I mai får biblioteket besøk av de to skaterne Fritjof Krogvold og Arild Rossebø. Krogvold har skrevet faktaboken «Skating – alt om rullebrett», og Rossebø har skrevet boken «David skater». Skaterne skal fortelle skoleelever om skriving, skating og mye annet. Forfatterne besøker både hovedbiblioteket og flere filialer, hvorav ett av besøkene overføres live på nettet.

Les også:
Hollywood-triks på rullebrettet
Vil ha skating til sommer-OL
Ruller fremfor retten

Mens bergensere ser frem til åpningen av Norges største IKEA, ser forfatter Kenneth Bratland tilbake til en tid da det bare bodde 10.000 i Åsane.

– Dette var den første fabrikken i Norge som produserte kamgarnstoffer. Rundt industrien i Eidsvåg vokste det frem et nytt bygdesamfunn, her ble det nye Eidsvåg skapt, forteller Marie Fossen, leder for bygdeboknemden.
Sammen med forfatter Kenneth Bratland, viser hun Byavisen rundt i området som blir skildret i femte og siste bind av Åsanes historie som kommer ut 21. april.
– Grunnlegger av Eidsvåg fabrikker, Christian Petersen, hadde stor betydning for området, sier Fossen.

Gode historier
I hovedsak er det slektshistorie fra de åtte gårdene i Åstveit, Storøy, Ervik, Nedre Selvik, Øvre Selvik, Jordal, Øvre Eide og Eidsvåg som blir nedtegnet i boken. Også historier om rettsaker og bilder fra hverdagslivet er med.
– Vi har brukt 1143 bilder og illustrasjoner. Disse er samlet inn i samarbeid med Åsane historielag og mange av dem har ikke blitt vist før. I tillegg har vi også intervjuet eldre mennesker i området og brukt fortellingene deres i bildetekstene. Det har gitt oss mange gode historier, forteller Kenneth Bratland, forfatter av boken.

Historiefadder
For Fossen og Bratland har formidling av lokalhistorien også til den yngre generasjonen vært en viktig del av bokarbeidet.
– Historiefadderskap er basert på nærhet og er ganske unikt i bygdeboksammenheng. Hver skole får det slektsbindet som skolen sogner til. Historiefadderne som gir klassesett til en skole, er enten privatpersoner som har vært elever ved skolen, eller som har hatt sine barn som elever der. På den måten kan også den oppvoksende slekt lære om fortiden, forteller Fossen.
– Vi har også vært på besøk hos skoleklasser for å fortelle om hvordan det var her i gamle dager. Noe som de har blitt overrasket over, er omgangsskolene. De klarer ikke helt se for seg hvordan det var å få læreren på besøk hjemme. Etter våre besøk er det også mange som har gått hjem til besteforeldrene sine for å undersøke mer om sin egen slekt, sier Bratland.
Ifølge bygdebokforfatteren har det vært veldig stor interesse for Åsanes lokalhistorie, og han er ikke i tvil om hvorfor den er så viktig.
– Åsane er i en rivende utvikling med bygging av den nye IKEA og andre store utbygginger. Det er viktig å vise at Åsane har vært et veldig idyllisk sted. Det er også viktig å vise hvor viktig Åsane var for Bergen by i tidligere tider, sier han.

Feil bryllupsdato
Ifølge Bratland har det vært et spennende, men krevende arbeid.
– Jeg har egentlig drevet med slektsgranskning siden jeg var i tenårene. Tidligere jobbet jeg som bygdebokmedarbeider for Radøy kommune, så jeg vet at det er tidkrevende arbeid. Å skaffe opplysninger om hvem som er på de ulike bildene, er noe av det som har tatt mye tid, sier han.
– Noen ganger har folk kanskje ikke sjekket opplysninger helt nøyaktig, og en bryllupsdato kan fort bli et par år feil. Det er helt umulig at alt kan bli riktig, men vi har selvsagt gjort alt for at opplysningene er så korrekte som mulig, forteller Bratland.

Fireåringen Tiger og dinosauren Bronto Biff har mange fellestrekk. I alle fall ifølge mamma Nhu Diep, som nå gir ut dinosaurbok.

Nhu Diep

• Født 1978 i Vietnam, bosatt i Bergen.
• Utdannet innen visuell kommunikasjon og illustrasjon.
• Underviser ved Norges Kreative Fagskole.
• Debuterte som barnebokforfatter i 2010 og har gitt ut bøkene «Lille Ting spiser ABC», «Lille Ting teller til 12» og «Lille Ting og Tung og Trang».
• Diep både illustrerer og lager historiene til bøkene sine selv.

Nhu Dieps historien om dinosauren Bronto Biff, som bare spiser sort mat, var egentlig bare ment som en privat fortelling til sønnen Tiger. Men på samme måte som da hun debuterte med barnebøkene om Lille Ting i 2010, har tegningene og historien hennes nå havnet mellom stive permer i bokhandelen.
– Det som er spesielt er at jeg egentlig ikke er en barnebokforfatter, men det er veldig moro når historiene mine kan appelere til flere barn og foreldre, sier Nhu Diep.

Barneboksnekker
For selv om hun nå gir ut sin fjerde bok, vil hun ikke kalle seg for barnebokforfatter.
– Av respekt for forfattere med grundig faglig kompetanse, vil jeg ikke kalle meg selv forfatter. Men nå har jeg gått til steget og begynt å kalle meg for «barneboksnekker». Det høres litt mer ufarlig ut, smiler hun.
Med bøkene om Lille Ting, var hovedfiguren basert på datteren Mui. Etter tre Lille Ting-bøker, var tiden nå kommet for en bok med utgangspunkt i Muis lillebror.
– I familien vår er det ikke forskjellsbehandling. Alt blir gjort og fordelt femti-femti, så langt det lar seg gjøre, smiler Diep.

– Ligner en dinosaur
Boken tar for seg dinosauren Bronto Biff som ønsker å bryte ut av dietten sin som bare består av sort mat. Han går da på Café Olala for å bestille alt på menyen. Her blir smaksløkene og sansene hans for ulike konsistenser vekket. Samtidig lærer han at det ikke lønner seg å spise for mye om gangen.
– Da jeg begynte å skrive boken for to år siden, hadde Tiger en unormalt stor interesse for dinosaurer. Absolutt alt handlet om dinosaurer. Samtidig begynte han å forstå dette med ulike konsistenser, vekt og funksjon. Det var da jeg kom på ideen om å bruke en kjær figur til å presentere alle disse tingene for ham. Men nå er dette to år siden, og siden da har både dinosauren, historien og illustrasjonene endret seg i takt med Tiger, forklarer Diep.
Og fellestrekkene mellom fireårige Tiger og Bronto Biff er ifølge moren flere.
– Bortsett fra at Tiger er grønn, er de to ganske like. Begge er store, svært interessert i nye smaker, har stor appetitt og vanskeligheter med å begrense matinntaket før det går helt over styr, sier den selverklærte barneboksnekkeren.

