Funwalker, yogalates, zumba og crossfit. Treningssentrene  tilbyr nye gruppetimer månedlig, men det er uenighet om hva som faktisk fungerer.

Benedicte Amundsen er treningsansvarlig på Nr1Fitness, og mener det finnes to sider ved det å lansere nye gruppetimer.
– Det er veldig inn å være nyskapende, og det kan være positivt for en type kundegruppe. Noen blir skremt av nye navn, mens det kan dra andre opp av sofaen, forteller hun.
– Men er alle disse nye timene like effektive?
– Det er de ikke nødvendigvis, men hvis det hjelper deg å sette i gang er det bedre enn ingenting. Her kommer det mennesker som aldri har trent før eller kanskje sliter med overvekt, da er det viktig å ha timer tilpasset nybegynnere slik at de holder på motivasjonen.
Pål Bjørhusdal og André Svanevik fra CrossFit Bergen tar fullstendig avstand fra trendfokuset blant de kommersielle treningssentrene.
– Det de tilbyr er egentlig det samme på alle de ulike sentrene. Du må bare velge om du vil ha en grønn eller oransje innpakning. Det eneste som egentlig er nytt er musikken eller navnet, kommenterer Bjørhusdal, eieren av det populære treningssenteret.

Back to basic
CrossFit Bergen fokuserer på det grunnleggende. Det vil si et apparatfritt gym, hvor man konsentrerer seg om kjernemuskulatur og naturlige og funksjonelle bevegelser. Med en lang venteliste allerede et år etter oppstart, er det ingen tvil om at konseptet har slått an.
– I andre idretter fokuserer man kun på en ting. Er du maratonløper, blir du flink til å løpe. Danser du, så lærer du deg å danse. I crossfit gjør du alt, både springer og trener styrke. Du blir ikke best i noe, men du blir veldig god i alt, forteller Svanevik.
Også Nr1Fitness har et crossfittilbud og merker at basictrening har kommet tilbake.
– Det er mest populært blant menn. Vi har en mer folkelig profil, og mange blir skremt av konseptet. Derfor har vi det som et tilbud, men fokuserer ikke på det, sier Amundsen.

For damene
Med overflod av gruppetimetilbud hvor dansing er sentralt, faller mistanken om markedsføring rettet mot kvinner naturlig.
– Det er helt klart et flertall av damer på dansetimer som for eksempel zumba, men så er jo menn redd for alt som er nytt, forteller Amundsen.
På CrossFit bergen er både kvinner og menn godt representert, men fortsatt flest menn.
– Vi skal begynne å satse mer på jenter, informerer Bjørhusdal.
– Men blir man ikke veldig stor av å trene med vekter?
– Det er en myte. Mange damer tror at man plutselig våkner opp som en bodybuilder. Det gjør du ikke. Man blir strammere, sprekere og sterkere, sier Svanevik.

CrossFit
TYPE: Naturlig og funksjonelle bevegelser med høy intensitet. Kondisjonstrening og styrke med og uten vekter.
PASSER FOR: Alle, men du må være motivert.
VANSKELIGHETSGRAD: Reguleres ut fra utgangspunktet. Krever kursing eller veiledning av profesjonelle.

Zumba og andre danserelaterte timer
TYPE: Ulike dansetrinn til musikk. Finnes også med vekter.
PASSER FOR: Alle, men flest damer som viser interesse.
VANSKELIGHETSGRAD: Fin start for nybegynnere.

ViPR
TYPE: Utfordrende kombinasjoner med kondisjon, styrke, balanse, bevegelighet og spenst. Bruker treningsredskapet ViPR, en hul sylinder av gummi. PASSER FOR: Alle som vil trene hardt.
VANSKELIGHETSGRAD: For de med treningserfaring.

Corebar
TYPE: Kondisjon-, balanse- og styrketrening med bøyd vektstang.
PASSER FOR: Alle som vil trene hardt.
VANSKELIGHETSGRAD: For de med treningserfaring.

En morsom tur for de uerfarne

Funwalker er en av de nyeste tilskuddene til Nr1Fitness’ sortiment av gruppetimer. Byavisen har testet det nye treningstilbudet.

Økten på 30 minutter foregår på ellipsemaskiner i sal, og er hovedsakelig konstruert for nybegynnere. Med andre ord, det burde være midt i blinken for meg.
Med treningstights jeg kjøpte for et år siden, men aldri har fått brukt, stiller jeg meg nervøst klar på ellipsemaskinen. Rundt meg står det damer i alle aldere og fasonger, og én mann, Heine Bertelsen. I likhet med meg har han aldri prøvd dette før, men i motsetning til meg er Heine vant med å trene. Instruktør, Gunn Hølleland, setter igang oppvarmingen og musikken. I starten går det lett, og jeg er imponert over egne ferdigheter. Den oppfatningen forsvinner så snart vi begynner å øke motstanden. Jeg hadde nesten glemt hvordan det var å svette, men minnene kommer raskt tilbake.

Det brenner i muskler jeg ikke visste jeg hadde. Heldigvis er instruktør Hølland en sympatisk dame, og lar oss drikke og roe ned pulsen underveis.

Til høy popmusikk forandrer vi stilling på armene og resten av overkroppen. Det brenner i muskler jeg ikke visste jeg hadde. Heldigvis er instruktør Hølland en sympatisk dame, og lar oss drikke og roe ned pulsen underveis.
Vi nærmer oss slutten, og lettelsen brer seg like raskt som svetten. Heine Bertelsen er fornøyd med økten, mens en annen av deltakerne, selvutnevnt spinningjunkie Cathrine Hamre Engh, syntes det var for lett. For meg var det akkurat en passe start på et treningsår, men det spørs om dette blir utfordrende nok om et par måneder.

Flere flykter til treningssentrene i januar, men allerede i mars har flesteparten sluttet å trene. Her er tips til hvordan du kan holde på motivasjonen.

Treningstips for nybegynnere

• Ikke start for hardt
• Ha konkrete mål
• Gjør trening til en rutine
• Vær realistisk
• Finn deg en treningspartner
• Tilegn deg kunnskap om ulike treningsmetoder
• Tren variert, både kondisjon og styrke

Julen og etegildet er over, og vi har glidd over i et nytt år. Med dette følger det nyttårsforsetter, og det merkes på treningssentrene. Men i likhet med andre forsetter glemmes raskt ønsket om å komme i form. Ifølge Paul Ivar Røren, personlig trener ved SATS i Lars Hilles gate, skyldes dette en overambisiøs start eller mangel på en plan.

STOR PÅGANG
SATS forventer omlag 8000 nye medlemmer bare i januar.
– Dette er helt klart den mest populære måneden, og allerede de to første ukene merker man en stor økning i antall medlemmer og folk som kommer for å trene, forteller Røren.
Trenings- og livstilssenteret Easy Life har også opplevd stor pågang etter juleferien.
- Vi får inn mange med nyttårforsett som helst skulle sett resultater i går, forteller Camilla Helleseth, treningsansvarlig ved senteret.

NEDGANG I MARS
Selv om interessen er stor i januar er det mange som faller av lasset allerede etter et par uker.
– De fleste klarer seg bra frem til mars, men det er overraskende mange som ikke holder ut så lenge engang, mener Røren.
Hva som skyldes at folk gir opp nyttårforsettene så tidlig, ser han flere grunner til. Den vanligste er at folk starter for hardt.
– Begynn heller gradvis og start med et par ganger i uken. Kroppen din tåler mer, men det er viktig å holde på motvasjonen.

Vi får inn mange med nyttårforsett som helst skulle sett resultater i går.
Camilla Helleseth, treningsansvarlig ved Easy Life

KONKRETE MÅL
Cecilie Svalland er en av de mer erfarne treningsentusiastene. Hun er en av mange med nyttårsforsett, og har flere tips til hvordan de kan overholdes.
– Jeg trener allerede hver dag, så målet mitt er å trene hardere, tøffere og striktere. Det kan være lurt å føre en logg på hva, når og hvor lenge du har trent, og du må ha mål. Det kan for eksempel være å oppnå idealvekten. Det å ha en treningspartner hjelper også for mange, forteller hun.
Røren er enig, og mener det er viktig å ha konkrete mål. Da er det viktig med kontinuitet og rutine.
– Man må være realistisk og spesifikk med planen man setter opp. En slik plan kan en personlig trener hjelpe deg med, legger han til.

OGSÅ KARBOHYDRATER
For å gå ned i vekt eller få resultater fra treningen er et riktig kosthold sentralt.
– Jeg ønsker også å bli flinkere med kostholdet mitt. Jeg vil spise sunnere og ha mer kontroll på hva jeg spiser, forteller Svalland.
Helleseth mener at dette krever en livsstilsendring, og ikke bare en kjapp kur.
– Det må ikke være svart hvitt. Folk kan ikke telle kalorier hele livet. Det må være et kosthold de kan leve med. Balanse er viktig og du må få i deg både proteiner, fett og karbohydrater.

Balansert lavkarbo

Frode Lavik, lege ved Ernæring og Helse i Strandgaten, merker også stor pågang etter nyttår, da spesielt blant de som vil gå ned i vekt.
– Vi har troen på balansert lavkarbo. For å gå ned i vekt må du redusere inntaket av karbohydrater, men hvor mye du må kutte er individuelt. Spis naturlige mat og råvarer uten tilsetningsstoffer, og unngå sukker og raske karbohydrater.
Han mener at det er viktig å trene, men at det uten et riktig kosthold er svært vanskelig å gå ned i vekt.

Såre fingre og ømme muskler gjør ingenting så lenge man kommer til topps.

Det er mai og solen glinser på Byfjorden. På svaberget sitter en liten gjeng og griller. I fjellveggen like ved klamrer menn og kvinner seg til riller og hyller. Utstyrt med klatresko, sele og karabiner sikter de mot toppen.
– Gi ut litt mer tau, roper en fyr med blå bukse.
– Jeg er oppe, roper Anne Valle like ved. Hun tar en kikk på fjorden før hun er klar for å bli firt ned.
– Det føles veldig godt når jeg klarer en rute, men når jeg ikke klarer en rute blir jeg litt sur, sier Valle med et smil.
Tannlegestudenten er ute på klatretur på Helleneset sammen med Kristian Leithaug. De har drevet med klatring i et år nå.
– Det fine med klatringen er at man stadig får nye utfordringer, sier Valle mens hun tar av seg de trange klatreskoene.
– Og så er det en idrett man kan gjøre sammen med andre uten at det blir superseriøst, legger Leithaug til.

