg flere med kjennskap til kinesisk språk og kultur. Bergen Næringsråd uttrykker ønske for flere med flerkulturell bakgrunn. En av grunnene er den enorme fordelen språkkunnskap gir i møte med andre mennesker.

Men det er ikke bare språk som kinesisk som er mangelvare. Antall elever i ungdomsskolen som tar tysk er lav, og en kan spørre seg om hvor mye fremmedspråk man egentlig lærer på de årene med spansk, fransk eller tysk. Jeg og Unge Venstre mener at fremmedspråk bør inn allerede på barneskolen. I femte klasse bør elever begynne opplæringen i et av de tre språkene. Det vil være med på å utvikle et godt språkøre og gir viktig kunnskap senere.
Så hva handler egentlig alt dette om? Det handler om språks betydning og status i samfunnet. Det handler om identitet og kommunikasjon. Nynorsk er en viktig del av norskopplæringen. Behersker du begge målformer, blir du bedre til å kommunisere, og du lærer lettere andre språk. Behersker du et andre, tredje eller fjerde fremmedspråk, så vil du ikke bare være en ressurs for næringslivet, men du gir deg selv en frihet for fremtiden. Derfor trenger vi mer språk i skolen, ikke mindre.

Mathias Fischer, leder av Bergen Unge Venstre

I Akrobaten barnehage sitt prosjekt om komponisten Harald Sæverud, fikk uglen hedersplass. Nå har «Fra Siljustøl til Uglestøl» vunnet den nasjonale barnehageprisen for kunst og kultur.

Fakta

Akrobaten barnehage er en bedriftsbarnehage for Aker Solutions, Bergen på Sandsli.
Akrobaten barnehage er en kompetansebarnehage tilknyttet «Den kulturelle Bæremeisen», som er et kunstformidlingsprosjekt for barnehagebarn i regi av Bergen kommune.
«Den kulturelle Bæremeisen» har blant annet en kunstnerbank der kunstnere inviteres inn i prosjeket av prosjektleder og engasjeres gjennom en samtale av kunstfaglig og barnefaglig art. Deretter møter kunstneren personalet i barnehagen og på bakgrunn av disse møtene skriver kunstnere prosjektskisser.

– Vi har laget uglekasser. Jeg pyntet min med dataknapper og diamanter, forteller Axel (5).
– Og jeg har laget en prinsesseuglekasse. Prinsesseuglen måtte jo også ha et hus, sier Hedda (4).
Uglehusene til Aksel, Hedda og de andre barna i Akrobaten barnehage på Sandsli var del av prosjektet «Fra Siljustøl til Uglestøl» som nylig vant Den nasjonale barnehageprisen for kunst og kultur for 2011.
– Utgangspunktet for prosjektet var at vi hadde lyst til å undersøke nærmiljøet vårt. Vi ville vise barna hvilke kulturskatter som faktisk finnes i området rundt barnehagen. Noen av barna i barnehagen bor i nærheten av Siljustøl, og vi bestemte oss derfor for å lage et prosjekt om komponisten Harald Sæverud og hans hjem, forteller styrer i Akrobaten barnehage, Jane Ellertsen.

Kreativt gjenbruk
Etter hvert som prosjektet skred frem, utviklet det seg til å handle om både kultur, arkitektur og kreativt gjenbruk. I nær kontakt med kunstarkitekten André Maradon, utforsket barna og personalet ulike formspråk og materialer. Ideen med uglehusene kom fra barna selv.
– Sæverud var mye mer enn en komponist. Han var blant annet oppatt av natur, og særlig ugler. Dette ble barna oppmerksomme på, og dermed har en del av prosjektet tatt en ugle-retning, sier Ellertsen.
I alle kunstprosjektene som Ellertsen har satt i gang i barnehagen, er barnas innspill helt avgjørende.
– Når vi starter et prosjekt vet vi hvor vi starter, men vi vet aldri hvor vi ender opp. Det er barna som driver prosjektet sammen med oss, forteller hun.

