I Bergens øverste politiske organ er 13 av de 67 faste representantene under 25 år. De unge kandidatene har blitt satset på av partiene, og har fått tillitt fra velgerne som har stemt dem oppover listene. Det viser en vilje til nytenkning i bypolitikken. Årsaken er at ungdomskandidatene har vist at de er ansvarlige og bryr seg om mer enn lengre skjenketider og kampen mot nynorsk i skolen. Jeg oppfatter at kandidatene har et engasjement for hele det politiske spekteret – fra bedre barnehager til et velfungerende næringsliv.
Når de unge kandidatene snart skal starte sitt arbeid i bystyret og i komiteene bør de også tørre å sette sitt preg på politikken. De har ikke blitt stemt inn av velgerne for å være lydige valper for moderpartiet. Jeg forventer at de presser de etablerte politikerne til å tenke nytt, og at de engasjerer seg i saker som er viktig for generasjonen de tilhører. Det mangler nemlig ikke på ting å ta fatt i.
Bergen skal være en trygg by for alle – også om natten. Det er mye som kan gjøres, og viktigere enn hva man gjør er at man kommer i gang. Våre unge representanter bør gå sammen for å sette fokus på saken, og jobbe for samarbeid med utelivsbransjen og taxinæringen for bedre gatebelysning, og utvidet kollektivtilbud på nattestid.
Rusproblematikken er et område der dagens situasjon ikke er holdbar. Problemet er størst på Nygårdshøyden, der mange av byens studenter holder til. Problemet er todelt. For det første fører vi ikke en human politikk for de som sliter i dag. For det andre gjør dagens situasjon at kriminaliteten blomstrer, og at byen blir både utrygg og utrivelig. Det er tydelig at det må en drastisk endring til, og de unge må tørre å utfordre de etablerte politikerne slik at man tar de radikale grepene som trengs.
Å satse videre på kulturbyen Bergen er noe som gir velferd og mening til byens innbyggere. En enda sterkere satsing på kultur for de unge bør være en prioritet. For studentene er det viktig å bygge opp Det Akademiske Kvarter som både studentenes og hele byens kulturhus, og å legge forholdene til rette for utesteder som satser på musikk og kultur. For de under 18 er ungdomshus og tilbud i bydelene et forsømt område.
Det er mye å ta tak i, og de folkevalgte har en utfordring foran seg. Min oppfordring er å være de unges stemme, og å være synlige på debatter, i avisen og på sosiale medier. Bergens befolkning har vist dem tillitt, nå må de vise seg tillitten verdig.

Daniel Nygård,
Studentersamfunnet i Bergen

Torsdag 9. juni åpner Bergen Reggae Festival dørene for fjerde gang.  Årets festival arrangeres på studenthuset Kvarteret i samarbeid med SommerKvarteret. I tillegg til mange konserter blir det også familiearrangementer for små og store.

Unge som drømmer om å arrangere festival, utstilling eller teaterforestilling har nå muligheten. – De vil få en erfaring som er gull verdt, sier fagkonsulent Signy Lyngsgård.

UNG 11 er en del av Bergen kommunes kulturprogram for unge.
– Annen hvert år skal det være en høydare. I år er visning av unges kulturproduksjon i fokus. Tilsvarende prosjekt i 2009 la vekt på digitale uttrykk, og Ungfilmfestivalen kom ut av det, sier Signy Lyngsgård.
Tre forskjellige produksjonsgrupper med unge mellom 14 og 20 skal få jobbe med musikk, scene eller kunst. Resultatet vil vise seg i form av en stor konsert på Festplassen, en forestilling med dans, teater og performance og en utstilling.
– Hvis folk er interessert i å være på arrangørsiden, får de nå en gyllen mulighet til å lære masse av de flinke mentorene vi har fått med oss, sier Lyngsgård.

