23. og 24. mai viser Studentteateret  Immaturus forestillingen «Tanker ved..».
Stykket er inspirert av diktet «Tanker ved avlytting av et radioteleskop», skrevet av Rolf Jacobsen i 1965. Handlingen i stykket er tenkt frem i tid, og spinner rundt hovedpersonen Iris, den overvåkede. Hun overvåkes ett helt liv av talkshow-verten Robin og hans medsammensvorne Glance, Gaze, Jord og Jern.

Når Logen Teater i mai setter opp forestillingen «Life and Times – Epiode 1», er det den amerikanske teatergruppen Nature Theater of Oklahoma som inntar scenen. Med utgangspunkt i en rekke opptak fra telefonintervjuer, tar stykket for seg livshistorien til Kristin Worrall. Den første episoden tar for seg tiden fra fødsel til åtte år. De til sammen ti episodene deres tar for seg hele livet til Worrall.

Arrangementene ved Oseana Kunst og Kultursenter i Os kommune, har trekt mer publikum til oppsetninger av dans enn ungdomskonserter, skriver ballade.no. Arrangementssjef Berit Steen forteller nettstedet at besøk fra Nasjonalballetten og Carte Blanche var populært, mens en popkonsert for ungdom resulterte i dårligere tall. Kulturhuset åpnet 17. juni i fjor. 
Foto: Den Norske Opera & Ballett

Hva skal til for at Jan Eggum lykkes i Hollywood? Med forestillingen «Fra Hillevåg til Hollywood», forsøker Kristian Valen å komme med fasiten.

De siste årene har Valen bodd i et eget hus i Los Angeles. Når forestillingen hans har premiere på Rick’s 10. oktober, har han hentet inspirasjon fra både hjemstedet Hillevåg og Hollywood. Med i repertoaret, er flere bergensere. Også en på manussiden.
– I forestillingen har jeg laget en parodi på TV2-serien «Hver gang vi møtes». Min versjon heter «Hvorfor skal vi møtes?». Her samles en rekke artister som ikke forstår hvorfor de møtes, forklarer Valen.
Blant artistene, er Jan Eggum.
– Hva er det som gjør at norsk musikk eller film ikke gjør det spesielt bra i utlandet? I parodien min ser jeg på hva som skal til for at artister som Jan Eggum og Jenny Jensen skal bli populære i statene, sier komikeren.

Grisesang
Han peker på at flere norske sanger ikke fungerer når man oversetter dem direkte til engelsk.
– Et eksempel er Odd Nordstogas «Kveldsong for deg og meg», der han synger om grisen som står og hyler. Slikt slår ikke gjennom i Hollywood, sier han.
– I USA skal ting gjøres stort! Og man må ha kontraster.

– Er litt bifil
Selv har Valen brukt tiden i USA på å jobbe med musikk. Rollen hans i underholdningsbransjen er da snudd på hodet. Mens han hjemme er kjent for komiker-rollen, blir amerikanerne overrasket over at han er komiker.
– Dette er det nærmeste jeg kommer å være bifil. Jeg får det beste fra to verdener, smiler han.
– Hjemme i Norge er det nok veldig lett for at man setter folk i bås. I USA er det mer vanlig at folk gjør flere ulike ting. Her får jo Eggum nesten kjeft om han synger en gladlåt, sier han.
For komikeren er Bergen et spesielt sted å opptre, da det var den første byen han hadde forestillinger utenom Stavanger-området. Selv har han kompiser fra Sotra, og verdsetter den bergenske ånden.
– Bergensere tør å gå egne veier og å være seg selv. Og jeg liker veldig godt å stå på scenen på Rick’s. Scenen er så lav at man nesten står mellom bordene. Og går det galt, så får man beskjed. Bergensere er veldig ærlige.

Hjemme i Norge er det nok veldig lett for at man setter folk i bås. I USA er det mer vanlig at folk gjør flere ulike ting. Her får jo Eggum nesten kjeft om han synger en gladlåt.
Kristian Valen

Mer Torp og Sotra
På manussiden har Valen også fått med seg en bergenser, men manuset skal skrives i Hollywood.
– Er man hjemme i Norge, blir man alltid påvirket av omgivelsene. Når man er utenlands, er nettaviser vår eneste kanal til hva som skjer hjemme. Da får man muligheten til å se landet vårt et annet perspektiv, sier komikeren.
Forestillingen inneholder flere karakterer fra NRK-serien «Valens Rikskringkasting». Blant dem er journalist Ole Torp, og sotraværingen som har funnet seg «Et lite kjøttstykke fra Thailand» med navn Nam Nam.

For drøyt for TV
– Man får se noe av det som var for drøyt til å vise på NRK, og som ville ha krevd at programmet ble sendt enda senere på kvelden, sier Valen.
Han påstår likevel at forestilingen vil være familievennlig for de yngre.
– 15-åringer i dag vet nok mer enn hva foreldrenes deres gjorde da de var 15 år. Så det er nok ingenting som kommer fra scenen som de ikke allerede vet om.
I hver forestilling vil Ole Torps debattkorps være med.
– Hver kveld vil han ha en debatt med en lokal politiker og en idrettsutøver. Det vil være et samspill med publikum for å unngå at hver forestilling blir lik, sier han.

Det er aldri for sent å starte med noe man har lyst til. Kvinnene i Bergen Vest seniorteater lever ut teaterdrømmen med både rapping og satire.

Bergen Vest seniorteater

• En teatergruppe bestående av syv kvinner fra Fyllingsdalen og Laksevåg mellom 60 og 80 år.
• I forestillingen «Reisen» har de med seg musiker Tom Harry Halvorsen og instrukstør og skuespiller Peter Bredal.
• Bergen Vest seniorteater ble stiftet i april 2011 med god hjelp og støtte fra Laksevåg kulturkontor.

På ungdomshuset i Laksevåg høres trommer og bass fra en heftig rockeøving. I etasjen over henger det malerier av en DJ og en breaker på veggene. Mye skulle tilsi at dette er et hus for bare ungdommer, men på gulvet står seks damer på over 60 år og svinger med hoftene.
– Jeg har hatt en drøm om å starte teater i mange år. Og i fjor ble det en realitet, sier Liv Ludvigsen, initiativtaker til Bergen Vest Seniorteater.

For sykehjemmet
Nå er det bare noen intense øvinger som gjenstår før teatergruppen skal fremføre sin første produksjon «Reisen» i Kultursalen i Vannkanten. Mange sykehjemsbeboere kommer også til å få glede av kvinnenes forestilling om livets ulike stadier.
– Du kan vel si at det er en kabaret fra vugge og nesten til graven, forteller Elin-Wenche Pedersen før hun forsvinner bak sceneteppe for å skifte kostyme.