Vurderer flere bøker
Datteren Mui skal ikke alltid ha satt pris på å få en egen barnebokfigur basert på seg selv, da hun var redd mange skulle sammenligne henne med figuren.
– Regner du med å få en tilsvarende respons fra sønnen din om noen år?
– Når jeg forteller Tiger at dinosauren er basert på han, forventer jeg ikke at han tror meg. Vi får eventuelt ta en oppvask senere om det blir nødvendig, spøker hun.
Nå har derimot sønnens interesse for dinosaurer gått over i roboter, Lynet McQueen og Kaptein Sabeltann. Om Diep senere skal skrive en barnebok med utgangspunkt i en av disse interessene, er hun ikke sikker på.
– Ingen vet hvor haren hopper. Om et halvt år har Tiger sikkert helt andre interesser. Så vi får se om det er nok galskap til å bygge noe nytt på, sier Diep.

11-åringene Irja og Nanna digger tegneserier, og iveren ble ikke mindre da klassen deres på Møhlenpris skole ble kurset i historiefortelling i ruteformat.

Det blir kviskret forsiktig i klasserommet når illustratør Espen Terjesen gir 6. klassingene ved Møhlenpris skole i oppgave å lage en enkel blyanttegning, for så å tegne over skissen med tusj.
– Bare husk at dere må vente til tusjen er tørr før dere begynner å viske ut blyantstrekene, kommer det fra Terjesen som står ved tavlen.

Blanke ark og pensler
Utstyrt med hvert sitt hvite ark, blå blyanter til skisser, linjal og penselpenn, får elevene innføring i tegneserieverdenen av en ekspert på området. Noe vet de fra før, andre tips og triks overrasker.
– Det er så moro å bruke penselpennen. Jeg trodde de bare brukte vanlig penn til å tegne, jeg, sier Nanna Linea Nyvold Bunting, som syntes det var mer moro å tegne enn å sitte med de vanlige skolebøkene.
Klassevenninnen Irja Elisabeth Smith Sandvik er enig.
– Selv trodde jeg at bakgrunnen på tegneserier bare ble gjort likt: Kopiert over fra rute til rute. Men bakgrunnen er veldig viktig, og er noe tegneserieskaperne gjerne bruker mye tid på, sier Sandvik.
– Jeg ble overrasket over at det er så mange ulike sjangere innenfor tegneserier, sier Sebastian Monsen.

 

Det har vært kjekt å lære seg å tegne bedre. Jeg visste ikke at det var så enkelt.
Sjur Mjør (11), elev

 
– Historien er viktigst
Det viktigste budskapet, blir repetert flere ganger i løpet av kurset: Man trenger ikke å være flink til å tegne for å lage gode tegneserier.
– Akkurat dette budskapet håper jeg de tar med seg fra kurset. Mange tegner når de er små, men slutter når de blir eldre og mer selvbevisst. Det viktigste er egentlig at man er flink til å fortelle med bilder, ikke selve tegningene, sier Terjesen.

 
Slåsskamp på butikken
Når det er rundt en skoletime igjen av kurset, blir elevene bedt om å lage en egen historie. Sjur Mjør fyller første rute med en som spiller gitar med høyt volum. Terjesen hjelper ham med å tegne høyttaleren.
– Det har vært kjekt å lære seg å tegne bedre. Jeg visste ikke at det var så enkelt, sier 11-åringen.
Lengst bak i klasserommet er Sebastian Monsen i full gang med å tegne sin egen historie. Han vet hva som skal på papiret.
– Det skal handle om en liten ball som lever i menneskeverden. Han skal i butikken, noe som er vanskelig siden kroppen hans er så liten. Inne i butikken ser ballen at det bare er én kylling igjen i fryseren. En gammel dame ser det samme, og det hele ender i en kamp mellom dem for å få kyllingen, forteller han levende.

Begynte tidlig
Espen Terjesen er utdannet litteraturviter, og har erfaring med grafisk design og illustrasjon. De siste årene har han også undervist ved Universitetet i Bergen og ved ulike barneskoler, parallellt med å lage tegneserier og illustrasjoner for aviser.
– Jeg prøver å kombinere alle de tingene jeg liker: Å tegne tegneserier, å holde tegneseriekurs og undervise på skoler, forklarer Terjesen, som holder kurs for skoleklasser  fra femte til tiende trinn.
Selv laget han sitt eget tegneseriehefte fra han var 10 til 12 år. Heftet fikk navnet «Oluf» og ble solgt til venner og kjente. Kopiert opp i 300 eksemplar på jobben til moren hans. På slutten av kurset ønsker han da også å samle sammen 6. klassingenes fortellinger, for deretter å lage et hefte for hele klassen.
– Da jeg var ferdig med tegneserie-heftet, fikk jeg en enorm mestringsfølelse og glede. Jeg vil gi elevene den samme gleden ved å få dem til å lage noe selv. Og akkurat det tror jeg ikke synker inn før de sitter med tegneserieheftet med alle fortellingene samlet, sier han.

Fra han var liten leste Helge Fauskanger alle historiene om mesterdetektiven Sherlock Holmes.
Med boken «Skrinet» har han skrevet barndommens helt til hjemstedet..

– Jeg husker at jeg var ganske ung da jeg for første gang lette etter Sherlock Holmes-bøkene på skolebiblioteket, uten at jeg fant originalbøkene der. Nå har jeg lest alle de 1100 sidene med historiene om ham, sier Helge Fauskanger.
Da ideen om å skrive en bok dukket opp, tok det ikke lang tid før askøyværingen bestemte seg for å skrive et såkalet «pastisj»-verk. En bok der han tar utgangspunkt i mesterdetektivens rolle i Conan Doyles bøker, men spinner videre på historien der boken «The Adventure of Black Peter» sluttet.

«Skrinet»

• En kriminalroman skrevet av askøyværingen Helge Kåre Fauskanger.
• Boken spinner videre på Conan Doyles bok «The Adventure of Black Peter», der Sherlock Holmes sier i sin siste replikk at han skal reise til Norge.
• Gjennom avanserte kodenøkler finner detektiven igjen den norske helgenen St. Sunnivas gullskrin, som forsvant i Bergen i 1536.
• Fauskanger har studert religionsvitenskap, og skrev hovedoppgave om norske bibeloversettelser ved UiB. Han har også studert klassisk hebraisk, gresk og koptisk.
• Boken ble lansert 18. februar, passende nok på forlaget Baskerville. Blant de mest populære Sherlock Holmes bøkene, finner man nemlig «Hunden fra Baskerville».

Tre elementer
– Holmes er en udødelig figur. Han var den første superhelten i litteraturen. Mange tenker nok ikke på han som en superhelt, men superkraften hans var hjernen, sier Fauskanger.
For å lage en god pastisj, kreves det mye forarbeid og undersøkelser. Når Fauskanger har valgt å skrive en bok som tar for seg Holmes, ispedd kabbala (hovedretning innen jødisk mystikk) og historien om den norske helgenen St. Sunnivas forsvunne gullskrin, gjør han det ikke enkelt for seg selv. Handlingen er i tillegg lagt til slutten av 1800-tallet.