Reggio Emilia
Helt siden Akrobaten barnehage åpnet i 2006, har kunst, kultur og kreativitet vært sentralt. Dette skyldes blant annet den italienske filosofien, Reggio Emilia, som barnehagen er inspirert av.
– Jeg har en brennende tro på Reggio Emilia-filosofien og tanken om det kompetente barnet. Kreativiteten og leken trenger næring slik som alt annet, så dersom vi skal ha nytenkning må vi også styrke fantasien og det kreative, sier Ellertsen.
I et av barnehagens tidligere prosjekter, har møtet mellom realfag og kunstfag vært viktig.
– Det er ingen motsetning mellom kreative fag og realfag, og det var også dette vi jobbet med i «Møtepunkt»-prosjektet. Da jobbet vi med geometri og kunst, sier hun.
Ifølge Ellertsen er de estetiske fagene noe som treffer barna der de er.
– Etter å ha jobbet med barn i nesten 30 år, bli jeg fremdeles overrasket over hvor kloke barn kan være. Jeg tror at mange får seg en a-ha-opplevelse når de ser hva barn sitter inne med.
I tillegg til Reggio Emilia-filosofien, har Akrobaten barnehages deltakelse i «Den kulturelle bæremeisen» vært viktig for de kunstneriske prosjektene i barnehagen.
– For oss har det vært veldig flott å vere en del av «Den kulturelle bæremeisen». DKBs prosjektleder Greta Evjens kunstnerbank har gjort at vi har fått samarbeide med flere dyktige kunstnere med ulike kunstuttrykk. Å spille ball med kunstnere er veldig inspirerende og spennende, sier hun.

Hus med pels
Forrige uke var det prisutdeling for Sæverud-prosjektet i barnehagen, men barna i Akrobaten er de allerede i gang med sitt nye prosjektet;«Bygg-mestre».
Mange av barna er i planlegginsstadiet av sitt husbyggingsprosjekt, men Vida på fire år er godt i gang.
– Jeg lager hus til kjæledyrene min Ingaping og Støte. Huset er laget av pels og ark, forteller Vida mens hun stolt viser frem sitt kunstverk.

Jazzmetal-bandet Shining vant i 2010 ett av fire a-ha-stipend og stakk av med en million kroner. Og det sjangeroverskridende bandet har investert pengene godt. «Live Blackjazz»-prosjektet, både CD og DVD, har blitt nominert til Spellemannprisen 2011 i kategorien metal. Shining kan du se på Hulen 12. januar.

Ved nyttår ble flere frivilligsentraler og seniorsentre overført fra helse til kultur i Byrådet. Ved Ytrebygda Frivilligsentral tror de derimot ikke på store endringer.

Når byrådsavdeling for kultur, næring, idrett og kirke nå har tatt over ansvaret for frivilligsentraler og seniorsentre, ligger et tettere samarbeid med de lokale kulturkontorene i kortene. I utgangspunktet tror derimot ikke daglig leder ved Ytrebygda Frivilligsentral at flyttingen vil påvirke dem i spesielt stor grad.
– Med endringen får jeg en ny sjef og en ny styreleder, men i første omgang tror jeg ikke det vil føre til mye nytt, sier Marit Nesttun Reigstad.

– Mer mediedekning
Noen forventninger til omleggingen, har hun likevel. Håpet er at flere skal få greie på frivilligsentralen driver med, og at økonomien bedres.
– Håpet er at det å gå fra et sprengt helsebudsjett til kultur vil være av det gode. Men nå har jeg hørt at det er like sprengt på kultursiden, så jeg vet ikke om dette blir som å gå i fra asken til ilden, sier hun.
En av utfordringene frivilligsentralen i Ytrebygda har hatt, er å bli mer synlig i lokalsamfunnet. Å ligge under kulturavdelingen, tror hun kanskje kan hjelpe på dette problemet.
– I kulturavdelingen er de flinke til å få informasjon ut til mediene, og da positive saker. Når det blir skrevet om helse, er det veldig ofte av negativ karakter, selv om jeg vet om mye positivt som skjer innenfor helsesektoren, sier hun.

Kulturkontoret tar over
Til sammen syv ulike frivilligsentraler og flere senior- og eldresenter blir nå lagt under kulturavdelingen. Tre av frivilligsentralene er kommunale, og vil bli driftet av kommunen.
– De privateide senterene og sentralene kommer til å få tilskudd fra kommunen, forklarer konstituert kommunaldirektør, Bodil Bye Stavang i Bergen kommune.
På nasjonalt nivå er det Kulturdepartementet som har ansvaret for å forvalte statens politikk tilknyttet frivillighetssentralene, noe som er en av grunnene til at denne omleggingen blir gjennomført i kommunen.
– Målet er mer samarbeid, ved at seniorsenterene og frivilligsentralene skal utvikle nye tilbud sammen med de lokale kulturkontorene, sier hun og påpeker at hun er spent på å se hvordan tilbudet kommer til å utvikle seg.

