Når B3 Bergen Treblåsensemble med sine 17 musikere spiller opp i Grieghallen 19. mai, vil det gå i alt fra tradisjonell jazz, via Elvis til tango. Samme kveld spiller også Tress i Ess. B3 ble etablert i 2010, og spiller instrumenter som fløyte, obo, fagott, klarinett og saksofon.
Foto: Fredrik Thorsen

I fjor arrangerte Orquesta Cuba Tropical og Alexander Fernandez stor salsafest på Sardinen ved USF Verftet, og i år gjentar de danserytmene 16. mai på samme sted. Kvelden starter med introkurs i salsa ved Raymi El Cacique, deretter spiller orkesteret, Deejay Toko og DJ B. Red fra midnatt. Orquesta Cuba Tropical er Vestlandets eneste salsaband på profesjonelt nivå.

Når Ugress spiller for barn, får også småfolkene være med som musikere. – Vi merker at klubbgenerasjonen har begynt å få barn, sier Gisle Martens Meyer.

Bajazz

• Bajazz er Bergen Jazzforums konserter for barn.
• Er rettet mot barnefamilier, primært med barn mellom to og ti år.
• Konsertene arrangeres en søndag i måneden.
• Enkelte semestre blir det satt opp egne barnehagekonserter. I tillegg arrangeres det Bajazzkonserter under Nattjazz i regi av festivalen.

Det er ti år siden det elektroniske musikkprosjektet Ugress så dagens lys i Bergen. Musikken har blitt spilt i sene nattetimer på hippe utesteder, men de siste årene har Gisle Martens Meyers musikk fått et nytt publikum, nemlig barna.
– I 2010 startet jeg med å spille for barn gjennom Rikskonsertene. Etter dette har jeg hatt barnekonserter på Østlandet. Konserten på Bajazz 6. mai blir den første barnekonserten som jeg har i Bergen, sier Martens Meyer.
Med seg på konserten har han Thomas T. Dahl. En komponist og instrumentalist som blant annet har bakgrunn fra jazzlinjen på NTNU. Konserten har kommet i stand fordi Ugress skal spille for voksenpublikumet på Cinemateket dagen før.

Sampler barnestemmene
– Det er mer gøy og tull med barna. På konserten kommer vi til å «glemme» en del av instrumentene slik at barna må hjelpe oss å lage lyder, sier Martens Meyer.
Ifølge musikeren er forestillingen åpen for barn helt ned i toårs-alderen, men konserten passer nok best for de som er et par år eldre.
– Barn som er fem år eller eldre skjønner at det er de som lager lydene som vi sampler inn i musikken. De yngre barna oppfatter ikke dette, men de kan jo selvsagt syns at det er morsomt uansett, sier han.

Når jeg spiller på en nattklubb klokken to om natten, så føles det ikke så veldig annerledes enn å spille for barn.
Gisle Martens Meyer

Bajazz-suksess
Roger Urhaug, daglig leder i Bergen Jazzforum, ser frem til Ugress-konserten.
– Bajazz-konsertene er de mest besøkte av våre konserter. Jeg tror at Ugress blir en super konsert for barn.
Ifølge Urhaug er det noe ganske annet å spille for barn enn for voksne.
– Det er en kunst å holde på barns oppmerksomhet. Ungene er klare for konsert, så da bør det ikke bli for mye prat på scenen, sier han.

Skummelt for voksne
I tillegg til musikken viser Ugress også animasjoner, datagrafikk og tegnefilmsnutter på storskjermen.
– I utgangspunktet har det som skjer på skjermen en supplerende rolle, men mange barn blir også oppslukt av dette. De syns det er stas å få se på TV på en så stor skjerm, sier Martens Meyer.
– Hvordan er det å spille for barn, sammenlignet med å spille for voksne?
– Det finnes mange ulikheter, men også en del likheter. Når jeg spiller på en nattklubb klokken to om natten, så føles det ikke så veldig annerledes enn å spille for barn, spøker musikeren.
Ifølge Martens Meyer kan det skumle i musikken komme tydeligere frem når man spiller for voksne.
– Da jeg laget musikk til Kometkameratene og BlimE på NRK Super, lærte jeg mye om hvordan barn oppfatter musikk. Jeg fant ut at man skal være litt varsom med det skumle. Å spille på humor slår bedre an blant de yngste, forteller han.

Ballett og Pushwagner
– Hvem liker du best å spille for?
– Det er et godt spørsmål. Jeg har spilt grådig mye for barn i vinter, så nå gleder jeg meg også til å spille for voksne. Men egentlig liker jeg best variasjonen, sier han.
Ugress har en variert musikkarriere. Han har skrevet musikk for blant annet ballett, barne-TV og til filmen om Pushwagner.
– Jeg føler at det er musikken min som styrer hvor jeg ender. Folk hører musikken, og så spør de om jeg vil være med på et prosjekt. Jeg er åpen for mye, men jeg er ikke så interessert i reklamefilmer og veldig kommersielle prosjekter, sier han.