Historien i kabareten har blitt til gjennom idémyldring fra alle i gruppen. Prossesen har ført til en del diskusjon, men i den endelige forestillingen har det blitt plass til både dikt, dans, sang og satire.

Pinglete mannfolk
– Vi er passelig gamle og passelig gale, sier Ludvigsen og får støtte fra en god latter fra resten av gjengen.
De kjente ikke hverandre fra før, men siden oppstarten i fjor, har teatergruppen blitt en viktig sosial arena for kvinnene fra Fyllingsdalen og Laksevåg.
– Vi kunne selvsagt tenkt oss at det var noen menn i gruppen, men foreløpig glimrer de med sitt fravær, sier Ludvigsen.
– De er nok litt pinglete, konkluderer teatergjengen.
Selv er kvinnene fra Bergen Vest ikke så redde for å dumme seg ut foran publikum. At de har ingen, eller liten erfaring fra teater tidligere, er ingen hindring.
– Da vi var yngre var vi kanskje litt mer flaue, men nå er vi ikke så redde for å dumme oss ut lenger, sier Solfrid S. Thormundsen.
I tillegg til å rappe og kjøre rullebrett, har Thormundsen mange replikker som skal memoreres.
– Noen ganger våkner jeg om nettene og tenker på replikkene mine, sier hun.
– Jeg bruker å øve på replikkene mens jeg kjører bil, forteller Ludvigsen.
Senilræpp
Selv om det å glede beboere på sykehjem har vært mye av grunntanken bak teatergruppen, er det liten tvil om at teateret også er til stor glede for aktørene selv.

LUEN PÅ SNEI: Wenche Berstad i ekte fransk stil.  
Foto: Mari-Louise Uldbæk Stephan

NYE BAKKER: «Ingenting er som før. Allting er så mye lengre borte. Det er dobbelt så langt til butikken, og jeg har lagt merke til at det er blitt en ny bakke der også.» I innslaget «Ved busstoppet» er det alderdommens utfordringer som står i fokus. Foto: Mari-Louise Uldbæk Stephan

 
– Jeg tror det er viktig at vi i vår alder har det litt kjekt, sier Pedersen.
– Ja, og så gir det jo mersmak at folk synes det er gøy å se på, legger Thormundsen til.
I kulissene er det enda et klesskift på gang. Forestillingens reise gjennom barndom, ungdom, voksenliv og pensjonisttilværelsen, er på hell. Men kvinnene setter seg ikke ned i godstolen av den grunn. De setter på seg kapsen og slår til med en ekte «senilræpp»:
«E du teit eller dum? E du siggen i knoppen? Det e vi så e gamle, har du fattet det? Så få med deg beina og rør litt på kroppen. Speed opp tempo, lag aktivitet.»

Teaterpublikummet til Den Nationale Scene går stadig vekk til feil scene: De blandet Småscenen og Lille Scene. Det gjør at teaterdirektør Agnete Haaland nå ønsker en navnekonkurranse for å gi nytt navn til Småscenen, skriver Bergensavisen.
– De går feil, rett og slett. Dette har vært tilfelle i 30 år, siden Småscenen åpnet i 1982, sier Haaland til avisen. Det nye navnet vil bli brukt fra høsten av.                    Foto: Fredrik Arff

Den ferske teatergruppen Bergen Micetro spiller aldri en scene mer enn én gang. Historiene skapes mens publikum sitter i salen.

IMPROVISASJONSTEATER

• Fremføring der skuespillerne spiller uten noe form for manus.
• Utøverne bruker ofte forslag fra publikum for å velge hva scenen og handlingen skal være, for deretter å dikte opp dialogen underveis.
• Ofte veldig humørfylt, men kan også være gripende og dramatisk.
• Noen former for improvisert teater: Langform, Micetro-impro, Longform, Life Game, Gorilla.

Som publikummer til improvisasjonsgruppen Bergen Micetro, er det egentlig bare én ting man kan være sikker på. Det du ser på scenen, har ingen andre sett før. Nærmere en definisjon som ferskvare, kommer ikke teaterverden.
– Når man lager tradisjonelt teater bruker man lang tid på å lære replikker, mens vi som driver med improvisasjonsteater lager historien fra bunnen av hver gang. Som skuespiller må man være til stede i øyeblikket. Jeg føler alltid at jeg virkelig har levd når jeg har vært på scenen, smiler Marianne Nødtvedt Knudsen.

Impro-bølge på vei
Hun er med i den knapt fire måneder gamle impro-gruppen Bergen Micetro, en av flere undergrupper i studentteateret Immaturus. Hun tror mye tyder på en økende interesse for impro-teater.
– Improvisasjonsmiljøet har eksistert en stund i Bergen, men det har aldri tatt helt av. Nå føler jeg det er en impro-bølge på vei, sier Knudsen.
I byen er det fra før av Bergen Impro Laug, crIMepro og Immaturus som driver med impro-teater. Micetro-gruppen håper Knudsen, som også er med i Crimepro, skal føre til enda mer entusiasme for teaterformen.
– Tidligere leder for teatersportgruppen til Immaturus, Hans Magne Skard, ville ha noe mer enn bare det vanlige impro-teateret til Bergen, og fikk gjennomført kurs i Micetro i Oslo. I løpet av bare en måned var det hele i boks. Det har gått veldig fort, men det er jo litt det impro-teater handler om, sier Knudsen.

Konkurranseteater
Improvisasjonsteater har ikke noe form for manus, men får gjerne en oppgave fra regissørene. Deretter er det innspill fra publikum som avgjør hva scenene skal handle om. Micetro-sjangeren gjør teaterformen til en konkurranse blant skuespillerne. Den beste står igjen med tittelen «kveldens Micetro».
– En av de to regissørene våre trekker lapper for hvilke skuespillere som skal opp på scenen. Deretter kan publikum for eksempel bestemme at scenen skal handle om tre nonner som oppdager sin egen seksualitet, forklarer Leo Magnus de la Nuez.
Publikums applaus bestemmer også hvilke scener som er best, og dermed hvilke skuespillere som får poeng, og går videre.
– Det er nesten som Melodi Grand Prix, der det står to deltagere igjen på slutten, sier de la Nuez.