Samler ikke alle
Alt av frivillighetssentraler og seniorsentre blir derimot ikke overført til kulturavdelingen.
– Noen seniorsenter er nært tilknyttet et sykehjem, og disse vil dermed fremdeles ligge under byrådsavdeling for helse og inkludering. Mange av frivillighetssentralene er privateide, og de må dermed selv bestemme over egen drift. Selv om de private ikke blir vårt driftsansvar, ønsker vi likevel å samarbeide med disse, sier kommunaldirektøren.
Reigstad ved Ytrebygda Frivilligsentral reagerer på at ikke alle senterene og sentralene skal samles.
– Etter hvert håper jeg at alle frivilligsentralene kan komme under samme paraply. Det vil gjøre det enklere for oss om å få spredt informasjon om hva vi gjør blant befolkningen, sier hun.

En driftig trønderkvinne står bak oppstarten av flere kulturtilbud for bergenske småroll-inger. Nå har Greta Evjen fått kulturstillingen som hun mener er skapt for henne.

Greta Evjen

• Starter i stillingen som fagsjef for kunstformidling ved Bergen kulturskole.
• Som en del av jobben blir hun også leder av Barnas kulturhus, får en rådgiverfunksjon for Den Kulturelle Skolesekken, og ansvar for Den Kulturelle Bæremeisen.
• Evjen kommer opprinnelig fra Trondheim, men har bodd i Bergen siden 1978.
• Bakgrunn: Hovedfag drama/ teater, musikk, kunst-historie, førskolelærer med spesialpedagogikk.

I løpet av de ti årene Greta Evjen har jobbet innen kulturfeltet i Bergen, har hun startet tilbud som Den Kulturelle Bæremeisen, BergenfestBARN, BergenfestUNG, BarneBIFF-filmfestival, BarneBULL under Ole Bull-året og Mini-oioi under Oioi-festivalen. Dette er derimot bare en brøkdel av alt kulturarbeid hun har på CV-en sin. Denne uken starter Evjen i jobben som fagsjef for kunstformidling ved Bergen kulturskole.

– Gratulerer med jobben. Hva var reaksjonen din da du fikk vite at stillingen var din?
– Jeg fikk stillingen blant 21 personer som var høyt kvalifiserte til stillingen. Da jeg søkte tenkte jeg likevel at det var gode sjanser for at jeg kunne få jobben, ettersom jeg har den rette bakgrunnen. Mye av stillingen innbærer ting jeg allerede har jobbet med i ti år. Stillingen er som skapt for meg, sier hun med et glimt i øyet.

– Hva var grunnen til at du søkte?
– Jeg kan mye innen dette området, og så hadde jeg lyst til å bli sjef. Når man har jobbet så mye og så lenge med kunstformidling er det kjekt å ta ansvar for kulturpolitikken for barn og unge i byen. Er veldig opptatt av en helhetlig tankegang til felles beste for målgruppen. Jeg vil jobbe tverrkunstnerisk og tverrfaglig.

– Hva er grunnen til at du engasjerer deg slik for at barn og unge skal få holde på med kunst?
– Jeg vil si det er en menneskerett for barn å møte ulike kunstuttrykk fra de er null år. Fra de er født kan de sanse; kjenne, se og høre. Og siden barn er individualister, og ikke bare individ, er det viktig at de påføres alle former for kunstuttrykk. For eksempel film, teater og visuell kunst. Slik kan de etterhvert velge å engasjere seg mer i det som fenger dem mest. At barn får møte kunstnere er en god måte for kompetanseoverføring. Kreative mennesker kjeder seg aldri, fordi de fyller hodet og tiden med ting de er opptatt av.

– Har du det slik selv, at du ikke kjeder deg, fordi du har så mange baller i luften?
– Ja, jeg kjeder meg aldri. Jeg er gift med en dyktig gitarist og har tre døtre som alle er opptatt av eller
jobber med kunst og kulturliv. Jeg er selv veldig energisk, arbeidssom, idérik. Jeg velger vekk det som tapper meg for energi, og konsentrerer meg om de tingene som gir meg energi. Jeg jobber utrolig mye, men innimellom er det viktig å ta seg pauser for å ta inn over seg nye inntrykk. Man må være engasjert og ha en lidenskap for å bli et helt menneske- det kalles integritet.

– Hvilke kulturtilbud benytter du deg av?
– Jeg har i alle år vært en storforbruker av kunsttilbudene i byen. Det har gitt meg mange knagger til det å vurdere kunst. Jeg mener det er viktig å kjenne til kunsten i voksenlivet, fordi det ikke finnes en egen kunst for barn og unge. Det handler om måten man formidler kunst på. Barn er ikke kunstnere, men de bør få oppleve å møte kunst og å jobbe kunstpedagogisk med kunstnere.