– Moro skriveprosess
– Historien min tar egentlig for seg tre ting som i utgangspunktet har fryktelig lite med hverandre å gjøre: Sherlock Holmes, St. Sunniva og kabbala, sier Fauskanger.
– Jeg syntes det var moro å putte disse tre elementene i en og samme gryte, røre rundt, og se om jeg kunne klare å lage en spennende fortelling, eller om det bare ble en latterlig lapskaus, forklarer forfatteren.
Den røde tråden i boken er det tapte skrinet til St. Sunniva. En skatt som først var på helgenens egen øy, Selja, men som ble brakt til Bergen og Kristkirken i 1170. Og for å gjøre historien kort: I 1536 fordufter skrinet ut av historien – antatt tapt og ødelagt. Når detektiven Sherlock Holmes kommer til Kristiania, og deretter Bergen, dukker det derimot opp informasjon som viser at skrinet kanskje ikke er forsvunnet likevel.

Bruker egen utdanning
Fauskanger beskriver seg som «husvarm» på Universitetet i Bergen, da det er her han har studert religionsvitenskap, og har lært seg språkene klassisk bibelhebraisk, gresk og koptisk. Hovedoppgaven hans tok for seg norske bibeloversettelser.
– I boken har jeg brukt mye av kunnskapen fra det jeg har studert. Når man for eksempel studerer bibelhebraisk, vet man at det ikke er så mange bruksområder for språket, men i boken har jeg fått dette med, forklarer han.
Hver kapitteloverskrift tar med en hebraisk bokstav, og hebraisk-kyndige lesere vil oppdage at kapittelet begynner med den tilsvarende norske bokstaven.

Spøkelseshistorier
– Når jeg skulle skrive om det som skjedde på 1800-tallet valgte jeg å bruke et bokmål tilnærmet det som var gjeldende på denne tiden. Riksmålsordboken ble flittig brukt, sier forfatteren.
– Du beskriver deg selv som agnostiker og skeptiker, men har likevel brukt mye tid på å studere religionsvitenskap og mysterier. Hva tiltaler deg slik ved disse temaene?
– Som de sier: Motsetninger tiltrekker hverandre. Jeg liker å høre en god spøkelseshistorie, men når for eksempel TV-programmet «Åndenes makt» er ferdig, forbeholder jeg meg retten til å ha et lite flir om munnen, sier 40-åringen.

Mangschou vil tilby e-bøker og underholdning for barn på mobilen. Kapabel forlag er på sin side nådeløs i sin dom av digitale bøker.

E-bøker

• Norske e-bøker blir i dag distribuert gjennom Bokskya eller Apples iBookStore.
• Bokskya ble lansert 4. april 2011, og er utviklet av Den norske Bokdatabasen AS, som eies av Cappelen, Gyldendal, Aschehoug, Sentraldistribusjon, Forlagssentralen og ni bokhandlerkjeder.
• I begynnelsen av oktober i fjor åpnet Apple opp sin applikasjon iBookstore for norske forlag.
• Også amerikanske Amazon forbereder en norsk utgave av sin e-bokhandel.
• I 2011 solgte Bokskya 20.000 e-bøker, da ikke inkludert gratis nedlastninger. Via distribusjonskanalen EBokNorden, ble det lastet ned 15.841 norske bøker på iBookStore de to siste ukene i desember 2011.
• Kilde NTB/Dagsavisen/digi.no

Mange nordmenn fikk et lese- eller nettbrett til jul, noe som fikk nedlastingen av norske e-bøker til å eksplodere. Nye lesevaner får enkelte av de bergenske forlagene til å jobbe med løsninger for å utvide tilbudet sitt.
– Vi vurderer norsk versjon av flere e-bokkonsepter, knyttet til noen av de oversatte bildebøkene våre. En digital versjon med innlest tekst kan være aktuelt, sier Margrete Rasmussen, forlagsredaktør i Mangschou.

Nye tilbud til høsten
Hun mener det ligger flere spennende muligheter i det digitale mediet.
–  Det gjør at man kan tilby mer interaktive produkter som barnet kan utforske. E-bokutgaven eller app-en, kan da komme som et tillegg til papirboken, slik at det ene ikke erstatter det andre, sier forlagsredaktøren.

Går det som forlaget ønsker, kan muligens den nye utviklingen også føre til mersalg for papirboken, i følge Rasmussen.
– På samme måte som spillet Wordfeud på mobil har ført til mersalg av brettspillet Scrabble, håper vi slike tilleggstilbud kan påvirke interessen for bøkene, sier Rasmussen.
Foreløpig må bokleserne nøye seg med papirutgaven, men noe digitalt tror hun kanskje kan være på plass allerede til høsten.

Jeg mener bøker taper seg i digital form. Da er den ikke en bok lenger. Bare en tekst.
Otto Ersland, daglig leder Kapabel forlag

Toalett-litteratur
Kapabel forlag gir ut historiske bøker og mener at e-bøker passer best til romaner og skjønnlitterære bøker.
– Historiebøker egner seg ikke som e-bøker. Det blir nesten som å kjøre på bygden gjennom en tunnel, sier daglig leder ved Kapabel forlag, Otto Ersland.
– Jeg mener bøker taper seg i digital form. Da er den på en måte ikke en bok lenger. Bare en tekst. Man kan gjerne trykke for eksempel boka til Gerd-Liv Valla og Karl Ove Knausgård som e-bok, men jeg lager bøker med mye bilder og illustrasjoner. Jeg kan ikke se for meg at det blir fint som e-bok, sier Ersland.
E-bøker mener han blir mest lest «på farten», på bussen, i bilen eller toget.
– Jeg vil lage bra bøker som folk kan bla i. Bra bøker som passer å lese på et toalett eller på hytten. For eksempel boken vi har om gamle ferjer. Den er laget for å kunne lese en side, for så legge den fra seg, og lese en-to sider igjen senere, sier han.

E-bokutgaven eller app-en, kan komme som et tillegg til papirboken, slik at det ene ikke erstatter det andre.
Margrete Rasmussen, forlagsredaktør Mangschou Forlag

– Bør videreutvikles
Mikroforlaget Gasspedal lager bøker i små opplag, og er opptatt av utformingen av boken. Derfor mener Audun Lindholm e-bøker heller ikke passer for dem. Han er likevel positiv til digitale måter å formidle historier på.
– Per i dag kan ikke e-boken tilby noe mer enn det papirboken er i stand til. Jeg mener man må utnytte plattformen bedre. Vi driver selv noe vi kaller «Gasspedal Animert», der vi bruker nettets muligheter til multimediale uttrykk. Det blir som en liten film, basert på tekst, og kan sees på data og iPhone, forklarer han.