MICETRO IMPRO

• Grunnlagt av Keith Johnstone, som også står bak improformene Theatresports, Gorilla Theatre og The Life Game.
• Micetro har en eller flere regissører som tilfeldig velger ut hvilke improvisatører som skal på scenen.
• Når de har gjennomført scenen skal publikum klappe for å avgjøre om scenen fortjener 1, 2, 3, 4 eller 5 poeng.
• Micetro følger eliminasjonsmetoden, og improvisatører som har lite poeng faller etter hvert ut. Til slutt står det én vinner igjen, som blir kåret til kveldens «Micetro».
• I Bergen ligger Micetro-gruppen under studentteateret Immaturus. Hver gang det er forestilling blir det holdt workshop tidligere på dagen, der hvem som helst kan være med. Regissørene velger hvem som får delta i kveldens forestilling.

Reddende postmann
Den improviserte teatersjangeren utfordrer skuespillerne hele tiden, noe som fører til både gull og gråstein fra scenekanten.
– En gang skulle jeg og tre andre spille et forviklingsdrama i sjangeren farse. Ikke alle visste engang hva en farse var, ler Lars-Oskar Dale.
Noen ganger kan det si helt «stopp» i tankerekkene til utøverne.
– Jeg husker en gang da oppgaven var å gjennomføre en dialog der man utelukkende skulle bruke sangtitler. Da fikk en av skuespillerne helt jernteppe, sier Dale.
– Om begge som står på scenen ikke kommer på noe, kan for eksempel en tredjemann komme ut på scenen og være den reddende postmannen som løser problemet, sier Emil Berntsen, som har vunnet tittelen kveldens «Micetro» flere ganger.
I Micetro-regi har det blitt gjennomført dansebattle til munnspill og diktbattle på nynorsk.
– Man må virkelig tørre å drite seg ut, men som regel tar publikum det veldig bra. Jeg tror de forstår hvordan det er å stå på scenen og finne på noe etter hvert, sier Berntsen.

Eventyret om Askeladden er ikke over. Nå skal Absence Crews forestilling vises både på Nesttun og i Os. Til høsten blir det turné i resten av landet.

ABSENCE CREW

• Breakdans-gruppe fra Bergen. Kom til finalen i Norske Talenter i 2008.
• I 2010 var de med i DNS-suksessen «Jungelboken».
• I 2011 fremførte de forestillingen «Askeladden på nye eventyr» på DNS.
• Skal spille Askeladden på Fana kulturhus og Oseana kunst- og kultursenter i mars.
• I juni blir det oppsetninger på Ole Bull Scene.

Med utsolgte forestillinger og strålende tilbakemeldinger fra bergensavisene, er det liten tvil om at breakedans-versjonen av Asbjørnsen og Moe-eventyret har blitt en suksess. 4. mars skal forestillingen vises igjen på Fana kulturhus og 10. mars drar crewet til Oseana i Os.
– Mange av barna som så oss fremføre Askeladden på DNS glemte å åpne godteposen sin under forestillingen fordi de var så oppslukt i det som skjedde på scenen. Det tar vi som et veldig godt tegn, forteller danser i Absence Crew, Andreas Roksvåg.
– Hvordan ble egentlig forestillingen om Askeladden til?
– Det er en litt tidig historie. Ole Petter Knarvik hadde fått en forespørsel om et show, men endte opp med å love en barnehage mye mer enn det vi faktisk hadde program til. Han fortalte til oss andre danserne at vi skulle ha en teaterforestilling. Dette kom selvsagt som en overraskelse på oss, men vi satte kjapt sammen et show med dans og eventyr, der stand-up-komiker Stian Blipp var fortelleren i stykket.

Egen forestilling
Ifølge Roksvåg selv var dansegruppen ikke særlig fornøyd med opplegget, men publikum var begeistret og Absence Crew fikk derfor forespørsel om å fremføre eventyrdansen igjen.
– Etter Jungelboken på DNS, hadde vi lyst til å lage vår egen forestilling. Derfor spurte vi om vi kunne ta utgangspunkt i eventyrfortellingen som vi allerede hadde begynt på, sier han.
Med hjelp fra Bjarte Hjelmeland og Tormod Løvoll inntok «Askeladden på nye eventyr» DNS i høst.
– Vi var faktisk ikke forberedt på at forestillingen kom til å bli så populær, sier danseren.

 Da de snurret på hodet tenkte jeg: Det der skal jeg gjøre!
Andreas Roksvåg, Absence Crew

 
Inspirert av Tommy T
For Roksvåg startet interessen for dans allerede i 1998.
– Jeg har alltid syns at det har vært kult. Men det som gjorde at jeg virkelig fikk øynene opp for dansing var Hit Awards i 1998. Tommy T hadde med seg breakere på scenen. Da de snurret på hodet tenkte jeg: Det der skal jeg gjøre!
– Blir du aldri lei av å danse?
– Nei, jeg blir faktisk mer og mer glad i å danse etter hvert som årene går. Det gir en helt annen mestringsfølelse nå når jeg kan leve av dansen, sier han.
Ifølge Roksvåg har danserne i Absence Crew blitt mer bevisst på å trene som idrettsutøvere de siste årene.
– Nå kan vi ikke bare imponere publikum, men også breakere i miljøet. Det gir en god følese, sier han.

Breakdanskurs
Askeladden har allerede vært på en toukers turné i Sogn og Fjordane, men til høsten blir ruten betraktelig utvidet.
– Vi kommer til å turnere både i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Troms og Hordaland, forteller Roksvåg.
Han håper teamet etter hvert også kan reise rundt og holde kurs.
– Da vi var i Sogn og Fjordane, spurte mange om vi kunne komme tilbake for å kurse barna i breakdans. Nå er det forestillingene som er i fokus, men forhåpentligvis kan vi også holde kurs etter hvert. Vi ser at barna ønsker å lære å danse, sier han.

Carte Blanche har kjøpt inn over 50 000 klinkekuler til forestillingen Object Constant. Nå vil de ha forslag fra publikum om hva som kan gjøres med kulene og hvem de kan gi dem til. Klinkekulene er forskjellig i størrelse og er laget av massivt glass. Til sammen veier de et par hundre kilo, og har en anslått verdi på 5000 til 7000 kroner.

Helge Jordal trives i rollen som den slemme ulven i DNS sin nye storsatsning «Ulverock». Hadde han ikke blitt skuespiller, hadde han kanskje blitt skurk på ekte.

9. februar hadde «Ulverock» premiere på Den Nationale Scene. Musikalen er basert på filmen «Med Grimm og Gru» fra 1976. Eventyret om Fru Geit, en alenemor som lengter etter fritid og frihet, kommer til liv på Store Scene gjennom rockesanger, hippieinspirerte kostymer og dans. Helge Jordal spiller rollen som rockeulven Vargen Skrubb.

