Rasmus Brich har tidligere hatt utstiling i det han kaller «byens minst vellykkede byrom». Nå er målet å få vist frem sine nyeste arbeider.

VISP – produsentenhet for visuell kunst

• VISP har vært i drift siden juni 2010 og er et kompetansesenter og nettverksorganisasjon for profesjonelle innen det visuelle kunstfeltet i Hordaland; fra billedkunstnere til gallerister, fra kunsthåndverkere til kritikere.
• Visp tilbyr sine medlemmer veiledning, nettverk, kursing og kompetanse.
• Medlemskap er åpent for alle som jobber profesjonelt med kunst i Hordaland.
• VISP er støttet av Norsk kulturråd, Bergen kommune og Hordaland fylkeskommune.

– Du har hatt to større arbeider i det offentlige rom i Bergen. Kan du fortelle litt om dem?
– I 2003 hadde jeg en utstilling i galleri By the Way, med tittel «Understory», hvor vinduene ut mot gaten ble gjort om til lysbokser med fotomontasjer. Bildene var tydelig sammenmontert i horisontale striper og dannet kunstige jungelvillniss. Fotoene som ble brukt stammet fra drivhuset i UiBs muséhage, som i sin tur er en unaturlig presentasjon av naturen.
Noe av dette materialet brukte jeg videre i prosjektet «…og alt de har å gjøre», vist i lysbokser under bussterminalen på Bystasjonen i 2006. Der var intensjonen å gjøre noen grep i et av byens, etter min mening, minst velykkede byrom. Dyr fra «Tanums store dyrebok» ble bearbeidet og plassert inn i et stykke skjermende jungel og stirret fjernt ut mot forbipasserende.
– Hva har du jobbet med i det siste?
– De siste årene har jeg vært mest opptatt av å være pappa, i tillegg til jobben min som tekniker på Kunstskolen i Bergen, men har i det siste kommet i gang med ting jeg håper skal føre med seg økt kunstnerisk nærvær. De siste årene har jeg jobbet med mer abstrakte grafiske uttrykk, og de siste arbeidene mine er en serie bilder hvor former med referanser til geografiske formasjoner dannes av et gjentakende mønster. Høsten 2011 hadde jeg en utstilling i Galleri Blunk i Trondheim og i vinter har jeg hatt utstilling på Galleri Lilje i Trondheim.
– Hvordan vil du beskrive kunsten din?
– Jeg ønsker at arbeidene mine skal ha noen klare visuelle kvaliteter, at de skal gripe en, være besnærende, men at de samtidig skal ha en nerve som kan gi en ambivalens og assosiativ dybde.

– Hva inspirerer deg?
– Rytmer, repetisjon og strukturer er tema som har gått igjen i min produksjon på ulike måter, og som jeg fascineres av.
– Hvorfor ble du boende i Bergen?
– I bunn og grunn fordi jeg ikke følte noe stort behov for å flytte noe annet sted.
– Hva er det beste med miljøet og byen?
– Min kontakt med kunstmiljøet er i all hovedsak relatert til jobben min ved Kunstskolen i Bergen, da møter jeg andre kunstnere i en litt annen setting enn utstillingsåpninger, og det er stort sett en ganske åpen, positiv og avslappet atmosfære. Og det gjelder vel for miljøet ellers óg, stort sett. Ellers er jo byen passe stor, og har stort sett gode tilbud på de fleste områder.
– Hva savner du i det bergenske kunstmiljøet?
– Jeg føler at jeg ikke har vært deltagende nok til å ha noen kvalifisert mening om dets mangler, med jobb på kunstskole, egen produksjon og små barn blir det fort nok, både av kunst og annet, så kanskje jeg må svare at jeg savner et litt større engasjement fra meg selv?
– Hva jobber du med for øyeblikket?
– Projeksjonsinstallasjoner med video basert på photoshoparbeider.
– Hvilke planer har du fremover?
– Jeg må få vist de siste arbeidene mine et eller annet sted, og det å komme inn i et driv der man jevnlig har utstillinger i spennende visningsrom og blir invitert steder er jo noe man kan håpe på, så får vi ta det derifra.

Ideen om Galleriet TRE har blitt realisert på bare to måneder. Nå skal det tidligere hvelvet fra bybrannene gi inspirasjon til unge kunstnere.

– Her er pæretreet, sier Stine Fantoft Berg idet hun svinger inn til venstre i Øvre Korskirkesmau, like ved Halvardskirkeplassen.
Hun har mange gode minner fra da hun lekte i treet som barn, men siden forrige uke har barndomsminnet fått en ny betydning.

Fra hvelv til galleri
– I slutten av mars kom ideen om å lage et galleri og et samlingssted. Familien min eier huset her ved pæretreet og vi kom frem til at lokalet i kjelleren egner seg veldig bra. Under bybrannene ble denne steinkjelleren benyttet som hvelv for verdifulle gjenstander, forteller Fantoft Berg.
Bergenseren startet i fjor nettmagasinet FIN sammen med Maren Stette Mosaker, men har nå også fått med seg fotograf Linn Heidi Stokkedal fra Wabi Sabi Models for å lage Galleriet TRE.
– Vi har hele tiden tenkt at det skulle være mer enn et magasin. Planen er nå å vise frem kunstnere fra Bergen og andre steder, blant annet de som vi har oppdaget gjennom å skrive saker til FIN, sier Mosaker.

Fra England og Tyskland
Initiativtakerne har stor respekt for de som driver galleriene som allerede finnes i Bergen, men tror samtidig at TRE kommer til å fylle et tomrom.
– Vi har lyst til å gjøre dette fordi vi er engasjert. Og siden vi ikke har bred erfaring innen kunstfeltet, tror jeg vi ser ting på en litt annen måte, sier Mosaker.
– Jeg tror vi har et litt videre begrep om hva som kan være bra å stille ut, legger Berg til.
Ifølge Stokkedal har galleriet fått mange forespørsler allerede.
– Jeg er blant annet i kontakt med en tekstilgruppe, en illustratør og en fra England som vil stille ut en collage. I tillegg har jeg kontakt med Pogo Books i Tyskland som jeg har gitt ut bok sammen med. De ønsker også å komme hit, sier Stokkedal.

Melankolske foto
Den som har fått æren av å holde den første utstillingen i den hvitkalkede kjelleren er Niklas A. Schjetlein, fotostudent ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen.
– Vi ble imponert av fotografiene hans. Derfor ville vi at han skulle stille ut hos oss, forteller Mosaker.
Schjetlein beskriver bildene sine som melankolske. Ofte skapes de på vandring.
– Jeg går mye på tur, både i byen og ute i naturen. Jeg har ingen klar plan for hva jeg skal fotografere, men så stopper jeg opp der jeg finner noe som vekker min interesse, sier han.

Nostalgi og fanzine
Bildene er hovedsaklig tatt i Bergen og i Oslo, men ifølge fotografen er det ofte ikke så lett å få øye på akkurat hvor det er.
– Selv om det ikke er mennesker på bildene, gir de en følelse av at noe akkurat har skjedd eller skal skje, sier han.
– Jeg prøver også å fange nostalgien i ting og steder, legger han til.
I tillegg til utstillinger ønsker kvinnene bak Galleriet TRE blant annet å lage workshop med pin-hole-kamera, fanzine-kvelder og andre aktiviteter som kan få publikum mer aktivt inn i deres nye prosjekt.
– Vi håper TRE kan bli et sted der folk kan møtes og bli inspirert av hverandre, sier Fantoft Berg.
I starten kommer galleriet ikke til å ha faste åpningstider.
– Vi kommer i hovedsak til å ha åpent i helgene, men andre åpningstider vil bli annonsert gjennom Facebook-siden vår, sier Stokkedal.

Sissel Blystad savner flere utsmykkingsmuligheter for kunstnere i Bergen. Selv vises ett av hennes store verk nesten daglig på TV.

VISP – produsentenhet for visuell kunst

• VISP har vært i drift siden juni 2010 og er et kompetansesenter og nettverksorganisasjon for profesjonelle innen det visuelle kunstfeltet i Hordaland; fra billedkunstnere til gallerister, fra kunsthåndverkere til kritikere.
• Visp tilbyr sine medlemmer veiledning, nettverk, kursing og kompetanse.
• Medlemskap er åpent for alle som jobber profesjonelt med kunst i Hordaland.
• VISP er støttet av Norsk kulturråd, Bergen kommune og Hordaland fylkeskommune.