– Når startet du selv å interessere deg for kunst og kultur?
– Sannsynligvis da jeg var 19 år og flyttet hjemmefra for å studere forming med kunsthistorie på folkehøyskolen på Lillehammer. Men jeg har alltid vært i en familie der musikk, sang og dans har vært i fokus. Det var mye glede rundt disse kulturuttrykkene. I tillegg kommer jeg fra en familie som engasjerte seg stort innen idretten. Men da jeg selv kunne velge hva jeg ville studere, gikk jeg rett på kunstfagene.

– Hva gleder du deg til med jobben?
– Å kvalitetssikre det jeg har satt i gang gjennom stillingen min som prosjektleder for Den Kulturelle Bæremeisen. Jeg er en typisk igangsetter som får ting til å skje, men nå gleder jeg meg til å fordele oppgavene på flere personer. Ellers blir det kjekt å samarbeide med dyktige folk på Bergen kulturskole, Barnas kulturhus og kulturlivet forøvrig. Bergen er den beste kulturbyen i Norge.

– Hva tror du blir utfordringene i den nye stillingen?
– Da jeg startet opp Den Kulturelle Bæremeisen var det en stor utfordring å knytte kunst og kulturtilbud opp mot etablerte festivaler og kunstinstitusjoner. Det var bare tilbud for voksne. Nå finnes det mye mer, men mange har fremdeles mye å gå på når det gjelder å lage tilbud for denne aldersgruppen.

I Bergens øverste politiske organ er 13 av de 67 faste representantene under 25 år. De unge kandidatene har blitt satset på av partiene, og har fått tillitt fra velgerne som har stemt dem oppover listene. Det viser en vilje til nytenkning i bypolitikken. Årsaken er at ungdomskandidatene har vist at de er ansvarlige og bryr seg om mer enn lengre skjenketider og kampen mot nynorsk i skolen. Jeg oppfatter at kandidatene har et engasjement for hele det politiske spekteret – fra bedre barnehager til et velfungerende næringsliv.
Når de unge kandidatene snart skal starte sitt arbeid i bystyret og i komiteene bør de også tørre å sette sitt preg på politikken. De har ikke blitt stemt inn av velgerne for å være lydige valper for moderpartiet. Jeg forventer at de presser de etablerte politikerne til å tenke nytt, og at de engasjerer seg i saker som er viktig for generasjonen de tilhører. Det mangler nemlig ikke på ting å ta fatt i.
Bergen skal være en trygg by for alle – også om natten. Det er mye som kan gjøres, og viktigere enn hva man gjør er at man kommer i gang. Våre unge representanter bør gå sammen for å sette fokus på saken, og jobbe for samarbeid med utelivsbransjen og taxinæringen for bedre gatebelysning, og utvidet kollektivtilbud på nattestid.
Rusproblematikken er et område der dagens situasjon ikke er holdbar. Problemet er størst på Nygårdshøyden, der mange av byens studenter holder til. Problemet er todelt. For det første fører vi ikke en human politikk for de som sliter i dag. For det andre gjør dagens situasjon at kriminaliteten blomstrer, og at byen blir både utrygg og utrivelig. Det er tydelig at det må en drastisk endring til, og de unge må tørre å utfordre de etablerte politikerne slik at man tar de radikale grepene som trengs.
Å satse videre på kulturbyen Bergen er noe som gir velferd og mening til byens innbyggere. En enda sterkere satsing på kultur for de unge bør være en prioritet. For studentene er det viktig å bygge opp Det Akademiske Kvarter som både studentenes og hele byens kulturhus, og å legge forholdene til rette for utesteder som satser på musikk og kultur. For de under 18 er ungdomshus og tilbud i bydelene et forsømt område.
Det er mye å ta tak i, og de folkevalgte har en utfordring foran seg. Min oppfordring er å være de unges stemme, og å være synlige på debatter, i avisen og på sosiale medier. Bergens befolkning har vist dem tillitt, nå må de vise seg tillitten verdig.