LEDING: Når man klatrer ute må første klatrer lede ruten for å etablere topptaufestet. Dette gjøres ved at klatreren klipser en express-slynge i borebolten på fjellveggen, for dereter å klipse inn tauet etter hvert som han klatrer oppover veggen.

Klatring og grilling
Leithaug og Valle er ikke alene om å være fascinert av den vertikale sporten. De siste ti årene har antallet klatrere i Norge eksplodert, noe ikke minst medlemstallet i Norges klatreforbund viser. De siste åtte årene har medlemstallet økt fra 5500 til 11 500. I tillegg er det veldig mange som klatrer uten å være organisert.
Som med de fleste andre klatrere liker studentene å klatre inne om vinteren og ute om sommeren.
– Vi har klatret inne med KRIK, men nå når været er så bra klatrer vi ute. Uteklatring er absolutt kjekkest. Det er mer ekte, og så går det ikke an å grille inne, sier Leithaug.
Klatring er ansett som en risikosport, men sjansen for å skade seg er minimal dersom man vet hvordan  man skal opptre, samt bruker utstyret riktig. Leithaug innrømmer at det har blitt noen fall når han har klatret på led, men at han ikke har opplevd noen ulykker. Å klatre på led gjøres av den første klatreren på en rute og innebærer at man henger opp express-slynger og klipser inn tauet på vei oppover.
– Jeg har fått flere skader i fotball enn i klatring, sier han.

– Bra for barn
Nå er det Leithaugs tur til å klatre. Han klipser express-slyngene i selen og knytter på seg klatreskoene. Medklatrer Valle følger oppmerksomt med mens han forsvinner oppover fjellveggen.
Valle tror at klatring passer for mange ulike typer mennesker.
– Man bør gjerne ikke ha høydeskrekk når man driver med klatring, men jeg har blant annet opplevd at viltre barn koser seg veldig med klatring. De kan være veldig urolige til vanlig, men når de kommer til klatreveggen, har de fullt fokus på det, sier Valle. Nå er Leithaug på toppen av ruten og Valle er klar for å få han tilbake til bakkeplan.
Solen har gjemt seg bak en sky og dagens klatreøkt nærmer seg slutten. Leithaug og Valle pakker sammen tauet og selene, klar for neste tur i fjellveggen.
– Neste gang blir det kanskje Sotra. Der har de mange flotte klatreruter, sier Leithaug.

Klatrefakta

Barn og unge
Bergen Klatreklubb har et tilbud til barn og ungdom som har lyst til å lære seg å klatre på en trygg måte. Hver gruppe møtes en dag i uken under ledelse av en instruktør. I ungdomsgruppen lærer man de grunnleggende sikkerhetsrutinene på en trygg måte. I løpet av et år vil de fleste kunne klatre og sikre på en trygg måte på egenhånd. Det er grupper mandag, tirsdag, onsdag og torsdag fra 16.30 til 18.30. Av hensyn til sikkerheten er det 12 års aldersgrense. De fleste medlemmene er mellom 12 og 14 år. Nye grupper starter opp ved semesterstart i august/januar.

Inneklatring
Det finnes tre klatrehaller i Bergen:
Fantofthallen: Hallen er 10, 5 meter høy. Har buldrerom
Lehmkuhlhallen: Hallen en 15 meter høy. Har buldrerom.
Bergenshallen: En av Norges største innendørs klatrehaller. Veggen har 470 kvadratmeter klatreareal er 15 meter høy. Har buldrerom

Alle som klatrer inne må ha brattkort. Brattkort er et ferdighetsbevis med ansvarserklæring for klatrere på innendørs klatreanlegg. Ved å ta Brattkort kan klatrerne dokumentere at de har skaffet seg nok kunnskaper og sikringsferdigheter til å kunne bruke klatreveggene på en sikker måte.

Har du lyst til å klatre ute?
Bergen Klatreklubb har laget en oversikt over boltede klatreruter i Bergensområdet. Disse finnes i boken «Klatrefører for Bergen». Helleneset, Loddefjord, Krokeide, Sædalen, Lokøy og Turøy er noen av klatreområdene.
DNT ung Bergen arrangerer onsdagsklatring for personer over 16 år med brattkort. Klatringen foregår ute når været tillater det. For mer informasjon:

http://www.dntung.no/bergen

Denne artikkelen var en del av Byavisens bilag Sport & Friluftsliv i Byavisen nr 20.

Ikke alle bergenske barn er flytedyktige.  Bergens Svømme Club tar et skippertak i sommer for å lære flere å svømme.

Svømmeferdigheter

• 7 prosent av 5.klassingene har hatt svømmeundervisning i løpet av dette skoleåret
• 5. klassingene i Oslo, Hordaland og Buskerud er underrepresentert blant de som har svømmeundervisning i 5. klasse. Mange skoler har fokus på svømmeopplæringen på 4. trinn.
• I gjennomsnitt har elevene 2,5 timer svømming i måneden.
• 51 prosent av 5. klassingene kan ikke svømme 200 meter uten flytehjelpemidler
• 76 prosent sier de lærte å svømme av foreldrene eller på svømmekurs. Kun 21 prosent sier de har lært det på skolen.
• 78  prosent av elevene og 82 prosent av lærerne kunne ønske det var satt av mer tid til svømmeundervisningen i skolen.
• Elever som har foreldre med fremmedkulturell bakgrunn har gjennomgående dårligst svømmedyktighet.
• 65 prosent av elevene har svømmehall i nærheten av der de bor eller går på skoleKilde: Synnovate på oppdrag fra Norges Svømmeforbund og Redningsselskapet, vinteren 2009 – en undersøkelse blant norske 5. klassinger

– Svømmeopplæring er viktig, rett og slett fordi du kan dø av å ikke kunne svømme, fastslår Hanne-Guri Arnesen i Bergens Svømme Club.
I Sentralbadet vrimler det av små svømmersker i flere aldersgrupper. Akkurat nå er det avslutning for klubben, men snart begynner Svømmeaksjonen 2011, som arrangeres på landsbasis. Målet er at 9000 barn skal bli trygge i vann i sommer. 300 av dem er i Bergen, og skal få svømmeundervisning i Sentralbadet, i Landåshallen eller i Alversund, gjennom Bergens Svømme Club.
– Halvparten av landets tiåringer kan ikke svømme 200 meter. Dårlig hallkapasitet gjør at skolene ofte ikke kan gjennomføre tilstrekkelig svømmeundervisning. Selv har jeg en datter som går på en av Bergens største skoler, Nattland. Hele skolen har svømmehall en mandag i uken, eksemplifiserer Arnesen.
En undersøkelse gjennomført av Synovate på oppdrag av Norsk Svømmeforbund viser at 5. klassingene i Oslo, Hordaland og Buskerud er underrepresentert blant de som har svømmeundervisning i 5. klasse.

Tar pingvinmerket
Ved barnebassenget i Sentralbadet finner vi Amina Behammar (10), Christine Haugen (10), Martine Hauge Kjølholdt (12), samt lillesøsteren Synne Hauge Kjølholdt (5). De er allerede erfarne svømmere, som i det siste har trent på vending og livredding. Den yngste badenymfen, Synne, har tatt Pingvinmerket.
– Det er kjekt å svømme for vi kan hele tiden lære nye ting, sier Christine Haugen.
– Hvorfor er det viktig å kunne svømme?
– Du kan redde liv, sier Amina Behammar.
Amina snakker helt etter instruktør Hanne-Guri Arnesens bok. Hun er opptatt av at for å få ned drukningsstatistikken, og å utsette potensielt kritiske situasjoner, er det å kunne svømme et must.
– Gjennom intensivkurset som går over ti timer, skal vi i alle fall lære alle å flyte. Mange har stor fremgang, sier Arnesen.
Svømmeopplæringen er et samarbeid mellom Norges  Svømmeforbund og Gjensidigestiftelsen. Sistnevnte går inn med 14 millioner til finansiering av Svømmeaksjonen 2011. Totalt i Bergen får cirka 1000 barn tilbud om intensiv svømmeopplæring i regi av de ulike svømmeklubbene i Bergen.

Svømming er en idrett du kan drive fra vugge til grav, og som gir minimalt med skader. Vi har medlemmer som er over 80 år og i ekstremt god form.
Hanne-Guri Arnesen, Bergens Svømme Club

Mors angst
Ifølge Arnesen står det gjerne dårligst til med svømmeferdighetene blant jenter med flerkulturell bakgrunn. Dessuten kan foreldres vannskrekk ofte overføres til barna.
– Barn blir ofte redde fordi mamma er redd. Men du skal se mestringsfølelsen når barna lærer seg å bli trygge i vann og får svømmeferdigheter, sier Arnesen.
Hun mener svømmesporten har helt klare fordeler.
– Svømming er en idrett du kan drive fra vugge til grav, og som gir minimalt med skader. Vi har medlemmer som er over 80 år og i ekstremt god form, sier Arnesen.
Gjennom å lære seg basale svømmeferdigheter, kan man også bli innvidd i vannidrettens gleder, påpeker Arnesen.
– Når ellers har du følelsen av å være helt vektløs? Det gir en følelse av frihet, sier svømmeentusiasten.

Patricia Flataker ble bitt av sykkelbasillen for bare tre år siden, og gjennomførte 35 ritt i fjor. Men hun savner flere kvinner bak sykkelstyret.

– Selv hadde jeg bare syklet i tre uker da jeg var med på Bergen-Voss og Skjærgårdsrittet til Øygarden i 2008. Jeg havnet selvsagt sist, men for meg var ikke det så farlig, sier læreskolestudenten og syklisten Patricia Viviana Alme Flataker.
I tre år har hun satset på sykkelsporten som altoppslukende fritidsaktivitet. Hver vår er det to fellestreninger i uken med intervaller, samt langturer både lørdag og søndag.
– Jeg bruker mye tid på sykkelsporten, både før og etter trening. Det går jo tid til rengjøring av sykkel, restitusjon og spising. Men syklingen har gitt meg store naturopplevelser. Du får øynene opp for nærområdene rundt deg og sett utrolig mye. Jeg hadde knapt vært på Fanafjellet før, sier Flataker.

Målet er t-skjorte
Bergen Cykleklubb har om lag 600 medlemmer. Flataker opplyser at i junior- og seniorklassen (som hun selv sogner til) er det kun tre kvinner, deriblant Flataker selv. I ungdomsklassen fra 10-16 år er det 4-5 jenter.
– Veldig mange jeg kjenner sykler, men jeg har inntrykk av at de tror de må være veldig gode for å begynne. Det er bare å sette seg på sykkelsetet. Se på meg, i begynnelsen var jeg dårligst i mange av ryttene jeg deltok i, sier Flataker.
Nå er hun sisteårsstudent på Lærerhøgskolen og må la racersykkelen hvile mens hun fordyper seg i pedagogikk og fagdidaktikk. Men i de senere årene har hun nærmest reist land og strand rundt for å delta i sykkelritt. I fjor ble det 35 av dem.
– Jeg synes premiene er en stor motivasjon. Av samlingen pokaler og t-skjorter som jeg nå har, skulle en nesten tro jeg var veldig god. Men det handler vel mest om deltakelse, sier Flataker og ler.