Sissel Blystad har alltid jobbet med sterke, klare farger. Hun har blant annet laget den store, fargerike utsmykkingen i Vandrehallen i Stortinget. Da Blystad vant konkurransen i 2002, reiste hun frem og tilbake fra Stockholm, hvor det ble vevet, i to og et halvt år.
– Jeg er fornøyd med resultatet den dag i dag, når jeg ser teppene på Dagsrevyen, med mer eller mindre tullete politikere foran.

– Hvordan jobber du?
– Jeg har jobbet med billedvev i mange år, men det gjør jeg ikke lenger. Nå bruker jeg rester av garnet til å lime på gamle pledd. Jeg fotograferer gjerne detaljer av teppene, leker i Photoshop, og printer store print. Noen ganger synes tråden, andre ganger er den helt borte. «Tekstil light» kaller jeg prosjektet mitt.

– Hva inspirerer deg?
– Jeg blir inspirert av natur, landskap, hverdagslivet, ting jeg ser på TV eller andres kunst på nett. Noen ganger får jeg plutselige fargeopplevelser når jeg ser ut av vinduet eller vandrer av gårde på asfalten.

– Hvorfor ble du boende her?
– Jeg begynte på Kunst- og Håndverksskolen i Oslo. Så fikk barn og hadde behov for en «miljøforandring». Da tok jeg med meg barnet og dro til Bergen, og fortsatte på skolen her.
Deretter kom kjærleiken, og jeg ble boende, men kjærleiken dro til akademiet i Oslo. Og dermed ble det enslig mor igjen. Men da var livet mitt her, så jeg ble.

– Hva er det beste med Bergen?
– Det beste med Bergen er at den er passe stor, du når det meste, bare du kommer deg bort av og til – til noe større. Det beste med miljøet her er kanskje at det er ganske tett. Jeg har nesten i alle år hatt atelier i atelierfelleskaper, deltatt og jobbet i kunstnerorganisasjoner og gallerier. Jeg har vært på Verftet i cirka 25 år.

Sissel Blystad

• Kommer fra Oslo, men har bodd i Bergen siden 1968.
• Utdannelse: Statens Håndverks- og Kunstindustriskole 1964 – 65, Bergens Kunsthåndverksskole 1968 – 70

– Hva savner du i det bergenske kunstmiljøet?
– Mediadekningen av kunst er ikke god nok. Det er et must for at «folk flest» skal vite at det faktisk finnes et yrende kunstliv her. I tillegg savner jeg også flere offentlige og private utsmykkingsmuligheter for kunstnere i området. Det lages mye bra her.

– Hva jobber du med for øyeblikket?
– De siste ukene har jeg brukt på å klargjøre noen eldre tepper som sist uke ble levert til Osterøy videregående skole, og skal henge i biblioteket deres. Nå vil jeg fortsette arbeidet med store print, fortrinnsvis store sirkler.

– Hva er dine planer fremover?
– Jeg har ingen planer, bare håp om et godt liv og god helse. Men det dukker alltid opp noe. Jeg jobber nesten hele tiden, men jeg jobber sakte. Det føles faktisk godt å ikke ha langsiktige planer.

I anledning av at Bergen Sjøfartsmuseum i år har vært 50 år i eget hus på Nygårdshøyden, blir det en rekke markeringer. I en egen utstilling, som varer helt til januar neste år, får man vite mer om de fire bergenserne som var med Titanic i 1912. Tre døde, og en overlevde. Totalt 31 personer på skipet skal ha vært nordmenn. Foto: Elsie Esq

Med et nedlagt fengsel som ramme, viser innsatte fra Bjørgvin fengsel frem følelsesladd kunst om livet på innsiden. Ideen kom fra Arne Garviks fotografier.

Det durer høyt fra varmluftsvifter i Bergen kretsfengsel i Rådhuskvartalet. Malingen fra de grønne veggene flasser, men det er aktivitet bak veggene. Tre kunstnerisk ansatte og noen tidligere innsatte fra Bjørgvin fengsel er i gang med å henge opp bilder og dikt. Hver celle fungerer som et eget lite galleri.
– Dette er et veldig ladet bygg, med det utseendet det har, preget av forfall. Det gir en helt spesiell stemning for utstillingen, sier forfatter Annette Mattsson.
Hun er ansatt som en del av et kreativt fellesskap i Bjørgvin fengsel, der innsatte får mulighet til å skrive litterære tekster. Det var imidlertid da hun så fotografiene til en tidligere innsatt, Arne Garvik, i fengselets billedgruppe at ideen om en utstilling dukket opp.
– Bildene hans traff meg virkelig. Etter bare ett minutt hadde jeg bestemt meg for at dette var noe vi måtte få stilt ut, sier hun.

Unngår klisjeene
Med bakgrunn som konsert- og pressefotograf på utsiden, falt det naturlig for Garvik å holde frem med fotograferingen i Bjørgvins gruppe for billedkunst.
– Å få Arne inn i fengselet var som en gavepakke. Bildene hans har inspirert mange av de andre innsatte, smiler Mattsson.
Ut fra brunt innpakkingspapir plukker hun frem et og et av fotografiene hans. Alle bildene er i svart-hvitt og viser ulike sider ved livet i fengsel. En øks i vedskjulet. Ender, eller «fengselsfugler», ifølge Arne, som har fløyet inn på området. Tatoverte hender ved tastaturet. En renneløkke og en klokke.
– Jeg ville vise hvordan fengselslivet er, uten å vise de typiske motivene av mur og vegger. Det er jo et liv på innsiden av fengselet også, sier Garvik.

MØRKE SIDER: Den innsatte som har laget dette bildet har vært veldig populær bak murene, ifølge forfatter Annette Mattsson. – Alle spurte til slutt om han ikke kunne tegne bilder ut fra foto av familien deres, sier hun.

Tidkrevende foto
Med kameraet hengende rundt halsen, måtte han få tillatelse av fengselet til å ta bilder på området. Utfordringen var også å vise aktivitet, uten å identifisere andre innsatte.
– Jeg måtte be om lov til å ta bilder i syv-åtte-tiden om morgenen i luftegården. Der ble jeg gjerne i flere timer for å fange det rette lyset over fengselsmurene, forklarer fotografen.
I forkant måtte han forklare de ansatte at han ikke skulle ta bilder av sikkerhetssystemet. Senere ble et av bildene fra nettopp seansen i luftegården en favoritt hos de ansatte.
– De kom og spurte om de ikke kunne få bruke et av bildene mine som julekort fra fengselet, smiler han.
Bjørgvin fengsel har hovedsaklig innsatte som sitter inne i en kortere periode. Ofte bare på noen uker, men noen får også dommer på rundt et år.

Jeg ville vise hvordan fengselslivet er, uten å vise de typiske motivene av mur og vegger. Det er jo et liv på innsiden av fengselet også.
Arne Garvik, fotograf og tidligere innsatt i Bjørgvin fengsel

Viser følelser
I noen av enkeltcellene henger det enslige A4-ark med dikt som gir et inntrykk av følelseslivet til de innsatte. Et dikt om nyttårsaften, der den innsatte ser på raketter fra fengselsvinduet, og legger seg ned på sengen. Eller om lengselen etter de korte ti minuttene i løpet av uken der han får snakke med barna sine.
– Diktene viser hva det gjør med de innsattes følelser når de sitter alene på cellen. Nå flyttes dette ut i fellesskapet. De har virkelig bydd på seg selv, sier Mattsson.
I en annen celle er lyset slått helt av, mens et blåskjær kommer fra en liten TV-skjerm. Den eneste gjenstanden i rommet. På skjermen ruller musikkvideoen til bandet Tikkende Bombe. Et band som ble dannet bak murene.
Band bak murene
– Arbeidet med musikkvideoen var noe flere i fengselet ble engasjert av. Flere kvelder satt vi og diskuterte hvordan vi skulle gå frem, sier 31-åringen som ønsker å være anonym.
– Det er utrolig kjekt å få stille ut det man har jobbet med, og at folk får gjøre noe fornuftig i fengselet. Nå får vi også vist at vi gjør mer enn å bare hogge ved, sier bergenseren.
I etterkant har bandet publisert videoen på YouTube, med tillatelse fra fengselet. Fra bandets side er det også et håp om å fortsette samarbeidet om musikk på utsiden.
– Jeg tror det er viktig at de innsatte får jobbe frem mot et mål, som for eksempel en utstilling. Nå håper vi at årets utstilling kan danne grunnlaget for noe vi kan gjøre hvert år, sier forfatter Mattsson.
Utstillingen hadde bare mulighet til å holde åpent den siste helgen i april.

