Jan Eggum skal lede juryene som skal vurdere de norske langfilmene for Amandaprisen 2012. – Han er en dedikert filmelsker som har vært fast festivalgjest i Haugesund i alle år. Vi er svært glade over at nettopp han skal lede Amandajuryen i år hvor vi feirer vårt 40-årsjubileum, sier festivaldirektør og leder for Amandakomiteen Gunnar Johan Løvvik. (Den norske filmfestivalen i Haugesund)

Harselas med 3D-versjonen av Titanic har gitt Stian Hafstad og Christer Larsens video over elleve millioner nettvisninger. Drømmen er et eget TV-konsept.

PISTOLSHRIMPS

• YouTube-kanalen til Stian Hafstad og Christer Larsen.
• Har eksistert siden 2008.
• Publiserer en ny film hver torsdag. Hittil har de laget 150 stykker.
• Alle innspillinger er gjort i Bergen, og gjennomføres puljevis i sommer- og juleferier.
• Hafstad filmstudent ved Columbia University i New York. Larsen er fast ansatt som regissør i Flimmer Flim i Bergen.
• Hafstad har også vunnet priser for egne prosjekter. Studentfilmen «Nemesis» vant Friars Club Comedy Film Festival i New York. Sammen med en medstudent fikk han tredjeplass i VM for bibliotekreklame med en video for Universitetsbiblioteket i Bergen.

I en av Titanics skytescener, er en av skuespillerne byttet ut med en stormtrooper fra Star Wars-filmene. Når passasjerer hopper over båtripen eksploderer de i vannet. Og takket være nærgående 3D, får publikum både skudd, isbiter og spyttklyser i fleisen. Youtube-klippet «Titanic SUPER 3D» har, i skrivende øyeblikk, blitt sett av over elleve millioner på nettet.
– Det er veldig artig at vi har fått så mange treff på videoene. Samtidig åpner det opp spørsmålet: Hva mer kan vi gjøre? Kan vi klare 20, 50 eller 100 millioner? sier Stian Hafstad.

Idé fra fylleprat
Titanic-satiren så dagens lys på nettet 7. april. Under Youtube-kanalen «PistolShrimps» har Stian Hafstad fra Førde og Christer Larsen fra Grimstad over flere år publisert videoer som har blitt sett av millioner. I den første videoen de laget i 2008, klippet de seg selv inn i scener fra en av Harry Potter-filmene.
– Vi sto på en fest og pratet, da jeg fortalte at «Jeg har alltid hatt lyst til å klippe meg inn i Harry Potter», og Christer sa «Jeg også. Jeg har faktisk kostymer.» Mellom seks til åtte måneder senere var videoen klar, sier Hafstad.
De har begge en bachelorgrad i film- og tv-produksjon fra Universitetet i Bergen, og begynte å lage filmer sammen i studietiden. Hafstad studerer nå film ved Columbia University i New York, mens Larsen er ansatt som regissør hos Flimmer Film i Bergen. Hver uke publiserer de filmer på Youtube. Filmene har de spilt inn når Hafstad er i Bergen i jule- og sommerferier.
Kritiserer Hollywood
Flere av videoene de har laget, baserer seg på filmene om Harry Potter og Ringenes Herre. Ifølge Larsen har de laget disse av kjærlighet til filmene. Det samme kan ikke sies om Titanic-filmen deres.
– Bakgrunnen vår fra medievitenskap har nok gitt oss et kritisk blikk på Hollywood-filmene, så med Titanic-videoen vår ville vi gjøre litt narr, sier Larsen og fortsetter.
– Mange regissører undervurderer publikum når de tror de bare kan relansere en film i 3D-versjon med noen få ekstra elementer for å tjene penger. De tjener nok en del penger på det, men den gode responsen vi har fått på klippet, er nok et tegn på at mange tenker det samme som oss.

• Tweet

TV er drømmen
Daglig leder ved Vestnorsk Filmsenter, Irmelin Nordahl, er ikke i tvil om at vi kommer til å se mer fra de unge filmskaperne.
– De er veldig kreative, og har tydeligvis en stor filminteresse. Publikummet og antall seere de har fått er helt unikt. Selskapene som sitter med rettigheter for filmene kunne trekt videoene deres, men det har de ikke gjort. Det betyr at de har akseptert det de gjør, sier Nordahl, som mener det blir spennende å følge med dem videre.
Noen planer har gjengen i «PistolShrimps» allerede lagt. Ifølge Larsen er de for øyeblikket i samtaler med Bergens Tidende, som er interessert i at de lager en nettserie til bt.no. Avtalen er derimot ikke helt i boks ennå. Ellers ønsker de etter hvert å lage noe eget for fjernsyn.
– Vi har ikke tenkt så mye på selve utformingen ennå, men da ville det blitt egne konsepter som ikke baserer seg på å klippe i andres filmer, sier Larsen.

– Blir ikke voksen
Selv om ikke kjendisstatus har vært noe de har søkt bevisst, er det tydelig at de har etablert en internasjonal fanskare.
– Det skjer ikke så ofte, men jeg har blitt gjenkjent på gaten noen ganger. Vi har også sendt en del autografer i posten til Sverige, Tyskland og Irland, ler Flimmer Film-regissøren.
– Det kan virke som om kjendisstatusen er større desto lenger vekk fra Bergen fansen er. Her i Bergen kjenner jo folk oss, sier han.
Selv om Hafstad snart er ferdig med filmstudiene i New York, var han på et tidspunkt innom et helt annet studium.
– Jeg har egentlig alltid brukt mye tid på film. Et år bestemte jeg meg for å «bli voksen» og begynte å studere økonomi. Men jeg brukte mesteparten av tiden på å lage animasjoner uansett, så jeg fant ut at det å bli voksen ikke er for alle, sier han.

Noen videoer av Pistolshrimps

http://www.youtube.com/watch?v=dJxj1mou03M

http://www.youtube.com/watch?v=BUH0a2rwq-w

http://www.youtube.com/watch?v=_Jz8n5IanZg

http://www.youtube.com/watch?v=KaqC5FnvAEc

http://www.youtube.com/watch?v=erbqFQ6GjHM

http://www.youtube.com/watch?v=_4UflRW0uO4

http://www.youtube.com/watch?v=vPD7dEalng8

– Jeg liker å spille karakterer på film som er forskjellig fra meg selv. I «Into the White» er jeg både sint og frustert, sier superstjernen fra Harry Potter, Rupert Grint (22) som nylig gjestet Bergen.

– Der kommer han! peker en tenåringsjente, med autografblokken parat.
Ut av en svart Lexus trår den første Hollywood-stjernen som har satt sin fot på bergensk grunn på årevis. Så begynner hylingen, som om Beatlemania herjet. Nærmere 500 tenåringer står på rekke opp den røde løperen ved Magnus Barfot. Flertallet er jenter. De vil ha Grints navnetekke, enten på blokk, medbragte Harry Potter-bøker eller klesplagg. Noen er også så heldige at de får en klem,  eller et bilde på mobilen sammen med 22-åringen. Etterpå hyler de fornøyd, som om de har blitt berørt av en halvgud.