Skal lære av mentorer
Tre mentorer med bred erfaring er nemlig hentet inn for å veilede gruppene.
– Det er ungdommene selv som skal sette dette i gang. Vår oppgave som mentor er å være til inspirasjon, og å gjøre det gjennomførbart, sier Kirsti van Hoegee Kosmo. Selv skal hun være med på utsmykking av kulturhuset på Voss, og vil dele av sin erfaring med ungdommene i utstillingsgruppen.
Akkurat hva som skal stilles ut og hvor, er ikke avklart.
– Vi har ikke fått noe visningsrom ennå. Ungdommene kan selv være med og bestemme om det skal være en utstilling innendørs eller utendørs. Denne gruppen er den mest åpne, og det gir mer muligheter til de som er med, sier hun.

Mye jobbing
Til høsten blir det en visningshelg der alle gruppene skal i ilden. Konserten på Festplassen er allerede booket inn, men resten av jobben må produksjonsgruppen gjøre selv.
– Jeg har vært med på tilsvarende før i Kristiansand, og det var utrolig givende og inspirerende. Noen sikter mot himmelen, mens andre er med opptatt av å få kompisene på scenen, sier mentor Jørgen Skauge, som til vanlig leder musikerforeningen, Brak. Han har også vært musikksjef for Quartfestivalen.
Musikkgruppen vil få nok å henge fingrene i.
– Det er stort det de skal gjøre. Det blir en svær produksjon på Festplassen, og de må ta ansvar for områder som sikkerhet, strøm og ikke minst programmet, sier Skauge.
Ungdommene han jobbet med i Kristiansand valgte alle å ha festivaljobbing som levebrød. Skauge regner med noen av bergensungdommene også velger dette etter hvert.
– Jeg håper gjengen går inn i festivaler eller starter egne firma. Det hadde vært stas, sier han.

Skal unngå katastrofene
Scenegruppen skal lage sin egen forestilling, men hva den skal inneholde, er åpent.
– Det kan være teater, performance, installasjoner, happenings, ramser mentor Kirsti Aksnes opp. Til vanlig er hun koordinator for BIT Teatergarasjens PrøveRommet, som beskrives som en multikunstnerisk hendelse.
– Som mentor blir jeg en slags hjelper. Jeg skal hjelpe til å strukturere litt, sier hun.
Torsdag blir det informasjonsmøte for alle interesserte på Ungdomshuset 1880.
– Vi må få gruppene på beina. Det er et stort prosjekt, og det er mye planlegging og jobbing som skal til for å få et bra resultat, sier Signy Lyngsgård.
Med seg får ungdommene et nytt kontaktnett og en inngangsport til videre arbeid som produsenter.
– Jeg ønsker å ta med musikkgruppen rundt og vise dem Kvarteret, Hulen og andre konsertsteder, slik at de kan lære mest mulig om å arrangere konserter, sier Jørgen Skauge.
Alle fire er enige om at det er gull verdt å ha med seg mentorer på laget.
– Alle som har vært arrangører har gått i ulike feller, noen katastrofale. Dette skal vi hjelpe ungdommene å unngå, sier Skauge.

Rockedamene inntar Bergen i dag. I dag spiller Ida Maria på Hulen, fredag er Elvira Nikolaisen på Madam Felle og samme kveld spiller Jenny Hval, også kjent som Rockettothesky, på Kvarteret. Felles for de to sistnevnte er at de har nye plater ute, mens Ida Maria sin nyeste plate, Katla, er fra i fjor.

Stein Torleif Bjella klarte ikke å legge trøbletanker bort. Slikt blir det «Vonde visu» og tredjeplass på VG-listen av. Nå venter Bergen for hallingen.

Han har fått glitrende kritikker for sitt siste album, klatret opp på tredjeplass på VG-listen og truffet noe hos det brede publikum med sine såre, ærlige tekster om «ensomme ryttere med møkkagreip og mye tapserfaring» (som Dagens Næringsliv skrev). På fredag spiller han på Kvarteret i Bergen.
– Jeg har fått mange godord.  Selv har jeg bare laget den platen jeg  følte manglet. Nå får jeg nok også betalt litt for arbeidet med «Heidersmenn» som kom ut for to år siden, sier Stein Torleif Bjella.
Bjella henter tekster fra kjærlighetens gjørme, her er damer som drar, og refrenget «det kan bli tungt når det tvinger seg fram», kan gjelde som motto for hallingens sangunivers.