Kristin Austreids malerier er inspirert av pop art og barokk. Nylig åpnet hun sin første separat-utstilling i et profesjonelt galleri.

VISP – produsentenhet for visuell kunst

• VISP har vært i drift siden juni 2010 og er et kompetansesenter og nettverksorganisasjon for profesjonelle innen det visuelle kunstfeltet i Hordaland; fra billedkunstnere til gallerister, fra kunsthåndverkere til kritikere.
• Visp tilbyr sine medlemmer veiledning, nettverk, kursing og kompetanse.
• Medlemskap er åpent for alle som jobber profesjonelt med kunst i Hordaland.
• VISP er støttet av Norsk kulturråd, Bergen kommune og Hordaland fylkeskommune.

– Hva inspirerer deg i arbeidet ditt?
– Gode filmopplevelser gir meg ofte en veldig direkte inspirasjon. David Lynchs univers er et sted jeg liker å være. Musikk er også en stor inspirasjonskilde, men den er ofte mer utydelig og vanskeligere å merke. Kanskje fordi den ofte er i bakgrunnen under arbeidsprosessen. Den er liksom drivstoffet. Jeg er en del av Radiohead-generasjonen, og jeg hører ofte sanger om igjen og om igjen for å «være i sonen». Asgar/Gabriel, Till Gerhard, Aris Kalaizis er noen av kunstnerne som inspirerer meg.
– Hvordan vil du beskrive kunsten din?
– Min tematiske innfallsvinkel kommer fra en interesse for eksistensialismen og psykologien. Jeg har lenge vært opptatt av hvordan bevisstheten møter virkeligheten, hva det vil si å oppleve verden gjennom et subjektivt perspektiv og hvordan vi tolker situasjoner forskjellig. Det som kalles selektiv persepsjon. I arbeidene mine er det i møtet mellom de forskjellige maleriene at det interessante finner sted. Gjennom denne uttrykksformen ønsker jeg si noe om at det vi opplever ikke er en objektiv sannhet, men heller subjektive versjoner. De siste maleriene mine viser et oppløst landskap der menneskene prøver å orientere seg. De har kanskje noe tafatt og overfladisk over seg. Det er en distanse mellom dem og oss på utsiden, men også dem imellom.

– Hvorfor ble du boende her?
– Jeg trives godt i Bergen, og jeg liker at byen ikke er så stor. Bergen har et godt musikkmiljø, og det holder meg i byen like mye som kunstmiljøet. De siste årene har kunstmiljøet i Bergen blomstret. Med alle de nye visningsstedene og ateliergruppene, er dette en spennende periode for kunstnere i Bergen. Bergen Kjøtt var en av grunnene til at jeg har blitt værene så langt. Jeg liker at prosjektet er så ambisiøst, og det har vært interessant å være med på det fra starten av og se utviklingen fra innsiden.

– Hva er det beste med miljøet og byen?
– Bergen er en by med en sterk identitet. Byen er ikke så stor, men den vil veldig gjerne være det. Det gjør at mange tørr å satse på smale prosjekter som det kanskje egentlig ikke er et marked for eller spesielt stor interesse for. Men som allikevel klarer å eksistere i Bergen fordi det er så forbanna mye vilje her. Jeg liker at man kan gå fra åpning til åpning en fredagskveld uten å hoppe på en eneste buss eller bybane.

– Hva savner du i det bergenske kunstmiljøet?
– Noen ganger skulle jeg ønske det var flere gode maleriutstillinger. Derfor skal Linda Soh Trengereid, Ilija Wyller og jeg arrangere en maleriutstilling til sensommeren på Bergen Kjøtt.

Kristin Austreid

• Fra: Kopervik, på Karmøy.
• Bor: I et gammelt hus på Nøstet.
• Utdannelse: Kunstskolen i Bergen i 2004.
  Ex. Phil. og Ex Fac. Bachelorgrad ved Kunsthøgskolen i Bergen (2010). To år på Bergen Kjøtt samt et residensopphold i Sveits. Starter på masterprogrammet i billedkunst ved KHIB til høsten.
• Jobber med: Figurative malerier. De siste maleriene har et pop-art-uttrykk, med referanser til barokken og abstrakt ekspresjonisme.

– Hvilke planer har du fremover?
– I første omgang gleder jeg meg til utstillingen på Galleri Parken som åpnet 14. april. Der viser jeg ni splitter nye malerier under tittelen «Hvis vi kunne se det hele, hadde vi da sett det samme?». Dette er min første separatutstilling i et profesjonelt galleri, og det blir spennende å se responsen på de nye arbeidene mine. Sommeren skal jeg bruke til planlegging av en maleriutstilling, som Linda Soh Trengereid, Ilija Wyller og jeg skal arrangere på Bergen Kjøtt utpå sensommeren. Fra og med høsten av begynner jeg på mastergraden i billedkunst på KHIB, og jeg gleder meg til å jobbe med masterprosjektet.

INSPIRERT AV FILM: – David Lynchs univers er et sted jeg liker å være, sier Kristin Austreid.

Med masterutstillingen for kunststudenter ved Kunst- og designskolen i Bergen, yppes det til bråk. I en pressemelding om utstillingen «A ride full of traps», blir vi i alle fall advart: «Fellene på denne utstillingen er mindre kostbare og mindre visuelt støtende enn de du kjøper i dagligvarebutikken. Er det noe i fellene, og hva vet du om dem som har satt dem ut?».

Kunst i gatene har mye større interesse enn dagens bilder på galleri, mener gatekunstner JohnXC. Nå samler han utøvere for å styrke miljøet i Bergen.

Bergen Street Art

• Et nystartet kollektiv av gatekunstnere i Bergen. Første møtet ble holdt i begynnelsen av mars.
• Ønsker å øke samfunnets interesse for gatekunst, gjøre kunsten mer synlig, og styrke miljøet blant kunstnerne selv.
• Arbeider for å få til samarbeid med gatekunst-kollektiv verden rundt, og få kjente utenlandske gatekunstnere  på besøk til Bergen.
• Et av delmålene er å fremheve arbeidet til en enkeltkunstner hver måned. Blant annet via sosiale medier, egen nettside og media.
• 1. mai åpner hjemmesiden bergenstreetart.com

Ikledd en hvit gassmaske holder han sprayboksen stødig i hånden. På det som kalles «lovligveggen» ved Sentralbadet, eksperimenterer han seg frem med ulike teknikker for å lage ansiktet fra skisseboken han har med seg.
– Veldig mange stopper opp når de ser meg jobbe her. Flere av dem er nysgjerrige, men det er bare positive tilbakemeldinger, smiler den 24-årige kunststudenten som ikke ønsker å stå frem med navn
Flere andre unge gutter har samlet seg ved den samme veggen for å dele tips og triks over spraybokser.
–  Miljøet blant gatekunstnere i byen er lite og avslappet. Jeg kjenner til en del unge som jeg tror kommer til å bli veldig flinke, sier han.

Brooklyn-erfaringer
Takket være JohnXC, en britisk gatekunstner med postkasse i Bergen, får nå kunstnere som bruker spray fremfor pensel et felles møtepunkt. Kunstnerkollektivet har fått navnet Bergen Street Art, og er tuftet på lignende grupper i utlandet.
– Gjennom samarbeid med Chris Stain og Josh Macfee fra JustSeeds i Brooklyn for et par år siden, lærte jeg å verdsette det å være i et gjensidig forhold. Sammen ser man vellykkede bevegelser i kunstmiljøet, og generelt sett er det en gjeng med folk som deler en felles interesse, skriver JohnXC i en e-post til Byavisen.
Mangelen på et slikt kollektiv på Vestlandet, samt samarbeid med kommunen om deres kulturpolitiske plan for graffiti og gatekunst i perioden 2011-2015, ble til ideen om et samlingspunkt for bergenske gatekunstnere.