Daniel Nygård,
Studentersamfunnet i Bergen

Arne Jacobsen, æresmedlem i Arbeidarpartiet og mangeårig medlem av Bergen bystyre, meiner eg tek alldeles feil når eg ikkje vil ha reklamefinansierte busskur og bysyklar i Bergen sentrum. Som han også skreiv i forrige nummer av Byavisen, røysta både AP og SV i forrige bystyreperioden mot byromsreklame.
Det er ikkje mange bystyresaker som har vore så diskuterte i det offentlege rom som saka om byromsreklame vart det i førre periode. Så var det også svært sterke kapitalinteresser på banen i form av reklame-gigantane Clear Channel og JCDecaux. Og når eg seier gigantar, snakkar vi om firma av stort internasjonalt kaliber. Clear Channel var firmaet som nådde lengst, og som saksøkte Bergen kommune då bystyret vende tommelen ned. Clear Channel hadde lite sansen for at bystyret skulle behandla saka, forresten. Dei er eit firma som internasjonalt sett er vane med å få viljen sin og som har ein (u)vane med å saksøkja når det ikkje går deira veg med byromsreklame.
I Bergen var det ein brei, laus allianse som dreiv fram motstanden mot byromsreklame. Kulturlivet organiserte seg på ymse vis og var, slik eg hugsar det, den aller sterkaste røysta. Kyrkja kom med på laget og var heilt avgjerande for at KrF til slutt hoppa over på motstandarane si side – etter at domprosten hadde avslørt Clear Channel sin Utomhusbibel som tilrådde å spela på kjønn og kropp…Marknadsføringsekspertar på NHH gjorde felles sak med kulturlivet, reiselivsnæringa likeeins. Og mange fleire kunne ha vore nemnde. Dei som starta motstanden, var SV og dei funksjonshemma sine organisasjonar, hugsar eg.
Når eg etter det bergenske «slag» om kommersiell byromsreklame har reist til andre byar i inn- og utland, har eg ofte sett etter byromsreklamen. Og den har eg jammen funne! Men aldri har eg sett at den har tilført noko positivt til eit bymiljø i form av særpreg eller estetikk.  Middelalderbyen Bergen, Fjordporten, kan verkjeleg utvikla sin identitet som ein stolt by utan den massive, aggressive byromsreklamen. Så langt har korkje byråd eller bystyrefleirtal vilja – eller evna – det. Og det sjølv om dei som har mest greie på det, meiner at i slikt ligg det pengar å henta, ikkje minst for Bergen som turistmål. Då må sjølvsagt også Bergen vera i stand til å handtera gateboss, ha toalett for dei som treng det – og standsmessige busskur og bysyklar. Eg tvilar ikkje eitt einaste sekund på alt Arne Jakobsen som leiar for Ren Bergen måtte ha sett av bos i gatene nattestid. Men eg meiner oppriktig at det må gå an å få has på «driten» utan endå meir reklame i byromma. Likeeins med doane, busskura og bysyklane. Det burde kommunen og næringslivet greia i kompaniskap, utan at kjøpepresset på stor og liten, bemidla og ubemidla skulla måtta aukast ytterlegare. Eit skikkeleg prosjekt i så måte, så kan det vera at Arne Jacobsen og eg i lag kunne ha oppmoda om eit statleg, raud-grønt tilskot attåt?

Oddny I. Miljeteig, gruppeleiar for SV i bystyret

Aktivitetstilbudet ved byens eldresentre er for traust, mener Inger Johanne Knudsen, leder for Pensjonistforbundet i Hordaland. Hun vil ha vin og fotballkamp på storskjerm.

– Mange yngre pensjonister blir ikke tiltrukket av dagens tilbud på seniorsentrene, sier Inger Johanne Knudsen. Hun er leder for pensjonistforbundet i Hordaland og leder for Eldrerådet i Bergen kommune.
Knudsen har snakket med flere eldre som forteller at de har snudd i døren fordi de føler at aktivitetene ikke passer for dem.
– Vi ønsker derfor et bredere tilbud i tilknytning til både eldresentrene og kulturhusene i kommunen.

Er det helt utenkelig å ha en bar tilknyttet et slikt aktivitetssenter? Hvorfor skal det brått være slutt på øl og vin når man blir 70 år?
Inger Johanne Knudsen, leder for Pensjonistforbundet i Hordaland

Vin til kampen
Ifølge Knudsen kunne bilijard, kulturarrangementer og fotballkamper være noen av aktivitetene.
– Jeg er 81 år og elsker å se på fotballkamp. Det har jeg gjort hele mitt liv. Tenk om eldre kunne få muligheten til å se fotballkamp på storskjerm på et senter, sier hun.
Knudsen lufter også tanken om alkoholservering ved slike tilstelninger.
– Er det helt utenkelig å ha en bar tilknyttet et slikt aktivitetssenter? Hvorfor skal det brått være slutt på øl og vin når man blir 70 år?
I tillegg til et mer mangfoldig tilbud ønsker Knudsen også utvidede åpningstider.
– Mange sentre lukker klokken 15 eller 16. Det er for tidlig, sier hun.
Lederen for Eldrerådet legger vekt på de positive effektene av å lytte til de eldres ønsker.
– Pensjonistforbundet i Oslo utførte i samarbeid med Kirkens Bymisjon en undersøkelse som viste at kommuner med godt utbygde eldresentre utsatte sykehjemsinnleggelse med inntil to år. Skaper man flere aktiviteter for eldre, vil det også bli mindre isolasjon og ensomhet, legger hun til.