Innegubber
Selv vil ikke visepoeten definere en tematikk for sitt nye album:
– Skal jeg oppsummere albumet, er jeg først og fremst fornøyd med at jeg klarte å levere på to år. Det var jaggu godt gjort. Det er nok riktig at mange av tekstene handler om kjærligheten, men også om innegubber og kunstnerambisjoner. Det har vært interessant å lese anmeldelsene, det blir som å lytte til platen en gang til. Plutselig ser jeg at sanger som «Jordsjuk» også kan handle om kjærligheten og hvilke sterke krefter kjærligheten kanaliserer. Jeg ser jo det, hvor viktig det er å lykkes i kjærlighetslivet. Det er litt av et tivoli, sier Bjella.
Det er nesten vanskelig å skille de nære og sårbare tekstene fra visesangeren selv. Selv er han ikke redd for at undergangskjærligheten og mørket i teksten skal assosieres med ham selv.
– Jeg har tenkt litt på det der, om forskjellen på en bokforfatter og en låtskriver. Som artist iscenesetter man teksten på en annen måte. Også på konserter ber en på en måte om at folk skal være med på leken, og det som står på spill. Men det trenger ikke være mindre  grad av diktning selv om man kan identifisere formidleren, mener Stein Torleif Bjella.
– Du blir plassert i en maskulin verden, men tror du ikke også du treffer kvinner med dine låter om destruktiv kjærlighet?
– Jeg håper nå det, fint om endel damer også er interessert i mitt liv. Jeg har ingen mannsstrategi. Jeg skriver bare om det jeg ser.

Kommunestyre
Brødjobben er som journalist i Hallingdølen, der han skriver om alt fra sport til utbygging av hoteller og vanlig bygdeliv. Selv om noe av tematikken har sivet inn i tekstene, setter han et skille mellom jobben som journalist og virket som visesanger.
Det blir i alle fall ikke melankolske riff av referatene fra kommunestyret. Til tross for at han skriver juridisk inspirerte linjer som «du kan få bruksrett på hele meg».
– Jeg skriver grytidlig om morgenen, ikke fordi det er gunstig, men fordi da er fred i huset. Da er klokken bare fem eller halv seks, det er som å være med på «God morgen, Norge» hver dag, illustrerer Stein Torleif Bjella.
Nå venter «full øvingsviku» for Stein Torleif Bjella som har med seg bergensbaserte Mari Persen på fiolin på plata. HP Gundersen skal være med på turnéen som går til Longyearbyen i nord, via puben «Dama di» (som kunne vært en Bjella-låt) til Jessheim og Bjugn i sør.
– Det blir jævlig moro. Jeg synes vi har et knall band. Jeg føler meg mer sjef live nå, og vokalen er bedre. All livejobbingen de siste to åra har vært bra, sier Bjella som faktisk har en egen sang dedisert «til ære for drittjobbene» som han selv sier.
Bjella forteller at han alltid har ridd to hester, og aldri hatt noen særlig inntekt på spillingen. Nå håper han «Vonde visu» kan gjøre at han får enda mer tid til å perfeksjonere seg.  Først venter 18 spillejobber, før festivalsommer.
– Klar for Bergen?
– Veldig klar for Bergen. Som halling føles det naturlig å spille i Bergen, vi var jo en del av Gulating. Første gang kom det 40 til Madam Felle. For et år siden kom det 150 på Verftet. Så får vi se nå.