Helgen 27. -29. april spiller Jan Eggum og Halvdan Sivertsen på Ole Bull Scene. Karene dykker dypt i hverandres sangskatter og presenterer et konsertprogram i Bergen bestående av tidløse slagere. Faren for gjenhør med «Kjærlighetsvisa», «På’an igjen», «En natt forbi», «Sommerfuggel i vinterland» og mange flere perler er overhengende, men nytt materiale vil også bli en del av konsertkvelden.

Mange år er gått siden poeten og musikeren Elisabeth Yndestad skrev sangtekster på akvarellmalt papir. Nå er hun ute med sin første plate.

– Jeg er lettet over å bli ferdig med platen nå, sier Elisabeth Yndestad, som siden slutten av 2009 har jobbet med sin debutplate «Polymorph». Ordet kommer fra gresk og betyr «mange former».
– Begrepet brukes innenfor ulike vitenskaper som biologi, datateknologi og krystallografi, så ja, hvorfor ikke også musikk? For meg representerer ordet transformasjon, og det er noe av det jeg setter mest pris på, at ting og mennesker gjennomgår prosesser og er i stadig forandring, sier hun.

Akustikk og ambivalens
Innspillingen har foregått i Grieghallen Studios, et studio som er kjent for innspillinger av Mayhem, Enslaved, Burzums metalalbummer. Men også mer akustiske artister som Erlend Ropstad har spilt inn plate der.
– Det er et fantastisk studio, med et veldig flott piano, sier musikeren.
– Hvordan vil du beskrive «Polymorph»?
– Det har blitt en plate som fokuserer mye på akustikk. Det er en ganske rolig plate.
Sangene handler om menneskelige relasjoner, kjærlighet og ambivalens. Ofte er det historier som jeg tenker ikke har med meg å gjøre, men som har det likevel.
Under innspillingen av platen har Yndestad hørt mye på den amerikanske musikeren Lisa Germano.
– Hun er en sterk kvinneskikkelse, som for det meste har holdt seg i undergrunnen. Hun lager fantastisk musikk, og på mange måter er hun en kvinnelig versjon av Tom Waits. Jeg liker også at hun tør å bryte opp stereotype lydbilder og at hun virker avslappet til det hun driver med.

Spilte i ungdomsband
Interessen for musikk startet tidlig hos Yndestad. I tenårene gikk hun på AKKS og spilte gitar i et band som hun ikke husker navnet på. Sin første sang skrev hun da hun var 13 år.
– Jeg gjorde veldig mye utav det den gangen. Først malte jeg akvarellark, så puttet jeg disse i skrivemaskinen og så skrev jeg sangtekstene på dem, sier hun.
Men det er ikke bare musikken som opptar Yndestad. Den tidligere eleven ved Skrivekunstakademiet skriver også poesi, blant annet om doptrafikken på Nygårdshøyden.
– Diktsamlingen «Forvillelsen» har tatt lenger tid enn forventet. Jeg jobber med den kontinuerlig. Nå er det det imidlertid platen som står i fokus.
– Hva liker du best, å lage musikk eller skrive?
– Det er helt umulig å svare på. Noen dager liker jeg ingen av delene. Noen dager liker jeg begge deler altfor godt. Noen dager liker jeg musikken best og andre ganger liker jeg skrivingen best.

Elsker balleder
Etter at «Polymorph» har kommet ut, planlegger Yndestad å jobbe videre med både musikken og litteraturen.
– Jeg har begynt å jobbe med ny musikk allerede. Tanken er at jeg skal bygge opp et hjemmestudio. Da kan jeg eksperimentere med musikken på en helt annen måte enn når jeg betaler for studiotid, sier hun.
– Et eget studio gir meg friheten til å prøve ut det jeg ønsker: Jeg kan bruke rare lyder, eller kanskje legge 50 000 versjoner av min egen stemme oppå hverandre.
Men selv med eksperimentering, kommer nok Yndestad fortsatt til å holde seg i det rolige musikkhjørnet.
– Jeg har nok en forkjærlighet for ballader, sier hun.

Torsdag 12. april inviterer Bergen filharmoniske orkester for 74. gang unge solister fra studie-steder i Norge, Sverige og Danmark til å spille med Norges eldste orkester. Ifølge juryen blir nivået stadig høyere blant de som prøvespiller for å delta på De Unges Konsert i Grieghallen. Solistene velges ut etter prøvespill i Göteborg, København, Oslo og Bergen.

Borealisfestivalen handler ikke bare om musikk. I år skal blivende og etablerte forfattere lese høyt for festivalpublikummet. – Jeg håper teksten min kan vekke sinne, sier forfatterstudent Judith Dybendal.

Borealis

• M14. til 18. mars.
• En festival for samtidsmusikk, støy og lydkunst som finner sted hvert år i Bergen.
• I år består Borealis av ti konserter i Bergen, tre konserter i Odda, tolv filmvisninger, fire litteraturlesninger (biblioludium), tre kunstutstillinger, samt foredrag, og debatter.
• Biblioludium er et litterært forum hvor forfattere og forfatterspirer leser egne tekster. I år vil forfatterne Øyvind Ådland, Øyvind Berg og Cesilie Holck presentere egne tekster, og i tillegg videreføres samarbeidet med Skrivekunstakademiet i Hordaland. Fremførelsene finner sted i Bergen Offentlige Bibliotek.