– Utfordrer pocketboken
Ifølge forlagsredaktør i Bodoni Forlag, Jo Gjerstad, var de først ut med å gi ut en e-bok blant de bergenske forlagene.
– Vi har utviklet teknologien for å lage e-bøker og vurderer hele tiden hvilke bøker som skal gjøres til e-bøker. De tyngre verkene våre med lokalhistorie mener jeg derimot ikke egner seg, forklarer han.
– Om man ikke satser på det nye og følger med i tiden, dør man som forlag. Men for meg personlig er boken fremdeles den i fysisk format, med en perm, papir, ti-tolv punkters tekst og flott omslag, sier Gjerstad.
Allmennforlaget Vigmostad & Bjørke tilbyr allerede flere bøker som e-bøker.
– Vi tilbyr både e-bok og fysisk format av våre bøker, og fra og med høsten bør vi ha omtrent sammenfall ved at begge utgavene blir utgitt samtidig. Vi vurderer e-boken som et naturlig supplement til papirboken, sier Arno Vigmostad.

– E-bøker vil ta over for bøker

Espen Andersen ved Handelshøyskolen BI i Oslo tror forlagene vegrer seg for e-bøker fordi de vet deres egen rolle da vil endres radikalt.

Andersen er førsteamanuensis ved institutt for strategi og logistikk, og har blant annet undervist i elektroniske læremidler og elektronisk forretningsdrift.
– Nesten alt av bøker vil etter hvert, på lang sikt, gå over til e-bokformatet, sier Andersen.
Han er ikke overrasket over at enkelte av de bergenske forlagene ikke ønsker å gå over digitale bøker.
– Med e-bøker endres forlagenes rolle. De får ikke lenger den samme grad av risiko ved å bruke mye penger på å trykke bøker, og de sitter da igjen med oppgaver med markedsføring og arbeidet med å være redaktør.
Han forstår til en viss grad Kapabels argument med at historiebøker ikke egner seg til e-bøker.
– Per i dag vil slike bøker ikke se så bra ut som e-bok, men det er bare et tidsspørsmål. Jeg blir sliten av de som bruker dette argumentet. Da mobilen kom ble det også hevdet at mobil bare var noe for direktører. Nå går vi alle rundt med hver vår mobil som kan gjøre mye mer enn de første utgavene kunne, sier han.
– Den allminnelige «papirleser» av bøker og aviser blir ett år eldre for hvert år. Man må basere seg på kundene for fremtiden, mener Andersen.

– Bibelske referanser gir en ekstra dimensjon og kraft i språket, sier prestesønn og forfatter Ragnar Hovland, som høster gode kritikker for romanen «Stille Natt». For tiden har en gammel drøm gått i oppfyllelse.

Det har vært et hektisk år for Hovland. Hele tre bøker har han gitt ut, i tillegg trår han til som aldri før på en scene i Bergen. Byavisen møter den populære 59-åringen etter teppefall i «Vestlandsrevyen II», som går på Logen Teater.

Barndomsdrøm oppfylt
Den bergensfødte nynorsk-forfatteren virker fornøyd etter kveldens forestilling, og tar seg et glass vin etter all applausen. I revyen spiller han både Josef og Fantomet.
Fantomet-drakten ikler han seg i et innslag i sammenheng med at hans venn og kollega Jon Fosse har fått tildelt kunstnerboligen Grotten, som også er navnet på Fantomets base.
– Det var vel jeg som kom opp med denne sketsjen ja. Egentlig skulle Fosse komme på revyen forrige uke, men han trakk seg, sier Hovland. Men det gjør jo ikke så mye, vi har han jo med på videoinnslag, så han er der i ånden!
– Å spille Josef var vel nærmest en gammel barndomsdrøm, humrer 59-åringen, på sitt underfundige hovlandske vis. Kanskje ikke så rart ettersom Hovlands far er prest. Det bidratt til Hovland har brukt flere bibelske referanser i fortellingene sine.

Knausgård skrev ikke noe særlig galt om meg, bortsett fra at han fremstilte meg som en hallik!
Ragnar Hovland

Svevende titler
«Stille Natt» er også navnet på en kjent julesang.
– Det tok lang tid å finne en tittel. Dette er en bok som er ganske mørk og nattlig i tonen, og derfor syntes jeg at «Stille Natt» passet. Titler på bøker kan være viktige, men det er ikke alle titler som er like viktige. Som regel er det jo bare noe man spør etter i bokhandelen.
Hovedkarakteren i «Stille Natt» lever et litt uryddig liv, og ønsker å leve en mer borgerlig tilværelse. – Selv om han også er forfatter, er dette ikke en selvbiografi. Det er kanskje litt mer av meg i denne karakteren enn det ellers er. I motsetning til hovedpersonen klarer jeg å komme meg opp før klokken 11 om dagen, men det er ikke hver dag jeg barberer meg, sier Hovland.
Tittelen på Hovlands populære oppvekst-roman «Sveve over vatna» (1982) er også hentet fra Bibelen; 1. Mosebok.
– Der står det «Mørker låg over djupet, og Guds ande svevde over vatnet», sier Hovland om den fargerike kult-romanen han skrev fra miljøet på Universitet i Bergen på 1970-tallet.
I år er han også ute med en reisebok fra Canada.
– Det er den femte reiseboka jeg har skrevet sammen med Dag Helleve og Per Olav Kaldestad.
– Vi begynte i 1992. Det har gått tungt med de to siste bøkene. Dette blir nok min siste reisebok. Forlaget er ikke så begeistret for slike sjangerblandinger lengre, de selger ikke så bra. De foretrekker rene romaner.

Vil ikke ha hallik-stempel
Karl Ove Knausgård kom nettopp ut med sjette og siste bok i romansyklusen «Min Kamp». I femte bok opplevde den tilsynelatende beskjedne og anonyme Hovland å bli gjort til ufrivillig karakter i Knausgårds ambisiøse prosjekt, i kraft av å være lærer på Skrivekunstakademiet i Bergen.
– Knausgård skrev ikke noe særlig galt om meg, bortsett fra at han fremstilte meg som en hallik! Folk som kjenner meg vet at jeg aldri har gått med noe slikt smykke noen gang, forklarer Hovland oppglødd.
– Bortsett fra det er han presis i sine karakteristikker av både lærere og medstudenter på Skriveakademiet. Det er et imponerende prosjekt han har startet. Jeg kunne aldri gjort noe lignende. Hvis han nå vil slutte som forfatter, som han selv sier, er jo det en heroisk handling, mener Hovland. Hva med Hovlands egne fremtidsprosjekter, kunne en salmebok vært noe for en forfatter med så inngående bibel-kunnskap?
– Det har jeg blitt forespurt om noen ganger, men det blir feil av meg å gjøre noe slikt, ettersom jeg ikke er personlig troende, sier Hovland.

– Jeg synes selv jeg skriver mest om livet, selv om mange mener jeg skriver om døden, sier forfatter Olav R. Øyehaug, som er aktuell med ny bok.