Hissig RAF-pilot
Stjernen, som ble verdensstjerne etter rollen som en av Potters to bestevenner i syv Harry Potter-filmer er selv både generøs med smil og autografer. Faktisk virker han litt brydd og sjenert der han spaserer over den røde løperen.
– Han er en sykt god skuespiller. Jeg har også sett ham i en musikkvideo, hvor han viser sykt mange følelser, forteller en engasjert jente som har iført seg Harry Potter-slips for anledningen.
Et par timer i forkant har Byavisen fått interjvu med Rupert Grint på et hotell like ved kinoen, hvor vaktholdet er strengt.
– Det er hyggelig at så mange unge kommer for å se meg spille i en krigsfilm. Det betyr mye for meg, sier Grint om den voldsomme interessen rundt hans besøk.
I krigsdramaet «Into the White» spiller han den provokative, dumdristige og temperamentsfulle Royal Air Force-skytteren Robert Smith. Handlingen starter 27. april 1940, hvor et RAF-fly og et fra Luftwaffe skytes ned over den snødekte norske fjellheimen. Tyskerne tar britene til fange i en nærliggende hytte.
– Jeg ville ha en ny erfaring med å spille inn film i Norge, sier Grint om hvorfor han påtok seg rollen.
Sammen med Næss og film-crewet tilbragte han noen uker ved Grotli og Geiranger.
Ifølge regissør Næss ville han ha Grint fordi han er en god skuespiller.
– De to britiske RAF-flygerne i filmen ville jeg at skulle være en snobbete offiser og en mer røff arbeiderklassetype som også er en mester i dart, forteller Næss.
– Ideen bak «Into the White» er å lage en film om vennskap under vanskelige forhold. Historien om de norske krigshelter har blitt forttalt noen ganger. Into the White en annerledes krigsfilm, sier Næss om filmen, som er løst basert på en sann historie.

Smith er ganske aggressiv fyr, som også tyr til vold. Selv har jeg aldri vært i slåsskamp.
Rupert Grint, skuespiller

Krevende dialekt
Ifølge Grint var Liverpool-dialekten  han snakker i filmen en utfordring.
– Det er en røff dialekt som passet til fyren jeg spiller. For meg som kommer fra Hertfordshire krevde det en del øving.
– Smith er ganske aggressiv og tyr til vold om nødvendig. Selv har jeg aldri vært i slåsskamp, forteller Grint.
– Hva har Harry Potter-serien betydd for deg som skuespiller og person?
–  Det har vært en stor del av livet mitt, og har vært en fin tid. Jeg vokste jo praktisk talt opp på settet til Harry Potter,  forteller Grint, som bare hadde spilt i et par skoleforestillingen før han ble castet av Hollywood-regissør Chris Columbus til en av Hollywoods mest suksessrike filmserier.

Hollywood-stjerner i Bergen

Siden Hollywood-eposet «The Vikings» (1958) ble spilt inn i Hardanger har filmstjerner med jevne mellomrom gjestet Bergen.

1990-TALLET: Woody Allen tok turen for å oppleve Ibsens hjemland.

Det ble skriverier da datidens store actionstjerne Kirk Douglas, som spilte tøff og uredd høvdingsønn i «The Vikings», ble observert syklende i Fjellveien.
På 1980-tallet tilbragte Chad Lowe og Donald Sutherland noen uker i Arna for å spille inn thrilleren «Apprentice to Murder» (1988).
Reidar Birkeland ved Cafe Opera husker ennå oppstyret rundt Sutherlands barbesøk, hvor det kom så mange bergenske «stalkere» på utestedet, at Sutherland måtte oppholde seg på en avskjermet del av etablissementet.
På 1990-tallet var Woody Allen i Bergen, ikke i film-sammenheng, men for å oppleve Ibsens hjemland.
Matt Dillon gjestet Bergen i 2005, i forbindelse med promotering av «Factotum». Siden han skulle fly langt, ga Bergen Kino ham en klippfiskgave – i stedet for blomster. Denne falt visstnok ikke i smak, mens regissør Bent Hamer overtok gaven med et smil.

– Vi har merket at Hollywood har vært veldig interessert i utviklingen av dette filmprosjektet, sier Bendik Strønstad, som er produsenten av hulderfilmen «Thale».

To åstedsvaskere oppdager en skjult inngang til en kjeller i en hytte. Kjelleren skjuler en hemmelighet enkelte vil gå langt for å bevare.
Slik lyder handlingsomtalen av verdens første film om en hulder, som også er debutspillefilmen til både regissør Aleksander Nordaas og produsent Bendik Strønstad.

Møttes i Fana
Det var i Bergen samarbeidet startet.
– For ti år siden gikk jeg og Aleksander på filmlinjen ved Folkehøgskolen i Fana. Der fant vi tonen, og snart begynte vi å lage kortfilmer sammen, forteller 29-åringen som egentlig kommer fra Oslo, men som har gjort bergenser av seg.
I 2008 laget de den prisbelønte kortfilmen «Bak lukkede dører» i NRKs studio på Minde, hvor de også hadde Silje Reinåmo i hovedrollen.

Folklorestikk i vinden
– Det var sommeren 2009 at vi kom på konseptet til en film om en norsk hulder, altså like før «Trolljegeren» ble innspilt. Den tar også fatt i norsk folklore. Selv om vi kom på ideen tidlig har det tatt lang tid å spille inn filmen. Vi har eksperimentert en del på settet, og spilt inn scenene i flere etapper for å prøve ut forskjellige ting og se hvordan det fungerer. Det er kanskje ikke den mest effektive måten å gjøre det på, men absolutt verdifullt i forhold til den visjonen vi har ønsket, sier Strønstad.
Thale-teamet har også brukt mye tid i studio og postproduksjon, blant annet for å legge på effekter og få den rette fargevirkningen og filteret på fargene. En del av dette, «grading» og fargekorrigering, er gjort hos Planet Earth i Bergen, mens animering og effekter har Storm Studios i Oslo, som også jobbet med «Trolljegeren», gjort.