Konserter er Borealisfestivalens kjerne. I programmet er det blant annet samtidsmusikk, lydkunst, korps og DJ-er. Men musikkfestivalen består også av andre kunstformer.
– Jeg synes at møtet mellom høytlesningn av litteratur og musikk er veldig spennende, sier Hild Borchgrevink, koordinator for Biblioludium-prosjektet.

Studenter og forfattere
Biblioludium har vært en del av Borealis i mange år. Ofte har det vært et sted der forfattere og forfatterspirer leser helt nye egne tekster.
– I fjor var det studenter fra Skrivekunstakademiet som hadde opplesninger. Tidligere var det etablerte forfattere som var med i programmet. I år ønsket jeg å bringe sammen disse to gruppene, sier hun.
Borchgrevink gikk selv på Skrivekunstakademiet i fjor, og ble så spurt om å lage årets Biblioludium-program.
– Jeg ønsket å finne forfattere som har et forhold til det å lese opp tekst. Derfor inviterte vi Øyvind Ådland, Øyvind Berg og Cesilie Holck, sier Borchgrevink.

Skyr likegyldigheten
Tema for årets Borealis-festival er «protest». Det er også temaet som studentene skal skrive tekster om og lese opp for publikum.
– Jeg håper at folk blir sinte, engasjerte eller glade. Egentlig syns jeg det er helt i orden dersom folk ikke liker tekstene. Det høres kanskje rart ut, men det viktigste er å få reaksjoner fra publikum. Det verste er dersom folk er likegyldige, sier student ved Skrivekunstakademiet, Judith Dybendal.
Da Dybendal hadde høytlesning av en av sine tekster på et arrangement på bokhandlen Studia tidligere i år, fikk hun erfare dette møtet med publikum.
– Jeg leste utdrag fra en selvskrevet skjønnlitterær tekst som handler om to gutter som mobber en jente. Det så ut som om noen synes at det var litt ubehagelig. Det var en reaksjon jeg satte pris på, forteller Dybendal.

Spent på Berg
I tillegg til å selv ha opplesning av en nylaget tekst, skal forfatter og dramatiker Øyvind Berg også undervise studentene ved Skrivekunstakademiet i noen dager. Berg er blant annet kjent for å ha startet opp kunstnerkollektivet Baktruppen i 1986 sammen med Tone Avenstroup.
– Jeg er veldig spent på hva han har tenkt å sette i gang. Jeg forventer at vi kommer til å bli utfordret og at vi må gjøre noe som vi ikke har prøvd før, sier Judith Dybendal.
Gjennom studiet har studentene møtt mange ulike forfattere. De siste månedene har blant annet Ragnar Hovland, Marit Eikemo og Tomas Espedal vært på besøk.
– Forfattermøtene var noe av det fineste med å gå på Skrivekunstakademiet, minnes Borchgrevink.
– Disse møtene viser at det finnes veldig mange ulike måter å skrive på. Og det gjør det kanskje lettere for nye forfattere å skrive på sin måte, legger hun til.

– Albumtittelen «I want to go» handler om at livet er skjørt og uforutsigbart. Det er en oppfordring til å handle, sier Heidi Marie Vestrheim. 16. mars kommer visesangeren ut med sin tredje og mest personlige plate.

Til singelen «Blind», som ble lansert 3. februar, har hun også laget musikkvideo.
– De fleste klippene i videoen er fra meg og min kones private iPhone-klipp fra turné, sier Vestrheim, som er åpen om sin lesbiske legning.
– Det er fra en lang road trip vi hadde til Stadtlandet, hvor vi spilte konsert på en låve.

Sterke tekster
– «Blind» handler om overtramp på flere nivå. Noen synes det er greiest å ikke forholde seg til dette, og blir blinde, forklarer Vestrheim.
Andre låter på platen er også såre. En handler om hennes far som brått gikk bort i fjor.
– «You got nothing» har mer politisk brodd. Nesten alle i Norge kan få seg leliighet, likevel elsker vi å klage på bagateller, forteller hun.

http://www.youtube.com/watch?v=UXedvN0uKmc

 
Flere bergensmusikere med
Byavisen møter visesangeren sammen med hennes musikalske partner Roy Ole Førland i Sandviken.
– For første gang har jeg samarbeidet med en annen om å komponere låtene, forklarer Vestrheim.
«I want to go» lanseres også på vinyl, i et opplag på 500 eksemplarer. Den siste tiden har hun fått mer og mer sans for det gamle formatet,
Vestrheim har også fått med seg andre bergensmusikere på platen, både fra Real Ones og A Boy Named Sue. «I want to go» ble innspilt i et hjemmestudio i Loddefjord.
– Man kan høre dører som  knirker i bakgrunnen. Det setter en stemning, forteller Vestrheim.