Rock’n roll og hippietid
«Rock’n Roll Wolf», som den heter på engelsk, har med tiden fått kultstatus og egen fanskare, også rockeulven selv har et godt forhold til filmen.
– Jeg så filmen da den kom ut og syntes den var veldig flott. Den var frisk formmessig og lekte med eventyr, men nå har nok tiden gått litt ifra den. I Ulverock har de laget rock’n roll til vår kultur og våre klisjéer. Det er mye musikk, men eventyret ligger hele tiden i bunn, forteller Jordal.
– Musikalen skal være inspirert av hippietiden og progrock. Hvilken forhold har du til dette?
– Jeg er fra den tiden, og har vært hippie selv. Det var var en frodig og gøyal tid, sier skuespilleren.

Å spille slem
Jordal har tidligere spilt skurken Thénardier i «Les Misérables» og vært stemmen til Gorm i tegnefilmen om Kaptein Sabeltann. Så det er ikke første gangen skuespilleren spiller slem, og han ser ut til å trives i rollen.
– De slemme rollene er ofte de beste. Skurker har som regel mer sammensatt personlighet enn de endimensjonale førsteelskerne , forteller han.
– Er du en skurk?
– Jeg er ikke skurk, jeg er skuespiller. Som skuespiller har du et sted å få tømt deg for all dritten. Men kanskje hadde jeg vært skurk hvis jeg ikke hadde vært skuespiller, sier Jordal.
I nettingsinglet, skinnbukse og langt hår er det vanskelig å se for seg Jordal som noe annet enn en slem rockeulv. Andreas Vindenes (9) og Sigrid Eikevik Mortensen (14),  som begge spiller geitunger, syntes derimot ikke at ulven er spesielt skummel.
– Han er veldig morsom, og litt slu. Helge pleier å tulle når han har på seg kostymet. Da sniker han seg innpå og sier at han skal spise oss, forteller Vindenes.
– Men da sier vi at ulven er dummere enn geitene, legger Eikevik Mortensen til.

Stinn brakke

«Ulverock» solgte godt over 11 000 billetter, allerede før premieren.
– Dette kan ikke bli annet enn en fest, sier skuespiller Kjersti Elvik.

Hun har spilt i flere musikaler, og har erfaring fra Nationaltheatrets oppsetning av «Rockeulven». Da spilte hun Jerven, men nå inntar hun rollen som Fru Geit. Og ifølge skuespilleren er det geitene som tar seg av rockingen denne gangen.

Grådig gøy
Elvik har måttet lære seg å danse alt fra jive til paso doble.
– Det er grådig gøy å synge og danse på scenen. Med stinn brakke og rock’n roll blir det ikke annet enn en fest, forteller hun.
I tillegg til geitemoren og ulven, vil man på scenen møte mange barn i roller som tamme og ville dyr. Også de ser ut til å stortrives på scenen.
– Alt er gøy, forteller Andreas Vindenes (9).
– Vi har blitt kjent med utrolig mange hyggelige mennesker. Alle som jobber her er veldig snille og hjelpsomme, legger Charlotte Schreiber Hjortland (12) til.
Kjersti Elviks egen niese, Ida Elvik,  har fått rollen som kanin og syntes det er veldig kjekt å få være med. For Ida har det gitt mersmak, og hun har allerede lagt planer om å følge i tantens fotspor.

Ingen unge som alibi
DNS kaller «Ulverock» for en av vårens store familiesatsinger, men tror skuespillerne selv det vil være flest voksne eller barn i publikum?
– Jeg tror det kommer en god miks. Det er sikkert noen som tar med seg ungene som alibi, men det behøver de ikke. Kom som du er, sier Kjersti Elvik.
– Det er to generasjoner som er vokst opp med filmen, og de har sikkert påvirket barna, så jeg tror det kommer litt av alt, forteller Jordal.
– Hele slekten min som fortsatt lever kommer, svarer Vindenes.

Cathrine Rogne (17) er en av tolv unge som er plukket ut til Esc ungdomskompani for samtidsdans. Snart starter knallhard øving til to helaftens forestillinger.

Esc ungdomskompani

• Esc ungdomskompani er et tilbud til unge i Hordaland med talent og interesse for samtidsdans.
• Hvert år blir det rekruttert cirka tolv dansere i alderen 14 til 19 år gjennom opptaksprøver.
• Esc ungdomskompani drives av Camilla Skrede Johannessen, Cecilie Ravndal Nilsen og Monica Reksten, som alle er aktive og erfarne dansekunstnere og pedagoger i Bergens dansemiljø. Disse er ansvarlige for kuntnerisk ledelse, mens Bergen Dansesenter er produsent.

21. januar kjempet unge håpefulle dansere i alderen 14 til 19 år om en plass i Esc ungdomskompani. Gruppen er et tilbud til unge i Hordaland med talent og interesse for samtidsdans. For de tolv utvalgte venter det nå et år i dansens tegn.
– Frem til sommeren skal fire koreografer skape fire koreografier for og med danserne. Resultatet skal vises i en helaftens forestillling i Fana kulturhus i slutten av september. Når denne forestillingen er ferdig blir det øving til ny forestilling med Felix Ott. Den skal vises under BIT Teatergarasjens dansebiennale Oktoberdans, forteller produsent Tora de Zwart Rørholt.

Fra jazz til samtid
De fire koreografene som danserne først skal møte er Shlomi Ruimi, Marit Loe Bjørnstad, Elizabeth Guino-o og Monica Reksten.
– Verket Guino-o er engasjert til å koreografere, er et samarbeidsprosjekt med samtidsmusikkfestivalen Borealis, som har satt temaet aldring og forfall. At unge dansere kommer til å danse rundt temaet alderdom og forfall, skaper en motsetning i seg selv som jeg tror blir veldig spennende, forteller de Zwart Rørholt.
Cathrine Rogne (17) er en av de utvalgte danserne som skal være med og lære av koreografene. Hun var også med i Esc ungdomskompani i 2011.
– Jeg likte godt å være med i fjor, og hadde derfor lyst til å være med igjen, sier Rogne som begynte med dans da hun var 12 år.
– Det var faktisk min far som oppfordret meg til å begynne med jazzdans. I starten syntes jeg det hørtes litt rart ut, men jeg ble straks overbevist om at dans var noe som passet for meg, sier hun.

– Større spillerom
– I dag går Rogne danselinjen på Langhaugen skole. Der får hun prøvd seg på mange ulike sjangre, men hun trives godt med samtidsdansen.
– I klassisk ballett er det noe som er rett og noe som er galt. I samtidsdansen er ting ikke så satt, det liker jeg, sier Rogne.
– Det fine med samtidsdansen er at man jobber mer med det personlige uttrykket. Dette gjør at danserne får et større spillerom, legger de Zwart Rørholt til.