Jeg har lest alt som jeg har kommet over om huldre, i norske eventyr og andre steder.
Silje Reinåmo, hovedrolleinnehaver i «Thale»

Research på hulder
Budsjettet til «Thale» er på «beskjedne» 7, 5 millioner kroner, som er under halvparten av en gjennomsnittlig kostnad på en norsk film. Det har de løst ved å benytte seg av relativt ukjente  skuespillere. Dessuten er spilltetiden bare på 1 time og 20 minutter.
Noen av scenene ble innspilt ved Mosjøen, hvor regissør Nordaas og skuespiller Silje Reinåmo kommer fra, men noen scener ble også gjort i Lysekloster i Os kommune.
– Skogen der har den rette atmosfæren for filmen, forteller Strønstad.
Tittelrolleinnehaver Silje Reinåmo har gjort mye research på huldre i forbindelse med den spesielle rollen.
– Jeg har lest alt som jeg har kommet over om huldre, i norske eventyr og andre steder, sier Reinåmo, som sannsynligvis er verdens første hulder på film.
– Det dyriske aspektet ved hulderen har jeg spesielt prøvd å få frem, sier skuespilleren, som innrømmer at hun er veldig spent og nervøs i forkant av premieren.

Vises i Texas
Ved Den internasjonale filmfestivalen i Berlin (9. til 19. februar) skal produsent Strønstad promotere «Thale» internasjonalt.
– I Berlin skal jeg i møte med både europeiske og nordamerikanske filmagenter. Det blir spennende, sier han.
I mars bærer det enda lenger av sted, nemlig til den store South by Southwest-festivalen i Texas, hvor den første visningen av filmen i USA vil finne sted.
– Det er tydelig at «Trolljegeren» har vært med på å bane vei for oss. Også den fikk et gjennombrudd etter visning på en festival i Texas, sier Strønstad, som har fått interessante tilbud om remake fra Hollywood.
– Jeg tror at de liker hulder-mytologien, fordi de trenger nye vesen og sagnfigurer. Hollywood har jo at vært tiltrekt av eventyr og mytologi, sier Strønstad.

Den siste Veum-thrilleren, «De døde har det godt» er den aller første spillefilmen som handler om buekorps. Faktisk måtte det en amerikaner til for å forstå hvor fascinerende det kan være på det store lerret.

Utgangspunktet for den ellevte Varg Veum-filmen med premiere 20. januar er at den bergenske detektiven, igjen spilt av Trond Espen Seim, blir vitne til at en ung asylsøkerjente dør. Like etterpå blir Veum kontaktet av Christian Fasmer, som er sjefen i Skansens Bataljon i filmen.
– Veum aner en sammenheng mellom de to sakene, forteller regissør Erik Richter Strand, som er opppvokst på Møhlenpris.
Noe av det mest krevende var å filme to bataljoner  – eller nærmere sytti guttunger – som paraderer gjennom et smau på Bryggen for full musikk.
– Skansens og Dræggen buekorps rivaliserer om å være det bestebuekorpset i byen i denne filmen, forteller Richter Strand.

Etterforskning på Logen
Senere etterforsker også Veum i Logen sine lokaler hvor bergenske Selskabet Den Gode Hensigt holder til.
– Jeg tror kanskje at vi er de første som har fått lov til å filme i den ærverdige kjeglebanen i kjelleren under Logen, sier Richter Strand.
– Buekorpsene og kjegleklubbene er sosiale gutteklubber med lange tradisjoner i Bergen. I historien vår spiller vi på hvordan bånd som knyttes i buekorpsene føres videre i lukkede nettverk for voksne, og dikter en historie ut fra det, forteller han.
Tidligere har 36-åringen regissert Veum-filmene Din til Døden og Tornerose, som var mer tro til handlingen i boken.
– Selv om denne og den forrige filmen har handling som er langt borte fra Gunnar Staalesens bøker, er det ikke slik at dette har blitt en trend med serien, tror jeg. «De døde har det godt» er egentlig en novelle med Veum, hvor det strengt tatt ikke var nok materiale til å lage spillefilm av, så vi måtte bygge litt ut over det.

Krevende å filme brannen
Enda mer spektakulært er det at den gamle Skansen brannstasjon, og som er lett å skimte fra Torgallmenningen, faktisk går opp i røyk.
– Vi brukte en spesialeffekt-gruppe fra Danmark for å få til brannen, og vi bygget en eksakt replika av det største rommet i Skansen Brannstasjon i et stort,  åpent rom, og foretok en kontrollert nedbrenning mens vi filmet.
– Selv har du ikke gått i buekorps, så hvordan kom du opp med denne ideen?
– Det var vel faktisk Lya Guerra, som jeg har skrevet manus sammen med som foreslo det. I noen år har hun bodd i Bergen og bitt seg merke i buekorpsene. Som amerikaner og utlending får hun litt andre assosiasjoner til uniformskledde gutter som marsjerer enn det folk i Bergen kanskje gjør. Lya syntes fenomenet buekorps virket fascinerende og foreslo at vi knyttet det sammen med den andre krimintrigen i plottet.
– Hva skal du jobbe med fremover?
– Jeg er nok ferdig med Veum for nå, og har lyst til å fokusere på annen type drama, som jeg for tiden skriver på. Men jeg har ikke lyst å si så mye om det ennå, sier Richter Strand.

– Den spesielle blandingen av humor og alvor har jeg prøvd å viderebringe fra boken, forteller bergensregissør, Geir Henning Hopland om miniserien «Buzz Aldrin – hvor ble det av deg i alt mylderet?».

Med et budsjett på 28,5 millioner er «Buzz Aldrin – hvor ble det av deg i alt mylderet?» blant de dyreste dramaene statskanalen har produsert. Det er også første gang at de sender opp en miniserie på kino før den kommer på NRK TV fra mandag 28. november  til 19. desember.

Godkjent av NASA
Blant annet måtte de ha tillatelse fra NASA og Buzz Aldrin selv til å benytte arkivmaterialet av måne-ekspedisjonen.
Buzz Aldrin er både et forbilde og en metafor for hovedpersonen Mattias, som er født 20. juli 1969, datoen da Armstrong, Aldrin og Collins landet på Månen.
– For å formidle tankene hans har jeg valgt å legge over Mattias’ voiceover, med bilder av Apollo 11-ekspedisjonen. Det tok en stund å få tillatelse av NASA til å bruke bildene derfra. Buzz Aldrin selv måtte også godkjenne dette prosjektet, fordi han er såpass mye med i fortellingen, forteller Hopland.

Amerikanske klisjeer
Romanen til Johan Harstad er på hele 630 sider.
– Det har vært et omfattende arbeid å gjøre den til 220 sider med manus, kommenterer Hopland, som både står for manus og regi og har jobbet med adapsjonen siden romanen kom ut i 2005.
– Den spesielle blandingen av humor og alvor har jeg prøvd å viderebringe fra boken. Og jeg har lagt inn Majka – Jenta fra Verdensrommet, som jeg var forelsket i som guttunge, humrer 40-åringen.I Hoplands adapsjon har han også prøvd å unngå amerikanske klisjeer.
– I altfor mange dramaserier ser man allerede i første episode hvem som ender opp som kjærester til slutt. Slik er det ikke i denne.