Møtet med Dolly Parton i Dollywoood i 2006 er nok de mest fantastiske 27 sekundene i mitt liv.
Heidi Marie Vestrheim, artist

Ble sensurert i Kina
Selv om visesangeren har bosattt seg i Oslo med sin kone, er det i Bergen hun har flest fans. Passende nok er slippfesten på rockeklubben Garage 22. mars.
– Fra jeg var 19 til 24 jobbet jeg som bartender på Garage. Der ble jeg kjent med både Ephemera, Sgt. Petter og Pytten, som jeg senere har samarbeidet med.
Dolly Parton er det store musikalske forbildet til visesangeren, og hitlåten «Jolene» har hun covret live.
– Jeg er imponert over at Dolly både skriver låter og driver som manager. Møtet med henne på Dollywoood i 2006 er nok de mest fantastiske 27-sekundene i mitt liv, sier Vestrheim.
For tre år siden turnerte Vestrheim i Kina, og har fans der.
– Jeg fikk tilbud om å reise til Kina på turné, og spilte på små, intime steder i Beijing som minnet om Garage eller Opera. Tekstene mine ble gjennomgått av kulturpolitiet der. «Girl kissing girl» ble forandret til «Girls holding hands», sier hun.
– Men det er forøvrig nok av homo-fordommer å kjempe mot i Norge. Vi bor i en boble, mener Vestrheim.

Det er tolv år siden Stig Van Eijks Grand Prix-debut. Nå er han tilbake med soloplate fylt med sommervibber og reggaetoner.

Stig Van Eijk

• Stig Van Eijk vant i 1999 den norske MGP-finalen med «Living my life without you», og kom på 14. plass i den internasjonale finalen i Israel.
• Albumet «Where I belong» som ble gitt ut samme år, solgte til platina (over 30 000 solgte).
• Han jobbet med Stargate, som har jobbet med artister som Beyoncé, Ne-Yo og Rihanna.
• I 2000 vant han årets mannelige artist på Hit Awards.
• I 2001 lagde han den colombianske fredslåten «Constructors Of Peace».
• Samme året åpnet han B:underground club i Bergen, som var et livekonsept med et husband som spilte reggae, soul og funk, og hvor gjesteartister opptrådte
• I 2003 skrev han låten «Once in A lifetime» som vant Idol i Sør-Afrika.
• Han har vært frontfigur i reggaebandet The Soul Express Orchestra.
• Han er radiovert på Radio1 Hits.
• Han har samboer, som han startet Good Vibes Entertainment med, og en datter på tre år.

I 1999 deltok Stig Van Eijk i Melodi Grand Prix, og låten «Living my life without you» tok ham videre til den internasjonale finalen i Israel. Vi minnes en 17 år gammel gutt med striper i ansiktet ikledd Bulls-basketballtrøye som sang fengende poplåter, men mye har skjedd på tolv år.

Solocomeback
30-åringen har vært inn og ut av søkelyset med ulike prosjekter de siste årene. Han har blant annet laget vinnerlåten til Idol Sør-Afrika, vært i Portugal og spilt inn musikk med kjente portugisiske artister og startet firmaet Good Vibes Entertainment med sin samboer. Nå gjør sangeren seg klar for et solocomeback.
– Jeg har spilt i «The Soul Express Orchestra» en stund, men nå har jeg lagt det prosjektet på is. Jeg vil konsentrere meg om meg selv, og vise at jeg har blitt eldre, modnet og utviklet meg. Jeg er ikke den samme MGP-unggutten som jeg var for tolv år siden. Jeg har blitt en bedre artist og sanger, forteller Van Eijk.

Varme, sirlige toner
I april slippes den nye singelen, som han beskriver som en slags representasjon av seg selv med en klar sommervibe. Sammen med singelutgivelsen kommer det også en musikkvideo. Van Eijk har funnet tilbake til sine røtter og blitt komfortabel med sjangerne reggae og soul, og dette vil også prege artistens nye album som vi kan vente i høst.
– Jeg har hatt det i meg hele tiden. Colombia er mitt fødeland og jeg har latinske gener, så varme, sirlige toner kommer naturlig for meg. Det ligger i hjerterytmen min, sier han.
På den nye platen har Van Eijk fått med seg lokale krefter, og har sammarbeidet med blant annet Beate H. Thunes, Glenn Andre Tvedt fra 2ugly 2hold, Harald Øgaard fra Beats In The Bank, Marcelo Riffo og Alexander Laastad. I tillegg kan han love oss noen etablerte internasjonale navn, men disse kortene holdes tett til brystet.
– De er med for å krydre og øke standaren, forteller artisten.