«Essensen» kom ut på Kolon Forlag i oktober, og er en samling av noveller. Til tross for sin knappe lengde på 67 sider synser forfattere om både livet, døden, erkjennelser og surrealistiske observasjoner.

Nesten kompromissløs
For tre år siden debuterte han med sin første bok «Kodane», som han høstet gode kritikker for.
– Tekstene i den var kompromissløse. Denne  gangen er jeg nok mindre kompromissløs, sier 34-åringen, som holder den russiske surrealisten Daniil Kharms og tsjekkiske Franz Kafka som sine favoritter.
– Noe av det jeg liker med dem er at de skrev sine bøker uten tanke på et publikum eller at de skulle gis ut. Det er vanskelig å gjøre det når man allerede har gitt ut en bok, ettersom lesergruppen da er mer definert.
Tilbakemeldingen han har fått både på første og andre bok er blandet.
– Den mest interessante responsen jeg har fått så langt var til en tekst i «Kodane», hvor det er en leser oppfattet en av karakterene som søt, en andre som negativ og en tredje trodde det handlet om seg! humrer Øyehaug fornøyd.
– At responsen er såpass variert, synes jeg er positivt.

Inspirert av nyhetsbildet
Novellen «Spjåkete badeland» handler om en mann som forsker på sædceller.
– Fagfeltet opptok meg veldig en periode, da jeg gjorde mye research på universitetsbiblioteket om det, men jeg ble også veldig lei av det, forteller Øyehaug.
En av hans mest originale tekster «Naudintelligens hos orangutanger» har han hentet fra en kuriøs nyhet som gikk over hele verden for et par år siden,  om en orangutang som klarte å rømme fra en dyrehage i Australia.

At orangutangen slikket på en pinn før han kortsluttet elektrisiteten er blant de få elementene jeg har diktet inn.
Olav R. Øyehaug, forfatter

– Orangutanger er interessante dyr. Teksten er nesten identisk med slik det ble gjengitt i nyhetene.  At orangutangen slikket på en pinn før han kortsluttet elektrisiteten er blant de få elementene jeg har diktet inn.
Nynorsken i boka til Øyehaug er temmelig konservativ, men i novellen «Virkeligheten» slår han til med et genuint bokmålsord.
– Det er sant at det heter «røynda» på nynorsk, medgir han, – ordet  «virkeligheten» brukes som et språklig virkemiddel, for å fremheve begrepet, det er også skrevet i kursiv. Hadde jeg skrevet på engelsk ville jeg kanskje tydd til det franske «vérité».

En smak av «Revolver»
I tillegg til å virke som forfatter driver også Øyehaug med musikk. Han komponerer filmmusikk og spiller dessuten synth i bandet The Kanossa Gang.
– Vi spiller mest på litterære begivenheter, sist vi spilte var i Oslo, og vår neste konsert er foreløpig hemmelig, sier Øyehaug, som synes det er vanskelig å sammenligne litteratur og musikk, men kommer i alle fall med en  metafor om sine novelle-samlinger.
– Da jeg skrev min første bok var det meningen å etterligne Beatles sin «White album», altså en veldig brokete blanding, fra det seriøse til det mest tøysete. Mens «Essensen» har mer til felles med «Revolver».

Tegneseriemiljøet krever at tegneserier skal sidestilles med annen litteratur. De er misfornøyde med at Trond Giskes løfte fra 2009 om egen innkjøpsordning ikke har blitt innfridd.

Grafill

Norsk organisasjon for visuell kommunikasjon er en interesseorganisasjon for alle som arbeider eller utdanner seg innen visuell kommunikasjon. Organisasjonen samler 1 400 fagfolk og studenter på områdene grafisk design, illustrasjon, animasjonsdesign, tegneserieskaping og interaktiv design.

– Tegneserier har vært stemoderlig behandlet. Nå er det på høy tid å få på plass en innkjøpsordning for tegneserier, sier Martin Biehl, daglig leder for Grafill.
Sammen med blant andre tegneserieskaper Steffen Kverneland, har han startet en aksjonsgruppe på Facebook som krever en egen innkjøpsordning for tegneserier.

– Sporadiske innkjøp
I dag finnes det fem innkjøpsordninger for litteratur, delt opp etter sjanger og målgruppe. Tegneserier har ingen egen ordning. Gjennom disse innkjøpsordningene kjøper Norsk kulturråd inn nye boktitler for å sende de videre til norske folke- og skolebibliotek.
– I dag foregår innkjøp av tegneserier veldig sporadisk gjennom de andre innkjøpsordningene, sier Biehl.
Ifølge Biehl har det skjedd mye i det norske tegneseriemiljøet de siste årene.
– Tegneserier har et sterkt og utviklet litterært uttrykk og det er i dag flere og flere utøvere som markerer seg.
Kritiserer kulturbyråkratene
Kverneland mener det er skuffende at tegneserier har blitt forskjellsbehandlet så lenge. Ifølge tegneserieskaperen er det kulturbyråkratene som har vært «proppen» i systemet.
– De har alltid sagt at «dette er vi helt enige i», men ordningen har likevel ikke kommet på plass fordi de sier at det ikke finnes midler. Dersom de ikke prioriterer oss nå forstår jeg ingenting, sier han.
I mai 2009 signaliserte daværende kulturminister Trond Giske at en innkjøpsordning for voksne tegneserier var rett rundt hjørnet. Men lite har skjedd siden den gang.
– Norsk Kulturråd har fremmet forslag om en slik ordning i mange år, men midlene har uteblitt, sier Mari Finess, seksjonsleder for litteratur i Norsk kulturåd.
Det er foreslått 5, 8 millioner til alle litteraturtiltak i Norsk kulturråd i 2012. Om det blir etablert en innkjøpsordning for tegneserier, blir ikke avgjort før i januar 2012.

– Vil gi positive ringvirkninger

Kravet om innkjøpsordning får full støtte fra Raptus-general Arild Wærness.

– Det er klart at det bør være like forhold for ulike kulturuttrykk. Brukes det millioner i året på lyrikk, må det også brukes millioner på tegneserier, sier han.
Wærness mener at et mangfold av tegneserier til bibliotekene også vil kunne gi positive ringvirkninger for barn og unge.

– Dersom barn og unge får lese tegneserier på biblioteket sitt, er det også større sannsynlighet for at de spør etter tegneserier på bokhandlene. I tillegg er tegneserier et flott verktøy for å lære barn å lese og for å stimulere til skapertrang, sier Raptus-generalen.

«Snømannen». Så langt er det ikke gjort noen avtaler, men Scorsese skal ha undersøkt mulighetene for å filmatisere Nesbøs bok i løpet av den siste måneden. Til nå er det solgt over 5 millioner eksemplarer av Jo Nesbøs bøker om Harry Hole. (NTB)

Det er lenge siden bibliotekene bare handlet om bøker. Om få uker kan du både mikse musikk og redigere bilder ved Bergen Offentlige Bibliotek.