LIATÅRNET: «Liatårnet opp»  er blant de lokale rittene til Bergen Cykleklubb. Her er Patricia Flataker sammen med to medsyklister. Foto: Privat

Seksdagersritt
På det meste trener hun fem dager i uken, og målet er å kvalifisere seg til Norgescup. I fjor deltok hun i seksdagersritt i Sverige.
– Også da havnet jeg helt bakerst fordi de som er med er svært gode. Men det er jo lærerrikt. Noe av det kjekkeste er det gode miljøet i sykkelklubben. Selv om mange av juniorguttene satser veldig seriøst, er det også sosiale aktiviteter som sommer- og julefest, sier Flataker.
– Hva skal til for å bli en god syklist?
– Det er mye som spiller inn hvis man skal bli flink til noe, og det er ingen unntak innenfor denne idretten. Kosthold, trening og hvile henger nøye sammen. Man må også gjerne nedprioritere andre ting, som for eksempel fester og lignende hvis man skal ha maks utbytte av treningen. I tillegg må man våge å satse, man må våge å tape og man må også ha evnen til å unne sine medsyklister en seier, sier Flataker.
Selv foretrekker hun temporitt framfor terreng. Nå håper hun flere jenter får øynene opp for sykling på landeveien.
– Bergen-Voss i juni er en stor folkefest hvor 4000-5000 syklister deltar. Dette rittet er noe alle kan klare, og det gir en vanvittig god følelse å gjennomføre, sier Flataker.

LØVSTAKKEN: Flataker etter endt ritt. Foto: Privat

Mange folk og små baller hopper rundt i hallen. Det er ikke et eneste stille øyeblikk når Laksevåg bordtennisklubb har trening.

– Det beste med bordtennis er at du kan spille inne, forteller Benjamin Otto Hatlebakk. Han er bare 10 år, men allerede en av de beste på laget.
Han spiller også fotball, men synes bordtennis er best.
– Det er mer gøy, og enklere å møte venner når du spiller bordtennis, forteller han.
Han har bare spilt bordtennis i nesten fire år, men har allerede bestemt seg for å bli proff.
– Det vanskeligste med bordtennis er sikkerhet. Sikkerhet på at du skal klare å treffe hver eneste ball. Derfor spiller jeg også med de voksne, forteller 10-åringen.
Faren hans, Otto Hatlebakk, er leder for klubben, og er veldig glad i bordtennismiljøet i Bergen.
– Dette er en klubb som har eksistert siden 50-tallet, og de som startet den spiller fortsatt, forteller Hatlebakk.

Gamledager
Det beste er nemlig at det er en sport du kan bli gammel i, mener han.
– Hvis du først velger å bli profesjonell innen bordtennis har du en sport du kan bli gammel i. Det er ikke som håndball og fotball der det fysiske hindrer deg til slutt, sier han.
Han er fornøyd med klubben og lokalet.
– Standarden for bordtennis i Bergen er ikke så veldig bra, noe som er trist med tanke på alle talentene, sier Hatlebakk.
Han har sammen med klubben brukt sparepenger og energi på å pusse opp lokalet i Olsvik.
– Det er så deilig å ha en hall hvor man bare kan komme inn og begynne å spille. Det tar veldig lang tid å bære og få opp bordene, noe de ofte må gjøre i de andre klubbene. Vi er de eneste som har eget lokale i Bergen, og her kan medlemmene komme og spille når de vil, forteller lederen.
Og det gjør de. På kveldstid, og på dagtid.

Nybegynnere
Det er stadig flere som deltar på kveldstreningene i Olsvik.
– Det er alt fra barn og unge, til voksne og andre idrettsutøvere som bestemmer seg for å bli med på treningene, smiler Hatlebakk
Anne Lise Nilsen (14) begynte rett før jul og spiller bordtennis med faren sin.
– Jeg spiller allerede badminton, men det er ikke nok treninger så da tenkte jeg at jeg kunne bli med her også, forteller jenta.
Hun synes det vanskeligste er å skru ballen.
– Det er så mange som skrur ballen alle veier, men jeg har heldigvis god tid på å lære det, smiler hun.
Det eneste som mangler er litt flere jenter, mener hun.
– Det er noen damer her, og litt jenter, men det kunne godt ha vært flere, forteller Nilsen.

Veterantrening
På dagtid er stemningen i lokalet en helt annen. Fortsatt fullt, men konsentrasjonen når nye høyder.
– Alle her har vært gjennom slag, kreft og operasjoner. Det er fint for oss å ta en pause fra livet og konsentrere oss om bordtennisen, forteller Hans Jacob Erenstsen.
Han er 72 år og har trent bordtennis med flere av gutta siden de startet klubben nedi gata som fjortenåringer.
– På den tiden var vi i sanitetshuset, og jeg husker vi varmet stedet med tusen ovner før trening, ler kompisen Kjell Gloppen. (67)
Kjell har vært gjennom en stor operasjon, og ser dårlig på det ene øyet. Likevel klarer han å slå Byavisens journalist i bordtennis.
– Vi bryr oss ikke så mye om hvem som vinner. Vi begynner å bli så gamle at vi glemmer det fem minutter etter seieren likevel, ler Erensenten.
Det gjør det lett å følge «Tap og vinn med samme sinn»-prinsippet er mennene enige i.

Full Hall
Vanligvis pleier dagtreningen å huse full hall, i dag er de åtte.
–Vi har til og med noen damer her, men i dag har nok været skremt bort et par, smiler Gloppen.
Han mener det er godt for de eldre å ha noe å gjøre på dagtid, og ønsker seg gjerne flere spillere.
– Vi har det veldig kjekt her. Alt fra pensjonister til sjømenn og folk som kommer helt fra Kjøkkelvik på dagtreningene, forteller Erensenten.
De er alle enige om at det er fint med mosjon for folk på deres alder.
– De sier at en bordtennis-spiller går like mange steg i minuttet som en bokser, informerer Gloppen.
Klubben for de eldre har kun holdt på i ett år, men med stor suksess.
– Vi har oppgradert pausene med kaffe, slikt er jo damene er så flinke med, forteller Erensenten.

Det er veldig mange forskjellige asiatiske kampsporter i Bergen. Men kun én hvor man kan suse over gulvet og føle seg som en krigsherre, i stillhet.

Hva er Kyudo?

• Gammel japansk kampkunst
• Bueskytterkunst der fysisk og mental balanse står i fokus
• Målet er å treffe en blink på 36 cm i diameter på 28 meters avstand
• I Oslo er det er stort Kyudoengasjement, men det er aktivitet  også i Bergen og Trondheim
• Hovedforskjell i forhold til
  vestlig bueskyting:
• To meter lang assymetrisk bue uten stabilisator eller sikte
• Spesiell øvelsesmetodikk
• Tradisjonelle drakter
• Langsomme bevegelsesformer

Vi befinner oss i Haukelandshallen, og det skal holdes kurs for Bergen Kyudoklubb. Klubben, som bare har seks medlemmer, har bedt alle som vil komme og prøve å skyte japansk pil og bue.
– Kyudo er en slags livsstil. Det er veldig krevende og man kan holde på i mange timer, forteller trener Hanno Kiehl.
Han startet Kyudoklubben for fire år siden.
– Det er en veldig lang prosess å starte med noe så spesielt i en by som Bergen, jeg var nybegynner, men fikk hjelp fra Oslo, også var vi plutselig her, sier han.
Det måtte både venting, tålmodighet og penger til.
– Jeg tjener ikke noe på dette selv, alle pengene vi får inn, går til utstyr og lokale, og det er ikke noe mer til overs da, sier Kiehl.
Penger på utstyr er en ting, men hva med penger på legevakten?
– Nei, sporten er ikke farlig! Du kan skrape opp en eller annen kroppsdel, men til syvende og sist er håndball tusen ganger farligere, ler han.

Som meditasjon
– Kyudo er en vakker og avslappende sport. Jeg har aldri meditert, men jeg vil tro at man får en følelse som dette, forteller Hilde Røksund (43).
Det er helt stille når klubbleder Hanno Kiehl får med seg alle medlemmer og deltakere på det første Kyudoritualet.
Håndballtreneren i naborommet høres langt inn i salen mens vi bukker foran en vegg. Stort mer bråk blir det ikke denne dagen.
– Jeg har ikke noen spesiell tilknytning til verken Asia eller Japan. Jeg så en artikkel om det, og tenkte jeg ikke hadde noe å tape, smiler Røksund.
Selv jobber hun på universitetet, innen medisin. Hun har vært medlem i klubben i over to år, og syns det beste med Kyudo er roen og folkene. – Vi har tre forskjellige nasjonaliteter her, og vi er bare seks! Dessuten er vi alle blitt veldig gode venner. Til tross for stillheten her så forekommer det veldig mye snakking når vi skyter, ler hun.
Hun stiller seg opp for å vise alle deltagerne hvordan klubben opptrer i konkurranser. Fire bueskyttere farer over gulvet med lette skritt, og med stramme armer og med festet blikk skyter de mot blinken på målskiven. Fulltreffer.

Tålmodighet er nøkkelen
– Det er spennende og interessant å drive med japansk kampsport, forteller Thomas Larsen (21). Han har vært med i klubben siden den startet, og er nettopp kommet hjem fra ett år i Japan.
– Det var ikke planen å havne i Japan, men jeg er veldig glad for at jeg dro. Det er en opplevelse for livet, forteller 21-åringen.
Han er også godt i gang med en bachelor innen emnet. Masteren er heller ikke så langt unna.
– Nå skriver jeg om noe med Japan, men til masteren vil jeg skrive om asiatisk historie, det er veldig spennende, forteller Larsen
Han er enig med Røksund om at det beste med Kyudo er at det er roligere enn annen kampsport.
– Grunnen til at jeg startet med Kyudo, er fordi jeg er veldig interessert i japansk kampsport, forteller Larsen, som også er med i Kendoklubben, en japansk fekteklubb.
Det er likevel ikke tvil om hva som er det viktigste med bueskytingen.
– Tålmodighet. Du må like litt gammeldags kampkunst, og ha masse tålmodighet. Det tar ikke lang tid å lære Kyudo, men å mestre det er en helt annen ting, sier han.