Jeg har lagt inn Majka, jenta fra Verdensrommet, som jeg var forelsket i som guttunge.
Geir Henning Hopland, regissør

Færøyene
I fortellingen reiser hovedkarakteren sammen med musikervenner på en bandturné til Færøyene, hvor han velger å blir værende for å flykte fra kjærlighetssorg hjemme i Norge og gjøre seg «usynlig» for verden.
– Landskapet på Færøyene er ensomt og forblåst og velegnet som et månelandskap som også passer til Mattias sin åndelige tilstand. Totalt har jeg vært seks ganger på Færøyene i forbindelse med research og filming, forklarer Hopland.

En guddommelig egenskap
Mattias spilles av Pål Sverre Valheim Hagen, som får frem et bredt følelsesregister hos hovedpersonen. På samme måte som Buzz Aldrin, som kom i skyggen av Neil Armstrong, vil han leve en diskré og anonym A4-tilværelse. For enhver pris prøver han å unngå for mye oppmerksomhet rundt sitt guddommelige talent; sangstemmen, som rører menneskene rundt ham.
– Jeg kjenner meg igjen med dette om ikke å ønske å stikke hodet for mye frem og tryggheten i det å ha en kjæreste. Dessuten er jeg født i 1970, bare ett år hovedpersonen selv, og flere av 80-tallsreferansene i boken tilhører også min egen ungdomstid, forteller han.

Tilbake til Bergen
I forbindelse med arbeidet med Buzz Aldrin har Hopland bodd i Oslo.
– Jeg gleder meg til å filme i Bergen igjen. Nylig har jeg ferdiggjort et manus til en spillefilm, en svart komedie, som handler om et arveoppgjør i Nordhordland og med skuespillere fra bergensområdet. Forhåpentligvis begynner jeg å skyte den til sommeren, med kinopremiere i 2013.
– Og hvordan har det forresten gått med Buzz Aldrin de vel 40 årene siden månelandingen?
– Det siste jeg hørte var at han var med i den amerikanske versjonen av «Skal vi danse», ler Hopland.

Foto: Storm Rosenberg / Norsk Filmdistribusjon

Arne Lindtner Næss fra Bergen har laget Norges første 3D-film.  Nylig hadde «Blåfjell 2: Jakten på det magiske horn» verdenspremiere på Fløyen.

Det er duket for førpremiere på Fløyen. I en lysning bak siste endestasjon på Fløibanen er det satt opp sølvlerret og laget midlertidige kinoseter til de fremmøtte. Småbarnsfamilier er kommet for å se oppfølgeren til den populære «Julenatt i Blåfjell» (2009), som var basert på en Barne-TV-serie.
Det er alt annet enn julestemning på Fløifjellet, men typisk bergensvær; sur vind og regn.  Noen av barna har på seg blånissene sine spisse luer, mens vel så mange har sydvest på hodet. Alle har de et par med 3D-briller på nesetippen.

Krevde fantasi
Ane Viola Semb (16) og Johan Tinus Austad Lindgren (17) har hovedrollene som Dronning Fjellrose og Dreng.
Semb og Lindgren synes det var en spennende erfaring å spille inn i 3D-formatet, men også mye stress.
– Vi brukte rådyre kamera, som gjorde at vi måtte prestere vårt aller beste. Til gjengjeld konsentrerte vi oss maksimalt om å yte vårt beste på hver tagning, sier Lingren.
– Å spille mot «greenscreen» på settet var også veldig spesielt, forteller Lindgren.
I postproduksjonsarbeidet
brukes scenene med «greenscreen» som et tomrom, hvor man legger inn et digitalt bakteppe, med spektakulære bakgrunnsbilder og snø på fjelltoppene.
– Som skuespiller er det viktig å tenke seg bort fra det grønne lerettet til hvordan det egentlig skal se ut på film. Det krever en del fantasi, mener Semb.

Klimaspørsmål for barn
I «Jakten på det magiske horn» må Fjellrose og Dreng redde nissene fra en ny sprengkulde som verden utsettes for, når den griske Kullbaronen får tak i det magiske hornet, som kan påkalle både sommer og vinter. Miljøspørsmålet er pedagogisk tilrettelagt for barn i Blåfjell 2; eventyr-metaforer brukes for å sette fokus på klimaendringer.
Instruktører med bakgrunn fra Hollywood medvirket på innspillingen. De som sto for 3D-teknologien i Blåfjell 2 har vært med på å skape 3D-teknologien til «Pirates of the Carribbean 4».
– Derfor snakket vi også mye på engelsk, på settet, forteller Semb.
– I tillegg var det en sminkedame fra «Harry Potter» som vi hadde det mye gøy med, smiler Lindgren.
Regissør Næss er fra Bergen og har med denne laget totalt ni spillefilmer for barn.
– Egentlig tenker jeg mest på det som filmer for hele familien. Jeg ønsker å formidle historier som både kan engasjere barn og foreldre, sier filmskaperen, som blant annet laget de syv Olsenbanden junior-filmene.
– Måten jeg instruerer barn og ungdom på at bruker mye ros, slik at de blir selvsikre foran kamera, forteller Næss avslutningsvis.

Bergen og Vestlandet kan by på spektakulære locations, men mangler profesjonelt utstyr som kan brukes av internasjonale filmcrew, mener Sigmund Elias Holm i Western Norway Film Commission.

– Da jeg leste at Working Title hadde signert rettighetene til Jo Nesbøs «Snømannen», sendte jeg selskapet en stående invitasjon til Bergen, forklarer Sigmund Elias Holm, leder for Western Norway Film Commission (WNFC).
– Det første mordet i boken finner nemlig sted på Ulriken, og jeg har gitt teamet beskjed om at vi i Bergen er klare til å vise hvilke muligheter byen vår kan gi. Nå som Martin Scorsese er interessert i regijobben, er det nok på tide å sende invitasjonen på nytt, forteller 31-åringen som jobber med å skape og følge opp interesse for filming i Bergen og på Vestlandet, gjennom å vise frem hva regionen kan by på.
Holm har merket en økt interesse de siste årene, også fra mer eksotiske land.
– I fjor høst ble scener til den indiske filmen KO ble filmet på Bryggen, Fløyen og foran Johanneskirken. Etter det har vi fått flere henvendelser fra India, sier Holm, som også har fått mange henvendelser fra Italia, Tyrkia, Tyskland og Russland.