MGP-nostalgi
I den internasjonale Grand Prix-finalen i 1999 kom Van Eijk på en 14. plass med 35 poeng. Samme året solgte albumet «Where I belong» til platina.
– Jeg var veldig ung og fikk muligheten til å vise meg frem. Det var et utgangspunkt. Og med tanke på hvor godt albumet solgte, kan jeg nesten ikke si at jeg angrer, forteller han med et smil.
– Blir du fortsatt kjent igjen?
– Bergensere er partiotiske og glad i alle som har gjort det bra, så det blir litt autografer. Det er en del interesse fra de som var ganske unge da jeg var med i MGP, som nå er studenter. I tillegg treffer jeg et nytt og veldig ungt publikum som kulturformidler gjennom Good Vibes Entertainment og den kulturelle bæremeisen. Det er nok de yngste som syntes det er mest stas.
Sangeren er klar over at det følger visse fordommer med den tidligere MGP-deltagelsen.
– Det finnes selvfølgelig de som ikke har tro på meg, men jeg kan love at de blir overrasket. Nå skal jeg slå neven i bordet og skrike ut at jeg er tilbake.
I sommer har Van Eijk planer om å spille både private og offentlige konserter, og kanskje noen festivaler. Ingen datoer er satt for sommerens opptredener, men 16. mars spiller Van Eijk både gammelt og nytt på NHHs arrangement UKEN.

Brak har hjulpet band og festivalaktører å bli mer profesjonelle.

Nå jobber de med å få konseptet ut til hele landet.

Fakta

Great Moments er et management- og produksjonsselskap med
base i Stavanger. De arbeider blant annet med artister som Kvelertak og Purified in Blood.
Brak er interesseorganisa-sjonen for det rytmiske musikkmiljøet i Hordaland og Sogn og Fjordane.
Brak driver landets første regionale kompetansesenter for rytmisk musikk, og skal bidra til å bedre og tilrettelegge ramme-betingelser for musikkmiljøet.

Mange forbinder musikere med folk som tenker mer på musikken enn på inntjeningen. Dette var også utgangspunktet da Brak hadde kursing for band og festivalaktører i 2011.
– Gjennom Business Boot Camp lærte vi dem blant annet hva en forretningsplan bør inneholde. Karisma, Made Management, Datarock, Real Ones, Ekkofestivalen, Perfect Sounds Forever, Enslaved og Robotbutikken, var noen av aktørene som var med, forteller Jørgen Skauge, leder for Brak.

Til resten av landet
Det blir ikke et eget Business Boot Camp-kurs i Bergen i år. Men i anledning Braks 15 års-jubileum kommer de til å ta med seg deler av kurset til årets By:Larm i Oslo i februar.
– Håpet er at vi kan gjennomføre dette kurset i sin helhet annethvert eller tredjehvert år. Vi jobber nå også for å få det ut til resten av landet, sier han.
Ifølge Skauge finnes det ikke tilsvarende kurs i Norge.
– Det har noe med posisjonen til Brak å gjøre. Vi har lang fartstid og en relativt trygg økonomi. Derfor kan vi satse på dette, sier han.
– Har artister og managere i Norge vært for dårlige til å tenke business og økonomi?
– Ja, det vil vi påstå. Før drev man ikke med business i musikkbransjen, man drev med musikk. Det er mange som tenker slik fortsatt.
– Har dere fått motstand fra folk i musikkbransjen?
– Det er klart at det ikke er alle som har møtt opp på kursene våre. Men dette er et redskap som de kan velge å bruke og det vil nok ikke passe for alle.

Til New York
Også Stein Bjelland fra Buzz og Great Moments, mener det er stort behov for en profesjonalisering av musikkbransjen.
– Mange havner i musikkbransjen fordi de er ildsjeler og fordi de har et engasjement. Det er veldig bra. Men man trenger også forståelse og kunnskap om hvordan musikkbransjen fungerer, sier han.
Bjellands kontakter og tidligere opphold i USA har gjort at det for første gang blir tilbudt et tre ukers intensiv innføring i alt fra merkevarebygging til produksjonsteknikker i New York. Deltakerne blir rekruttert gjennom de musikalske kompetansesentrene på Sør- og Vestlandet som blant annet Brak i Bergen og Star i Stavanger.
Ifølge Bjelland blir årets sommerskole tre intense uker med mye program.
– På dagtid vil man følge opplegget ved New York University. Det arbeides i tillegg med et sideprogram som vil inkludere møter med venuer, bookere, alternative miljøer, studiobesøk samt ulike sosiale møteplasser, sier han.

Et oppstartsår
I motsetning til Brak har Bjelland i første omgang valgt å fokusere på folkene bak musikken, og ikke artistene selv.
– Dette vil være et oppstartsår. Deretter kan opplegget skreddersys i mange retninger. Jeg ser ikke bort fra at vi kan lage et opplegg for musikere ved en senere anledning, sier Bjelland.
Skauge i Brak poengeterer at Bjellands kurs i New York ikke har noe direkte med Boot Camp-kurset i Bergen, men han mener at programmet virker veldig lovende.
– Dette er et godt initiativ. Vi vet enda ikke om det er noen fra Bergen som kommer til å bli med på sommerkurset, men vi har spurt våre medlemmer og håper at noen ønsker det, sier han.

Anja Elena Viken har bare to låter å vise til, men på tre måneder har hun gått fra å være et ukjent navn til å bli utpekt som en viktig artist i 2012.