Krigsprinssessen
– Det er mye mer motiverende å gjøre det, enn å bruke masse tid på å snakke, så nå skal dere få prøve, forteller Kiehl. Lederen er allerede klar for å gi fra seg piler og buer til alle deltagere.
Vi stiller oss på en linje, de lange buene viser seg til å være mye tyngre enn de så ut på oppvisningen, og halvparten av pilene treffer gulvet når treneren gir klarsignal for å skyte.
– Sterke skuldre, fest blikket, og tenk over hva du gjør, forklarer Kiehl videre, før vi prøver igjen.
Jeg stiller meg med lave skuldre, og høye albuer, og med trenerens blikk festet på meg, drar jeg buen så langt bak jeg klarer. Fulltreffer! Til tross for at vi står en meter unna blinkene, føler jeg meg som en krigerprinsesse, og suksessen er synlig i de andre deltagerne også.
– Dette er kjempegøy, smiler Petter Sandnes (33).

Fornøyde deltagere
Sandnes forteller at han har hatt lyst til å prøve sporten lenge.
– Jeg har tidligere drevet med karate, og dette er mye roligere, forteller han.
Han syns ikke det virker så fysisk krevende, men ser likevel en fremtid i sporten.
– Det eneste problemet nå er at jeg må kjøpe meg en ny bil. Den jeg har er jo mye kortere enn disse buene, ler han.
Sidemannen Julian August Holden-Stoutland (14) er enig med Sandnes.
– Jeg syns det var kjempebra, og veldig morsomt.
Han lot seg friste av moren sin til å bli med.
– Jeg driver allerede med fekting, så jeg syns det er spennende å lære andre kampsporter.
Hva som skjer fremover kan derimot bare tiden vise.
– Det er veldig gøy å lære seg noe nytt, og spesielt med andre mennesker, avslutter 14-åringen.

Vis som bildefremvisning

Kristian Drange Slettjord må dempe popcornavhengigheten når han nå skal ta steget fra Ulriken til Kilimanjaro.

– Jeg er sliten allerede nå, utbryter Kristian Drange Slettjord (29).
Den utrente askøyværingen har satt seg et hårete mål for 2010. Det er 322 dager til han  skal bestige Kilimanjaro. Afrikas høyeste fjell.
Men femti meter fra Det Lille Kaffekompaniet og Fløibanens nederste stasjon, sliter han.
– Jeg innrømmer at jeg er i elendig form og har en kondisjon som ligner grisen. Nå har jeg 11 måneder å forbedre formen på, sier Slettjord.

Velger bort Las Vegas
Den fysiske utfordringen er svaret når de to kameratene blir spurt om hvorfor de vil legge seg i daglig hardtrening for åtte dagers intens fjellbestiging.
– Det er jo en sinnsyk idé. Det tok bare seks dager fra vi fikk ideen til vi meldte oss på tur. Det gikk jeklig kjapt. Vi ville gjøre noe som ikke så mange andre har gjort. Mens andre kamerater har satt seg fore å dra til Las Vegas, brenner jeg for toppturer, sier Tor-Robert Torsvik (28).
Ishockeyspilleren er allerede i god form, takket være timer i ishallen og jevnlig vektløftning, men han frykter ikke at turkamerat Kristian blir svakeste ledd i gruppen på 17 personer som skal bestige Afrikas topp.
– Det kan jo like gjerne være meg som svikter. Jeg frykter mest for psyken og høydesyken. Mange reagerer jo på de vanvittige høydeforskjellene. Jeg tror formen skal være inne både for meg og Kristian innen november. Vi må jo klare å nå toppen, sier han.

Har nådd Askøys høyeste punkt
For Kristians del medfører også planleggingen omlegging av kosthold. Hangen til tynne, friterte potetflak og popcorn må droppes til fordel for et sunt kosthold og harde treningsøkter, signert Jarle Traa.
– Nå er det slutt på firepakning med Kvikklunsj. Det ville vært flaut å være den som er dårligst trent på turen, proklamerer Slettjord.
– Hvor mye har du trent denne uken?
– Jeg har vært to ganger på tredemøllen, og jeg har gått en fjelltur til Kolbeinsvarden.
– Regnes det som et fjell?
– Det er jo i alle fall Askøys høyeste punkt, parerer Slettjord om varden som ligger 237 meter over havet og «passer for barnefamilier og større barn».
Nå gleder de seg aller mest til å nyte den magiske solnedgangen de er blitt lovet på toppen av Kilimanjaro.
– Og så blir det deilig med en øl ved bassenget når vi har kommet ned, sier Slettjord.

Tar med lesestoff
De har flagget turen høyt for venner og bekjente, skaffet seg en sponsor, og skal bedrive beinhard utholdenhetstrening.
– Heldigvis har vi syv fjell rundt oss som vi kan trene på. Det er dessuten viktig å trene med ryggsekk. Selv om sherpaer bærer det meste, må vi også tenke taktisk når vi pakker. Det er lurt å ha med seg lesestoff til turen i tilfelle man ikke får sove under Afrikas himmel, sier Torsvik.
Også tett bekledning og hodelykter står på pakkelisten. På turen opplever de alt fra jungel til snø og ti minus, så pakkelisten må tilpasses både sommer og vinter. De skal gå fra 4-8 timer hver dag, ofte med radikal stigning. Selv om de skal ta turen til Toppidrettsenteret i Oslo for testing, er guttene opptatt av at turen også skal virke inspirerende for andre, og vil derfor fremstille det som en tur som alle kan få til, med dispilinert trening.
– Vi er jo bare to tjuagutter fra Bergen. Det bør gi håp for flere, sier Tor-Robert Torsvik.
De tror de har mye igjen for å velge å trene i tospann og holde hverandre oppe på den bergenske holken før de setter kursen mot et annet kontintent.
Turarrangøren deres er den ikke uomtalte Jarle Trå som måtte reddes ned fra Mount Everest i 2009.
– Hvorfor trenger dere Jarle Trå som turarrangør? Mange nordmenn drar på egenhånd til Kilimanjaro?
– Han er ingen vanlig guide, og har ofret veldig mye for å nå topper. For oss er det en trygghet, det blir nesten som å kjøpe en pakketur. Kilimanjaro er tross alt ukjent territorium. Det er ikke Gran Canaria, fastslår Kristian Drange Slettjord, tidligere sydenturist nå fjellbestiger.

[Vis som bildefremvisning]

Les også:
Turkulturen hjelper nordmenn opp
– Alle kan klare turen
Gjør big business av norske fjellgeiter

Finn- Ole Haugland (59) har nådd Kilimanjaro to ganger. Sist gang med middelaldrende menn fra Frank Mohn.

Det er femten år siden Finn-Ole Haugland satte sine bein på Kiliman-jaro for første gang. Den gang hadde han med seg sin sønn. For to år siden var han tilbake med syv kollegaer fra Frank Mohn.
– Det er en veldig kjekk tur, og man trenger absolutt ikke være i mer enn normal form. Du bærer jo bare på en liten sekk mens bærerne tar resten. Så lenge man er i normalform, kan hvem som helst klare dette. Utfordringen er å få nok dager til akklimatisering for å unngå høydesyke, og at man på toppen må være forberedt på mange kuldegrader og isende vind. Turen er en gåtur og de vanligste rutene krever ingen klatreerfaring, sier Finn Ove Haugland.
Han legger vekt på at man starter på 2500 høyde og at dagsetappene er på seks, syv timer og man går i svært sakte tempo.

– Det er en veldig kjekk tur, og man trenger absolutt ikke være i mer enn normal form.
Finn-Ole Haugland

Foretrekker lavsesong
Selv har han organisert turene helt på egenhånd. Før mailkommunikasjon-ens tid tok han kontakt med det lokale turistkontoret per brev for å organisere den første turen.
– Jeg kommer nok aldri til å melde  meg på en organisert tur. Det kan være greit for dem som vil være i ekstra trygge hender.
Han vektlegger naturopplevelsen og stemningen som det største ved å bestige fjellet. Haugland har gått en gang i høysesongen, men fortrekker regntiden når det ikke er flust av andre fjellturister.
– Man må være forberedt på dårlige sanitærforhold og en del boss i campene. I høysesongen går man nærmest i kø.
Finn Ove Haugland nærmer seg 60, går mye i fjellet, og planlegger nye toppturer.
– Kilimanjaro er et fascinerende fjell og toppen Uhuru Peak på 5895 meter over havet er på kraterkanten av vulkanen. Breene og snøen er i ferd med å forsvinne og vi er kanskje den siste generasjon som får oppleve snø og is på Kilimanjaro, sier han.

Les også:
Turkulturen hjelper nordmenn opp
Fra kaffebar til Kilimanjaro med Jarle Trå
Gjør big business av norske fjellgeiter

Jarle Trå regner med å  omsette for 6 millioner på toppturer i år.  Selv har han ikke tid til å være med på noen av dem.

– Ruten som Kristian og Tor-Robert skal gå heter Machame og er den flotteste ruten. Jeg går aldri det som er normalruten rett og slett fordi denne er mer spennende og spektakulær. Dessuten er det den beste akklimatiseringen for å redusere risikoen for å få høydesyke, forteller Jarle Traa.
– Hvor mange får høydesyke?
– Veldig få på mine turer. Og det dreier seg oftest om en mild hodepine. Det viktigste er kondisjonen, at man går litt turer i forkant. Ellers er det ingen klatremessige utfordringer, sier Jarle Trå som dermed ikke frykter for bergensteamet.

Får konkurranse av Cecilie Skog
Jarle Trå sitter hjemme på Voss, og mottar bilder fra nordmenn som når Kilimanjaro i hans regi. Han legger ikke skjul på at hans pakkereiser til Afrikas høyeste fjell  har blitt god business. Det er dette vandringsmannen lever av. Selv skal han ikke delta på noen av de 20 turene som man kan melde seg på.
– Er det ikke litt juks å markedsføre dette under navnet Jarle Trå når du selv sitter på Voss og administrerer?
– Dette har blitt så stort at jeg ikke har sjans til å lede turene selv. Dessuten står det jo på nettsiden at det er andre guider som er turledere.
– «Fjellkjendiser» som Cecilie Skog og du har skapt en ny type fjellturisme. Hvorfor skal man gå på tur med en kjendis?
– Man trenger jo ikke gå med «fjellkjendisene», men jeg anbefaler å bruke firma som vet hva de gjør, og som har god kjennskap til både Afrika og høye fjell. Det er nok etterspørsel til at vi lever godt nok i markedet alle sammen. Konkurranse er bare sunt, sier Jarle Trå om kollega Cecilie Skog som i skrivende stund har nådd Kilimanjaro som turleder for en gjeng kvinner.
– Hva er det som er så magisk med Kilimanjaro?
– Du går fra den tetteste regnskog til arktisk ørken, og ser noe av det mest frodige livet på planeten. Hele tiden ser man noe nytt, nye naturtyper og utsikter. Veldig mange av mine turdeltakere får med seg Zanzibar etterpå og det blir da som Africa in a nutshell, sier Jarle Trå.
– Hvorfor har norske stillesittende nordmenn plutselig fått dragning mot Afrikas høyeste fjell?
– Jeg tror det dreier seg om selvrealisering, om at vi har det så bra materielt med båt, hytte, hus og bil. Da kommer lysten etter noe som ikke handler om penger,  sier Jarle Trå.