Lars Vaular
– Du går tett på klisjeene og store ord i tekstene dine. Hvorfor tror du at det likevel balanserer, og ikke bikker over?
– Når jeg skriver linjer som «Blomen du ga meg visna altfor fort» ser jeg at det kanskje er en klisjé. Så lenge jeg identifiserer meg med innholdet, håper jeg det gir mening.
– Får du drahjelp av dialekten fra Ål, er det i tiden å synge på norsk?
– Det med å synge på morsmålet gir kanskje et godt presisjonsnivå, tenker jeg. Blant annet tror jeg Lars Valuar med flere lykkes fordi han bruker morsmålet. På samme måte som mange norske artister skriver godt på engelsk. Vi må snakke om kvalitet, ikke nasjonsbygging. Og det er nå god vikingånd å ville lykkes i utlandet, tenker jeg, sier Bjella.
– Hva slags tilbakemeldinger får du på plata di?
– Jeg har fått noen hilsinger fra innegubber, både e-poster og etter konserter. Noen innegubber ringer en gang i året for å fortelle siste nytt.
– Du har sagt at du skulle ønske plata, «Vonde visu» ble lysere?
– Tittelen kom på plass rett før plata gikk i trykken. Jeg skriver i en sang at jeg har lagt  trøbletanker bort, men så hadde jeg vel ikke det likevel.

The Alexandria Quartet syntes det var trygt og godt å spille inn plate i Los Angeles.
Nå venter de spent på responsen.

– Vi hadde ti intense dager med innspilling og platen er preget av det, det har gitt en egen energi og spontanitet, sier bassist Chris Holm.
Andreplaten «Light drawings» ble sluppet mandag. Den er produsert av Rick Parker, som blant annet har jobbet med band som Dandy Warhols og Black Rebel Motorcycle Club.
– Hvordan var det å være i Los Angeles?
– Som å være i et vanlig studio. Vi jobbet med dyktige folk og stolte på dem. Vi visste lyden ville bli bra og kunne slappe av på det. Det føltes trygt og godt, sier Holm.

Mer helhet nå
Rockebandet syntes det var et pluss at platen ble spilt inn såpass langt borte fra hjembyen Bergen.
– Vi hadde én telefon på deling og var himla isolert. Det gjorde at vi ble veldig fokuserte, sier gitarist Øystein Braut.
Bandets første plate ble spilt inn i Bergen, med Geir Luedy som produsent.
– Her hjemme er det alltid noen som skal treffe noen. I Los Angeles var det ikke så mye annet å gjøre enn å spille musikk, sier Holm.
Bandet mener selv at andreplaten har blitt mye bedre enn debutplaten.
– Forrige plate ble spilt inn over en periode på 18 måneder. Da blir det litt mer oppstykket. Nå som vi spilte inn på ti dager var vi mer forberedt. Vi har spilt mye live og vært mye sammen, det gir mer helhet, sier Holm.
– Vi hadde en god plan for platen. Vi visste hvordan den vil bli, og hadde nesten låtrekkefølgen klar før vi dro ned, supplerer vokalist Odd Martin Skålnes.

Som taco
Etter at debutplaten var lansert, flyttet bandet til London for en periode. Der var de blant annet med det skotske bandet Travis på to turneer, som oppvarmingsband.
– Hvordan var det å bo i London?
– Det gikk fra ekstremt gøy, til litt kjedelig, sier Braut.
– Det var vel helst økonomien som stod for svingningene, istemmer bassisten.
De fire i bandet fullfører hverandres setninger og ser ikke ut til å ha gått lei etter et års samboerskap.
– Man kommer ekstremt tett på hverandre. Det blir ingen forskjell på turné og hjemme. Man blir stilt inn på samme frekvens, sier Braut.
– Ble dere lei av hverandre?
– Nei, sier vokalisten.
– Litt lei, sier trommis Kim Åge Furuhaug.
– På samme måte som med taco. Det er jo dritgodt dagen etter igjen, sier Holm.

En i Oslo
De fire traff hverandre i Bergen i 2005 og fant raskt ut at de skulle spille sammen. I løpet av nokså kort tid hadde de prøvd seg som teaterband, gitt ut plate og spilt en rekke konserter.
– Første året øvde vi fire dager i uken, fra seks til ti, sier Furuhaug.
– Alle var innstilt på å jobbe for å få det til fra starten. Mange band tør ikke å gi slipp og ta sats, sier Furuhaug.
I dag bor tre av dem i Bergen, mens vokalist Skålnes bor i Oslo.
– Hvorfor Oslo?
– På grunn av kjærligheten, smiler han.

PS: The Alexandria Quartet har konsert på kvarteret 23. oktober.