I oktober publiserte hun sin første produserte låt, «Gatekredibilitet», på NRK Urørt sine nettsider for uetablerte artister. Kort tid etterpå, starter de positive tilbakemeldingene å tikke inn fra lyttere. Også Made management, byrået som blant annet promoterer artistene Lars Vaular, Sondre Lerche og Casiokids, fattet kjapt interesse for 20-åringen fra Arna.

Kritikernes yndling
– Made tok kontakt og sa at de var interesserte i å høre mer av musikken min. Da ble jeg litt stresset, siden jeg egentlig ikke hadde noe mer. Men i løpet av en-to kvelder, skrev jeg sangen «Klæssar deg ned», forklarer Viken.
Det skulle vise seg at også denne sangen ble trykket til brystet av managementet. På tampen av 2011, har i tillegg en rekke kritikere og personer i musikkmiljøet, spådd at bergensjenten i år blir et viktig navn.
– Det er helt sykt. Jeg hadde ikke ventet denne typen oppmerksomhet etter å bare to låter. Jeg så virkelig ikke dette komme, men det er det beste som kunne ha skjedd, sier Viken med et stort smil.

– Ingen grammatikk-sanger
Bergensjenten er for øyeblikket lærerstudent ved musikklinjen på Høgskolen i Bergen. Der går det blant annet i mye jazz og klassisk musikk. Noe annerledes enn gatestilen hun kjører på sine egne låter. I «Klæssar deg ned» leker hun seg med det bergenske ordet «å klesse», som betyr å slå til noen. Både tekst og melodi har hun laget selv.
– Jeg er veldig glad i gatespråket og slang. Men jeg er ikke språknerd i den forstand at jeg kommer til å lage sanger på lærervis med å bøye verb, spøker hun.
Selv om hun studerer til å bli lærer, er ikke Viken overbevist om at det er dét hun kommer til å ende opp som.
– Motivasjonen er ikke helt på topp, men lærerstudiene har egentlig vært plan B hele tiden. Når så plan A skjer, at jeg får jobbe med musikken min, så vet jeg hva jeg helst vil drive med, forklarer Viken.

Et tuba-tiår
Det virker nesten som om navnet til Anja har dukket opp i musikkmiljøet over natten, og erfaringsmessig er det litt slik også. En jam på Vamoose i desember var hennes første live opptreden. I korps har hun derimot holdt det gående i ti år.
– Frem til jeg var 16 år spilte jeg tuba. Hver 17. mai var veldig stress. Du kan tenke deg, den lille jenten med det store instrumentet. Man får ikke akkurat så mye gatekred for korpsuniformen heller, konkluderer den ferske artisten.
– Du er ikke redd for å få halve korpsmiljøet på nakken nå?
– Kanskje det, flirer hun og fortsetter.
– Det skal sies at korpserfaringen har gitt meg en god ballast. Det var i dette miljøet jeg lærte noter og utviklet et godt gehør for musikk, sier hun.

Eget band
På de hittil to opptredenene hun har hatt, har Viken spilt sammen med to ulike band. Nylig ble hun derimot satt opp med et eget band.
–  Til nå har vi bare øvd sammen to ganger, men jeg tror det kan bli veldig bra. Det er greit å ha noen faste å spille sammen med, sier hun.
Anjas mål er å lage musikk som kan fenge alt i fra 14-åringer i Loddefjord, til 40-åringer i Arna. Så lenge hun klarer å «holde det ekte», som hun sier, er dét det viktigste.
– Jeg ser opp til musikere som kjører på med sin egen greie, i steden for å kopiere andre. Med de nye sangene jeg jobber med for øyeblikket, mener jeg å ha funnet min egen stil, sier hun.

Jazzmetal-bandet Shining vant i 2010 ett av fire a-ha-stipend og stakk av med en million kroner. Og det sjangeroverskridende bandet har investert pengene godt. «Live Blackjazz»-prosjektet, både CD og DVD, har blitt nominert til Spellemannprisen 2011 i kategorien metal. Shining kan du se på Hulen 12. januar.

Mange referanser dukker opp når man skal beskrive indiebandet Hypertext. Kråkesølv, Sonic Youth og Blonde Redhead er noen få av dem. Selv om dette er sammenligninger enhver indiemusiker burde være stolt av, er det The Flaming Lips og The Residents som er bandets egne favoritter. Guttene fra Haugesund spiller på Tegleverket 13. januar. 

Tore Kloster ønsker å feire 40-årsdagen sin på en litt utradisjonell måte. Derfor arrangerer han en julekonsert med blant annet de tre korene han er dirigent for.

På en kald og snørik desemberkveld lyses Sankt Markus kirke opp av lyskasterne på steinmuren utenfor. Inne i kirken høres «Mitt hjerte alltid vanker» i firstemt sang. Det er Sankta Sunniva Kammerkor som øver til julekonsert.
– Vi trenger litt mer entusiasme her. Dere må ikke komme for sent inn på første strofe, sier Tore Kloster med bestemt stemme. Sangerne tar en ekstra kikk på notene før de setter igang.