 
Jaz blir gjest
Målet er at kunstnerne skal lære fra hverandre og sammen gjøre gatekunst mer synlig i offentligheten. Første møte ble holdt på galleri Knipsu, vis a vis Sentralbadet, i begynnelsen av mars.
– Til å begynne med ønsker vi å høre hva folk ønsker skal skje, og hva de mener kan være nyttig for å hjelpe hverandre. De kommende årene skal vi sette oss noen mål, og samtidig starte opp en del prosjekter, sier briten.
JohnXC ser for seg at de hver måned kan fokusere på en enkelt gatekunstner.
– Her ser vi for oss flere ulike fremgangsmetoder. Vi kan skrive om kunstneren på nettsiden vår, promotere kunstnere gjennom sosiale medier, og sette opp vegger for gatekunst. Viktigst av alt er nok at vi prøver å finne prosjekter som knytter oss sammen med lokalmiljøet. Vi ønsker at samfunnet får eit eierskap til det vi gjør, forklarer han.
Målet er også å invitere internasjonale gatekunstnere til byen for å lære og utveksle ideer. I slutten av mai kommer Jaz fra Buenos Aires. De ønsker også å invitere Evol fra Berlin, Brad Downey og Vhils.

– Alle kjenner Dolk
Ifølge JohnXC har gatekunst større interesse blant folk flest enn andre kunstformer.
– Bildet folk kjenner av president Obama er laget av en gatekunstner. Alle kjenner den britiske gatekunstneren Banksy, men ikke den amerikanske kunstneren Matthew Barney. Den mest kjente norske kunstneren i dag er Dolk. Gatekunst er altså kunsten som folk har størst interesse for, og som flest folk er interessert i, mener han.
Tilbake ved lovligveggen hilser den 24-årige kunststudenten på de andre som også har møtt opp i solskinnet med en sprayboks i hånden. Han har ikke hørt om det spirende kollektivet, men liker ideen.
– Det er forsåvidt allerede slik at man kommer i kontakt med de som driver med dette, men et slikt samlingssted kan kanskje føre til bedre, spennende og annerledes gatekunst. Generelt er jeg veldig spent på hvordan utviklingen for miljøet i Bergen vil bli i tiden fremover. Om det blir flere lovlige vegger vi kan bruke, eller om det blir mer restriktivt, sier han.

Som 18-åring satset Thomas Morel alt på fotografdrømmen. Seks år senere har hans strev blitt belønnet med flere store kunder og en spesialpris i fotokonkurransen Gullsnitt.

I andre etasje i en bygning i Nygårdsgaten balanserer en kvinne på en gardintrapp. På gulvet står kasser som ikke er pakket ut. Om få dager skal fotograf Thomas Morel flytte inn i dette kontorfellesskapet sammen med andre fotografer og kunstnere.
– Jeg er født i Nederland, men flyttet til Feios i Sogn og Fjordane i 2004. I år bestemte jeg meg for å flytte til Bergen, forteller Thomas Morel.
Siden 24-åringen bestemte seg for å ha skaffe seg et kamera som var bedre enn læreren på folkehøgskolen i 2004, har foto vært hans lidenskap. Og teknikken han bruker har fått oppmerksomhet. For enten han tar bilde av dansere, idrettsfolk eller sjokolade, fryser han bevegelser som går altfor fort for det blotte øye å se.

Moods og Hasselblad
Morel er sterkt inspirert av den amerikanske fotografen Lois Greenfield, som blant annet har hatt sine fotografier i Time, Elle, Vogue og The New York Times.
– Jeg var så imponert av hennes fotografier at jeg sendte en e-post med forespørsel om å få komme på besøk for å se hennes studio. Det endte med at jeg fikk være med på kurs i New York. Da var jeg 18 år. Senere fikk jeg også lokket henne til Balestrand for å holde en workshop. Det var stort, forteller Morel.
Selv har Morel fått Helly Hansen, NYC Ballett, Hasselblad Broncolor og Skogstad som faste kunder. For tiden er han også i dialog med Moods of Norway. At han ikke har utdanning utover videregående skole, har ikke vært en hindring.
– Mange tror det er en ulempe å ikke ha fotoutdanning, men det er ikke min erfaring. Faktisk tror jeg at det kan være en fordel å ikke være bundet av lærebøkene. Dersom jeg vil ta bilder i 20 minusgrader, prøver jeg det selv om bøkene hevder at kameraet ikke tåler kaldere enn null grader, sier han.

– Stor stoppeffekt
9. mars var Morel med i Gullsnitt, Norges viktigste konkurranse innen reklamefotografi. Han stakk av med juryens spesialpris for fotografiet av skiskytter Ann Kristin Flatland. På bildet stuper hun ut av en snøsky mens hun løser et skudd med geværet. Også prosjektilet på vei ut i luften er fanget på bildet.
Over 1 000 bilder ble vurdert, og det ble delt ut premier i 12 ulike kategorier. «Juryens spesialpris» ble for første gang gitt ut i 2011. Da fikk tre arbeider denne prisen. I år var det bare Morel som mottok denne.
– Det er et teknisk veldig bra bilde, med stor stoppeffekt. Faktisk er det ganske få som tenker på å ta slike bilder, sier leder for Gullsnitt, Stein Dahlsrud.
Fokus
– Det er vanskelig å si, men Gullsnitt er en godt kjent konkurranse. Og Morel har absolutt et talent. Han har kanskje litt friere ideer enn de som studerer foto.

Høy risiko
Frem til nå har 24-åringen kombinert fotografarbeidet med bygningsarbeid. Han har tatt opp store lån for å få råd til det profesjonelle fotoutstyret, og levd i uvisshet om inntektene faktisk kommer.
– Du har valgt et yrke med ganske høy økonomisk risiko. Har du vurdert å gi opp underveis?
– Nei. Det er dette jeg ønsker å drive med. Og jeg begynner ikke på noe med mindre jeg vet at jeg kommer til å gå 100 prosent inn for det. At jeg nå har vunnet en pris for arbeidet mitt, tror jeg også vil ha en del å si for meg i årene fremover, forteller Morel.

Kunstner Ida Helland-Hansen klippet i aviser for å bearbeide inntrykkene fra 22. juli. Resultatet ble et verk som kaster lange skygger.

Ida C. Helland-Hansen (født 1963)

• Bor og arbeider i Bergen.
• Hennes arbeider er innkjøpt til en lang rekke foretak og offentlige etater, som for eksempel Helse- og omsorgsdepartementet og  Utenriksdepartementet, med tre store verk til statsministerens kontor som det mest kjente.
• Helland-Hansen står også bak en mengde utsmykninger – blant annet til «Troll»- og «Brage»-plattformene, Arendal tingrett, Olsvikåsen videregående skole og Hansaparken.
• Helland-Hansen mottar statens garantiinntekt for kunstnere, som blir gitt til yrkesaktive kunstnere som gjennom flere års virksomhet har gjort en kvalitetsmessig verdifull innsats.

- Jeg ble så tom og målløs etter 22. juli. Å lese om det gjorde meg dårlig. Jeg hadde et stort behov for å bearbeide inntrykkene, forteller kunstner Ida Helland-Hansen.
Nesten uten å tenke over det begynte hun å klippe i avisene som alle var fylt opp med død og rosetog.
– I begynnelsen visste jeg ikke hva jeg skulle bruke det til, jeg klipte bare ut avissidene i blomstermønster. Etter hvert kom jeg frem til at det måtte bli 77 former, en for hver av de døde i regjeringskvartalet og på Utøya.
Helland-Hansen beskriver prosessen som todelt.
– På den ene siden var det beroligende, men på den andre siden var det også krevende. Jeg satt jo der med alle avisutklippene foran meg, forteller hun.