De er inspirert av 70- talls progrock og omtaler seg selv som massive på scenen. Lucky Lew er ute med ny plate og tror selv fanskaren vil øke.

– Vi trenger mer rock her i Bergen, utbryter bandets kvinnelige vokalist, Villa:k.
Og mannen bak slagverket, Eskil Sæter supplerer.
– Vi er trendsettere for den nye hardrocken som kommer med oss. Vi er egentlig inspirert av alt vi har hørt gjennom årene, spesielt fra 70 og 80- talles rocken, som merkes på sounden vår, sier han.
«Beauty in aggression» fant veien til butikkhyllene i går og gjengen tror det nye albumet vil gi flere fans med det litt mer kommersielle uttrykket.
– Fanskaren vil øke. Det er litt bevisst at vi prøver å hendvende oss til et større publikum nå, og vi vet  mange vil like platen. Men det er skikkelig rock`n roll som du får rett i tyrnet, forklarer de.

Vil til USA
Byavisen treffer bandet i kjellerlokalet i Grieghallen. Det er en avslappet og spent gjeng.  De gleder seg til å fortsette å spille live igjen etter helgens konsert på Kvarteret og lange måneder i platestudio. De er klar for resten av Norge og  etter å ha produsert platen hos Sylvia Massy i Calefornia, vil de gjerne til USA og turnere i fremtiden.
– Vi ser frem til å begynne og spille konserter igjen. Vi har spilt sammen på scenen mange ganger tidligere, så der føler vi oss trygge. Vi er ganske unike live, og energinivået er høyt, forteller de og legger til:
– Vi får konsentrere oss om Norge med det første, men det hadde vært utrolig gøy å få til en turné i Amerika. Der har vi hentet mye av inspirasjonen til det musikalske uttrykket vårt.
Lucky Lew elsker å spille live. De har gledet seg siden platen var ferdig og på scenen betyr energinivået alt for å tenne publikum.
– Du skal gå av scenen uten  noe vann igjen i kroppen. Vi er helt tømt etter et live-show, forklarer han.
Men det blir ingen gitarknusing på scenen, slik Kurt Cobain og flere rockelegender gjorde det på den andre siden av årtusenet.
– Hehe, nei denne gitaren er en Vintage Gibson, så det blir ikke noe gitarknusing, sier gitarist Mr. Barillion.

Har funnet sin identitet
Bandet debuterte med «Hello Miss Devine» i 2006, men først med sitt andre album har Lucky Lew funnet ut hvordan de virkelig vil låte.
– Du kan si vi har funnet identiteten vår med denne platen. Vi er veldig fornøyde og vi føler vi har hatt en fin progresjon siden vi startet. Sylvia Mass ga oss platen den siste «touchen», så vi var heldig som fikk produsert materialet vårt i Amerika. Sylvia tok styringen, så det var veldig fint å jobbe med henne, sier gjengen til Byavisen.
Nå vil de bli større og mer anerkjent i de hjemlige trakter.
– Vi vil ta det neste steget nå. Vi lever oss helt inn i musikken og øver hver dag, selv om alle har jobber ved siden av, sier de.
Bandet er mest opptatt av at Beatles-guruen, Bård Ose er stor fan av bandet.
– Bård Ose liker bandet vårt, faktisk så elsker han oss, ler de.

Visste du at Navigators i fjor sommer bare het Trond Andreassen med band ?
Det ble for døvt.

- Vi hadde bestemt oss for at vi skulle ha et bandnavn, ikke bare navnet mitt. Det (Navigators journ.anm.) var et navn som hadde lagt nederst i skuffen en god stund, så tok jeg det frem igjen og det passet jo perfekt til dette bandet her.

Sa opp jobben
Eks-Ricochets Trond Andreassen er mannen med den store stemmen. Han som hadde lagt musikerlivet bak seg etter at Ricochets hadde skrudd av gitarforsterkerne for siste gang i 2006. Han startet som kokk på et hotell i Fredrikstad, men mannen med det som blir omtalt som en av landets mest særegne røster var ikke ment til å stues bort på kjøkkenet.