Les også:
Turkulturen hjelper nordmenn opp
– Alle kan klare turen
Fra kaffebar til Kilimanjaro med Jarle Trå

Mens skikursene tidligere ble dominert av barn og menn, har damene nå kommet på banen.

DAMER: Daglig leder Jill Garen i Voss Fjellandsby Skiskole opplever at stadig flere kvinner melder seg på skikurs. Foto: Studio Soldal

– Trenden har snudd. Vi har fått flere og flere voksne på kurs, og spesielt kvinner, sier daglig leder Jill Garen i Voss Fjellandsby Skiskole til Byavisen.
Rundt 2500 er innom på kurs i Myrkdalen på Voss i løpet av en sesong.  – Vi har hatt en gradvis økning hele veien, sier Garen.

Mødrene på banen
De fleste som tar skikurs på Voss velger privatundervisning, enten alene eller sammen med et par venner.
– Mødrene som har stått nederst i bakken og smurt matpakker og sett på, er nå kommet på banen. Og det er jo bra, sier Garen.
Kursene varer som regel et par timer, men enkelte velger kurs på ti timer for å få mer kontinuitet i opplæringen. Både alpint og snowboard-kurs er populært på Voss.
– Det er flest barn som velger snowboard, i tillegg til voksne menn. Kvinnene velger enten kurs for nybegynnere eller litt viderekomne, sier skisjefen.
Hun forteller at pågangen så langt i vinter har vært god, selv om kulden i julen skremte bort en del barnefamilier.

Voksne på snowboard
Forrige helg var det gratis skiskole i Myrkdalen regi av MX Sport. Av 900 påmeldte var over halvparten godt voksne.
– Det som er litt gøy er at veldig mange voksne har meldt seg på snowboard-kurs, blant annet en på 60 år, sier markedssjef Jan Frode Skeie i MX Sport Bergen til Byavisen.
I fjor var det 50 påmeldte på snowboard-kurs, mens i år var antallet 150.
– Det har vært så populært med skateboard i det siste, det kan ha fått fokus over på snowboard igjen, tror markedssjefen.
Mange kvinner mellom 35 og 50 deltok på skiskolen i Myrkdalen. De fleste av disse gikk på kurs i carving.
– Det er mulig disse har fått såpass store barn at de kan dra på kurs alene. Dermed kan mor være med på kurs selv, sier Skeie.

Flest på alpint
I Eikedalen er sesongen så vidt i gang. – Vi har ikke hatt så veldig stor pågang ennå, forteller leder for Eikedalen skiskole, Harald Krogh.
Rundt 300 deltar på skikurs i Eikedalen i løpet av en sesong, og de fleste er barn mellom syv og 12 år.
– Vi har noen voksne deltagere, og noen godt voksne også, men antallet er ganske stabilt, sier Krogh til Byavisen.

I Eikedalen velger de fleste kurs i alpint, mens snowboard har hatt nedgang etter en topp for fem-seks år siden.
– Etter at carvingskiene kom, dreide interessen seg over på alpint igjen, sier Krogh.
Skikursene i Eikedalen foregår stort sett i grupper på rundt seks personer med instruktør. De fleste deltar på nybegynnernivå.
– Vi har kurs for viderekomne også, men det er ikke så ofte vi får spørsmål om det, sier lederen for skiskolen.

Den aktive bestemoren Nina Tangen (50), spøkte om at hun skulle begynne på kickboksing. Nå har hun drevet med idretten i ett og et halvt år.

I treningslokalet i Mathopen er det 230 medlemmer som driver med forskjellig kampsport. En av dem er 50 år gamle Nina Tangen, som har tre barn og ett barnebarn. Tidligere har hun drevet med langrenn og orientering, men høsten 2009 overtalte broren henne til å begynne med kickboksing.
– Jeg trodde ikke at denne type trening var for meg. Jeg har tidligere vært veldig aktiv med flere typer andre idretter, men nå ble løping og treningssenter for kjedelig for meg. Da min bror sa at dette var en sport for meg, trodde jeg han tullet, men da jeg på en fest var stor i munnen med kameratene hans, var det ingen vei tilbake. Og etter en trening var jeg frelst, smiler hun.

Føler seg ikke truet
Treningskameratene til Nina er hovedsakelig mellom 12 og 30 år, men føler seg ikke truet av at de er flere år yngre enn henne.
– Jeg tenker egentlig ikke på at de er yngre. Jeg føler at jeg er i god form, og ingen her behandler meg annerledes fordi om jeg er eldre.
Hun forteller videre at denne treningen passer veldig godt for henne fordi at hun har det gøy på trening.
– Alder betyr ingenting her. Man må fokusere på det man driver med og kan ikke ta med seg jobben hit. Da får man seg et slag i fjeset. Treningen er også veldig gøy, timen går ganske fort og man blir svett.

Flest mosjonister
Leder og trener for Bushido kampsportsenter, Ottar Vassenden, forteller at de fleste medlemmene trener på mosjonistnivå, derfor er dette en type trening for alle aldre.
– Vi merker at flere og flere over 40 år begynner med kampsport. Miljøet er lagt opp pedagogisk og det er kun rundt ti prosent av de som begynner her som velger å konkurrere. Nivået generelt er på mosjonistnivå og passer derfor som trening for alle uansett alder og fysikk.

Flere seniorer enn før
Treningskjedene har nå mer fokus på den godt voksne treningsgruppen. Egne seniortimer og veiledning gjør at flere over 50 år trener på treningssentre.
Daglig leder ved Elixia, Laksevåg, Veronica Oestreich forteller at de har hatt en jevn økning i antall medlemmer som er over 50 år.
– Vi ser at det er en økning i godt voksne medlemmer her ved senteret. Jeg tror at dette har mye med at det ikke er så truende for denne gruppen å trene her lenger. Vi har nå tilbud om faste timer for dem over 55 år, hvor vi fokuserer på tilrettelagt trening for deres muskelgrupper. Dette varierer fra styrketrening og kondisjon i sal til spinning, pace og stretching. Det er også fullt mulig for dem å gå på vanlige gruppetimer.

Forsinker aldringsprossesen
Treningskjeden SATS har også timer for de godt voksne. Dette er timer innen styrketrening, sykling, bevegelighet og kondisjon. Timene er ifølge PR- og kommunikasjonssjef Lars-Einar Petterson spesialtilpasset slik at alle kan henge med.
- På SATS opplever vi at stadig flere godt voksne og eldre har skjønt at det er viktig å investere i egen helse. Jevnlig trening forsinker aldringsprosessen, og gir folk et bedre og mer aktivt liv. Mange trener slik at de skal kunne nyte alderdommen med reiser og opplevelser. I tillegg er disse gruppene veldig sosiale og treningssenteret blir et samlingspuinkt på formiddagen og ettermiddagen.
Petterson understreker at denne aldersgruppen er det viktig for senteret å fokusere på.
- SATS ønsker hele tiden å tilby og utvikle treningsformer for nye målgrupper, og det er derfor viktig å satse på de godt voksne. For det første er det viktig at denne gruppen får et treningstilbud, sett fra et folkehelseperspektiv, men det er også viktig for SATS å skape aktivitet på dagtid når vi har færre besøk fra de som er i arbeidslivet.

Færre er støttemedlemmer

Med tettere oppfølging enn før og flere typer treningstilbud, blir færre støttemedlemmer ved treningssentre etter nyttår. Nå ringer treningssenteret deg hjem hvis det er lenge siden du har trent.

Ved Elixia på Laksevåg merker de at medlemmene som melder seg inn rett over nyttår, har mindre frafall i treningen nå enn før.
– Vi ser at folk er blitt flinkere å trene hele året og ikke bare fram til påske. Men vi ser at feilen folk ofte gjør er å gå for hardt ut med å trene for mye, og derfor dabber det av etter et par måneder. Elixia fokuserer på å gi alle medlemmer muligheten til motivatorer, slik at de kommer skikkelig i gang med treningen. Og hvis det er lenge siden medlemmene har kommet på senteret, ringer vi for å høre hvordan det går med dem, sier daglig leder, Veronica Oestreich.

Økning nå
SATS har en økning i antall medlemmer både etter nyttår og sommerferien.
– Vi ser at mange har satt seg mål om å starte treningen på nyåret. Den samme økningen skjer etter sommerferien. Dette er trender hele bransjen opplever, og derfor er det så viktig at vi sørger for at våre medlemmer fortsetter å trene også etter at de har blitt medlemmer, sier pr- og kommunikasjonssjef Lars-Einar Petterson.

Egne tilbud
Treningssentrene har flere måter for å få medlemmene sine til å fortsette.
– På SATS får alle medlemmer fri treningsveiledning så ofte de ønsker, og det er viktig for oss at medlemmene er aktive. Vi må imidlertid fortsette å jobbe hardt for at medlemmene skal benytte treingstilbudet og da er det viktig at de opplever at de får effekt av treningen. Vi har også ulike motivasjonskampanjer og konkurranser som holder medlemmene i gang gjennom hele året, forteller Petterson.

Oppfordrer voksne til å trene

– Jo eldre man blir, jo viktigere er det å holde kroppen i gang, sier daglig leder Ronny Sørlie i Mykje Meir.