I språkavdelingen i andre etasje på Bergen Offentlige Biblitek sitter folk i full konsentrasjon over bøkene sine. Like ved står to nesten tomme lokaler. Men det skal ikke vare lenge. 12.  november åpner biblioteket både spillrom og digitalt verksted.
– Her inne kommer vi til å plassere Macer med et godt utvalg av programvare for fotoredigering, videoredigering og musikkredigering. I tillegg vil her stå digitaliseringsutstyr og en fotoprinter. Og på veggen vil det henge et smartboard med touchscreen som kan brukes til idémyldring og kollokviegrupper, forteller Sverre Helge Bolstad, leder for digital avdeling ved biblioteket.

Vil minske  kløften
Utgangspunket for det digitale verkstedet var et ønske om å lage et musikkinnspillingsrom etter inspirasjon fra Bibliotek 10 i Helsinki. Men etter nærmere undersøkelse fant biblioteket ut at det var behov for et rom som kunne brukes til ulike formål.
– Målet er å lage et kreativt møterom. På den måten er biblioteket ikke bare et sted der man får informasjon og konsumerer kultur. Biblioteket bør også være sted der man kan skape noe, sier Bolstad.
Ifølge Bolstad handler opprettelsen av det digitale verkstedet også om å minske kløften mellom de som har og de som ikke har tilgang til ny teknologi.
– Her kan folk som ikke har så mye utstyr hjemme få muligheten til å lære seg nye ting, sier han og understreker at bøker om programmene også kommer til å være tilgjengelige for brukerne av rommet.

Kreativt samarbeid
For å stimulere til læring og kreativitet ønsker biblioteket å samarbeide med de kreative miljøene i byen.
– Vi håper at grupper som Blug og Hack Bergen har lyst til å bidra med kurs eller andre innspill, sier bibliotekar Per Vold. Han har ansvaret for det andre rommet som skal stå klart 12. november, nemlig spillrommet.
– Vi har hatt konsollspill her i to år, men det er først nå man får et eget rom for det, sier Vold.
Åpningsdagen for rommet sammenfaller med den nordiske spilldagen. Denne dagen inviterer bibliotek over hele landet til en hel dag med dataspill.

Biblioteket bør også være sted der man kan skape noe.
Sverre Helge Bolstad, leder for digital avdeling ved biblioteket.

Bibliotek-Norge ser til Finland

– Nye digitale tilbud er definitivt en trend ved flere bibliotek i Norge, sier Svein Arne Tinnesand, leder for Norsk Bibliotekforening. Han mener bibliotek-Norge er inne i en eksperimentell fase.

– Vi vet at den nye teknologien påvirker oss. Nå gjelder det for bibliotekene å finne ut hvordan dette kan brukes, sier Svein Tinnesand.
Lederen for Norsk Bibliotekforening mener bibliotekene nå inne i en eksperimentell fase, og han synes det er spennende å følge med på utviklingen ved Bergen Offentlige Bibliotek når de nå åpner spillrom og digitalt verksted.
– Jeg gleder meg til å se bruken av disse tilbudet på biblioteket.
Bibliotekslederen fremhever at digitale tilbud definitivt er en trend ved flere bibliotek i Norge.
– Det med spill er kommet så langt at det finnes en nasjonal innkjøpsordning, sier Tinnesand.
Ifølge Tinnesand ligger norske bibliotek i verdenstoppen på de fleste områder, men han påpeker samtidig at vi har en del å lære av våre naboland. Han fremhever særlig Finland som et forbilde for norske bibliotek.
– Finland har en veldig bevisst bibliotekspolitikk både når det gjelder formidling og teknologi. De er på mange måter er forbilde for oss.
Men selv om e-bøker, spillrom og digitale verksted blir en stadig viktigere del av den norske bibliotekshverdagen, tror ikke Tinnesand at papirboken kommer til å forsvinne med det første.
– Jeg tror at papirbøker kommer til å ha en sentral plass ved bibliotekene så lenge papirbøkene er til salgs i Norge.

Hver uke fremover vil du få møte cirka 35 år gamle Tilde. En hysterisk, ironisk og kronisk gravid flerbarnsmor med pupper i fritt fall.

Torhild Mikkelsen er finnmarkingen, og nå fyllingsdølen som står bak tegneserien «Tilde» som har eksistert siden 2002. Den har vært publisert jevnlig siden, blant annet i Dagbladet. Nå får Tildes frustrasjoner og gleder som småbarnsmamma fast spalteplass i Byavisen.
– Hvordan vil du beskrive Tilde?
– Hun er ingen superkvinne, og har sine feil når det gjelder å spise skikkelig, trene, ikke er hun så snill med mannen sin heller, vedkjenner tegneserieskaperen.
– Ligger det noe budskap i å fremheve det uperfekte?
– Det er veldig mye fokus på være superkvinne, bake, leke med barna, og gjøre det meste perfekt. Vi flerbarnsmødre kjenner oss nok bedre igjen i Tilde, sier Mikkelsen.

Alltid gravid
På nettsiden sin innrømmer tegneserieskaperen et selvbiografisk bånd mellom figuren Tilde og seg selv. Det har gått så langt at mannen til Torhild har fått sympatierklæringer på nett, ettersom det ikke alltid er ukomplisert å være mannen til den hormonelle og gravide Tilde.
– Hvor mange barn har hun egentlig?
– Hun har tre barn, og er egentlig ikke gravid lenger. Men jeg tegner også for bladet «Gravid», så akkurat der er hun kronisk gravid, forklarer Mikkelsen.
For noen år siden hadde Mikkelsen en søndagstripe i Bergens Tidende hvor hennes egen graviditet ble beskrevet og karikert uke for uke, gjennom Tilde.
– Etter det ble min mann veldig opptatt av å ikke bli hengt ut, og vil gjerne lese gjennom før stripen kommer på trykk, sier Mikkelsen.

Samarbeid med sønnen
Faktisk er det dobbel tegneseriepremiere i Byavisen denne uken. Også Mikkelsens sønn, Bjørnar på 15, debuterer, med stripen «Bø – skumle saker» » som er et samarbeid med mor Mikkelsen. Serien kom til finalen i Dagbladets tegneseriekonkurranse i 2009.
– Vi jobber sammen, han tegner, mens jeg står for tekst og ideer. Det fungerer greit og så slipper jeg å gi ham så mye lommepenger siden han tjener penger på serien.

Han ble født i Irak, men har funnet sin plass i Bergen.

Nå har frisør Erik Kjøsen skrevet diktbok  til en kvinne som ikke vil ha ham.

Fra en halvåpen dør i Sverres gate, nesten midt mellom Den Nationale Scene og Konsertpaleet, høres popmusikk fra en litt skurrete radio. På veggene innenfor døren henger store plakater av vakre kvinner med glansfullt hår.
Vi er i Erik Kjøsens frisørsalong Filmklippen. Ved det avlange speilet står Kjøsen selv og klipper en kunde mens han forklarer hva som gjør at noen får tidligere grått hår enn andre.