Gode veier til locations
Det er tre essensielle faktorer for at internasjonale filmer ønsker å komme hit, ifølge Holm.
– Det første er at det finnes kompetanse og kvalifiserte folk på det gitte stedet som kan jobbe med en stor innspilling. Varg Veum-serien har eksempelvis økt filmkompetansen i bergensområdet sterkt. Nummer to er at man kan tilby spektakulære locations, noe som Bergen og Vestlandet definitivt har.
– Dessuten har Norge god infrastruktur som gjør at man lett når frem til avstandsliggende locations.
Nylig hadde Holm en australsk filmskaper på befaring som ønsket et fullstendig uberørt fjordlandskap.
– Han foretrakk Vestlandet fremfor New Zealand, ettersom tilgjengeligheten her er mye bedre, sier Holm.
Den tredje faktoren er ifølge Holm at man kan låne heisekraner, kameraskinner, lyd- og lysutstyr, som kan benyttes av profesjonelle filmcrew.
– Her har bergensregionen fortsatt en lang vei å gå, sier Holm.

Savner støtte fra staten
En utfordring WNFC står ovenfor er mangelen på nasjonale incentivordninger for utenlandske filminnspillinger.
– De aller fleste i Europa har en 20 prosents incentivordning, som vil si at staten går inn og tilbakebetaler 20 prosent av kostnadene filminnspillingen har i landet, forklarer Holm.
Til tross for at Stortinget har anmodet Regjeringen om å iverksette en slik ordning hvert år siden 2006, er denne fortsatt ikke på plass.
– I juni ble det sendt en formell henvendelse for å etterlyse ordningen, sier Sigmund Elias Holm, som tror at incentivordningen vil føre til at Bergen og Vestlandet i sterkere grad vil heve seg i konkurransen med andre land.

Stor interesse fra India

– Fjordene selger som kulisser, sier Vidar Trellevik, som er linjeprodusent for flere av de store internasjonale innspillingene i Bergen og på Vestlandet.
– Dette året har det vært mange henvendelser, spesielt mange fra India. Jeg har gitt pristilbud og budsjett til ni forskjellige indiske produksjoner Det er ofte lang periode med forarbeid, og vi ser nok frukter av dette arbeidet til neste år, forteller linjeprodusent Vidar Trellevik til Byavisen.
Den første produksjon Trellevik sitt produksjonsselskap VPB Media AS var  i 2002 med «La meglio gioventù» av den italienske regissør Marco Tullio.
– Allerede året etter fikk jeg igjen henvendelse fra Roma.
Ryktene hadde gått i det italienske filmmiljøet om hvor flott det var å filme i Bergen og Vestlandet.
– Etter det har jeg satset som linjeprodusent og har hatt et meget godt samarbeid med WNFC, forklarer Trellevik.

Britiske tobakkforskere vil ha 18-års aldersgrense på filmer som inneholder røyking. Ifølge Sirus-forsker Gunnar Sæbø er forslaget om å innføre 18-års grense på filmer som inneholder røykescener, i tråd med det WHO har foreslått som et av flere tiltak for å redusere røyking. Han mener likevel at det er for tidlig å innføre 18-års aldersgrense for filmer som inneholder røykescener i Europa. (NRK)

I sommer viser Bergen offentlige bibliotek barnefilmer på storskjerm hver lørdag. Den første filmen ble vist 25. juni og den siste vises 20. august. «Mummitrollets farlige midtsommer», «Elias og jakten på havets gull», «Pingu digger musikk», «Happy Feet» og «Til Huttetuenes land» er noen av filmene som kommer til å bli vist i sommer.

Bergen offentlige bibliotek følger med i tiden. I tillegg til bøker, Cder, og filmer, kan man nå låne TV-serier på biblioteket. Serier som The Wire, Twin Peaks, Mad Men, Entourage og Dexter er nå å finne i hyllene.

Den neste Varg Veum-filmen, «I mørket er alle ulver grå», spilles i disse dager inn i Budapest. I tillegg til de faste skuespillerne Trond Espen Seim, Bjørn Floberg og Lene Nystrøm, er Ane Dahl Torp og Jon Øigarden også med. Dette er den siste Veum-filmen og har premiere 4. november 2011.

Professor Anne Gjelsvik så fedre overalt i amerikansk samtidsfilm. Den nye Hollywood-helten er nemlig en omsorgsfull pappa.

– Det første jeg la merke til var at fedre har dukket opp i nye sjangre som i gangsterfilmer, Sopranos, spenning, krim og andre typisk maskuline sjangre hvor de tidligere har vært nærmest fraværende. At det å være forelder var en tematikk, var litt uventet, sier forsker Anne Gjelsvik.
Professoren skriver bok om fedre i amerikansk samtidsfilm. Actionpappaen er en av farsfigurene Gjelsvik studerer inngående.
– Actionfilmens storhet var jo på 80-tallet, men det er lite faderlig over Rambo eller de første «Die Hard»-filmene. Da er helten alene. Han skal redde noen, verden eller seg selv. Det er en type hard maskulinitet som vi forbinder med muskelbunter som Sylvester Stallone og Arnold Schwarzenegger. I dag har denne prototypen mistet troverdighet, sier professoren ved NTNU.
Dette har åpnet for nye papparoller i amerikanske filmer.

– Den nye, mykere helten kan ikke lenger redde verden, men han kan kanskje redde familien
Anne Gjelsvik, filmforsker

Bruce Willis
På lerretet har det nemlig dukket opp en annen mannsfigur i actionfilmene. Forskeren mener Bruce Willis sin rollefigur i «Die Hard 4» er et godt eksempel på transformasjonen som har funnet sted.
– Det finnes to typer actionpappaer i mitt materiale. Bruce Willis er en variant av den sterke typen fra 80-tallet. Datteren i «Die Hard 1» er aldri med i fortellingen, kun som et fotografi på konas kontorpult. Men i «Die Hard 4» er det datteren han skal redde, omsorgsrollen har blitt det viktige.
Den andre actionfaren beskrives som en mykere og ny helt. Her står ikke det kroppslige lenger i fokus. Katastrofefilmen «2012» med hovedrolleinnehaver John Cusack eller Tom Cruise i «War of the worlds» er gode eksempler på den mer myke actionpappahelten, i følge Gjelsvik. Den nye, mykere helten kan ikke lenger redde verden, men han kan kanskje redde familien. Eller i alle fall bli en bedre far:
– I «2012» handler det om en mislykket far som også er en mislykket forfatter. Men mot slutten blir han en vellykket far fordi han gjør en heltedåd, sier Gjelsvik.

Far vender hjem
Hun peker på at etter tusenårsskiftet har fortellingen om menn som reiser ut for å finne sine barn, menn som vender hjem for å stelle sine barn, eller på en eller annen måte redder familien, blitt et av Hollywoods mest populære plot.
– Kanskje kommer farsbølgen som et motsvar til det amerikanske samfunnet  hvor mange vokser opp uten en farsfigur, hos alenemødre. Dermed kan det reflektere en lengsel tilbake til en tid hvor farens rolle var viktigere enn den er i dag. Samtidig er det flere idealer som går parallelt. Den nye Hollywood-pappaen må også vise følelser og omsorg, og være en del av fellesskapet, poengterer Anne Gjelsvik.
Gjelsvik har to år på seg til å finne ut av farsrollen i amerikansk samtidsfilm. Til sammen regner hun med å se cirka 80-100 filmer.
– Hvordan står det så til med den norske pappaen på lerretet?
– Her er tendensen at det ofte handler om unge menn som ikke vil bli voksne, eller gå inn i farsrollen. Et eksempel er Axel Henies karakter Geir i «Buddy». Samtidig har man unntak i filmer som  «Tyven, tyven» hvor hovedpersonen vil være far, og kidnapper barnet sitt.