Politisk kunst
Resultatet av klippingen ble kunstverket «Pollenvarsel 22.07.11» som er en del av utstillingen «Mylder» i Galleri Langegården. Her er utklippene satt sammen i en collage på glass, montert foran en hvit vegg slik at blomstene, når de er belyst ovenfra, kaster skygger på veggen bak.
Professor i kunsthistorie, Gunnar Danbolt, har kalt Helland-Hansens verk politisk kunst på høyt nivå.
– Jeg hadde egentlig ingen planer om å lage noe som kommer i kategorien «politisk kunst», men jeg forstår at folk betegner det på den måten, sier Helland-Hansen.
– Tror du at du kommer til å lage noe som blir regnet som politisk kunst i tiden fremover?
– Man skal aldri si aldri. Men dette er ikke noe jeg ønsker å styre. Jeg ønsker ikke å planlegge hva slags kunst jeg skal lage. Jeg jobber mer direkte og intuitivt. Som regel har jeg bare noen ideer om farger, eller en liten skisse som jeg ønsker å jobbe videre med.

Organisk og stramt
Men det er ikke bare 22. juli som er tema i Helland-Hansens utstilling i Galleri Langegården. I kontrast til «Pollenvarsel 22.07.11», som i hovedsak er komponert i svart, grått og hvitt, er de andre arbeidene fulle av sterke farger.
– Det er de store bildene som ligger mitt hjerte nærmest, forteller Helland-Hansen mens hun står foran «Urovekkerne». Et bilde i flere lag, som både har geometriske former og figurer som ligner dyr, blomster og mennesker.
– Jeg liker kontrasten mellom det organiske og det stramme. Det er også spennende å skape et bilde i lag på lag der man er usikker på hva som er over og hva som er under, sier hun.

22. juli i kunst og teater

• Håkon Blekens hovedverk i hans nyåpnede kunstutstilling i Galleri Brandstrup handler om 22. juli.
• En anonym person har tilbudt 54 norske kommuner en steinskulptur av Nico Widerberg, for å minnes terrorofrene fra i sommer.
• Dramatikkens Hus i Oslo samarbeider med CaféTeatret i København om utviklingen av teaterstykket basert på 22. juli-terroristens såkalte manifest.
• Dramatisk Teater i Warszawa hadde nylig premiere på stykket «Hvem drepte Alone Iwanowna?» Stykket bygger på Fjodor Dostojevskijs berømte roman «Forbrytelse og straff». Her figurerte Anders Behring Breivik som en av syv mistenkte for mordet.

Publikumsmøter
Siden utstillingen åpnet 10. mars har kunstneren hatt mulighet til å snakke med publikum i galleriet.
– Det er veldig berikende å snakke med folk om hva de får ut av bildene. Ofte ser de jo helt andre ting enn det jeg gjør. En av dem som var på utstillingen her nettopp oppfattet sirklene i «Urovekkerne» som sikte i et gevær. Det var ikke i mine tanker i utgangspunktet, sier hun.
– Hvilken stemning føler du at bildene dine uttrykker?
– Jeg er en optimistisk og utadvendt person, så jeg liker den positive delen, men jeg liker også at det ligger en dobbelthet i bildene. Det gjør at man ikke blir ferdig med å kikke på dem med en gang, sier Helland-Hansen.

Malin Lennström-Örtwall valgte å bli værende i Bergen etter kunststudiene. I sommer inviterer hun internasjonale kunstnere i Bergen til en workshop.

Malin Lennström-Örtwall
Født i Stockholm, oppvokst i Gøteborg.
Har bodd i Bergen i snart 15 år.

Utdannelse:  Kunstskolen i Bergen (2003)
Kunstakademiet i Bergen (bachelor 2005) Kunstakademiet i Trondheim (master 2009)
The International Academy of Art Palestine (utveksling 2008)
Jobber med installasjon, tekst, foto og skulptur.

VISP – produsentenhet for visuell kunst

• VISP har vært i drift siden juni 2010 og er et kompetansesenter og nettverksorganisasjon for profesjonelle innen det visuelle kunstfeltet i Hordaland; fra billedkunstnere til gallerister, fra kunsthåndverkere til kritikere.
• Visp tilbyr sine medlemmer veiledning, nettverk, kursing og kompetanse.
• Medlemskap er åpent for alle som jobber profesjonelt med kunst i Hordaland.
• VISP er støttet av Norsk kulturråd, Bergen kommune og Hordaland fylkeskommune.Annen hver uke kommer Byavisen til å trykke saker om bergenskunstnere i samarbeid med VISP.

– Hvorfor ble du boende i Bergen?
– Jeg har store deler av familien min her og har vært i Bergen mye siden jeg var liten. Derfor var det naturlig å bli værende etter endte studier. Men også fordi Bergen er en bra kulturby. Det skjer mye spennende og jeg syntes Bergen ville være en bra base for meg som kunstner. Da jeg var ferdigutdannet var atelier-situasjonen annerledes enn hva den er i dag. Derfor tok jeg, sammen med Anna C. Lorenzen, Stefan Tørner og Vilde Salhus Røed, initiativ til et nytt atelierfellesskap på Dokken, Bergen Ateliergruppe (BAG). Nettopp for å skape et bra arbeidssted og godt arbeidsmiljø, slik at vi kunne bli værende i Bergen.

– Hva er det beste med miljøet og byen?
– At kunstmiljøet vokser. Flere og flere velger å bli her etter endte studier og at det da skjer mer og mer kunstnerinitierte prosjekter, samtidig er det mye annet bra som skjer innenfor kulturfeltet i Bergen.
– Hva savner du i det bergenske kunstmiljøet?
– Flere gallerier! De siste årene har flere og flere kunstnere etablert seg i Bergen og mange nye atelierfellesskap og kunstnerinitierte visningssteder har kommet på banen, men jeg savner flere gallerier og et større marked for kunst.

– Sårbarhet er et gjennomgående tema i dine arbeider. Kan du fortelle litt om noen av verkene som omhandler denne tematikken?
– Etter flere opphold i Palestina de siste årene, har mine arbeider i de siste fokusert rundt den sårbarheten man kan finne i de okkuperte palestinske områdene. Fra å ha arbeidet med objektbaserte installasjoner, har mine arbeider tatt en mer prosessbasert og politisk retning.
Neonskiltet «Maybe I’ll never see you again. Part 2» er produsert med hjelp av lokale håndverkere i Palestina. Ideen var å få laget skiltet inne på Vestbredden for så å sende det til Norge. I uvisshet om hvordan skiltets reise ville gå, har jeg latt arbeidet vokse frem. Skiltet kunne bli stoppet allerede ved de israelske checkpointet ut fra Vestbredden, eller på flyplassen. Det kunne ha blitt ødelagt med overlegg eller ved tilfeldigheter. Da skiltet ankom Norge var det skadet og det er også slik det har blitt stilt ut. I ettertid har skiltet fortsatt å falle fra hverandre og det er nå også en «Maybe I’ll never see you again. Part 3».
«Maybe I’ll never see you again. Part 1», som ble produsert til min utstilling på Entrée i 2010, er et postkort som utstillingens besøkende kunne ta med seg hjem. Postkortet viser neonskiltet før det ble sendt fra Palestina og ødelagt. Poskortet er produsert i et opplag på 1387 eksemplarer, tilsvarende antallet drepte palestinere under det 22 dager lange israelske angrepet på Gaza i desember 2008 til januar 2009.

– Hva jobber du med for øyeblikket?
– Jeg har akkurat hatt en separatutstilling på Galleri Mors Mössa i Göteborg. Nå er det tid for etterarbeid med rapportering og regnskap, før jeg begynner å jobbe med nye utstillingsprosjekter. Mye av tiden går også med til planlegging av BAG Art Camp, en internasjonal kunstner-
workshop, som jeg organiserer sammen med Sarah Jost og Petra Rahm på Bergen Ateliergruppe (BAG). 15 billedkunstnere fra ulike deler av verden er invitert til Bergen i to uker i juni for å arbeide sammen, dele ideer og erfaringer rundt temaet kunstnerinitierte prosjekter. BAG Art Camp skal avsluttes med et arrangement åpent for publikum.