London eller New York
Selv om mange av ukens timer fylles opp med dansetrinn og gangsperre, har Rogne ikke blitt lei. Hun ønsker å gå videre med dansen når hun er ferdig på videregående.
– Når jeg er ferdig på Langhaugen har jeg lyst til å studere mer dans, kanskje i London eller New York. Det er jo disse to byene som er verdens dansebyer, sier Rogne.
de Zwart Rørholt tror erfaringene fra Esc kommer godt med når Rogne skal satse videre.
– Esc er et springbrett for fremtidens samtidsdansere. Her får de møte erfarne koreografer og lære seg å jobbe i team med andre dansere, sier hun.
Men selv om ungdomskompaniet skal inspirere unge talenter, har gruppen også et annet mål.
– Vi ønsker selvsagt å øke interessen og forståelsen for samtidsdans. Samtidsdansen møter ofte fordommer om at den er vanskelig og utilgjengelig, men blir du vant til formen, vil du se at samtidsdansen er både aktuell og direkte,sier de Zwart Rørholt.

Når Den Nye Opera setter opp L’Étoile er det verken snakk om dødsfall eller tragedier, men om sparkepiker, et dansende kor og en helsprø konge.

Med oppsetningen av Emmanuel Chabriers over 130 år gamle opera, har Den Nye Opera knyttet til seg deltagere fra inn- og utland til å sette sammen en heller utradisjonell opera. I tillegg til de mange fransktalende solistene, er også KorVest, som slett ikke har fått en tradisjonell kor-rolle. Hele forestillingen både danser og synger de.
– Vi visste ingenting om at vi skule danse før vi kom på den første prøven. Det har vært en av de morsomste operaene jeg har vært med på hittil, men i første omgang tenkte jeg: «Oi! Kommer jeg til å klare dette?», sier Hilde Veslemøy Hagen i koret og fortsetter.
– I løpet av forestillingen tror jeg vi står i ro på scenen i to minutter, ellers danser vi hele tiden.

Høye benspark
Sammen med flere, blant andre Elin Gjerseth, har Hagen også fått en ekstra rolle i operaen som cancan-danser. Med høye benføringer, spark og store skjørt, trengs knapt et medlemskap på treningssenteret.
– Dette er tøft nok. Vi øver seks kvelder i uken, og rundt fire til sju timer hver dag, sier Gjerseth.
– All dansingen kan gå ut over syngingen. Man blir gjerne litt kortpustet, men det går lettere etter hvert, smiler Hagen og fortsetter.
– Den største utfordringen vår er å stokke bena riktig, samtidig som man skal synge på fransk, sier Hagen.

Franske solister
Handlingen i operaen tar utgangspunkt i en relativt absurd bursdagsfeiring, der hovedrollen Kong Ouf ønsker å feire ved å gjennomføre en henrettelse av en tilfeldig utvalgt. Jean-Paul Fouchécourt, som har hovedrollen, har erfaring fra den samme operaen ved Geneve Opera, Austin Lyric Opera, New York City Opera og Deutsche Staatsoper Berlin.
– Noen av sangerne har aldri hatt roller i denne produksjonen tidligere, mens Fouchécourt nærmest har tatt patent på sin rolle. Han er på en måte Kong Ouf, forklarer informasjonssjef ved Den Nye Opera, Geir Rege.

– Opera for unge
Den originale regissøren av denne oppsetningen, amerikanske Mark Lamos, har også tatt turen til Bergen. I USA har han har tidligere satt opp operaen ved Glimmerglass og New York City Opera i New York, samt i Texas og Montreal i Canada. Dette er den første oppsetningen i Europa.
– Operaen er nærmest skrevet som en spøk. Det er som en blanding av musikal og kabaret, med nydelig musikk, og med flotte variasjoner i denne abstrakte verden som blir presentert. Det sies at komponisten Chabrier pleide å spille så hardt på tangentene at de ble ødelagt, forklarer Lamos.
Operaen tror han vil appelere til unge og utypiske operaelskere.
– Ungdom og voksne som liker en lett opera vil nok ha sansen for L’Etoile. De som er seriøse operaelskere vil kanskje ikke helt forstå oppsetningen. Publikum som har sett operaen i andre byer ser ut til å like L’Etoile, så jeg er spent på hvordan nordmenn kommer til å ta den i mot, sier Lamos til Byavisen.
– Operaen er over 130 år gammel. Hva gjør den aktuell i dag?
– Absolutt ingenting, flirer Lamos.
– Den er bare morsom.

Jeanette og Jasmine Smørdal har drevet med sirkus hele livet. Nå lærer de vekk kunstene til nysgjerrige bergensbarn.

Små føtter tripper spent nedover trappen i amfiet i Fyllingsdalen Nye Teater. Barna på seks, sju og åtte år, kikker bakover på foreldrene, men de voksne er pent nødt til å vente på gangen utenfor. Det er semesterets første øving på Sirkusskolen med Jeanette (27) og Jasmine (20) Smørdal. Etter en kort oppvarming med litt løping og turn, er det klart for sjonglering.
– Når man sjonglerer er det veldig viktig å stå helt rolig. Nå skal vi starte med en ball, så går vi videre til to, forteller Jeanette Smørdal, mens barna følger nøye med.

Snurrende tallerkener
En ball detter i bakken og triller bortover gulvet. En annen suser rett over hodet på naboen. Det er ikke lett å sjonglere for første gang.
– Vet dere hva verdensrekorden er? spør Jeanette mens hun observerer sirkusrekruttene.
– Det er 16 baller i luften på en gang!
– Se, se. Jeg klarte det!, sier en av de ferske sirkusdeltakerne og hopper febrilsk opp og ned av glede over at ballene lander i armene hennes.
På den andre siden av scenen står Jasmine sammen med resten av barna. De øver på å få rosa tallerkener til å snurre på en pinne.

Cirkus Agora
For Jeanette og Jasmine Smørdal har sirkus vært en viktig del av livet. Sammen med deres far, sirkusdirektør Jan Ketil Smørdal, og resten av familien har de turnert Norge og Europa rundt med Cirkus Agora.
– Jeg var fire år da Agora startet. Etter at sirkuset gikk konkurs i 2009, har denne sirkusskolen vært en måte å temme sirkusloppene mine på, forteller Jeanette Smørdal.
Mestring
Sirkusskolen går over ti uker, der de fem første gangene er viet til sirkusfeltene akrobatikk, balansering, sjonglering, luftakrobatikk og klovnerier.
– Etter de fem første gangene skal barna velge en spesialisering, og bruke de fem siste gangene til den øvelsen de velger ut, sier Jasmine Smørdal.
– Målet for oss er at barna skal føle mestring, samtidig som at de opplever at det er  gøy, sier søsteren.