Som kunst
– Jeg trives veldig godt med å drive frisørsalong. Det er både en sosial og en kreativ jobb. Å drive med hår og sminke er som kunst for meg. Jeg liker å fremheve hvor vakkert mennesket er, sier Kjøsen.
Men frisøren liker ikke bare å gjøre folk vakre. Nylig har han realisert noe han har ønsket å gjøre lenge, gi ut en diktbok på norsk.
– Mitt morsmål er arabisk, men for meg var det helt naturlig at jeg skulle skrive diktboken på norsk. Jeg snakker, tenker og drømmer på norsk, sier Kjøsen som kom fra Irak til Norge i 1996.
Skiftet navn
Siden den gang har han funnet sin plass i Bergen og fått både norsk fornavn og etternavn. Etternavnet er hans ekskones, fornavnet valgte han selv.
– Jeg skiftet ikke navn fordi jeg hadde problemer med å få jobb. På det tidspunktet hadde jeg allerede frisørsalongen som jeg driver nå. Grunnen til at jeg skiftet navn var for å verne barna mine, forteller han mens hans to lærlinger kommer inn døren og forsvinner inn på bakrommet.
– Jeg ville ikke oppleve at barna mine skulle føle seg som utlendinger i eget hjemland. De er  født i Norge. De har norske navn. De er norske. Jeg aksepterer ikke at noen kaller dem for andregenerasjonsinnvandrere, sier han.

Forfatterdrøm
Temaet for Kjøsens første utgivelse er kjærlighet. Diktboken «Soldråpe» er dedisert til en kvinne som har fått navnet C. En kvinne som Kjøsen har vært håpløst forelsket i, men som ikke gjengjelder hans følelser.
– Hun ønsker ikke at jeg skal ta kontakt, og det respekterer jeg, men nå har jeg i alle fall fått realisert ønsket om å skrive en bok til henne, sier 39-åringen.
Å skrive har vært en drøm for Kjøsen i mange år. Målet er å skrive flere bøker i tiden fremover.
– Mitt mål er at dette skal være mitt første skritt mot å bli forfatter, sier han.
Men enn så lenge er det jobben som frisør som tar mesteparten av tiden hans. Den skurrete popmusikken fra radioen spiller videre og to kunder sitter utålmodig, klar for å bli klippet av frisørpoeten.

I et hull langt langt borte gjemmer det seg mange monstre, og mange fortellinger.

– Å lage et stort univers for barn er noe som har ligget i bakhodet mitt lenge, forteller forfatter Endre Lund Eriksen.

Det er to uker siden storsatsingen «Dunderly», ble lansert, og godt var det, for gründerne klarte nesten ikke holde alt inni seg lenger.
– Det som har vært mest gøy de siste ukene har vært å se fjesene på barna når de hører fortellingene, forteller Endre Skandfer.
Han er illustratør for prosjektet, mens forfatter Endre Lund Eriksen er gründeren, og har skrevet historiene.
– Det ble et mye større prosjekt enn vi først trodde, men samtidig har det vært mye morsommere å jobbe med også, forteller Lund Eriksen.
Prosjektet innebærer nemlig seks bøker, flere spill, leker, bamser, apper, nettsted og en CD.
Det at monstre er skumle tar han stor avstand fra.
– Monstre er utrolig morsomme. Samtidig er de en metafor for det å være barn. De griser, søler, bråker og lager kål, ler forfatteren.
I fortellingene er det er mange forskjellige monstre, og alle har sine gode og dårlige sider. Samtidig får de alltid nye tilskudd.
– Det er noe for enhver, og alle kan identifisere seg med noen i fortellingene, sier Skandfer.

BERGENSK MONSTER
Han har en spesiell forkjærlighet for monsteret Pompido i fortellingene.
– Pompido et tilbaketrukkent monster, som liker best å få fortalt alle eventyrene, og så tegner han dem, han holder seg mest for seg selv, forteller illustratøren.
Ikke minst er han en dodraug, som holder til i en ubrukt utedo.
– Han har det utrolig renslig da, og alle historiene tegner han på dopapir. Jeg tenker hvordan jeg selv sitter hjemme for meg selv og tegner, men jeg har nok litt flere venner, ler Lund Eriksen.
Pompido er et bergensk monster, men skiller seg nok litt ut fra flertallet bergensere.
– Det er godt å kunne vri på noen klisjèer, samtidig som man kan avvæpne dodraugen litt, ler han.

Det er ingen tvil om at barna våre har bidratt til å gjøre dette til en spennende verden.
Endre Lund Eriksen, barnebokforfatter

JOBBE MED BARN
Selv sammenligner forfatteren seg med monsteret Buster, som har farsinnstinktet i monstergjengen. Farsrollen er nemlig noe som er godt utnyttet under arbeidet.
– Det er ingen tvil om at barna våre har bidratt til å gjøre dette til en spennende verden, forteller han.
– For hvem blir egentlig sjefen når du skriver barnebøker?
– Vi har vært i barnehager og presentert tegninger, og fortalt historier til barna våre, det er alltid gøy å få hjelp, sier Lund Eriksen.
Men tålmodighet må man ha.
– Det hjelper ikke å stille seg et spørsmål om hvorfor ting er som barna sier. Man må være tålmodig, og prøve å forstå hvorfor det er krise at kjærligheten knekker, eller at håret skal være blått og ikke rødt, sier han.
De forteller at man uten tvil blir barnslig av jobbingen.
– Det minner deg om barndommen hvor du selv irriterte deg over småting. Som at Onkel Skrue hadde to pengebinger og B-gjengen plutselig var mer enn tre stykker, forteller Skandfer.
Samen med Lund Eriksen håper de på at morroa skal vare noen år til.
– Vi har jo begge jobbet med film før, så målet er definitivt animasjonsfilm, det er jo det eneste som mangler i pakken, ler Skandfer.

Thomas Espedal

29. september lanserte Samlaget i samarbeid med tidsskiftet Ratatorsk praktboken «Søsken».  Tomas Espedal, Gunhild Øyehaug og Frode Grytten er blant bidragsyterne i boken som undersøker temaet søsken fra mangfoldige vinkler. I en pressemelding skriver Samlaget: «Søsken» undersøkjer søskenskapet frå ulike perspektiv: personleg, etymologisk, naturvitskapleg, skjønnlitterært og visuelt.

Marit Eikemos nyeste roman handler om en bykvinne på attføring i en døende småby.  – Jeg ønsket å undersøke hva som skjer når noen faller utenfor, sier forfatteren.