- Nei, nå som forespørslene renner inn her kan jeg drive med dette på heltid. Jeg har sluttet i jobben nå, forsikrer Andreassen.

I starten av desember i fjor trollbandt Andreassen og resten av navigatørene TV-seerne med låten Wall of sound på NRKs Lydverket. Bandet fikk ekstatiske tilbakemeldinger og store ord kastet etter seg etter TV-debuten. Bruce Springsteens Born to run ble nevnt og dagen etter TV-suksessen seilte låten opp på 2. plass på iTunes sin singelliste.

Vi lurte på om Wall of stone rett og slett er blitt så stor at den overskygger resten av materiale?

- Hmmm, nei den erfaringen vi har så langt fra de konsertene vi har spilt er at det ikke er noe problem. Nå er ikke folk så kjent med resten av materialet vårt ennå heller. Men det som kan vise seg å bli negativt med den er foreksempel det som skjedde da vi var i Bodø. Det var så høy allsang på den låten at vi rett og slett hverken hørte stemmer eller instrumenter på scenen. Det kan jo bli et problem, hvis man i det hele tatt kan kalle det et problem, sier han.

Det var så høy allsang på den låten at vi rett og slett hverken hørte stemmer eller instrumenter på scenen. Det kan jo bli et problem, hvis man i det hele tatt kan kalle det et problem
Eks-Ricochets Trond Andreassen

- Har låten vokst seg større enn du trodde den skulle gjøre?

- Absolutt. Det var en låt som ikke var ment å bli så stor som den ble, men det er jo selvfølgelig veldig hyggelig at den ble det, understreker vokalisten.

- Gleder meg
12. mars kommer bandet til Kvarteret og Bergen. Med kun debutplaten «The Straight and Narrow» som ble sluppet 22. februar i sekken må bandet spe på med flere ingredienser for å lage en helaften ut av konsertene på den pågående norgesturnéen.
- Vi har 13 låter på skiva og det er jo litt snaut for en hel konsert så vi sper på med litt coverlåter også, sier han og fyrer opp forventningene til Kvarteret-konserten:
- I Ricochets elsket vi å spille i Bergen og spesielt på Kvarteret. Jeg gleder meg veldig til å komme tilbake igjen.

Casiokids kommer med ny plate på slutten av 2010, men har lyst å utforske seg selv i tiden som kommer. Teater-musikk og workshops står på planen.

Etter lanseringskonserten for samleplaten Topp stemning på lokal bar på Kvarteret i starten av februar har Casiokids unnagjort by:Larm og spilt for et utsolgt O2 Academy i London sammen med elektropop-bandet Hot Chip.
- Vi spiller stort sett de samme sangene når vi har konserter i Skandinavia som i England og andre land, men ofte er rekkefølgen på låtene annerledes. Ellers er det stort sett ganske lik stemning på konsertene våre uansett hvor vi spiller. Det blir en god del dansing, sier Ketil Endresen til Byavisen.

Studiosommer
I april drar bandet i studio for å lage oppfølgeren til Topp stemning på lokal bar. De kommer til å bruke våren og store deler av sommeren i studio før platen slippes mot slutten av 2010.
- Vi har noen låter klare, men det er for tidlig å si noe om hvordan det vil komme til å høres ut.

2009 markerte et slags gjennombrudd for Casiokids godt hjulpet av radiohitene Finn Bikkjen og Fot i hose. I fremtiden vil bandet også gjøre andre ting enn å gi ut låter og album.

- Vi håper at vi skal kunne lage musikk i mange år fremover. Vi kommer nok til å forandre oss litt musikalsk og i tillegg har vi lyst gjøre flere workshops og musikk for teater og lignende som vi allerede har begynt litt med.

2000 tilskuere
Den oppsiktsvekkende englandssuksessen til bandet forklarer Endresen slik:

- Vi har blitt spilt en god del på radio der borte, blant annet på BBC 1. Uansett hvor vi spiller kommer det alltid en god del folk. På konsertene vi har spilt med Hot Chip har vi spilt for drøyt 2000 hver kveld. Det er klart at det har betydd mye.