Mange har som nyttårsforsett å trene mer. Treningseksperten mener det er viktig å ikke gå for hardt ut.
– Mange finner ut at nå må de starte et nytt og bedre liv, men det blir ofte for amibisiøst. Nyttårsforsetter er bra, hvis de er gjennomførbare. Men vi må tenke hva som er realistisk i forhold til antall ganger og hvilken aktivitet man skal gå i gang med, sier Sørlie, som driver et treningssenter med personlige trenere. Han mener treningen må bli en del av den faste rutinen.
– Man må holde den tiden like hellig som andre avtaler, sier han.
Optimal trening for godt voksne er tre ganger i uken, med en blanding av kondisjonstrening og styrketrening.
– Det er viktig å holde på over tid. Med kondisjonstrening kan en forebygge hjerte- og karsykdommer. Styrketreningen kan forebygge benskjørhet, sier Sørlie.
Han sier det er en myte at man ikke klarer å øke styrken etter fylte 50 år.
– Hvis man sammenligner en 20-åring og en 50-åring, vil progresjonen være nesten lik prosentmessig, selv om utgangspunktet er forskjellig, sier treningseksperten.
Han understreker at treningen gir god effekt selv om man ikke har trent tidligere i livet.
– Vi merker at eldre folk blir mer opptatt av trening. Det er gradvis flere som aksepterer det å gå inn og trene. Men man må ikke trene på treningssenter, understreker Sørlie.

Forrige uke hadde karateklubbene i Bergen besøk av regjerende verdensmester fra Japan. Det ble knalltøffe treningsøkter for bergenske karatetalenter.

Karatefakta

• Karate kommer fra øya Okinawa sør for Japan.
• I karate trener man på tre måter: kihon, kata og kumite.
• Kihon er grunnleggende teknikker, kata er en innbilt kamp i et bestemt mønster og kumite er kamp mot en motstander.
• I Norge er det omtrent like mange jenter og gutter som trener karate.
• Sensei – Den høyest graderte i klubben
• Karate Ka – En som trener karate
• Dojo – Treningshall
• Gasshuku – Treningssamling
• Gi – Treningsdrakt
• Obi – Belte
• 9. til 1. Kyu – Fargede belter
• 1. til 10 Dan – Svarte belter
• JKA – Forkortelse for Japan
  Karate association

Forrige helg ledet regjerende verdensmester i shotokan karate årets treningssamling sammen med den norske hovedinstruktøren Geir Arild Larsen. Hele 650 deltakere var med.
– 450 av de påmeldte graderte seg, sier Ronny Lindkvist, styreleder i Arna karateklubb, som arrangerte samlingen.

Jubileum neste år
Etter treningssamlingen har verdensmesteren og den norske hovedtreneren besøkt karateklubber i Bergen og instruert ivrige karateutøvere.
– JKA Norway har hatt en jevn vekst de siste 10 årene  og har nå  2500 medlemmer. Neste år fyller vi 25 år. Det skal feires med at 10 av de beste instruktørene i verden kommer på besøk til Norge, sier Larsen.
JKA Noway er den  norske avdelingen i JKA, som er verdens største organisasjon for shotokan karate.

Imponert
Byavisen møtte verdensmesteren og den norske hovedtreneren i strålende bergensvær.
–Treningen i Norge er overraskende lik treningen i Japan. Norske utøvere trener hardt og fokusert, sier Ogata, noe han gir Larsen mye av æren for.
Karate har vært trent regelmessig i Norge siden 1960-tallet og stadig flere begynner å trene karate.

Mental styrke
Karate er mye mer enn bare kamp.  Moral er også viktig.
– Mental styrke er viktigere enn teknikk, vi legger vekt på å bruke det vi lærer på en positiv måte, sier Larsen.
Han har trent karate i 35 år og var med på å starte JKA Norway for 24 år siden.
– Karate er trening med mening. Man holder seg i  god fysisk form, treningen er spennende, utfordrende og vanskelig mentalt, sier Larsen

God trening
I karate trener man styrke, kondisjon, hurtighet, balanse og moral. Det sosiale er også viktig og miljøet i klubbene er godt.
– Doping har ikke effekt i karate og norske utøvere har vært testet en rekke ganger uten at noen har blitt tatt, sier Larsen.

Flere begynner på karate
Den nye Karatekid- filmen har gjort karate mer populært.
- I høst har det vært hundre flere nybegynnere enn vanlig bare  her i Bergen, sier Larsen.
Karate er god trening for folk i alle aldre. Larsen har satt en grense på syv år for nybegynnere, mens Ogata tester dem i stedet.
– Hvis barna kan høyre, venstre, frem og bak, er motiverte og interesserer seg for treningen kan de starte allerede i 5-6 års alderen, sier han.

Andreas Myrseth Kolstad Går i 9. klasse på Kirkevoll skole, og hadde i forrige uke arbeidsuke i Byavisen. Han trener selv karate, og har 1. kyu (brunt belte).

Også for eldre
I Norge finner man utøvere i alle aldre. Det er mange mellom syv og 14 år som trener karate. De fire neste årstrinnene er det færre, mens fra 19 år og oppover er det flere igjen. Ellers er alderen ganske jevnt fordelt.
– Foreldre og barn kan trene karate sammen, noe som ikke går an i mange andre idretter, sier Larsen.
I Norge er det vanlig å trene ca. tre ganger i uken.
– Vi trener dobbelt så mye som vanlig i et år før VM. Da trener vi beinhardt omtrent tre timer om dagen, i tillegg til å undervise i Honbu-dojo i Tokyo,  sier Ogata. Verdensmesteren har vært i Norge i to måneder. Her har han trent og instruert blant annet hos Larsen i Lura karateklubb i Sandnes. Forrige uke trente han Arna

karateklubb i Espelandshallen. Det ble  harde og krevende økter for medlemmene i Arna.

Besøk fra Tokyo
Honbu-dojo i Tokyo er hovedkontoret til JKA. Der har 25 instruktører fulltidsjobb med å utdanne elever fra Japan og andre land. JKA Norway sitt hovedkontor ligger i Sandnes utenfor Stavanger og brukes også som treningslokale av Lura Karateklubb hvor Larsen er hovedtrener.
– Honbu-dojo  brukes til utdanning av instruktører. JKA karate er den eneste stilart som tilbyr akademisk utdanning til sine instruktører, avslutter Larsen.

Hva er karate?

Karatebelter

Karate er en kampsport som kommer fra Okinawa, med røtter tilbake til Shaolin klosteret i Hu-Nan provinsen i Kina. På Okinawa var det forbudt å eie våpen, derfor ble det utviklet kampteknikker som ikke krevde våpen eller som kunne bruke f.eks. jordbruksredskaper. Det finnes flere forskjellige stilarter innefor karate, den mest vanlige av dem er shotokan karate som mellom 60 og 70 prosent av verdens karateutøvere trener. Shotokan  karate ble utviklet av Gichin Funakoshi (1868-1957). Karatetrening kan deles i tre deler: kihon, kata og kumite.
Kihon er grunnleggende teknikker som slag, spark og blokkeringer.
Kata er en kamp uten motstandere hvor man forsvarer seg mot angrep fra innbillte motstandere og kommer med noen motangrep. Det finnes forklaringer på teknikkene i kataene, disse kalles bunkai.
Kumite er kamp hvor man går to personer mot hverandre, enten teknikker som er satt sammen ulikt  i et bestemt mønster eller Ju Kumite (frikamp).

Kilde: www.snl.no

Terrengsykling er mer enn å suse ned bratte knauser i radig fart.  – For meg er det like mye meditasjon og naturopplevelse, som det er idrett, sier Erik Alexander Bjelke. Snart åpner ny trasé som skal få flere bergensere til å prøve utforsykling.

En hvilken som helst dag i uken kan du møte Erik Alexander Bjelke syklende på et av Byfjellene, aller helst ned Ulriken. Som flere av entusiastene i det bergenske terrengsykkelmiljøet, har han også gjort sykling til et levebrød. Foruten en fortid som sykkelbud, jobber han som spinninginstruktør på SATS når han ikke selger sykler og ski for XXL. Da Byavisen skulle lage en artikkel om terrengsykling, var flere av medsyklistene fraværende og på sykkelmesse i Tyskland. Kort fortalt – det er sykkel hele døgnet.
–For meg har det for lengst blitt en livsstil. I sommer har jeg tilbrakt all fritid enten på sykkelsetet eller i sykkelløypen på Ulriken. Det er en fantastisk måte å være i naturen på, på naturens vilkår. Én nedfart kan by på alle fasetter av Vestlandet med det været dét medfører. Å sykle fra sludd, gjennom lavt skydekke, over glatt sva og steinur, og inn i en lummer tett skog, dét må man ellers til Alpene for å oppleve. Panoramautsikten med fri horisont finner man uansett ikke maken til noe sted.
Bjelke konkurrerer selv og tok senest sølv i utfor-NM  for veteraner i 2009. Men terrengsykling er ikke bare for hardhauser som vil teste adrenalin ned bratte knauser i radig fart.
Forut for konkurranser er det strenge krav til antall prøvekjøringer.  Syklistene må pugge løypen mentalt og øver på å spare på krefter. I tillegg må de lære seg hvor man må trå til når det trengs og bruke minst mulig bremser.
– Man setter ikke bare utfor Ulriken og lar det står til slik noen kan ha inntrykk av. Sikkerhet blir satt høyt og mestringsfølelsen er overordnet. Den man først og fremst konkurrerer mot er seg selv, sier Erik Alexander Bjelke.

Terrengsykling

Terrengsykling er en sport der man sykler i terreng med egnede hybridsykler, terrengsykler, BMX-sykler eller andre egnede tråsykler.
Man kan drive terrengsykling på alle steder som har en form for terreng, eksempelvis parker og plener, men primært menes det med terrengsykling den form for sykling som gjøres i naturen, for eksempel i skog, utmark og fjell.
Terrengsykling er primært en individuell sport og krever utholdenhet, teknikk og en evne til å klare seg selv.
Man skiller mellom utforkjøring – sykling i terreng med sterk negativ helning og stisykling som er sykling på sti og tøft teknisk terreng opp og ned med større fokus på mestring av tekniske utfordringer enn på rasketst mulig ankomst. Andre underdisipliner er rundbane, maraton, parallellslalåm, street riding og four-cross.

Ikke opptatt av å gi gass
Sykkelentusiasten har drevet aktivt med terrengsykling helt siden slutten av åttitallet og var med på å stifte Norges første terrengsykkelkubb; Bergenstudentenes Idrettslags (BSI) Telemark–og Fjellheimsyklinggruppe i 1990. Siden 1996 har han konkurrert på elitenivå for Bergen Mountainbike Klubb (BMK) hvor han også har vært trener og lagleder. Klubben har gjennom de siste 15 årene hatt syklister på pallen hvert år både i NM og i Norgescupen.  BMK var vertskap for cupritt både på Fløyen, Stendafjellet og Ulriken. Bjelke forteller at for ti år siden var miljøet veldig stort i Bergen, med cirka 300 medlemmer i Bergen Mountainbike Klubb.
– Vi hadde allerede da trenings-/konkurransetrasé på Ulriken og et flott dirtjumpanlegg på Slettebakken. Siden har det dabbet litt av fordi vi rett og slett manglet adkomst til hovedtreningsarenaen. Samarbeidet med Ulriksbanen skar seg, og vi kunne derfor ikke lenger hverken arrangere eller trene til ritt i Bergen. Det ble som å være alpinist uten bakke. Vi måtte flyttet konkurransene våre til ’Veko på Voss, og etter hvert ble det kun de mest ihuga som holdt stand ved å sykle hele cupen hvert år. Bredderekrutteringen til konkurransegrenen stagnert, forklarer Erik Alexander Bjelke.