Asbjørn Hollerud var med å starte opp Trykkeriet – senter for samtidsgrafikk.
– Jeg savner flere bergenske kunstsamlere som tør å samle på samtidskunst, sier han.

VISP  – produsentenhet for visuell kunst

• VISP har vært i drift siden juni 2010 og er et kompetansesenter og nettverksorganisasjon for profesjonelle innen det visuelle kunstfeltet i Hordaland; fra billedkunstnere til gallerister, fra kunsthåndverkere til kritikere.
• Visp tilbyr sine medlemmer veiledning, nettverk, kursing og kompetanse.
• Medlemskap er åpent for alle som jobber profesjonelt med kunst i Hordaland.
• VISP er støttet av Norsk kulturråd, Bergen kommune og Hordaland fylkeskommune.

  Annen hver uke kommer Byavisen til å trykke saker om bergenskunstnere i samarbeid med VISP.

Asbjørn Hollerud
Kommer fra: Kristiansand
Bor: Søndre Skogveien i Bergen
Utdannelse: BA i kunst fra Northwestern College, Minnesota 1998-2001, MA i kunst fra KHIB 2005-07

– Hvorfor ble du værende i Bergen etter endt utdannelse, og hva er det beste med byen og kunstmiljøet her?
– Jeg flyttet til Bergen på grunn av MA-studiet på KHIB. Siden startet jeg Trykkeriet – Senter for Samtidsgrafikk og satser på å fortsette å ha Bergen som min base. Bergen er en liten by og det er relativt lett å få oversikten på hva som skjer. Jeg liker samarbeidsånden som ligger i bunn både blant kunstnere, KHiB og Bergen kommune.

– Men hva savner du?
– Jeg savner flere bergenske kunstsamlere som tør å samle på samtidskunst.

– Du driver med forskjellige grafikkteknikker og rominstallasjoner. Hva er dine tre viktigste verk?
Ex – Posed (MA prosjektet 2007, Bergen Kunsthall).
Til min avgangsutstilling stilte jeg ut 108 silketrykket rustfrie stålplater som alle hadde ulike fargevarianter av den samme pikslerte rasterprikken. På golvet lå en liten monitor med ulike japanske 80-tallsreklamer med popikoner som Eddie Murphy, Michael Jackson og Andy Warhol.
When You Hunger Number One (Soloutstilling HKS 2008)
Soloutstillingen på HKS bestod av et mørkt rom med 11 vegger silketrykket plexiglass som til sammen dannet en prismeform. Bak den bakerste plexiglassveggen var det 200 lyspærer som ble styrt av dataprogrammet MaxMsP. Rommet hadde også seks høytalere som spilte lyd fra seks ulike dataspill samtidig. I den andre enden av rommet var det en speilvegg hvor publikum kunne speile seg selv i den diskoaktige installasjonen.
Prime Time (2010/2011, BGO1 Bergen Kunstmuseum)
Installasjonen bestod av en haug plexiglassplater i kombinasjon med to lysbokser. Plexiglassplatene er de samme som ble brukt til HKS-utstillingen, men i en resirkulert utgave.

– Hva jobber du med for øyeblikket?
– For tiden holder jeg på med en gamblinginstallasjon basert på den japanske pachinko-maskinen. Kort sagt går ideen ut på at publikum må gamble for sin egen kunstopplevelse ved å sette seg ned med en 4-5 meter høy maskin. Metallkuler blir skutt opp og treffer masse spiker på vei ned. Hver spiker er koblet opp til dataprogrammet MaxMsP som til slutt sender ulike typer videofragment ut i rommet. Utstillingsrommet vil aldri bli det samme på grunn av de ulike kombinasjoner hver gang en kjører maskinen.

– Hva er dine ambisjoner videre?
– Jeg håper at jeg kan fortsette å utvide mitt kunstneriske uttrykk uten å repetere meg selv. Min ambisjon er å få stilt ut mer i Norge og i utlandet.

Den bergenske kunstneren Morten Traavik har fått til noe helt unikt: Et godt samarbeid med  verdens mest lukkede regime.

KIRKENES: På en haug står regissør Morten Traavik med russisk bjørneskinnslue og roper i megafon til de vel 255 aktørene som sitter på en fotballstadion i sentrum:
– We are now making world history, annonserer han fra haugen.
En variasjon av det nordkoreanske diktet «Arirang» fremføres. Aktørene utgjør menneskelige «piksler» som ved hjelp av å bla synkront om i utleverte bøker stadig skifter farger som kollektivt blir omformet til nye, flotte motiv. Mesteparten av den mannsterke massen er soldater fra Garnisonen Sør-Varanger (GSV). På en annen haug signaliserer nordkoreanske instruktøer med flagg. På en tredje haug spiller en nordkoreansk trekkspillkvintett. Soundtracket og skuet er storslagent – og fullstendig surrealistisk.

a-Ha på en ny måte
Siden 2. februar har 40-åringen fra Fjellsiden blitt interjvuet av alle verdens medier, i forbindelse med klippet av den nordkoreanske trekkspillkvintetten som han har postet på YouTube. Musikkelskere vest for Tokyo og øst for San Fransisco har latt seg sjarmere av deres alternative versjon av a-has «Take on Me», som Traavik ga dem notene til i desember i fjor.
– Telefonen min har ikke stått stille siden jeg la ut det klippet, forteller han.

Det vi har gjort i Kirkenes er på barnehagenivå i forhold, både i format og i vanskelighetsgrad.
Morten Traavik, Regissør

Prosesjonen i Pyongyang
Og så var det Arirang da. Også tidligere har billedspill vært fremført utenfor Nord-Koreas grenser  - men ikke med en vestlig kunstner som regissør.
– Jeg har sett Arirang i Pyongyang flere ganger og har blitt imponert over den kollektive prosesjonen, sier Traavik.
– Det vi har gjort i Kirkenes er på barnehagenivå i forhold , både i format og i vanskelighetsgrad, sier han.
Det siste organiske bildet i forestillingen er av Traaviks egen seks måneder gamle sønn Tage.
– Når jeg først har anledning til å bestemme bildene i Arirang-oppsetning, så griper man jo sjansen. Deltittelen er Me/We, og og er en del av et prosjekt kalt The Promised Land, medhenspeiling på det utopiske og fremtiden, og sånn sett også min sønn, forklarer han.

Hilsen fra diktatoren
I tillegg har Traavik også fått utviklet et strategisk dataspill kalt «Norge mot Norge», som tar utgangspunkt i en fiktiv konflikt mellom Sør- og Nord-Norge, modellert etter situasjoen på Korea-halvøya. Under sine besøk i 2010 og 2011 fikk han oppsporet programmerere som designet spillet etter hans instruksjoner, og den var interaktivt utstilt på festivalgalleriet i Kirkenes.
Under samme visitt ble hans samarbeid velsignet med en vennlig hilsen fra den kontroversielle og nylig avdøde «Vår kjære leder», som ytterst få har møtt.
– Kim Jong-Il og hans sønn, som nå er den nye lederen, vinket til meg fra balkongen sin. Avstanden var ikke mer enn fem meter. De nordkoreanske vennene mine var helt fra seg etterpå. Så, jeg tror nok man kan si at han har merket seg meg, ja, nikker Traavik, som lar kunstutvekslingen gå vice-versa ved neste veiskille.
– 17. mai i år tar jeg med meg norske kunstnere for å vise frem norsk kunst i Pyongyang.

I Akrobaten barnehage sitt prosjekt om komponisten Harald Sæverud, fikk uglen hedersplass. Nå har «Fra Siljustøl til Uglestøl» vunnet den nasjonale barnehageprisen for kunst og kultur.

Fakta

Akrobaten barnehage er en bedriftsbarnehage for Aker Solutions, Bergen på Sandsli.
Akrobaten barnehage er en kompetansebarnehage tilknyttet «Den kulturelle Bæremeisen», som er et kunstformidlingsprosjekt for barnehagebarn i regi av Bergen kommune.
«Den kulturelle Bæremeisen» har blant annet en kunstnerbank der kunstnere inviteres inn i prosjeket av prosjektleder og engasjeres gjennom en samtale av kunstfaglig og barnefaglig art. Deretter møter kunstneren personalet i barnehagen og på bakgrunn av disse møtene skriver kunstnere prosjektskisser.