Bergenske Casiokids-fans bør kjenne sin besøkelstid når bandet spiller på UKEN mandag 8. mars.

- Det kan godt bli flere konserter her i løpet av året, men i nærmeste fremtid er det UKEN man må komme på for å se bandet.

Kråkesølv har hatt et fantastisk halvår, men bergenskonserten på Verftet i høst kunne fort blitt en miserabel kveld.

- Det så ut til at det skulle bli en kjedelig opplevelse sist vi spilte i Bergen. Vi hadde levert en ganske middelmådig konsert i Trondheim dagen før, og det var elendig stemning innad i bandet før vi gikk på scenen. Det viste seg likevel å bli den fineste konserten vi hadde gjort til da. Vi satser på at det blir like koselig på Kvarteret, sier Kråkesølv-medlem Kristoffer Unstad til Byavisen.

- Vi har blitt kjent med veldig mange fine folk i Bergen, og har et veldig godt inntrykk av byen og det miljøet som fins der. Vi gleder oss veldig til å komme tilbake.

Nye låter i Bergen
Bandet som ble belønnet med to nominasjoner til Spellemannsprisen for det kritikerroste debutalbumet Trådnøsting lover nytt materiale på Kvarteret lørdag 27. februar.

- Platen vår varer jo i underkant av 32 minutter, så publikum må nok belage seg på en del nytt. På konserter den siste tiden har vi spilt syv låter fra Trådnøsting og syv låter som mest sannsynlig dukker opp på neste skive.
- Platen skal spilles inn tidlig i høst, vi tar sikte på i starten september, så den kommer nok på tampen av dette året eller helt i starten av 2011. Det meste av låtmaterialet er ferdigsnekret og omslagsarbeidet er allerede påbegynt av Bernt Dyrstad og Leon Johannessen. Det blir definitivt viktig å overgå det flotte coveret til Trådnøsting.

Unstad forteller litt om hvordan siste del av 2009 var for Bodø-bandet som gikk fra å være totalt ukjente til å være på alles lepper i løpet av kort tid.

- Det har vært et veldig artig halvår, først og fremst. Hele bandtilværelsen har på mange måter eskalert litt i omfang i forhold til det vi er vant til fra tidligere prosjekter. Vi merker blant annet at det blir flere ting å forholde seg til, generelt flere forespørsler fra andre folk, og ikke minst mye større interesse fra spillesteder over hele Norge.

Ikke rik
Suksessen til bandet, som både spiller på Øyafestivalen og Hovefestivalen til sommeren, har imidlertid ikke avspeilet seg på kontoen til bandmedlemmene ennå.
- Til nå har vi ikke hatt mulighet til å ta ut noe lønn, men det ser lysere ut for økonomien i 2010, selv om det neppe blir noe kjempeoverskudd. På det stadiet vi befinner oss nå eksisterer det ikke økonomisk trygghet, men om vi hadde hatt penger som mål hadde vi nok neppe hatt bandet som hovedgeskjeft. Du kan leve deilig med lite penger hvis du har et lavt forbruk, forteller han.
Å leve musikerlivet på heltid er det bare to av Kråkesølv-medlemmene som gjør akkurat nå. Thomas Litangen derimot er grafikerlærling, mens Kristoffer Unstad studerer journalistikk. Fra februar til midten av april turnérer bandet tungt på kryss og tvers av Norge, før festivalsommeren setter inn. Når de skal ut på turné er det bare to ting å gjøre.

- Man tar permisjon fra jobben, slutter på skolen og pakker kofferten.

Nevner i fleng
Kråkesølv-medlemmene er ikke snau de ramser opp hvilke bergensartister de selv hører på før de inntar byen i slutten av februar.

- Lars Vaular, Kings of Convenience, Shift, Datarock, John Olav Nilsen & Gjengen, Casiokids, Ungdomskulen, The New Wine, Sondre Lerche, Julian Berntzen, Jan Eggum. Det skulle være alle. Mye bra i mange forskjellige sjangere. Det er ikke tilfeldig at Bergen har den posisjonen den har som musikkby her til lands.