Forebygging
I tillegg til et økt aktivitetstilbud for eldre, mener Knudsen og Bergen eldreråd at helsestasjoner for eldre vil være et positivt tiltak i det forebyggende arbeidet.
Helsestasjoner for eldre har de senere år blitt opprettet i bykommuner som Bodø, Tromsø og Hamar, der kommunes helsemyndigheter sammen med frivillige organisasjoner driver råd og veiledningsarbeid, kurs, fysisk treningsopplegg og samtalegrupper. De har gjerne en sykepleier til daglig leder og trekker inn bydelens fagressuser etter behov.
– Bergens Trygghetssykepleiere som driver forebyggende hjemmebesøk til eldre, ville her være en naturlig ressurs å bygge på, sier Knudsen.
Hensikten med helsestasjonene er å få til en samlende kraft lokalt som kan bidra til å utvikle helsefremmende og forebyggende arbeid med utgangspunkt i lokale forhold.
– Kommunen får en formidabel jobb med det forebyggende arbeidet som er pålagt dem gjennom Samhandlingsreformen som trer i kraft neste år, sier Knudsen.

Skaper man flere aktiviteter for eldre, vil det også bli mindre isolasjon og ensomhet.
Inger Johanne Knudsen, Eldrerådet i Bergen

Bør lytte til de eldres drømmer

– Ikke alle eldre liker kåseri og seniordans, sier eldreforsker Øyvind Nøhr.

GOD HELSE: – Mange har en oppfatning om at de fleste eldre er elendige og bor på sykehjem. Helsedata viser imidlertid at de fleste eldre har god helse, sier eldreforsker Øyvind Nøhr. Han mener at de eldre i større grad bør bli spurt når det skal lages aktiviteter ved landets eldresentre. Foto: Høgskolen i Lillehammer

– Jeg reiser mye rundt på ulike eldresenter i landet. Der er det ofte kåseri hver torsdag og seniordans hver fredag. Det er jo selvsagt bra for de som liker det, men jeg opplever at det er mange eldre med andre interesser som ikke fanges opp av de tradisjonelle eldresenteraktivitetene, sier Øyvind Nøhr, høgskolelektor ved Høgskolen i Lillehammer.
Ifølge eldreforskeren er noe av problemet at aktivitetene settes opp av ledelsen, uten at de eldre har blitt spurt.
– Mange eldresenter drives fortsatt etter gamlemåten. Der setter lederene opp tiltak og så håper de at folk kommer. På den måten risikerer ledelsen å lage tiltak som ikke er forankret i de eldres interesser, sier han.
Nøhr fremhever Forsmann-senteret i Sandefjord som et ideal på et eldresenter som lager aktiveter som treffer de eldre.
– Forsmannsenteret har fått til en veldig vellykket modell. Der har alle alderspensjonister blitt spurt deres drømmer og interesser. De blir rett og slett spurt om hva de ønsker å bli «når de blir store», sier Nøhr.
Ved Forsmannsenteret finnes det både dataklubb, vinklubb, hvalfangerklubb, frokostklubb, tippelag og engelsk studiering.
– I alt har de mellom 30 og 40 interessegrupperinger. På den måten får folk være sammen med andre som har de samme interessene.
Det gir dem både tilhørighet og et godt nettverk, forteller Nøhr.
– Er det stor forskjell på 70-80-åringer i dag og for 20 år siden?
– Ja, men det er samtidig veldig store forskjeller innad i denne aldersgruppen. Det vi ser er at folk har med seg sine særegenheter gjennom livet. I motsetning til de som var 70 år for 20 år siden, er det mange flere av dagens 70-åringer som liker fritid og reising. Det kommer de til å fortsette med også når de blir eldre.

Bergen ligger milevis foran Stavanger når det gjelder øvingsrom. Likevel ønsker Jørgen Skauge, daglig leder i Brak, mer kapasitet.