En liten gjeng i en liten bygd med en stor plan, å lage årets største russefeiring.

Det er lenge siden det er laget en spillefilm om norsk russefeiring. Regissøren fra filmen «Hjelp, vi er russ» mener at det er på tide.
– Jeg har alltid vært glad i college-sjangeren, slik mange som var unge på 80-tallet er. Det var virkelig på tide med en norsk Highschool-komedie, forteller Kenneth Olaf Hjellum til Byavisen.

Mange måneder
Sammen med et nokså stort crew har han brukt måneder i Bremanger på historien om hvordan det er å være russ i en liten bygd. Med ingen penger, og en streng politisjef skal det bli en vanskelig feiring.
– Alle kjenner jo til russefeiringen i Bærum, med digre busser og stereoanlegg i millionklassen, men realiteten på små steder er noe helt annet, sier regissøren.

Lite sted
Selv har han et nært kjennskap til hele problemstillingen. Han var selv russ på et lite sted.
– Det er mye lettere å få folk til å føle sympati for en gjeng som sliter på et lite tettsted med mange utfordringer, sier Hjellum.

Debutant
Dette er den første spillefilmen Hjellum har regissert.
– Jeg har laget mange andre type filmer, men dette er min første spillefilm, og det gikk heldigvis veldig bra, ler regissøren.
Han hadde det nok mer i fingrene enn han trodde.
– Jeg har vært forbausende lite nervøs, men jeg tror det er litt beroligende å vite at, rett eller galt, så er alle avgjørelser omkring det kreative opp til deg. Så får heller publikum avgjøre om du som regissør har noe å fare med, sier han
Han trivdes med å lage en film uten et dypere tema.
– Det har vært befriende å lage en film som ikke må ha dype temaer eller dramatikk i bunn. Jeg syns det er fint at noen endelig står frem og sier, her skal vi ha det gøy, forteller Hjellum om filmen.

Morsom gjeng
Og gøy har de hatt det.
– Vi har vært en flott gjeng i Bremanger. Produksjonen har gått i ett, og nesten smertefritt, sier han.
Filmen er støttet av det vestlandske filmfondet Fuzz og har ikke slitt med det økonomiske. Det eneste problemet har vært været.
– Vi har nok ikke vært så heldig med været, men ellers har vi laget en film som alle kan like, forteller regissøren.
Premieren er 15. april.
– Jeg har fokusert på at det skal være noe for enhver, og det klassiske vennskapsbudskapet ligger i bunnen, her er det nok å ta av, avslutter Hjellum.

Den norske barnefilmen Keeper`n til Liverpool har vunnet flere priser på internasjonale filmfestivaler. Norske barnefilmer vinner terreng også utenfor landets grenser.

– Vi jobber døgnet rundt for å besvare alle henvendelser, sier fagleder for spillefilm utland, Stine Oppegaard i Norsk Filminstitutt.
Barnefilmer som Asfaltenglene, Julenatt i Blåfjell, Elias og jakten på havets gull, Jørgen+Anne = sant, Knerten gifter seg og Pelle Politibil vises nå på internasjonale filmfestivaler rundt i verden.
– Vi kan ikke gi alle filmene til alle festivalene, så vi prøver å fordele dem, sier Oppegard til Byavisen.
På festivalene kan filmene både delta i konkurranser og bli fanget opp av filmdistributører fra ulike land.
– Den viktigste og største festivalen er Berlin. Den har både stor prestisje og har ett av verdens største markeder, sier faglederen.

Suksess i Berlin
I år ble seks norske filmer vist i Berlin. Fem av disse var barnefilmer, tre spillefilmer og to kortfilmer.
– Der var vi store i år, faktisk det nordiske landet med flest filmer, forteller Oppegaard.
Keeper`n til Liverpool, som gikk på kino i fjor, vant krystallbjørnen på barnefilmprogrammet under Berlinalen for tre uker siden. Forrige uke kåret Montreal internasjonale barnefilmfestival den til beste film under sin hovedkonkurranse. Filmen skal nå videre til Cinequest filmfestival i USA, barnefilmfestivalen i Ghent, Belgia (Flanders) og skal være åpningsfilm på barnefilmfestivalen i Malmø (BUFF).
– Etter priser både i Berlin og Montreal er det nå mer enn 30 land som har meldt interesse for kjøp av filmen for utenlandsdistribusjon, sier produsent Håkon Øverås  i 4 1/2 Fiksjon.

Vinner priser
Også Jørgen+Anne = sant, som går på kino nå, gjør seg bemerket utenlands. Den har vunnet prisen for beste internasjonale film på filmfestivalen i Sundance, og hadde også æren av å åpne Generation-programmet i Berlin. Det er første gang en norsk spillefilm har åpnet Generation-seksjonen.
– Vi har et profesjonelt miljø, filmene holder mål og blir vellykkede, kommenterer Stine Oppegaard.
Hun tror begge filmene kan bli vist på kino i utlandet, selv om ingen avtaler foreløpig er i boks.
– Det er for tidlig å si. Den første filmen om Knerten skal opp på tyske kinoer til sommeren. Toeren blir sikkert også solgt. Det er ekstremt mange henvendelser på norske filmer nå, sier hun.

Regissør Annette Sjursen hadde gode hjelpere med seg da katastrofefilmen «Pax» skulle lages. – Jeg opplevde det som om noen holdt en hånd over oss, sier regissøren.

Filmen handler om syv mennesker og ett hjerte om bord i et fly. Alle de syv har noe de flykter fra. Men så eksploderer den ene motoren, og flyet styrtet mot bakken.
– Ingen av disse menneskene har øverst på ønskelisten at de vil sitte i et fly der motoren eksploderer. Men for noen av dem er det det beste som har hendt dem, sier Annette Sjursen, som også har skrevet manus.

Kjente skuespillere
Regissøren har fått med seg et stjernelag av skuespillere. Både Kristoffer Joner, Thomas von Brömssen, Anneke von der Lippe, Pia Tjelta og Ane Dahl Torp er med.
– Hvordan klarte du å få med deg så mange kjente skuespillere?
– De falt for manus. Skuespillerne synes dette er en viktig og spennende historie som har mye å si oss, sier Sjursen.
Målet hennes er at folk skal være berørt når de går ut av kinosalen.
– Jeg vil at publikum skal slutte å tenke og bare la seg rive med. Dermed blir de mer ubeskyttet og følelsene settes i sving. Jeg vil veldig gjerne fortelle en historie som gjør at man går ut og tenker: Ja, jeg kan, fordi jeg lever, sier regissøren.