Deilig er jorden
For Kloster blir det mange timer med øving av julesanger i månedene før jul. For i tillegg til å være dirigent for Sankta Sunniva Kammerkor, er han også dirigent for Os Vocalis og Kammerkoret GNEIS.
– Jeg ønsket meg en litt annerledes feiring av min egen 40-årsdag og bestemte meg for å arrangere en julekonsert her i Sankt Markus kirke, sier Kloster som tidligere bodde like ved Løvstakksiden menighet.
I tillegg til de tre korene han dirigerer, skal også Vokalensemblet Spir, Os Vocalis, Glissando vokalensemble være med på konserten 16. desember. Selv om disse korene og vokalgruppene har ulik sangprofil, er det de tradisjonelle julesanger som «Deilig er jorden», «Det hev ei rose sprunge» og «O come all ye faithful» som står i fokus under julekonserten.

Barndom og nostalgi
Det finnes ikke en komplett oversikt over alle julekonserter som blir holdt i Bergen i desember, men med over 70 kor i kommunen, blir listen ganske lang.
– Julen er en høytid der sangen hører hjemme. Jeg tror at mange har sunget i sin barndom og at julesangene derfor gir dem en nostalgisk følelse, sier Kloster.
Dirigenten mener også at mye av julemusikken er vokal og at tekstene også er viktige for folk.
– I tillegg er jo julekonsertene også viktige for de som synger i kor. Det er en fin måte å avslutte en sesong på ved å vise hva man kan, sier han.

Dedikerte korister
Ifølge Kloster egner den store hvite kirken på Løvstakksiden seg veldig godt til julekonserter.
– Sankt Markus kirke et av byens aller beste lokaler for kormusikk. Flere plater har blitt spilt inn i denne kirken, men overraskende nok blir det ikke spilt så mange konserter i denne kirken. Kanskje skyldes det at det er en lite aktiv menighet, sier han.
Kloster startet sin dirigentkarriere i Husnes TenSing i 1990. Senere stiftet han studentkoret Blandede Akademikere.
– Hva er det som er så fint med kor?
– Det er en veldig rikdom å gjøre noe sammen. Å synge i kor er ganske krevende, så folk må være dedikerte, men her får man noe igjen både på det kunstneriske og det menneskelige plan, sier Kloster.

Klaus Flavio Berntsen tar med sin kompetanse fra «fiolinens Mekka» til sitt nyetablerte verksted i Lille Øvregate.

39-åringen gjør de siste forberedelsene før den spesialiserte butikken og verkstedet skal åpne i midten av desember. Han skal drive den sammen med samboeren sin, Young-Shin.
– Vi møttes under studietiden i Cremona. Hun er fra Sør-Korea og utdannet som fiolinist der. Etter at hun fikk senestrekk har hun valgt å fokusere mer på konstruksjon og vedlikehold av fioliner fremfor å spille dem, forteller Berntsen, som snakker norsk, tilsatt italiensk melodi.

En gammel drøm
– Jeg bodde i Italia frem til jeg var tyve år. I oppveksten tok jeg fiolintimer. Allerede da drømte jeg om å bli fiolinmaker, eller «liutaio» som det heter på italiensk, men jeg tenkte at det ikke var et ambisiøst nok yrke, og at jeg fikk gjøre som de andre i klassen og bli noe «voksent», sier han.
Berntsen utdannet seg så som  ingeniør og jobbet en periode i yrket på Laksevåg. Da han fylte tredve år hadde han fremdeles veldig lyst til å bli fiolinmaker.
– Jeg tenkte at jeg måtte studere håndverket mens jeg ennå var ung. I 2004 kom jeg inn på akademiet i Cremona, som er verdens sentrum for fiolinmakere.
– Mens det i Oslo er omtrent ti fiolinreperatører er det svært få slike i Bergen, derfor tror jeg også det er et bra marked for det her. Mange bergensere spiller fiolin enten profesjonelt eller på fritiden, sier Berntsen.

Jeg tenkte at jeg måtte studere håndverket mens jeg ennå var ung.
Klaus Flavio Berntsen

«Fiolinens Mekka»
På 1500-tallet vokste Cremona frem som en rik by og et musikksentrum, ikke minst på grunn av kjente fiolinfamilier som Amati, Guarneri og Stradivari bodde der. Fra nærliggende Venezia kom teknologi og varer fra Asia som var viktig i fiolin-makingen, forteller Berntsen, som studerte tre år hos maestro’ene i Cremona og hadde ett år i praksis.
– Egentlig hadde jeg lyst å bli boende i Cremona. Det er en liten vakker og romantisk by med kun 70.000 innbyggere. Men det er også mye negativt der; de etablerte fiolinmakerne driver sine praksis-studenter som slaver.