Tallerkenen var det gøyeste, men det var litt vanskelig. Dersom jeg øver litt, så får jeg det sikkert til helt på ordentlig
Elise (7)

Praha og Austevoll
Ifølge Jeanette hadde flere av deltakerne fra fjorårets sirkusskole talent for sirkuskunstene.
– Dersom dette hadde vært i Russland, hadde nok et par at barna fått tilbud om å bli med på turné. Og er det noen som kunne tenke seg å gå videre med sirkus, så har vi kontakter i miljøet, forteller hun med et lurt smil.
På sin ferd med Agora har søstrene selv hatt mange gode opplevelser.
– Tyskland er det beste sirkuslandet, konstaterer Jeanette.
– Men Praha er også bra, selv om det jo ofte er reisen i seg selv som er det viktigste, legger Jasmine til.
Hvem som er det beste sirkuspublikummet i Norge, hersker det imidlertid ingen tvil.
– Austevoll er alltid bra. Selv om det ikke bor så mange der, er det alltid utsolgt. Og så er det veldig god stemning.
Første time på Sirkusskolen er snart over. I neste time blir det akrobatikk.
– Tallerkenen var det gøyeste, men det var litt vanskelig. Dersom jeg øver litt, så får jeg det sikkert til helt på ordentlig, sier Elise (7) før hun løper opp trappen og ut fra sirkusøvingen.

Med rollen «Mor Courage», har Siren Jørgensen fått sin første hovedrolle på DNS’ største scene. – På høy tid, mener teatersjefen, som håper ikke andre teatre stikker av med henne.

For ti år siden var Siren Jørgensen ferdig som student ved Statens Teaterhøgskole. Den da 24 år gamle jenten fra Stord er skrubbsulten på skuespillerjobber, og gir seg selv høye målsetninger for karrieren.
– Jeg tenkte at før jeg fylte 30 år, skulle jeg ha hatt flere viktige roller og få et skikkelig gjennombrudd. Alt skulle på en måte skje når jeg var i 20-årene, forklarer Jørgensen.

Smigret av tilbudet
Da tilbudet om hovedrollen i Bertolt Brechts stykke «Mor Courage og barna hennes» kom for noen måneder siden, ble 34-åringen likevel overrasket.
– Jeg tenkte egentlig «allerede nå?» da jeg fikk spørsmålet. Jeg trodde jeg var for ung for en slik rolle, men så kom jeg til å tenke på hvor gammel jeg egentlig er, så det er kanskje ikke så rart, smiler hun.
– Bare det å få spørsmål om jeg ville ha denne rollen er et veldig stort kompliment, og jeg kunne ikke takke nei.

– Kan miste henne
Jørgensen er blant Den Nationale Scenes faste skuespillere, og teatersjef Agnete G. Haaland mener at det var på høy tid at Jørgensen fikk en hovedrolle på Store Scene.
– Det er veldig flott å kunne løfte henne frem med en rolle som Mor Courage. Hun er en strålende og veldig begavet skuespiller, som vi er veldig heldige for å ha hos oss, sier hun.
Ved å fremheve Jørgensen på scenen, har Haaland likevel et «men» å komme med.
– Det som gjerne er faren ved å gi henne en slik stor rolle, er at andre teater ser hvor flink hun er og ønsker å ha henne selv. Men samtidig er vi jo veldig glade for at skuespillerne våre er attraktive, sier teatersjef Haaland.

Kamp for tilværelsen
Stykket er lagt til Tredveårskrigen på 1600-tallet. En av de blodigste krigene i Europa. Her har Jørgensen rollen som en enslig mor som tjener penger på å selge varer, og som gjør hva som helst for å holde barna i live når de tar seg gjennom en krigssone.
– Etter øvinger har jeg funnet blåmerker på bena, og en gang fikk jeg også et skrubbsår på ryggen, uten at jeg vet hvor det kom fra. Etter hvert har jeg nok blitt flinkere til å unngå slike skrammer, sier hun.
– Karakteren min kan tilsynelatende virke kynisk, men i en krigstilstand har hun måttet ta et valg. Om hun gir etter for krigen, risikerer hun selv å dø, forklarer DNS-skuespilleren.

Debutantenes stykke
Spesielt for forestillingen er de mange debutantene. Stykket blir teatersjefens første, det er årets åpningsforestilling, det er regissør Marit Moum Aunes første oppsetning i Bergen, og Jørgensens første hovedrolle på hovedscenen.
– Om det påvirker forestillingen i noen grad, må det være at de som er med, er ekstra sultne, og at de er åpne for nye uttrykk. De går med på alt, sier Jørgensen.

Tror på lys fremtid
Fem skuespillere fra Studentteateret Immaturus får også ta del i stykket. Hovedrolleinnehaveren husker selv godt hvordan det var å være ung skuespiller.
– For hvert prosjekt man gjorde, kunne man merke at man klarte noe nytt og at man strakte seg litt lenger. Man kastet seg ut i alt, forklarer hun.
Teatersjefen tror Jørgensen vil gjøre det bra fremover.
– Det er gjerne vanskelig å vite hvordan skuespillere vil utvikle seg kunstnerisk, men ut fra hvor hardt hun jobber, tror jeg Siren vil nå veldig langt. Bergen må ta godt vare på henne, slik at hun blir værende her, sier Haaland.

Tor Inge Ulveseth startet tryllekarrieren som treåring. Nå har han laget sin egen blanding av trylletriks og humor på stand-up-scenen.

Mange barn digger tryllekunstnere, korttriks og kaniner som dukker opp fra ingenting. Men for Tor Inge Ulveseth tok barndomsfascina-sjonen aldri slutt.
– Jeg fikk mitt første tryllesett da jeg var tre år, og har vel egentlig holdt på med trylling siden den gang, sier 27-åringen.

Trylleterminologi
Mannen som for mange er kjent gjennom Stand Up Bergen, ble medlem av Magiske Cirkel da han var 16 år. Han måtte som alle andre som ønsker å bli medlem i Norges forening for tryllekunstnere, gjennomgå en opptaksprøve og svare på spørsmål om trylleterminologi.
– Da jeg var 16 år, likte jeg godt de klassiske trylletriksene, men i dag er jeg ikke så opptatt av duer og damer som blir sagd i to, forteller Ulveseth.
At han lager sin egen vri på trylletriksene og kombinerer trylling med stand-up, har gjort at han har fått tredjeplass i NM i trylling.
– I NM fikk jeg nesten full score fra lekdommerne, men ikke alle tryllekunstnerne var fornøyd med at jeg gjorde narr av de klassiske trylletriksene. Men det er jo publikum jeg tryller for, sier han.