Flere proffer
Likevel har Bergen flere profesjonelle utøvere nasjonalt og internasjonalt.  Bjelke nevner Espen Johnsen, Trond Hansen og Kristoffer Haugland. Sistnevnte tok i år sølv i NM som førsteårs senior, mens Espen Johnsen vant gull i NM. Selv om bredde-rekrutteringen til konkurransemiljøet har stagnert, har tilveksten av sykkelryttere i stisykling–og dirtmiljøet i Bergen økt.
– Byfjellene byr jo uansett på et eldorado av sykkelmuligheter, sier Bjelke.

Stivettregler

1. Du har alltid vikeplikt for fotgjengere.
2. Begrens farten slik at du ikke er til fare eller ulempe for andre, særlig langs veier og stier som innbyr til høy hastighet, eller i uoversiktlige partier.
3. Brems ned til gangfart i god tid før du passerer andre på en smal sti. Ikke lag nye spor.
4. Dersom du ikke har ferdigheter til å forsere en hindring, gå av sykkelen.
5. Unngå å sykle på spesielt sårbare stier like etter perioder med mye nedbør.
6. Ikke lag stien bredere ved å sykle utenom vanndammer eller hindringer.
7. Bær sykkelen gjennom myrområder slik at det ikke dannes dype spor.
8. Ikke lås bakhjulet i bratte nedoverbakker.
9. Dersom to syklister møtes i en bakke, har den som sykler oppover forkjørsrett.
Kilde: Norsk organisasjon for Terrengsykling

Ulriken en av de hardeste løypene
Det har vært debatt mellom vanlige turgåere og terrengsyklingsmiljøet om syklingen i turområder, men Bjelke vektlegger at syklistene ønsker en fredelig sameksistens, både i tilrettelagte konkurranseløyper og i Byfjellene generelt.Den gjenopprustede Ulriksløypen som nå er i ferd med å ferdigstilles er klassifisert som idrettsanlegg tilegnet utforsykling. Bjelke forteller at terrengsyklistene har lagt ned hundrevis av dugnads-timer siden høsten 2009, og er fornøyde med samarbeidet med nye Ulriksbanen som igjen ønsker syklister velkommen. I løpet av høsten skal Bergen kommune skilte utfortraséen med egne skilt i løpet av høsten, med tanke på både syklisters og turfolkets sikkerhet. Bjelke forteller også at løypen er moderert og gjort enklere slik at flere skal få mulighet tilå prøve seg på utforsykling.
– For de fleste av oss er dette rekreasjon og lek. Vi er ikke helt som syklistene i Birken eller opptatt av å gi gass på grusen. Sykkelturen i seg selv er målet. Det kommunale idrettsanlegget er åpent for alle syklister, utenom konkurranser. Går det slik vi ønsker, så får vi avholdt Norgescupritt her allerede til neste år.  Vi gleder oss til igjen å vise frem hvor publikumsvennlig sporten er, og håper igjen å trekke ungdom til sporten. Trass i lavere terskel i løypen så er det likevel flust med tekniske elementer og den er nok fremdeles en av de hardeste løypene i Norge. Nå går det derimot raskere, tidene er forbedret med minuttet siden sist avholdte konkurranse i 2004.
Sykkelfantasten har vanskelig for å trekke ut den perfekte terrengsyklingopplevelsen. Han vektlegger det gode samholdet, det inkluderende miljøet og alle de varierte  sykkelløypene rundt om i Norden.
–Å ta gull i Nordisk Mesterskap er like givende som en stitur med gode kamerater over Vidden. Likeså å oppleve at 13 åringer jeg  engang lærte å hoppe nå konkurrerer internasjonalt i slopestyle.  Vennskapene man stifter underveis ser ut til å vare livet ut, og jeg greier nok aldri å sette fra meg sykkelen for godt.  En av terrengsyklingens gudfedre, Gary Fisher, sa treffende «Anyone who rides a bike is a friend of mine». Det gjelder for meg også

I høst åpner et av Bergens største kampsportsentre. Men det er ikke bare slosskjempene denne treningen er populær hos.

Ifølge kampsportforbundet har både karate og taekwon-do har hatt stor fremgang de siste årene. I løpet av de siste 10 årene har forbundet hatt en vekst på 80 prosent.
- Ved starten av år 2000 hadde vi 17000 medlemmer, og i år kommer vi opp i rundt 30000 medlemmer,  forteller Dag Jacobsen som er sportssjef for Norges Kampsportforbund.

Filmer gir medlemmer
40 prosent av medlemmene er mellom 6 og 12 år. 66 prosent av medlemmene er under 20 år. 30 prosent er jenter.

- Vi har merket at vi har fått stor pågang etter Karate Kid filmen, og ikke minst etter at Nina Solheim fikk sølvmedalje i sommer-OL i Beijing i 2008, sier Jacobsen.

Han forteller videre at de ser en veldig stor utvikling i valget av treningsmetoder og har teorier om hvorfor det er slik.
- Vi har sett de siste årene at stadig flere velger kampsport. En av forklaringene ligger i at alle kan trene kampsport uansett hvilket nivå man er på. Forøvrig er alle kampaktivitetene modernisert og tilpasset dagens samfunn med trening for barn, ungdom og voksne. Kampaktivitetene spenner over et vidt spekter, og har flere dimensjoner som for eksempel mosjon, helse, velvære, selvforsvar, konkurranse, toppidrett, kunst og kultur. Internasjonalt standardiserte kampregler for karate, taekwondo, wushu og jujutsu ivaretar konkurranseaspektet på et høyt nivå.
Etiketten og den positive disiplinen stimulerer læring og utvikling, forteller Jacobsen.

Et av Bergens største
Kampsportsenteret Fight og Fitness i Bergen merker den store pågangen på økende antall medlemmer. Hittil har de hatt en liten sal i Nordneshallen, hvor det den siste tiden har så vært mange nye medlemmer at de nå til høsten skal åpne et nytt senter på Danmarksplass, dette senteret  rommer 480 kvadratmeter. Her forteller lederen for senteret, Øystein Ljøsne at de tilbyr trening for hele familien.
- Det gamle lokalet har fungert greit til nå, men grunnet stor pågang trenger vi mer plass. Vi ønsker å ha er sted hvor folk kan møtes også utenom treningen, dette vil vi få på det nye senteret. På det nye senteret vil vi ha spesielt fokus på dette. For oss er det viktig at treningen holdes i trygge og trivelige lokaler. Med større plass kan også foreldre og barn få trent samtidig – men på hver sine timer, da slipper en unødig venting og kjøring!

Ikke bare slossing
Ljøsne forteller at filmer som Karate Kid øker interressen og oppmerk-somheten rundt kampsport.
- Det er ikke bare filmer som påvirker folk til å trene kampsport. Mange har fått øynene opp for hvor god og utfordrende trening dette er. Fysisk er dette en av de mest komplette treningsformene en kan drive med. I dagens travle samfunn er det også mange som ønsker seg mer ut av treningen enn bare den fysiske delen. På kampsporttrening må en være 100% fokusert på det som skjer, du kan derfor ikke tenke på alt du skulle ha gjort eller problemer på jobben.

I dag er han en av verdens beste kappgangere på 50 kilometer. Hvem skulle trodd at Trond Nymark ble valgt sist i gymtimene på skolen?

Uansett om han vinner eller havner langt ned på resultatlistene, mener Trond Nymark at det er reisen mot målet som er det som er spennende. Når han har vunnet, varer nemlig ikke den gode seiersfølelsen lenge.

- Jeg ønsker selvfølgelig å vinne. Men den gode følelsen etter at målet er nådd varer en kort stund, også føler jeg meg litt tom etter en stund. Når jeg derimot har tapt en konkurranse, blir jeg ganske forbannet og prøver å ta meg litt mentalt inn igjen i et par dager etterpå. Men uansett hva utfallet av konkurransen blir, er det veien mot målet som er spennende, sier han til Byavisen.

Nymark forteller også at han er ganske hard mot seg selv når han ikke har innfridd og stiller seg alltid spørsmålet: Hvorfor gikk det galt?

- Uansett hva resultatet av konkurransen blir må jeg motivere meg selv til å gjøre det som ikke gikk bra bedre. Når jeg går en dårlig konkuranse, ønsker jeg ofte å begynne å trene med en gang for å bli bedre. Etter at løpet er tapt, er det vanskelig for meg å ikke gå rett å trene for å bli bedre til neste gang.  Men det jeg vet da er at jeg trenger et par dager fysisk og mentalt fri for å hente meg inn igjen.

Rastløs av natur
Kappkongen har i det siste har kuttet ned på jobbingen for sin hovedsponsor NECON og TotalConsult Trening AS, for å tilbringe mer tid med familie og venner. Men selv om han nå får mer kvalitetstid med de rundt seg kommer du nok ikke til å se Nymark ligge og slappe av på en strand i sommer.

- Jeg er vant til å ha det travelt og at det skjer ting rundt meg. Hvis jeg skulle ha ligget på stranden hadde jeg blitt ganske rastløs etter ti minutter.

Noen løve på byen er kappgangeren heller ikke.

- Jeg har i utgangspunktet ikke noe stort behov for å fly rundt på byen. Jeg vil mye heller ha venner på besøk en kveld enn å være på byen til langt på natt. Det går ikke heller når jeg har trening tidlig om morgenen dagen etterpå. Venner og familie har også stor forståelse hvis jeg sier at jeg ikke kan være med på ting, grunnet for eksempel trening.

12 økter i uken
Mellom 15 og 30 timer fordelt på 12 treningsøkter, trener Trond Nymark i uken. Treningen varierer mellom kappgang, jogging, styrketrening, skiturer og fjellgåing, dette er også utenom timer med fysioterapeut og andre spesialister. Men Nymark har ikke alltid vært en ener i idrett. På skolen ble han valgt sist da det var inndeling av lag i gymtimene.
- Jeg var den dårligste i klassen gjennom hele barneskolen og et godt stykke inn på ungdomsskolen. Jeg måtte jobbe i flere år for å komme meg opp i motorikken og fysikken som de som hadde trent siden de var ung hadde. Det går an å begynne på et senere tidspunkt i idrett slik jeg gjorde, men det har krevd mye arbeid med motorikk og baseferdigheter i styrke, sier han.