Treverk fra Bosnia
Berntsen både reparerer og bygger fioliner fra bunnen av. Han er mest interessert i det sistnevnte, og ser for seg at han kan klare å bygge fire strykeinstrumenter i året.
– Det er et tidkrevende arbeid, med mange kvalitetsvurderinger. For å lage en skikkelig fiolin må man ha et skikkelig godt treverk, som både er lett og kompakt og hvor lyden beveger seg raskest mulig gjennom treverket. I dag har man egne redskap for å måle den slags, men før måtte man bruke gehør for å finne ut hvilket treslag som egnet seg best.  Fioliner lages av lønn og gran. Lønn, helst den fra Bosnia, er best. Den beste gran skal helst vokse over 1300 meter og være fra Alpene, forteller Berntsen.
– Spiller du selv fiolin lenger?
– Ikke noe særlig. Jeg drar noen buestrøk for å teste instrumentene. Det hender at jeg og Young-Shin tar en Bach dobbelkonsert sammen, men vi ligger på to helt forskjellige nivå. Ellers liker jeg å spille barokkmusikk fra 1700-tallet og Corelli, Vivaldi Benedetto og Marcello, særlig sammen med andre strykere.
– Hva med hardingfele? Ser du et marked i å reparere slike?
- Hehe. Nei. Det er et helt annet instrument som gir en helt annen lyd. Restaurering av hardingfele får heller noen andre ta seg av.

15. november kommer Nathalie Nordnes til Ole Bull Scene. Hennes ferskeste album «NN» har fått blandet tilbakemelding fra kritikerkorpset. Mens Stavanger Aftenblad betegner platen som «sofistikert besnærende drømmepop», ruller VG en treer på terningen. – Lett, lyst og betagende mange steder, men altfor ofte flyter komposisjonene rett inn i anonymiteten i mangel av en rød tråd i låtene, melder VG.

Les også:
Drømmer om Amerika

Razika var nylig i New York for å spille inn fire musikkvideoer, en av dem regissert av Sondre Lerches kone, Mona Lerche. New York-besøket inneholdt også den amerikanske konsertdebuten. – Vi var jo litt nervøse på forhånd, for det var to lokale oppvarmere og de hadde om lag 20 tilhørere, sier bandet til BA. Men det ble fullt likevel, meldes det.

Snart spiller Lisa Ekdahl i Bergen. Med seg i turnébagasjen har hun et lass med «sardinburkar» som nødproviant.

Edith Piaf, Jeff Buckley og Marlene Dietrich har alle stått der. I 2009 var det Lisa Ekdahls tur til å stå på den samme scenen, Olympia i Paris. Resultatet ble en live-CD med varme jazztoner. 1. november tar hun med seg musikken og musikerne sine til Bergen for å spille på Rick´s.
– Kan du fortelle litt om hvordan det var å holde konsert på Olympia i Paris?
– Jeg liker både byen og konsertlokalet veldig godt. Selve Olympia-scenen har en veldig god atmosfære. I tillegg var det flott å kunne spille på det som har vært Edit Piafs hovedscene. Man merker at pubilkum er veldig bevisste på Olympias historie når de kommer på konsert, sier Ekdahl på telefon fra Sverige.
– Hvordan vil du beskrive denne platen?
– Jeg har prøvd å skape en intim stemning med musikken, noe som når ut til hele rommet jeg spiller i. Jeg liker også å lage små improvisasjoner underveis.

New York
Mange av sangene fra live-platen kommer til å bli spilt under konserten på Ricks, men også Ekdahls eldre svenske sanger er med på scenen.
– Ellers i Europa spiller jeg bare de engelske sangene, men i Norge synger jeg både på svensk og på engelsk.
Ifølge artisten føler hun seg hjemme ved å synge på begge språk.
– Jeg har bodd i New York en del, så engelsk kjennes også nært for meg. I tillegg er det fint at de engelske sangene har gjort at jeg har fått reise veldig mye til andre steder.
– Hva inspirerer deg når du lager sanger?
– Egentlig nesten alt som skjer som inspirerer meg. Men noen ganger skifter jeg miljø. Jeg tror ikke at inspirasjonen kommer fra selve stedet, men bare det å være et nytt sted gir inspirasjon.
– Det ryktes at du bruker å spise litt uvanlig turnémat?
– Ja, jeg har alltid med «sardinburkar» når jeg er på turné. Det er kanskje ikke så glamorøst, men det er veldig praktisk. Jeg sørger alltid for å ha med en «sardinburk» for hver dag.

Vakre Bergen
Ekdahl startet høstens Europaturné i Zurich den 12. oktober. Hun reiser så videre til byer som Toulouse, Paris, Berlin, Amsterdam og København før hun kommer til Bergen. Artisten snakker varmt om Bergen som musikkby.
– Jeg har inntrykk av at mange artister har Bergen som sitt favorittspillested i Norge.  Bergen er en veldig levende, vakker og dynamisk by. I tillegg kommer det mange musikere herfra, sier hun.
Ekdahl har ikke et favorittsted på veien, hun setter heller pris på å være underveis.
– Det er skjønt å hele tiden reise videre. Å bevege seg mellom ulike steder føles godt, sier Ekhdahl.

Ole Ivars skal lage god stemning i Os i helgen. Ifølge fansidens Facebook-side har bandet nå stått på scenen i 2 år sammenhengende. Bandet har gitt ut 45 CDer, og på fansiden sies det at de har kjørt en strekning som tilsvarer jorda rundt, 50 ganger. De skal også ha båret 150.000 tonn med utstyr hittil, noe som tilsvarende vekten av 15.000 elefanter.