38 år gamle Elisabeth Brenner har ikke jobbet på to år fordi hun «gikk på en smell». Som attføringstiltak blir den tidligere journalisten tilbudt å samle inn dialektprøver i småbyen Einvik. Brenners møte med menneskene på det døende industristedet får uventede konsekvenser både for hovedpersonen og bygdefolket.
Dette er bakgrunnen for Marit Eikemos tredje roman «Samtale ventar». Som de tidligere romanene, handler høstens utgivelse om personer som ikke helt finner sin plass i samfunnet.
– Mye av vår selvforståelse får vi gjennom arbeid. Jeg ønsket å undersøke hva som skjer når noen faller utenfor, sier Eikemo. Småbyen Einvik har likheter med småbyen som Eikemo selv kommer fra, nemlig Odda.
– Jeg har ikke hatt behov for å legge en litterær handling til Odda, men jeg hadde lyst til å skrive om et samfunn som er under press, derfor skapte jeg stedet Einvik, sier hun.

Fellesskap i oppløsning
Ifølge Eikemo handler boken om enkeltindividets møte med et kollektiv, men også om et fellesskap som er under oppløsning.
– Jeg prøver å finne ut hva som skjer med fellesskapet når de gamle strukturene forsvinner. Fører det til større frihet for enkeltindivdet?
Selv om Elisabeth Brenner er den bærende karakteren i boken, har bikarakterene også en viktig funksjon.
– Bipersonene skal vere med på å speile hovedpersonen. Når menneskene hun møter ønsker å fortelle om sitt alkoholforbruk og konsum av nettporno, sier det kanskje også noe om henne, forteller Eikemo.

Når menneskene hun møter ønsker å fortelle om sitt alkoholforbruk og konsum av nettporno, sier det kanskje også noe om henne.
Marit Eikemo, forfatter

Blandet respons
«Samtale ventar» har til nå fått blandede kritikker fra anmelderkorpset. Mens Bergens Tidendes Odd W. Surén kaller boken «en vellykket roman om kollektiv ensomhet», mener Klassekampens Arne Borgen at «det ikke er nok kraft i Eikemos indignasjon».
– Tiden når anmeldelsene kommer er den minst hyggelige delen av arbeidet. Det er veldig deilig å levere til trykkeriet, da er det nesten ingen som vet om boken, men når anmeldelsene kommer må man bare stå i det, sier forfatteren.
Eikemo bekrefter at hun skummer anmeldelsene, men at hun forsøker å distansere seg.
– Selv om det er hyggelig når det går bra, kan man ikke bry seg om hva den ene eller den andre anmelderen mener. Hva skal man gjøre? Man kan ikke skrive annerledes for at en anmelder skal like boka bedre, sier hun og legger til.
– Det er en egen dynamikk i anmelderkorpset som jeg verken forstår eller interesserer meg for.

Mange bergensforfattere kommer med bok denne høsten. 15. september kommer Tomas Espedals nye bok «Imot naturen». Boken er en undersøkelse av arbeidet; arbeidet i fabrikken, kjærlighetsarbeidet og skrivearbeidet. Espedal har tidligere blitt nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for bøkene: «Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv» (2006) og «Imot kunsten» (2009).

Inspirasjonen til sin nye novellesamling har forfatter Annette Mattsson fått fra Barcelona og Italia.
Men ikke ett ord ble skrevet før hun lukket døren til sin lille bod i Åsane.

- Kan jeg sitte på den siden som du sitter, spør Annette Mattsson i det hun er på vei til å sette seg ved kafébordet ved uteserveringen på Colonialen. Annette Mattsson liker ikke å kikke inn i veggen. Hun vil se ut på gaten. Hun vil kikke på menneskene.
- Ifølge min mor har jeg alltid vært observerende. Det er jeg nå også. Jeg liker å betrakte og gjette hvem folk er, sier hun.

Jeg ser at kvinner og menn ofte står veldig lang fra hverandre i forhold til å forstå den andre.
Annette Mattsson, forfatter

Frigjørende reiser
Skildringer av mennesker og steder er sentrale i Mattssons neste novellesamling «Å dele en flamme» som kommer i slutten av oktober. Reiser til Italia og Barcelona har gitt inspirasjon til skrivingen.
- Det oppleves som veldig frigjørende å skrive om andre steder enn der hvor jeg går til daglig. Nye steder setter igang nye ting i meg, forteller hun.
Men selv om forfatteren søker ut for å betrakte, har hun et stort behov for å isolere seg i selve skriveprosessen. I et vindusløst kjellerrom i Åsane blant betalte regninger og bøker som er så middelmådige at hun ikke ønsker å ha dem i stuen, blir Mattssons egne bøker til.
- Rommet er på ni kvadratmeter og har lite luft og lite lys. Ja, egentlig er det en bod. Det er ingenting som inspirerer meg i det rommet, sier hun.

Den magiske novellen
«Å dele en flamme» er Mattssons syvende utgivelse. I sitt forfatterskap har hun vekslet mellom å skrive romaner og noveller, men for tiden står novellen hennes hjerte nærmest.
– Det er noe konsentrert og renskåret med noveller. Det hensetter deg i en annen stemning enn romanen. Novellen forklarer ingenting, gir ingen svar, overlater tenkningen til leseren og ser verden i det små. For meg er novellen en mer magisk form enn romanen. Mitt mål er å ta novellen på alvor, sier hun.
Novellene i den kommende novellesamlingen kretser rundt temaer som brudd, skilsmisse og dødsfall. Forfatteren har selv opplevd samlivsbrudd og forteller at noen av følelsene i novellene er selvopplevde, selv om ikke selve historiene er det.
– Du skriver mye om kjærlighet som slår stykker. Tror du på kjærligheten?
– Ja, jeg tror på kjærligheten, men jeg tror også at det er vanskelig. Jeg ser at kvinner og menn ofte står veldig lang fra hverandre i forhold til å forstå den andre. Mange har en stolthet og de vil ikke komme den andre i møte.

Rommet er på ni kvadratmeter og har lite luft og lite lys. Det er ingenting som inspirerer meg i det rommet.
Annette Mattsson, forfatter

Fristed i fengsel
Å jobbe som forfatter er ofte en ensom geskjeft, men for tre år siden fikk Mattsson ta med sitt yrke inn i Bjørgvin fengsel for å dele det med andre.
– Stillingbetegnelsen er forfatter og hovedsaklig driver jeg skriveverksted for de innsatte. Det er veldig godt å komme dit og jobbe med skrivingen sammen med dem, forteller hun.
Ifølge Mattsson kaller deltakerne på skriveverkstedet det for et fristed.
- Alle vet at det er noe terapeutisk i skriving. Når folk begynner å skrive ser du hvor smertepunktene deres ligger. De innsatte lærer å sette ord på ting og etter hvert kommer forholdet til far eller mor, eller valg de selv har tatt i livet, frem til overflaten.
Men selv om Mattsson styrer skriveverkstedet har hun også lært mye av jobben i Bjørgvin fengsel.
– Jeg har fått et nytt syn på folk etter at jeg begynte å jobbe her. Og så har jeg lært å skrive hip hop-tekster. Det er veldig gøy.