Også roman
Akkurat den filosofien måtte hun ta i bruk på seg underveis. Det å lage scenene i lufta ble dyrere enn forventet, og filmen ble utsatt.
– Det ble bra for meg, for jeg kunne bruke denne perioden til å skrive roman, sier Sjursen.
I fjor kom nemlig romanen Pax, som er basert på manuset til filmen som snart kommer på kino.
– Nå som det er så kort tid igjen til filmen kommer, vil jeg anbefale folk å se filmen først og så lese romanen. Der får du vite mer, sier forfatteren.
Boken fikk blandet mottakelse. Mens den ble slaktet i Bergens Tidende, fikk den god omtale i Aftenposten. Sjursen kjenner på premierenervene nå like før filmen skal vises på kino.
– Jeg er veldig, veldig spent, og litt nervøs etter så lang tid. Det er paret med glede, endelig skal publikum få møte filmen, og den skal få ha sitt eget liv.
– Hvordan har det vært å jobbe med filmen?
– Det har vært den mest fantastiske reisen i mitt liv. Jeg har opplevd at vi har hatt veldig mange utfordringer. Men samtidig har jeg opplevd det som at noen holder en hånd over oss. Vi har hatt flaks og fikk bygge vårt eget fly. Vi fikk gratis flydeler av SAS, både nye og brukte. Og da flydoen ankom kontoret, var det vill jubel. Til eksteriørbildene fikk vi låne et fly av Bjørn Kjos, sier Sjursen.
Vil gi opplevelse
Det har kostet 26 millioner kroner å lage den norske katastrofefilmen, noe som er over gjennomsnittet for en norsk spillefilm.
– Vi hadde ikke budsjett til fly, og var heldige som fikk alt gratis, sier Sjursen.
Også hjelp fra sykehus har hun fått. Bergenseren Kyrre Sydness Haugen spiller nemlig hjertekirurg i filmen, og fikk overvære en hel hjerteoperasjon som en del av forberedelsene til filmen.
– Hva er planene dine videre?
– Jeg har noe nytt på gang, heldigvis. Det er fordelen med at denne filmen har tatt litt tid, jeg har hatt tid på meg til å begynne på neste spillefilm.

– Blir det en like storslagen film som denne?
– Jeg tror jeg har funnet min styrke og stil med denne filmen. Jeg vil gjerne lage pasjonerte filmer som er stringente. Det skal være lov å være emosjonell. Jeg vil at publikum skal kutte intellektet og bare oppleve. Den stilen vil jeg fortsette med, sier Annette Sjursen.

Vi elsker å se Harry Potter og Narnia på lerretet, men hva med det som skjer rundt oss. Hvor blir alle dokumentarene av?

I forrige uke ble det vist to dokumentarer på Bergen Kino, men du kan se langt etter en ny dokumentarpremiere i fremtiden. En av filmene var Gunnar Hall Jensens dokumentar, «Gunnar Goes God», der Jensen finner ut at hans nokså ensidige liv kanskje kan forandres ved å utforske emne religion.
– Det jeg syns er viktig med en dokumentar, er å dra folk inn i den. Slik jeg prøver i min, forteller han.
Selv har Jensen hatt suksess med sin forrige dokumentar «Gunnar Goes Comfortable», men synes ikke det er rart at det ikke finnes så mange dokumentarfilmer på kino.
– Kinoene har fått enda større fokus på å være kommersielle, og det er blitt så tenåringsorientert. Komedier og drama med lette plot et bare enda en måte å nå den kommersielle trenden på, påstår han.
Han legger heller ikke skjul på at folk flest kanskje ikke er interessert i å se dokumentarer på kino, at selve ordet er litt negativt ladet.
– Hollywood er sikkert fint å drømme seg vekk i, men jeg synes virkeligheten er veldig grei også, forteller regissøren.

Mye arbeid
Dokumentarer på kino hører med til sjeldenhetene.
– Det er stor forskjell på TV-, og kino-dokumentar. Det finnes mange dokumentarer på TV som bare slukes i mengden. Når du lager en dokumentar til kino så er det mye arbeid i bildet, og gratisarbeid. Dette er ikke alle villige til å ofre, forteller han.
At noen dokumentarer blir satt sammen uten tanke på formen er også et problem.
– Noen lager dokumentar bare med tanke på budskapet, det blir nesten som en dokumentasjon, uten tanke på at seeren skal dras inn i handlingen og føle noe for den, det er slik ting lett blir kjedelig, forteller han.
Men hovedproblemet er alltid finansiering.
– Det er rett og slett ikke nok penger til å lage masse dokumentarer til norsk kino, forteller Jensen, som ikke virker til å la det stoppe ham.

Gamle problemstillinger
På den andre enden av doku-mentartreet står «Høyt mot nord». I ti lange måneder har regissøren Hans Kristian Munkholm sittet i Bergen og klippet sammen bilder til dokumentar som kun skulle vises på kino en gang. Og har du ikke sett den nå, er det for sent.
– Det er kun en kopi av denne filmen, og hvis noe skulle skjedd med den, er hele arbeidet bortkastet, forteller Munkholm.
«Høyt mot nord» ble spilt i Konsertpaleet forrige tirsdag, med flygel i rommet, slik den en gang hadde blitt vist for 71 år siden. Nå sitter regissøren på filmen, og vil kun vise den på Nansensenteret til utvalgte og inviterte personer.
– Filmen er ikke av den typen jeg ser for meg hadde blitt en slager på kino, men jeg viste den så spesielt interesserte skulle få muligheten til å se den, det var en once in a lifetime opportunity, forteller regissøren.

71 år senere
Dokumentarfilmen er basert på kaptein og forsker Thor Iversen, og opptakene han gjorde på Svalbard og Grønland. De ble brukt til mye, og til slutt satt sammen til en film i 1939, som ikke så butikkhyllene på grunn av krigen.
Regissøren synes det er rart at folk ikke er interessert i mer dokumentarfilmer.
– Skulle tro folk var mer interessert i filmen. Vi lever i en tid hvor det er fullt fokus på klimaaendringer, og her kommer en film hvor man har opptak fra steder på en tid hvor det ikke var blitt filmet der før, sier han.
Han har ikke kjedet seg under arbeidet.
– Enhver i min stilling hadde sett på dette som en gullgruve, full støtte og mulighet til å grave i en annen manns livsverk er veldig spesielt, forteller Munkholm.
Selv om hans film er for spesielt interesserte tror han det er viktig å få øynene opp for dokumentarer.
– Folk kunne hatt veldig godt av flere dokumentarer på kino, slik samfunnsdokumentasjon er både interessant og relevant. Uansett hvilken form den kommer i.