– Vi har laget uglekasser. Jeg pyntet min med dataknapper og diamanter, forteller Axel (5).
– Og jeg har laget en prinsesseuglekasse. Prinsesseuglen måtte jo også ha et hus, sier Hedda (4).
Uglehusene til Aksel, Hedda og de andre barna i Akrobaten barnehage på Sandsli var del av prosjektet «Fra Siljustøl til Uglestøl» som nylig vant Den nasjonale barnehageprisen for kunst og kultur for 2011.
– Utgangspunktet for prosjektet var at vi hadde lyst til å undersøke nærmiljøet vårt. Vi ville vise barna hvilke kulturskatter som faktisk finnes i området rundt barnehagen. Noen av barna i barnehagen bor i nærheten av Siljustøl, og vi bestemte oss derfor for å lage et prosjekt om komponisten Harald Sæverud og hans hjem, forteller styrer i Akrobaten barnehage, Jane Ellertsen.

Kreativt gjenbruk
Etter hvert som prosjektet skred frem, utviklet det seg til å handle om både kultur, arkitektur og kreativt gjenbruk. I nær kontakt med kunstarkitekten André Maradon, utforsket barna og personalet ulike formspråk og materialer. Ideen med uglehusene kom fra barna selv.
– Sæverud var mye mer enn en komponist. Han var blant annet oppatt av natur, og særlig ugler. Dette ble barna oppmerksomme på, og dermed har en del av prosjektet tatt en ugle-retning, sier Ellertsen.
I alle kunstprosjektene som Ellertsen har satt i gang i barnehagen, er barnas innspill helt avgjørende.
– Når vi starter et prosjekt vet vi hvor vi starter, men vi vet aldri hvor vi ender opp. Det er barna som driver prosjektet sammen med oss, forteller hun.

Reggio Emilia
Helt siden Akrobaten barnehage åpnet i 2006, har kunst, kultur og kreativitet vært sentralt. Dette skyldes blant annet den italienske filosofien, Reggio Emilia, som barnehagen er inspirert av.
– Jeg har en brennende tro på Reggio Emilia-filosofien og tanken om det kompetente barnet. Kreativiteten og leken trenger næring slik som alt annet, så dersom vi skal ha nytenkning må vi også styrke fantasien og det kreative, sier Ellertsen.
I et av barnehagens tidligere prosjekter, har møtet mellom realfag og kunstfag vært viktig.
– Det er ingen motsetning mellom kreative fag og realfag, og det var også dette vi jobbet med i «Møtepunkt»-prosjektet. Da jobbet vi med geometri og kunst, sier hun.
Ifølge Ellertsen er de estetiske fagene noe som treffer barna der de er.
– Etter å ha jobbet med barn i nesten 30 år, bli jeg fremdeles overrasket over hvor kloke barn kan være. Jeg tror at mange får seg en a-ha-opplevelse når de ser hva barn sitter inne med.
I tillegg til Reggio Emilia-filosofien, har Akrobaten barnehages deltakelse i «Den kulturelle bæremeisen» vært viktig for de kunstneriske prosjektene i barnehagen.
– For oss har det vært veldig flott å vere en del av «Den kulturelle bæremeisen». DKBs prosjektleder Greta Evjens kunstnerbank har gjort at vi har fått samarbeide med flere dyktige kunstnere med ulike kunstuttrykk. Å spille ball med kunstnere er veldig inspirerende og spennende, sier hun.

Hus med pels
Forrige uke var det prisutdeling for Sæverud-prosjektet i barnehagen, men barna i Akrobaten er de allerede i gang med sitt nye prosjektet;«Bygg-mestre».
Mange av barna er i planlegginsstadiet av sitt husbyggingsprosjekt, men Vida på fire år er godt i gang.
– Jeg lager hus til kjæledyrene min Ingaping og Støte. Huset er laget av pels og ark, forteller Vida mens hun stolt viser frem sitt kunstverk.

En driftig trønderkvinne står bak oppstarten av flere kulturtilbud for bergenske småroll-inger. Nå har Greta Evjen fått kulturstillingen som hun mener er skapt for henne.

Greta Evjen

• Starter i stillingen som fagsjef for kunstformidling ved Bergen kulturskole.
• Som en del av jobben blir hun også leder av Barnas kulturhus, får en rådgiverfunksjon for Den Kulturelle Skolesekken, og ansvar for Den Kulturelle Bæremeisen.
• Evjen kommer opprinnelig fra Trondheim, men har bodd i Bergen siden 1978.
• Bakgrunn: Hovedfag drama/ teater, musikk, kunst-historie, førskolelærer med spesialpedagogikk.

I løpet av de ti årene Greta Evjen har jobbet innen kulturfeltet i Bergen, har hun startet tilbud som Den Kulturelle Bæremeisen, BergenfestBARN, BergenfestUNG, BarneBIFF-filmfestival, BarneBULL under Ole Bull-året og Mini-oioi under Oioi-festivalen. Dette er derimot bare en brøkdel av alt kulturarbeid hun har på CV-en sin. Denne uken starter Evjen i jobben som fagsjef for kunstformidling ved Bergen kulturskole.

– Gratulerer med jobben. Hva var reaksjonen din da du fikk vite at stillingen var din?
– Jeg fikk stillingen blant 21 personer som var høyt kvalifiserte til stillingen. Da jeg søkte tenkte jeg likevel at det var gode sjanser for at jeg kunne få jobben, ettersom jeg har den rette bakgrunnen. Mye av stillingen innbærer ting jeg allerede har jobbet med i ti år. Stillingen er som skapt for meg, sier hun med et glimt i øyet.

– Hva var grunnen til at du søkte?
– Jeg kan mye innen dette området, og så hadde jeg lyst til å bli sjef. Når man har jobbet så mye og så lenge med kunstformidling er det kjekt å ta ansvar for kulturpolitikken for barn og unge i byen. Er veldig opptatt av en helhetlig tankegang til felles beste for målgruppen. Jeg vil jobbe tverrkunstnerisk og tverrfaglig.

– Hva er grunnen til at du engasjerer deg slik for at barn og unge skal få holde på med kunst?
– Jeg vil si det er en menneskerett for barn å møte ulike kunstuttrykk fra de er null år. Fra de er født kan de sanse; kjenne, se og høre. Og siden barn er individualister, og ikke bare individ, er det viktig at de påføres alle former for kunstuttrykk. For eksempel film, teater og visuell kunst. Slik kan de etterhvert velge å engasjere seg mer i det som fenger dem mest. At barn får møte kunstnere er en god måte for kompetanseoverføring. Kreative mennesker kjeder seg aldri, fordi de fyller hodet og tiden med ting de er opptatt av.

– Har du det slik selv, at du ikke kjeder deg, fordi du har så mange baller i luften?
– Ja, jeg kjeder meg aldri. Jeg er gift med en dyktig gitarist og har tre døtre som alle er opptatt av eller
jobber med kunst og kulturliv. Jeg er selv veldig energisk, arbeidssom, idérik. Jeg velger vekk det som tapper meg for energi, og konsentrerer meg om de tingene som gir meg energi. Jeg jobber utrolig mye, men innimellom er det viktig å ta seg pauser for å ta inn over seg nye inntrykk. Man må være engasjert og ha en lidenskap for å bli et helt menneske- det kalles integritet.

– Hvilke kulturtilbud benytter du deg av?
– Jeg har i alle år vært en storforbruker av kunsttilbudene i byen. Det har gitt meg mange knagger til det å vurdere kunst. Jeg mener det er viktig å kjenne til kunsten i voksenlivet, fordi det ikke finnes en egen kunst for barn og unge. Det handler om måten man formidler kunst på. Barn er ikke kunstnere, men de bør få oppleve å møte kunst og å jobbe kunstpedagogisk med kunstnere.

– Når startet du selv å interessere deg for kunst og kultur?
– Sannsynligvis da jeg var 19 år og flyttet hjemmefra for å studere forming med kunsthistorie på folkehøyskolen på Lillehammer. Men jeg har alltid vært i en familie der musikk, sang og dans har vært i fokus. Det var mye glede rundt disse kulturuttrykkene. I tillegg kommer jeg fra en familie som engasjerte seg stort innen idretten. Men da jeg selv kunne velge hva jeg ville studere, gikk jeg rett på kunstfagene.