I høst har musikkorganisasjonen Brak kartlagt hva som finnes av øvingslokaler i alle kommunene i Hordaland og Sogn og Fjordane. Tallene viser at Bergen er best stilt, sammenlignet med øykommunene utenfor. Dette overrasker ikke Jørgen Skauge i Brak, som er interesseorganisasjonen for det rytmiske musikkmiljøet i de to fylkene.
– Vi har ganske mange øvingsrom i Bergen. Samtidig er det ikke nok. Veldig mange av øvingsrommene som fins er drop in-steder, det finnes få steder for halvprofesjonelle til helprofesjonelle musikere som ønsker seg et fast tilholdssted, sier Skauge.
Til sammen 55 øvingsrom fins i Bergen, ifølge rapporten til Brak.
– I en by der flere band og artister ønsker å drive med musikk på mer enn hobbynivå, oppstår det et stort behov for lokaler man kan bruke ofte og lenge, med eget utstyr og egen backline (trommesett og forsterkere). Rapporten viser at pågangen på faste lokaler i Bergen er stor. Alle kontaktpersonene blir jevnlig oppringt av band som er på jakt etter faste øvingslokaler, og kapasiteten er sprengt, sier Karen Sofie Sørensen, som har vært med å på utarbeide rapporten.

Størst på binger
Den dramatiske brannen i Skuteviksbodene i september 2008 fikk konsekvenser for 40-60 band.
– De mistet ikke bare utstyr, men også et lokale som knyttet dem sammen. Flere av bandene har nå organisert seg privat. Omkring 160 musikere har etablert seg på Bergen Kjøtt som huser band som Lars Vaular, Fjorden Baby og John Olav Nilsen og Gjengen, sier Skauge.
Han understreker viktigheten av at det fins både private og offentlige, samt halvoffentlige øvingsrom for å oppnå best mulig kapasitet.
I fjor åpnet Marineholmen Øvingspark som ligger på Møhlenpris, og som består av 16 «musikkbinger». En musikkbinge er et ferdiglaget øvingslokale i form av en spesialbygd brakke eller container. Satsingen på musikkbinger kom til da Trond Giske var kulturminister, og bevilget penger via tippemidlene.
– Vi har den største samlingen av musikkbinger i landet og det er vi stolte over. Fordelen med binger er at de er mobile. På Askøy planlegger de nå å flytte en binge til nordsiden av øyen for å skape mer tilgjengelighet, sier Skauge.

Lite penger
Det er også store variasjoner når det gjelder hvilke øvingslokaler som tilbys. Utenfor Bergen er situasjonen ofte at man må øve i kulturskolens lokaler når disse ikke er opptatte.
– Dårlig kommuneøkonomi gjør vanskelig å legge til rette for musikkmiljøet. Rapporten viser at syv kommuner, deriblant Meland og Osterøy, melder om sterkt behov for nye øvingslokaler. Slike steder trenger ofte lokale ildsjeler som står på for rockemiljøet, noe vi blant annet ser på Os og Fedje som har egen rockeklubb.
Mens Bergen Kjøtt i hovedsak henvender seg til musikere med egen inntekt, finnes også egne subsidierte øvingsrom som ikke skal tappe musikkglade tenåringer for all økonomisk kapital.
– Tiltak som Huset på Askøy koster bare ti kroner timen for å leie et lokale. Øvingslokaler er like viktige som fotballbaner i idretten. Man kan spille på et piano alene og hjemme, men skal man kjøre full rockekonsert med kompisene, trengs egnede lokaler, sier Skauge. Nå er Brak og AKKS i dialog med Bergen Kommunale Bygg om det lar seg gjøre å benytte Teknikerkroen i fjellet på Nordnes for å skape nye øvingsrom og dermed forsterke kapasiteten.

Gruppeleiar for SV, leiar for Komite for Helse og Sosial i bystyret

I 2010 levde 4190 born i Bergen i familiar som fekk sosialhjelp. Det er fleire enn det er innbyggjarar i svært mange norske kommunar. Fattige born har dessutan fattige foreldre – utan fattige foreldre er ikkje born fattige, for å seia det sjølvsagde.

Dagens fattigdom handlar ikkje fyrst og fremst om ikkje å ha pengar til mat – men for somme handlar det om det også. Difor har Frelsesarmeen sin slumstasjon pågang frå menneske som treng å få matposar med det mest nødvendige i. Det skulle ikkje ha vore nødvendig, for det er sosialkontora som skal vera innbyggjarane sitt tryggleiksnett, men Frelsesarmeen trengst like fullt i Bergen, syner det seg.
Mange av dei fattige borna kan ikkje delta i dei same aktivitetane som andre born. Det kostar å gå i bursdag, og det kostar å halda bursdag. Det kostar å gå på kino – nesten alt kostar.

Det viktigaste tiltaket mot fattigdom er å heva sosialhjelpssatsane til eit nivå det går an å leva av og planleggja økonomien sin med. Sosialhjelpa må ikkje koma på almissenivå, slik at den einskilde må søkja om einskildytingar i tillegg til ordinær sosialhjelp.