Med mye trening og konkurranser, må sølvmedaljevinneren fra Berlin-VM naturlig nok fokusere på å få i seg riktig næring. Men han presiserer at det ikke er noen streng diett eller kur han følger.

- Jeg spiser et sunt, normalt kosthold. Grovt brød, fisk og grønnsaker. Jeg tar meg de ti minuttene om morgenen det tar å koke meg et egg for å få i meg nok proteiner.

Han unner seg usunn mat også, men ikke i store mengder.

- Det gjør jo ingenting om en av middagene i uken er usunn, så lenge ikke alle er det.

Pensjonist i 2012?
Nymark gir næring til de som de føler selv de er svak i idrett og blir valgt sist i gymtimene, som han ble.

- Alle kan bli god i noe hvis de virkelig ønsker det. Jeg har også vært heldig med det støtteapparatet jeg har hatt rundt meg. Kappgang gir meg nye utfordringer hele tiden, og målet er å bli blant de beste i verden. Alternativet til dette er jo en kontorjobb, og jeg er ikke klar for det helt enda, sier han.

Kappgangere pensjonerer seg fra alt mellom 25 og 40 år. Bergenseren ser at slutten på hans aktive karriere nærmer seg.

- Jeg tok utdannelsen som siviløkonom over elleve år for å gjøre det parallelt sammen med det å bli dyktig i kappgang. Jeg er ikke klar for å gi meg helt enda siden jeg føler det er mer jeg vil oppnå før jeg gir meg. jeg tror motivasjonen kommer til å ta slutt før alder blir en begrensning. I 2012 er jeg 36 år gammel, jeg regner med at jeg gir meg rundt da.

Blir man en bedre syklist av å kun trene tradisjonelle utholdenhetsøkter på sykkel? En fersk doktorgradsstudie ved Norges Idrettshøgskole (NIH) har testet hvorvidt sykkelprestasjonene til en gruppe godt trente syklister bedres ved å kombinere sykling og styrketrening. Styrketrening i tillegg til vanlig utholdenhetstrening hos godt trente syklister førte til økning i muskelstyrke og muskeltverrsnitt. Dette førte igjen til større fremgang i sykkelprestasjon. Også i tester som er relevante for sykkelprestasjon presterte syklistene bedre enn gruppen som kun gjennomførte vanlig sykkeltrening uten styrketrening. – Styrketrening i tillegg til den tradisjonelle sykkeltreningen fører til bedre sykkelprestasjon, sannsynligvis gjennom bedret arbeidsøkonomi, sier Bent Rønnestad til NIHs nettside.

4200 bergensere la bak seg Bergen-Voss på sykkel i helgen og motbakkeløpet Ulriken Opp ble arrangert helgen før. Til høsten står Fanamilen og ikke minst Stoltzekleiven Opp for tur, men dersom du fortsatt lurer på om Stoltzekleiven Opp 2010 hadde vært moro å være med på kan du egentlig bare glemme det. Da påmeldingen til det knalltøffe motbakkeløpet startet i begynnelsen av mai ble de 5000 startnumrene revet bort på noen timer. Løpene går i år 24. og 25. september.

Den 34. utgaven av Bergen-Voss er bare noen tråkk unna. 1500 sykler for aller første gang. Vet de hva som venter?

Lørdag 5. juni stiller 4200 syklister på startstreken i Bergen med kurs mot Vossevangen som er 170 kilometer og mange timer unna. Vi ba rittleder og tidligere proffsyklist Bo André Namtvedt komme med sine tips til hva nykommerne kan gjøre av forberedelser de siste dagene frem mot blodslitet:

- Ja, det er jo fremdeles tid til å ta seg en tur med litt god distanse slik at man vender seg til setet. Det er viktig, understreker han og legger til:

- Man må også psyke seg opp litt og jobbe med hodet, for det kan bli slitsomt.

Mat?
- Hva er det førstegangskjørerne pleier å bli mest overrasket over under selve rittet?
- For de som bruker lang tid, fra seks og en halv time og mer blir mange overrasket over at man trenger mat. Rett og slett et måltid underveis i rittet. Man blir sugen på mat og ofte noe salt. Da er det viktig å benytte seg av matstasjonene, forklarer Natmtvedt.

Rekord etter rekord
I 1995 syklet Namtvedt og Vegard Øverås Lied inn til det som fortsatt står som løyperekorden på strekningen med 4 timer, 2 minutter og 1 sekund. I år har han, naturlig nok, mer enn nok med å være rittleder. Det er tvilsomt om noen av de 4200 på startstreken klarer å ta den høythengende rekorden, men deltakerrekord kan ihvertfall rittet skryte av.

- Det ble vel fulltegnet i midten av april og vi har økt taket på antall deltakere hvert år de siste årene.

- Er kapasiteten sprengt nå eller er det muligheter for å få med enda flere?

- Det er vanskelig å svare på sånn her og nå, vi må nesten se hvordan det går med over  4000 i år. Vi har fokus på sikkerheten og har få ulykker. I tillegg er betingelsene nå at vi skal over Danmarksplass til 09.00, vi begynner jo klokken 05.00 om morgenen. Det er der flaskehalsen er.

Starten går som i fjor fra Arenum i Solheimsviken. Det kjøres ut på Damsgårdsveien og svinger til venstre inn på Michael Krohnsgtate. Videre inn på Fjøsangervegen (E 39) på Danmarksplass og sørover på Fjøsangervegen. I rundkjøringen ved Krambua tar syklistene av og kjører inn på Statsminister Michelsensveg og opp til Paradis hvor en kjører til høyre sørover på veien mot Voss. I løpet av turen skal syklistene også slite med drøyt 2100 høydemeter.

Glem den avslappende taubaneturen med Perle eller Bruse. 29. mai skal det løpes opp Ulriken.

Det blytunge motbakkeløpet arrangeres i år for fjerde gang, og som de tre første gangene har arrangørene lagt tidspunktet for løpet til månedsskiftet mai-juni. Det er ikke helt tilfeldig.

- På denne tiden er det mange arrangementer som tiltrekker seg de samme deltagerne som vi er ute etter, med 7-fjellsturen og Bergen-Voss. Hittil har dette gått bra uten kollisjoner mellom aktørene, sier Eivind Hopland som er i arrangørkomiteen til løpet.

Trend som eksploderte
Historien til det som skulle bli Ulriken Opp startet vinteren 2006-2007. BFG Fana var initiativtakeren som kontaktet lokalklubben SK Baune, med sitt nedslagfelt på Landås ved foten av Ulriken.

- Motbakkeløp var i ferd med å bli en trend i tiden og i ettertid har dette bare blitt forsterket, så dette burde gå, tenkte vi. Og det gikk virkelig bra, første utgave av løpet ble arrangert i 2007 og da hadde vi drøyt 600 deltagere.

I 2009 meldte over 1000 motbakkeløpere seg på, og i år satser arrangørene på over 1200 løpere på startstreken.

- Nå i år er siktemålet minst 1200 og vi blir ikke overrasket om vi bikker 1500 personer. De foregående årene har vi vært velsignet med kjempevær, delvis sol, litt overskyet og akkurat passe temperaturer for løp. Vi satser på fornyet godt samarbeid med værgudene også i år.

Sprintstjerner fra start
Traseen for løpet starter ved Montana, opp Skiveien til Storesteinen, deretter rett oppover Skaret. Konkurranseklassen har siden 2008 startet i Møllendalsveien ved Storelungeren , og videre opp i Haukelandsbakken, forbi nedre stasjon for Ulriksbanen og opp nederste del av den gamle slalåmbakken til Montana.

- Det var et bevisst valg fra oss som arrangører fra første stund å starte ved fotballbanen på Montana. En ideell samlingsplass både før og etter løpet som blant annet brukes til felles oppvarming med dedikerte instruktører fra treningssenter, sier Hopland videre.

- Vi må vel si at vi har en todelt målsetting med arrangementet. Den ene er å få i gang en folkelig deltagelse der felles opplevelse og kanskje et islett av uhøytidelig konkurranse som utgangspunktet for det store flertallet av deltagerne. I konkurranseklassen har vi deltagere med nasjonalt og internasjonalt rykte, men den er også åpen både for nye talenter i tenårene og mer tilårskomne helter som fremdeles har plenty av konkurransefibre intakt både i bein og hode.

- Via noen av våre samarbeidspartnere har vi blant annet fått deltagere fra det norske sprintlandslaget på ski, noe som absolutt borger for kvalitet. Hittil har imidlertid ingen av disse klatret helt til topps, det er ikke bare bare å bli konge eller dronning av Ulriken som er tilfellet for mange av de råeste utfordringene i forhold til slike løp. Jon Tvedt har vunnet både kort og lang løype opp til Ulriksmasten, og innehar rekordene fremdeles, understreker Hopland.

Profilen: Kirsten Melkevik Otterbu

BFG Fana

Trener: Stephan Plätzer
Personlige rekorder: 3000 meter: 8:58:72 (Bergen 2008)
5000 meter: 16:00:51(Bergen 2006)
10000 meter: 32:31:22(Roskilde 2008)
Halvmaraton: 1:10:19(Göteborgsvarvet 2008)
Helmaraton: 2:29:12Frankfurt 2007)

Da Ulriken Opp startet opp i 2007, var det to suverene vinnere i henholdsvis herre – og kvinneklassen. Jon Tvedt Gular og Kirsten Melkevik Otterbu. Starten gikk den gang fra Montana og opp til toppen av Ulriken. Tiden til Kirsten ble den gang 15:34. Det var svært mange sterkt kondisjonerte herrer, som måtte se seg slått av Kirsten. Kirsten startet opp som helt ukjent mor til 2 barn fra Søreide i Bergen – hev seg på Fanamilen i 2002, og spurte forsiktig om hun var god nok for å være med å trene med BFG Fana. I 2003 vant hun Fanamilen’s ti kilometer på 35:00 og i 2006 satte hun også løyperekorden med tiden 32:41. Otterbu kan skimte med både OL og VM-deltakelse, og personlig rekord på maratondistansen på 2:29:12 (Frankfurt 2007). Hun vant både halvmaratonsløpet Göteborgsvarvet og Stockholm Marathon i 2007. Hun ble nummer 34 under maraton i Beijing-OL i 2008.

I 2009 ble det meste av sesongen spolert grunnet skader. Nå i 2010 er Kirsten tilbake igjen lørdag 29.mai fyller Kirsten år og kan gjøre som hun selv vil – og hva er da mer naturlig enn å ta seg en løpetur fra opp til toppen av Ulriken?