– Hva gleder du deg til med jobben?
– Å kvalitetssikre det jeg har satt i gang gjennom stillingen min som prosjektleder for Den Kulturelle Bæremeisen. Jeg er en typisk igangsetter som får ting til å skje, men nå gleder jeg meg til å fordele oppgavene på flere personer. Ellers blir det kjekt å samarbeide med dyktige folk på Bergen kulturskole, Barnas kulturhus og kulturlivet forøvrig. Bergen er den beste kulturbyen i Norge.

– Hva tror du blir utfordringene i den nye stillingen?
– Da jeg startet opp Den Kulturelle Bæremeisen var det en stor utfordring å knytte kunst og kulturtilbud opp mot etablerte festivaler og kunstinstitusjoner. Det var bare tilbud for voksne. Nå finnes det mye mer, men mange har fremdeles mye å gå på når det gjelder å lage tilbud for denne aldersgruppen.

– Som satiriker sparket Theodor Kittelsen både høyt og lavt, forteller Frode Sandvik, kurator ved Bergen Kunstmuseum, om kunstnerens satiriske og mindre kjente tegninger.

Theodor Kittelsen (1857-1914)

• Født og oppvokst i Kragerø
• Studerte ved kunstakademiet i München fra 1876
• Utstillingen «Har dyrene sjel? Satirekunstneren Th. Kittelsen» vises på Bergen Kunstmuseum fra 25.11 til 19.2 2012

I tillegg til de berømte illustrasjonene av norske folkeeventyr og troll har Kittelsen også laget stemningsfulle illustrasjoner av landskapet i Lofoten, Svartedauden og karikaturer. På kunstmuseumet belyses også Kitttelsens slagkraftige komiske side.

Første visning på 60 år
– Vi tenker at utstillingen skal appellere både til barn og voksne - og har formidlingsopplegg både for skoler og barnehager. Flere av tegningene som vises frem har ikke vært utstilt siden 1950-tallet. Da ble de utstilt i Oslo, forteller kurator Frode Sandvik. Ifølge kuratoren donerte Rasmus Meyers sin omfattende samling av Kittelsen-tegninger til museet  i Bergen i 1916. I tillegg har museet fått låne fra kunstmuseer i Stockholm, Gøteborg, Oslo og Blaafarveværket på Modum.

Homers heltesagn
På en av veggene henger en illustrert føljetong. Kittelsen var utdannet i München, og pleide også i kjent tysk stil å fremstille mennesker som dyr.
– Her har han lagt illustrasjoner til en gammel gresk parodi på Homers heltesagn, med padder og mus som går i krig mot hverandre. Stilen med å ilegge dyr menneskelige trekk tok han fra tysk satire-tradisjon, forteller Sandvik og legger til:
– Senere tok Walt Disney inspirasjon fra Kittelsens tegninger, som kom frem i en utstilling i Paris i 2006, der flere europeiske kunstnere som hadde påvirket Disney ble fremvist.

Satiriske sladrekjerringer
På en annen vegg henger Kittelsen parodiske tegninger av sambygdinger i sin hjemby, Kragerø. «Hjemkommet fra Californias gullminer utvandringen» fra 1889  viser hans satiriske fremstilling av den nyrike mannen, fremst med flosshatt, som har vært i Amerika og tjent seg søkkrik i gullrushet i California.
– Bak ham ser vi byens mindre bemidlete som nysgjerrig observerer den nyrike sambygdingen, sier Sandvik og peker også på satiriske illustrasjoner av Kragerøs innbyggere.

For Torill Nøst er fotoutstillinger ikke bare bilder på en vegg. Hun tar barken med fra skogen og oppfordrer publikum til å skape sine egne historier.

Torill Nøst

• Fotokunstner
• Utdannet fra Vestlandske Kunstakademi, Det Kongelige Danske Kunstakademi og Jan van Eyck Academie i Maastricht.
• Hennes kunst er innkjøpt blant annet til Grand Hotell Terminus, Gullfaks A, Bergen Billedgalleri, Norsk Kulturråd, Universitetet i Stavanger og Høgskolen i Agder.

Seks år er gått siden fotokunstner Torill Nøst stilte ut «Vermeerkonno-tasjoner» i Galleri Langegården, en utstilling som vakte oppmerksomhet, blant annet gjennom hennes versjon av Vermeers «Pike med perleøredobb». Nå er Nøst tilbake i Galleri Langegården, denne gangen med utstillingen «Kammerspiele».
– Fotoseriene danner små intime fortellinger som lukker deg inn, forteller Nøst idet vi trer inn i det innerste rommet.
Gulvet er dekket av bark og på veggene henger sort-hvitt-fotografier etter hverandre som en slags filmrull.

Kvinnen i skogen
– Slik jeg tolker historien, er det naturlig å lese historien fra venstre mot høyre. Fortellingen begynner med en tom skog, og så treffer vi kvinnen i skogen. Kvinnen ser ikke på oss, hun vet ikke at vi er her. Til slutt ser vi igjen en tom skog, forteller Nøst.
Ifølge kunstneren inviterer bildene den som betrakter til å selv lage en historie utfra bildene. Hva kvinnen med den hvite blusen gjør når hun vandrer i skogen, blir opp til betrakteren å bedømme.
– Folk vil skape ulike fortellinger alt etter hva de har med seg fra før, sier Nøst.

Bark og singel
Å inkludere tilleggsobjekter sammen med fotografiene er sentralt for Nøst sitt kunstneriske uttrykk.
– Siden 1997 har jeg jobbet med objekter sammen med bildene. Noen ganger har det vært singel, andre ganger speil, og nå er det bark. Jeg synes at det skaper en større helhet, samtidig gir det flere pekepinner til publikum, sier hun.
I rommet ved siden av er stemningen en ganske annen. Med vegger kledt i et vinrødt sceneteppe står store fotografier av en kvinne i hvitt. I alle, bortsett fra ett bilde, skjuler kvinnen ansiktet sitt.
– Bildene kan virke avvisende, sier Nøst i det vi kikker på en kvinne med en bøtte over hodet.
– Hva ønsker du at folk skal oppnå ved å gå på denne utstillingen?
– Jeg håper at de blir berørt, men på hvilken måte, kan jeg ikke styre.
To kvinner kommer inn for å kikke på utstillingen. Bildene rører tydelig noe ved dem.
– Er dette livets gang, spør den ene kvinnen.
– Det kan det godt være, svarer Nøst.

Jeg håper at de blir berørt, men på hvilken måte, kan jeg ikke styre.
Torill Nøst, fotokunstner

Fra analogt til digitalt
I «Kammerspiele» har Nøst brukt både analogt og digitalt kamera. Digitalt for skogbildene og analogt for de andre.
– Jeg startet med digitalfoto i kunsten høsten 2010. Utgangs- punktet var at jeg var nysgjerrig på å finne ut om det var noe jeg kunne bruke i min kunst, sier hun.
Men selv om Nøst i hovedsak kommer til å bruke digitalkamera for videre kunstprosjekter, er det ingen tvil om at det analoge har sine styrker.
– Det er klart at det analoge er mye mer sensuelt, men samtidig er jeg opptatt av å skape en historie, og da er det enklere med digitalkamera.

Kulturdepartementet har avviklet stipendordningen for avgangsstudenter ved kunsthøgskolene i Norge. Bakgrunnen for avviklingen er at det kan være tvil om ordningen samsvarer med EØS-avtalen fordi den ikke inkluderer alle. Studier i utlandet eller nyetablerte institusjoner får ikke rett på stipendet. (Studvest)

Gatekunstneren Dolk la ut 250 trykk av verket «Mushroom girl» for salg forrige uke. 40 minutter senere var de borte. Ifølge Morten Landmark, som driver nettsiden handmadeposters.com hvor trykkene legges ut for salg, er overrasket over kjøperne. –Vi trodde at det hovedsakelig kom til å appellere til folk mellom 20 og 30, men det viser seg at det er folk i alle aldre, fra 0 til 100, sier Landmark til Bergens Tidende.