Jeg har alltid vært fascinert av å bli lurt.
Tor Inge Ulveseth, stand-up-tryllekunstner

Få kvinnelige magikere
På landsbasis har Magisk Cirkel 300 medlemmer. I Bergen er det cirka 20 medlemmer. Men i Magisk Cirkel og i tryllemiljøet ellers er det forsvinnende få kvinner. Ulveseth kjenner selv til bare to stykker i Norge og tror det er flere grunner til at kvinnene ikke går inn i magiens verden.
- Mitt inntrykk er at kvinner ikke har det samme eksponeringsbehovet som menn. I tillegg tror jeg at mange menn ikke er så redde for å dumme seg ut. Går det dårlig en kveld, gir de ikke opp. Kvinner som har dårlige erfaringer på scenen, ender ofte opp med å slutte, sier Ulveseth.

– Urettferdig trylling
Å blande trylling og stand-up, er det ikke mange som gjør, men for Ulveseth har det blitt en bra kombinasjon.
– Da jeg begynte med stand-up, gjorde jeg bare stand-up, men så fant jeg ut at jeg burde inkludere tryllekunsten i det. Det ble for dumt å ikke bruke det jeg virkelig er god på, sier han.
Ifølge tryllekunstneren var det en del andre stand-up-komikene som synes at det var urettferdig at han hadde rekvisitter på scenen.
Selv om vennene hans noen ganger blir lei av at Tor Inge drar frem kortstokken, eller silketørkleet, tror tryllekunstneren selv at han aldri kommer til å legge magien på hylla.
– Jeg har alltid vært fascinert av å bli lurt. Nå kan jeg mange triks, så det skal litt til å lure meg, men når noen klarer å lure meg blir jeg kjempeglad, sier Ulveseth.

I beinhard konkurranse med 400 dansere fra hele verden, nådde spanske Nuria Navarra Vilasaló til topps. 3. januar starter hun sin første arbeidsdag i Carte Blanche.

Nuria Navarra Vilasaló

• Født i Barcelona i 1988.
• Har studert klassisk ballett på Institut del Teatre.
• Har arbeidet i ungdomskompaniet I.T. Dansa, La Veronal-kompaniet og i Gelabert Azzopardi-kompaniet.
• Vilasaó har foreløpig kontrakt med Carte Blanche fra 3. januar  2012 til slutten av sesongen, juni 2012.

Hele 402 søkere fra 48 land kjempet om en plass i dansekompaniet Carte Blanche før jul. I desember kom 149 dansere fra 24 ulike land videre til audition. Tilbake var tre utvalgte, en av disse var Nuria Navarra Vilasaló.
For den spanske danseren var auditionen i Bergen hennes første norgestur.
– Bortsett fra at det var kaldt, fikk jeg ikke så mye inntrykk av byen, siden jeg var på audition hele helgen. Det blir spennende å flytte til et nytt sted, sier Vilasaló som aldri har bodd utenfor Spania før.
Ifølge den spanske danseren har Carte Blanche en veldig høy stjerne i dansemiljøet i hjemlandet.
– Alle profesjonelle dansere i Spania kjenner til Carte Blanche. Jeg kjenner også en annen spansk danser som har jobbet her, forteller hun.

– Ydmyk danser
Sammen med teatersjef Bruno Heynderickx, prøveleder Annabelle Bonnéry, og to andre dansere var Ole Martin Meland med på å velge ut hvem som skulle få jobben i Norges nasjonale kompani for samtidsdans.
– Noe av hovedgrunnen til at hun fikk jobben, var at hun viste allsidig styrke. Vi var på jakt etter en som både kan fremføre krevende fysiske stykker og stykker som legger mer vekt på det å skape en karakter. Hun hadde det vi så etter, sier Meland.
Auditionhelgen bestod av øvelser i grunnleggende danseteknikk, improvisasjonsarbeid, og øvelser der Carte Blanche sitt eksisterende repertoar skulle vises.
– Man blir veldig ydmyk for den stillingen man har i kompaniet når man ser alle de som kommer på audition og kjemper om en plass. Jeg husker godt følelsen av å være på en slik audition, forteller Meland som startet i Carte Blanche i 2007.

Hard jobbing
Vilasaló startet å danse som seksåring og siden den gang har mye av livet handlet om splitthopp og piruetter. Etter å ha studert klassisk ballett på Institut del Teatre begynte hun i ungdomskompaniet I.T. Dansa.
– Det var veldig givende å bli del av en gruppe unge dansere. Der vokste jeg mye som danser, forteller hun.
Vilasaló er veldig takknemlig for at hun kan leve av sin lidenskap.
– Det beste med å være danser er å få gjøre det som jeg elsker. Jeg er virkelig heldig. Jeg må selvsagt jobbe veldig hardt, og ofre tid som jeg kunne brukt med familien, men det er verdt det, sier Vilasaló.
Heldigvis for den spanske danserinnen, er resten av familien hennes også veldig glad i dans.
– Selvsagt skal de komme til Bergen på besøk og se meg danse, forteller Vilasaló.

Teateroppsetningen av «Få meg på for faen» har slått an blant både barn og pensjonister i Sogn og Fjordane. Nå kommer ensemblet til Fana Kulturhus.

«Få meg på for faen!» kom ut i 2005, og har blitt en litterær suksess, som har gitt forfatter Olaug Nilssen tilnavnet «nynorskens nye dronning». Filmatiseringen hadde premiere i august. Mens filmen fokuserer kun på én person, følger denne dramatiseringen tre kvinner. Oppsetningen er et samarbeid mellom Hordaland og Sogn og Fjordane Teater og vises på Fana kulturhus fra 22. november.

Ler av de voksne
Vi møter forfatteren selv og skuespillerne som er med på å blåse liv i hennes litterære univers, på Logen Bar for en prat.  Tiril Engelstad, Anne E. Kokkinn, Katrine Lunde MacKenzie, Lykke Kristine Moen,Kyrre Eikås Ottersen, Linn Pettersen, Lars Melsæter Rydjord og Hanne Skille Reitan har nettopp kommet tilbake fra turné i Sogn og Fjordane.
– Siden 22. september har vi spilt stykket, og vi har fått mye fin oppmerksomhet der, forteller Hanne Skille Reitan, som spiller hovedpersonen Alma.
– Når vi har spilt stykket har vi merket at det er stor forskjell på hvor publikumler, de som er tenåringer ler gjerne av de voksne i stykket, mens de på sin side ler av gjenkjenneligheten i de unge, sier hun.
Skuespillerne er enige om at Sunnfjord-dialekten i stykket var den største utfordringen.
– Spesielt for oss som er østlendinger, ler Anna E. Kokkinn, som spiller Almas mor.