Hva er det som gjør Jarle Klepp så populær blant det norske folk?  En del dumhet, toppet med viljestyrke og pyntet med sjarm, mener forfatteren Tore Renberg.

Det er tre år siden vi så ham på kino sist, og nå er han tilbake. Denne gangen i Bergen, og med et stort problem i form av en liten jente på syv år. Hun er resultatet av et tilfeldig samleie som Jarle en gang hadde, og nå må han ta konsekvensene.– På bare en uke forandres livet til så mange mennesker. Jarle, datteren, og moren som må finne seg i alt tullet til Jarle, forteller forfatteren.
Skrev manus selvTore Renberg har selv skrevet manus til filmen «Jeg reiser alene», og til tross for at film- og bokverden er forskjellig, tror han folket blir veldig fornøyd.– Det er noe med denne karakteren, jeg klarer ikke å bli kvitt ham. Han må hele tiden skrives om. Det er jo noe «Donald» ved han, sier Renberg.Han mener at Jarles dumhet og uflaks er en sympativekker som folk ikke får nok av.– Han har ikke så mye heltemot, men en sjarm og sårbarhet som kan få folk til å både le og gråte, forteller han.Forfatteren mener at det som gjør filmene så bra, er nettopp blandingen av det sørgelige og morsomme. Han er stolt over begge filmene om Jarle Klepp.– Rolf Kristian Larsen har blitt bildet på Jarle Klepp, og jeg liker ham og filmene veldig godt. Det blir enda en bit av et sjarmerende rabalder som folk kommer til å ville se, sier Renberg.
Kunne vært degForfatteren er ikke den eneste som tror Jarle kommer til å slå an på kinotoppen nok en gang.– Det fine med disse filmene om Jarle er at man kan kjenne seg igjen i dem. Det kunne også vært deg hvis du var like uheldig, forteller produsent Yngve Sæthre.Han var med under innspillingen og er fornøyd med både Bergen og filmcrewet.– Den største utfordringen har vært det å jobbe med et barn. Alle barn har forskjellige behov, og i begynnelsen måtte jeg gi henne så mye som 90 prosent av oppmerksomheten min, forteller han.Det gikk derimot over, og småproblemer som å lage regn i en solfylt by overtok.– Det er flott å jobbe i Bergen. Befolkningen viser mye goodwill, og det er lett å finne vakre steder å filme her, sier Sæthre.Han tror at filmen kommer til å bli like populær i Bergen, som den var i Stavanger, da Jarle klepp befant seg der.– Folk i Bergen er veldig entusiastiske. Jeg husker hvor oppspilte de var over filmen da vi spilte den inn i Stavanger, og jeg forventer ikke noe mindre i Bergen, avslutter han.En bit av Jarle Klepp kan du få den tiende februar. Da avslutter Bergens Filmfest med en visning av filmen. Ellers kan den nytes under premieren, som er dagen etter.

Med 17 filmer på en uke har Bergen Kino kun ett mål for sin nye filmfest, å spre god film til bergenserne.

Denne uken er det duket for Bergen Kinos filmfest. Først i køen står direktør Elisabeth Halvorsen, som ikke har spart på godbitene.
– Det er første gangen, og vi skal vise ekstremt mye film denne uken, forteller kinosjefen smilende.
Konseptet for festen er å vise årets kvalitetsfilmer for bergenserne. Noen har ikke premiere før om noen måneder.
– Idèen til festen har vi hatt lenge, de har noe lignende i Oslo, og vi har gledet oss til å presentere dette for bergenserne, sier Halvorsen.
Tidspunktet er heller ikke tilfeldig.
– Oscarnominasjonene er nettopp blitt avslørt, og det er ikke uvanlig at de beste filmene blir spart til denne perioden, for å lage blest om filmene, sier hun.

Skjult i det små
Poenget med festivalen er å aktualisere temaene i filmene, som er problemstillinger vi alle lever rundt.
– Folk har godt av å utfordre seg selv litt, og se på litt utfordrende filmer, mener Halvorsen, som tror mange har lett for å ende opp med å se samme type mainstream-filmer.
De dypeste temaene finner vi i småfilmene, mener hun.
– Poenget med utvalget er å vise filmer som til vanlig drukner i den store sammenhengen. Det er mange bra mindre filmer som fortjener å bli sett, som setter standpunkt, sier Halvorsen.
Hun forteller at det er godt å gå litt utenfor «Hollywood-modellen».
– Før var folk veldig opptatt av Hollywoodfilmene, men nå har flere fått sansen for det sære, og det er bra, ler kinosjefen.

Lokale godbiter
Blant de 17 filmene som skal vises på lerretene er tre lokale godbiter.
– Det er ingen hemmelighet at filmen «Jeg reiser alene» er spilt inn her i Bergen, samtidig vil vi vise «Gunnar goes God» og «Høyt mot nord», som begge er laget av lokale selskaper, forteller kinosjefen.
Hun mener det er viktig å vise de lokale filmene.
– Vi har alle vært på Møhlenpris, eller på Nygård, bergenserne liker filmene fordi de kjenner seg igjen. Akkurat som med Varg Veum.
Også lokale skuespillerne, og to av regissørene dukker opp i løpet av festivalen
– Hvis det er noe jeg skal se, så er det forestilling med regissørsamtale, avslører kinodirektøren.

Har troen
Dette er ikke siste gang festen vil bli holdt i Bergen by.
– Dette blir en ny tradisjon, en jeg håper folk vil glede seg til. Akkurat som med BIFF-festivalen, kan folk glede seg til Filmfesten, der det alltid vil bli servert kvalitetsfilmer, sier Halvorsen.
Med BIFF-festivalen har Bergen Kino tatt nye seerreekorder for hvert år. Kinosjefen forventer ikke noe mindre av denne festen.
– Å kunne glede seg til en uke med kvalitetsfilm hvert eneste år er noe alle burde få muligheten til å gjøre, sier sjefen, som snart feirer ett år som kinosjef i Bergen.
Den største utfordringen til Bergen Kino er kvalitet, noe de jobber med fortløpende.
– 30 millioner kroner på ett år skal brukes for å renovere og oppgradere Bergen Kino, og dette kommer alle til å dra nytte av, forteller hun.
Pengene skal brukes til oppgradering av lyd, bilde og til forbedring av saler.
– Det er viktig for oss at bergenserne får like godt tilbud som alle andre, alt vi venter på nå er godkjenning til å starte.
Hvem som eier kinoen i fremtiden, er ikke så viktig for Halvorsen.
– Folk slutter ikke å se på kino, det har vi sett tidligere, og det kommer fremtiden til å vise også, avslutter hun.

Gunnar Goes God

Jeg reiser alene