Eit viktig tiltak mot at born skal falla utanfor i det sosiale liv, er gratis fellesarenaar, og å fjerna og redusera eigendelar. Fleire gratis kulturopplevingar er eit viktig tiltak mot fattigdom. Difor må biblioteka bli meir tilgjengelege. Laksevåg skulle for lengst ha fått tilbake biblioteket sitt – plassert ved Damsgård skole? – og biblioteka må bli søndagsopne. Og kva med ein gratis-søndag i månaden på kommunale museum? Det som er gratis for alle, er gratis for alle og skil ikkje ut nokon.

I dag er det mange som ikkje har råd til å la borna sine få gå i kulturskulen. Born som lever i familiar med inntekt på minstepensjonsnivå, bør få gratis kulturskuletilbod. Det er solidarisk politikk, og fleire fattige born kan få oppleva gleda ved å beherska kulturuttrykk som musikk, dans eller biletkunst og få meiningsfulle aktivitetar å fylla fritida med.

Det er aller vanskelegast å vera fattig i eit samfunn prega av kjøpepress og kommersialisme. Forbrukarsamfunnet forverrar fattigdommen. Byromsreklamen minner fattige nådelaust på fattigdommen.Reklamefinansierte toalett og busskur, slik Høgre, FRP og Venstre vil ha det i Bergen, vil gje fattige born og unge endå fleire opplevingar av å vera fattige. Vi bør få mindre byromsreklame, ikkje meir. Alle skulle få kjenna seg vel i Bergens byrom, uavhengig av storleiken på lommeboka!

Operasjef Mary Miller vil krysse grenser, og gledet seg stort da rumenske tenorer sang karaoke på Vaagen Pub.

– Opera er mer enn store kostymer og tjukke operastjerner. Ofte har folk en trangsynt oppfatning av hva opera er. For meg er opera historiefortelling. Det er både lyd, tekst, farge som virker sammen. Meningen må være å overraske folk. Gi dem det de de ikke visste de ville ha, sier Mary Miller, sjef for Den Nye Opera.
Skotten med den avslepne dialekten har knapt rukket å sette seg ned på På Høyden før hun presenterer programmet for sesongen 2011-2012. Hun har nettopp vært i møte med Christian Rieber, og er begeistret over filantropien som preger Bergen som by. Hun har ti måneders fartstid i Bergen, etter flere år som leder for  Stavanger 2008. Hun merker stor forskjell på de to vestlandsbyene.
– Det er mer hierarki og establishment i Bergen. Du merker at det er en eldre by, med mer filantropi.

Opera er mer enn store kostymer og tjukke operastjerner.
Mary Miller, sjef for Den Nye Opera

Intim Mozart
Miller overtok en gjeldstynget opera uten fast tilholdssted. Målet er at underskuddet skal havne i balanse i løpet av neste år. Etter hvert er målet også at Bergen får sitt eget operahus, gjerne etter inspirasjon fra nyåpnede Oseana på Os.
– Men jeg mener også at det er enormt privilegium å ikke ha et fast tilholdssted. Dermed kan vi være veldig fleksible og spille i de lokaler som måtte passe produksjonen, enten det er Grieghallen eller Logen. Det åpner også for samarbeid med institusjoner som er viktig for å nå bredt, sier Miller. Og det er nettopp det hun vil gjennom programmeringen av det kommende året, favne dem som aldri har vært i operaen før, og gjengangerne, «hard core-publikum», som hun kaller dem. Høstsesongen starter med en omarrangert versjon av Mozarts messe for de døde, «Et nytt rekviem» som har premiere tirsdag 13. september.
– Her er de originale latinske ordene erstattet av en nyskrevet tekst som reflekterer over døden i vår tid, sier Miller.
Stykket blir en intimversjon med én skuespiller, én sanger og kammerorkester.

Pop-up opera
Nytt av året er også fenomenet «Pop-up Opera» hvor smakebiter fra forestillinger skal dukke opp på kjøpesentre og sykehjem.
– Innen to års tid håper jeg vi har gjort oss så bemerket at folk sier «jeg vil se stykket fordi Den Nye Opera setter det opp» – selv om de ikke kjenner det fra før.
På veien dit skal hun sette opp både Wagner og «Askepott», og som tidligere konsertfiolinist har hun en finger med i spillet og følger produksjonene tett.
– Da vi satte «Hoffmanns eventyr» var de rumenske tenorene på karaokebar på Bryggen etterpå og sang både Beyonce og arier. Da ble det helt stille, selv om det var sent på natt og folk var påseilet. Det var vakkert. Slike møter liker jeg.

Heidi Lindebotten
Ungdomskandidat til bystyret for Arbeiderpartiet i Bergen