Få menn
Lykke Kristine Moen fra Bergen spiller den radikale venninnen til Alma. Hun husker at hun leste romanen da hun selv gikk på videregående.
– Jeg og venninnene mine syntes det var utrolig bra at en forfatter klarte å sette ord på slike tanker. Hun klarte å få frem ting som andre bøker ikke har gjort før, sier Moen.
Ensemblet består i all hovedsak av kvinner. Lars Melsæter Rydjord, som spiller Arthur og som Alma er forelsket i, er én av to menn i oppsetningen.
– Det er vel på mange måter min karakter som gjør at handlingen kommer i gang, og at ting får utløp på flere måter, sier han og smiler litt av tvetydigheten i ordene.

Forkastet Rudberg-sviske
I stykket er det også lagt vekt på multimediavirkemidler, blant annet ved bruk av storskjerm bak på scenen. Lek har vært et nøkkelord i oppsetningen.
– Vi sang blant annet «Ut mot havet» utenfor Stortinget i Oslo. Mange gikk forbi og lurte på hva vi holdt på med. Det var en morsom scene. Men den ble ikke brukt i den ferdige versjonen, skjønt noen av bildene derfra er tatt med, forteller Reitan.
Ensemblet er enige om at en av genistrekene til forfatter Olaug Nilssen er å skrive om mer komplekse kvinneskikkelser.
– Altfor ofte i drama er kvinner enten bare den som noen blir forelsket i. Her er de mer utfyllende beskrevet, mener Tiril Engelstad.
Olaug Nilssen synes at det har vært vel mye oppmerksomhet og hype rundt «Få meg på for faen!»
– Samtidig setter jeg pris på at så mange er interessert i boka. Jeg tror nok at det må bety at det er noe med hovedpersonen Alma, som treffer publikum, sier 34-åringen.

I går åpnet startskuddet for Vestlandsrevyen 2. Forestillingen byr på ekte strilehumor og vises i hele november og desember. På scenen står samme gjeng som sist: Olav Stedje, Ragnar Hovland, Claus Sellevoll, samt Radio Røynda-heltene Halvor Folgerø og Finn Tokvam.

Året er 2039 og ned fra himmelen faller en fisk. Idet den faller oppfylles en 80 år gammel spådom. Det regner. «Når det slutter å regne» har norgespremiere på Småscenen på DNS den 12. november. Ifølge DNS er stykket en moderne fortelling om samhørighet og ensomhet som strekker seg over to kontinenter og fire generasjoner.

Regissør Mari-Sofi Andreassen fikk øynene opp for den verdensberømte dagboken da hun selv var 12 år. Men når Anne Franks dagbok iscenesettes i Bergen, er det uten Gestapo, jødedommen eller gule stjerner.

Anne Franks dagbok er fortellingen om ni mennesker som går i skjul i Amsterdam for å skjule seg for tyskerne. Vi vet alle hvordan det gikk. De ble oppdaget og Anne Frank døde i konsentrasjonsleiren. Siden har dagboken hennes berørt lesere verden over som et ungt, men samtidig modent vitnesbyrd fra en grufull tidsepoke.
Regissør Mari-Sofi Andreassen i Studentteateret Immaturus har imidlertid valgt å ikke ha fokus på andre verdenskrig, og samtidig gjøre Dagboken til en egen karakter i stykket – for å la den speile Anne Franks indre liv.
– Jeg ville ikke gi andre verdenskrig monopol på de utfordringene det er å leve i krig. Gjennom å nøytralisere andre verdenskrig som tema, ville vi heller ha fokus på mellommenneskelige relasjoner, og vise at familien Franks situasjon også i dag finner sted i krigsrammede områder – så vel som for seksti år siden. Vi ønsket å utforske hva som skjer med normale relasjoner for dem som lever under press. Dette var to familier som var venner, men som etter hvert gikk hverandre på nervene, sier Andreassen.

Jeg ville ikke gi andre verdenskrig monopol på de utfordringene det er å leve i krig.
Regissør Mari-Sofi Andreassen

Krumkaker og klaustrofobi
Torsdag og fredag spilles stykket for siste gang under teaterfestivalen Mini-Midi-Maxi.
– Da kommer det mange skoleelever for å se stykket. Publikum hittil har vært i alle aldersgrupper. Selv om folk har vært skeptiske fordi vi sløyfet andre verdenskrig og lot dagboken bli en egen karakter, har vi fått veldig god mottakelse – gode anmeldelser, stående applaus og gråt, sier Andreassen.
Selv var hun bare tolv år da hun fikk øynene opp for den nederlandske dagboken som sies å være den mest leste sakprosaboken utenom Bibelen.
– Selv om det er en bok skrevet av en trettenåring, er det et stort verk. Jeg tror grunnen til at boka fortsatt står så sterkt er utelukkende at folk kan kjenne seg igjen i henne, i redselen hun føler, krangelen hun beskriver, så vel som forelskelse. Det er universelle menneskelige følelser som også treffer ungdommer i dag, mener regissøren.
For å la skuespillerne komme tett på sitt stoff, har instruktøren blant annet tatt i bruk trange øvingslokaler.
– Jeg ville at de skulle kjenne litt på den klaustrofobiske følelsen, og gi skuespillerne en riktig ramme å jobbe innenfor. Dessuten har vi hatt foredrag fra en psykologstudent om hvordan den menneskelige psyke kan påvirkes av krigserfaringer. Jeg har også brukt mye improvisasjon, og latt skuespillerne steke krumkaker mens de måtte være i rollen hele tiden. Slikt er utfordrende når man vanligvis har et manus å forholde seg til.

100 pledd fra NSB
Selv om andre verdenskrig ikke er et tema i forestillingen, har de ikke forlatt det scenografisk. Alle rekvisittene er fra 1940, og regissøren forteller at rekvisitørene har gjort en formidabel jobb med å lete frem rekvisitter ved å tråle byens antikvitetsforretninger. Dessuten har de lånt et helt feltsykehus fra Bergen Byspill, og 100 pledd har kommet fra NSB.
Publikum må pent finne seg i å sitte på paller under forestillingen, litt myket opp av de nevnte pleddene.
– Er det for at publikum også skal kjenne på det kroppslige ubehaget?
– Sceneriggen består også av paller. Det er mest fordi det ikke skal være et skille mellom scene og publikum.